INNHOLDSFORTEGNELSE:

1. Innledning.
2. Massemedienes Dagsorden funksjonen.
  2.1. Definisjon.
  2.2. Eldreopprøret.
3. Massemediene som opinionsformidler.
  3.1. Kanal for ulike synspunkter.
  3.2. Hvordan sakene presenteres.
4. Massemediene som opinionsskaper.
  4.1. Massemedienes påvirkning.
5. Massemediene som forum for den offentlige samtale.
  5.1. ”Alle kan si sin mening”.
  5.2. Ordstyrer funksjonen.
6. Massemediene som kontrollør (vakt bikkje funksjonen).
  6.1. Definisjon.
  6.2. Watergate-affæren.
7. Pressen og kommersialiseringen.
8. Den fjerde statsmakt.
  8.1. Konklusjon.
9. Litteraturliste.

INNLEDNING:

I løpet av det siste året har det mange ganger slått meg at media har stor makt.
I faget samfunnslære er vi blitt oppfordret til å følge med i nyhetsbildet, og jeg har forsøkt å reflektere litt over den evt. makt som massemedia har.
Jeg har valgt problemstillingen ” Massemedia – den fjerde statsmakt ? ” fordi jeg oppfatter dette som både et spørsmål, men også noen ganger som en påstand. Gjennom denne prosjektoppgaven vil jeg forsøke å trekke frem noen sentrale momenter som kan bekrefte eller avkrefte dette spørsmålet.

Vi har i dag 3 former for legitim statsmakt, nemlig den lovgivende, den utøvende og den dømmende statsmakt.

Når Jens Stoltenberg i dag leder regjeringen, som består av statsråder fra Ap , representerer regjeringen den utøvende statsmakt. Det er regjeringen som gjennom departementene skal sette ut i livet de vedtak som stortinget fatter.
Stortinget vedtar også lover. Gjennom sin behandling i Odelsting og Lagting, behandles og vedtas forslag til nye lover i vårt land. Stortinget kalles derfor den lovgivende statsmakt.
Domstolene behandler ulike brudd på Norges lover, og utgjør derfor den tredje og dømmende statsmakt.

Flere store straffesaker preger vårt nyhetsbildet i disse dager. Våre ulike massemedier gir en stor og fyldig dekning av disse sakene. Det hadde vært helt umulig å gi folk den grundige informasjon om disse straffesakene, dersom media ikke hadde dekket disse.

Spørsmålet jeg stiller blir likevel: Har media stor makt og kan media kalles ”Den fjerde statsmakt ? ”
Det er fristende å trekke frem ”Big Brother” i denne sammenheng. Mange har hevdet at dette er en form for søppeljournalistikk, og det er en påstand vi kan diskutere lenge og vel. Likevel kan vi konstatere at 700 000 mennesker i vårt land ser på at deltakerne krangler og ler, spiser og sover og gjør det som folk flest likevel gjør innenfor husets 4 vegger.
Er det seerne det er noe galt med, eller sier dette noe om hvilken makt fjernsynsmedia har over oss ?
Jeg vil nå forsøke å behandle noen sentrale momenter som kan belyse dette ?

2. Dagsorden funksjonen:

2.1. Definisjon:

En dagsorden er en saksliste for et møte, det vil si en liste over de saker som man vil diskutere eller gjøre noe med.

Etter en ulykke på en oljeplattform stiller mediene ofte spørsmål om sikkerhetstiltakene.
Så skaper ofte mediene oppstuss om saker som omhandlet ulykken; hvem som hadde ansvar for sikkerheten osv.
Det mediene lager oppstuss rundt, blir ofte saker for politikerne. Altså sier vi at massemediene påvirker dagsordenen(saklisten) til politikerne.

2.2. Eldreopprøret:

Jeg skal her fortelle om et klassisk eksempel på medienes dagsorden funksjon.

2.februar 1990 stod to alvorlige og sinte menn, Per Hovda (81) og Rolf Hagner (90), fram i Lørdagsrevyen, i beste sendetid på TV-en.
De fortalte med sterke ord om forholdene ved St. Hanshjemmets sykehjem i Oslo, og om hvordan nedskjæringer i hovedstadens eldreomsorg førte til at sykehjemssenger stod tomme samtidig som strekt pleietrengende eldre mennesker måtte klare seg på egen hånd. Hovda rettet en tordentale mot politikerne:
”Gud! Tilgi dei ikkje, for dei veit kva dei gjer!” Ordene var sterke, og de gjorde inntrykk.

I dagene etterpå hadde fjernsynet og avisene store mengder stoff om situasjonen for de eldre i det norske velferdssamfunnet.
Presset på politikerne ble sterkere etter hver dag som gikk. Torsdag 8.februar oppfordret Dagbladet leserne til å si sin mening direkte til sosialministeren.
Wenche Frogn Sallæg var invitert til avisredaksjonen, der hun skulle ta imot leserenes telefoner. Førsteside overskriftene dagen derpå var ”Kan vi stole på deg, Wenche?”

Samme torsdagskveld sendte fjernsynet et debattprogram om ”eldreopprøret”. En gruppe eldre fikk anledning til å si sin mening til politikerne på direkten.
Diverse politiske ledere ble fortalt at de hadde sviktet de eldre. Undre valgkampen i 1989 hadde alle partier lovet å styrke eldreomsorgen – etter valget skjedde det ingenting.
Debatten ble dagen etter skildret i Dagbladet slik:

Ressurssterke gamle mennesker feide stortingspolitikerne av bane i torsdagens ”Antenne Ti” på TV. Beskjeden var tindrende klar: Vi finner oss ikke i å høre på vrøvlete partikrangler lenger. Det haster med løsningen. Penga på bordet…………… (Dagbladet 8.februar 1990)

Nå ble det andre boller hos politikerne. Sosialministeren garanterte ekstra overføringer til Oslo kommune, slik at tomme sykehjemssenger kunne tas i bruk.
Samtidig fikk fylkeslegene ett døgns frist til å kartlegge hvor mange sterkt pleietrengende som manglet plass på institusjon i hvert fylke.

Sosialministeren har begått det kunststykke å gjøre en politisk piruett som konsekvens av massemedienes dokumentasjon av elendigheten innen et samfunnsområde hun som høyest ansvarlige instans er forpliktet til å kjenne…………… (Dagbladet 9.februar 1990)

Så startet bølgen mellom opposisjonspartiene. De var slett ikke fornøyd med hva sosialministeren hadde gjort. SV tok initiativet med et forslag om å bevilge en ekstra milliard kroner til eldreomsorgen. AP støttet forslaget. Da også FRP sluttet seg til forslaget, så fikk ”eldremilliarden” flertall på Stortinget.
Omkring to måneder etter Lørdagsrevyen, som satte det hele i gang, bevilget Stortinget en milliard kroner ekstra til eldreomsorgen på årets budsjett. Pengene skulle overføres til samtlige av landets kommuner. Bevilgningen hadde ikke dekning i statsbudsjettet.

Dersom vi tar utgangspunkt i nyhetsbildet det siste året kan det trekkes frem flere eksempler som viser medias makt til å påvirke dagsorden.
Forlovelsen mellom Kronprins Haakon og Mette Marit var en begivenhet som vekte mange interesse. I kjølvannet av dette kom debatten om vårt monarki var en antikvarisk styreform i det moderne Norge, eller om vi virkelig ønsket denne styreformen i forhold til en republikk.
Sleipnerulykken på Vestlandet er et annet eksempel. Etter at media hadde formidlet selve ulykken, måtte både Sjøfartsinspektøren og rederiet tåle hard kritikk av kontroll og regelverk for moderne ferjetrafikk.
Tilslutt vil jeg nevne Søviknessaken i Frp. I utgangspunktet ble det her satt fokus på 2 ulike voldtektssaker. Videre førte dette til et fokus på makt og maktmisbruk hos politiske ledere.
Det er sannsynlig at dette førte til en intern debatt og opprydding i flere politiske partier og organisasjoner hvor unge og eldre representanter møtes.

3. Massemediene som opinionsformidler:

3.1. Kanal for ulike synspunkter:

Mediene kommenterer og gir uttrykk for sine meninger eller tolkninger av det som skjer.
På lederplass kan redaktør i avisen komme med sine personlige synspunkter og vurderinger av saken.
Vi kjenner til at mange aviser er tilknyttet ulike politiske partier. Jeg nevner her Aftenposten som har tilknytning til Høyre, Arbeiderbladet til Ap og Nasjonen til Sp.
Det vil være naivt å tro at avisene gjennom sine redaksjoner ikke vil la sine ulike politiske standpunkter bli presentert gjennom lederartikler eller andre kommentarer og innlegg.

3.2. Hvordan sakene kan presenteres:

Mediene har en mulighet til å presentere saker på bestemte måter, slik at de påvirker vår oppfatning av virkeligheten, med tanke på saker som omhandler nyheter og fakta.
- En sak kan framstilles og vinkles på ulike måter, avhengig av politisk syn, kan én vektlegge ulike fakta.
- Ord- og bildevalg påvirker.
Jeg har selv sett noen programmer på fjernsyn som har vist hvordan en og samme sak kan dekkes på helt forskjellig måte av to ulike aviser. Journalister skal i utgangspunktet være objektive, men de lar seg selvfølgelig påvirke av den redaksjonelle linje avisen de arbeider i fører. Er det en typisk løssalgsavis som er helt avhengig av sensasjonelle oppslag, eller er det en abonnementsavis.
Jeg har jo hørt historier fra den såkalte hippi-tiden på 70 tallet. En demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden, hvor demonstrantene ønsket å markere sin motstand mot krigen i Vietnam fikk ganske ulik dekning i de to avisene; Aftenposten og Klassekampen.
Aftenposten var på denne tiden tilhenger av amerikanernes krigføring i Asia, mens Klassekampen kjempet hardnakket mot terror og bombing som foregikk der.

4. Massemediene som opinionsskaper:

4.1. Massemedienes påvirkning:

Vi kjøper aviser vi stort sett aksepterer. Vi leser nyheter og meninger som bekrefter vår tidligere oppfatninger. Vi har også en tendens til å velge ut det som passer med våre tidligere oppfatninger. Vi ser det vi vil se og hører det vi vil høre!
Teoriene om ”det gjenstridige publikum” som ikke lar seg påvirke, kan likevel gi et skeivt bilde av situasjonen. Der mediene over lengre tid gir massivt uttrykk for en oppfatning av et saksforhold, er det åpenbart at dette vil påvirke folks oppfatninger
Det som blir slått opp som store saker i media er med på å styre vår oppmerksomhet, hva vi diskuterer og hva som blir regnet som viktig.

5. Massemediene som forum for den offentlige samtale.

5.1. ”Alle kan si sin mening”:

Du, jeg og andre grupper kan komme med våre synspunkter på hva vi er fornøyde og misfornøyde med i samfunnet. Mange gjør dette for å få publisitet om seg selv. Det kan for eksempel være et politisk ungdomslag som vil ha omtale, eller en bedrift som går imot framlagte veiplaner. Det er massemediene selv som avgjør hvem som får adgang til mediekanalene, og hvilket omfang saken vil få.
Dette er jo den form for demokrati som vi har i vårt land. Likevel vet vi jo at det på langt nær er alle som benytter seg av denne muligheten. Terskelen for å skrive et leserinnlegg eller en artikkel er ganske høy, men alle har i utgangspunktet den samme muligheten

5.2. Ordstyrer funksjonen:

Siden massemediene har utviklet sin enorme makt gjennom årene, så har de fått en slags ordstyrer funksjon.
Gjennom sin ordstyrer funksjon har massemediene en viss innvirkning på hvilke saker som blir diskutert, og hvilke saker som ikke blir det. De vil også ha innvirkning på hvordan debatten skal foregå.
Mediene fungerer altså i samspill med andre aktrer i det politiske systemet.

6. Massemediene som kontrollør (vakt bikkje funksjonen).

6.1. Definisjon:

Massemediene overvåker det politikerne og andre makthavere gjør.
- Har næringslivstopper mottatt ”fallskjermer” som ikke de fortjener?
- Respekterer ikke kommunen i Søgne Plan- og bygningsloven, når de gir enkelte hytte eiere lov til å bygge hytte 2 meter nærmere sjøen enn vedtatt?
- Har ditt lokalpoliti ikke gjort jobben sin?
Oppslag om slike ting mediene kan få alvorlige konsekvenser for dem det gjelder. Man må passe på at det ikke går utover uskyldige!

6.2. Watergate-affæren i USA 1972:

Dette er det klassiske eksempelet på at pressen kan kontroller selv den Amerikanske president, selv om det her var mange som forsøkte å beskytte ham.

Under presidentvalgkampen i 1972 ble det gjort innbrudd i hovedkvarteret til det demokratiske partiet i USA. Partiet hadde leid lokaler i kontorkomplekset Watergate i Washington D.C.
Gjerningsmennene ble arrestert, og mye tydet på at de hadde tilknytning til Det hvite hus og det republikanske partiet.

Gjennom en serie artikler i Washington Post greide de to unge journalistene Carl Bernstein og Bob Woodward å bringe fram stadig nye opplysninger i saken.
Deres undersøkelser viste at president Nixons aller nærmeste medarbeidere hadde gjort hva de kunne for å hindre den juridiske etterforskningen. Ved hjelp av en anonym kilde de kalte ”Deep Throat”, fikk de avslørt at Nixon hadde hemmelige lydbåndopptak av samtaler og konferanser i Det hvite hus. Det ble deretter et krav om at lydbåndene skulle utleveres. Da etter hvert Nixon måtte gi etter for presset, var opptakene slettet. Nixon valgte å gå av i august 1974 for å unngå en riks-rettsak som kunne ha tvunget han til å gå.

Watergate ble symbolet på maktmisbruk og moralsk forfall i Det hvite hus, men samtidig ble det symbolet for den frie amerikanske presse.

«I’m not a crook!»
(Richard Nixon i august 1974)

7. Pressen og kommersialiseringen:

Mediesituasjonen i dag er på den ene siden det store tilbudet fra ulike medier. Men nå har enkeltmenneske begrenset oppmerksomhet og evne til å ta imot. Dette har ført til at mediene prøver å lansere nyheter som selger og fanger vår oppmerksomhet.
Hensiktene til massemediene blir nå først og fremst å tjene penger og ikke å formidle holdninger, verdier, informasjon eller et bestemt politisk budskap.
Norske medier har blitt ”infisert” av k-journalistikk (konflikter, kriser, kaos, kjendiser, krig og katastrofer)

Ta for deg hvilken som helst løssalgsavis, og prøv å finne forsidestoff som ikke er k- journalistikk.
- Ganske skremmende………eller?

8. Den fjerde statsmakt?

8.1. Konklusjon:

I løpet av den tiden jeg har arbeidet med denne prosjektoppgaven har det blitt tydelig for meg at media har en kraftig grad av påvirkning både når det gjelder meg som enkeltindivid, på offentlige personer og etater så som politi, helsevesen og byråkrater, men ikke minst på de som representerer oss alle nemlig politikerne.
Jeg har forsøkt å belyse ulike områder hvor jeg mener media har makt, og disse kan vektlegges på ulik måte.
For meg er det medias makt til å påvirke dagsorden for hvilke saker vi og politikerne skal sette i fokus som er det viktigste.
Dersom en sak er tatt opp i Kveldsnytt eller lørdagsrevyen, er det svært sannsynlig at den blir fulgt opp av politikerne. I tillegg ser vi at dersom en programleder ønsker en politiker i studio, trenger han ikke å vente lenge før han får politikeren i studio.

LITTERATUR LISTE:

- Sigurd Allern: Møkkagraverne og den kritiske tradisjonen, Oslo 1988
- Reidar Hirsti: Medierevolusjonen og det frie ord, Oslo 1988
- NOU nr. 30: Massemedier, 1982
- Dagbladet: 9.februar, 1990
- Mjeldheim, Lillejord og Sølvberg: Spektrum VKI, 1998