Marianne Fastvold er født 1951. Hun er utdannet jurist og forsker, og ble forfatter da hun var 40 år. Hun har skrevet siden hun var 10-12 år, men det var først som 40 åring hun ga ut novellesamlingen, "Dame i svev", 1991. Hun har skrevet fagbøker, og var spesielt interessert i kvinnesaker på 70-tallet. På Universitet jobbet hun på med kvinneforskning under faglig ledelse av Tove Stang Dahl. Marianne Fastvold har også jobbet som advokat med fremmedsaker.

Vi møter Anna, en kvinne i 40 årene som har brukt 13 år på ennå ikke ferdig doktorgrad. Hun begynner å kjenne og føle at livets tog har gått forbi henne, uten at hun selv var med på toget. Hun vil frigjøre seg fra en deprimert og litt "satt" mann, og vil ta med seg doktoravhandlingen og gjøre den ferdig i Spania. Henne eneste venninne, Runa, oppmuntrer henne til snarest å dra av gårde. Venninnen har sett hvordan det ligger ann med Roald, og hvordan dette forholdet preger Anna eget liv. Anna\'s sønn har reist utenlands, og hennes irritasjon over at Roald ikke har tatt et oppgjør med sin far bare øker og øker inntil hun setter igang et skjebnesvangert spill for at de to mennene skal bryte med hverandre engang for alle. Anna har alltid vært hjelpsom og oppofrende kvinne, som i 24 år har stelt for sin mann og hans 77 årlige far. Men inne i seg, et eller annet sted, bærer Anna på en godt gjemt kjærlighet som ikke har blitt levd ut hittil. Nå som hun begynner å merke alderens små tegn, fabler hun om både kirurgiske inngrep og hun sloss med lysten til å stikke av fra hele dette ekteskapet med Roald. Når da galskapen til Roald slår ut, finner Anna på en måte en tilfredstillelse og en utømmelig glede å få oppleve hvordan det er å føle seg ung, ettertraktet og virkelig elsket. Hun glir inn i rollen som Isolde uten problemer. Hun vil rett og slett være Isolde. I en forførende rød kjole etter sin svergiermor, lakkerte negler på hender og føtter, og med langt flagrende flott hår klarer hun å leve ut sine erotiske følelser i september nettenes lune rede. Galskapen tar etterhvert over hele hennes følelsesliv, og de blitt begge innlagt på psykiatrisk avdeling.

Mannen Roald, kaldt opp etter den store Roald Amundsen, er lektor med ønske om å sette opp Wagners verson av "Tristan og Isolde" for elevene på ungdomsskolen. Roald har alltid vært en "pusling" i forhold til navnebror. Han var et horn i siden til sin far, den store krigshelten, kvinnebedårer og tøffing Willy. Willy var ikke den som gikk stille i dørene i dette liv. Godt likt av noen, andre likte ham ikke. Far/sønn forholdet var ikke særlig godt. Roald hadde tatt over barndomshjemmet, men latt det fullstendig forfalle. Til sin fars store ergrelse, som mente at så lenge sønnen aldri hadde betalt noen husleie der, så var det minste han kunne gjøre, å ta vedlikeholdet både ute og inne.

Han var en god far for sin sønn, og tok sønnen med på forskjellige utflukter. Det hele toppet seg opp, da Roald ikke fikk sette opp Wagners stykke "Tristan og Isolde" på ungdomsskolen han jobbet. Han hadde brukt skolen penger til å kjøpe effekter og klær, men fikk ikke satt opp stykket. Roald gikk inn i en dyp depresjon, som utviklet seg til en psykose etterhvert som tiden gikk. Han ble liggende på sofaen i Syltetøyhuset og drikke øl, vin og brennevin samtidig som han spilte Wagners stykke på høyt volum dag og natt. Han levde seg så inn i rollen som Tristan, at han virkelig ble Tristan, og var nå ikke lenger Roald Amundsen. Hans søster Siggen kommer uventet på besøk. Henne mann gjennom 20 år, har plutselig oppdaget at han er homofil, og vil ut av ekteskapet med Siggen. Siggen kommer for å få trøst og bli pleiet av sin bror og svigerinne, men oppdager fort at noe er fullstendig galt. Hun gjør Anna oppmerksom på at Roald har nå samme symptomene på galskap som deres bestemor hadde. Anna som når som helst nå, skal pakke den siste av de tre koffertene hun skal ha med seg på reisen til Spania, er ikke så interessert lenger i å være "hjelper". Ikke for Roalds depresjon eller galskap, eller for svigerinnens havarerte ekteskap. Siggen er bekymret for sin vanskelige far og lurer på hvor han er, men får ingen klare svar av Anna på hvor han er. Anna forteller henne heller ikke hvorfor fryseboksen i kjelleren er låst, og hvor nøkkelen er. Siggen prøver å nå inn til Anna, og forsøker å få Anna til å se hva som skjer med Roald, med Anna selv og med huset som nå råtner opp. Anna går ut og inn av galskapen og rollen som Isolda, og ser farene selv også. Men trangen til å leve et helt annet liv enn det Anna har med Roald, gjør at Siggen etterhvert får mindre og mindre fornuftig kontakt med Anna. Når Siggen forsøker å få hjelp av psykiatrikeren sin, og vil ha Anna til å skive under på tvangsinnleggelse av Roald, så nekter Anna dette. Hun vil ikke miste sin natterlige virile ridder og elsker Tristan.

Fortelleren en jeg-person, Anna.
Vi kommer rett inn i en handling/utvikling som har pågått over en lang tid. (Anna's forhold til sin ektemann, og henne ønske om å reise til Spania for å gjøre ferdig doktorgraden) Vi får vite veldig lite om hvilke problemer som har ført til hennes valg nå. (Vi kan bare ane usagt at det er kanskje ikke første gangen Roald har depresjonsperioder. Det er en god del perioder med alkohol i boken, men vi får ikke vite om dette er et gammelt problem eller ei) Vi får se vite hvilke tanker og følelser i sin avgjørelse og som Anna blir styrt av (noen ganger tviler hun på om det lar seg gjøre å reise, andre ganger bare venter hun på riktig tidspunkt for å pakke ferdig)
Synes handlingen er bygd opp i kronologisk rekkefølge.( Anna vil og ønsker å dra, gjør forsøk, men tar valget om å være Isolde og bli hos Tristan)

Mener det en personal synsvinkel. Anna som forteller oss lesere om hva hun føler og tenker. Hun viser oss bilder av hvordan Roald og Siggen er. Forfatteren viser oss mennesker i forskjellige faser av livet: Der et ytterpunkt kan føre til et stikk motsatt ytterpunkt. (Fornuft-galskap)

Hun oppnår å få formidlet sitt budskap, og på en måte fange leseren inn i selve handlingen, og sitte igjen med en god del ubesvarte spørsmål: Hvor er Willy? Er han død? Er han myrdet? Hvem drepte han? Anna eller Roald? Tar de til fornuften, begge to, en av dem, eller ingen? Vil virkelig Anna klare å bryte opp etter så mange år? Mange ubesvarte spørsmål som ga en spennende lesing.

Handlingen er lagt til 1990-tallet. Noen og tyve år etter kvinnefrigjøringen. Anna blir på en måte minnet om at tiden gikk, uten at hun fulgte med. Eks: Hun skulle ønske at hun i stedet for å snakke om kvinnefrigjøring når hun var ung, istedet hadde spilt mere på kvinnen i seg selv og sine forførelses-kunskter i sine samtaler med menn) Forholdet far/sønn sår sentralt, likedan parforhold etter mange års ekteskap

Skogen, stiene, løvtrærnes og fossen står sentralt i boken. De blir nøye beskrevet på den måten at naturen viser hvor hun går, hva hun gjør og hva hun tenker der og da.
eks: "Etterpå ligger vi så fredelig under løvhyttens frivolde skjul." (s. 85) "Jeg ser opp på himmelen....) (s.85) Når hun våkner opp og ser rett opp i flyet som går til Cordola, som brøler rett over hennes hode, og hun tenker at en dag sitter hun på det flyet der. Vi leser egentlig to bøker: En som handler om Anna og Roald, og den andre som handler om Tristan og Isolde. Begge delene går i hverandre, der teksten viser oss forskjellige sider av de samme personene

Når Syltetøyhuset hadde brent ned var Roald ute av galskapen en liten periode, og gjenkjente Anna. Da forsøker Anna å overbevise Roald om at " Anna har dratt for lengst. Jeg er Isolde, din sjels elskede. Gifteringene er samtidig "grønn japsis", deres felles metafor på en kjærlighetsring når de Tristan og Isolde.

Kontrastene er når Anna er en middelaldrende og sliten kvinne som har gitt opp seg selv, til hun spiller ut den vakre, sensuelle urkvinnen i seg selv.

Det samme gjelder Roald, der han ligger på sofaen i Syltøyhuset og har gitt opp kampen om å få Wagner's stykke fremført, til han plutselig fremstår som en ridder i rustning full enorm gnist og glød.

Forskjellig syntaks. Noen ganger lange setninger, andre ganger perioder med korte setninger. Enkelt, rett frem og direkte tale. Går direkte på, er ærlig og kaller en spade for en spade:" Du mener det er min skyld?" spør Siggen Anna, Anna svarer" Det er det sikkert". (s. 29) Direkte tale igjen: " Din far driter jo i sine nærmeste" sier Anna til Siggen (s.121) Noen få ganger negative ord som : "jævlig og faen"

De er individualister. De er i familie med hverandre, men har likevel lite eller ingenting felles. Ingen av dem er usympatiske. De viser en verden og et liv som mange mennesker kan ha. Anna er oppdratt til å være en godmodig, oppofrende og snill datter, mor og kone. Roald er en mann av tiden som ikke torde ta et oppgjør med sin far for å bli et selvstendig individ. Siggen har alle delene i seg: karrierekvinne, mor til to døtre, ønsker å gjøre alle til lags: Tar ansvaret over sin bror og svigerinne når hun forstår at de ikke kommer ut av galskapen

Anna står sentralt i boken. Det er gjennom hennes øyne og stemme vi får vite hvordan de andre personene har det, hva de sier og hva de gjør. Forfatteren har lagt vekk på urkvinnen og urmannen. At man som kvinne eller mann ikke kan fornekte seg selv og sine inneste følelser. Nettopp dette viser jo Roald og Anna når de lar sine inneste urpersoner komme til syne, og blir der, som Tirsdag og Isolda. Viser hvor svak en mann egentlig kan være. At mannen også har følelser, og blir skikkelig lei seg og går ned psykisk i noe som for ham oppfattes som en krisesituasjon (Det å ikke å få satt opp Wagner's stykke) Siggen som viser hysteriske tendenser, og har lite innsikt når det gjelder seg selv. Hun tar ansvar, og setter ord i handlinger. (Henter faghjelp og får Anna og Roald innlagt på sykehus) Hun viser ekte omsorg. Budskapet i boken er å vise hvor lett det er, å gå fra å være fornuftig, til det å la galskapen ta overhånd. Men man skal heller ikke vente til man blir for gammel med å gjøre ting, men at man skal lytte til sitt indre, og ikke være så alvorlige og redde for å gi etter for "galskapen" vi alle har inne i oss.

Jeg synes dette var en bra bok. Jeg hadde ikke hørt og lest om Marinne Fastvold før, så jeg var spent. Hun skriver lett og ledig, og rett på sak. Litt på kanten enkelte ganger synes jeg. Men i det store og det helt: En meget bra bok.

Lærerens kommentar: Gratulerer med fint gjennomført første innlevering.

Se også:

Marianne Fastvold: "Død som en dronte"

Marianne Fastvold: "Feid og pyntet"

Marianne Fastvold: "Dame i svev"