«Vi har sett ham … befri musikken fra det uendelige langvarige, uverdige tilstand å være en oppgave for lakeier … Vi har sett ham befri sin tids musikk fra den uverdige rolle som ydmyk påheng på selskapslivet.

Han gjorde musikken til noe universelt, til levendegjørelsen av alt det sinnet og ånden kan romme fra det høyeste til det dypeste … Han førte musikken fra salongen til konsertsalen, fra slottet til hytten, og gjorde den til det mest demokratiske som finnes i kunstens verden.»

 

- Robert Haven Schaufler

 

 

Innholdsfortegnelse

 

Innledning

1. Musikk

        1. Musikkhistorie

                  1. Epokene

                             Klassisismen

                          Romantikken

                   2. Kirkemusikk

        2. Formlære

                  1. Sonate

                  2. Symfonien

                  3. Messen

                  4. Fugen

2. Beethoven

        1. Beethovens liv

                  1. Barndommen og ungdommen

                  2. Beethovens møte med Mozart

                  3. Beethovens voksne liv

                  4. De siste årene

                  5. Død og begravelse

        2. Beethovens musikk

                  1. Kjennetegn

                  2. Pianosonatene

                             «Pathetique»

                             «Måneskinnsonaten»

                             «Appassionata»

                             «Hammerklaversonaten»

                             Oppsummering

                  3. Symfoniene

                             «Eroicasymfonien»

                             «Skjebnesymfonien»

                             Oppsummering

                  4. Missa Solemnis

                             Oppsummering

Avslutning

Kilder og vedlegg

 

 

Innledning

 

Med denne oppgaven har jeg som hensikt å belyse den store komponisten Ludwig van Beethovens musikk sett fra den klassisistiske formen og epokens perspektiv. Jeg skal prøve å gi en forklaring på hvorfor Beethoven blir ansett som «formens mester» og også hvorfor han blir sett på som den første romantiker. Jeg skal belyse både den verdslige og den kirkelige delen av musikken hans.

 

Oppgaven min består av to hoveddeler:

- I den første delen velger jeg å gå litt inn i musikkhistorien og gi en kort oppsummering av klassisismen og romantikken. Jeg skal også snakke om fire av formene som Beethoven brukte: sonaten, symfonien, messen og fugen. Dette gjør jeg for å lettere kunne forklare hvorfor Beethoven sies å ha markert overgangen mellom klassisismen og romantikken.

- I den andre delen kommer jeg inn på komponistens liv. Her skal jeg fortelle hendelser i livet hans som hadde noe å si i forhold til hans kunstneriske utfoldelse. Til slutt skal jeg komme med en presentasjon av sju av Beethovens mest kjente verker, seks verdslige og et kirkelig. Jeg har plukket ut verkene jeg skal presentere med vekt på formen og tidspunktet de ble komponert.

 

I den kunstneriske delen har jeg koblet sammen klassisismen, romantikken og kirkemusikken og komponert en messesats, en gloria. Denne messesatsen er komponert med inspirasjon fra Beethovens kirkemusikk. Jeg har komponert en klassisk messesats, men jeg har tatt Beethovens formbruk et skritt lenger og tatt meg total frihet i formen. Dette har jeg gjort for å demonstrere min hensikt med denne oppgaven, nemlig fokus på Beethovens utnyttelse av formen. Jeg har også arrangert en liten del av Gloriaen for bare kor (og piano) som jeg øver inn med et kor på ettermiddagene. Dette koret består av noen venner av meg. Vi skal holde en konsert på fremleggelsen.

 

Det er en del personer som jeg vil rette en stor takk til. For det første vil jeg takke alle som har hjulpet meg på noe vis. Jeg vil takke de som har stilt opp og sunget i koret mitt og brukt masse av tiden sin på det. Jeg vil også takke mine foreldre for hjelpen jeg har fått med henting av informasjon og lignende. Jeg vil takke Jakob Kvalvaag for lånet av bøker og for faglige kommentarer.

 

Det er en person som jeg vil rette en spesielt stor takk til, og det er veilederen min Ellen Lysne, hun har hjulpet meg enormt mye med alt som har med oppgaven å gjøre, alt fra praktisk hjelp med koret og selve oppgaven, til moralsk støtte. Jeg hadde nok ikke kommet i mål uten henne.

 

 

1. Musikk

 

1.1. Musikkhistorie

 

1.1.1. Epokene

De musikkhistoriske epokene som er mest relevante i forhold til Beethoven er klassisismen og romantikken. Dette er fordi han sto som en fullfører av klassisismen med hans utvikling av den klassisistiske «formen». Han banet også vei for den frie musikalske formen vi finner i romantikken.

 

Klassisismen

Det var i Klassisismen sonate- og symfoniformen oppsto. Disse hadde tideligere røtter, men det var i klassisismen de ble definert og satt som mal for komposisjoner. I denne perioden ble også symfoniorkesterets besetning mer standardisert og definert. Musikken i klassisismen hadde en klart definert melodi som ofte var sangbar og gjenkjennelig. Selv om det klassiske idealet med strenge former sto ganske støtt rokket man ofte litt ved den. Andre store komponister innen det klassisistiske var Mozart og Haydn.

 

Romantikken

I romantikken var det lengsel og virkelighetsflukt som var stikkordene. Man kan si at klassisismen var sanselig og romantikken var oversanselig. Man ville flykte langt vekk og derfor var folkeeventyr og fjerne land veldig populært å skildre. Wagner, for eksempel, komponerte mange kjempestore operaer med eventyrlige temaer. I romantikken ble man befridd, om man kan kalle det det, fra klassisismens formkrav. Naturen og det hjemlige var også meget populært å skildre gjennom musikk, noe som igjen ga utspring for nasjonalromantikken. Nasjonalromantikken var representert i de fleste europeiske land, bortsett fra Tyskland og Østerrike der den ”tysk-østerriksk dominerte musikken”, som hadde Beethoven som sitt ideal, var gjeldene.

 

Musikken i Romantikken var veldig følelsesladet og dynamisk. Her gikk man mer bort fra de sangbare melodiene fra klassisismen og la mer vekt på utrykket og følelsene. Man benyttet også større og bredere akkorder.

 

«Det symfoniske dikt» blir presentert i romantikken. Dette er et større verk for orkester med programmatisk innhold. Det vil si at den ikke følger noen bestemt form, men beskriver ikke-musikalske forhold for eksempel et kunstverk eller en tekst. Det motsatte av programmusikk er «Absolutt musikk». Absolutt musikk er musikk som er komponert kun for musikkens skyld.

 

1.1.2. Kirkemusikk

Gregoriansk sang hadde sin blomstringstid på 600 tallet. Den er oppkalt etter pave Gregor den Store som samlet melodiene i en stor bok som kalles «Antiphonarium». Gregoriansk sang er enstemmige sanger over liturgiske tekster. Disse sangene går i modale tonearter, eller kirketonearter. Kirketonearter er tonearter som går fra for eksempel D til D uten fortegn, denne kalles «dorisk». Kirketonearten som går fra F til F kalles «Lydisk». Det finnes en kirketoneart for alle tonene i skalaen. På 800 tallet begynner det å bli flerstemmig musikk. Dette vakte store reaksjoner. Mange av de som var vant til enstemmig sang forbannet den flerstemmige sangen og kalte det for «Djevelens verk». Etter hvert ble flerstemmig sang mer akseptert. Den gregorianske sangen oppsto i Italia, men den første kjente flerstemmige sangen oppsto i England og Nord-Frankrike. Nederlenderne utviklet den flerstemmige musikken til det mer virtuose, noe som førte til at teksten ble uforståelig. Dette reagerte kirken på fordi de mente at teksten var viktigere enn musikken. Dette førte nesten til bannlysning av flerstemmig musikk i kirken. Tiden rundt år 1600 markerte overgangen til vår tids musikk. I løpet av det neste århundret ble musikken forandret på mange punkter. Nå begynte man å gå over til dur og moll, i stedet for modale tonearter, det ble friere i forhold til dissonanser. Man begynte å bruke mer akkorder. instrumentalmusikken ble mer betydelig. Kirkemusikken, kan man si, ble mer og mer verdslig og man gikk litt bort fra de faste liturgiske tekstene.

 

 

1.2. Formlære

 

I denne delen skal jeg gå litt inn i tre av formene som Beethoven brukte og hans måte å bruke dem på, nemlig Symfonien, sonaten og messen. Han brøt også disse formene i mange av sine komposisjoner.

 

1.2.1. Sonaten

Sonaten består av som oftest tre eller fire satser (I Beethovens tilfelle gjerne fra to satser opp til syv). Disse satsene er satt opp slik: Hurtig – langsom – hurtig, for sonater med tre satser og for sonater med fire satser: Hurtig – langsom – middels hurtig – hurtig.

 

Første satsen er som regel satt sammen i «sonateform». Denne formen er delt i tre avsnitt (A - B - A). dette må ikke forveksles med vanlig A – B – A form der B delen er et nytt tema i stedet for en behandling av A delen. I første del av satsen (A) er temaet og sidetemaet presentert. Dette kalles eksposisjonsdelen. Hovedtemaet er gjerne av energisk og kraftig karakter, mens sidetemaet er mer syngende og melodiøst. Hvis den er en dursats går sidetemaet i dominanten til tonearten i hovedtemaet, og parallelltonearten hvis den er en mollsats. Altså hvis den går i C-dur så er sidetemaet i G-dur og hvis den går i d-moll så er sidetemaet i F-dur. Første del avsluttes også gjerne med en epilog, en kadens uten noe tematisk innhold. En kadens er en slags avslutning der melodien føres til en naturlig slutt. (Denne delen kan sløyfes). Videre i andre del (B), kommer gjennomføringen. Her utvikles temaene og behandles i forskjellige tonearter. I siste del (A) kommer reprisen. Her gjentas første del (Eksposisjonen), men her kommer sidetemaet i samme toneart som hovedtemaet. Etter det kan det gjerne komme en coda som er en avslutning som ikke trenger å ha noe med resten av sonaten å gjøre.

 

Eksempel

 

Innledning Åpning	Eksposisjon (A-del)	Gjennomføring (B-del)	Reprise (A-del)	Coda Avslutning
	Hovedtema – sidetema – kadens	Behandling av temaene	Hovedtema – sidetema - kadens
Dur:	Tonika   –   Dominant  –  Dominant		Tonika  - - - - - - - - - - - - - - - - -
Moll:	Tonika – Parallelltoneart – Parallelltoneart	Forskjellige tonearter	Tonika  - - - - - - - - - - - - - - - - -
Dur:	C-dur –   G-dur     – G-dur		C-dur  - - - - - - - - - - - - -
Moll:	a-moll –  C-dur     – C-dur		a-moll - - - - - - - - - - - - -

 

Andre satsen er rolig og går som oftest i en annen toneart, gjerne en som er i slekt med den foregående satsen. Tredjesatsen er gjerne av lystig og spøkende karakter. Sistesatsen er gjerne en Rondo. Rondoen kan sees på som en utvikling av sonateformen. Den har en litt utvidet form: A – B – A – C – A. Den kan også dras videre (A – B – A – C – A – D – A – F osv). Andre eksempler er: A – B – C – A og A – B – A – C – A – B – A.

 

1.2.2. Symfonien

Symfonien er et orkesterverk som oftest består av fire satser: Hurtig – langsom – menuett – hurtig. Det fines også en del tresatsede symfonier, da er menuetten gjerne sløyfet.

 

Første sats er som regel i «sonateform» som jeg har beskrevet tideligere. Andre sats, den langsomme, var enten en enkel A – B – A form eller «Tema med variasjoner». Tema med variasjoner er altså ganske enkelt et tema som er presentert og deretter variert i rytme og karakter. Etter hvert kom det også langsomme satser med sonateform. Den langsomme satsen gikk gjerne i subdominanten til de andre satsene for eksempel hvis symfonien gikk i D-dur gikk den langsomme i G-dur. Tredje sats er en menuett som er A – B – A form der A er en triodel i stedet for en gjennomførings del. Triodelen har et helt nytt tema. Fjerde sats går gjerne i rondoform.

 

1.2.3. Messen

Messe er betegnelsen på den romersk-katolske gudstjenesten og tekstene er på latin. Når man snakker om en messe i musikk så mener man en komposisjon over de fem uforanderlige delene i messen: «Kyrie», «Gloria», «Credo», «Sanctus» og «Agnus Dei». Det forekommer også at kun en av delene foreligger i en komposisjon. Kyriedelen består av tre setninger: «Kyrie eleison. Christe eleison. Kyrie eleison.» Denne teksten er fra gammelgresk og betyr «Herre, forbarm deg. Kristus, forbarm deg. Herre, forbarm deg.» Dette er den teksten i messen som ikke er på latin. Gloriadelen er engelens lovsang, hentet fra bibelen. Credodelen er trosbekjennelsen. Sanctusdelen er en lovprising av Gud. Til slutt Agnus Dei, som betyr guds lam og er hentet fra Johannes evangeliet. Andre typer messe er: Requiem og oratorium. Requiem er en dødsmesse, der noen av tekstene er byttet ut med andre tekster som for eksempel middelaldersekvensen: «Dies Irae». Et oratorium er et musikkstykke som kan beskrive hendelser. Solistene reiser seg opp og fremfører resitativer og arier, og koret synger i mellom. Eksempler er «Juleoratoriet» av Johann Sebastian Bach og «Messias» av Georg Frederich Händel. Händel regnes som fullenderen av oratoriet.

 

1.2.4. Fugen

Fugen bygger på kontrapunktikk, som er fremgangsmåte innenfor komposisjonen der hver av stemmene kan spilles alene som en selvstendig melodi, men klinger sammen. Ordet fuge betyr egentlig «Flukt». Fugen har altså fått navnet sitt fordi de forskjellige stemmene flykter fra hverandre. For å forklare fugen er det naturlig å trekke fram «kanonen». En kanon er et musikkstykke der alle stemmene har samme melodi, men begynner på forkjellige tidspunkt. «Fader Jakob» er det mest kjente eksempelet på en kanon, selv om kanoner ofte kunne være mye lengre og med andre virkemidler, som for eksempel at de forskjellige stemmene begynner på forskjellige toner. Fugen er på en måte en videreutvikling av kanonen. Fugen begynner med et tema i en av stemmene som kalles «dux». Når det temaet har blitt spilt ferdig en gang blir temaet gjentatt i en annen stemme, «comes», som oftest i dominanten mens den forrige stemmen fører temaet fritt videre. Hvis fugen har tre stemmer er tredje repetisjonen i tonika igjen, «dux». Etter at temaene er blitt spilt, fortsetter hver av stemmene med en individuell melodi.

 

Eksempel

 

 

2. Beethoven

2.1. Beethovens liv

 

2.1.1. Barndommen og ungdommen

Ludwig van Beethoven ble født den 16. desember 1770 i den tyske byen Bonn. Han var oppkalt etter bestefaren sin med samme navn. Bestefaren var sønn av en baker og kom fra den flamske byen Mechelen. Beethovens far, Johann van Beethoven, var tenor i hoffkoret og var en dyktig pianist og fiolinist. Maria Magdalena Keverich, som var Beethovens mor, var datter av en kokk på Sommerpalasset til Maximillian Frederich. Maria var snill, tålmodig og meget beskjeden. Maria var meget støttende for sin lille sønn. Johann derimot ble etter avslaget på søknaden om å overta plassen etter faren som hoffkapellmester, mer og mer uberegnelig og hadde fått smaken på alkohol. Han kunne være både fysisk og psykisk slem mot sønnen sin. For eksempel ved å tvinge ham opp om natten for å spille piano. Fra Beethoven var ca. fem ble han undervist i piano og fiolin av faren. Da Beethoven skulle ha sin første opptreden i 1778 løy faren på alderen hans og sa at han var født i 1772 for at han skulle virke som mer av et vidunderbarn. Faren ønsket at han skulle bli den nye Mozart. Etter denne opptredenen tok kjente hoffmusikere seg av undervisningen. Som tiåring tok hofforganisten Christian Gottlob Neefe Beethoven som elev og allerede ett år seinere ble han stedfortreder for ham.

 

2.1.2. Beethovens møte med Mozart

I 1787 dro Beethoven til Wien. Under dette oppholdet skulle Beethoven få møte Mozart. Det var nok av unge mennesker i Wien som mestret ett eller flere skrytestykker, så Mozart var ikke så ivrig etter å møte ham, men Beethoven tigget om å få et tema å improvisere over. Mozart gikk med på det og Beethoven spilte med en så ekstrem oppfinnsomhet og kraft at Mozart gikk ut til noen av dem som sto utenfor og sa: «Hold øye med denne karen, en dag vil han gi verden mye å snakke om».[1]

 

Da Beethoven fikk beskjed om at moren var døende av tuberkulose, dro han tilbake til Bonn og rakk å komme hjem før hun døde. Kort etter døde også hans lillesøster Maria Margaretha. Nå måtte Beethoven ta seg av både sine to yngre brødre og sin far som holdt på å drikke seg fra sans og samling. Da Johann etter hvert måtte fratre sin stilling ved hoffet, søkte Beethoven om å få ta over halvparten av farens tideligere lønn slik at han kunne holde familien unna fattigdom, dette fikk han innvilget. Da var Betehoven nitten år.

 

I årene fremover fikk Beethoven mange gode venner i hoffkapellet. Han ble der kjent med familien von Breuning, der enken Hèléne von Breuning tok ham til seg som sin sønn. Hun hjalp ham gjennom perioder med depresjon og lammende skyhet. Familien von Breuning ga ham den livsgleden han aldri hadde opplevd. I tiden som fulgte komponerte han etter oppfordring fra adelen i Bonn to kantater til minne om bortgangen til Keiser Joseph II og tronskiftet til Leopold II, etterfølgeren.

 

2.1.3. Beethovens voksne liv

Beethoven Var stadig offer for store kontraster og voldsomme humørsvingninger. Han ble stadig forelsket i damer som på grunn av ekteskap eller sosial posisjon ikke kunne ha noe romantisk forhold til ham. Det meste av det voldsomme temperamentet hans kan kanskje forklares av hans dårlige helse. Allerede som ung var han plaget av store problemer med fordøyelsen. Etter hvert ble han også plaget av intens hodepine. Da han bosatte seg i Wien i 1792 var han i perioder plaget av kramper, magesmerter og dårlig fordøyelse. Allerede i 1797 begynte hørselen hans å svikte og i 1801 skrev han et brev til Franz Wegeler, som var praktiserende lege i Bonn, om dette.

 

Samme året ble han ganske betatt av den sytten år gamle pianostudenten sin, grevinne Giulietta Guicciardi. Beethoven ville gifte seg med henne, men på grunn av hennes tittel var ikke ekteskap mulig. Året etter oppholdt Beethoven seg i Heiligenstadt, ikke langt fra Wien, etter legens råd. På grunn av et umulig kjærlighetsliv og tiltagende døvhet ble han stadig mer deprimert. Den 6. oktober skrev han et brev til sine to brødre Carl og Johann der han fortalte om sine problemer. Brevet virker som et testament eller et selvmordsbrev. I brevet ber han om forståelse for hans oppførsel. Brevet viser hvor mye han led innvendig. Brevet kalles «Heiligenstadt testamentet».

 

Til mine brødre, Karl og Johann Beethoven.

 

Å, dere mennesker, som anser meg for å være hatsk, stivsinnet eller menneskefiendtlig, hvor dette gjør meg urett! Dere kjenner ikke den hemmelige årsak til det som kan se ut slik for dere. Helt fra barndommen har mit hjerte og mitt sin vært innstilt på godhet og velvilje. Jeg har stadig vært oppsatt på å utrette noe stort; men husk, at jeg i de siste seks årene har vært angrepet av et uhelbredelig onde, forverret av legenes udugelighet. År etter år bedratt i mitt håp om bedring, tvunget omsider til å se i øynene en varig elendighet (som det kanskje vil ta år å helbrede, hvis det i det hele tatt er mulig), født med et ildfullt og livlig temperament, åpen for selskapslivet adspredelser, måtte jeg tidelig avsondre meg og tilbringe livet i ensomhet. Og ville jeg en gang iblant sette meg ut over dette, å, hvor hardt ble jeg da ikke frastøtt på grunn av min dårlige hørsel, og likevel var det meg ikke mulig å si til folk: snakk høyere, rop, for jeg er døv! (…)

Bare ett, kunsten, holdt meg tilbake. Akk, jeg syntes det var umulig å forlate verden før jeg hadde fullført alt det jeg følte meg kallet til å utrette, også fristet jeg da videre dette elendige livet – ja, i sannhet elendig, med et legeme så overfølsomt at den minste lille forandring kunne kaste meg fra den lykkeligste tilstanden i den mest trøstesløse - - (…)

Lær barna deres at bare karakter kan bringe lykke, ikke penger. Jeg taler av erfaring. Det var karakter som holdt meg oppe, selv i elendigheten. Nest etter min kunst er det den jeg kan takke for at jeg ikke endte mitt liv med selvmord. – Lev vel og elsk hverandre.

Jeg takker alle venner, i sær fyrst Lichnowsky og professor Schmidt. – Musikkinstrumentene fra fyrst Lichnowsky ønsker jeg skal bli oppbevart hos en av dere; men la ikke det føre til noen strid mellom dere. Men så snart det kunne tjene dere til noe mer nyttig, så bare selg dem. Hvor det ville glede meg å være til nytte for dere endog i min grav! –

La alt skje slik. – Med glede iler jeg døden i møte.

- Kommer han før jeg har fått mulighet for å utfolde mine kunstneriske evner fullt ut, så kommer han, tross min harde skjebne, likevel for tidelig – og jeg ville vel da ønske at han kom senere. – Men også i det tilfellet er jeg tilfreds: befrier han meg ikke da for en grenseløst lidelsesfull tilværelse? – Kom når du vil: jeg går deg modig i møte.

- Lev vel, og glem meg ikke helt når jeg er død. Jeg har gjort meg fortjent til det av dere, - jeg som så ofte i mitt liv har tenkt å gjøre dere lykkelige; vær det!

 

Heiligenstadt, 6. oktober 1802

 

Ludwig van Beethoven.[2]

 

Dette brevet ble aldri sendt og heller ikke vist til noen. Først etter hans død ble det kjent.

 

I 1803 skrev han det verket som virkelig definerte hans stil fra Haydn og Mozarts. Dette verket ble en grensesprengene tributt til heroismen og seieren over smerten og kaoset. Beethoven ville at det skulle hete «Bonaparte» for å hedre Napoleons heroiske kamp for et nytt Europa, men da Beethoven fikk høre at Napoleon hadde utnevnt seg selv til keiser av Frankrike, ble han så sint at han rev tittelarket på manuskriptet i to og sa: «så heller ikke han er noe mer en et vanlig menneske.» Beethoven kom så med en imponerende profeti: «Nå kommer han til å tråkke på alle menneskerettighetene og bare ta hensyn til egne ambisjoner. Han kommer til å plassere seg selv over alle andre og bli en tyrann.» I 1805 ble symfonien utgitt som «Sinfonia Eroica.» Den ble ikke mottatt slik som Beethoven hadde forventet. Den var altfor «stor» for publikum. Folk sa den var ikke annet enn «en uhemmet streben for særegenhet.»[3] Ikke bare var den meget lang i forhold til hans første to symfonier og symfonier av andre komponister, men var også meget krevende og nyskapende. Man kan si den var meget forut for sin tid på grunn av sin form. Selv om mange trodde denne symfonien ville gå i glemmeboken er den i dag regnet som en av de aller største symfoniene.

 

I 1812 traff Beethoven den tyske dikteren og skuespillforfatteren Johann Wolfgang von Goethe. Beethoven hadde i lang tid vært fascinert av Goethes dikt og skuespill og hadde allerede satt musikk til flere av hans verker blant andre det store dramaet, Egmont. Goethe var forvirret, men fascinert av Beethovens musikk så vel som hans personlighet. Han syntes Beethoven var meget grov og udannet, men han unnskyldte ham på grunnlag av døvheten hans.

 

Samme år skrev Beethoven det berømte brevet «Unsterbliche Geliebte» som på norsk betyr noe sånt som: «udødelige elskede». Brevet var adressert til en ukjent dame og ble funnet på Beethovens eiendom, noe som tyder på at det antageligvis aldri ble sendt. I brevet står det hvor mye han forguder denne damen og han antyder at de har et dypt og inderlig forhold. Det kan ha vært ønsketenkning fra Beethovens side og kanskje det var grunnen til at det aldri ble sendt. Det har vert mange spekulasjoner om hvem dette brevet er skrevet til. Beethovens nære venn Anton Felix Schindler mente Beethovens «Udødelige Elskede» er grevinne Giulietta Guicciardi. Andre kandidater er Therese og Josephine Brunswick og sangeren Amalie Sebald. Det er til og med en teori[4] som sier at Minona von Stackelberg, Josephines barn født i 1813 faktisk var Beethovens datter.

 

Broren til Beethoven, Kaspar Anton Karl og kona hans Johanna Reiss, hadde en sønn som het Karl. Beethoven selv ønsket meget sterkt å bli far. Så kort tid før broren døde i 1815 forandret han testamentet og gjorde Beethoven til hovedverge for sønnen og Johanna som medverge. Han ville ikke at sønnen under noen omstendigheter skulle skilles fra moren sin. Dessverre var det det som skjedde. Beethoven, som i flere år hadde kranglet med Johanna, søkte det kongelige imperiet om å bli Karls eneste foresatte og henviste til at Johanna fire år tideligere hadde blitt funnet skyldig i å ha stjålet penger fra mannen sin. Beethoven fikk medhold.

 

På grunn av Beethovens kroniske lidelser og mange raseriutbrudd var han ikke godt egnet som foresatt og Karl mistrivdes. De neste to årene fikk Johanna bare se sønnen sin ved korte anledninger som Beethoven tillot.

 

Hun fortsatte i flere år å kjempe om retten for sin sønn og i 1818 fikk hun innvilget midlertidig omsorgsrett, men Beethoven fortsatte å kjempe for å få Johanna vekk fra Karl. I 1820 møttes de siste gangen i retten og da brukte Beethoven sine meget innflytelsesrike venner, blant andre erkehertug Rudolph, keiserens sønn, for å påvirke dommen. I denne rettsaken ble Johanna fradømt omsorgsretten for alltid. Beethoven fikk nå delt omsorgsrett sammen med læreren til nevøen, Karl Peters.

 

2.1.4. De siste årene

I midten av 1820 årene var Beethovens helse brått på vei nedover. Ikke bare var han nå totalt døv, hans fordøyelsesproblemer var også sterkt forverret. Våren 1826 var han sengeliggende på grunn av sterk feber. Doktoren hans, Anton Braunhofer, beordret ham på en streng diett uten kaffe, krydder, vin og brennevin noe Beethoven ikke var glad for. Sykdommene mildnet i mai og han reiste til kurbyen Baden for å få daglige mineralbad. Der skrev han et brev til doktoren sin og fortalte at han spyttet blod og fremdeles hadde dårlig helse. Til tross for alle problemene hans hadde han fortsatt humor for eksempel ved at han la ved brevet en sekstentakters kanon som sa: «Steng for døren, doktor! Jeg ber om at disse notatene skal bidra til mine behov.»

 

Under sitt arbeid med et bestillingsverk fra Prins Nicolas Galitzin fikk han i 1826 en sjokkerende nyhet. Nevøen hans, Karl, hadde skutt seg. Han avfyrte to pistoler mot tinningene sine, den ene kulen bommet merkelig nok, den andre penetrerte ikke skallen. Karl var plaget av onkelens mas og krav og påstander om at han var lat. Beethoven likte heller ikke vennene til Karl og også det faktum at han flere ganger besøkte sin mor. På den annen side ga Beethoven også utrykk for at han var glad i nevøen sin og at han bare ville det beste for ham.

 

Beethoven ble på mange måter forandret etter Karls selvmordsforsøk. Han var helt knust og innså antakelig nå at han hadde vært urimelig, så han lot Karl få tilbringe tid hos moren. Han skrev et brev der han tilbød å gi halvparten av ektemannens pensjon og også mer hvis det behøvdes. Han avsluttet dette brevet med å ønske henne alt mulig godt, noe som kan være tegn på anger.

 

Beethoven arbeidet deretter med en femte kvartett. Han kalte den «Den vanskelige avgjørelsen». Dette var det aller siste komplette stykket som Beethoven komponerte. Han så på det som en del bedre en de andre.

 

2.1.5. Død og begravelse

Mot slutten av året 1826 var Beethovens helse blitt meget dårlig. Øynene hans verket og han hadde smerter overalt og store mageproblemer. Det faktum at han drakk en flaske vin til hvert måltid gjorde ikke hans helse bedre. Beethoven led også mot slutten av året av «vannsott» som er oppsvulming av kroppsdeler på grunn av væske.

 

Etter å ha hatt besøk av en del leger som Beethoven ikke var helt fornøyd med fikk Karl skaffet en lege ved navn dr. Andreas Wawruch som var professor i patologi og klinisk medisin ved sykehuset i Wien.

 

Ettersom Beethovens mage var meget oppsvulmet, bestemte Dr. Wawruch bestemte derfor at det måtte gjøres et kirurgisk inngrep. Dette ble gjort ved at væsken i magen hans ble drenert ut. Og dette ga Beethoven en befrielse fra smertene. Denne behandlingen ble gjentatt Flere ganger. Beethoven fikk etter hvert besøk av venner og kjente.

 

«Plaudite, amici, comoedia finita est»[5]

«Applauder, venner, komedien er slutt», sa Beethoven til sine venner etter han hadde snakket med dr. Wawruch om sin tilstand. Samme dag som Beethoven motvillig hadde gått med på å motta kirkens siste olje kom vinen han hadde bestilt fra forleggeren i Mainz. «Så synd, så synd. Det kom for seint!» mumlet Beethoven stille. Dette var Beethovens siste bevisste ord, han falt deretter i koma. Det sies at Beethoven, to dager senere under et fryktelig tordenvær, plutselig åpnet øynene og løftet knyttneven opp som om han nektet påkallelsen til dødsriket. Kort etter falt hånden hans livløst ned på sengen. Den store mesteren Ludwig van Beethoven var død.

 

Begravelsen fant sted den 29. Mars og selv om det var under hundre meter til kirken tok det en og en halv time å komme frem til kirken der seremonien skulle holdes. Mange tusen sørgende mennesker hadde møtt opp for å si farvel til den største av alle mestre. De som kom var Venner, familie, poeter, skuespillere og musikere. Et kor sang Beethovens «Miserere» akkompagnert av fire tromboner. Etter seremonien ble kisten fraktet av en vogn trukket av fire sorte hester med over to hundre andre hestevogner. Da de kom fram til kirkegården framførte skuespilleren Heinrich Anschütz en tale som dikteren Franz Grillparzer hadde skrevet for anledningen.

 

Joseph Danhauser «Beethovens dødsleie»

 

 

2.2. Beethovens musikk

 

2.2.1. Kjennetegn

Beethovens musikk sies ofte å være klassisistisk og når det gjelder Beethovens tidelige musikk så er dette ganske sant. Etter hvert som han ble eldre ble musikken mer og mer original i den forstand at han ble mer og mer eksperimentell i forhold til formbruk og klang. Beethoven sies derfor å være den som markerte overgangen fra klassisismen til romantikken. Beethoven var altså den første romantiker. Det sies at hans musikk ga grunnlaget for all den symfoniske musikken på 1800 tallet.

 

Beethoven var en formens mester. Han behandlet og videreutviklet symfonien og sonateformen. Han utviklet disse til å bli noe mye mer enn hva de hadde vært tideligere.

 

Beethoven lyktes med noe som bl.a. Mozart ikke gjorde, nemlig å leve som uavhengig kunstner. Det vil si at han ikke hadde noen fast arbeidsgiver. Det bidro til at han komponerte mer det han ville og derfor er nok mye av musikken hans ganske personlig.

 

Beethoven blandet forskjellige virkemidler i sine komposisjoner. Dette resulterte i en vakker og særpreget musikk. Blandingene besto ofte av vakre melodier og med dramatiske effekter og virtuose sprang og løp. Ofte har Beethoven et overraskelsesmoment i musikken, noe som gjør det interessant å høre på.

 

Ved tiden rundt hans femte symfoni «Skjebnesymfonien» var hans helse ganske dårlig og Døvheten hans var meget godt på vei noe som antageligvis inspirerte ham til motivet til temaet i Skjebnesymfonien. Det meget berømte motivet består av tre korte noter og en lang, som i morsetegnet «V». Beethoven beskrev det som «Skjebnen som banker på min dør». Motivet er derfor ofte kalt «Skjebnemotivet». Dette motivet kommer igjen i andre av Beethovens stykker.

 

2.2.2. Pianosonatene

For å beskrive Beethovens musikalske utvikling er musikken Beethoven komponerte for pianoet gode eksempler. Beethoven selv var en utmerket pianist, kanskje sin tids største. Jeg skal nå ta for meg noen av hans mest berømte pianosonater.

 

Sonate nr. 8 i c-moll op. 13 «Pathetique»

(hør lytteeksempel CD 1 spor 1, 2 og 3)

 

Denne pianosonaten som ble utgitt I 1799 og dedikert til prins Lichnowsky er kanskje ved siden av måneskinnsonaten Beethovens mest berømte Pianosonate. Ganske nytt i denne sonaten var introduksjonen av første sats Grave – Allegro molto e con brio. Den begynner med et sakte og dramatisk tema i moll (Grave) som plutselig etter et kromatisk løp stormer ut i et nytt tema av vill karakter (Allegro molto e con brio).

 

Andre sats, Adagio cantabile, er rolig og vakker. Den er skrevet i rondo form noe som var ganske uvanlig da. Dette viste bare at Beethoven var villig til å gå nye veier. Denne satsen er meget brukt i mange sammenhenger og skulle være gjenkjennelig for mange ører.

 

Siste sats er en rondo som går i allegro dvs. raskt. Den er ikke like mørk og dramatisk som den første satsen. Temaet er av mer svevende karakter, men samtidig litt mørkt. Derfor har den et ganske merkelig, litt lykkelig, melankolsk preg, litt i likhet med andre sats.

 

 

Sonate nr. 14 i ciss-moll op. 27 nr. 2 «Mondscheinsonate»

«Sonata quasi una fantasia»

(hør lytteeksempel CD 1 spor 4, 5 og 6)

 

Denne sonaten fikk sitt kallenavn «Mondscheinsonate», altså måneskinnsonaten, av poeten Ludwig Rellstab (1799 – 1860) som beskrev den første satsen som «måneskinn ved Luzern-sjøen i Sveits».

 

Det har oppstått myter om dette musikkstykket. En av dem er som følger: Beethoven møtte en gang en blind dame som hadde som høyeste ønske å høre den store mesteren Beethoven spille. Og uten at hun viste hvem hun snakket med, så satte Beethovens seg ved klaveret og improviserte den første satsen for henne i måneskinnet. Dette er nok bare en myte fordi Beethoven faktisk brukte lang tid på sine komposisjoner selv om han var en meget flink improvisator. Andre myter om opphavet er også avfeiet på grunn av for mye snakk om måneskinn. Det var som sagt ikke Beethoven selv som fant å dette navnet.

 

Første sats «Adagio sostenuto» er av en meget beroligende og som sagt av improvisatorisk karakter. Den går i trioler hele veien og er uten repetisjonsdel. Melodien er ganske enkel og ville for seg selv kanskje høres kjedelig ut, men sammen med det tredelte temaet blir den meget vakker. Både melodien og det tredelte temaet blir variert i forskjellige tonearter.

 

Andre satsen er av lett karakter. Den har en ganske synkopert rytme og er veldig kort i forhold til de to andre satsene. Den blir som oftest aldri nevnt sammen med resten av sonaten, men den er likevel beskrevet av Franz Liszt som «en blomst mellom to avgrunner»[6].

 

Tredjesatsen «Presto agitato» kan minne litt om første satsen som er spilt en del fortere. Men det er ikke tilfellet. Den har ikke lenger trioler som hovedfigur, men sekstendedeler. Hovedtemaet består av en akkord som er på en måte blir gjentatt over to takter og ender opp fire oktaver over. Denne satsen er av ganske vill og barbarisk karakter. Det som er uvanlig med denne sonaten er at førstesatsen er rolig og at siste satsen er i sonateform. Sammen med første og andre sats utgjør den en meget flott kontrast. Første sats som er ekstremt rolig og mørk og andre sats som er lett og lys og til slutt tredje sats som eksploderer ut i en vill og dramatisk nesten hamring på klaviaturet.

 

Sonate nr. 23 i f-moll op. 57 «Appassionata»

(hør lytteeksempel CD 1 spor 7, 8 og 9)

 

Helt til han komponerte sin sonate opus 106 anså Beethoven dette for å være sitt beste verk. Han prøvde nå å bringe pianosonaten mer sammen.

 

Første sats begynner med et rolig tema etterfulgt av«Skjebnemotivet» som kommer igjen videre utover i satsen. Denne sonaten ble komponert omtrent rundt den tiden han komponerte skjebnesymfonien, så det er muligens bevisst gjort. Ellers er satsen meget dramatisk av karakter. Den har store variasjoner dynamisk fra det rolige og myke til eksploderende utbrudd.

 

Andresatsen er ganske balansert og rolig i forhold til første- og tredjesatsen. Temaet, som blir variert fire ganger er preget av den ganske enkle og litt melankolske karakteren som Beethoven er kjent for. Likevel er den betydelig lettere, mer sangbar og lysere enn de to andre satsene.

 

Tredjesatsen er knyttet til andre satsen ved at andre satsen egentlig ikke har en slutt, den bare går over i tredjesatsen. Denne satsen har også et ganske dramatisk preg, men den er ikke like dramatisk og ekstrem som førstesatsen. Tredjesatsen består av ganske mange og meget raske løp. Mot slutten blir det presentert et nytt tema med en helt annen karakter enn resten av sonaten. Dette er ganske merkelig og utypisk og nok et eksempel på Beethovens evne til å overaske og forundre lytterne.

 

Sonate nr. 29 i B-dur op.106 «Grosse sonate für das Hammerklavier»

(hør lytteeksempel CD 2)

 

Denne Pianosonaten ble komponert i 1817 – 1818 og er definitivt Beethovens lengste og kanskje mest krevende pianosonate. Det at denne sonaten (blant mange andre) er dedikert til erkehertug Rudolph er viktig. Det er nemlig her Beethoven har hentet inspirasjon til det fanfarelignende temaet i første sats. Temaet kan synges med teksten: «Vivat, vivat Rudolphus», et motiv også funnet i noen skisser for en kantate til ære for erkehertugen som aldri ble fullført.

Det at hovedtemaet kan virke fanfarisk bidrar til at første satsen virker ganske triumfaktig. Etter hvert utover i satsen begynner han å introdusere temaet kontrapunktisk. Kontrapunktet kommer også mer inn senere i sonaten.

 

Andre satsen er full av «humørsvinginger» og har en meget innterresant rytmefigur. Det virker som om temaet er forskjøvet, noe som får den til å virke asymmetrisk. Den er lystig, men har samtidig det melankolske som er så typisk for komponisten.

Etter hvert blir den avbrutt av et mørkere raskt tema som igjen går ut i det lette. Disse svingningene gjør at jeg vil beskrive denne satsen som lunefull.

 

Tredje satsen er en meget lang adagio, den er faktisk en av klaverlitteraturens lengste. Den går meget sakte og er av en drømmende og litt bedrøvet, melankolsk karakter. Den er som en lang, god og litt trist fortelling.

 

Fjerde og siste sats begynner ganske rolig, men har noen raske løpende takter innimellom. Etter hvert introduserer Beethoven et tema som er begynnelsen til en stor fuge. Temaet består av lange løp med sekstendeler. Han utsetter temaet for alle de kontrapunktiske fremgangsmåtene.

Denne sonaten var som sagt den som Beethoven var mest fornøyd med.

 

Oppsummering

Vi ser i «Pathetique» sonaten at den, med små unntak, er ganske ren i formen. Sonaten er nummer åtte i rekken av pianosonater og Beethoven har derfor ikke rukket å utvikle denne formen så veldig mye. Han har som nevnt introdusert noen småting, som introduksjonen til førstesatsen og at andresatsen er i rondoform.

 

I nummer fjorten, «Måneskinnsonaten», Introduserer han ting som er helt nye. Han bryter formen helt ved å plassere den rolige satsen først. I denne sonaten har han også gjort sistesatsen i sonateform. Han erkjenner imidlertid at dette ikke er helt konvensjonelt, så han gir sonaten tilnavnet: «Sonata, quasi una fantasia» som betyr: «Sonate, nesten en fantasi».

 

I «Appassionata» begynner han virkelig å bryte ut. Denne sonaten representerer et klimaks i Beethovens sonater. Her begynner han å koble sammen de tre satsene til en større enhet i stedet for å la dem stå for seg selv.

 

«Hammerklaversonaten» regnes som en av Beethovens «seine pianosonater». Førstesatsen er i sonateform, men det spesielle er at han her bruker kontrapunktale virkemidler i gjennomføringsdelen, noe han igjen tar opp igjen i siste sats i form av en fuge. Fugen bruker han også i op. 110.

 

Vi ser her at utviklingen er stor fra hans tidelige sonater til hans seinere sonater. Utviklingen er altså Beethovens behandling av «formen», altså sonaten. Han tar sonaten og eksperimenterer og utvikler den til noe mye større og bredere enn det var før. Det er derfor man kaller ham «Formens mester».

 

2.2.3. Symfoniene

Beethoven prøvde seg ikke på symfonien før han var nesten tretti år. Han komponerte i alt ni symfonier, noe som er et ganske beskjedent antall i forhold til Mozart og Haydn. Til gjengjeld er symfoniene hans mye større og friere. De to første symfoniene (også til dels den tredje) er ganske Mozart/Haydn/Wienerklassisistisk preget, men fortsatt med Beethovens spesielle særpreg. Det er nok den tredje symfonien som setter Beethovens symfoni fri. Etter hvert som han ble eldre glir symfonien mer og mer fra det wienerklassiske. Muligens kan Beethovens unike perfeksjon av symfonien forklares med at hans musikk er ganske symfonisk av karakter, men også Beethovens fantastiske evne til å utnytte orkesterets ressurser til det fulle og hele. Beethoven brukte gjerne år på sine verker, spesielt sine største symfonier og andre verker, i motsetning til Mozart, som kunne bli ferdig med en symfoni på en uke. Funn av skisser til de forskjellige symfoniene viser at Beethoven gikk gjennom en lang prosess av prøving og feiling før han endelig fant ut hvordan han ønsket det skulle være. Dette kan virke litt overraskende på noen fordi musikken hans til tider kan virke litt improvisatorisk til tider. For å beskrive utviklingen hans i orkesterkomposisjoner vil jeg nå skrive om tre av hans mest berømte symfonier

 

Symfoni nr. 3 i Ess-dur op. 55 «Eroica»

(hør lytteeksempel CD 3 spor 1, 2, 3 og 4)

 

Eroica symfonien er et meget spesielt verk. Den var opprinnelig tilegnet Napoleon, men etter at Beethoven fant ut sannheten om ham så rev han i stykker tittelsiden i rent raseri. Denne symfonien markerer en viktig overgang i Beethovens utvikling fordi den er langt større og bredere enn de to forrige, og også symfoniene til andre komponister. Dette kunstverket står som det modigste og mest nyskapende i historien. Kritikerne kalte den for lang og for sær, og folk likte den egentlig ikke. Man var rett og slett ikke vant til musikk av denne dimensjonen. Noe som kan virke ganske rart er at denne store og nyskapende symfonien har samme besetning som de to forrige symfoniene, med ett horn i tillegg. Man kan kanskje si at grunnen ligger i måten han likestiller strykere og blåsere.

 

Første sats begynner med et tema, som har et veldig fanfareaktig og heroisk preg.

 Beethoven anså tonearten Ess-dur for å være den heroiske tonearten. Satsen her er noe dramatisk og mørk av karakter noe jeg tideligere har nevnt som typisk for Beethoven.

 

Andre satsen er en sørgemarsj «Marcia Funebre». Denne er ganske lang, men har en enorm dybde. Den er ikke totalt sørgelig av karakter, men har likevel et melankolsk preg. Satsen veksler mellom det mørke og sørgelige til det veldig melankolske og til det lyse. Jeg kunne gjerne beskrive den som siste del av en fantastisk reise der jeg er lei meg for at den er slutt, men gleder meg til å komme hjem.

 

Tredje satsen er en god del lystigere med en feststemt karakter. Etter det lykkelige første temaet kommer hornene inn med et igjen fanfarelignende tema. Dette temaet har en veldig stolt og triumferende karakter.

 

Fjerdesatsen begynner rolig med et litt nysgjerrig og spørrende tema. Denne satsen har et veldig lekende og barnlig preg. Selv om den lenger uti blir mer dramatisk så beholder den det lekende. Den slutter ved å gå tilbake til det heroiske. En ny fanfarelignende figur. Det heroiske er tross alt selve temaet for symfonien.

 

Symfoni nr. 5 i c-moll op. 67 «Skjebnesymfonien»

(hør lytteeksempel CD 3 spor 5, 6, 7 og 8)

 

Denne symfonien er kanskje verdens mest berømte symfoni, i hvert fall førstesatsen med det karakteristiske «Bankemotivet» som går igjen i noen andre av Beethovens verker. På grunn av Beethovens uttalelse om skjebnen og det dramatiske og mørke som kommer inn forskjellige steder og det faktum at hørselen hans var på vei ut og han generelt ikke hadde det så bra, kan vi antageligvis si at dette verket er en beskrivelse, et vitnemål om Beethovens lidelser. Symfonien ble fullført i mars 1808, og da hadde han brukt fem år på den.

 

Førstesatsen begynner som nevnt med «bankemotivet» også kalt «skjebnemotivet». Dette temaet fortsetter å gå igjen i hele satsen, nesten som om Beethoven ikke vil gi slipp på det. Ved siden av dette «Bankemotivet» er det også et annet tema som er mer melodiøst. Til sammen danner disse motivene et ganske spesielt og interessant kontrastforhold. Siden denne satsen er så berømt som den er, er det kanskje vanskelig å se det spesielle og originale med den, men ser man nærmere på den oppdager man det. Satsen er i sonateform, men har en spesiell coda del. Her tar han opp hovedtemaet og behandler det en gang til.

 

Andresatsen et tema med variasjoner. Den har et lysere preg enn førstesatsen, men er fortsatt litt i det melankolske.

Tredjesatsen er en scherzo, som er spøkende, tredelt sats i raskt tempo. Det spøkende temaet blir møtt med fanfarelignende støt fra hornene. Disse støtene består av tre korte og en lang tone, altså «Bankemotivet». Hele satsen har et veldig lunefullt preg overseg. Den slutter med at den går direkte over i fjerdesatsen.

 

Fjerdesatsen har et meget festlig preg over seg. Den er også skrevet i sonateform. Det sies at en av Napoleons gamle soldater sprang opp fra setet sitt under denne satsen og ropte: «C’est l’Empereur!», «Det er keiseren!» fordi den minnet ham om Napoleon.

 

Oppsummering

Alle Beethovens symfonier, bortsett fra den første og den siste, tilhører hans såkalte «midtre» periode som strekker seg fra 1800 til 1815. selv om han begynte å komponere symfonier ganske sent, kan vi se en utvikling. Hans to første symfonier er komponert ganske mye i Mozart og Haydns ånd, selv om det var en del partier som brøt mye med den tradisjonelle. allerede hans første symfoni brøt med tradisjonene for eksempel ved at han la en dominantseptimakkord i åpningen av første sats, noe som ble oppfattet som ganske kontroversielt.

 

Men det var, som jeg har nevnt tideligere, den tredje symfonien som virkelig brøt tradisjonene, ikke bare var den meget lang og krevende, den hadde også noen steder som ikke ble godt mottatt blant publikum. Et av disse stedene var i første sats der han lar hornene begynne med tonikatemaet allerede mens dominantakkorden fortsatt klinger. Dette hørtes ut som en feil fra orkesterets side.

 

Skjebnesymfonien ble i motsetning til Eroicasymfonien tatt imot med enorm begeistring fra publikum, men orkesterprøvene var ikke så vellykkede. Beethoven var en stor perfeksjonist, han brukte så lang tid på å få musikerne til å spille det som han ville at de til slutt ikke ville jobbe med ham mer.

 

Beethovens symfoni nr. 6 «pastoralesymfonien» ble urfremført samtidig som skjebnesyfonien. Den ble også godt mottatt. Denne symfonien reflekterte Beethovens kjærlighet til naturen. Han ga hver av satsene et navn, en beskrivelse av hvordan satsen skulle oppfattes. Denne symfonien har også blitt dramatisert som ballet.

 

Symfoni nr. 7 og 8 ble fullført omtrent samtidig. Den sjuende ble bedre mottatt enn den åttende, noe som Beethoven ikke likte. Den åttende var ett tilbakefall til den tideligere stilen. Beethoven hadde kanskje ikke noe mer trang til å markere seg selv som original innenfor symfonien. Mange mener at fordi Beethoven ikke brukte så lang tid på å komponere den så hadde han kanskje ikke arbeidet så seriøst med den.

 

Den niende symfonien er den aller største symfonien i Beethovens produksjon. Her brukte han en meget stor besetning. I tillegg til introduksjoner av nye instrumenter som kontrafagott la han også til noe han kaller «tyrkisk perkusjon» som bestod av basstromme, cymbaler og triangel. Noe som også er interessant er at han komponerer andresatsen som en fuge. Denne fugen fikk en spontan reaksjon på den første konserten, med engang paukene kom inn i åpningstaktene brøt publikum ut i jubel, sånn at orkesteret måtte stoppe. Noe helt nytt i denne symfonien var introduksjon av kor og solister i sistesatsen. Disse vokaldelene er noe av det mest krevende en sanger kan få. Han behandlet koret og solistene nesten som instrumenter og tok ikke hensyn til stemmenes naturlige omfang. Teksten til den siste satsen er Schillers «Ode an die Freude». Denne teksten hadde Beethoven lenge planlagt å sette musikk til. Temaet er meget berømt:

 

Vi ser en stor utvikling i forhold til form, men også i forhold til besetning. Helt fra de klassisistisk pregede første symfoniene til den siste symfonien som leder an mot romantikken, med bruken av nye instrumenter. Beethovens symfonier reflekterer mye hans tanker og politiske idealer. Beethoven var for eksempel en meget lidenskapelig frihets og rettighetsforkjemper.

 

2.2.4. Missa Solemnis i D-dur Op. 123

(hør lytteeksempel CD 4)

Beethovens produksjon av kirkemusikk var ikke stor, han komponerte to messer og et oratorium. Beethoven var en meget religiøs mann, så han la sin sjel i kirkemusikken sin, spesielt Missa solemnis, som han kalte sitt mest fullendte verk.

 

9. mars 1820 skulle erkehertug Rudolph av Østerrike innvies som erkebiskop av Olmütz. Siden erkehertugen var en god venn av Beethoven, bestemte komponisten seg for å komponere en festmesse til innvielsen. Vinteren 1818 satte han i gang, men han ble ikke ferdig som planlagt, det tok fem år å komponere hele. Da han endelig ble ferdig ville han ikke at det skulle publiseres på vanlig måte, men ga et tilbud til en rekke europeiske hoff som besto i en håndskrevet kopi for et honorar på 50 dukater. Utover disse kopiene skulle det ikke eksistere flere. Missa Solemnis følger den tradisjonelle liturgien, men den var komponert til orkester, kor og solister, noe få kirker kunne stille opp med. Vekten er lagt på selve musikken. Teksten er behandlet på en måte som bryter med det tradisjonelle kirkelige. Man kan si at verket er en blanding mellom symfoni og messe, en slags stor religiøs symfoni. Dette, i tillegg til at verket er meget krevende og langt, gjør det uegnet til kirkelig bruk. Den består av de fem faste delene: Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei.

 

Første del i kyriedelen begynner med et orkesterforspill som legger frem temaet som igjen blir tatt opp av kor og solister.

Andre del, Christe eleison, er mer melodiøs.

Tredje delen tar opp igjen temaet fra første del.

 

Andre sats, Gloria, begynner ganske dramatisk, etter fire takter kommer temaet for denne satsen, Som også kommer igjen senere i satsen.

I siste del kommer det en fuge over ordene «In gloria Dei patris, amen»

 

før satsen avsluttes med «Gloria in excelsis Deo» temaet fra første del.

 

Credoen er den mest krevende satsen i messen, ikke bare fordi den går meget høyt for koret, men også fordi den har enkelte deler der melodien er meget rask. Satsen begynner med Credotemaet som også kommer igjen på slutten før den siste fugen.

I delen: «et incarnatus est» går Beethoven noen hundre år tilbake og tar i bruk den doriske kirketonearten.

Sluttfugen er over ordene: «et vitam venturi saeculi, amen.» Denne fugen er meget profesjonelt komponert, noe som viser at Beethoven mestret også denne formen.

Sanctusdelen er generelt av rolig karakter. Den begynner rolig og er rolig til et lite stykke uti der solistene plutselig eksploderer ut i en vill sang til teksten: «pleni sunt coeli et terra gloria tua, osanna in excelsis».

Så kommer en lang del av rolig karakter som bare spilles av orkesteret. På partituret står det: «preludium». Når den delen er ferdig, tar en solo fiolin over hovedoppmerksomheten samtidig som koret og solistene kommer inn med «benedictus». Det sies at Beethoven mente denne solo fiolinen som en manifestasjon av den Hellige Ånd. Fiolinen følger satsen helt til enden.

 

Agnus Dei begynner med bass-solisten som synger alene sammen med orkesteret. Etter hvert kommer også resten inn. Første del av satsen har preg av mørke over seg.

Mot slutten bryter trompetene inn med signaler og den glade «dona nobis pacem» delen kommer. «En bønn om indre og ytre fred», skrev Beethoven på partituret.

 

Oppsummering

Det er ikke uten grunn at Beethoven ser på Missa Solemnis som sitt mest fullendte verk. Missa Solemnis er nemlig en av de største og mest krevende messer som finnes. Han har bygd den opp som en symfoni i messeklær. Noe som gjør at den egner seg bedre i konsertsalen enn i kirken.

 

Beethoven med komponerer Missa Solemnis (Joseph Karl Stieler)

 

 

Avslutning

 

Jeg har hatt som mål i oppgaven min å definere hva som er spesielt med Beethovens musikk. Jeg hadde noe munnskaper om emnet fra før, men visste jeg hadde mye å lære. I løpet av prosessen har jeg lært meget mye om både Beethovens musikk og formbruk. Jeg visste for eksempel før jeg startet at det var en utvikling i musikken til Beethoven, men jeg visste ikke helt hva den utviklingen bestod i. Jeg har nå funnet ut av at denne utviklingen bestod ganske mye av formbruken, men også det personlige i musikken, for Beethoven la mer og mer det personlige i musikken sin etter hvert som han ble eldre. Beethoven var altså en fri kunstner, han var ikke avhengig av noen. Han komponerte derfor mest det han ville og derfor er musikken hans meget personlig. Jeg føler altså jeg har kommet et skritt nærmere forståelse av Beethovens musikk.

 

Jeg har, som komponist i startgropen, vokst veldig mye i løpet av dette året. Jeg har lært en god del om form som jeg ikke visste. Jeg har også lært en del om kontrapunkt. Så jeg ser nå, i slutten av prosessen at det er en god del i messesatsen min som jeg ville gjort annerledes. Jeg ville nok brukt en god del mer kontrapunkt, og kanskje lagt inn en fuge. Vel… så vet jeg dette til mitt neste prosjekt, da! Beethoven som veileder og inspirasjonskilde er på langt nær oppbrukt!

 

 

Beethoven dirigerer

 

 

Kilder

 

1. Samlet og oversatt av Anderson, Emily. The Letters of Beethoven (1961). The macmillan press Ltd.

2. Aschehoug & Gyldendals Store Norske Leksikon, bind II (1997). Oslo Kunnskapsforlaget.

3. Benestad, Finn. Musikklære (1985). TANO A/S

4. Samlet og utgitt ved Bloch Sandved, Kjell. Musikkens Verden (1951). Musikkens verden forlag A/S

5. Fladt, Hartmut. Emil Gilels, Beethoven Klaviersonaten. Deutsche Grammophon. CD innformasjonshefte

6. Hill, Ralph. The Symphony (1949). Penguin Books Ltd

7. Kerman, Joseph. John Eliot Gardiner, Beethoven Missa Solemnis. Deutsche Grammophon. CD Innformasjonshefte.

8. Martin, Russell. Mysteriet Beethoven (2000). Genesis forlag

9. Nesheim, Elef. Musikkhistorie (1985). Norsk musikkforlag A/S

10. Nettl, Paul. The Beethoven Encyclopaedia (1994). First Carol Publishing Group edition

11. Scott, Marion M. Beethoven (1934). J. M. Dent & Sons Ltd

 

 

Vedlegg

 

1. Min kunstneriske del: Gloria i e-moll og en beskrivelse av den.

2. En CD med et opptak av MIDI versjonen av min kunstneriske del.

3. 4 CDer med Lytteeksempler til verkspresentasjonene i den teoretiske delen.

[1] Wolfgang Amadeus Mozart: Allment sitat, Ukjent kilde 1787

[2] Musikkens verden, samlet og utgitt ved: Kjell Bloch Sandved. 1951

[3] Russell Martin: Mysteriet Beethoven 2000

[4] Sigmund Kaznelson: Beethovens Ferne und Unsterbliche Geliebte (Zürich, 1954)

[5] Ludwig van Beethoven: Allment sitat. Wien 1827

[6] Franz Liszt: Allment sitat