”Hvilke problemer dukker opp i overgangen mellom barn og voksen, og hvordan takler barna dette?”

Jeg har sammenliknet ”Gutten som ville være en av gutta”, ”Herman” og ”Maskeblomstfamilien”. Først forteller jeg litt om bøkene, deretter trekker jeg paraleller osv.

1 Innledning

Jeg har tatt for meg problemstillingen ”Hvilke problemer dukker opp i overgangen mellom barn og voksen, og hvordan takler barna dette?”, og har lest ”Maskeblomstfamilien”, ”Herman” og Gutten som ville være en av gutta”, alle av Lars Saabye Christensen. Jeg vil bruke problemstillingen til å vise hva slags problemer og vanskeligheter barna i bøkene opplever i overgangen mellom barn og voksen, og hvordan de velger å håndtere disse på. Alle bøkene foregår på vestkanten i Oslo i 1950 og -60 årene.

Lars Saabye Christensen ble født 21.september 1953 på Skillebekk i Oslo. Han gikk på Uranienborg folkeskole, hvor han hadde norsk og gym som yndlingsfag. Idolene hans under oppveksten var The Beatles og Cliff Richards, og han drømte lenge om å bli gitarist. I sine yngste ungdomsår spilte han fotball på Frigg, og det var på denne tiden han også skrev sitt første dikt.

Christensen debuterte i 1976 med ”Historien om Gly” på Cappelen forlag, og mottok Tarjei Vesaas debutantpris. Tidligere hadde han utgitt flere tekster og dikt igjennom undergrunnsforlaget ”Dikt og datt”, som han også var redaktør for.

”Amatørene” kom året etter, og den neste tiden kom tre diktsamlinger og to romaner, ”Jaktmarkeren” og ”Jokeren”, og i 1984 kom Lars Saabye Christensens største suksess hittil, ”Beatles.” Dette har vært en av de største litterære salgssuksesser, med nærmere 200 000 eksemplarer i inn- og delvis utland. Beatles har blitt kritikerrost i Tyskland og Danmark, og ble sommeren 2006 kåret til den mest betydningsfulle romanen de siste 25 år.

Lars Saabye Christensen er kjent for å skrive åpent og ærlig om mennesker som sliter med usikkerhet, indre uro og manglende oversikt over livene sine. De har mange spørsmål som trenger svar, er utenfor fellesskapet og oppfører seg derfor annerledes ovenfor med mennesker og seg selv.

Maskeblomstfamilien foregår i Oslo på 1960 tallet, og vi følger Adrian fra han er 12 år til han er 17 år og begynner på videregående. Faren hans døde da han var 12, og med en sengeliggende mor og en fæl tante hjemme blir han alene. På skolen er lærerne og elevene er fulle av løgn, og han ser sin egen undergang komme.

Faren til Adrian dør når han er 12 år, og blir boende sammen med moren og tanten hans. Adrian har tidligere fått lite omsorg og oppmerksomhet, og det blir ikke bedre etter farens død. Tanten hans er en ufyselig, ugift og fingerknekkende dame som bare bryr seg om moren og hennes tilstand. Dette bidrar til et bitter forhold til tanten sin, og han blir satt til seg selv.

Til å være så alene og utenfor fellesskapet som Adrian er, klarer han seg fint. I flere situasjoner der det er vanlig å bli tom for ord og redd, som når man blir mobbet, blir han i stedet mer frempå, og vil være i overtak i situasjonen. Han søker etter svakheter hos ”fienden”, og prøver å komme med kommentarer som setter han i overtaket i situasjonen. ”Nå måtte jeg finne på noe som kunne ta innersvingen på Axel (…) Endelig hadde jeg Axel der jeg ville ha han.”

Han er rebelsk unggutt, og gjør ting han ikke burde gjøre. Han er alltid direkte, og elevene syntes dette er kult, selv om de aldri kan føle seg trygge på å bli et av hans offer.

Adrian ser sin egen undergang komme, og er negativt innstilt av den grunn. Faren er død, moren har lagt seg i sengen for godt og sørger over faren, og Adrian ser bare verden rundt seg, og all løgn og elendighet som er i den. Som er reaksjon på dette, blir Adrian kritisk og slem mot alle rundt seg. Emilie, som er en lite pen albino med hareskår, bor i samme oppgang som Adrian. Han vet hun ikke har det så lett hun heller, og tar henne til seg.

En stor forskjell for Adrian, er at det er mye mer løgn enn han tidligere trodde. Han legger merke til at løgn blir brukt både for å skjule noe for noen andre, og for å hindre at sannheten kommer frem. Det er greit å lyve når det er viktig at ”mamma ikke får vite at vi spiser is på hverdagene”, men andre ganger blir det brukt for å skjule at moren har et forhold til Dr. Ask. Adrian oppdager også at løgn kan være svært effektivt for å hindre uønskete spørsmål og situasjoner.

De voksnes verden er svært brutal, og det er kombinasjonen av løgn og hva som er hemmeligheter som er vanskelig å forstå for Adrian. For å vise hvor lite han liker dette, blir vi fortalt tre ulike beskrivelser av hendelsen fra bursdagen til Emilie. Adrian, som er jeg-person, gir oss én svært alvorlig og dyster beskrivelse, én trist men morsom beskrivelse, og en siste som er koselig. Vi kan da velge hvilken vi syntes er mest riktig å ta, den som er mest ærlig, eller den som høres best ut.

Herman er en elleve år gammel gutt som bor på Bygdøy Allé i Oslo sammen med sin mor og far. En dag da Herman skal til frisøren, finner frisøren noe rart med håret til Herman. Moren og Herman drar til legen, og der blir det konstatert at han lider av en hårsykdom, og kommer til å miste alt håret. Herman får parykk, og det viser seg at det ikke er så ille som han hadde trodd.

Herman er veldig mye stresset, og han er bekymret for ting rundt seg hele tiden, spesielt for å bli med faren opp i heisekranen. Til tross for at de prater om hvor god utsikt faren må ha der oppe fra toppen, så sliter Herman med høydeskrekken, men han vil ikke skuffe faren. Dette syntes han er vanskelig, og vennene på skolen mobber han fordi han er utenfor. Han har så mye bekymringer og stress, at det fører til en hårsykdom som får han til å miste alt håret.

Herman er vant til å føle seg alene, men vil som alle andre barn føle seg en del av fellesskapet. Gym er hans verste fag, og da han blir tvunget til å klatre opp tauet mot sin vilje, ender det med at han faller ned og alle ler av han. Dette syntes Herman er greit, for da vet han hvor han har de, for dersom de er stille kan de tenke ut ting å gjøre med han. Dette setter han utenfor, og han blir ikke regnet som en del av alminneligheten, i stedet isolert og alene.

Til å være elleve år er Herman en kritisk, men allikevel naiv gutt med et glimt i øyet. Han ser lett igjennom ting dersom det er falsk eller folk prøver å skjule noe, men han lar seg allikevel bli med på det. Da moren og Herman drar til legen, er moren nervøs for hvordan Herman skal ta det. Uviten som han er, prøver Herman å støtte moren og roe henne ned, ”for det skal gå så fint.” Da det viser seg at det er han som skal undersøkes, blir han irritert og sint over at moren har løyet for han.

Herman syntes det er svært vanskelig å måtte gå med parykk, og han føler at hele verden går imot han på dette tidspunktet. Han ser på seg selv som stygg, og når han går igjennom klasserommet, ”vil han bare forsvinne, men uansett hvor langt han trekker ned hodet blir han ikke usynlig (…) de bare fortsetter å stirre enda mer.” Når Herman tenker på at farfaren er skallet, Ruby har stort rødt hår og at foreldrene støtter han, skjønner Herman etter hvert at det ikke er så ille å være annerledes. Hvis man går med parykk, kan man endre hårfrisyre når man vil, og man kan ta det av når det er varmt. ”Og Herman er Herman og ingen andre! Det skal jeg love.”

Boken er delt inn i 3 deler, høst, vinter og vår, som tilsier hvilke tider Herman går i møte. Om høsten begynner ting å falle, slik som blader faller fra trærne og hår faller fra Hermans hode, og vinteren er en mørk og tung tid hvor det er vanskelig å se fremover. Ting er mørt og kaldt, men det kommer alltid en vår etter vinteren. Om våren kommer det blader på trærne, det blir lysere ute, og Herman blir også lettere til sinns. Det er en ny tid i møte, med nytt liv og nye muligheter.

Otto bor på Majorstuen sammen med sin mor og far, og spiller fotball på Frigg. Sommerferien er rundt hjørnet, og Otto har store, tunge klokker inni seg som tikker høyt. Han gruer seg fordi han ikke skal på ferie, og derfor ikke kommer til å ha noe å prate om med alle de andre etter sommeren. Faren til Otto blir lam etter en flyttejobb, og Otto må rette seg etter en ny og annerledes hverdag.

Otto har store tikkende klokker inni seg, som tilsvarer bekymringene han går og bærer på. Det er alltid klokker som går, men han kan merke det spesielt når han ikke har kontroll over situasjonen. Den gangen da han skulle stjele en fotball fra garderoben for å øve på triksingen i sommer, og med en gang merker han at ”klokken slo inni ha og ansiktet føltes akkurat ut som en diger urskive (Gutten som ville være en av gutta, s. 35) (…) Har ikke stjælt den (…) Har bare lånt den, lånt den”. (Gutten som ville være en av gutta, s. 37) Han sier til seg selv, for å roe ned bekymringene, at han bare skal låne fotballen for en stund, ikke stjele den, og så gi den tilbake.

Miljøet rundt Otto er aktivt. Det er stadig nye kamper som skal spilles, ferier som skal oppleves og jobber som skal utføres. Dette syntes Otto ikke er så bra, for han opplever ikke det samme som mange av de andre barna gjør. Men han liker følelsen av å være med i et fellesskap, og spesielt når guttene gir positiv oppmerksomhet. For å bli en del av fellesskapet skjønner Otto at han må bli bedre i å trikse. Rekorden hans før sommeren er tretten, og igjennom hele sommeren øver han seg på dette.

Etter farens ulykke føler Otto seg alene med seg selv. Moren tar han med på kino, og muntrer han opp ved å gi han de nyeste fotballskoene han ønsker seg.

Otto syntes det er svært vanskelig å tenke på at faren aldri vil kunne gå igjen. Moren prøver å løse han opp med de vanskelige tankene, og dette hjelper Otto på bedre veier. Men noe moren ikke kan fikse, og som Otto er svært klar over, er tiden. Kontinuerlig går klokkene inne i Otto, og de tikker tungt. Han syntes det er vanskelig å ikke være som alle andre, spesielt at de ikke drar på sommerferien, for det har de ikke råd til.

Hovedproblemet for Otto er at han plutselig havner utenfor fellesskapet, og sliter med den posisjonen han dermed er i. Han har opplev press som å måtte trikse flere i løpet av sommeren, press om å gjøre faren stolt, om å måtte ha ting å fortelle, og press om å motstå presset han hele tiden merker på grunn av klokkene. Tiden rett etter at Otto fikk beskjed om farens ulykke, blir han naturlig nok grepet av sorg, og da ”alt var stille inni Otto, (…) ikke en eneste klokke slo, tida hadde stanset.” (Gutten som ville være en av gutta, s.75) Etter at hverdagen kommer tilbake, blir han mer aggressiv, og viser følelsene sine mye mer åpenlyst enn tidligere. Dette syntes igjennom måten han svarer mennesker rundt seg på, som han tidligere har vært hyggelige og vennlige mot, men nå ikke er interessert i å prate med.

Når ting virkelig går Otto imot, blir han svært aggressiv og naturlig nok grepet av oppgitthet, som da han mistet buksen foran alle tilskuerne på Bislet stadion, ”(…) han hata verden og alt den førte med seg.” (Gutten som ville være en av gutta, s. 112)

2.5 Sammenlinkning og paralleller

Adrian, Herman og Otto er alle tre unge gutter som er i overgangen til voksen alder. Mange av problemene deres er like, men det er stor forskjell på hvordan de takler dem.

Løgn er et svært sentralt tema i bøkene til Lars Saabye Christensen. Den voksne verden er full av løgner, og barna skjønner at verden er ikke det den tidligere så ut til å være. De situasjonene der barna tidligere har godtatt utfallet og svarene som gis, uten å tenke mer over det, blir senere avdekket som løgn når barnet blir eldre. I ”Maskeblomstfamilien” sies det at ”Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror.” Dette er en av Christensens mange metaforer på løgnen, og at når ting holdes skjult så vokser det frem mørke og uærlig handlinger i mennesket. Skyggesiden er tabu, og selv om løgn brukes til å dekke over ting, brukes også løgn aktivt for å skjule hva som er trist og elendig.

For barna i alle bøkene er verden en rutine, hvor alle vet sin plass og hverdagen ikke stilles spørsmål til. I Herman er ”Panten” bare panten som er alkoholiker og sitter i vinduet hver dag, og faren har verdens beste utsikt fra toppen av heisekranen. Det er heller ikke noe spørsmål som Otto stiller ved at Karsten ligger i sandkassen og venter på krig, for det er slik han har oppfattet at verden er. Men verden er ikke rutine, og det er en grunn til at Panten stadig er full og Karsten er redd for å prate. De har begge sin triste historie, og når Herman og Otto kommer nærmere disse personene, blir de berørt og merker at ingenting er en selvfølge. De ser en skyggeside, som de tidligere ikke har kunnet forstått.

I situasjoner der Adrian føler seg truet vil han, i motsetning til Herman og Otto, søke etter svakheter for å være i overtak i situasjonen. Dette er en måte å takle det usikre i seg selv på, og Adrian som er usikker på hvem han er, bruker dette som et svar for å dekke over dette. Han er slem, men på en mystisk måte, for han gjør ting folk ikke regner med at han kom til å gjøre.

Adrian oppsøker frisørsalongen for å ta seg jobb som ryddegutt, og blir med i et teaterstykke, hvor han får hovedrollen. Dette gjør han som et svar på å føle seg forlatt og ubrukelig, til slutt å føle seg verdsatt og viktig. I teaterstykket venter han med å dukke opp, kun for å få følelsen at folk trenger han, at han er nødvendig.

Herman har en indre uro, som er forårsaket av bekymringer fra flere hold, blant annet at han ikke tør å bli med faren opp i heisekranen. På skolen er han alltid alene, skrittene han teller ofte ikke er de samme, og når han i tillegg til dette må gå med parykk, tar Herman dette svært tungt.

Herman og moren hans prater til hverandre på en barnslig og leken måte, og når de skal prate om hva de skal ha til middag så sier de; ”Skal vi ha kaskefinker med krem, eller dølper i lomper?”

Dette resulterer i at det blir en kontrast mellom livet hjemme og livet ute i verden, som Herman opplever. Hjemme er alt trygt, slik det alltid har pleid å være, men når han må gå med parykk merker han at folk ikke er like greie der ute. I en periode syntes Herman det er svært vanskelig å være nettopp Herman. Han vil ikke skille seg ut, og parykken kler han ikke i det hele tatt. Men han forstår at det er ikke nødvendig å ha fint hår for å være seg selv. Det er godt å ha bestefar som er skallet, Ruby som har stort, rødt hår og foreldrene sine som støtter han. Dette hjelper Herman til å godta seg selv som den han er, for selvtillit er noe barn får ved at de føler at de er fine, viktige og flinke.

Klokkene inne i Otto forstyrrer han hele tiden, men han bruker dem også til å forandre posisjonen han er i. For hver gang han får en ny bekymring, begynner en ny klokke å tikke inne i han. Otto ser på dette som klokker, for å lettere håndtere og forstå hvorfor han får disse følelsene. Fra starten har Otto vært utenfor fellesskapet, og når faren blir lam blir også hverdagen svært forandret. Otto har vanskelig for å tilpasse seg, og det blir ikke lettere når hverdagen hjemme blir forandret.

Mye av følelsene Otto har, er hvordan han oppfatter seg selv. Til tross for at han er alene hele sommeren, uten gutta fra fotballaget, så er han nervøs for hva de kommer til å si etter sommeren. Klokkene stopper mot slutten av sommeren, men de begynner igjen når han skal til skolen første skoledag.

”Maskeblomstfamilien”, ”Herman” og ”Gutten som ville være en av gutta” er tre bøker om barn som er på vei inn i de voksnes rekker. Verden slik de oppfattet den som barn viser seg å ikke være den verden som den er. Adrian, Herman og Otto har til felles at de alle er utenfor fellesskapet, og har hver sine problemer som isolerer den fra resten. De tre hovedpersonene er omtrent like gamle, vokser opp på de samme stedene, og mangler oversikten over livene sine.