Jeg har tatt for meg trilogien om ”Lillelord” av Johan Borgen. Verket består av bøkene ”Lillelord”, ”De mørke kilder” og ”Vi har ham nå!” og ble skrevet i perioden 1955-1957.

Det var in i tiden å skrive om identiteten og hvordan den oppstår i et menneske, og ettersom Freuds psykologiske lære var i fremmarsj, ble det en del barneskildringer i skjønnlitteraturen. Hans lære går nemlig ut på at et menneskes psyke blir vesentlig bestemt i de første barneårene. Nå er ikke Lillelord-trilogien noen barneskildring, ettersom vi følger hovedpersonen fra pubertet til voksen alder, men gjennom noen svake erindringer i den første boken, får vi et glimt av hans tidlige barneår. Sigmund Freud er også med i den første boken. Han kurerer hovedpersonen fra et psykisk sammenbrudd, så vi kan trygt si at Borgen, i sin Lillelord-trilogi, følger tidens trend.    

Hovedpersonen i trilogien heter Wilfred Sagen, men blir i sin barndom kalt Lillelord etter ”Lille Lord Fauntleroy”, fordi han oppfører seg så tilsynelatende eksemplarisk. Når vi i bok én møter ham for første gang, bor han alene med sin mor i en villa på Oslos vestkant. Faren døde da han var fem år gammel. Året er 1912, han er fjorten år og på vei inn i puberteten. Han er svært begavet; han er den beste i sin skoleklasse og trakterer sitt klaver godt. Han er også svært veltalende og kan målbinde selv den klokeste med sine ordferdigheter. Wilfred har absolutt de beste forutsetninger for å lykkes i livet, men noe i hans indre forstyrrer harmonien. Han har en mørk side som han holder hemmelig for sine nærmeste. Denne mørke siden driver ham til å, for eksempel, utføre dunkle gjerninger på Oslos østkant. Der blir han gjengleder for en bande som raner og utfører vold mot en jødisk tobakkshandler. Resten av hans liv preges av hans noe spesielle oppvekst. Han klarer aldri å gå fult og helt inn for noe som helst. Alt han gjør blir halvveis tross hans gode evner. I voksen alder blir han innblandet i ulovlig gambling og bordellvirksomhet i  København. Han vipper gjennom hele sitt liv mellom sin lyse og mørke side. I sine siste leveår blir han nazist, men heller ikke det går han hundre prosent inn for. Noen ganger hjelper han motstandsbevegelsen, andre ganger nazistene. Det hele ender med at han skyter seg selv for å unngå å bli fanget av motstandsbevegelsen.

Jeg vil i min karakteristikk av Wilfred Sagen legge spesielt mye vekt på den første boken ettersom det er i den hans personlighet, eller skal jeg heller si mangel på personlighet blir utformet. Synsvinkelen i bøkene er vekslende og varierer mellom autoral og 3. persons synsvinkel. Sistnevnte synsvinkel legges til flere av personene i bøkene, men i hovedsak til Wilfred Sagen. Bøkenes ytre handling blir fremstilt som scener med dialog, mens den indre handlingen – den viktigste handlingen – blir formidlet gjennom tankereferat og bevissthetsstrøm. Her er et eksempel på et tankereferat av Wilfred Sagen:

”Kunne denne voksne kvinnen (moren, min tilføyelse) han var så glad i, være så lett å føre bak lyset? Var det mulig at alle mennesker alltid lot seg innbille det de helst ville vite? Ja, det var mulig. Han hadde opplevd det alltid. Det var hans bedragerske triumf som barn at han hadde oppdaget det tidsnok til aldri å si et helt sant ord, aldri røpe seg.”

(s. 209, bok 1)

Jeg tar også med et eksempel på bevissthetsstrøm for lettere å kunne se forskjell på de to begrepene. Her fra noen av Wilfreds erindringer fra barndommen:

”Nei, hans skulle ikke svømme. Han skulle la dem tro at han ville det, han skulle legge seg utpå med den store svømmeringen og sparke godt fra land … Så kunne de finne ham om høsten når han drev i land ved fyret og han var blå og oppsvulmet. Så kunne mor leke ”hoppe sa gåsa” med liket, til det gikk i stykker, slik som det blå liket av den hunden de hadde funnet ved stranden og som han aldri kunne glemme …”

(s. 81, bok 1)

Som vi kan se utav sitatene ovenfor, får vi kjennskap til Wilfred gjennom nettopp tankereferat og bevissthetsstrømmer. Vi får gjennom disse fortellervirkemidlene innsikt i Wilfreds sammensatte sinn. Også dialogene er med på å fortelle oss om Wilfred Sagen som person. Da ser vi både på språket og på innholdet. Her er en dialog mellom Wilfred og moren som bygger opp om Wilfred som rollespiller:

”-   Men Lillelord, skal du ikke på skolen?

-         Kall med Wilfred.

-         Men gutten min …

-         Tilgi meg mor.

-         Men klokken er halv ni – over det.

-         Mor … Mor, jeg kan ikke gå på skolen i dag. Se, mor. Mor, jeg mangler en hel del blomster til herbariet, blåveis … flere planter med rotstokk – nei, det er ikke for tidlig på året, jeg kan grave dem frem under den råtne sneen på Bygdø.

-         Da måtte jeg jo skrive i morgen at du var syk. Det ville være å lyve.

-         Lyve – ikke hvis du skriver at jeg har vondt i halsen. Og mor – Kall meg hva du vil, kall meg Lillelord.

-         Min bror Martin han kanskje rett, det er på tide at vi begynner å kalle deg det du heter.

-         Kall meg Lillelord!

-         Ja, når du selv vil det, gutten min.”

   (s. 13 – 14, bok 1)

Her tvinner han sin mor rundt lillefingeren ved å spille rollen som Lillelord; den ærlige og uskyldige, lille gutten til mor. Det fine språket Wilfred fører vitner om at han har vokst opp i en fin familie. Legg også merke til at han sier ”mor” flere ganger i løpet av én setning. Dette kan være et av hans triks for å få moren til å tenke på at han tross alt er hennes sønn og den eneste hun har. 

Tidlig i den første boken blir hans utseende beskrevet og det er også den eneste gangen hans ytre blir ordentlig beskrevet. Hans ytre som ung står i stil med hans lyse side:

Nå sto han i sin marineblå kledes dress med den hvite lerretskraven i halsen og med de askegrå krøllene flommende ned over den, i sine lakkpumps uten en rynke og med blanke negler - …

(s. 8, bok 1) 

Fortelleren stiller seg nøytral overfor Wilfred, så leseren må selv finne ut hva han skal tenke om hovedpersonen. Wilfred er en svært sammensatt person som man noen ganger sympatiserer med og andre ganger ikke. Det er ikke så uvirkelig å tro at han har et spaltet sinn ettersom han hele tiden vipper mellom to ytterpunkter; hans mørke og lyse side. Han lever i et rikmannsmiljø,  men har problemer med å passe inn. Ettersom han ikke klarer å finne sin identitet, spiller han, som tidligere nevnt roller. Overfor sin fine familie spiller han rollen som Lillelord, den uskyldige, perfekte unggutten. Han vet hvordan de vil han skal oppføre seg, og han oppførere seg deretter. Han gjør alt for å blidgjøre sine nærmeste. Men han tiltrekkes også av motsetningen. I hemmelighet lever han ut sin mørke side. Skjult fra sin familie driver han på med småkriminelle handliger. Han driver et hemmelig spill. Han lever ut to sider av seg selv, i to forskjellige verdener. Hans spill er farlig og han holder hele tiden på å bli oppdaget, men klarer å holder det hemmelig.

Hvordan har Wilfred Sagen blitt så spaltet og hvor stammer hans rollespill fra? For å få svar på dette må vi tilbake til Freuds lære om at menneskets psyke blir vesentlig bestemt i de første barneårene. Gjennom erindringer fra barndommen i den første boken, får vi flere glimt inn i et lite barns hode. Erindringene forteller oss at Wilfred var mye redd da han var liten. Han var redd for blant annet mørket, utedoen, å svømme og å hoppe på ski. Hans eldre fettere mobbet ham for dette. Det var dette som førte til at Wilfred begynte sitt spill. Han tvang seg selv til ikke å være redd; han spilte uredd. Ingen måtte avsløre ham og finne ut hvor pysete han egentlig var.

Det spaltede sinnet kan forklares med hans manglende far. Uten faren mangler han det Freud kaller ”over-jeg”et. Den strenge autoriteten som i barneårene blir en del av deg, lærer deg etikkens regler, gjør deg ydmyk og skaper i deg en samvittighet. Uten faren ble ikke ”over-jeg”et en del av Wilfreds psyke. Hans mangel på samvittighet gir konsekvenser i form likegylding. Det har ikke vært noen hjelp i moren ettersom hun hele hans barndom har sett den gutten hun vil se og lukket øynene for realiteter. Uten faren er også Wilfred friere til å drive sitt spill ettersom han bor alene med sin mor og hun i tillegg er så blind. Wilfreds to onkler, onkel Marin og onkel Rene har fungert som mannlige forbilder for ham. Onklene er svært ulike både når det gjelder interesser og meninger. Også dette kan ha ført til Wilfreds spaltede sinn.

Wilfred prøver så i puberteten å gjøre opprør mot barndommen og sitt rollespill. Han prøver å bli en voksen, samlet person. I sitatet under har han nettopp klippet av seg barnekrøllene og viser seg for moren:

”Syns du ikke det er pent da?” […] ”Jo pent,” sa hun og bøydde [sic] seg ned og kysset ham. ”Nydelig!” sa hun. ”Lilly sa jeg så ut som en rompe,” sa han henrykt.”

(s. 61-62, bok 1)

Legg spesielt merke til at han bruker ordet ”rompe”. Det var ikke særlig pent å bruke dette ordet i fine familier, og han hadde tidligere fått skjenn for å ha brukt det. Nå bruker han det bevisst for å vise moren at han ikke lenger er den uskyldige Lillelord. Men hans opprør mislykkes. Han klarer ikke å slutte med sitt spill og han får et psykisk sammenbrudd. I sitt sammenbrudd reiser han til ei gammel kone han kjenner som bor der familien Sagen har feriehus. Hun har en ensom hytte et stykke unna beboelse. Hun er den eneste han kjenner som er ekte; hun spiller ingen roller. Når han er med henne, trenger ikke heller han å spille noen roller. Han reiser ikke dit bare for å besøke henne, men fordi han søker ensomhet. Ensomheten er den eneste måten for Wilfred å kommer vekk fra spillet. Hvor der ikke er mennesker, trenger han ikke å spille. Det er vinter og da han kommer frem til hytten, finner han den gamle kona ihjelfrosset. Han blir hos henne og holder selv på å fryse i hjel, men han blir funnet og fraktet til sykehus. Etter denne hendelsen, blir han stum. Han vet ikke selv om han faktisk er stum eller later som. Å bli stum er en måte å bryte kontakten med omverden på. Jeg tror Wilfred skaper en ønsket ensomhet ved å gjøre seg selv stum. Wilfred reiser med sin onkel Martin til Wien hvor han blir kurert av Sigmund Freud. Det psykiske sammenbruddet fører ikke til noen stor forandring i Wilfreds liv. Han fortsetter sitt dobbelspill som før. De eneste forandringene vi kan se, er at han har mistet litt av livsgleden og blitt mer likegyldig. Her er et eksempel på hvor likegyldig han kan være når han brått entrer sin mørke side. Vi møter en voksen Wilfred Sagen som nå bor i København. Han har flyktet fra en politirazzia og reddet med seg et lite foreldreløst barn han fant på veien. Senere synes han barnet begynner å bli til bry for ham:

”Han grafset som en tyv ned i barnevognens varme polster og grep ungen som lå der, han løftet den i vill triumf over hodet, rede til å slynge den i steinen …”

(s. 233, bok 2)

Wilfred Sagen er på stadig flukt. Han er på flukt fra alle slags garn. Garnet er et symbol som går igjen gjennom alle tre bøkene. Garnet kan fange. Han er redd for å bli fanget i familiens sosiale garn, i kjærlighetens garn, politiets garn og til sist motstandsbevegelsens garn. Sent i bok én finner vi ut at far og sønn er ganske så like. Dette forteller moren til Wilfred om sin avdøde mann:

”De likte ham så alt for godt, menneskene – og han dem på en måte. Det vil si kanskje han foraktet dem, jeg vet ikke, kanskje han slett ikke brydde seg om dem, ikke om seg selv heller. De ble en del av ham på en måte. På en annen måte absolutt ikke.”

(s. 220, bok 1)

Her kommer farens dobbelthet frem. Dette sitatet kunne likegodt vært skrevet om Wilfred. Når Wilfred da ender livet akkurat som sin far, kan vi prate om at han var fanget i farens livsmønster. Wilfred Sagen tar sitt eget liv for å komme bort fra alle garn, men blir i samme handling fanget i farens skjebnegarn. 

Vi møter en meget uforutsigbar Wilfred Sagen i Johan Borgens trilogi om Lillelord. Vi vet aldri i hvilken retning Wilfred vil gå. I det ene øyeblikket viser han sin lyse side, i det neste sin mørke. Han søker etter identiteten hele sitt liv, men finner den ikke. Wilfred Sagen er en svært sammensatt person og et interessant psykologisk tilfelle. Han er ingen ”type”. Det er umulig å sette ham i bås. Det går ikke an å forstå ham. Det eneste vi kan gjøre er å beskrive ham og tolke ham.