Nylig har det blitt kastet lys over seksuelle overgrep og trakasseringer gjennom «#MeToo» kampanjen, hvor mange kvinner har stått frem med sine historier om seksuell trakassering. Men slike historier er ikke bare et vestlig eller moderne fenomen. Slike historier finnes over hele verden, og har alltid vært et problem. Jeg har ønsket å se hvordan forfatterne tar for seg dette emnet. I denne oppgaven skal jeg ta for meg livene til tre jenter som ufrivillig ble tvunget inn i en verden av seksuelle overgrep, mishandling og menneskehandel. Her skal jeg ta for meg hvordan dette miljøet og overgrepene påvirker ofrene.

Herbjørg Wassmo (74) har gjennom årene skrevet mange bøker som omhandler menneskehandel, slaveri og overgrep. I 2009 ga hun ut boken 100 år hvor hun forteller om sin barndom, der faren forgrep seg på henne jevnlig. Her beskriver hun en oppvekst preget av selvmordstanker og skamfølelse. Hun bruker sin egen erfaring til å skrive om og kaste lys på dette dystre temaet.

Corban Addison ble født i 1979 i USA. Han er en utdannet jurist og ingeniør, men har skrevet bøker siden han var 15 år. Gjennom livet har han vist interesse for andre land og kulturer, noe som viser seg i bøkene hans. Før han skrev På tvers av solen, satte han seg inn i den indiske kulturen og hadde samtaler med ofre av menneskehandel.

Boken «Et glass melk, takk» ble skrevet av Herbjørg Wassmo og utgitt i 2006. Boken tar for seg temaene tapte drømmer, kjærlighet og menneskehandel med mindreårige. Disse temaene kommer til utrykk gjennom den 15 år gamle russeren Dorte, som flyttet til Litauen med familien sin etter at faren døde.                                                                            Fortellingen begynner i et ruralt område i Litauen hvor Dorte, hennes søster og mor bor. Her får de økonomiske problemer, siden faren deres ikke lever lenger. De blir stilt et ultimatum av landeieren; de blir kastet ut om de ikke klarer å betale leien.                                Dette tvinger Dorte til å akseptere et tilbud om godt betalt arbeid på en Cafe i Sverige. Tilbudet viser seg å være en løgn, og hun befinner seg snart i en verden av menneskehandel og sexslaveri. Hun blir fraktet til Sverige av to brutale menn som voldtar og mishandler henne. Da de kommer til Sverige, blir hun solgt videre til en mann med navnet Tom. Han bringer henne til en prostitusjonsring i Norge hvor kroppen hennes blir solgt jevnlig. Til tross for dette inngår hun og Tom et romantisk forhold.                                        Etter at Dorte har vært noen måneder i denne prostitusjonsringen, blir Tom arrestert av det norske politiet. Dette fører til at Dorte blir kastet på gata i en fremmed by. Her blir hun tvunget til å selge seg for å ha råd til leie og mat for å overleve. En av kveldene hun prøver å selge seg, blir hun voldtatt og gravid med overgriperen. Dette tvinger henne nok en gang til å stole på en fremmed mann, Arthur. Han lover henne bolig og reelt arbeid om hun blir med ham til Oslo. Dette var nok en løgn, og Dorte har enda en gang blitt lurt. Hun blir låst inne i et horehus, men kan heldigvis ikke bli solgt til kunder siden hun fortsatt er gravid. Etter enda flere måneder i fangenskap, blir det foretatt en razzia i bygget. Denne razziaen blir gjort den samme dagen Dorte føder. Boken ender her, i en dramatisk fødsel hvor vi verken vet om Dorte eller barnet overlever.

Boken På tvers av solen ble utgitt i 2012 av den amerikanske forfatteren Corban Addison, og fokuserer på menneskehandel, kulturmøter og kjærlighet. Disse temaene skildres gjennom de indiske søstrene Ashayla og Sita, samt amerikaneren Thomas.                                        Ashayla og Sita på 17 og 15 år kommer fra en rik familie i India. De blir kastet inn i en verden av menneskehandel da familien og hjemmet deres blir utslettet av en tsunami.                        Thomas jobber i et anerkjent advokatfirma i Washington, der han prøver å følge i faren sine fotspor ved å få et sete i høyesteretten. Karrieren har blitt prioritert hele hans voksenliv, noe som gikk ut over privatlivet. Hans indiske kone Priya forlater ham, etter at datteren deres Mohini døde mens de sov. Dette går utover arbeidet og han mister sin prestisjefulle stilling. Han bruker denne anledningen til å reise til Mumbai for å arbeide for organisasjonen CASE, som jobber for å stoppe menneskehandel. Priya befinner seg i Mumbai, og han ønsker også å gjenopprette kontakten med henne.                                 Thomas og jentenes historie forenes ved at organisasjonen CASE gjør en razzia på bordellet hvor søstrene befinner seg. De klarer å frigjøre Ahayla, men Sita hadde blitt solgt videre før razziaen. Ahayla var gravid med en av overgriperene. Hun flytter inn på et barnehjem og Thomas lover at han skal finne Sita. Etter mye etterforsking følger han først etter Sita til Frankrike, deretter videre til USA. I Atlanta klarer Thomas ved hjelp av det lokale politiet endelig å frigjøre Sita. Samtidig som denne jakten pågår, prøver Thomas og Priya å finne sammen igjen. Når Sita og Thomas returnerer tilbake til India blir Ahayla og Sita gjenforent, og Priya og Thomas gifter seg for andre gang. Boken ender med at Ahayla føder barnet som var et resultat av ufrivillig prostitusjon. Hun ser for øvrig lyst på fremtiden, og velger å oppdra barnet selv. 

Et glass melk, takk! Er en forholdsvis komplisert bok, der forfatteren benytter flere virkemidler for å gi leseren en dypere forståelse av handlingen. Forfatteren benytter brutale skildringer. Hun beskriver detaljerte overgrep og hvordan dette skader hovedpersonen både fysisk og psykisk. Dette gjør boken til tider vond å lese, men det er et tema som er viktig å kaste lys på.

En viktig allusjon i historien omhandler boken «Anna Karenina», som tar for seg en russisk jente, som lever i et samfunn med normer som fordømmer forholdet mellom henne og kjæresten, Vronskij. Dette vanskeliggjør forholdet deres, noe som resulterer i at hun kaster seg foran et tog.                                                                                                                    Denne boken betyr mye for Dorte, siden faren hennes hadde lest den for henne da hun var liten. Den er også en eiendel hun tar med seg hvor hen hun reiser, og boken blir referert til flere ganger. Senere i historien, da Dorte må ta en ny identitet, velger hun navnet Anna. På (2 s. 247)  står dette om Dorte: «Hun husket tristheten i boken, men den hadde hun ikke bruk for. Bare navnet «Anna», dersom noen spør».                                               Dette symboliserer en slags parallell med de to russiske jentene. Dorte og Anna speiler hverandre ved at begge tidlig i historien levde relativt gode liv, og begge var tilfreds. Selvrespekten deres falt som følge av samfunnet og miljøet de levde i og førte til at begge endret sin adferd og fikk tanker om selvmord.        

Navnet på boken er Et glass melk, takk!. Dette er et sitat som blir brukt av Dorte gjentatte ganger gjennom hele boken. Melken representerer Dorte sin uskyldighet, og hvordan hun beholder denne uskyldigheten på tross av miljøet hun lever i og menneskene hun omgås. Hun bruker sitatet ofte i ikke-respektable forhold som f.eks. i barer, horebuler eller i kundenes rom. Sitatet viser at på tross hennes sexarbeid og handlinger, så er hun fremdeles en ung jente som har blitt tvunget inn i en verden hvor hun ikke hører hjemme. Man ser tydelige endringer i hennes adferd. Hun hadde f.eks. et utbrudd mot sin venn og husmor Lara, etter hun hadde hatt en brutal kunde (2 s. 177). 

Dorte: «Jeg vil ikke se ham mer! Dere kan flå meg eller slå meg i hjel, men jeg vil ikke se ham. Jeg kan tåle dem forfra, men ikke slik! Jeg dreper dem!»                                                           Dette er et utbrudd som aldri ville skjedd i hennes hjem, pga. hennes strenge ortodokse oppvekst, men etter alt hun har vært gjennom blir det etter hvert naturlig å reagere aggressivt på brutalitet.

Foreldrene til Dorte er etter min forståelse to svært sentrale karakterer i boken, selv om moren bare er tilstede i de første kapitlene i boken, og faren døde før bokens tidslinje hadde begynt. Karakterene har ikke så mye å gjøre med bokens handling, men de er likevel veldig viktige for Dortes karakterutvikling. Moren er gjennom hele boken hovedårsaken til skammen Dorte føler. Dorte er nemlig redd for morens reaksjon dersom hun skulle finne ut at datteren har vært prostituert. Dette fører til at Dorte nekter å reise hjem, hun velger heller å bli i det elendige miljøet hun befinner seg i hvor skammen bare vokser.                           Selv om faren er død blir han til trøst for Dorte når hun skal takle problemene sine. I begynnelsen av tiden hun måtte arbeide som prostituert, rømte hun ofte fra de grusomme realitetene ved å dagdrømme seg tilbake til gode minner om henne og faren.                 Etterhvert virker det som at disse minnene ikke er nok lenger, og hun blir tvunget til å møte problemene hun lenge har forsøkt å flykte fra. Dette blir problematisk, for hun har ikke noen som kan støtte og trøste henne. Hun har blitt isolert hele perioden hun har vært involvert i menneskehandelen, og den eneste menneskelige kontakten hun har hatt har vært kunder eller eierne hennes. Dette har ført til at Dorte har mistet sin tillit til verdenen, og menneskene i den. Hun henvender seg derfor til sin døde far, som verken kan dømme eller skade henne. Gjennom fiktive samtaler spør hun ofte faren om råd og trøst.                                   Noe som bør påpekes er at faren ofte gir svarene Dorte ønsker siden hun kontrollerer samtalene. Om faren hadde vært så tilgivende og forståelsesfull i virkeligheten er tvilsomt. For eksempel på (2, s.322) har Dorte en fiktiv samtale med faren sin om skammen hun føler over å være en hore. Hun forteller faren sin om redselen for å reise hjem til familien, siden hun tror skammen vil drepe den religiøse moren av sorg. I denne samtalen kommer disse sitatene;      

Dorte: «Så da kan man ikke eie horer heller, selv om det står i avisene?»                           Faren: «Nei! Det er et forsøk på å ydmyke og ødelegge et annet menneske. Det finnes noen som tror at de til og med kan selge en annen uten også å ødelegge seg selv”.                Herbjørg Wassmo forsøker å vise at samfunnet deler skylden overfor ofrene, siden samfunnet kaster skam over ofrene istedenfor overgriperne. Dette bekrefter Wassmo i et intervju med Bokklubben (4). Skammen som samfunnet pålegger Dorte er årsaken til hennes sinnsskifter, og hennes verdenen blir grå og preget av vonde tanker.                                Faktumet at samfunnet har fordommer mot prostituerte, som verken har valgt å leve et slikt liv eller har muligheten til å forlate det, er moralsk forkastelig. Om ikke samfunnet hadde fordømt prostituerte, ville Dorte kjent mindre skam og dermed hatt muligheten til å reise hjem. Slik er det dessverre ikke. Leseren kan observere hvordan skammen dreper den livsglade Dorte vi møtte i starten av boken, da hennes forelskelse i bakerens sønn var det viktigste i livet hennes. Mot slutten av boken er Dorte blitt en depressiv person som har få ambisjoner med lite håp for fremtiden.

På tvers av solen er skrevet på en relativt enkel måte, og forfatteren har fokusert på menneskehandelens prosess og hvilke utfordringer som ligger bak temaet. Som nevnt i handlingsreferatet har denne boken tre hovedpersoner; Thomas, Ahayla og Sita. Her vil  jeg først og fremst til å fokusere på Ahayla og Sita, siden historien deres er mer relevant i forhold til problemstillingen.                                                                                                                   Det kan for øvrig være greit å trekke frem at forfatteren bruker livet til Thomas til å vise kontrasten mellom livene deres. For eksempel befinner Thomas og Priya seg på en luksusresort i Goa, mens Sita er i en horebule hvor jentene slåss om matrester og sengeplass. (1, kap 28 og 29) Dette gjør forfatteren for å fremheve de elendige forholdene ofrene befinner seg i.

Den hinduistiske troen kommer til utrykk når Ahayla befinner seg på barnehjemmet, etter at hun har blitt fri. Her får hun muligheten til å plante og dyrke sin egen blomst. (1 s.167)

Ansatt: «Hva har du lyst på, Ahayla?»

Ahayla: «En blå lotusblomst.»

Denne blomsten er sentral innen den hinduistiske troen, og står for vekst, renhet og fødsel. Ahayla planter den med tanke på Sita, men den representerer begge jentene. Fargen blå representerer psykisk styrke, som vil være viktig for Sita siden hun enda ikke er fri, men også for Ahayla, som må komme seg over sin fortid. Veksten symboliserer hvordan begge jentene har utviklet seg utrolig fort gjennom bokens tidsløp, og hvordan miljøet har formet dem (dette kommer jeg tilbake til). Renheten representerer hvordan Sita fortsatt er uskyldig og regnes som ren, siden hun fortsatt er jomfru, og forblir det gjennom bokens tidsløp. Fødselen representerer barnet Ahayla snart vil føde, selv om hun ikke visste at hun var gravid da hun plantet blomsten, dette er altså et frampek samtidig som det er et symbol. Fødselen kan også representere reinkarnasjon eller gjenfødelse, fordi søstrene må begynne et nytt liv, ettersom alt ble borte i en tsunami.

Jentene er relativt unge i begynnelsen av boken, Sita er 15 og Ahayla 17. Før tsunamien traff hjemmet deres levde de normale tenåringsliv. Omstendighetene endret seg dramatisk da de plutselig ble dratt inn i en verden av prostitusjon og menneskehandel, omgitt av halliker og voldtektsmenn. Denne endringen av miljø krevde at jentene måtte tilpasse seg raskt, og ikke lenger kunne støtte seg til andre enn hverandre. De ble tvunget til å oppgi barndommen i alt for ung alder, og måtte forholde seg til en grusom skjebne. Gjennom boken kan vi se en karakterutvikling hos begge jentene. De tar mer ansvar for sine liv og sikkerhet, i stedet for å la andre bestemme deres skjebne.

Ved en sammenligning av de to bøkene, er det viktig å påpeke at de tar for seg temaet på forskjellige måter. Herbjørg Wassmo fokuserer på Dorte sine tanker, opplevelser og indre konflikter, mens legger Corban Addison legger vekt på selve menneskehandelen og prostitusjonen og hvordan dette foregår.

I begynnelsen av Et glass melk, takk! er Dorte en livsglad jente, som har få bekymringer foruten at hun er arbeidsledig, og at kjæresten hennes skal flytte. Hun oppfattes også som en godtroende og litt naiv jente som ikke stiller så mange spørsmål. Denne væremåten er et resultat av hvordan hun har blitt skjermet av foreldrene gjennom oppveksten. Dette vises f.eks. (2 s.321) da Dorte og hennes døde far har en samtale;

Dorte: ”Men mamma … Hun vet jo ikke engang hva en hore er?”

Faren: ”Selvfølgelig vet hun det. Hun snakker bare ikke om det, for å skjerme Vera og deg.”

Gjennom boken kan vi se at de romantiske skildringene Dorte bruker i begynnelsen av boken endrer seg. Beskrivelsene blir dystrere, og omgivelsene kjedeligere. Leseren får et mørkere inntrykk av hennes verden. Hun brytes sakte ned av miljøet og av menneskene hun omgås. Væremåten hennes endrer seg, hun begynner å kjefte på sine nærmeste, påfører seg selv skader og etablerer fordomsfulle tanker om fremmede. Dette skjer til tross for Dortes stadige forsøk på å klamre seg til sitt tidligere liv gjennom minner og tanker om familien. Dette viser en tydelig utvikling av psyken hennes, men kommer ikke overraskende med tanke på hva hun har vært gjennom.                                                                                             

På den andre siden har vi Ahayla og Sita fra På tvers av solen. Min mening er at miljøet ikke påvirker og skader dem i like stor grad som med Dorte. De har fortsatt håp for fremtiden og hverandre. Dorte føler seg alene i verden siden hun mener hun ikke kan reise hjem. Ahayla og Sita derimot, tenker hele tiden på hverandre. De nekter å la seg brytes ned siden det vil få konsekvenser for den andre. Dette hjelper dem å komme seg gjennom utfordringene relativt uforandret. Det må nevnes at Sita tenkte på selvmord ved noen anledninger, men forkastet fort tanken.

Under lesingen av Et glass melk, takk! fikk jeg inntrykk av at Dorte mistet sin virkelighetsoppfatning over tid. Gjennom boken opplever man at hun rømmer fra realitetene oftere og oftere. I siste del av boken skjer dette såpass ofte at det er vanskelig som leser å skille mellom hva som er drøm og hva som er virkelighet. I det siste kapitlet befinner hun seg i byen, men forteller jevnlig at hun hører elven fra hjemstedet sitt. Jeg tror at forfatteren avslutter boken med dette for å vise hvordan miljøet og overgrepene ødela Dorte sitt sinn. 

Som konklusjon vil jeg si at miljøet og overgrepene uten tvil har skadet disse jentene psykisk, og det vil være noe de må leve med resten av livet. Dorte ble mest skadet, i og med hun måtte takle store problemer alene og ble utsatt for grusomme overgrep. Ahayla og Sita ble ikke skadet i like stor grad, men de har en fremtid med utfordringer i møte. Thomas viser dette på (1, s.437) hvor han tenker; «Kommer Sita noen gang til å ville gifte seg etter alt hun har opplevd?» Jentene har nemlig nå en traumatisk historie som de må bære resten av livet. Selv om disse bøkene er ubehagelige å lese, så er de viktige fordi de tar for seg temaer som få ønsker å snakke om. For å sitere Georg Brandes; «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat» (5). Det er akkuratt hva disse bøkene gjør. Det første steget til å bekjempe et problem er nemlig å anerkjenne det.