Kvinnens rolle i samfunnet
Særemne om kvinnens stilling i samfunnet skrevet på bakgrunn av bøkene "Et dukkehjem" (Henrik Ibsen), "Senere, Lena", "Sitt eget liv" (begge Anne Karin Elstad) og "Sannheten bortenfor" (Anne Holt).
Karakter: 5+
Innholdsfortegnelse
Kort historisk oversikt over kvinners rolle.
Sammendrag av ”Sitt eget liv”.
Sammendrag av ”Sannheten bortenfor”.
”Senere, Lena” og ”Sitt eget liv”.
Årsaker til kvinnens svake stilling i samfunnet
Dette særemnet er studium av kvinnes rolle i samfunnet. Innenfor dette temaet har jeg valgt å lage en problemstilling som jeg skal svare på ved å lese bøker, presentere innholdet i dem og finne svar på problemstillingen til slutt.
Særemnet er delt inn etter forfattere, der jeg til slutt kommer med et svar på problemstillingen min. Hver forfatter blir først presentert med et portrett, som består av biografi, forfatterskapet og bibliografi. Deretter kommer bøkene jeg har lest av denne forfatteren. Jeg har skrevet et sammendrag av eller en analyse av bøkene. Jeg har lest bøker av til sammen tre forfattere. Disse forfatterne er plassert etter tidsrekkefølgen på bøkene jeg har lest av dem. Det vil si at Henrik Ibsen med Et dukkehjem kommer først, deretter Anne Karin Elstad med Senere, Lena og Sitt eget Liv og til slutt Anne Holt med Sannheten bortenfor. Denne delen med informasjon om forfattere og bøkene deres er den teoretiske delen av særemne mit..
Til slutt kommer den drøftende delen av særemnet, der jeg ser sammenhenger og finner svar på problemstillinga mi. Det gjør jeg ved å drøfte innholdet i den teoretiske delen.
Dette er problemstillingen min:
Hvordan har kvinnens rolle i samfunnet utviklet seg fra 1880-tallet og hvorfor har kvinnen hatt en svakere stilling i samfunnet enn mannen? Kvinnens rolle i mellomrike klassesamfunn (gjerne borgelige) er hovedfokuset i oppgaven. Denne problemstillingen skal jeg finne svar på gjennom litteraturen.
I denne oppgaven har jeg tenkt å utnytte at litteraturhistoriene og samfunnsutviklingen henger sammen. Litteratur speiler ofte samfunnets situasjon på den tiden verket ble skrevet. Det var på slutten av 1800-tallet at det begynte å skje noen endringer i kvinners stilling. Frem til i dag har situasjonen endret seg radikalt. Jeg vil belyse hvordan dette kommer til uttrykk gjennom skjønnlitteraturen. Ut i fra den skal jeg forklare hvordan utviklingen har gått og hvorfor kvinner har blitt undertrykt.
For å finne svar på denne problemstillingen, skal jeg lese disse bøkene: Et dukkehjem av Henrik Ibsen, Senere, Lena og Sitt eget liv av Anne Karin Elstad og Sannheten bortenfor av Anne Holt. Disse bøkene har et viktig fellestrekk: Hovedpersonen er ei kvinne. I tillegg er alle kvinnene forholdsvis rike og har ingen økonomiske problemer. Det vil si at de passer bra til min problemstilling, som setter hovedfokus på mellomrike klassesamfunn. Årsaken til at jeg velger dette, er at det psykologiske i menneskene kommer bedre frem. Fattige kvinner hadde ofte mange andre problemer å tenke på. Undertrykkelse og urettferdighet i forhold til det andre kjønn var bare en brøkdel av alt de måtte leve med. Samfunnets press og hvor vanskelig det er å frigjøre seg som kvinne kommer derfor lett i bakgrunnen. Det blir ofte fattigdom og problemene med det som kommer tydeligst frem.
Kort historisk oversikt over kvinners rolle
Til og med slutten av 1800-tallet var kvinnes plass i hjemmet, der de skulle stelle huset og ta seg av barna. Dette var en rolle som var godt innarbeidet i samfunnet. Få kvinner tenkte over sin situasjon som undertrykking. Ingen kvinner hadde makt og ingen kvinner skulle ha makt. Samfunnsansvar og makt var menns oppgave.
I opplysningstida (siste halvdel av 1700-tallet) ser vi likevel de første spirene til kvinnesaken. På den tiden foregikk det en generell folkeopplysning og noen kvinner ble da klar over sin egen stilling. I uavhengighetserklæringen (1776) står det for eksempel at ”alle menn er skapt like, og er av sin skaper gitt visse ukrenkelige rettigheter…”. At det står menn og ikke mennesker i mange slike demokratiske dokumenter, var det noen kvinner som merket seg. Olympe de Gouges var en av dem, som skrev Erklæringen om menneskers rettigheter til en ny versjon som skulle gjelde kvinner. Verket ble hetende Erklæringen om kvinners rettigheter.
Etter 1850 og mot slutten av 1800-tallet begynte kvinnelige bevegelser å vokse. Kvinner mente at de hadde lite innflytelse og krevde blant annet stemmerett. I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913. Første verdenskrig, som brøt ut i 1914, var med på å gi kvinner stemmerett. Kvinnene måtte ut i arbeidslivet og folk oppdaget deres dyktighet.
I perioden fram til 1950-årene skjedde det liten forandring i kvinners stilling. Kvinner var fornøyde med at de hadde fått stemmerett. Da andre verdenskrig brøt ut, måtte kvinner nok en gang ut i arbeidslivet. Når krigen var over, ble det stilt krav om at kvinner skulle tilbake til sitt faste arbeid, altså hjemmet. Kvinner hadde fått økt selvtillit og godtok ikke dette kravet. Mange kvinner kom da ut i arbeidslivet.
Fra slutten av 50-tallet til 70-tallet skjedde det lite innen kvinnefrigjøringen. På 70-tallet begynte kvinner i økende grad å delta i samfunnet, men de følte ikke at de ble tatt på alvor. Derfor kjempet de for kontrollere forhold som sex, graviditet og fødsler selv. De ville også ha bedre rettigheter i arbeidslivet. Menn hadde stort flertall i yrkene som ga status og var godt betalt. Kvinner krevde lik lønn for likt arbeid. De ville ha like stor respekt i samfunnet som menn hadde.
Vi ser altså ha kvinnekampen har gått i bølger gjennom hele historien. Hendelser som innføring av demokrati, kriger og lignende har vært med på å påvirke kvinnefrigjøringen. Historien innen dette temaet ofte har stått stille og skjedd rykkvis. Etter den store kvinnefrigjøringskampen på 70-tallet har likevel utviklingen skjedd mer gradvis.
Biografi
Henrik Ibsen ble født i Skien 20.mars 1828 og var sønn av en velstående kjøpmann. Da Henrik var 8 år gikk faren konkurs, og etter konfirmasjonen reiste han til Grimstad for å arbeide. Der jobbet han som læregutt ved et apotek. I Grimstad fikk han også barn med ei tjenestejente som jobbet der han bodde. Noen år senere reiste han til Kristiania for å ta artium, men strøk i to fag. I denne tiden skrev han sitt første skuespill, Catilina, som var ferdig i 1850. Under oppveksten fikk han stor innflytelse fra romantisk og nasjonalromantisk kunst, og nye politiske ideer som demokrati og enkeltmenneskets rettigheter. Dette har påvirket hans dikting.
Ibsen fikk et stipend i 1864 og reiste til Roma. Han ble boende utenlands i 27 år, først i Italia og senere i Tyskland. I 1891 flyttet Ibsen tilbake til Kristiania. Der ble han boende til han ble syk og døde i 1906.
Forfatterskapet
101 år etter sin død, regnes Ibsen fremdeles som en av verdens største dramatikere. Hovedårsaken til det er de tidløse temaene han velger i sine skuespill. Ibsen skrev i flere litterære perioder, men skuespillene hadde uansett et viktig tema. I begynnelsen på sin karriere skrev han romantiske idédrama, som for eksempel Brand og Peer Gynt. I disse tar han for seg enkeltpersoners valg og hvordan de velger å leve. Ibsen skrev også realistiske samtidsdrama, der verkene ble samfunnskritiske i innhold og realistiske i form. Et dukkehjem er et slikt drama, der han viser hvordan en mann kan arbeide for familiens velferd, mens kvinnen sitter i den gamle kvinnerollen. Hun er umyndiggjort.
Gjennom hele 1880- og 1890- tallet fortsatte Ibsen å skrive realistiske samtidsdrama. Brodden i stykkene dreide etter hvert mot en ny retning. Han gikk bort fra samfunnets ytre krefter og mer inn i menneskets psykologi. Enkeltindividet ble satt mer i sentrum og symbol fikk en mer sentral funksjon for temaet i stykket. Vilanden er et slikt skuespill
Karakteristisk for Ibsens stiltone er at han gir detaljerte beskrivelser av dekorasjon og kulisser av scenen. Detter er på grunn av hans arbeidserfaring med teater. I mange av skuespillene har også replikkene fast rim og rytme og et utpreget bildespråk. Henrik Ibsen kalte disse verkene dramatiske dikt.
Bibliografi
- Catilinia, 1850
- Kæmpehøjen, 1850
- opera-parodien Norma eller en Politikers Kjærlighed, 1851
- Sancthansnatten, 1852
- Gildet på Solhaug, 1856
- Fru Inger til Østråt, 1857 (oppført 1855)
- Hærmændene på Helgeland, 1858
- Diktet Terje Vigen, 1861
- Kærlighedens komedie, 1862
- Kongsemnerne, 1863
- Diktet Borte, 1864
- Brand, 1866
- Peer Gynt, 1867
- De unges forbund, 1869
- DIGTE, 1871
- Diktet Rimbrev til fru Heiberg, 1871
- Kejser og Galilæer, 1873
- Samfundets Støtter, 1877
- Et Dukkehjem, 1879
- Gengangere, 1881
- En Folkefiende, 1882
- Vildanden, 1884
- Rosmersholm, 1886
- Fruen fra Havet, 1888
- Hedda Gabler, 1890
- Bygmester Solness, 1892
- Lille Eyolf, 1894
- John Gabriel Borkman, 1896
- Når vi døde vågner, 1899
Skuespillet handler om Nora og Torvald Helmer som levde i et tilsynelatende godt ekteskap. De hadde tre barn som barnepiken Anne-Marie tok seg godt av. De hadde også stuepiken Helene til å arbeide i huset. Helmer hadde tidligere jobbet som advokat, men nylig hadde han fått jobb som direktør i Aksjebanken. Dette gledet dem begge, siden økonomien deres ville bli mer romslig. Setningen til et dukkehjem er satt til en storby i Norge sent på 1800-tallet, i et høyborgelig strøk.
”Et dukkehjem” begynner med at Nora kom hjem fra julehandelen. Der møtte hun Helmer om irettesetter Nora for hennes høye forbruk av penger. Helmer ga tydelig uttrykk for at det han som har kontroll over økonomien. I følge han hadde Nora ingen økonomisk sans og han kalte henne ”spillefugle” for dette. Han mente også at Nora hadde arvet dette etter sin far. I deres første scene sammen så vi også et tegn på at Nora gjorde opprør mot mannssamfunnet ved at hun nytet makroner i smug. Dette hadde Helmer forbydd henne å gjøre.
Dialogen mellom Helmer og Nora ble avbrutt når stuepiken kom inn for å informere om at Doktor Rank og en fremmed dame hadde kommet på besøk. Doktor Rank var en nær venn av både Torvald og Nora. Helmer og han gikk inn på Helmers kontor. Den fremmede damen som kom på besøk het Kristine Linde og var en bekjent av Nora. Fru Linde ble enke for tre år siden, og mannen etterlot henne ingenting. Verken barn, penger eller et savn å tære på. I de siste tre årene hadde hun pleiet sin syke mor og hjulpet sine brødre. Mora dødde og guttene fikk seg arbeid. Fru Linde måtte da flytte til byen for å få seg arbeid på et kontor. Hun spurte derfor Nora om Helmer kunne gi henne et kontorarbeid i aksjebanken. Nora ville hjelpe Kristine, og lovte derfor å spørre Torvald på en fin måte. I samtalen med Kristine fortalte Nora at hun hadde reddet Helmers liv.
Senere kom Sakfører Krogstad på besøk. Han jobbet i aksjebanken og kom for å prate med Helmer. Sakfører Krogstad var enkemann etter et ulykkelig ekteskap. Da Helmer og Sakfører Krogstad var ferdig med sine forretninger, spurte Nora Helmer om han kunne ansette Kristine. Dette sa han ja til.
Samme dag var Helmer ute, mens Nora var hjemme med barna. Da kom Sakfører Krogstad til Nora for å snakke med henne. De diskuterte hva Nora gjorde for noen år siden: Helmer var dødelig syk og det eneste som kunne kurere han var et opphold i Syden. De hadde ikke råd til å reise så langt, og for Helmer var det uaktuelt å låne penger. Nora vil ikke miste sin kjære mann, og gikk derfor i hemmelighet til Sakfører Krogstad for å låne penger. Han gikk med på å låne henne pengene, mot at hennes far skulle innestå for gjelden. Nora ville gjøre en god gjerning og skjermet sin døende far for slike problemer. Derfor forfalsket hun hans underskrift. Da hun forfalsket underskriften, skrev hun en dato som var 3 dager etter hans død. Dette brukte Krogstad som pressemiddel mot Lena. Han kom mest sannsynlig til å få sparken i aksjebanken og ville ha Nora til å legge inn et godt ord for han. Siden Nora ikke ville gjøre dette, truet han henne med å gå til retten.
Nora prøvde forsiktig å snakke med Helmer, men det var uaktuelt for han å ikke gi Sakfører Krogstad sparken. Helmer sa at løgnaktige foreldre ødelegger barna sine, spesielt hvis løgneren er moren. Nora ble da redd for at hun skulle forgifte hjemmet og fordrive sine barn. Neste dag prøvde hun igjen å spørre Helmer. Han ble da provosert og sendte oppsigelsesbrevet umiddelbart.
I andre akt var Nora og Helmer i gang med forberedelsene til et kostymeball. Nora trengte hjelp fra Kristine til å sy kostymet, mens Helmer skulle lære henne å danse. Da Kristine kom på besøk, snakket de blant annet om doktor Rank. Det kom da fram at Nora pleide å betro sine hemmeligheter til doktor Rank. Hemmeligheter som Helmer ikke fikk vite om. Kristine mente at dette var uhørt og hun misstenkte Nora for å ha lånt pengene av han. Senere på dagen hadde Nora og doktor Rank en samtale. I denne samtalen kom det fram at doktor Rank elsker Nora.
Senere på dagen kom Krogstad på besøk for å snakke med Nora. Krogstad hadde skrevet et brev til Helmer, der han fortalte hva Nora har gjort. Videre i brevet truet han Helmer med å gå til mediene og domstolene, slik at han kunne få en høy stilling i aksjebanken. Krogstad ville altså komme til topps ved å bruke utpressing. Da Krogstad postet dette brevet, ble Nora så fortvilet at hun betrodde seg til Kristine. Kristine sa at hun kunne hjelpe Nora, fordi Krogstad har hatt et godt øye til henne i alle år. Kristine ville altså bruke sin innflytelse til å få tilbake brevet. Samtidig gikk Nora og drømte at Helmer ville forstå henne og ta hennes side hvis saken skulle komme ut i mediene. Hun kalte denne drømmehendelsen ”det vidunderlige”.
Mens Helmer og Nora var på ball kom Krogstad for å snakke med Kristine. Da unnskyldet Kristine seg for at hun plutselig begynte å avvise han, men hun måtte ta seg av sin syke mor og to brødre. I løpet av denne samtalen fant de tilbake til hverandre, fordi Kristine ville ha han tilbake. Krogstad ville trekke brevet tilbake, men Kristine nektet han å gjøre dette. Etter at hun hadde fått tenkt seg litt om, trodde hun at Helmer må få vite hva Nora har skjult. I stedet for å stoppe brevet sendte Krogstad et nytt brev til Helmer der han forklarte at saken var ute av verden.
Helmer og Nora kom hjem fra ballet i godt humør, da Thorvald fant brevet og leste det. Han forsto ikke hvordan Nora kunne gå bak hans rygg og ødelegge deres gode rykte med slik hykleri. Nora prøvde å forklare at hun gjorde det av kjærlighet, men Helmer ville ikke høre på forklaringen hennes. Han var rasende. Da han åpnet det andre brevet der Krogstad forklarte at saken er ute av verden, ble Helmer glad og lettet. Da innså han at Nora gjorde det av kjærlighet og han ville mer en gjerne være hennes beskyttende mann. Nora var derimot ikke blid og ville ha en alvorlig samtale. Under denne samtalen sa hun at Thorvald aldri hadde forstått henne, at hun ikke hadde vært lykkelig (bare lystig) og at hun måtte finne seg selv. Nora følte at hun må stå på egne ben og lære hva som er rett og galt. Derfor gikk hun fra mannen sin. Skuespillet slutter med at Helmer spurte om ekteskapet deres noen gang kan fungere, og Nora svarte at da må de forvandre seg slik at de kan leve sammen som et ektepar. Hun gikk deretter ut av huset og Thorvald satt helt fortvilet igjen. Han var plutselig alene i huset med barna, etter at hans ”lerkefugl” hadde forlatt han.
Biografi
19. januar 1938 ble Anne Karin Elstad født i Valsøyfjord, som er i lita bygd på Nordmøre. Mora døde da hun var fjorten år og Anne Karin måtte slutte på framhalsskolen for å ta over husarbeidet. Hun stelte for faren og søsknene. Den tidligere læreren oppfordret henne til å ta eksamen likevel, noe hun gjorde. To år etter morens død, begynte hun på folkehøgskole. Her fikk hun økt selvtillit.
I Levanger utdannet hun seg til lærer, og ble senere adjunkt. Hennes hovedfag var musikk og forming. Hun bodde en del år i Levanger, der hun giftet seg og fikk tre barn. Ekteskapet ble ikke lykkelig og endte i skillmisse. Etter skillsmissen måtte hun slite som enslig mor før hun giftet seg på nytt. Dette ekteskapet endte også i en skillsmisse.
Hun jobbet som adjunkt i 16 år før hun begynte å jobbe som forfatter på heltid i 1986. I 1976 debutterte hun som forfatter med romanen Folket på Innhaug. Elstad har hatt to hjerneslag, noe som har preget forfatterskapet hennes.
Forfatterskapet
Anne Karin Elstad har skrevet både historiske romaner og samtidsromaner. I romanene forenes det historiske med det tidløse. Den sentrale synsvinkelen ligger gjerne hos en kvinne. Disse kvinnene har ofte likhets trekk med henne selv. For eksempel i bøkene om Lena, Senere, Lena og Sitt Eget Liv, der begge er adjunkter, har tre barn, skilles og sliter som alenemødre. Anne Karin Elstad innrømmer at det er likheter mellom henne og Lena, men påpeker at bøkene ikke er selvbiografiske. Hennes egne opplevelser har altså preget forfatterskapet hennes. I tillegg er hun opptatt av forpliktelser og krav som samfunnet stiller til kvinner. Hun viser hvordan lokalsamfunnets holdninger og normer er med på å forme enkeltskjebner. Mennesker handler ofte slik omgangskretsen forventer de skal gjøre, noe som kommer tydelig fram i Elstads romaner. Hovedpersonene er også lett å kjenne seg igjen i. De drømmer om det fullkomne.
Stiltonen i romanene er realistisk, slik at hovedpersonens virkelighet kommer nær leserne. I mange av bøkene veksler hun mellom bokmål og dialekt, der dialekten er i replikker. Dette viser at hennes oppvekst på bygda har preget bøkene. I Senere, Lena legger for eksempel Lena om dialekten sin til bokmål når hun flytter til Oslo. Hun liker det ikke, men gjør det på grunn av miljøets forventninger.
Elstad er en av Norges mest leste forfattere. Hun har skrevet mange publikumsuksesser. Mange mener at årsaken til hennes suksess er et psykologisk innsikt skapt med en stilsikker hånd
Bibliografi
- Folket på Innhaug (1976)
- Magret (1977)
- Nytt rotfeste (1979)
- Veiene møtes (1980)
- Senere, Lena (1982)
- Sitt eget liv (1983)
- -for dagene er onde (1989)
- Maria, Maria (1988)
- Eg helsar deg, Nordmøre (1989)
- Julie (1993)
- Som dine dager er (1995)
- Lenker (1998)
- Fri (2000)
- Odel (2003)
- Hjem (2006)
Anne Karin Elstad skrev i 1982 romanen ”Senere, Lena”, der likestilling fra 1950-70-årene er temaet. Likestilling ble heftig debattert i denne perioden, fordi kvinner ville bli tatt seriøst i samfunnet. Denne romanen skildrer at i virkelighet kom få kvinner ut i arbeidslivet og at kjønnsrollemønsteret var det samme som tidligere: kvinnen tok seg av hus og barn mens mannen var på arbeid.
Denne romanen følger Lena og Kjells forhold fra de vokser opp på ei lita bygd langs trøndelagskysten, til de blir kjærester på landsgymnaset og til slutt ender i et konfliktfylt ekteskap. Kjell utdanner seg som lege og Lena blir ”folkeadjunkt”. Etter utdannelsen flytter de til forskjellige steder, siden Kjell stadig får seg nye og bedre jobber. Til slutt slår de seg ned på Høgda, et borgelig strøk der alle har veldig god råd. Lena håper at ekteskapet deres skal forbedre seg når de slår seg til ro, men tilstanden blir derimot verre. Ikke bare må hun slite med en hensynsløs ektemann, men også med fordommer og krav fra Høgdas borgelige miljø. Lena og Kjell er uærlige mot hverandre og har aldri en åpen samtale sammen. De mangler også åpenhet i sitt seksuelle samliv. Lena ligger bare der og føler seg utnyttet, fordi det er slik Kjell vil ha det. Deres tre barn, Marit, Geir og Silje, er en stor trøst for Lena i hverdagen. Hun legger mye arbeid i å gjøre hverdagen deres perfekt og blir flinkere i å ignorere dilemmaene med Kjell. Lena blir etter hvert sterkere og våger å stå imot Kjell. Derfor kommer hun seg ut i arbeidslivet som lærer. I frykt for å miste kontrollen over Lena, lurer han på henne et svangerskap. Kjell får da sin kone som hjemmeværende igjen og han får viljen sin denne gangen også. Allerede som nyforelsket par ser vi tendenser til at det er Kjells vilje som blir gjellende for dem begge, mens Lena tilpasser seg hans behov. Først mot slutten av boken tar Lena kontroll over sitt eget liv, noe som Kjell missliker. Når han ikke får kontroll over henne mer, gjør han henne altså gravid. Kjells forsøk på å beholde Lena i huset som hjemmeværende kona feilet derimot. To år etter fødselen gjør Lena det uunngåelige: Hun ber om en skillsmisse.
”Senere, Lena” begynner med en liten beskrivelse av hvordan Lena har det 5 år etter skilsmissen. Romanen begynner altså med en liten beretning 5 år etter slutten, slik at leserne får innblikk i hva som kommer til å skje. Leseren vil da lese om Lena og Kjell med et kritisk blikk. De leser ikke i håp om at romanen skal ende lykkelig, men for å finne årsaker til skillsmissen. Feil ved samfunnet og kvinnerollen blir satt i søkelyset. Historien blir fortalt kronologisk, der vi av og til får innblikk i hvordan Lena ser på hendelsene etter skillsmissen. Hun reflekterer over hendelsene, slik at de blir stilt i riktig lys. Et eksempel på dette er når Lens snakker om brevene hun og Kjell skrev til hverandre. Først får vi en beskrivelse av hvordan det var, etterpå forteller Lena at hun synes de er barnslige og naive. Slik får leserne et innblikk i hvordan hovedpersonen reflekterer livet sitt.
Romanen er skrevet med en autoral allvitende synsvinkel, det vil si at den er skrevet i tredjeperson med innblikk i Lenas tanker og følelser. Historien om et dårlig ekteskap og forventninger fra omgivelsene fortelles gjennom henne. Det gjør at vi får innsyn i en kvinnes følelser og tanker når det gjelder tema som fordommer av samfunnet, undertrykking, bestemmelse over sitt eget liv og likestilling. Leserne får medfølelse med Lena, og Kjell blir fortalt gjennom henne. Kjell vil heller ikke snakke om følelsene sine og de blir et intetsigende kapittel. Hovedfokuset blir satt på Lenas følelser.
Lena blir allerede på landsgymnaset avhengig av Kjell. Selv om hun ofte har egne meninger, blir hun presset til å mene det samme som han. I studietida sliter hun med å omgås de borgelige legestudentene og støtte fordommene deres. Når de angrep bygdemennesker, som hun selv er, forsvarte hun sine meninger. Kjell mislikte dette og Lena mister derfor sine selvstendige meninger etter hvert. Han former henne til å være den snille, rare og søte kjæresten hennes. Uten at hun selv merker det, slutter hun å være seg selv og begynner å være slik Kjell vil ha henne. Som mange andre kvinner, setter Lena sine egne behov og følelser tilside for å gjøre andre glad. Hun lar for eksempel svigermoren bestemme bryllupet og hvordan huset deres skal se ut, selv om hun ikke er enig i hennes valg. Lena kan altså beskrives som en snill, medgjørlig og kjærlig person med litt dårlig selvtillit. Kjell er derimot en selvsikker og bestemt person som skal ha viljen sin. Disse kontrastene i personlighet og oppførsel, gjør at samlivet deres blir konfliktfylt. Diskusjoner mellom dem foregår ved at Kjell er sarkastisk og spydig til Lena ikke vet hvordan hun skal forsvare seg. Hun får aldri gjennomslag med meningene sine og blir verken forstått eller tatt hensynt til. Dette gjør at hun får problemer meg seg selv. Kjell har også vanskelig for å vise kjærlighet, noe som ofte sårer Lena. Hun vil føle seg elsket og forstått, noe hun aldri blir. Etter hvert utvikler Lena en bedre selvsikkerhet og river seg løs fra fordommer og forventninger. Hun lar seg ikke presse av Høgdas eller Kjells forventinger. Dette ender med at hun vil være helt selvstendig og skille seg fra Kjell. Lena gjennomgår altså en utvikling til å bli en sterkere person gjennom bøkene. Men for å være en sterkere person, må hun løsrive seg fra Kjell.
Miljøskildringene i denne romanen er i hovedsak av sosiale miljøer og forholdet mellom mennesker. Hus og hjem blir ofte skildret for å gi et godt bilde av de menneskene som bor der. Vi får et inntykk av at de tilsynelatende perfekte husene på Høgda bare er en fasade. Disse miljøskildringene gjenspeiler det egentlige miljøet på Høgda, der det perfekte inntrykket alle gir bare er en fasade. Selv om familiene og hjemmene deres kan virke idylliske, er det hjemmene vi får et innsyn i, langt fra idyllisk. Da har noen varme øyeblikk, men har ofte flere problemer å slite med. Bygda blir derimot skildret som enkel, med lite luksus og idyll. Der er idyllen naturen og det enkle forholdet mellom menneskene. Dersom man skulle være så uheldig å gjøre noe utolerant på bygda, blir man derimot avvist. Faren til Kjell er lege, og derfor har de en spesiell status i bygda. Lena trives mye bedre på bygda, enn i det perfekte miljøet på Høgda. Leserne får også et inntrykk av at forholdene på bygda er mer naturlig og ekte. Også her holder folk jeg etter mange sosiale normer, men har tross alt et ærligere forhold til hverandre.
Lena opplever at mange stiller krav og forventninger til henne. Ofte klarer hun ikke å oppfylle alle forventningene, og overser da sine egne behov. For å gjøre svigermoren og Kjell fornøyd, lar hun svigermoren plukke ut møblene til huset. Disse møblene gjør at hun aldri får følelsen av at huset er hennes. Lena vil ha praktiske møbler, som barna kan bruke. I ungdomsårene vil hun gjøre det bra på skolen, og får dårlig samvittighet ovenfor foreldrene når hun ikke når det målet fullt. Dette målet når hun ikke, fordi Lena må tilpasse seg Kjells timeplan, og får problemer med å gjøre leksene sine selv til riktig tid. Som gift vil Lena ut i arbeidslivet, noe ingen forstår. Foreldrene, naboene og Kjell mener at hun skal være hjemme for å ta seg av huset. Her klarer derimot Lena å kjempe for sine egne behov og ikke ta hensyn til andres forventninger. Hun tar seg jobb og stritter imot kritikken fra alle kanter. Som legefrue passer hun ikke inn blant lærerne og som lærer passer hun ikke inn på høgda. Lena sliter ofte med å passe inn i miljøer. Hovedårsaken til det er at personligheten ikke går overens med dem hun burde gått sammen med, altså Kjells venner. Hun liker ikke legestudentenes eller familiene på Høgdas væremåte eller meninger, likevel må hun omgås med dem.
”Senere, Lena” har en fortellende stiltone, der en tredjeperson referer hva som har skjedd med hovedpersonen. Lenas frustrasjoner, redsler og tanker blir godt beskrevet. På denne måten får leserne en god forståelse for hovedpersonen. Romanen er preget av mange replikker, som er skrevet i en muntlig stiltone. Dette gjør at samtalene mellom personene blir realistiske. Når Lena er ung, bruker Anne Karin Elstad en trøndersk dialekt på henne. Senere flytter Lena sørover og legger da om dialekten sin til østlandsdialekt. Når hun er på besøk i bygda, får hun en blanding av trøndersk og bokmålstale. Det er vanlig at mennesker som har bodd på flere steder i lang tid, kan få en blanding av dialekter. Forfatteren gir altså en realistisk fremstilling av språket til menneskene i boka. Dette gjør samtalene troverdige og det blir lett å forstå innholdet i dem. Dersom Lena er sint eller bærer på noe vanskelig, kan vi forstå det av samtalene mellom henne og Kjell.
Setningene varierer mellom å være korte og lange. De lange setningene er ofte forklarende og kan gi mye informasjon. De korte setningene kan av og til understreke et poeng. Et eksempel på det kan være på side 131 der et kapittel begynner med setningen ”Brudebildet.”. Videre blir brudebildet brukt til å beskrive en fint bilde av en lykkelig brud, der Lena undres om hun var lykkelig da. Romanen har altså en moderat blanding av korte og lange setninger, som gir et naturlig og enkelt språk. Språket er forholdsvis nøytralt, men har en alvorlig grunntone. Det beskriver vanskelig situasjoner og fordommer i samfunnet. Den idyllen som blir beskrevet, er ofte bare en fasade som blir avslørt. Ordvalget gjør at språket ikke blir for enkelt. Ord som rokokko, velur, grå brokade brukes til å beskrive huset til Lena og Kjell. Vi kan si at språket varierer setningslengden, er realistisk og har et godt ordforråd. Språket er hovedsakelig rettet mot forholdsvis voksne kvinner. Dette er først og fremst pågrunn av ordforrådet.
Romanen består av mange små spenningskurver, der det kan virke som om spenningen mellom Lena og Kjell når toppunktet. I studenttiden ble det for eksempel slutt mellom dem, etter en heftig diskusjon. Spenningen mellom dem har da utviklet seg over lang tid og når et lite høydepunkt. Press fra familiene deres fører til at hun likevel går tilbake til ham. Videre i romanen bygger spenningen seg opp til små høydepunkt. Kjell voldtar henne, misstenker henne for å være utro og så videre. Leserne forventer i flere tilfeller at det skal bli slutt mellom dem. Likevel får vi noen vendepunkter som viser forbedring mellom dem, for eksempel gleden begge føler når de skal slå seg ned på Høgda. Disse vendepunktene inneholder likevel noen elementer som ødelegger idyllen. Når begge gleder seg voldsomt til det nye huset, ødelegges stemningen av nok et mislykket samleie. Det enedelig vendepunktet i romanen, kommer når Lena blir gravid med Silje. At Kjell har lurt henne i svangerskap, gir Lena en ny selvsikkerhet. Trassen i henne blir så stor at hun velger å ikke ta hensyn til ektemannen sin. Lena forandrer seg og begynner å bli en sterkere kvinne. Denne styrken følger til at hun vil ha en skillsmisse. Spenningen mellom Lena og Kjell har da nådd høydepunktet.
Lena opplever at alle stiller høye forventninger til henne. Foreldrene, Kjell, naboene på Høgda og Kjells foreldre stiller forskjellige krav til Lena. Disse kravene kan sees som normer alle forventer at hun skal leve etter. Fordi hun står mellom forskjellige forventinger, må hun velge en av forventningene. I ettertid får hun da dårlig samvittighet for de hun ikke gjorde tilfreds. Hun vil være så god som mulig for alle, noe som er umulig å leve etter. På landsgymnaset forventet Kjell at hun skulle tilbringe tid med han, mens Lena følte at lærerne og foreldrene forventet at hun skulle gjøre det bra på skolen. Dette var to krav som var vanskelig å innbyrdes, likevel strevde hun for å mestre begge kravene uten å ta hensyn til sine egne behov. Som voksen legefrue strevde hun får å passe inn i det borgelige miljøet på Høgda, et miljø hun ikke trivdes i. Hennes ”egentlige-jeg” blir undertrykt, og det blir den perfekte husmoren Lena alle andre kjenner. Sine egne meninger, problemer og følelser er noe hun skjuler fullstendig. Dette er årsaken til at ekteskapet mellom henne og Kjell feiler totalt. Lena stiller gjennom hele samlivet deres unaturlige forventninger til seg selv, noe som ender i katastrofe. Temaet i denne romanen er altså hva alle forventningene til et menneske kan gjøre med det. Dersom du prøver å leve etter alle, vil det gå galt til slutt. Budskapet er altså at du ikke bare skal ta hensyn til andres forventninger, men tenke på hva du vil selv. Du skal altså ikke være den personen andre forventer at du er, men være deg selv!
”Senere, Lena” er skrevet med en realistisk stiltone og gir leserne et godt bilde av hva forventninger kan gjøre med en person. Her er det lagt spesiell vekt på at kvinner ofte blir hardere utsatt for slike forventninger. Det er flere årsaker til det, for eksempel at kvinner oftere vil leve opp til andres forventninger og vil ta hensyn til andre i større grad enn menn. Dette er et tema som blir godt illustrert i denne boken. Jeg mener at dette gjør romanen interessant og lærerik. Den gir et godt bilde av samfunnets forventninger til en kvinne og hvordan kvinner sjelden løsriver seg fra de. I stedet strever de for å leve opp til dem, uansett hvor urimelig de er!
”Sitt eget liv” er oppfølgeren av boken ”Senere, Lena”. Der vi følger Lena i skillsmisseoppgjør og fordommer fra samfunnet, mens hun prøver å klare hverdagen alene. For første gang i sitt liv er hun uten Kjell og skal stå på egne ben.
Etter at Kjell dro til det nye huset sitt og flyttet for godt, tok Lena på seg oppgaven med å fortelle barna. Marit, som var tolv år, reagerte med å låse seg inn. Geir, som var ni år, begynte å gråte. Årene etter skillsmissen brukte hun mye tid på barna, slik at de skulle ha det fint sammen med henne. Hun lagde i stand koselige kvelder og etter hvert begynte de å akseptere skillsmissen.
En dag gikk Lena til sosialkontoret, noe hun opplevde som en stor ydmykelse. Der fikk hun også høre at de må gjennom megling hos en prest eller en kommunal oppnevnt meglingsmann. Selv om Lena følte besøket på sosialkontoret som en ydmykelse, var hun også litt stolt av seg selv. Hun, som aldri har satt sine føtter på et offentlig kontor før, hadde ordnet dette! Samtidig fikk Lena et inntrykk av at folk hadde sett på henne som fru dr. Ruud før, mens nå hadde hun blitt ei dame som fikk støtte fra sosialkontoret. Dette ble sett på som skam.
Kari kom på besøk en kveld for å snakke med Lena om skillsmissen. Kari er gift med en kollega av Kjell, Richard, og de bor også på Høgda. Hun og Richard mente at Lena hadde et behov for frihet og at det var derfor hun ba om en skillsmisse. Kjell hadde de snakket med og nå ville de snakke med Lena. Derfor inviterte de Lena hjem til seg for å få hennes del av historien. Lena kom, men ville ikke dele noen informasjon med dem. Årsaken til det var at hun forsto at deres formål med samtalen var å finne ut hvem som hadde skyld i skillsmissen. Kjell hadde vært knust foran dem og gitt dem inntrykk av at han var offeret, Lena viste full ro. Syklubbmøtet ble en endelig bekreftelse på avstanden mellom henne og de andre på Høgda. Under møtet ga hun ingen tegn til å ønske medfølelse, men viste nok en gang fullstendig ro. Vennskap som aldri hadde vært vennskap var over. Hun var ikke lenger et medlem av Høgda.
Neste gang Kjell kom på besøk delte de goder og ordnet den praktiske delen av skillsmissen. Det som sjokkerte Lena denne gangen var hvordan han spilte på barnas følelser. Kjell fikk Marit til å gråte ved å si at han kom til å bli ensom uten dem og at han egentlig ikke ville dette. De var hos meglingsmannen, der Kjell igjen ga uttrykk for å ikke ville skilles.
Da foreldrene til Kjell kom på besøk, var svigermoren i gråt og ga Lena skylden. Hun spurte hvordan Lena kunne gjøre dette mot barna. Lena gikk bare, men Marit kom etter henne og trøstet henne. Dette er et eksempel på den store lojaliteten barna viste henne i denne tida.
Lena fikk seg en lærerjobb og begynte i tida før sommerferien å lete etter en leilighet. Etter mye strev og ydmykelser, ble det rektoren fra skolen hennes som reddet henne. Han kjente noen som skulle selge en leilighet og hjalp henne med å skaffe den. Hun fløy fra kontor til kontor, med rektoren som en oppmuntrende støtte bak seg. Barna ble også fornøyde med leiligheten. I sommerferien dro barna på ferie med Kjell, mens Lena var alene på Høgda. Dette ble litt ensomt for henne og hun bestemte seg for å dra på besøk til mora. Først ville ikke mora forstå og snakket om hvor stor skam datteren hennes var for henne. Etter noen dager spurte hun om Kjell var vond mot henne, Lena sa ja og mora syntes det gjorde vondt at Lena aldri hadde fortalt dette. De oppnådde en slags forståelse for hverandre. Den fine stunda ble imidlertid ødelagt når Kjell kom til bygda med barna. Mora ble overrasket over den fine tonen mellom Lena og Kjell. Lena merket også at Geir og Marit tok litt avstand fra henne. Slik hadde de aldri vært mot henne før.
De siste dagene før ferien monterte Lena opp møbler i leiligheten og gjorde den i stand. Hun ble fornøyd med resultat og var stolt over at hun hadde greid dette alene. Geir ble veldig fornøyd, mens Marit var trassig. Hun ville ha stereoanlegg og kom med negative anmerkninger om leiligheten. Lena overhørte dette og gikk neste dag til byen for å kjøpe stereoanlegg til Marit. Carl, en kjenning fra Høgda, eide ei elektrisk foretning. Lena kjøpte stereoanlegget i denne butikken. En kveld stakk Carl innom for å høre om de var fornøyde med anlegget. Han hadde med vin og var svært trivelig mot Lena, men etter ei lita stund ble det tydelig at Carl var der for å prøve seg på Lena. Han klagde på et dårlig samliv med Marianne og prøvde å overtale Lena til å ha sex med seg. Da dette ikke hjalp, kastet han seg desperat over henne, men Lena avviste han. Carl hadde altså planlagt, helt fra han møtte henne i butikken, å skaffe seg et eventyr med henne.
Dagene gled etter hvert inn i et fast mønster og i førjulstida følte Lena at hverdagen var noenlunde stabil. Hun hadde en fin julaften med barna. Etter de første helligdagene reiste de til Kjell. Lena var da sammen med Hilde og vennene hennes resten av jula. Lena ble kjent med Hilde når hun jobbet som lærer og var gift med Kjell. I tida etter skilsmissen var Hilde en støtte for Lena. I jula satt de hjemme hos Hilde, drakk og hadde det hyggelig. En av disse festene arrangerte de hos Lena, og hun kom da i kontakt med Tor. Han sa at kjempet for kvinnenes sak, noe som bare var et knep for å forføre Lena til sengs. Lena avviste han og dette gjorde Tor veldig sint. Da de endelig fikk avsluttet festen og blitt kvitt Tor, ble Greger til Lena for å trøste henne. Hun ble kjent med Greger mens hun var gift med Kjell, og de hadde et godt vennskap sammen. Kvelden endte med at Lena og Greger lå sammen. Lena hadde ingen følelser for han, men trengte å føle varme og omtanke. Det ble ikke noe mer mellom Lena og Greger etter dette. En kveld ut sammen med gjengen innser Lena at de nye vennene hennes ser på henne som for gammel, besteborgelig og lignende. De har bare utnyttet leiligheten hennes og Lena sluttet da å treffe dem. Hun prøvde å holde kontakt med Hilde, men hun hadde blitt forelsket og forsvant ut av livet til Lena.
Kjell fikk seg raskt en ny kjæreste. Hun het Anne og et par måneder etter at skillsmissepapirene var undertegnet, giftet Anne og Kjell seg. Lena følte en lettelse over dette, fordi de andre ikke ville se på henne som en syndebukk mer.
Det kom nå en periode der Lena isolerte seg fra omverdenen. Hun opplevde motvilje ved å gå ut av huset, unntatt når det gjaldt ting som angikk jobben hennes. Hun arbeidet veldig hardt og var pliktoppfyllende på arbeid, samtidig som hun ville være en god mor. Den våren da Marit skulle konfirmeres var hun stresset. Det ble da Astrid, en eldre kollega, som hjalp henne. Hun trøstet Lena og var til stor praktisk hjelp i hverdagen. De fikk ordnet alt til Marits konfirmasjon og Marit var svært fornøyd på dagen sin. Den dagen hadde Lena en oppklarende samtale med svigerfaren, der han fortalte hvordan svigermoren likte Lena så godt og om oppveksten til Kjell. Helt fra starten hadde moren til Kjell gjort han ambisiøs, slik at han skulle få en stor legestilling. Svigerfaren forsto godt at dette måtte bli vanskelig for Lena å leve med.
Astrid tok med seg Lena i en kvinnegruppe. Lena fikk da et liv utenom barna og skolen, og merket hvor godt det var å komme seg ut blant andre mennesker. Astrid fikk også overtalt Lena til å bli med på et norskseminar etter skoleslutt. På dette norskseminaret traff Lena Synnøve igjen. Synnøve er ei gammel skolevenninne av Lena, som på gymnaset bare var opptatt av sitt eget utseende og få oppmerksomhet fra gutter. På seminaret oppdaget Lena at Synnøve ikke hadde forandret seg. Selv om hun var gift med Jørgen og har barn, flørtet hun lett med andre menn.
Ut på høsten var det en felles planleggingsdag for alle ungdomsskolene i kommunen. Der møtte hun Jørgen igjen, Synnøves ektemann. Han hadde flyttet fra Synnøve, fordi de skal prøve å ha pause fra hverandre et år. Lena inviterte han hjem til seg på en kopp kaffe og de fant fort tonen. Jørgen ble etter hvert en nær venn av Lena. Dette vennskapet førte til at de ble forelsket i hverandre. En kveld prøvde Jørgen å kysse Lena, men hun klarte det ikke fordi hun tenkte på Synnøve. Jørgen fortalte henne da hvordan ekteskapet med Synnøve var. Synnøve hadde vært kynisk, kald og utro. Etter at de hadde snakket sammen, bestemte de seg for å satse på kjærligheten mellom dem.
Forholdet mellom Lena og Jørgen fortsatte å gå bra. Jørgen skilte seg fra Synnøve, men ventet med å fortelle om Lena. Etter at de hadde vært kjærester ei stund, har de lange samtaler om ekteskapene sine. De fortalte alt til hverandre og hang seg opp i spørsmål som ”Hvorfor giftet du deg med han/henne?”, ”Hvorfor fant du deg i det” og så videre. En periode virket det som om de aldri skulle bli ferdig med fortida. De kom over det til slutt, Jørgen skilte seg fra Synnøve og han begynte å komme godt overens med barna til Lena. I tillegg hadde de et bra sexliv sammen, der de var åpne og kjærlige mot hverandre.
Da Jørgens tvillinger, Siv og Linn, skulle møte Lena og hennes barn ble han veldig stresset og anspent. Han stresset med at det skulle skje noe hele tiden. Etter at Jørgen og barna hans hadde dratt etter helgen, ringte Synnøve som hadde funnet ut at det var noe mellom Lena og Jørgen. Hun var rasende og Lena ble litt skremt av hennes voldsomme reaksjon. Hun fortalte om telefonsamtalen til Jørgen og de ble enige om at de skulle klare dette sammen. Synnøve fortsatte å plage Lena med brev og telefonsamtaler. Dette irriterte Jørgen og han snakket med henne. Da sluttet hun å plage Lena. Etter ei stund fant Synnøve en ny taktikk for å ødelegge for dem; hun klusset med helger og ferier. Lena og Jørgen mistet da de helgene de hadde planlagt å være alene sammen. Dersom tvillingene var på besøk, dynget Jørgen barna over med godt av alle slag. Han forhindret da at det kunne bli normalt mellom dem.
Til slutt ble dette med barna og at Synnøve brukte dem som pressmiddel for mye for Lena. Hun innså at ingen av dem kunne velge mellom barna sine, og derfor gjorde hun det slutt med han. Tiden etter bruddet var Lena tom, følelsesløs og gikk gjennom dagene som en maskin. Hun støttet seg til Astrid, jobben og barna. Likevel savnet hun Jørgen og måtte gjøre seg sterk for å ikke gå tilbake til han.
Lena kom seg over bruddet med Jørgen og begynte å leve et stabilt liv. Hun fortsatte å ha god kontakt med Astrid og et godt forhold til Kjell. Når han kom på besøk, føltes han som en fremmed for henne som hun aldri kunne dele sine egentlige problemer med. De egenlige problemene delte hun med Astrid i denne tida. Astrid snakket om hvordan hun slet for å være perfekt og holde andres krav. Samtidig fikk Astrid Lena til å se sider ved seg selv som hun har fortrengt. For eksempel at Lena var redd for den utfordringen det er å leve sitt eget liv. Etter oppfordringen ”Lev nå” fra Astrid, ringte Lena til Jørgen der de ble enige om å møtes. Boken slutter med setningen ”aldri, skal det finnes noe svar for dem”! Det gir kanskje et signal på at det aldri vil finnes et svar for Lena og Jørgen, men skal de likevel velge å prøve?
Biografi
Hun ble født 16.november 1958 i Larvik, men vokste opp i Lillestrøm og Tromsø. De største delene av oppveksten bodde hun i Tromsø. Som ung var hun veldig samfunnsengasjert og opptatt av miljøet rundt seg. Hun hadde sterke meninger og var blant annet opptatt av emner som kvinnesak, diktatur, demokrati, bostedspolitikk, byråkrati og så videre.
I 1993 ga hun ut sin første roman, blind gudinne. Årene etter begynte hun for fullt å gi ut bøker. Likevel var hun ikke forfatter på heltid, da hun var justisminister i Thorbjørn Jaglands første regjering. Denne jobben beholdte hun bare i en kort periode, på grunn av sykefravær. Hun måtte fjerne livmoren, på grunn av sykelige blødninger fra den.
I dag bor hun på Grünerløkka i Oslo sammen med Tine Kjær og datteren Iohanna. Hun lever i partnerskap med Tine Kjær. Ved siden av å være forfatter arbeider hun som medierådgiver.
Forfatterskapet
Anne Holt skriver hovedsakelig krimromaner av solid merkevare. En årsak til det kan være at hun selv har jobbet i politiet og drevet egen advokatpraksis. Bøkene hennes vitner som solid kjennskap til etterforskningsarbeid og politimiljøet. Spenningsoppbyggingen er ofte godt gjennomført, med en overraskende slutt.
Krimromanene hennes tar ikke bar opp etterforskning, men kritiserer også samfunnet. Holt beskriver skjevheter og urettferdigheter godt i bøkene sine. Hun stiller hverdagslige problemer i et annet lys. Tema som rasisme, homofili og seksuelle overgrep belyses i bøkene hennes. Hovedpersonene hennes er ofte åpne til andre mennesker og kulturer, og ”skuer ikke hunden på hårene”.
Denne blandingen av underholdning og seriøsitet gjør at hun har stor publikumsuksess. Bøkene hennes er oversatt til flere språk og selger også godt i utlandet.
Bibliografi
- Blind gudinne, 1993
- Salige er de som tørster, 1994
- Demonens død, 1995
- Mea culpa, 1997
- Løvens gap, 1997 (skrevet sammen med Berit Reiss-Andersen)
- I hjertet av VM, 1998
- Død joker, 1999
- Bernhard Pinkertones store oppdrag, 1999 (sammen med illustratøren Pjotr Sapegin)
- Uten Ekko, 2000 (skrevet sammen med Berit Reiss-Andersen)
- Det som er mitt, 2001
- Sannheten bortenfor, 2003
- Det som aldri skjer, 2004
- Presidentens valg, 2006
Handlingen starter 19. desember med en sulten hund som streifet rundt omkring i et byområde, der han lette etter mat og et varmt sted å være. I sitt søk fant han en åpen ytterdør og gikk inn i et hus. I huset lå det fire lik som han sulten begynte å slikke på.
På politiets møte 20. desember ble historien om Stahlberg familien presentert. Herman har tre barn; Preben, Carl-Christian og Hermine. Preben var den flinkeste av barna, men etter en krangel med faren reiste han til sjøs og startet et eget firma innen skipsmegling, som gikk veldig bra. Carl-Christian ble derfor den som tok brorens plass i rederiet. Når Preben kom tilbake til Norge og spyttet et betydelig beløp inn i familiebedriften, fikk han en viktig stilling i rederiet. Carl-Christian ble skjøvet mer og mer til side. Etter dette startet en lang og komplisert konflikt mellom disse familiemedlemmene. Hermine ble holdt utenfor dette dramaet. Hun var den vakre, søte attpåklatten som alle i familien likte. Våpnene som ble brukt var av typene ammo. 9 mmm parabellum og .357 Magnum.
Handlingen i boka veksler mellom Hanne Wilhelmsens arbeid og privatliv, Billy T. sin etterforskning, Hermine og Carl-Christian Stahlberg og familien Wetterland. Avdøde advokat Karl-Oskar Wetterland og hans enke Kristina hadde fått et barn, Terje Wetterland. Vi møter også en gammel mann som observerte noe mistenksomt på isen i skogen. Noen hadde boret et hull, som om de skulle ha sluppet noe nedi isen. Ekteparet Carl-Christian og Mabelle Wetterland blir presentert som de skydige i boken. Mange små hendelser og replikker gir leserne dette innblikket. Mabelle var for eksempel veldig bekymret og de snakket om noe politiet ikke kunne få vite.
Hermine drakk mye og gikk på mange typer rusmidler, deriblant piller. En kveld tok hun en kraftig overdose og ble fraktet til sykehus. Dette ble regnet som et selvmordsforsøk og hun kunne derfor ikke bli avhørt på lenge. Carl-Christian var lettet over dette.
Underveis i etterforskningen ble politiet mer og mer overbevisst om at de tre gjenlevende Stahlbergmedlemmene stod bak drapet. Bare Hanne Wilhelmsen var opptatt av hvorfor Sidensvans var i leiligheten. De andre politifolkene mente at det var en tilfeldighet, men Hanne var uenig. En dag mediterer Mabelle for å overbevises seg selv om at hun ikke hadde gjort noe galt, og leserne blir mer overbevisst om at de tre står bak drapet.
Under etterforskningen oppdaget de et brev, der Herman forsikret yngstemann om at han selvsagt skal få det som er hans. Selv om han ga nærmest alt til Preben og hans familie i testamentet. Brevet var undertegnet med ”din far” og ”tilfreds mor”. Det pågikk rettsaker på grunn av uenigheten mellom CC og Herman. I en av disse rettsakene sa Herman at brevet var falskt og krevde at det skulle skriftgranskes. Da Turid påstod at brevet var ekte ble begjæringen om skriftgransking trukket tilbake. Senere ombestemte Herman seg og ville ha skriftgransking likevel. Resultatet kom 24.desember og sa at begge underskriftene var forfalsket. Turid løy altså. Samme dag som politiet fikk vite at Turid løy, viste det seg at Mabelle hadde en tom leilighet på Kampen. I den fant de våpen, som kunne ha blitt brukt i drapet.
Hanne feiret julaften sammen med Marry, Nefis og noen kollegaer. Denne kvelden fikk hun uventet besøk av tantebarnet hennes, Alexander. Han hadde blitt kastet ut av foreldrene og Hanne tok imot han. Det er tydelig at Nefis ikke likte at han kom på besøk. Hanne valgte å overse dette, og tok ikke hensyn til Nefis’ meninger. Noen dager senere oppsøkte Alexanders far, Kåre, Hanne for å snakke med henne. Han hadde kastet ut Alexander, fordi han var homofil. Kåre mente at guttens homofili var en fase han må komme seg over. Han ville ikke akseptere at hans sønn var homo. Samtidig snakket de om hvorfor Hanne hadde et vanskelig forhold til familien sin. Kåre sa at det ikke utlukkende var moren og farens skyld at Hanne falt utenfor, men Hannes vanskelig oppførsel ovenfor foreldrene.
25. desember gikk politiet inn for å mistenke de tre familiemedlemmene og pågrep dem. Avhørene var veldig dramatiske, der Carl-Christian nektet å snakke mens Mabelle gråt som et uskyldig offer. Hun ga inntrykk for å være trist og det var vanskelig å holde samtale med henne. Hermine var derimot forsvunnet og politiet lette etter henne.
27. desember var en hektisk dag på politistasjonen. De hadde funnet Hermine i Alfreds leilighet, der hun var hardt skadet. I Hermines leilighet hadde de funnet sexbilder av Hermine og Alfred. Hanne Wilhelmsen møtte ikke opp på jobb for sent, fordi hun hadde funnet våpnene som ble brukt i drapet. Det hele begynte med politiets tipstelefon, der den gamle mannen fortalte hva han hadde observert ved vannet. Den nyutdannede politikonstabelen som mottok tipset tok da med seg noen kamerater og dukket etter våpnene. Han fant begge våpnene. Dette var ei dum handling av han, siden han ikke tok hensyn til sikre spor. I rapporten pyntet Hanne på historien og tok på seg skylden. Politiadvokat Annmari Skar, mente at Hanne ikke burde ta skylden, siden avdelingssjefen Jens Puntvold var lei av henne. Hanne leverte likevel rapporten uforandret.
Billy T. hadde drevet litt for seg selv med etterforskningen. Han hadde oppsøkt gamle kriminelle, horer og narkovrak. Av dette hadde han funnet ut at Hermine hadde kjøpt et uregistrert våpen. Hanne Wilhelmsen fortsatte etterforskningen på egen hånd. Hun var interessert i å finne Sidensvans’ rolle i dette drapet. Knut Sidensvans var forlagskonsulent og skribent. I følge forlagsredaktør Åshild Meier jobbet han med en bok om politiets historie, der han skulle ta for seg storbykriminalitetens utvikling fra 1970 til i dag. Etter å ha ringt politiet i Bergen og kommet seg inn på datamaskinen til Sidensvans, gikk hun til Henrik Heinz Backe. Han var naboen til familien Stahlberg. Henrik Backe hadde jobbet som politi i Bergen, og hadde en sak om fyllekjøring og kraftig fartsovertredeleser. Sakene hadde blitt i arkivene og aldri kommet fram.
Hun oppsøkte også Hermine på sykehuset, der Hermine delte historien med Hanne. Hermine hadde fått tak i et våpen. Kvelden drapet skjedde var hun ruset og forbannet. Hun hadde fikset bilder av henne og Alfred, fordi han hadde misbrukt henne i lang tid. Foreldrene måtte ha hatt en misstanke om dette, derfor ga de henne ti millioner kroner på bursdagen hennes. Faren sa at hun fikk dem for å tenke på familiens rykte. Uansett, så var hun rasende og dopa den kvelden at hun bestemte seg for å skremme foreldrene med et våpen. Hun gikk likevel aldri inn i huset, fordi hun ble skremt av en stygg hund. Hermine kastet fra seg pistolen og løp vekk. Senere på kvelden gikk hun for å hente pistolen. Da så hun to menn: Den ene mannen kom først, og den andre lenger bak. Hermine fikk aldri se om de skulle inn i huset, men hun trodde at den første mannen skulle dit.
Hannes etterforskning førte til at de fant ut at avdelingssjef Jens Puntvold var den skyldige. Han hadde byttet sitt eget lovlige våpen med et beslaglagt våpen. Stahlbergene ventet om kvelden på advokaten Wetterland, fordi Carl-Christian skulle skrives fra det meste av eiendommen. Knut Sidensvans skulle til Henrik Backe. Jens Puntvold hadde latt seg korrumpere, noe Knut Sidensvans drev etterforskning i. Han følte seg da truet og var redd for å miste sin ære. Denne redselen førte til at han drepte Sidensvans, men for å ikke ha noen vitner har han måttet drept Stahlberg familien også.
De var i skogen og hadde funnet Jens Puntvolds skjulested. Billy T. og Hanne gikk til fots, mens de andre politifolkene skulle land på fotballbanen. De kom fram til skjulestedet hans før de andre, og Hanne gikk inn i bygningen. Der satt Jens Puntvold i en stol med ansiktet vent mot Hanne. Han løftet våpnet og skjøt henne. Jens Puntvold sa ”hadde hun bare…” mens Hanne lå på gulvet, men hun kunne ikke høre han lenger.
Hver av de fire bøkene jeg har lest viser kvinnens rolle i forskjellige tidsperioder. Her skal jeg presentere hvordan kvinnens rolle var i hver enkelt bok og til slutt komme med en generell oppsummering
”Et dukkehjem”
Da Et dukkehjem kom ut vakte skuespillet stor oppsikt. Dette førte til at Henrik Ibsen måtte skrive en ny slutt, der Nora ikke gikk fra ektemannen sin. At en kone skulle gå fra sin ektemann var uhørt på den tiden og Ibsens skuespill sjokkerte og provoserte mange. Selv om slutten var forut for sin tid, er ekteskapet mellom Nora og Helmer et vanlig ekteskap på 1880-tallet. Det som skiller dem ut er at Nora tenkte lenger enn andre kvinner på den tiden.
Rollemønsteret mellom Nora og Helmer er typisk for borgelige, rike ektepar på 1880-tallet. Helmer har ansvar for økonomien, det samfunnsmessige og alt som kan betraktes som alvorlig eller vanskelig. Nora har det overordnede ansvaret for at hjemmet skal være et koselig og hyggelig sted å være. Hun har ei barnepike og tjenestepike til hjelp med husarbeid og barnepass. På overflaten er Nora en idealhustru etter den tidens borgelige smak. Hun er en ”lerkefugl” til glede og avkopling for sin hardt arbeidende herre og mester, en yndig mor for sine barn og en god vertinne med selskapelige talenter. Med henne kan Helmer glemme de vanskelige oppgavene sine, fordi Nora ikke er interessert i samfunnet eller seriøse diskusjoner. Hun kaller samfunnet ”det kjedelige samfunn” og gir ikke inntrykk av å være interessert i det! Noe som ikke er så rart, med tanke på at hun aldri har fått mulighet til å involvere seg i det eller forstå det. Rike kvinner og jenter skulle ikke engasjere seg i slikt. Skjønnhet og et herlig humør var egenskaper menn og det borgelige samfunnet forventet at de skulle ha. De skulle leve et enkelt liv og bekymringsløst liv. Deres oppgave var å underholde sin mann.
Idealhustruen er likevel ikke fullstendig lojal og viser i enkelte situasjoner uavhengighet. Et eksempel det er at hun spiser makroner selv om Helmer forbyr det. Den største uavhengige handlingen hennes er likevel at hun ordnet pengene til Helmers utenlandsopphold bak hans rygg. Hun våget seg ut av intimsfæren i huset og over på mannes territorium. Likevel aksepterer hun rollemønsteret mellom dem. ”Det ville ganske forrykke forholdet imellem oss” sier Nora om hvordan tilstanden ville bli, dersom Helmer fikk vite hennes hemmelighet. Etter hvert som hun opplever mye press og stress i forhold til forfalskningssaken, bestemmer hun seg for å fortelle Helmer sannheten.
Til slutt bestemmer altså Nora seg for å gå fra mann og barn. Årsaken til det er at hun hele livet har blitt sett som et leketøy. Ingen har tatt henne alvorlig. Nora vil ha et forhold der begge to er jevnbyrdige mennesker. Ikke et forhold der hun må være hans leketøy. Mye av skylden for at hun har blitt sånn, legger hun på faren og Helmer. Nora er likevel klar over at det er samfunnet som forlanger at hun skal være denne idealhustruen, derfor må hun ”se å komme efter, hvem der har rett, samfunnet eller jeg”. Skal hun akseptere samfunnets krav til kvinner eller gå sin egen vei?
Kristine gir oss også innsyn i kvinnens rolle på den tiden. Hun aksepterer i mye større grad den rolle hun har fått. Selv om ingen er takknemlige eller verdsetter hennes strev for brødrene og mannen, ga det livet hennes mening. Hun ser husarbeidet som slitsomt, men hun likte følelsen av å gi noen omsorg. ”Jeg må arbeide hvis jeg skal bære livet, ” sier hun til Krogstad. Alt arbeidet hun må gjøre som kvinne er ikke en byrd for henne, men en glede. Kristine aksepterer og liker rollemønsteret hun har blitt oppdratt inn i. Det er meningen at hun som kvinne skal ha disse oppgavene, og derfor gir det henne en god følelse å mestre dem.
Kvinnens arbeidsplass var altså i hjemmet, uansett om de var fattige eller rike. Rike husmødre hadde likevel en annen viktig arbeidsoppgave; å være en mental avkobling for sin hardt arbeidende mann. Kvinnen arbeidet på mange måter for mannen sin, en arbeidsoppgave ingen takket for. Det var en selvfølge som samfunnet forventet. Kvinnen skulle være takknemlig for at mannen tjente penger, mens kravene til mannens takknemlighet var mindre. Samfunnet og andre vanskelige oppgaver var ikke en kvinnes område. Jus, samfunn og andre faglige diskusjoner var ofte forbeholdt menn.
Skuespillet Et dukkehjem har fra første dag blitt oppfattet som et kvinnesaksdrama. Henrik Ibsen sier selv: ”Jeg er ikke på det rene med, hvad kvindesag egentlig er. For mig har det stået som en menneskesag”. Mange tolker dette som om at stykket ikke handler om kvinnesak. Meningen bak disse ordene er mest sannsynelig at både menn og kvinner må frigjøre seg fra autoritetsfrykt og samfunnstvang. De må bli seg selv og kvinner må forsvare sitt menneskeverd. Han vil likevel ikke at kvinnen skal bli lik mannen. Hun skal derimot frigjøre sin egenart og sine evner, som hun skal bli verdsatt for. Dette er det budskapet skuespillet frambringer.
”Senere, Lena” og ”Sitt eget liv”
Handlingsrommet i disse bøkene er fra 50-tallet til 80-tallet. I følge historien stod kvinnekampen stille fram til 70-årene. I disse bøkene er det lagt hovedfokus på at Lena forandrer seg som person. Lena blir flinkere til å ignorer samfunnets forventninger, krav og fordommer til henne som kvinne. Mot slutten av Sitt eget liv, det vil si på 80-tallet, er hun likevel i mye større grad akseptert og finner et godt fellesskap i kvinnegrupper.
Lena var den eneste jenta fra sitt årskull som fikk gå på landsgymnaset. Den flinkeste i klassen var jenta Liv, men hun fikk ikke den mulighet. Familiene på bygda hadde dårlig råd og guttene hadde førsterett til skolegang.
På landsgymnaset var det sterke skiller mellom kjønnene, og kravene til dem var markert forskjellig. Jentene skulle være sexy, som idealene i massemedia, men de skulle samtidig være uskyldige. Guttene skulle være tøffe. Utseendemessig skulle de ha smal rompe og brede skuldre. I tillegg var det hardt krav til jentene om at de skulle være skikkelige. De skulle være søte og uskyldige med et rykte uten frynser. Gutter styrket derimot sin posisjon ved å fly fra den ene jenta til den andre. Denne regelen gjaldt ikke bare mellom ungdommene, men også hos de voksne. Det var mer akseptert at en gutt var tøff og gjorde mer galt. Jenter hadde strengere regler på hyblene, der vertinnene passet godt på dem. Guttene hadde stor frihet og kunne gjøre som de ville. Dette viser altså hvor forskjellig samfunnets oppdragelse av gutter og jenter var. Guttene fikk en fri oppdragelse, mens jentene ble i mye større grad oppdratt til å følge regler og være snille.
I studietida tilbrakte de bare tid sammen med Kjells venner. Lena skulle støtte Kjell, mens han aldri ville møte eller tilbringe tid med dem hun studerte sammen med. Derfor blir Lena vankende med en gjeng hun hadde ingenting felles med. Enkelte ganger stod hun opp for seg selv og forsvarte sine egne meninger. Dette mislikte de, men Kjell var den som mislikte det mest. Etter hvert som årene gikk og de ble gift innfinner Lena seg i å være en støtte til Kjell, også når det gjelder hans meninger.
Ekteskapet deres er også preget av et rollemønster. Kjell arbeider og tar seg av de fleste praktiske oppgavene. Han har kontroll over økonomien og alle offentlige papirer. Lenas oppgave er derimot konsentrert til hjemmet. Hun vasker hus, lager mat, passer barn og holder seg selv pen. Det er hennes oppgave at de utad skal virke som en perfekt familie. Det vil si at de har snille barn, et fint hus og en pen kone som støtter sin mann. Hun får altså aldri noen utfordringer eller oppfylt noen selvrealiserende drømmer. Når Lena vil begynne å arbeide får hun ikke audiens fra noen. Nabokonene, mora og Kjell mener at hun skal konsentrere seg om sin oppgave som hustru. Også her missliker samfunnet at en kvinne skal bevege seg ut av intimsfæren.
Motstanden Lena får etter skillsmissen, viser at skillsmisser var lite akseptert. Kvinnen møtte spesielt mye motstand, siden hun hadde ansvaret for barna. Mannen ble derimot ikke så hardt dømt. Lena sliter i tiden etter skillsmissen med å finne seg selv. Det vil si at hun sliter med å begynne å realisere sine egne behov, finne mennesker hun passer sammen med og våge å leve sitt eget liv. Hun føler seg fremdeles bundet av samfunnets forventninger til henne. Tidligere forventet de at hun skulle være Kjells støttespiller, og hun hadde derfor ikke hatt tid til å realisere egne behov. I sitt søk etter venner og innpass i nye miljøer, begynner hun å tilbringe tid med Hilde. Men når Hilde blir forelsket mister de kontakten. Hilde blir så opptatt av å være en god kjæreste at hun gir slipp på mye av seg selv for å tilfredsstille hans behov. Uten å tenke over det selv, innfrir hun kravene og rollene en kvinne bør ha.
Det blir forelskelsen i Jørgen og det gode vennskapet med Astrid, som hjelper Lena til å finne seg selv og leve livet sitt. Sammen med Astrid går hun i kvinnegrupper. Lena blir en selvstendig og sterk kvinne, som ikke lenger lar seg føye av samfunnets press på henne.
I disse bøkene blir utviklingen av kvinnerollen skildret gjennom Lena. Hun utvikler seg til å bli ei sterk kvinne som river seg løs fra samfunnets forventninger og krav. Mot slutten av romanen Sitt eget liv føler ikke Lena på noen fordommer fra samfunnet. Hun kan være sammen med Jørgen, uten at det stiller krav til hvordan hun bør være som person. De har et åpent forhold basert på ærlighet og begge to er seg selv. Roller og idealbilder ignorerer de! Dette er en stor forandring fra hvordan Lena og Kjells forhold var. Helt fra begynnelsen hadde de roller og idealer de måtte leve opp til. Forholdet mellom henne og Jørgen, kan tyde på at rollemønsteret i samfunnet har gradvis forsvunnet. Likevel er det noe som tynger henne. Hun føler fremdeles krav om å leve livet sitt riktig etter andres meninger. Det er da Astrid kommer med oppfordringen ”Lev nå”! Hun må rive seg løs fra alt hun har lært i oppdragelsen og våge å satse.
”Sannheten bortenfor”
Handlingen i denne romanen er lagt til nåtiden. I Sannheten bortenfor møter vi sterke, selvstendige og flinke kvinner i et veldig åpnet og fritt samfunn. Valgfriheten er stor.
Kjærligheten er åpen og impulsiv. I parforhold er det sjelden fornuften som legger grunnlaget for forholdet, men impulsive og frie forelskelser. Både Billy T. og Hanne representerer denne friheten innenfor kjærligheten. Billy T. har 6 barn, alle med forskjellige koner. Selv om dette er et litt ekstremt tilfelle, er det en vanlig situasjon at foreldrene til barna ikke er kjærester. Dette forkom også før i tiden, menn da var det en skam. I dag er det en helt vanlig situasjon som ingen dømmer deg for. Hanne er lesbisk, noe som hun ikke vil møte motstand for. Romanen viser likevel at homofile møte motgang og ikke blir akseptert i enkelte kretser. Likevel har blitt samfunnet mye mer åpen for homofili. Begge kjønn har frihet innenfor kjærlighetslivet. Du skal ikke leve sammen med noen for samvittighetens skyld. Dine følelser kommer i første rekke.
Likestillingen i arbeidslivet har blitt bedre. Det er dyktigheten din innefor yrket som avgjør om du får en jobb. Kjønn har ingen betydning. Hanne har en særdeles god stilling på politistasjonene og blir sett på som en av de beste etterforskerne. Kvinner har altså i større grad muligheten til å være seg selv. Normene for hvordan en kvinne skal være har blitt friere. Før skulle en kvinne være en god hustru, nå kan hun jobbe i hvilket som helst yrke og realisere seg selv. Å være ei flink guttejente blir sett på som en positiv egenskap. Du må ikke være søt som jente.
Mange kvinner velger likevel å være hjemmeværende med barna sine i dag. Jennifer, Prebens kone, var hjemmeværende i Sannheten bortenfor. Dette var et valg hun hadde tatt selv og jeg fikk inntrykk av at hun likte denne situasjonen. I dagens samfunn blir hjemmeværende i større grad sett på som et yrke enn tidligere. Dette er et arbeid fra morgen til kveld, der du tar deg av barn og hjemmet ditt, som bør i aller høyeste grad bli respektert.
Hanne er en person med mye styrke. Som barn prøvde foreldrene å oppdra henne inn i et rollemønster. De ville få henne til å bli søt, still og medgjørlig som andre jenter. Selv om hun ikke likte kjoler, kjøpte de kjoler til henne som hun måtte gå i. Familiens påvirkning og press til at hun skulle bli mer ”jentete” hadde omvent virkning. Hun fikk enda større motvilje til dette, og hennes personlighet ble sterkere. Hun ble enda mer uavhengig av andres oppfattning av henne. Press fra foreldrene gjorde Hanne enda mer bevisst på at hun ikke skulle høre på andres krav, men være seg selv. Hun kler seg rart og legger ikke lokk på sin egen personlighet.
Hermine er et eksempel på en ganske undertrykket kvinne. Hun ble den lille, pene og søte jenta som alle i familien likte. Brødrene hennes konkurrerte om å være flink og smarte, mens Hermine falt inn i rollen som ei søt jente. Hun blir også oppfattet som dum og lite intellektuell. Foreldrene ville mest sannsynligvis ikke ha henne smart, men søt.
Forskjellene på Hermine og Hanne viser at det er store motsetninger mellom kvinner i dag. Noen lar seg fremdeles presse inn i et rollemønster, mens andre er mer frigjort. Likevel er det generelt mye større frihet blant kvinner. De er likestilt med menn og de fleste har frihet til å være seg selv.
Ut i fra disse tre romanene, ser vi en utvikling der kvinnene har fått større innpass og makt i samfunnet. I et dukkehjem var det bare fattige kvinner som trengte penger i arbeidslivet. De fikk bare jobber som kontordamer, syersker og fabrikkarbeidere. I bøkene om Lena har utviklingen kommet litt lenger. Der blir kvinnes plass fremdeles sett på som i hjemmet, men det er flere kvinner i arbeid. Kvinner kan utdanne seg og få gode jobber. De høyeste stillingen tilhører likevel menn, fordi rike kvinner er hjemmeværende på grunn av at det forventes det av dem. I sannheten bortenfor er det kvinnens eget valg om hun vil være hjemmeværende eller ikke. Dersom hun vil ut i arbeidslivet er det respektert, og dersom hun vil være hjemmeværende er det respektert. Samfunnet stiller ingen forventninger eller krav. Det er opp til hver enkelt å velge den yrkeskarrieren som passer best til seg selv.
Friheten innenfor valg av partner er mye større. Man får inntrykk av at det er Helmer som har valgt Nora, mens Nora takknemlig sa ja. I Senere, Lena var forelskelsen viktig. Selv om den var basert på idealbilder. Lena og Kjell forelsket seg ikke fordi kjemien mellom dem var spesielt god. Forelskelsen mellom Hanne og Nefis er derimot mer basert på impulser og kjemi. De møttes, våget å snakke med hverandre og ble forelsket.
I de tre bøkene ser vi også at hovedpersonene i stadig større grad får være seg selv. Nora er blitt oppdratt inn i en rolle som blir så alvorlig vanskelig for henne, at hun må forlate mannen sin. Lena er oppdratt litt friere, men føler fremdeles et stort press til å bare ta hensyn til mannen og de andres forventninger. Hun får ikke realisert seg selv og leve ut sine behov. Hanne har derimot full frihet til å være seg selv. Hun har et arbeid som engasjerer henne og et tilfredsstillende kjærlighetsliv. Hun lever etter sine egne impulser og behov, uten at hun trenger å ta så mye hensyn til andres meninger om dette.
Disse bøkene viser oss altså en utvikling der kvinnen til slutt har blitt likestilt med menn i samfunnet. De har frigjort seg fra et rollemønster som fratok dem all rett til selvrealisering.
Årsaker til kvinnens svake stilling i samfunnet
I de første menneskesamfunnene og siden var kjønnsrollene en naturlig del av samfunnet. Hos de første menneskene var det naturlig at mannen, som hadde mest fysisk styrke, skulle gå på jakt og skaffe mat til familien. Kvinnen hadde et mye sterkere forhold til barna og gjorde størst nytte for seg i hjemmet. Det vil si ved å samle inn diverse grønnsaker, passe barn og diverse andre oppgaver. En slik kjønndeling var nødvendig for at våre forfedre skulle overleve best mulig i den tøffe naturen. Etter hvert som vi fikk mer velutviklede samfunn, fortsatte denne inndeling. Kvinnen var i hjemmet mens mannen var ute og skaffet familien et levebrød. Selv om arbeidet ble i større grad basert på tenking, ble ikke kvinnen sluppet ut i arbeidslivet. Bibelen ble blant annet brukt som et argument for at kvinnene burde bli holdt utenfor samfunnet. Rollemønsteret var så godt innarbeidet at få vurderte det som urettferdig. Det var en naturlig og selvfølgelig inndeling av samfunnet.
Hvorfor tok det så lang tid før dette rollemønsteret forsvant? Jeg mener at et viktig poeng i dette spørsmålet er oppdragelsen. Foreldre oppdrar barna sine til leve etter samfunnets normer og regler. Siden menn verdsatte ei snill kvinne som var flink til å lage mat, vaske og lignende, ville foreldrene oppdra dattera til å bli slik. Hun skulle bli en flink hustru, slik at hun ville få en ordentlig mann til å forsørge seg. Dersom foreldrene i stedet gjorde opprør mot disse rollene og ga barna sine en friere oppdragelse, ville de mest sannsynlig få ei jente som ingen menn ville ha. Hvordan skulle hun da klare seg? Det var altså vanskelig å gjør opprør mot denne oppdragelsen, fordi foreldrene vil få barn som samfunnet aksepterer og ser på som gode eksempler.
Denne ”snill-pike”-oppdragelsen sitter igjen i dagens samfunn, selv om ei jente ikke trenger å ha noen husmorlige egenskaper for å gifte seg og bli lykkelig. Jenter får leker som oppmuntrer til en rolig og snill lek. De får barbiedukker, dukker, minikjøkken og andre rolige leketøy. Gutter får leker som i mye større grad oppmuntrer til en aktiv lek. Jentenes lek er fylt med mer omsorg og forståelse. De lærer at de skal vise omsorg og følelser, samtidig som de i stor grad vil ta hensyn til andres følelser. Guttenes lek har derimot ikke så stor fokus på følelser, noe som gjør at de snakker mindre om følelsene sine. Følelser blir på mange måter et ikke-tema for en gutt, og han tar derfor i mindre grad hensyn til andres følelser.
Hvordan kan denne oppdragelsen før til at kvinner lar seg undertrykke? For å forklare dette er Lena et godt eksempel. Hun ville gjøre alle rundt henne tilfreds og var redd for å såre noen. Hele livet var hun opptatt av at hennes valg og handlinger skulle gange andre. Å være så opptatt av at alle skal være fornøyd og glad, er en vanlig kvinnelig egenskap. Dette skorter tilbake til jentenes oppdragelse, der leker med følelser spiller en viktig rolle. De lærer mye om følelser, og vil derfor i mye større grad ta hensyn til andres følelser, i stedet for å leve ut sine egne behov. Gutter får derimot et friere forhold til andres følelser, og tar dermed i større grad hensyn til sine egne behov og meninger.
En viktig årsak til undertrykkelsen i de seneste årene ligger altså i kvinnens behov for å gjøre alle fornøyd. I de siste årene har kvinner i mye større grad blitt flinkere til å være seg selv og tilfredsstille sine egne behov. Denne forskjellen kan vi se ved å sammenligne Lena og Hanne. Lena lot seg undertrykke av Kjell og ta hans meninger, fordi hun ikke ville såre noen. Hun tok hensyn til foreldrene, Kjell, naboene, barna og alle andre uten henne selv. Hanne var derimot mer uavhengig av andres meninger og tanker om henne. Hun er for eksempel lesbisk, selv om dette valget i stor grad såret familien hennes. Hanne velger å ikke ta hensyn til dette, og i stedet sette sitt eget menneskeverd først.
Kvinnens undertrykkelse kan altså i stor grad begrunnes med et rollemønster som har blitt godt integrert i samfunnet. Det har i mange tusen år vært naturlig at kvinnens plass skulle vært i hjemmet, noe som jenter har blitt oppdratt etter i all tid. Når man skulle kjempe mot denne integrerte naturloven, var det vanskelig å frigjøre kvinner. Hovednøkkelen lå jo i hvordan foreldre oppdro barna sine. Å oppdra gutter og jenter forskjellig var en innarbeidet tradisjon, som få ville gi slipp på.
Til slutt vil jeg påpeke at det er en biologisk forskjell mellom gutter og jenter. Likevel bør ikke barn presses inn i en rolle som strider mot deres natur. Dette skjedde blant annet med Hanne, som fikk et enda vanskeligere forhold til foreldrene sine. Alle skal ha rett til å være seg selv, uansett om det stemmer med et rollemønster. Likestilling handler på denne måten mye om menneskeverd. Både kvinner og menn har i flere år blitt tvunget inn i en rolle. Det ble stilt krav til hvordan du skal være, ut i fra hvilket kjønn du var. Jeg mener at ingen bør bli presset inn i en rolle, men bli oppfordret til å finne seg selv og høre på sine egne følelser.
At det er en biologisk forskjell mellom kvinner og menn, gjør at de litt naturlig får forskjellige inntresser. Det blir mer naturlig for en kvinne å ta seg av barna, samtidig som mannen vil hjelpe familien på andre måter. Man bør derfor snakke om likeverd, i stedet for likestilling. En kvinne må ikke nødvendigvis reparere en bil eller bygge en veranda, for at folk skal verdsette hennes nytte. Det bør være like mye verdsatt å være en god mor, som å være en praktisk mann. Dersom et ektepar pusser opp stuen sin, er det vanligvis mannen som foretar det praktiske. Kvinnen bestemmer derimot farger, gardiner og dekorasjonen. Begge delene er viktig for at stuen skal bli fin. Dersom mannen gjør et dårlig arbeid, har det liten betydning om konen valgte riktig farger. Det samme gjelder andre veien, dersom kvinnen har valgt en forferdelig fargekombinasjon, hjelper det lite hvor godt håndverket til mannen er. Begge disse oppgavene burde derfor bli like godt verdsatt. Likevel legger flest merke til den praktiske delen som mannen har gjort og gir han ros for et godt arbeid. Få gir ros til den som har dekorert og bestemt farger. Her burde begge delene blitt påpekt i like stor grad. Likeverd handler jo om å verdsette kvinneoppgaver like høyt som mannes oppgaver.
Likeverd handler også om å respektere alle som den personen de er. Både kvinner og menn skal ha muligheten til å leve ut sine drømmer. Det er like stor diskriminering å gjøre narr av en mannlig sykepleier, som å påstå at kvinnens plass skal være i hjemmet. Alle har rett til å velge det som er den riktige vei for dem i livet. Dersom noen finner lykken, la ikke fordommer styre ditt syn på dette, men at en person har oppnådd et lykkelig liv.
I begynnelsen var jeg usikker på hva jeg skulle velge til særemne. Jeg gikk i flere uker og grublet på om jeg skulle lese bøkene om Kristin Lavransdatter og ta et forfatterstudium, eller om jeg skulle ta et temastudium av kvinnens rolle i samfunnet. Når jeg valgt temastudium av kvinnens rolle i samfunnet, måtte jeg velge bøker. Dette var også ganske vanskelig, med tanke på at jeg måtte prøve å finne bøker som var relevante for temaet mitt. Jeg var først bestemt på å lese Et dukkehjem av Henrik Ibsen, Senere, Lena av Anne Karin Elstad og Arsenikktårnet av Anne B. Ragde. Dette endret seg underveis til de fire bøkene som er presentert i dette særemnet.
Selve arbeidet synes jeg har vært forholdsvis jevnt. Jeg gjorde riktignok mest i slutten på desember og i januar, men unngikk å få det travelt de siste ukene før særemnet skulle leveres. På grunn av jevnt arbeid hadde jeg igjen drøftingen den siste helgen før oppgaven skulle leveres. Dagene etter den helgen brukte jeg på å sette sammen særemnet mitt og korrigere det. Jeg mener altså at arbeidsprosessen med særemnet har gått bra, fordi jeg har unngått stress og skippertak.
Jeg jobbet veldig grundig med bøkene mine. Mens jeg leste dem skrev jeg ned viktige hendelser eller tanker rundt temaet på ark. Selv om jeg ikke hadde bruk for alt jeg skrev, lærte jeg innholdet i bøkene godt på grunn av dette. Når jeg skulle skrive drøftningen min, var det for eksempel lett å komme på eksempler på bøkene. Likevel ble drøftingen en stor utfordring. Jeg hadde notert veldig mange detaljer for kvinnesaken og eksempler som fortalte et viktig poeng. Det ble en stor utfordring å gjøre om dette til en generell og oversiktlig drøfting, som ikke ble alt for detaljert.
Arbeidet med temaet kvinnes rolle i samfunnet har vært veldig interessant, lærerikt og utfordrende. Bøkene var interessante og det var spesielt lærerikt å sette meg ned i ettertid å drøfte en problemstilling ut i fra disse bøkene. Det var utfordrende å vurdere hvorfor kvinner har blitt undertrykt. Akkurat dette spørsmålet finnes det sikkert mange alternative svar på, men jeg valgte av lengdemessige årsaker å ta hovedtrekkene.
Jeg er ganske fornøyd med særemnet mitt og føler at jeg har lagt et godt arbeid i det. Jeg mener at jeg har gitt et godt svar på problemstillingen min. Det har vært en utfordring å finne svar på et samfunnsspørsmål ved å lese skjønnlitteratur. Denne utfordringen har jeg mestret bra. Bøkene har hjulpet meg til å forstå historien og hvorfor kvinner opp gjennom tidene har blitt undertrykket.
ANNE KARIN ELSTAD:
http://www.dagbladet.no/kontekst/3844.html
http://www.skoleforum.com/stiler/biografi/det.aspx?id=2899
http://www.nrk.no/litteratur/forfattere/2981426.html
HENRIK IBSEN:
http://fuv.hivolda.no/prosjekt/atlebolsen/henriki.html
http://www.dagbladet.no/ibsen/
http://www.kloken.no/litteratur/forfatter.asp?ID=8
”Tema 2” – lærebok og tekstsamling – det norske samlaget
ANNE HOLT:
http://www.dagbladet.no/kontekst/3970.html
SVAR PÅ PROBLEMSTILLING OG LIGNENDE:
http://no.wikipedia.org/wiki/Feminisme
http://www.daria.no/skole/?tekst=865
BØKENE:
Holt, Anne, 2003: Sannheten bortenfor, Cappelen.
Elstad, Anne Karin, 1983: Sitt eget liv, H. Aschehoug & Co.
Elstad, Anne Karin, 1982: Senere, Lena, H. Aschehoug & Co.
Ibsen, Henrik, 1978: Samlede verker 4,Gyldendal Norske Forlag.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst