INNHOLDSFORTEGNELSE

1. Innledning

2. Om kriminalsjangeren og dens undersjangere

3. Gert Øvre Richter Frich

4. Strømninger i tiden rundt utgivelsen av de knyttede never

4. Øvre Richter Frich – de knyttede never. En storforbryters roman

5. Komposisjon

7. Hovedperson

8. Andre sentrale personer

9. Språklige virkemidler og symboler

9. Konklusjon

10. Jarl André Bjerke

11. Strømninger i tiden rundt utgivelsen av ”de dødes tjern”

12. André Bjerke – de dødes tjern

13. Komposisjon

14. Personene i de dødes tjern

14. Språklige bilder og virkemidler

15. Konklusjon

15. Liza Marklund

15. Strømninger i tiden rundt utgivelsen av sprengeren

16. Liza Marklund – Sprengeren

17. Komposisjon

18. Hovedperson

19. Andre sentrale personer

19. Språklige bilder og virkemidler

19. Konklusjon

20. Avsluttende konklusjon og sammenlikning av de tre bøkene.

 

INNLEDNING

I dette særemnet har jeg valgt å se på hvordan kriminallitteraturen i Norge/Sverige har utviklet seg i løpet av 1900-tallet. Dette har jeg gjort med utgangspunkt i tre romaner, to norske og en svensk, skrevet og utgitt til forskjellige tidspunkt i århundret. Jeg har sammenliknet dem i forhold til komposisjon og skrivestil og satt dem i forhold til forskjellige kriminalsjangere. Jeg har også satt romanene inn i en tidssammenheng og sagt litt om tiden de har blitt utgitt i, og sett på påvirkningen tiden har gjort på romanen. Det kunne også vært interessant å se hovedpersonene i forhold til forfatteren, da det faktisk finnes en del likheter mellom hver forfatter og dens hovedperson, og hvordan forfatteren var eller er som person har også farget og påvirket hvordan romanen har blitt. Men for å ikke få et altfor langt særemne, har jeg valgt å ikke legge vekt på forfatteren, og bygger heller analysen på at forfatterne til enhver tid har skrevet i tråd med tidsånden.

 

Jeg starter med å presentere kriminalsjangeren og dens undersjangere, og går så videre til å analysere hver bok for seg. Sammen med hver bokanalyse har jeg skrevet litt om strømningene i tiden rundt bokens utgivelse. Etter hver bokanalyse, der jeg plasserer boken i kriminalsjanger og i tid, har jeg en avsluttende konklusjon og sammenlikning av de tre bøkene.

 

Det var gøy å lese tre så vidt forskjellige bøker innenfor samme sjanger og det var interessant å lese om de forskjellige kriminalsjangerne og deres opphav. Synes nesten det er litt rart at vi ikke lærer noe om det på skolen, da det faktisk er en del av norsk litteraturhistorie.

 

God lesning!

 

OM KRIMINALSJANGEREN OG DENS UNDERSJANGERE.

Det har blitt sagt om krimsjangeren at det er tre ting som kjennetegner den. Det er liket, detektiven og de mistenkte (Heissenbüttel(1978):55). Liket er det som setter handlingen i gang, og personen har enten blitt myrdet før bokens begynnelse, eller så blir den myrdet i løpet av de første sidene. Detektiven har jobben med å oppklare forviklingene omkring mordet, og alle de andre han møter på sin vei er enten hjelpere, ondsinnete hindringer eller mistenkte. Det kan i løpet av boken komme flere lik, men likevel er hovedsaken alltid for detektiven å oppklare utgangspunktet, det første mordet. Kriminalfortellingen er alltid bare den ene fortellingen, fortellingen om rekonstruksjonen av mordet, det første mordet, det ingen av de mistenkte tilsynelatende har hatt mulighet til å begå.

 

Gjennom tidene har det utviklet seg mange varianter og nyanser innen krimsjangeren. Kriminallitteraturen har som regel blitt speilbilder på samfunnsutviklingen, og forfatterne har latt forbrytelser i forhold til for eksempel ny teknologi, aksjemarkedet, rasisme og sosiale ulikheter legge rammen for handlingen i bøkene. Men disse variantene springer som regel ut av det man kan kalle det klassiske motsetningsparet av detektiver. I den klassiske krimmen finner man den logisk tenkende detektiv. Han får gjennom faktaundersøkelser og gjetting av gåter satt det som i begynnelsen bare var forvirrende og uten plausible løsninger inn i en plausibel sammenheng (Heissenbüttel(1978):52-65).

 

Den klassiske krimmen setter man gjerne i sammenheng med den britiske krimlitteraturen, med forfattere som blant annet Agatha Christie og Arthur Conan Doyle. Klassiske ingredienser er et avgrenset område (eksempel: innesnødd herregods) og et mord i en mindre krets. Morderen må være en av de tilstedeværende, og det er også en detektiv som egentlig ikke hører til, som elegant nøster opp saken etter hvert som boken nærmer seg slutten. I den klassiske krimmen skal forfatteren legge ut blindspor, smyge opplysninger inn i setningene, og man skal som leser hele tiden få de samme opplysningene som detektiven. Leseren skal alltid ha mulighet til å finne løsningen selv, hvis han da klarer å skille mellom sant og usant, viktig og uviktig. Detektiven kan ikke plutselig trekke frem opplysninger som har vært ukjente for leseren, og når siste side er lest skal leseren ha følelsen av å ha blitt rettferdig behandlet – det detektiven har skjønt, burde leseren selv ha innsett. (gkf.web og Carling(1976):146-156)

 

I motsetning til den klassiske retningen, har vi den hardkokte (”hard boiled”) detektiven og krimlitteraturen. Den hardkokte krimmen kom som en reaksjon på mordgåtene på innesnødde herregårder, og den ga grobunn for mer realistiske fortellinger med et nytt og mer virkelighetsnært miljø. Den hardkokte detektiven har opphav fra amerikanske forfattere som Mark Twain og Ambrose Bierce, men også fra ”den ensomme rytter” som red inn i western-historiene ved århundreskiftet (Carling(1976):164-167). Detektiven i den hardkokte krimmen er en tøff kar som gjerne står alene og lever under sine egne lover. I motsetning til de klassiske detektivene bryr han seg sjelden om å forsvare samfunnet, han gjør bare sin jobb så godt som mulig, og kan ofte ha et spent forhold til politiet. Heller ikke er han en opphøyet oppdager som iakttar saken utenifra, men heller historiens ”helt” som lever midt blant begivenhetene. I tillegg står han ofte litt lavere sosialt sett enn de klassiske detektivene, og han kan faktisk ha en del til felles med de kriminelle han sloss mot. Den hardkokte detektiven går hardt og brutalt frem og pryler opp sine motstandere helt til han finner ut hvem som har begått forbrytelsen. Da avslutningsscenen i den klassiske krimmen er når detektiven samler alle de involverte og går gjennom historien, før han kommer med løsningen og den skyldige, er avslutningsscenen i en hardkokt krim ofte mye mer actionpreget. Kanskje må detektiven jakte på den han har funnet skyldig, og det kan ende i slåsskamp, skuddveksling eller lignende.

 

Forskjellen mellom den klassiske og den hardkokte detektiven består grovt sagt av ulike metoder, på den ene siden logisk tenkning, på den andre rå makt. Man kan si at den klassiske detektiven er en tenkende mann, mens den hardkokte er en handlingens mann. Men likevel ser man at den logiske detektiven ikke klarer seg uten bruk av makt, og at den hardkokte ofte finner logiske løsninger på sine gåter (Heissenbüttel(1978):54).

 

GERT ØVRE RICHTER FRICH (1872-1945)

Gert Øvre Richter Frich ble født den 24.mars 1872 i Bynesset prestegjeld i Sør-Trøndelag. Han jobbet i en del år som fast ansatt journalist før han i 1911 begynte å skrive krim og populærlitteratur. Han ga ut 62 bøker, og levde sine 15 siste år i Södertalje i Sverige før han døde i mai 1945. Han var en heftig kjendis med et heftig liv. Som reporter, journalist og suksessrik forfatter tjente Øvre Richter Frich masse penger, og disse ble da brukt på champagne, ville opphold på luksushoteller og sigarer, og vekten hans økte i en periode til 150 kg. Han hadde ekteskapelige krangler, to koner og en skilsmisse. Frich hadde også en fascinasjon for forbrytere. Han misunnet deres styrke og det at de sto utenfor loven og samfunnet, han forherliget og pleiet omgang med dem. Han var en annengenerasjonsbohem, som i motsetning til de tidligere radikale bohemene, var reaksjonær og tilbakeskuende. Frich og vennene hans var en gjeng med forfyllete, livstrette karer som satt på Grand og var depressive (Bulie og Theissen (1997)). Det er blitt sagt at han var en reaksjonær modernist som var romantisk og brutal på samme tid. Det er også blitt sagt at hans to gode venner fra studietiden, Olaf Tandberg og Nikolai Paus (sterke-Paus) har dannet bakgrunnen for Frichs idealisering av styrken, og at disse to senere overlegene har vært direkte opphav til at Jonas Fjeld, hovedpersonen i ”De knyttede never”, er lege og kirurg (Falck (1960): 8).

 

STRØMNINGER I TIDEN RUNDT UTGIVELSEN AV ”DE KNYTTEDE NEVER” (1911).

Mot slutten av det nittende århundre ble det mote i enkelte kretser å forherlige vold og lovløshet. Det var i det mest lovlydige og fredelige avsnitt av Europas historie, og man hatet tidens trygge sivilisasjon, det viktorianske moralsyn og den tillitsfulle, liberale fremtidstro (Carling(1976):63-67). Mange lengtet tilbake til en mer primitiv og ”opprinnelig tilværelse”, til den tiden menneskene levde som dyr og bare fulgte sine lyster, om de så var gode eller onde. Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche frembrakte tanker om at den ville hensynsløshet hos mennesket måtte komme til sin rett igjen, etter at den i århundrer hadde vært kuet av ”de svakes” barmhjertighetslære. Vold og forbrytelse ble sett på som en naturlig form for den sterkestes selvutfoldelse, det ble sett på som prisverdig og ”herremenneskets vilje til makt”. Forherligelsen av krig vant særlig tilhengere i land som lenge hadde hatt fredfulle perioder. Norge hadde da hatt fred i nesten hundre år, og det som kunne truet freden ble i 1905 til et fredfullt kompromiss mellom Norge og Sverige om Norges uavhengighet.

 

Det var viktig at man ikke ble en del av den ”grå massen”, og at man skulle ha sine egne tanker og levesett. Det handlet om den sterkestes rett til å overleve og muligheter til å føre slekten videre. Nietzsches idé om herremennesket innebar en mann som var den sterkeste både intellektuelt og fysisk sett, en mann som våget å sette seg selv utenfor de allerede skrevne regler og å følge sitt intellekt for å lage sine egne. Og slik ble røverromanene innført. Helten valgte å stå utenfor samfunnet og dets lover, og han var ofte et produkt av Nietzsches filosofi og tidens forherligelse av suverenitet, vold og individualitet. Det var også på denne tiden at slagsmålet på liv og død for alvor ble ført inn i underholdningslitteraturen.

 

Krim var på denne tiden ikke ansett som høyverdig lesning, det var noe man leste i skjul (Dahl(1975):16). Men det kom en eksplosjon av pocketbøker og billigkioskromaner, og denne billigbokformen var perfekt til å gi ut kriminalromaner (Carling(1976): 168). Det var få norske forfattere som skrev krim, det var et lite miljø der alle forfatterne kjente eller visste om hverandre.

 

ØVRE RICHTER FRICH – DE KNYTTEDE NEVER. EN STORFORBRYTERS ROMAN.

”De knyttede never” er en kriminalroman skrevet av Gert Øvre Richter Frich, utgitt i 1911. Romanen er den første i en serie på 21 bøker om nordmannen Jonas Fjeld. Den har 15 kapitler, der hver kapitteloverskrift referer til noe av innholdet i kapittelet. Handlingen strekker seg utover cirka ett år i begynnelsen av 1900 – tallet, og foregår hovedsakelig i Oslo, med noen reiser innover i landet, og en kort båttur til den svenske skjærgården.

 

Romanen handler om Jonas Fjeld og hans finske venn, dvergen, Ilmari Erko. De raner Norges bank sammen, med Erkos nyoppfunnede stålbor, og får med seg 448 365 kroner. En stund etter ranet kommer den argentinske Mario Heredia, som er en gammel kjenning av Erko. Han vil ha en del av pengene fra ranet, men det ender i slåsskamp mellom Heredia og Fjeld, der Heredia dør. Heredia var medlem av en internasjonal forbryterliga, og etter hans død kommer sjefen, François Delma, for å lete etter ham. Han og hans kollega, Jaap van Huysmann, kidnapper Ilmari Erko for å kunne bruke hans oppfinnelser. Fjeld følger etter dem på toget der han klarer å få Erko over i sin grå koffert. Men da Delma og Huysmann finner ut at han er der, havner Fjeld på nytt i slåsskamp. Huysmann og Fjeld faller av toget under kampen, og nesten ned i Reinungasvelget. Fjeld redder Huysmanns liv, og de går sammen til nærmeste togstasjon. Samtidig med alt dette har Jonas Fjeld en romanse med Katarina Sarov, og når han og Erko kommer trygt hjem fra togturen, gifter han seg med henne. Da de tre en stund senere skal på båttur, får de vite at Francois Delma har funnet ut at de er i live. Da velger de å dra så fort de kan med båten. Men, så merker de at politiet følger etter dem i en annen båt. Jonas Fjeld svømmer mot land for å ikke bli tatt, men da ser Erko at ”politiet” egentlig er Francois Delma i forkledning. Erko skyter dem ned, og nå er hemmeligheten med bankranet trygg, og det er ingen fra den internasjonale forbryterligaen som jakter på dem. Men det vet ikke Jonas Fjeld.

 

KOMPOSISJON

In medias res. Første kapittel starter rett i handlingen, med en obduksjon av en forbryter Jonas Fjeld har drept. Det som setter handlingen i gang er at Jonas Fjeld og hans venn, Ilmari Erko, raner banken. Det er etter bankranet at Heredia kommer til huset deres for å presse dem for penger, og at den internasjonale forbryterligaen blir virkelig oppmerksom på den geniale oppfinneren Ilmari Erko. Om de ikke hadde ranet banken ville nok ikke det samme hendelsesforløpet oppstått. Avgjørende episoder som bringer historien videre er blant annet at det at de raner banken. Dette ville kanskje ha skjedd uansett, men det at de faktisk klarer å gjennomføre det, uten å sette igjen spor som kan lede til dem, er med på å bestemme historiens retning. En neste avgjørende episode er da Mario Heredia kommer for å presse dem for penger og blir drept. At Jonas Fjeld velger å redde livet til Jaap van Huysmann er avgjørende for at de senere blir varslet om at Francois Delma er på jakt etter dem, da det er Jaap van Huysmann som varsler dem.

 

Det er autoral synsvinkel, en tredjeperson forteller som forteller historien kronologisk. Kronologien brytes av en del tilbakeblikk som er med på å gi mening til det som skjer i historien. Vi får et tilbakeblikk på hvordan Jonas Fjeld og Ilmari Erko møttes og ble venner, på Jonas Fjeld sin fortid med Katarina Sarov, og tilbakeblikk på en tidligere forbrytelse som Erko og Fjeld har utført. Men selv om historien fortelles kronologisk, blir det hoppet over store deler av handlingen. Det er bare ”spenningstoppene” som er med. Det vil si at våren, mellom hjemkomsten fra togreisen om vinteren og båtturen deres i juni, ikke blir nevnt med et ord, nettopp fordi det ikke skjer noe av interesse for historien i den perioden. Fortelleren har svært lite innsyn i personenes tanker og følelser, og beskriver omtrent bare det man kan se og høre av personene, med veldig få unntak som da bare gjelder for hovedpersonen. I tillegg til at fortelleren kaller de fleste personene (med unntak av kvinnen Katarina) ved etternavn, gjør dette at man føler lite nærhet til hovedpersonen og de andre personene for øvrig. Historien fremlegges gjennom både dialog mellom personene og gjennom referat av handlingen. Det er den refererende stilen som gjør det mulig for fortellingen å strekke seg utover et helt år, mens det er gjennom dialog vi kommer inn på personenes tanker og følelser da fortelleren har så lite innsyn i personenes tanker.

 

Det er mange frempek som hinter til ting som kommer til å skje. Blant annet får man en antydning om at det er Jonas Fjeld som har drept denne forbryteren i begynnelsen av boken, da professoren sier ”Vi fant bare én mann i den lille gate…Det var Dem, dr. Fjeld”. Dette gir ikke bare en antydning av at det er ham som er morderen, men det gir oss også et forvarsel på hvordan personen vi videre skal følge i boken kommer til å være. Men det kommer også mange frempek som hinter om en mulig forandring i hovedpersonens væremåte. Blant annet når Fjeld sier at ”samvittigheten er et ennu eksisterende onde” (Frich(1911):25) når han snakker med Erko om å drepe en mann. Frempekene er noen ganger veldig tydelige, som for eksempel da Fjeld blir grepet av ”en ubestemt anelse om en nær forestående fare”(Frich(1911):76), og da han ”syntes å høre manende varselrop fra hvert gatehjørne” (Frich(191):79). Frempekene som sier noe om selve handlingsforløpet er i boka mye tydeligere enn de frempekene som antyder at det vil komme forandringer i Jonas Fjeld sitt sinn og væremåte. Spenningen knyttes til hvorvidt Jonas Fjeld og Ilmari Erko klarer å holde skjult at det er de som har ranet banken, og også om forbryterligaen klarer å få tak i Jonas Fjelds gode venn og geniale oppfinner, Ilmari Erko. Høydepunktet i spenningskurven kommer da med togreisen og Erkos kidnapping. For hvis Delma og Huysmann klarer å stikke av med ham, kan de avsløre Jonas Fjeld og samtidig bruke Erkos oppfinnelser. Vendepunktet kommer senere. Når Erko skyter ned båten med Delma i, blir hemmeligheten om bankranet trygg, og de trenger ikke lenger å frykte for sine liv, eller at Erko skal bli kidnappet.

 

Men parallelt med at Jonas Fjeld kjemper brutalt mot den onde fienden, opplever vi samtidig en romantisk kjærlighetshistorie mellom Katarina Sarov og Jonas Fjeld som står i sterk kontrast til Jonas Fjelds kontakt med den internasjonale forbryterligaen. Også denne parallellhistorien har høydepunkt og vendepunkt. Spenningen knyttes til om de kommer til å bli sammen, og høydepunktet kommer på festen da de erklærer sin kjærlighet for hverandre. Men vendepunktet kommer likevel ikke før senere, da Jonas Fjeld frir til henne. Man kan faktisk si at dette handler om et vendepunkt i Fjelds oppførsel, da han endelig bestemmer seg for å bli et bedre menneske. Og det vendepunktet (point of no return) kommer jo når han redder Huysmanns liv. I stedet for å ta liv, slik som han har gjort tidligere, redder han nå faktisk et liv. Og da er det vanskeligere å gå tilbake.

 

HOVEDPERSON

Hovedpersonen i ”De knyttede never” er Jonas Fjeld. Han er en ung medisiner, han er lege og kirurg, og han er blond, blåøyd, sterk og intelligent. Han er germaner, han er norsk og han er av den ariske rase. Han har et godt utviklet sosialt nettverk, noe som vises ved at han går på fester (sydpolsfesten) og på Grand Café, hvor han møter flere bekjente, som for eksempel redaktøren i en avis. Han står for verdier som utholdenhet, vennskap, styrke og intelligens.

 

Men Jonas Fjeld er et menneske som lar seg forlede av en ødeleggende filosofi (Carling (1976):65). At Jonas Fjeld leser Nietzsche, kommer frem ved at Zarathustra, en av de sentrale figurer i Nietzsches filosofi blir nevnt flere ganger i boken. Jonas er ”Zarathustras lille fylking, som elsker krigen og forbrytelsen som nattsommerfuglens de luer den skal fortæres i...” (Frich(1911):59), og han er ”... Zarathustras elev…” (Frich(1911):104). At han leser Nietzsche blir også sagt rett ut da han har en samtale med Katarina Sarov hjemme hos henne. Han sier da at han har nok lest for meget Nietzsche i sin tid (Frich(1911):44). Her kommer det også frem at han leser Schopenhauer. Schopenhauer var en tysk filosof som mente at alle var en del av den samme grå masse og at det var umulig å være individ. Tilværelsen hadde bare mening for de som fulgte sin egen vilje, livsviljen, og sin blinde vilje til eksistens (Landry (1997)). Denne filosofien blir en besettelse og en skjebne for Jonas Fjeld. Den medisinske kandidat hadde valgt ”livets uvær”, og ved siden av studiene er han tyv ”for ham fandtes der ett av verdi i verden: Den daglige spennings nydelse og troen på det ensomme menneskets suverenitet. Han sorterte ikke under borgerskapet, han levet utenfor loven, - han stjal og han drepte, - kun dekket av sin egen vilje og sin egen klokskap (Frich(1911):59).” Han er den hensynsløse, som har valgt å stå utenfor loven. Han er en brutal og slu forbryter, som tidligere har drept, noe som kommer frem da Erko uttrykker sin bekymring for sikkerhetsvakten i banken. Men det er hele tiden en samvittighet som holder ham tilbake, som gjør at man skjønner at han kanskje vil forandre seg. Som han sier til sin venn Ilmari Erko ganske tidlig i boken: ”Samvittigheten er et ennu eksisterende onde” (Frich(1911):25).

 

Det kommer hele tiden antydninger til at han har fått nok av denne drepingen og spenningen, og at han heller søker noe annet, at han søker en annen mening med tilværelsen. ”Kjære herr professor, sa han alvorlig. De har som alltid rett. Spenningen har bestandig vært mitt liv. Den har gitt meg styrke, kraft og hensynsløshet. Den har skjenket meg glede og følelsen av eget verd. Men nu er spenningen blitt en gribb som hakker i min lever” (Frich(1911):72). Samvittigheten er det han som forbryter slåss mot, men gjensynet med Katarina fremmer hans samvittighet, og hun appellerer til hans gode side, som ennå ikke er helt utvisket av Nietzsches og Schopenhauers filosofier. Og det blir Katarina som redder ham. ”Han så redningen, han synes å føle trykket av den varme, unge hånd som ble rakt mot ham. Katarina...” (Frich(1911):111). Det hun sier til ham, om at han har en god manns ansikt (Frich(1911):45), og at han egentlig er den beste mann av verden, får ham til å tenke. Tidligere har han drept uten å tenke seg om, men nå redder han faktisk livet til sin fiende, Jaap van Huysmann. Og det er da han bestemmer seg for å bli et bedre menneske, og ikke lenger være den forbryterske morder han har vært. ”Nå steg der frem i hans sinn en lengsel etter hvile og fred – etter den jevne dags lykke, etter arbeidsslitets mekaniske trygghet…” (Frich(1911):111) Han vil be henne om å bli hans hustru, og her sier han helt klart at det er kjærligheten som er redningen, at nå skal han ikke lengre være en forbryter som står over lovene. ”Det er min redning og min siste forbrytelse” (Frich(1911):111).

 

ANDRE SENTRALE PERSONER

Ilmari Erko er Jonas Fjelds trofaste venn. Han er en liten, finsk dverg, og en genial oppfinner. Han beundrer Jonas Fjeld, og han skulle gjerne hatt litt av Fjeld sine fysiske fordeler. Katarina Sarov er ”Kvinnen”. Hun står for det gode, det vakre, det uskyldige og det rene. Hun blir aldri innblandet i forbrytelsene, og hun blir skjermet for alle farer. Francois Delma er den franske fienden. Han er leder for den internasjonale forbryterligaen og har aldri blitt tatt. Hans offisielle yrke er journalist, noe han bruker som unnskyldning for å reise rundt i verden. Han er høy, mørk, intelligent, slu og sleip. Han er også blind på det ene øyet. Han har faktisk en del likhetstrekk med Jonas Fjeld. Politiet har aldri klart å få tak verken Jonas Fjeld eller Francois Delma, de har begge fysiske fordeler og er intelligente. Men det som skiller dem er hvilken side de står på, og at det i Jonas Fjeld fremdeles finnes noe godt, mens Delma er tvers gjennom forbryter. Jaap van Huysmann er også en del av den internasjonale forbryterligaen. Han er hollender, av middels høyde med kortklippet hår, en bred og fyldig hals, lyse og uttrykksløse øyne og med en gusten ansiktsfarge.

 

SPRÅKLIGE VIRKEMIDLER OG SYMBOLER

Teksten er skrevet veldig omstendelig, med mange adjektiver, skildringer og bilder for å forklare ting som kunne ha blitt forklart mye kortere. Det brukes en del litt ”gammeldagse” ord, ord som kan virke litt snobbete, særlig da det blir mange av dem. Særlig i begynnelsen av boken er det mange ord som for meg er uforståelige, men som gir inntrykk av at forfatteren og de menneskene som leser denne boken er intelligente og oppegående mennesker. Som for eksempel ord som ”frenologi”, ”demimonde” og ”lapidariske”. Men man behøver ikke forstå disse ordene for å fatte sammenhengen. Det nevnes også mennesker som er kjente i det norske kjendisliv på den tiden, som Stein Riverton og hans hovedperson Asbjørn Krag (Frich(1911):51). Det settes likevel lite krav til at leseren er en litterær og kulturell person, da det ikke nevnes noen anekdoter til noen kjent forfatter eller noe slikt. Dette er jo da med unntak fra Nietzsche og Schopenhauer, men de nevnes ikke kun for å nevnes, men fordi deres filosofier er så sentrale for grunntanken i boka. Forfatteren bruker alle mulige virkemidler, og i tillegg til de allerede nevnte, bruker han kontraster (”velgjørende disharmoni” s.50), faste ord og vendinger, sammenlikninger, gjentakelser, metaforer og alliterasjon(”diminutive dimensjoner” s.21). Det kan nesten bli litt mange bilder, adjektiver, skildringer og flotte ord, da det virker som forfatteren prøver å gjøre hver setning til sin egen lille lyriske opplevelse. Det blir en slags høyverdig, småborgerlig stiltone, slik at teksten appellerer til leserens intellekt, men at den samtidig ikke krever noe av deg som leser. Stiltonen passer dermed både den intellektuelle og den ikke fullt så intellektuelle. Et eksempel som kan vise noen av de nevnte trekkene er denne setningen: ”Skjønt det var tidlig på aftenen, vrimlet det av folk, sene middagsgjester og unge vivører som preparerte seg for en bedre supé med en lett aperitiff” (Frich(1911):51). En annen viktig ting er hele tiden forherligelsen av det norske, nordiske og germanske. Den norske naturen, den norske sydpolsfareren, de nordiske heltene kontra de utenlandske skurkene. Tysk språk satt opp mot fransk , der tysk blir ansett som det riktige. Sydpolsfareren er faktisk et symbol på den norske ”misjonæren”. Han er den norske, modige, fantastiske mannen som drar ut i verden og viser hvor bra det norske kan være. Bare selve ordet ”norsk” nevnes veldig mange ganger i boken.

 

KONKLUSJON

Dette er klart en kriminalfortelling påvirket av tidens strømninger, og dette gjenspeiles særlig i hovedpersonen. Han er den ville, hensynsløse forbryter som har valgt å stå utenfor loven og som attpåtil leser Nietzsche, en av de viktigste filosofer for tidens tanker. Man kan også merke en del nasjonalistiske og fascistiske trekk, noe som kan henge sammen med Norges nylige frigjøring, og den voksende nazismen og forherligelsen av den ariske rase ute i Europa. Hovedpersonen er jo en norsk helteskikkelse med en nordisk medhjelper, og forfatteren forherliger den norske natur og bruker norrøne sagatrekk som å bare ta med spenningstoppene i historien og varselrop fra de døde, som i eksempelet ”Heredia har ropt til oss fra graven” (Frich(1911):80). At han slåss mot franskmenn og snakker tysk, viser jo også at han står på tyskernes/nazistenes side, da det fantes en del uenigheter mellom tyskerne og franskmennene på den tiden. Men det er klart at dette likevel ikke er en politisk bok på noen måte, men at Frich bare uttrykker en allmenngyldig oppfatning på den tiden av hvordan helter og skurker skulle være.

 

Det som er litt spesielt med romanen er at den ikke helt faller under krimsjangerens tre kjennetegn. Det er ikke liket som setter i gang handlingen og heller ikke en detektiv som leter etter en morder, hvis man da ikke regner med politiet som er lite sentrale i boken. Det finnes jo selvfølgelig et lik i boken (Mario Heredia) som er avgjørende for hendelsesforløpet, men vi vet jo allerede hvem morderen er, og ikke vil vi at denne morderen skal bli tatt, da morderen er hovedpersonen. Men like fullt er det en slags hardkokt krimbok. Hovedpersonen er jo en hardkokt fyr, en slags helt som lever midt blant begivenhetene. Det handler om at han skal finne skurkene, eliminere dem som trussel mot seg selv og samfunnet, og også redde sin kamerat. Og på den måten blir han jo en slags detektiv. Det er en actionpreget slutt, og jakten på skurkene skjer i et mer virkelighetsnært miljø, fremfor å skje inne på et innesnødd herregods. Det er slåsskamper mellom de gode og de onde, og den gode detektiven/hovedpersonen har faktisk en del til felles med de onde han sloss mot. At det ikke er en typisk detektivroman understrekes faktisk når en av forbildene til den klassisk detektiven, Sherlock Holmes, nevnes tidlig i boken: ”Sherlock Holmes er dessverre bare en romanhelt. Virkeligheten er oppdagelseschefen og politibetjentene” (Frich(1911):16). Stiltonen i boken tilsier at dette er litteratur for folket, populærlitteratur ment som avslappende lesning på toget, og som ikke krever noe av deg. Men det kan virke som forfatteren prøver å gi boken et mer intellektuelt og kulturelt uttrykk med de kompliserte ordene og de overdrevne språkbildene.

 

JARL ANDRÉ BJERKE (1918 – 1985)

Han ble født i Oslo den 30.januar 1918, og bodde på Grefsen med sin forfatterfar Ejlert Bjerke og forfattermor og pianist Karin Bjerke. Han var enebarn, men lekte mye med sin fetter Jens Ingvald Bjørneboe, som også skulle komme til å bli en kjent forfatter. Han var en kjent lyriker og dikter, kriminalforfatter, gjendikter og oversetter, men også en kjent riksmålsforkjemper. Han debuterte i 1940 med diktsamlingen syngende jord, og den unge naturvitenskap- og sosialøkonomistudenten ble tiljublet av både publikum og kritikere. Han utviklet seg etter hvert til å bli den store tusenkunstneren i norsk litteratur, en mester i språk som imponerte med sin enorme kunnskapsmengde og et alltid like flammende engasjement. Han utga flere av sine romaner under pseudonymet Bernhard Borge, og han døde i 1985.

 

STRØMNINGER I TIDEN RUNDT UTGIVELSEN AV ”DE DØDES TJERN” (1942)

I 1928 ble “The Detection Club” stiftet i London. Det var en forening av britiske detektivforfattere som høytidelig sverget på å aldri holde et viktig spor skjult for leseren. De mente at kriminalfortellingen skulle være en gåte og et slags puslespillmysterium for leseren (Carling(1976):146-163). Man sier at gullalderen for det klassiske, britiske detektivmysteriet var i mellomkrigstiden. Grunnen til dette kan være kvinnenes mer selvstendige stilling etter første verdenskrig. Kvinnene foretrakk den stillferdige spenningen i et problem fremfor en voldsom ytre handling, i motsetning til det deres menn gjorde. Det britiske forbilde begynte også å gjøre seg gjeldende i Norge da Agatha Christies bøker begynte å bli oversatt til norsk. Den første i 1924 (Carling(1976): 146-163). Det kom en del lovende, norske puslespillkriminalromaner, men det var ingen som klarte å skape en detektiv med den nødvendige autoritet. Forfatterne skiftet detektiv fra roman til roman, mens det man trengte var en detektiv man kjente igjen, som kunne løse mysteriet. Man mener at Agatha Christies suksess kom like mye av hennes gjengangerdetektiver, Poirot og miss Marple, som hennes evne til å lage god puslespillkrim.

 

Samtidig med detektivmysterienes fremvekst kom det en realistisk retning i den norske krimlitteraturen. Den realistiske retningen som oppstod i begynnelsen av 30-årene, prøvde bevisst å skildre forbrytelser mot en mest mulig virkelighetsnær bakgrunn, på en mest mulig sannsynlig måte. Og det var det som gjorde at André Bjerke i 1941 pekte på en av de alvorligste svakhetene i det tradisjonelle detektivmysterium – mangelen på psykologisk sannsynlighet. Som Bjerkes detektiv, Kai Bugge, påpeker i Nattmennesket (s.16), hvorfor var den skyldige nettopp kandidat Evensen fra Bergen, den lille bleke, anemiske fyren som man aldri ville ha tiltrodd noe slikt? Hvorfor var det ikke likegodt den rødmussede og krakilske direktør Gundersen hvis kone bedrar ham, eller disponent Winge som var blitt presset for 500kr i måneden i 3 år? André Bjerke var opptatt av Freuds teorier, og nå presenterte han psykoanalytikeren som den nye detektiven. Han lette etter spor, ikke i blomsterbedet, men i de fortrengte nattsidene i menneskesinnet. Noen forfattere fulgte i André Bjerkes fotspor, som for eksempel Arthur Lohne med den kloke amatørdetektiven Anders Dale og Arthur Omre som i 1942 viste med boken ”Mysteriet i Rolvsøy” at en elegant konstruert krimgåte utmerket godt lot seg kombinere med hverdagslige omgivelser og en psykologisk sannsynlig menneskeskildring (Carling(1976):120-127, 146-163). Men til tross for den realistiske retningen fremsatte Andre Bjerké ikke noe krav om et virkelighetsnært miljø og lignende i detektivromanen. I 1942 var Norge okkupert av Tyskland, men det var ikke noe som kunne merkes i detektivromanene.

 

Heller ikke på denne tiden var det ansett som så bra å lese kriminalromaner. Det var noe man gjorde i smug. Men likevel var det en voksende godvilje for krim som sjanger, og det fantes flere som forsvarte den (Hoel(1946)).

 

ANDRÉ BJERKE (BERNHARD BORGE) – DE DØDES TJERN

”De dødes tjern” er en kriminalroman skrevet av André Bjerke, utgitt i 1942 under pseudonymet Bernhard Borge. Den har 15 kapitler, der hver kapitteloverskrift starter med ordet ”hvor” og forteller kort om hva som kommer til å skje i kapittelet (eksempel: kapittel 11 ”hvor katastrofen er et faktum”). Men dette med unntak av kapittel 15, ”som ikke er noe kapittel, men bare en kort hale”. Handlingen foregår hovedsakelig på en hytte i Østerdalen, men starter på en fest i Kirkeveien i Oslo. Hytta kalles Daumannshytta og ligger ved ”de dødes tjern” eller Blåtjern. Handlingen foregår i slutten av 1930-årene i juli og august, og varer i en til to måneder.

 

Bjørn Werner har kjøpt Daumannshytta, og da han tilbringer sin første jaktsesong der, ender det med at han drukner seg selv i tjernet. Gran har allerede fortalt historien som ligger bak Blåtjern, og seks venner reiser opp for å se om det er noe i det gamle sagnet om Tore Gruvik. Det er sagnet om han som drepte sin søster og hennes elsker og siden kastet dem i tjernet, før han ble gal og druknet seg selv. På hytta skjer det en del underlige ting. Bjørns søster Liljan er egentlig sammen med Gran, men på hytteturen ligger de ikke på samme rom, og Liljan tilbringer mye tid med Kai Bugge. En natt går Liljan i søvne rett mot tjernet, men blir heldigvis stoppet av Bernhard Borge som våkner og får stoppet henne før hun kaster seg uti. En som ikke er like heldig er Harald Gran som en natt han går ut ender med å drukne i tjernet. Dette skjer natten til 22. august og det var natten til 23. august for 110 år siden at Tore Gruvik druknet seg selv i tjernet. Og nå mener Kai Bugge at han har løsningen på mysteriet. Kai Bugge er psykoanalytikeren til Liljan Werner, og han har funnet ut at Liljan og Bjørn har hatt et veldig nært forhold til hverandre. Da Liljan ble sammen med Harald Gran, ble Bjørn så sjalu at han ville drepe søsteren, Harald og seg selv. Han dro opp på hytta og iscenesatte sin egen død. Da de andre kom opp til hytta var han fremdeles i live, men brukte alle sine telepatiske evner til å påvirke sin søster til å drukne seg selv i tjernet. Han drepte også Harald Gran. Hans plan var å påvirke Liljan såpass mye at hun ville drukne seg i tjernet av seg selv, og at han selv kunne drukne seg natten il 23.august slik som Tore Gruvik. Kai Bugge iscenesetter Liljans drukning med Sonja i rollen som Lilja, og rett etter ser man at Bjørn Werner kommer og drukner seg selv i tjernet.

 

KOMPOSISJON

Hele boken starter med en innledende forklaring og introduksjon av historie og personer. Det som setter handlingen i gang er at Bjørn Werner tilsynelatende drukner seg i tjernet. At Bernhard Borge trenger stoff til ny roman er grunnen til at han blir med opp, og grunnen til at det blir en historie som fortelles. Avgjørende episoder er at historien om de dødes tjern blir fortalt, at Sonja tar seg en svømmetur i tjernet, at Bernard Borge møter mannen med trebenet og at de bestemmer seg for å bli. At Harald Gran dør i tjernet er også en viktig episode, da de fra da av skjerper intensiteten i jakten på løsningen av mysteriet. Svømmeturen til Sonja er avgjørende, for det er slik hun senere kan brukes til å lure Bjørn Werner.

 

Historien fortelles kronologisk av en subjektiv forteller. Den subjektive fortelleren gir et ensidig bilde av det som skjer, og man får kun innsyn i det han vet og i hans tanker og følelser. Og denne fortelleren er ikke detektiven, så han vet dermed ikke alt, før detektiven velger å fortelle det. Men fortelleren forteller likevel om mange hendelser og spor som kan knyttes til løsningen, så hvis leseren klarer å knytte disse sammen, skal han ha muligheten til å finne løsningen. At det er en subjektiv forteller forsterker også inntrykket av at dette virkelig har hendt, da fortelleren snakker som om at dette er en historie som har han har opplevd. Det blir da i motsetning til en tredjepersons forteller som forteller om en historie som har hendt noen han vet om. Med subjektiv forteller gis det inntrykk av at vi får førstehåndsopplysninger. Historien fortelles både gjennom dialog mellom personene og referat av handlingen. Det kommer ingen tilbakeblikk fra episoder eller ting som har skjedd før begynnelsen av denne historien. Men det kommer en del frempek til hva som skal skje. Et veldig klart frempek er at Harald Gran sier at han ikke kan svømme første gang han står ved tjernet. Liljan blir til samme tid helt hypnotisert av tjernet, og hun føler veldig sterkt at hun har vært der før, til tross for at hun faktisk aldri har vært der. Det røper ganske klart at det også er en spesiell forbindelse mellom Liljan og tjernet. I Bjørn Werners dagbok står det to drømmer som er helt like som to drømmer Kai Bugges pasient har hatt. Men forskjellen er at drømmene til Bjørn Werner er opplevd fra en annen synsvinkel. Dette antyder at løsningen kan ligge i kontakt gjennom drømmer, mellom Bjørn Werner og Kai Bugges pasient. Men man vet ikke ennå hvem pasienten er, eller om det faktisk er Kai Bugges egne drømmer.

 

Spenningen er knyttet til tjernet. Hva var det som gjorde at Bjørn Werner druknet seg i det? Er det Tore Gruvik som går igjen, eller er det en virkelig person som forårsaker alt det mystiske? Og vil noen flere komme til å drukne seg i tjernet i løpet av oppholdet? Høydepunktet kommer natten til 23. august, for den natten må man enten få en løsning på mysteriet eller en brutal slutt med Liljans død. Vendepunktet kommer da Bernhard Borge treffer på mannen med trebenet to ganger på samme kveld. Det blir diskusjon om de skal dra hjem, men de bestemmer seg for å bli for å følge den videre utviklingen, og i alle fall bli til den 23. august.

 

PERSONENE I DE DØDES TJERN

Bernhard Borge er fortelleren av historien. Han er en middelmådig kriminalforfatter som lever et bedagelig liv med ny leilighet, sin kone Sonja og gode venner. Han oppfatter mannen som overlegen kvinnen, og han er fornøyd med sin posisjon i livet. Han leser høyverdig kultur, noe han ikke nøler med å vise med en rekke anekdoter og henvisninger i teksten. Han liker best å følge flertallet, og provoserer aldri til krangler. Han prøver også å løse mysteriet på Daumannshytta, men er litt for naiv til å fatte alle sporene som blir servert ham. Kai Bugge er en psykoanalytiker som skriver diverse essaysamlinger og artikler om sjelelige emner, blant annet om hvordan kvinner i den ”farlige alder” kan forløse sin sjel. Han har også en del pasienter som han psykoanalyserer. Det er han som er detektiven i historien, og han jobber ut i fra at alt kan forklares fra et naturvitenskapelig, psykoanalytisk utgangspunkt. Han nøster opp de løse trådene, og det er han som til enhver tid har kontroll over situasjonen. Han liker å gå sine egne veier, og på de fleste menn virker han som en utålelig og snørrviktig type, men til gjengjeld har han et usannsynlig godt grep på kvinner. Gabriel Mørk er Bugges motsetning. Han forakter alt som er naturvitenskap og rasjonalisme, og har mer sansen for det okkulte og det oversanselige. Harald Gran er jurist, men har i tidligere tider prøvd seg som privatdetektiv, noe som ikke gikk så bra. Han er sammen med Liljan. Liljan er søsteren til Bjørn Werner. Bjørn og Liljan hadde en utrolig åndelig kontakt, men i løpet av boken klarer Liljan å løsrive seg fra denne kontakten. Liljan er for øvrig meget vakker og pen, og det blir nevnt svært lite om hennes indre egenskaper. Det samme gjelder for Bernhards kone, Sonja.

 

SPRÅKLIGE BILDER OG VIRKEMIDLER

Språket er elegant, og fylt med anekdoter til forskjellige historiske og kulturelle begivenheter, til tidligere forfattere og kunstnere. Dette understreker en slags intellektuell overklassestiltone i teksten, og at de som leser boken også burde ha litt kjennskap til for eksempel Rousseau. Miljøet er koselig sommerlig med venner på hyttetur. Språket er også elegant i den måten historien fremlegges på en vittig måte. For eksempel da Liljan holdt på å ta selvmord, blir det sagt ting som kan få deg til å le ”…jeg i pyjamas og min kones morgenkåpe. Situasjonen ville ha vært komisk om den ikke var så makaber”( s.95). Det psykologiske drama som skal skape spenning og uhygge er ikke så påtrengende realistisk, men mer en intelligent tankelek. Heller ikke det at Harald Gran dør blir mottatt med den samme forferdelse det kunne ha blitt gjort.

 

KONKLUSJON

Dette er klart en detektivroman. Historien foregår i et begrenset område, der Daumannshytta fungerer som det innesnødde herregodset i det klassiske detektivmysteriet. Det er ikke et virkelighetsnært miljø, og historien preges ikke av realistiske trekk. Kai Bugge er den opphøyede detektiven som ikke hører til den egentlige historien som omhandler Liljans forhold til sin bror og Harald Grans forstyrrelse av dette forholdet. Paret Kai Bugge/ Bernhard Borge har faktisk blitt sammenliknet med det klassiske, britiske detektivparet Sherlock Holmes / Watson (Carling (1976):158). Da Kai Bugge er Sherlock og Bernhard Borge er hans naive medhjelper Watson. André Bjerke følger også sin egen regel om at løsningen skal være psykologisk sannsynlig. Det at det er krig i Norge nevnes ikke med et ord, og man kan heller ikke merke det på noen måte ut fra det som nevnes i teksten.

 

LIZA MARKLUND (1962 -)

Liza Marklund ble født 9. september 1962 og vokste opp på det lille tettstedet Pålmark i Piteå kommune i Sverige. Hun hadde en mor som var økonom og en ingeniør til far. Nå bor hun i Stockholm med mann og tre barn. Hun er journalist og har tidligere vært nyhetssjef og sjefredaktør i svenske aviser og tv, og for Sprengeren har hun blitt belønnet med Glassnøkkelen, den skandinaviske prisen for beste kriminalroman.

 

STRØMNINGER I TIDEN RUNDT UTGIVELSEN AV ”SPRENGEREN” (2000)

En ting som preger samfunnet i dag er det stadige kravet om å være perfekt, både i utseende, livsstil, væremåte og intelligens. På tv har vi extreme makeover, forskjellige interiørprogrammer, matlagingsprorammer osv. Det er karakterpress på skolene, og for de litt eldre er det ville karrierejag som fører til utbrenthet. Tempoet har blitt skrudd opp, det blir utgitt flere bøker enn tidligere, det finnes flere aviser, tv-kanaler og blader. Det finnes utrolige mengder med informasjon og man har til enhver tid muligheten til å velge noe annet å lese eller se på, hvis man er misfornøyd med det man har valgt. For å unngå at tv-seerne skifter kanal ved det minste tegn til stillstand i en serie eller i en reklamepause har flere serier lagt inn såkalte ”cliffhangers”, dramatiske høydepunkt, hvert syvende minutt eller oftere (Eriksen (2001): 135). Da tv - seriene før var langsomme og kumulative, kunne det skje mer langsomme forandringer i personenes indre relasjoner. Men nå er seriene raske og momentane, og de mangler en faktisk progresjon i historien. Denne tempoøkningen og kravet til stadige spenningstopper eller ”cliffhangers” har også påvirket bøkenes innhold og måte å bli skrevet på. Man kan i bøkene finne igjen de samme spenningstoppene som vi kjenner fra tv, og man kan se de samme temaene. Bøkene har også blitt påvirket av internetts kaotiske verden med informasjon fra alle kanter, så informasjonen leseren skal motta i løpet av boken, kommer nå enda mer kaotisk og tilfeldig plassert enn tidligere.

 

Krimsjangeren har også blitt mer verdsatt som litteratur. Den regnes ikke lenger som smusslitteratur, bibliotekene tar til seg flere kriminalromaner, og det finnes et utall priser som hedrer god kriminallitteratur (Steffensen (2004)).

 

LIZA MARKLUND - SPRENGEREN

”Sprengeren” er en kriminalroman skrevet av Liza Marklund. Den ble utgitt i Sverige i 1998, og oversatt til norsk i 2000. Den er den første boken i en serie om journalisten Annika Bengtzon. Handlingen er lagt til slutten av 1990-åra, et halvt år før de Olympiske sommerleker skal avholdes i Stockholm. Det er en uke til jul, og handlingen strekker seg over den ene uken, frem til julaften. Det er i Stockholm handlingen for det meste utspiller seg, nærmere bestemt Södra Hammarbyhamn ved Olympiastadion, og i redaksjonen til avisen Kvällspressen i sentrum. Romanen er delt i 14 kapitler, der syv av kapitlene har en dato som overskrift, og de syv siste har en følelse, en sinnsstemning eller et ord knyttet til et eksistensielt spørsmål som overskrift, som for eksempel ”løgner”, ”kjærlighet” og ”død”. De sistnevnte kommer mellom hvert av de andre kapitlene som går i kronologisk rekkefølge etter dato, fra 18.desember til 24. desember. Romanen starter med en prolog og avsluttes med en epilog, som begge kommer i tillegg til de 14 kapitlene.

 

Romanen starter med at den nordre tribunen på Olympiastadion blir sprengt. Og det blir gjort med eksplosiver festet på kroppen til den beundrede, dynamiske OL-sjefen, Christina Furhage, som blir sprengt i fillebiter og dør. Dette skjer natten til den 18. desember kl. 03.17, og som nyansatt sjef i krimredaksjonen i Kvällspressen må Annika være ansvarlig for dekningen av hendelsen. Hun finner ut mye om Christinas visstnok perfekte liv, og avdekker ting som den heftig medieomtalte kvinnen har klart å holde skjult. Da de fleste andre aviser, deriblant Konkurrenten, kjører på at dette må være terror rettet mot OL-arrangementet, blir Annika mer og mer overbevist om at dette er en personlig hevn på Christina Furhage. Hun blir litt i tvil da Stefan Bjurling blir sprengt på et annet stadion, da han tilsynelatende har lite å gjøre med Christina Furhage. Men løsningen ligger i Beata Ekesjö, en ansatt i OL-konsernet. Hun har blitt sparket av Christina og blitt fornærmet i full offentlighet både av henne, og senere da av Stefan Bjurling. Hun ville ha hevn og tok med seg eksplosiver fra byggeplassen til Olympiastadion. Disse bruker hun senere på Christina og Stefan. Problemet er at hun har mer igjen, og da Annika kommer nærmere en løsning på mysteriet, kidnapper Beata Annika. Beata vil sprenge Annika etter at hun har skrevet Beatas versjon av historien i en publiserbar avisartikkel. Heldigvis rekker politiet frem i tide, Beata blir arrestert, og Annika kommer hjem så hun kan feire julaften med mann og barn.

 

KOMPOSISJONEN

Hele boken starter in medias res, med setningen ”Kvinnen som snart skulle dø”… Det som setter handlingen i gang er sprengningen av nordre tribune på Olympiastadion, og mordet på Christina Furhage. Det er fra dette tidspunktet Annika Bengtzon kommer inn og begynner å avdekke skjulte sider i Christinas liv i jakt på morderen. At Stefan blir sprengt er en avgjørende episode, da dette sannsynliggjør at den første sprengningen ikke var et personlig angrep på Christina. Dette gjør at de andre i avisen ikke vet om de vil følge Annikas versjon lengre og fra da av får Annika enda mindre støtte i redaksjonen. Det kommer en del frempek, som for eksempel at en jente kommer for å levere et brev til Annika, men Annika er ikke der for å ta det imot, og litt senere smeller det på Postsentralen. Dette tyder på at Annika er i fare, og at det kanskje vil skje noe med henne senere. At Annika møter Beata Ekesjö i garderoben der Stefan ble sprengt er også et frempek. Annika er allerede da i tvil om hun skal publisere det Beata sier, og det understreker for leseren at det er noe galt og irrasjonelt med denne jenta. Det kommer altså frempek både på hva som kan komme til å skje i handlingen og på hvem Sprengeren kan være.

 

Historien fortelles i paralleller, selv om tiden går kronologisk etter dagene. Fortelleren hopper mellom å fortelle hva som skjer på forskjellige steder til samme tid. Dette brytes opp av de små mellomkapitlene, som man helt til slutt får vite at er skrevet av Christina Furhage. Det er aldri bare en historie som følges. Det er tredjeperson forteller med fullt innsyn i de sentrale personene. Dette skaper nærhet til flere personer, det gir mer komplekse individer, mer nyanserte bilder på personene, og mer forståelse av hvorfor de reagerer som de gjør. Historien fremlegges både gjennom dialog og referat. Spenningen knyttes til hvem Sprengeren er, og om det egentlig er et terrorangrep, eller et personlig angrep på Christina Furhage. Vendepunktet kommer da Stefan Bjurling dør. Da må Annika bestemme seg for om hun skal følge resten av redaksjonens mening, eller om hun skal kjøre sitt eget løp. Hun velger det siste, og det er på grunnlag av all informasjonen hun finner at hun blir kidnappet av Beata. Og det er kidnappingen som er høydepunktet.

 

HOVEDPERSON

Hovedpersonen i ”Sprengeren” er den 32 år gamle Annika Bengtzon. Hun er journalist i avisen Kvällspressen, og har i åtte uker vært sjef for kriminalredaksjonen. Hun er gift med Thomas og har to barn, Ellen og Kalle, som begge går i barnehage. Hun har vokst opp i et lite, døende industrisamfunn på Hälleforsnäs i Sörmland, og har nå lite kontakt med familien sin.

 

Annika startet tidlig som reporter i en liten avis i Hälleforsnäs og har siden bare jobbet seg oppover. Hun har alltid ønsket å bli journalist, og det er noe som fremdeles preger hennes prioriteringer i hverdagen. Som hennes mann Thomas sier ”Det er jo bare en jobb. Alltid skal du skrive som om det gjaldt liv og død”(s.70). Annika Bengtzon er betegnelsen på vår tids karrierekvinne i tidsklemma. Hun er både intelligent, skarpsindig, kreativ og rask i hodet, hun tar ansvar og konflikter med selvsagt autoritet, og i tillegg er hun strukturert, kompetent og initiativrik. De tyngste nyhetssidene i avisen dekkes ofte av hennes reportasjer, og da alle trodde sjefsjobben i kriminalredaksjonen skulle gå til den 53 år gamle Nils Langeby, var det Annika som fikk tilbudet. Men jobben tar veldig mye av hennes tid, noe som går utover henne selv og hennes familie. Hun jobber ofte døgnet rundt, og drar flere ganger ut midt på natten for å dekke en sak. Som mor føler hun seg ikke like vellykket som hun gjør som journalist. Hun er lite hjemme med barna, og når hun skal hente dem i barnehagen kommer hun sjelden før stengetid. Stressende dager på jobben fører til at hun mangler overskudd hjemme. Og der føler hun seg heller aldri tilstrekkelig effektiv, glad, kåt, rolig, pedagogisk eller uthvilt. Leiligheten er alltid rotete, mens skittentøykurven oversvømmes. Et eksempel er da hun drømmer om å bake lussekatter med barna og drømmen ender med at hun eksploderer av barnas krangling og at Thomas må legge barna mens hun baker ferdig i all hast (Marklund(1998):63). Men Annika er også en kvinne som tør å stå for sine egne valg og som tør å følge det hun selv tror på. Hun liker å snuse i saker og er flink til å finne spor, og hun kan til tider være litt foran politiet i etterforskningen. Hun blir mislikt i redaksjonen for sine prioriteringer, og fordi hun fikk en sjefsjobb når hun er såpass ung. Annika glemmer ofte å spise, fordi hun har så mye å gjøre, og det blir faktisk nevnt i boka at hun har blitt advart mot undervekt fordi hun er så tynn. Da tok hun det som ros og fortalte det til alle venninnene sine i telefonen. Men likevel får hun det noen ganger for seg at hun vil slanke seg (Marklund(1998):324). Annika vil være en perfekt kvinne, bevisst eller underbevisst. Hun vil se perfekt ut, hun nekter å gå fra en artikkel før hun virkelig kan stå for innholdet, hun jobber døgnet rundt, og vil samtidig være perfekt familiemor. Dette er litt mye som skal gjøres på en gang, og det ender med at hun ikke alltid klarer å ha kontroll på alle områder i livet. Men likevel er det hun som hele tiden har hatt rett angående mordmotivet.

 

I løpet av boken får Annika en litt større forståelse for at hun burde prioritere barna fremfor jobben. Likevel kan man ikke snakke om en særskilt utvikling og forandring av Annika Bengtzon på det indre plan. Et eksempel er da hun ganske sent i boken får forespeilet seg muligheten til å bli redaktør i avisen. Man får ikke inntrykk av at hun vil si nei, til tross for at det vil stjele enda mer av hennes tid med barna.

 

ANDRE SENTRALE PERSONER

Christina Furhage, som den visstnok perfekte kvinnen, synes å stå i sterk kontrast til Annika Bengtzon, men viser seg etter hvert å ikke være idealkvinnen alle trodde hun var. Sprengeren, eller Beata Ekesjö, er morderen med en psykologisk sannsynlig grunn til å drepe. Anders Schyman er direktøren i avisen, og han er omtrent den eneste i redaksjonen som har full tillit til Annikas evner. Annikas ”deep throat” i politiet, som vi ikke vet navnet på, er han som gir henne all den hemmelige informasjonen til politiet, slik at hun kan skrive bra artikler.

 

SPRÅKLIGE BILDER OG VIRKEMIDLER

Teksten er skrevet for å fortelle det den skal fortelle. Det er ikke overdrevent mange bilder og skildringer som stopper opp handlingsforløpet. Handlingen er på en måte nok spenning i seg selv, slik at man ikke behøver å skildre været i forhold til sinnsstemningen og lignende. Språket preges derimot av en del banning og ikke fullt så dannede uttrykk, som for eksempel ”jævel”, ”gubben” og ”faen”, og også en del faguttrykk i avisredaksjonen som ”bildebyline”, ”å dafe” og ”deadline”. Det er med på å skape troverdighet og et virkelighetsnært miljø, der miljøet er en avisredaksjon i en storby om vinteren rett før jul.

 

KONKLUSJON

Denne kriminalromanen viser en god del tegn på å falle innenfor den ”hardkokte” kriminalsjangeren. Detektiven er Annika Bengtzon, og hun er en tøff dame som tør å gå sine egne veier, og hun prøver bare å gjøre sin jobb så godt som mulig. Hun er opprinnelig en detektiv som kommer utenifra for å oppklare et mysterium, men hun er ikke den opphøyede oppdager som iakttar historien fra utsiden. Hun drar til åstedene og for å møte personene, og hun ender midt oppi begivenhetene som alle foregår i et realistisk, virkelighetsnært miljø. Løsningen kommer frem gjennom en del actionpregede episoder, og sluttscenen er dramatisk og full av handling. Men romanen er også et slags puslespillmysterium med mange spor som nøstes sammen til en løsning. Leseren får til enhver tid vite like mye som detektiven, og skal i teorien klare å skjønne det samme som detektiven. Romanen har både det hardkokte realistiske og detektivmysteriets puslespillmysterium. Den har også det André Bjerke la vekt på, nemlig psykologisk sannsynlighet. Det er en god, psykologisk basert grunn til at morderen er Beata Ekesjö, og ikke en hvilken som helst tilfeldig forbipasserende.

 

Man kan si at denne romanen også er et produkt av tiden. Hovedpersonen lider av å ha altfor mye som skal gjøres til enhver tid, hun har et høyt tempo i hverdagen, samtidig som hun prøver å følge samfunnets krav om å være perfekt. Det at boken er skrevet i paralleller, gjør at det er plass til flere spenningstopper, da det kan skje noe spennende i hver parallell. Slik sitter man ”klistret” til boken, det sitrer i kroppen av spenning til enhver tid, men i likhet med tv – serienes ”cliffhangers” fører disse spenningstoppene til lite faktisk progresjon i historien og lite progresjon i personenes indre relasjoner. Men så fører de jo også til at du fortsetter å lese boken og ikke velger en annen bok å lese.

 

AVSLUTTENDE KONKLUSJON OG SAMMENLIKNING AV DE TRE BØKENE

Kriminallitteraturen har i løpet av 1900 – tallet utviklet seg til å bli en mindre mislikt sjanger. Det finnes nå utallige forfattere som skriver krim, og det har etter hvert utviklet seg flere sjangere innenfor kriminalsjangeren. Jeg ser utviklingen i forhold til mine tre bøker, og håper at de er gode nok representanter for å vise en generell utvikling av kriminallitteraturen.

 

Hvis man ser på måten bøkene er skrevet på, kan man se klare forskjeller. Da Frich hadde en skrivestil med så mange språklige virkemidler at det nesten ble parodisk, hadde Bjerke også en del anekdoter som ga en småborgerlig stiltone. Marklunds måte å skrive på er mye mer nøytral, og stiltonen gir ikke uttrykk for at boken er særlig kulturell eller høyverdig. Det paradoksale er at etter hvert som kriminalsjangeren har blitt mer verdsatt som litteratur har forfatteren brukt færre og færre litterære virkemidler og heller latt handlingen stå i fokus i stedet for å briljere med vittighet, anekdoter og skildringer.

 

Hvis man ser på bøkenes lengde i forhold til historiens varighet (dvs varer historien i boken i noen dager eller noen år?), kan man se at dess nyere boken er, dess flere sider har den, og dess kortere tidsrom spenner historien seg over. Dette kan henge sammen med mangelen på progresjon i en historie når man putter inn stadige spenningstopper. I ”Sprengeren” er det mange spenningstopper, mange problemstillinger og mange, små historier som sys sammen til en løsning, og man sitter stadig i spenning. Mens i ”De knyttede never” er det få spenningstopper, en kronologisk fremstilt historie og en gradvis oppbygging mot høydepunktet. I ”De dødes tjern” er det faktisk en mellomting. Det skjer flere spennende begivenheter, men likevel bygger disse bare opp mot høydepunktet, natten til 23. august. Disse stadige spenningstoppene fører også til mangel på progresjon i personenes indre relasjoner. I ”De knyttede never” blir hovedpersonen drastisk forandret ved at han bestemmer seg for aldri å gjøre forbrytelser igjen, og i ”De dødes tjern” klarer Liljan å bryte den telepatiske kontakten med sin bror. Men i Sprengeren blir det ingen dramatisk forandring av verken hovedpersonene eller andre personer. Selv om Annika muligens innser at hun burde jobbe mindre for å være sammen med barna, så er ikke det noe hun kommer til å gjennomføre på noen måte.

 

Når det gjelder hvor realistisk ting skildres er det også stor forskjell. Et krav som ligger i det hardkokte kriminalmysterium er at det skal være realistisk med virkelighetsnært miljø osv. Men hvis man sammenlikner ”Sprengeren” med ”De knyttede never”, så er ”Sprengeren” mye mer realistisk. I ” De knyttede never” er det episoder hvor man sloss på utsiden av et tog og redder seg selv fra et vaklende snøflak over et stup, men når de sprenger en hel båt med mennesker eller noen dør får man aldri høre noe om hvor grotesk dette må ha sett ut. Mens i ”Sprengeren” får man høre om opplukkingen av kroppsrestene til Christina Furhage, og selv om det skjer eksepsjonelle ting, virker de mye mer sannsynlige enn togslossing osv. At det er mer virkelige beskrivelser i en nyere bok kan henge sammen med at den er skrevet i en tid da de fleste mennesker har mulighet til å se nyheter, man er vant til å se mer groteske ting og de fleste mennesker har en idé om hvordan et menneske vil se ut etter å ha blitt sprengt. Dessuten var det ikke en virkelig oppblomstring av det virkelig realistiske i kriminallitteraturen i Norge før på 1930 – tallet, og det er jo etter utgivelsen av ”De knyttede never”. At ikke ”De dødes tjern” har så mange realistiske beskrivelser henger sammen med at den er en detektivhistorie. Men den har den realistiske tendensen med psykologisk sannsynlighet. Og da kommer vi inn på en annen forskjell, nemlig synsvinkelen og hva den har å si for boken. Man får et mye nærere forhold til personene i ”Sprengeren” enn man gjør i ”De knyttede never”, da man faktisk gjennom å få vite personenes tanker får vite en del om personene. Den subjektive fortelleren i ”De dødes tjern” gir også et ganske nært forhold til personene, da man får dem forklart ut i fra en person som kjenner dem. Men i ”De knyttede never” kan man nesten snakke om en slags typetegning, med typiske helter og typiske skurker. Dess nyere boken er, dess mer får man vite om personene, og dess større forståelse får man for handlingsmønstrene og reaksjonene deres. Dette er med på å skape realisme i forhold til at man skjønner grunnene til at ting blir gjort. Personenes handlinger blir sannsynliggjort gjennom individuelle grunner, i motsetning til at en person utfører en handling fordi han virker som en slik type.

 

I både ”De dødes tjern” og ”Sprengeren” er det liket som setter i gang handlingen, vi har en detektiv som leter etter den skyldige, og vi har flere mistenkte. Alt dette følger de tre kjennetegnene for krim. André Bjerke var svært nøye med å følge komposisjonsregler og fremsatte et krav om nøye komposisjon i den norske kriminallitteraturen som mange etterfulgte. Hvis man ser på Frich sin bok, ”De knyttede never”, så ble jo denne skrevet i en tid med få kriminalforfattere og før kriminalsjangeren hadde blitt så grundig definert. Og i ”De knyttede never” mangler liket som igangsetter av handlingen.

 

Jeg kan også kort nevne noe om forskjell i kvinnesyn i de tre bøkene. I ”De dødes tjern” blir det flere ganger sagt rett ut at kvinnen er laverestående mannen. Det er bare mennene som har yrker og det er bare de som er med på å finne løsningen. Mennene blir tiltalt ved etternavn og det understreker på en måte deres viktighet, mens kvinnene bare blir kalt ved fornavn. I ”De knyttede never” er heller ikke kvinnen med i selve dramaet, hun blir alltid tiltalt med fornavn, mens mennene ofte blir tiltalt med etternavn. Og det er jo en dramatisk forskjell på kvinnesynet i ”Sprengeren” i forhold til de to eldre bøkene. Her er hovedpersonen en kvinne, det er hun som er detektiven og hun har i tillegg et yrke. Det kvinnesynet André Bjerke fremviser i sin bok tror jeg neppe hadde fått komme gjennom en sensur i dag.

 

Man kan si at kriminallitteraturen har utviklet seg gradvis gjennom århundret, og at tiden kriminalromanen har blitt skrevet i spiller stor rolle i forhold til romanens innhold og måten den er skrevet på. Det kan virke som at den har blitt mer realistisk i forhold til beskrivelser, hendelser og persontegning, at den inneholder flere spenningstopper og at den har et mindre malende språk.

 

 

LITTERATURLISTE:

 

Primærlitteratur:

·Bjerke, André (1942), De dødes tjern, Aschehoug

·Frich, Øvre Richter (1911), De knyttede never, en storforbryters roman, A/S Helge Eriksend forlag.

·Marklund, Liza (2000), Sprengeren, Aschehoug

 

Sekundærlitteratur:

· Carling, Bjørn (1976), Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år, Gyldendal Norsk Forlag.

· Dahl, Willy (1975), Blå briller og løsskjegg i Kristiania, Om kriminal – og spenningsromaner fra tida omkring første verdenskrig, Gyldendal Norsk Forlag.

· Eriksen, Thomas Hylland (2001), Øyeblikkets tyranni, Aschehoug.

· Falck, Arne (1960), Forord nummer 2 i ”De knyttede never”, A/S Helge Erichsens forlag.

· Heissenbüttel, Helmut (1978), Kriminalromanens spilleregler, essay s.52-65 i Kriminallitteraturen 11 essay redigert av Kjell Heggelund og Nils Nordberg.

 

Internettsider:

· Bulie, Kåre og Theissen, Mathias (1997), http://universitas.uio.no/Arkiv/1997/19/kultur1.html

· Hoel, Sigurd (1946), Forsvar for kriminalromaner, http://www.webfic.dkkriminyt/art/hoel.htm

· finner ikke forfatter http://www.gkfweb.com/privat/bokhylla/mening/paaske2.asp

· Steffensen, Jan Bitsch (2004), Populærlitteratur, krimier og biblioteket, http://www.webfic.dk/kriminyt/art/poplitt.htm