HARD ASFALT

1.

 

Jeg valgte boken ’Hard Asfalt’ av Ida Halvorsen, på grunn av at jeg hadde lyst til å lese om noe som virkelig hadde skjedd og noe som er like aktuell den dag i dag. Denne boken er en av få som virkelig skildrer hvordan det er å være rusmisbruker. Den er så realistisk som man kan få den. Har selv levd et liv på den feile siden av gjerdet og vet hvordan det er. Da jeg leste boken ble jeg mange ganger overrasket over hvor godt forfatterene i sammarbeid med Ida har klart å beskrive det livet hun har levd, og som veldig mange andre kan kjenne seg igjen i. Boken passer alle fra 13 år og oppover, og skulle vært obligatorisk lesning på ungdomsskolen. Den er rå og brutal, og ingenting er forandret utenom navnene på personenene.

 

Jeg tar her med en kort forklaring på de forskjellige stoffene som blir brukt av Ida og de andre personene i boken. Jeg kunne nok ha forklart det selv, men jeg har funnet noen gode forklaringer på nettet.

 

Alkohol - er det vanligste rusmiddelet i Europa, og det har vært brukt i årtusener. Det vi i dagligtale kaller alkohol er mer presist etylalkohol, etanol, også kalt sprit. motsetning til hva mange tror, har alkohol (i tillegg til ruseffekten) en dempende og bedøvende effekt. Grunnen til at alkohol først virker oppkvikkende er at hjernens hemmende funksjoner bedøves først. Alkoholrusen forandrer humøret, svekker dømmekraften og evnen til å konsentrere seg og huske, og fører til at man tar større sjanser enn ellers. Større inntak gjør at balansen blir dårligere og bevegelser ukoordinerte. Etter hvert overtar den søvndyssende funksjonen.

 

Sniffing - Det er produkter som inneholder løsemidler og aerosoler (spraygass) som er de mest vanlige sniffestoffer. Løsemidler brukes både i industrien og i husholdningen. Butan brukes i gasslightere. Sniffestoffene foreligger i væskeform, men pustes inn i aerosol- eller dampform. Væsken helles på en klut eller lignende hvor den raskt fordamper. Dampen pustes oftest inn gjennom både nese og munn. For å beholde mest mulig av dampen holder mange en plastpose rundt kluten. Konsentrasjonen av løsemiddel i innåndingsluften kan da bli meget høy.Selve rusen ligner stort sett alkoholrus. Noen får en følelse av oppstemt lystighet, og blir pratsomme med livlige fantasier. Kvalme, økt spyttsekresjon, nysing, hosting, dårlig koordinasjon av musklene, nedsatte reflekser og sterkere sensitivitet for lys forekommer ofte. Langtidsbruk kan føre til svinn av hjernesubstans. Symptomer på hjerneskade omfatter betydelige psykiske forstyrrelser, problemer med muskelkoordinasjonen og skjelvinger.

 

Piller - også kalt benzodiazepiner - hvor Rohypnol er mest populært.Når benzodiazepiner benyttes som rusmidler, blir de gjerne benyttet i høye doser og sammen med alkohol.Noen brukere løser benzodiazepinene opp i vann og injiserer oppløsningen for å få en hurtig og kraftig virkning. I større doser vil brukeren oppleve utpreget likegladhet, oppstemthet, svekket innlæringsevne, hukommelse, oppmerksomhet, konsentrasjonsevne og kritikkløshet. Reaksjonsevne, bevegelseskontroll og psykomotoriske ferdigheter vil gjerne være sterkt redusert ved høydosebruk.

 

Hasj - Cannabis - inneholder ca. 420 aktive stoffer, der ca. 80 er cannabionider, som igjen er psyko-aktive. Viktigst er Terrahydrocannabinol (THC)THC er ikke vannløselig, og vil derfor binde seg til fettvevet i kroppen. Hasj blir derfor lagret i kroppen, og kan påvises i urinprøver i opptil 30 dager etter inntak. Røyker man ofte (1-2 ganger pr. uke), vil det dannes depoter i kroppen, og utsondringen vil ta lenger tid - og man vil i praksis gå konstant påvirket av hasj.Effekten hasj har på brukere er som oftest : Store utvidede pupiller, blodsprengte øyne, høy puls, stigende blodtrykk ,tørrmunnhulen, latteranfall, kvalme og oppkast kan også forekomme. Nedsatt koordinasjonsevne som om vedkommende er beruset.

 Vansker med å løse flere oppgaver på en gang, eller følge flere tankerekker,hallusinasjoner ved høyt inntak av THC.

 Nedsatt lyst og potens - ofte etter langvarig bruk av cannabis.Sanseintrykkene forsterkes, spesielt syns- og hørselsopplevelsene, særlig i forhold til musikk, rytme, form og farge. Rusen ledsages ofte av en følelse av velbehag og velvære, samt at man opplever omverdenen som mindre problematisk enn tilfelle kan være.En del unge mennesker kan få psykiske problemer, og er man disponert for psykiske lidelser som schizofreni eller angst, kan hasjbruk være en trigger til disse tilstandene. Rene hasjpsykoser forekommer ikke rent sjelden.

 

Amfetamin - er et sentralstimulerende stoff.Amfetamin i ren form er et hvitt luktfritt pulver, men illegale kvaliteter er ofte gulaktige, fuktige og illeluktende. Stoffet inntas vanligvis intravenøst, men kan også spises eller sniffes. Amfetamin påvirker hjernen, men også hjertet, lungene og andre organer. Stoffet virker på mange måter likt kokain. Selv erfarne stoffbrukere har store vanskeligheter med å skille mellom stoffene. Følelsen av økt energi, velvære og manglende tretthet er typisk for amfetaminbruk. Brukeren kan innbille seg å være overlegen, psykisk så vel som fysisk. Større doser kan medføre feber, svetting, hodepine og svimmelhet. Meget store doser kan gi hurtig og uregelmessig puls, kramper, koordinasjonstap og kollaps. Dødsfall kan inntre som følge av virkninger på hjerte- og karsystemet og høy feber. Ved økte doser blir en pratsom, rastløs og opphisset. Mange kan bli aggressive og fiendtlige. Ved amfetaminbruk flere dager i strekk kan det inntreffe vrangforestillinger, ofte paranoide, og symptomer på sinnssykdom. Fordi amfetamin nedsetter appetitten, vil kroniske brukere spise for lite og derfor ofte utvikle sykdommer som har sammenheng med vitaminmangel og dårlig ernæring. Søvnløshet og det faktum at amfetamin i større mengder har hallusinogene virkninger vil kunne bidra til å utvikle amfetaminpsykose, en sinnslidelse som på mange måter ligner på paranoid psykose.En amfetaminmisbruker "som er på kjøret", kan holde på uten stans i 8–10 døgn. Man har også de som går på amfetamin daglig over flere år. Til slutt vil sult, utmattelse og nedslitthet ta overhånd og gjøre det umulig å fortsette. Da kan innleggelse på sykehus være nødvendig. Avvenning etter misbruk av sentralstimulerende midler utløser ofte depresjoner, som kan oppfattes som psykiske abstinenssymptomer, men som nok også kan forklares med de mange problemene som stoffmisbrukere står overfor. Depresjonen kan bli dyp, og det er større fare for selvmord i denne fasen.

 

Heroin - framstilles av morfin og er mest kjent som misbruksstoff. Bruk av Heroin gir som regel en følelse av velbehag kombinert med nedsatt selvkritikk og likegladhet overfor de problemer brukeren konfronteres med i dagliglivet. Rusvirkningen kan gå over i virkelighetsflukt hvor sult, smerte og dagligdagse behov ikke spiller noen rolle. Men virkningen kan også være rastløshet og tretthet, kombinert med kvalme og oppkast. Ved moderate høyere doser føles kroppen varm og tungen tørr. Senere går brukeren inn i en tilstand preget av vekselvis våkenhet og søvnighet hvor omverdenen lett glemmes. Ved større doser blir det vanskeligere å puste, pupillene trekker seg sammen, huden blir kald, fuktig og blåaktig og døden kan inntre som følge av at brukeren puster for sjelden.Virkningen av en vanlig heroindose varer vanligvis 4–6 timer, men det kan variere betydelig. Etter kort tid blir heroin omdannet til et mellomprodukt som også raskt omdannes til morfin i kroppen. Stoffet kan påvises i urinen i opptil 3–4 døgn.Langvarig bruk av opioider kan føre til både fysiske og psykiske forandringer. De siste kan være knyttet til hjerneskader som kan inntreffe etter nær-døden tilstander ved bruk av høye doser. Brukeren preges av tretthet og mindre utholdenhet, følelsesmessig ubalanse og manglende tiltakslyst. Jo større doser opioider som har vært brukt, desto kraftigere vil de fysiske abstinenssymptomene være. Ved bruk av morfin oppstår symptomene allerede 3–4 timer etter opphør, etter kortere tid hvis det er heroin som er brukt, og etter lengre tid hvis det er metadon. De første symptomene er angst, uro og rastløshet. Senere kommer vanligvis brekninger, feber, diaré, tåreflod, raskere puls, blodtrykksfall og livstruende væsketap, som i de alvorligste tilfellene kan føre til døden.De fysiske abstinenssymptomene holder seg på det verste 24–48timer etter brå avslutning og går gradvis over i løpet av 10–20 dager. En heroinmisbruker som er kommet langt på vei i sitt misbruk, vil sette mye inn på å få tak i mer stoff og slippe unna abstinenssymptomene.

 

Metadon - ligner morfin og har i 30-40 år vært benyttet i rehabiliteringen av heroinmisbrukere.Metadon er et syntetisk stoff og har liknende effekter som morfin. Det tas vanligvis gjennom munnen, sjeldnere intravenøst, evt. kan det også sniffes.

I Norge blir metadon utblandet i saft, som drikkes fra små flasker, ofte under påsyn.Metadon har smertestillende og hostedempende effekt og kan føre til trøtthet. Etter inntak blir pupillene små, med treg eller ingen lysreaksjon. Kvalme og oppkast, samt kløe i ansikt og hals kan forekomme, likedan økt svettetendens. Forstoppelse er vanlig.Inntak av en stor dose metadon kan medføre rus i form av oppstemthet og følelse av velvære. Når heroinmisbrukere bruker metadon, kan suget etter heroin avta. Metadon kan svekke pustesenteret i hjernen og medføre dødsfall, på samme måte som andre opioider. Risiko for død øker ved samtidig inntak av andre sentralt dempende stoffer som alkohol, sovemidler, beroligende og andre opioider.

 

2. Innledning

Boken "Hard asfalt" er en selvbiografi som handler om livet til Ida Halvorsen, som er et pseudonym. Den er skrevet i sammarbeid med forfatterene Liv Finstad og Cecilie Høigård, og ble utgitt av Pax Forlag AS i 1988. Handlingen i boken strekker seg over en periode på over 20 år. Fra 1960 til 1982. Temaet i boken er rusmisbruk og de følgende det får for både den som bruker og de som er pårørende. Boken tar også for seg overgrep, psykiske lidelser, prostitusjon, fattigdom, skam, ensomhet, omsorg og mangel på omsorg, og den vanskelige kampen for å komme seg ut av det harde narkomiljøet.

 

"Hard Asfalt" er den første norske selvbiografien fra narkotika- og prostitusjonsmiljøet. Den handler om livet til Ida, fra oppveksten på Lambertseter til det harde asfalt-livet i Oslos gater. Om den vanskelige kampen for å komme seg ut av et liv i rus-helvete.

 

3. Referat

Ida er bare fire år når familien flytter til drabantbyen Lambertseter. Året er 1960. Familien Halvorsen består av Ida, moren, faren, store-søsteren Berit og katten Rosita. Å komme til en tre- roms leilighet er rene luksusen i forhold til å bo i den brakka de bodde i på Kampen, men faren er alkoholisert og det er ofte mye fyll i hjemmet. Ida begynner ruskarrieren sin allerede på barneskolen. På grunn av situasjonen hjemme med mye alkohol og fyll, så er hun nok et lett bytte for stoffet i sin søken etter spenning og samtidig tilhørighet. Ida trenger man ikke be to ganger. Det tar ikke lange tiden før hun sniffer daglig. Ida er avhengig. Hun dropper ut av skolen også, klarer ikke henge med, vil kun sitte med sniffekluten sin oppe i skogen eller henge med Lambertseter-gjengen. Hasj, alkohol, amfetamin, heroin og piller følger så etter på rad og rekke. Ida er fanget av rusen, med unntak av noen få ganger når hun prøver å skjerpe seg, og får seg jobb. Men det varer aldri lenge. Russuget blir for stort og Ida ramler utpå igjen. Moren orker ikke mer og kaster Ida ut av huset.

 

Så blir hun sammen med Knut, en alkoholiker og voldsmann av verste sort. Det blir år med mishandling, for Ida kommer seg ikke vekk fra ham. De får et barn sammen, Aina, men hun kommer fort i fosterhjem, for de har jo intet fast sted å bo, men bor litt rundt omkring. Begge ruser seg fra sans og samling, og livet består kun av rus. Og bank. Ida havner mang en gang på sykehus på grunn av Knut.

 

Knut blir tilslutt fengslet for drapsforsøk på Ida og må sone en tid i fengsel. Ida begynner å prostituere seg for å få penger til stoff. Tigging og stjeling tar for lang tid, for Ida sitt skyhøye dop-forbruk. Nå er det ikke mulig å komme lenger ned på rangstigen. Ida reiser til Danmark for å ruse seg ihjel, for hun orker ikke leve mer.

 

Men skjebnen vil noe annet. Det er søsteren og spesielt svogeren som starter det som skal bli Idas kamp for å komme seg ut av rushelvete. Det blir noen halvhjertede forsøk først, men så kommer hun inn på Gaustad psykiatriske sykehus, og det skal vise seg å være redningen. Jakten på et nytt liv begynner for Ida.

 

Handlingen i boken begynner når Ida er fire år, og nettopp flyttet fra slummen i Oslo til Lambertseter med familien. Historien blir fortalt kronologisk hele veien fram til den slutter når Ida er et par og tjue år. Ved et par anledninger hopper den litt tilbake i tid. Ett eksempel på det er at vi får vite ganske tidlig i boken at Ida har et vanskelig forhold til mat og kropp, men ikke hvorfor. Litt ut i boken, når hun er tenåring, får vi vite at hun var blitt misbrukt som liten. Av Nymoen, camping-kompisen til faren. Men de tilbakeblikkene vi får gjennom boken er viktig, så at vi bedre kan forstå, for eksempel hvorfor hun har et så dårlig forhold til sin egen kropp.

 

 

4. Struktur / komposisjon

Historien er også sterkt preget av konflikter. Mye innad i familien. Faren liker ikke storesøsteren Berit og er utrolig frekk med henne, Berit og moren krangler mye og mor slår. Faren drikker mye og krangler med moren, og Ida får også kjeft men blir aldri slått. Det meste av morens frustrasjon over farens alkoholmisbruk går ut over barna. Ida og faren har imidlertid et godt forhold sett fra Idas øyne, men han tar henne jo med på fyllefestene sine så fra mitt ståsted er han ikke noen bra pappa. Konfliktene går mye på kryss og tvers. Ida får også problemer på skolen når hun begynner i 5.klasse. De få gangene historien virker harmonisk er i sommerferiene når Ida reiser til bestemoren på Finnskogen, og senere til tanten og onkelen på Grefsen, utenfor Oslo. Hun liker seg der. De har stort hus og godt med penger så det er aldri tomt i kjøleskapet der, slik det ofte er hjemme på Lambertseter.

 

Teksten er bygd opp med det vi kan kalle "Trappetrinn-modellen". Med en tydelig stigning. Først kommer mindre viktige momenter, og til slutt kommer det aller viktigste.

 

Det er flere spenningskurver gjennom boken så man kjeder seg ikke ett sekund. I begynnelsen av boken er det familieforholdet hjemme som er i fokus. Farens alkoholmisbruk setter mye preg på familien, for når han ikke er på jobb så er han på fylla. Han tar stadig vekk med seg fyllekompisene hjem og drikker i dagevis. Moren må ta seg ekstrajobb for å få penger til mat på bordet, og på grunn av dette er hun aldri hjemme før sent på kveld, og dette igjen går ut over barna. I tillegg må hun ta seg av huslige sysler når hun kommer sliten hjem fra jobb og stadig vekk rydde etter mannens fyllekalas. Det sier seg selv at da blir det ikke mye tid til barna. Og det de får, er stort sett kjeft eller pryl. Den ene konflikten følger den andre innad i familien, og det skjer noe hele tiden som gjør leseren interessert i å lese mer.

 

Når Ida begynner i 5.klasse begynner en ny spenningskurve. Hun endrer adferd og får problemer på skolen. Begynner å røyke, tester ut rusmidler, og veien mot doplivet begynner. Man går litt vekk ifra familiesituasjonen og fokuset rettes mer mot Idas ungdomstid sammen med mer eller mindre dårlige venner, og hvordan hun flykter fra seg selv og verden ved å ruse seg mye.

 

Man forstår tidlig i boken hvilken vei det går med Ida. At det kommer til å ende dårlig med henne. Hjemme blir hun oversett av en overarbeidet mor og faren har nok med sine egne problemer. Hun savner en mor og far som bryr seg om henne og viser henne kjærlighet. På grunn av dårlig selvbilde og mangel på omsorg skjønner man at det bare er ett tidsspørsmål om når det skal bli verre. Ida ble også mobbet på skolen da hun var liten, fordi hun var så tynn. Hun har alltid hatt problemer med å få i seg mat. De satt aldri sammen med middagsbordet hjemme og det var nok litt av årsaken til matproblemet. Det andre var nok overgrepet som skjedde tidlig i barneårene. Ida var en rastløs unge og likte å utforske ting. Ville prøve alt og hun lett å be med seg på ting. Var aldri nei i Idas munn.

 

 

5. Miljø- og naturskildringer

Miljøet har fått stor plass i boken. Faktisk ett viktig tema gjennom hele historien. Fra de harde 60-åra i utkant Oslo og fram til 80-åra. Lambertseter er en drabantby som ligger utenfor Oslo og i 60 åra var det landsbygda å regne. Familien Halvorsen tilhører lavklassen og det gjør alle de andre personene som er skildra i boka og. Unntakene er tanten, onkelen og kusina på Grefsen. De hadde penger på grunn av at onkelen drev eget entrepenør-firma. På Lambertseter bor alle i blokker og skogen er like ved. Blir gettoliknende tilstander etter hvert fordi nesten alle familiene sliter med rusproblemer og ungene gjør stort sett som de vil. Gjenger blir dannet og etter hvert som ungene blir eldre følger kriminalitet og rus etter som hånd i hanske.

 

Man kan lese i boken hvordan naturen rundt Lambertseter blir beskrevet og da virker alt så idyllisk. Det var det nok og, de første årene familien Halvorsen bodde der. Eksempel på dette er ”De kunne skimte furutrær fra stuevinduet” og ”Om vinteren gikk folk på ski ved Grisen, nedi lia mot Europaveien”. ”Om sommeren var det ofte bær turer og andre utflukter i Øst-marka og i skogen rundt Lambertseter” og ”Badeturer til Skarperudtjern eller sjøen, men mest til Hvervenbukta særlig etter at badebussen begynte å gå mellom Lambertseter og stranda nede ved fjorden”

 

Man leser også i boka at de som flyttet til Lambertseter mente det var som å komme til himmelen. De fleste var lavtlønnsarbeidere som hadde bodd i brakker rundt omkring i Oslo uten innlagt vann og strøm. Så det å få seg en tre-roms leilighet var stort i 60-åra.

 

Når Ida reiste til bestemoren på Finnskogen om sommeren var det som å komme til det 15.århundret. Der var det store skoger, mørke trær og gamle gårder som lå langt fra hverandre. Det var langt ute på landet. Det bodde tatere der og de var ofte innom farmorens gård for å selge saker og ting. Bestemoren pleide å skremme Ida med at vist hun gjorde noe gale som kom taterene og tok henne.

 

Menneskene i boken hører som sagt til gruppen mennesker som ikke har så mye penger å bruke. De sliter med rusproblemer og må ofte handle på krita i kolonialen. Moralske verdier står ikke høyt på listen og man går ikke av veien for å tråkke på hverandre. Miljøet spiller en stor rolle for hvordan det går med Ida.

De første årene på Lambertseter er jo selvfølgelig bra siden de kommer fra en ett-roms til tre-roms leilighet, og alle har en forestilling om at dette skal bli bra. Men det blir verre etter hvert som familiene får større og større rusproblemer. Og mange familier på samme sted med noenlunde samme problemer, da er det ikke rart at ungene følger i foreldrenes fotspor. De kaller ikke Lambertseter for "Bløff City" for ingenting. Idyllen sprekker til slutt.

 

 

6. Synsvinkel

Boken er skrevet i 1.persons synsvinkel for det er fra Ida`s ståsted vi får høre historien. Så alle menneskene i boken er beskrevet ut i fra hva Ida syns og mener om dem. Det er også hennes synspunkter, og hennes egne følelser som er beskrevet om rus-livet i Oslos gater. Litt ut i boken har man også tatt med ett brev som moren har skrevet, så vi får sett ting litt fra hennes ståsted også. Om hvordan det er å være mamma og kone når det er så mye problemer hjemme. Man får ett helt annet inntrykk av moren da, og mer forståelse for hvorfor hun oppførte seg som om hun gjorde ovenfor barna spesielt. Det å leve med en mann som var så respektløs og fæl kan ikke ha vært noe enkelt nei, og når det ene av barna dine ser ut til å gå samme vei så trenger man ikke mye vett for å forstå at det må ha vært slitsomt. De store motsetningene finner man vel ikke noe særlig i boken, for det meste av handlingen foregår i et relativt fattig miljø i utkanten av Oslo. Personene som er med i boka tilhører alle arbeider klassen eller lavere. Eksempel på motsetning finner vi helt i begynnelsen da Ida beskriver det å flytte fra Oslo til Lambertseter er som å flytte fra slummen og bråket i byen til fred og ro på "landet".

 

 

7. Personskildringer

Det er vanvittig mange personer som er med i boken og skulle jeg nevnt alle hadde det blitt en lang liste. Har plukket ut de personene jeg mener er de viktigste og forklart litt om hver av dem. Siden historien går over 20 år så sier det seg selv at det er mange personer involvert. Lever man i tillegg et liv som rusavhengig er det vanlig at man forholder seg til ekstra mange mennesker.

 

Ida – Bokens hovedperson. Forandrer seg drastisk gjennom hele boken etterhvert som rusen tar mer og mer kontroll over livet hennes. Først er hun en pliktoppfyllende jente som er med i skolemusikken og hun er flink på skolen. Hun har en spinkel kroppsbygning, litt gutteaktig. Ida har alltid hatt problemer med å få i seg nok mat. Ble misbrukt som liten av kompisen til faren. Hun forandrer seg litt i puberteten, får litt mer former, og blir betydelig tøffere. Men er sent ute med kjærester. Blir sammen med ett par gutter, men forholdene varer aldri lenge. Helt til hun treffer Knut. Gifter seg, men klarer til slutt å skille seg igjen, da det viser seg at mannen er psykopat av værste sort. Ida går det bare verre med jo lengre ut i historien man kommer. Hun ender opp som en underærnert suicidal narkoman før hun får hjelp til å komme seg på bena igjen. Etter en stund på Gaustad får hun seg jobb på ett kontor, og Aina har hun foreløpig en helg i måneden. Hun bor i en ettroms leilighet i Oslo sammen med katten Pippi. Hun sliter med en forferdelig angst som hemmer henne i mye, men ting går sakte men sikkert framover.

 

Det er Idas harde liv vi følger gjennom boken, men vi får også følge noen av de andre personenes nedturer og oppturer.

 

Berit - søsteren til Ida. Hun er mørk, svart langt hår og alltid brun og fin i huden. De fleste av guttene er ville etter Berit, men valget hennes faller på Geir, og de blir sammen når Berit er tretten år, flytter sammen når de er femten, og gifter seg når de er sytten. Sammen får de tvillingene Audun og Bjørnar. Berit får mye juling av moren gjennom hele oppveksten, og faren hater henne. Berit er en sterk person og klarer seg utmerket selv om hun kanskje er den som har det tøffest av de to søstrene. Det er hun som har fått mest kjeft og juling. Kanskje for det hun tør å si imot foreldrene.

 

 Lisa - moren til Ida. Jobber og sliter så familien skal få mat på bordet og klær å gå i. Hun prøver så godt hun kan, men det er ikke enkelt når man har en mann som drikker opp nesten hele husholdningsbudsjettet, og skjellsordene mangler det ikke på. Hun er en overarbeidet hustru som jobber og sliter så fælt at det går ut over barna. Hun får i tillegg kreft og må fjerne det ene brystet, men hun kommer seg igjennom alt det vonde og får en bra stilling i bank. Driver å pusser opp leiligheten.

 

 Edmund - faren til Ida og Berit. Han jobber som snekker i entrepenør-firmaet til svogeren Hjalmar, og er mye borte. Han drikker hver eneste helg og drar ofte med seg fyllekompisene sine hjem. I Begynnelsen av boken virker han ikke fullt så ille men blir verre etter hvert som drikkingen tar overhånd. Han er ganske musikalsk og kan spille det meste selv om han ikke kan en eneste tone. Trekkspill, gitar og fiolin er noen av instrumentene. Han er ikke noe snill med kona og de krangler nesten hele tiden. Hadde det ikke vært for at Hjalmar er gift med Edmunds søster så hadde han mista jobben for lenge siden. Han viser ingen form for omsorg for barna og tar ofte Ida med seg på fyllefestene sine. Av en eller annen grunn som vi ikke får vite i boken, så liker han ikke eldste datteren Berit. Han gir henne til og med skylden for bestemorens død. Faren blir bare verre og verre etter så lengre ut i boken man kommer, og tilslutt så kaster kona ham på dør. Han begynner å henge med uteligger og andre alkoholikere og drikker hver eneste dag. Inni mellom ruser han seg også med Ida. Han mister jobben og på slutten av historien er det kun Ida som har sporadisk kontakt med ham.

 

Geir – Kjæresten til Berit. Han er en av de få som virkelig har stilt opp for Ida gjennom hele boken. Det er tilslutt han som får henne ut av uføre hun er kommet i. Det sier litt om han som person. At han er omsorgsfull og bryr seg om andre mennesker. At han har sett Idas gode sider selv om hun har gjort mye dritt på grunn av sin rusavhengighet. Man får ikke vite noe særlig om Geir i den forstand, men når hun reiser til Danmark for å ruse seg i hjel så er han den som reiser ned der for å få henne hjem. Det er også han som besøker henne på sykehuset når hun havner der ett par ganger. Geir er en gutt som virkelig er glad i Ida og vil ha henne ut av rusmiljøet.

 

Hjalmar og Ingebjørg - onkelen og tanten til ida. Onkelen driver firmaet som faren jobber i. Noe konkret får man vel ikke vite om verken tanten eller onkelen, men siden de gang på gang stiller opp for Ida og familien så viser det på en måte at de er personer som gir folk en sjanse eller to til å få livet sitt på rett kjøl. Ofte gir han moren til Ida penger etter at mannen har drukket opp lønnen, og når ting blir for gale hjemme så hender det ofte at Ida får reise noen dager til onkelen og tanten som bor på Grefsen. Ett finere strøk litt utenfor Oslo. Der er det alltid nok mat på bordet og kjøleskapet er alltid fullt. De tar også med Ida til syden etter hun har hatt ett opphold på en avrusningsklinikk som en belønning for at hun har klart seg så bra. Og Ida får komme til dem og bo innimellom når livet blir for tøft.

 

Åse – Barndomsvenninne av Ida. Hun og Ida har hengt sammen siden de var små, og begynner også å ruse seg sammen. Åse er fra en finere familie som eier flere skobutikker, så hun har alltid masse lommepenger. Åse er pen og har former i motsetning til Ida som er tynn og hengslete. Hun går heller ikke utenfor døren uten å ha fått på seg sminke. Ida er vel den eneste som har sett henne uten. Moren til Åse dør tidlig av kreft og da begynner faren hennes å drikke. Den engang fine familien er ikke så fin lengre. Vi følger Åse sammen med Ida gjennom hele boken. Hun flyttet til bergen og klarte seg en stund. Helt til hun flyttet tilbake til Oslo. Hun er nå på kjøret.

 

Torill – Barndomsvenninne av Ida på lik linje med Åse. Torill går i samme klasse som Ida på barneskolen og begge to har en drøm om å bli drillpiker. Torill, Ida og Åse henger mye sammen og sniffer. Man får ikke vite noe særlig om bakgrunnen til Torill annet enn at hun går i samme klasse som Ida og bor i nabolaget. Og at de tre finner på mye sprell sammen. Ida kutter ut Torill etter at Jan ber henne om det.

 

Gro – Ida blir bestevenninne med henne mens de begge er på Bjerketun. Gro er en tøff jente. Moren døde da hun var liten og faren drikker. Gro er flink til det meste, og Ida ser opp til henne. De kjører den samme veien utfor stupet...Gro er forsatt på kjøret.

 

Bjerketun – Behandlingshjem/skole for ungdom med rus- og adferds-problemer.

 

Lambertseter-gjengen – I starten av boken består gjengen stort sett av øldrikkende ungdommer. De har fast stamsted på Bambino, og driver stort sett med innbrudd. De fleste er såkalte ”nøkkelbarn”, med fedre som drikker og mødre som jobber rævva av seg. De har også for vane å drepe katter, lage kvalm på t-banen, og terrorisere nabolaget. Men etter hvert så årene går blir gjengen mer og mer hardbarka og de fleste bruker nå morfin preparater som de skyter med kanyler. Gjengen får kallenavnet ”Lampeligaen” av avisen og er fornøyd med det.

 

Roffen – holder til i Lambertseter-gjengen. Han er to år eldre enn Ida, mørk og stilig, og har ett markert ansikt. Han begynner tilslutt å bruke morfin, og da er han ikke fullt så fin lenger. Det er han som setter det første skuddet på Ida, og vi følger også hans vei nedenom og hjem. Han havner for ente gang på Dikemark Psykriatiske Sykehus på slutten av boken.

 

Bønna - Kompis med Roffen og hører også til i Lambertseter-gjengen. Klarer seg heller ikke og driver med pushing fremdeles.

 

Det var på hyttetur med Roffen, Bønna og Gunnar Ida prøvde å sniffe første gang. Torill, Åse og Ida var da akseptert i Lambertseter-gjengen og begynte å feste med de hver eneste helg. Da går Ida i femte klasse.

 

Bjølsen-gjengen – er og en gjeng med sniffe-folk, men ikke så hardbarka som Vaterlands-gjengen. Folkene i Bjølsen-parken deler på lynolen sin i motsetning til Vaterlands-gjengen.

 

Vaterlands-gjengen – Består av tenåringer fra Oslos østkant med vanskelig familiebakgrunn, og er svær og utflytende. De ruser seg mest på lynol, og gjengen er mye hardere enn Bjølsen-gjengen. Kun sniffing som står i hodene på dem. Og der er det ikke snakk om å dele på godene. Betaler gjør man på en eller annen måte, enten med penger eller med sex.

 

Knausen-gjengen – livnærer seg på innbrudd og ruser seg for det meste på alkohol. Noen få bruker stoff. Og de driver og gjør en del hærverk når det passer dem. Er hardere enn Lambertseter-gjengen.

 

Guttene og jenter har forskjellig forhold til gjengene. Guttene holder seg til en gjeng, mens jentene flyr fram og tilbake mellom gjengene. Det er helt greit for guttene for det er manko på jenter som vil være med på kjøret.

 

Personene i boken forandrer seg gradvis desto sterkere rusmidler de bruker. Først er all rusingen og ugangen de driver med bare gøy, men etter hvert som de blir mer og mer avhengig av narkotika synker de ned både i aktivitet og moralske verdier. Kroppen forfaller også, og man er ikke så nøye på hvordan man ser ut lengre. Noen klarer å hoppe av og streite seg opp, og andre dør av overdoser. De som da blir igjen, sitter med problemer opp til halsen og det eneste som står i hodet på dem er å skaffe den neste dosen med stoff.

 

De fleste av personene i boka har de samme familieforholdene der den ene eller begge foreldrene drikker eller bruker andre ting. Eller i verste fall er død av sykdom. Så hvorfor det går som det går med menneskene i boka er ganske forståelig. De er unge mennesker som søker en form for felleskap og samhørighet som de ikke får hjemme.

 

Jeg vet av egen erfaring at gjennom rusen får man en slags falsk lykkefølelse, og man føler seg som en konge på haugen. Høyt hevet over alle andre. All form for elendighet forsvinner når man ruser seg. Man ruser seg vekk fra en verden man ikke føler seg vel i. Rusen gir en slags velvære man ikke har kjent som nøktern, men slik er det ikke så veldi lenge. Når man har ruset seg en stund får man faktisk mer problemer enn det man hadde når man først begynte. Angst, depresjon, paranoia, nerver, rastløshet, søvnløshet kommer på løpende bånd, og man må ruse seg mer for å slippe disse følelsene. Så man kommer inn i en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av.

 

Som man leser i boken så får rusen katastrofale følger til slutt for de som ikke greier å kutte den ut. Det går bare en vei og det er nedover. Kroppen blir så avhengig at den ikke klarer å fungere uten de daglige dosene med gift som man trykker i seg. Man trenger det for å klare å stå opp om morningen, for å klare å gå ut, for å spise, for å omgåes andre mennesker, for å få sove igjen på natten, og oppi alt dette så må man stresse livet av seg for å få tak i penger til det store forbruket. Det er et slitsomt og uverdig liv.

 

Knut - Han er fra en veldstående Bergensfamilie og er på ferie når han treffer Ida. Knut er da 20 år. Og alkoholiker. Han er verdens snilleste når han er edru, men i fylla blir han det reneste monster. Han vil begynne på kokke-skolen men de planene går jo selvsagt i vasken. Han har en bror som går på NHH og en søster som driver egen skobutikk. Foreldrene skilte seg da han var tretten år og han tok det veldig tungt. Han skulket skolen og begynte å drikke. Moren hans er bare opptatt av penger og høyest mulig status. Han er forferdelig stygg med Ida, og mishandler henne noe voldsomt. Hun havner flere ganger på sykehus på grunn av ham. Han havner tilslutt i fengsel for mordforsøk på henne og blir sittende inne en stund. Knut forandrer seg ikke i det hele tatt gjennom boken, kun en kort tid da han klarer å holde seg unna rusmidler. Når boken avsluttes drikker han fremdeles og vandrer rundt i Oslos gater.

 

Aina - barnet til Ida og Knut. Blir satt i fosterhjem fordi det ble for mye rusing hjemme.

 

8.

Jeg tar med noen utklipp fra boken så man skjønner hvordan livet hennes er og hvor sterkt det blir beskrevet:

 

Ida prøver å forklare hvorfor hun var nysgjerrig på rus:

"Sniffingen ga meg en billett til noe. Til en verden av stillhet og ro.Det skjedde noe godt inni meg med lynolen. Tablettene ga meg bare billett fra noe. Bort fra foreldrene mine, skolen, at jeg ser så tynn og barnslig ut. Jeg vet ikke hva som gav meg den intense følelsen av å være til overs. Rusen skjøv alt dette vekk, og fylte meg med en god tomhet. Poenget var å slippe å være nyktern."

 

Da foreldrene ble skilt i 1972 står det dette om faren:

"Det begynte med at han hadde en av sine vanlige skogsturer for å tenke over saken. Det var lenge siden jeg hadde gjennomskua den. Han kom ruslende etter 6-7 dager. Mamma nekta han å komme inn. Pappa lagde ikke no særlig bråk da. Han trodde vel det bare var ett øyeblikks sinne. Han dro opp til tante på Grefsen. Så begynte telefoneringa. mamma stod på sitt og sa hun ikke ville se ham mer. han ringte i fylla og grein og ba for seg. Eller så ringte han edru å skjelte ut mamma for hore. Han ringte til Berit også. Ofte mange ganger om dagen. "Veit du at mora di er en hore?" sa han til henne."

 

Ida, Roger og Bønna på "speed-tur"

" Endelig kommer Roger og Bønna tilbake."Ida, nå skal du få stereofix. Vi har blanda ferdig," sier Roger. Han har to siler i handa.Jeg får beskjed om å sette meg opp i senga. Svensken tar høyrearmen og Roger venstre. De sprøyter inn stoffet. Det kicker sånn at jeg kaster hue bakover og inn i veggen. det er ubehagelig. Jeg kjenner hjertet pumpe fortere og fortere. Jeg blir liggende å hive etter pusten samtidig som smertene blir sterkere og sterkere fordi jeg slo hue i veggen. Jeg liker det ikke. Etter en stund reiser jeg meg opp av senga og går bort til vasken og spyr."

 

"Med en gang jeg kommer inn i leiligheten, skvetter jeg. Midt på gulvet ligger en diger kalkun, og vi får beskjed om å forsyne oss. kalkunen frister meg ikke, der den ligger blant aske og sigarettsneiper. Borte i et hjørne står en mulatt og sikter på oss med pil og bue. Jeg setter meg ned på golvet for ikke stå midt i skuddlinja. Jeg holder krampaktig i armen til Roger.Alle speeder. Jeg får ikke kontakt med noen."

 

9. Stiltone

Boken er skrevet på bakgrunn av dagboknotater, samtaler med Ida og hennes nære familie, politirapporter, brev og karakterbøker og skal være en skildring av hvordan det er å leve som rusmisbruker. Den er lett skrevet så alle aldersgrupper kan fint lese den og skjønne alt. Den er ikke noe fagbok som har mange medisinske faguttrykk, men er skrevet på vanlig norsk talespråk, med litt sleng innimellom. Fra Idas synsvinkel. Historien er ganske tris, ,men måten den er skrevet på gjør den faktisk til tider ganske morsom å lese. Som for eksempel det kapittelet som heter "Noialand", der Ida beskriver paranoiaen sin så realistisk som det går ann. Paranoia i seg selv er jo ganske alvorlig, men jeg må si at jeg trakk på smilebåndet en del ganger når jeg leste det kapittelet. Kanskje litt ekstra siden jeg kjente meg igjen av mye av det hun beskrev der. Angst og paranoia er noe man ofte får når man har rust seg på amfetamin og gått våken dager og uker i strekk uten søvn. Det er en stor påkjenning for kroppen og veldig helsefarlig. Konsekvensene av det er at man kan gjøre og si mye dumt, samt se mye rart som ikke er naturlig for den vanlige mann i gata. Det kalles hallusinasjoner og vrangforestillinger.

 

Idas historie strekker seg jo og over 20 år, og selvfølgelig er det jo ikke bare elendighet. Man følger Ida både på oppturer og nedturer. Det er bare det at nedturene blir verre og verre etter lengre ut i boken man kommer. Og det skyldes jo at rusavhengigheten hennes blir større jo sterkere stoffer hun prøver og blir avhengig av. Både ytre og indre forhold blir forklart. Man får hele veien følge utviklingen til Ida, både utseendemessig og følelsesmessig, hvordan hun har det inni seg. Disse faktorene er veldig bra beskrevet gjennom hele boken. Ærlig og realistisk forklart. Det er faktisk sånn at man ikke klarer å legge boken fra seg fordi det stadig vekk skjer noe som gjør at spenningen holdes oppe. Jeg har ikke kjedet meg ett sekund.

 

10.

Ida prøver ved ett par anledninger å legge seg inn til behandling for sine problemer, men faller tilbake igjen til rustilværelsen etter kort tid. Hun klarer ikke stå imot. Hun har rett og slett ikke de rette folkene rundt seg, og har hun det så er hun ikke motivert nok. Det krever masse krefter og mot for å bli rusfri. Og man må hente fram en vilje av stål for å holde ut når det tordner som verst.

 

Jeg har selv levd opplevd mye av det Ida skriver om i boken, og vet hvor tøft hun har det når hun lever det livet hun gjør. Jeg vet det koster mye å komme seg ut av ett sånn liv og det er ikke gjort på en, to, tre. Man må lage seg et helt nytt liv. Få nye venner, begynne på skole/jobb, samtidig som man sliter med psykiske ettervirkninger, og russug som kommer og går. Det er hardt å komme tilbake til virkeligheten. Så at Ida går på en smell engang iblant på veien til et nytt liv, det forstår jeg godt. Ida prøver både tre og fire ganger før hun klarer seg, og det er en voldsom påkjenning hver gang, og nedturen desto større når hun ikke klarer det. Får en knekk på selvfølelsen, og det krever mer vilje til å mote seg opp til ett nytt forsøk.

 

Ida havner også i Oslos prostitusjonsmiljø, og føler da at hun har tråkket over sin siste grense, og ikke kan synke lavere ned på rangstigen. Hun som alltid har holdt fast ved at uansett hva som skjer så skal hun ikke selge kroppen sin for penger. Hun når da bunnen psykisk og bestemmer seg til slutt for å stikke til Danmark å ruse seg i hjel. Hun orker ikke mer. Aina som hun har fått med Knut er i fosterhjem og hun ser ingen lys i tunnelen. Alt er svart.

 

Nok en gang er det Geir som trår til igjen, og han reiser ned til Danmark for å hente Ida hjem igjen. Men det varer ikke så lenge før Ida havner utpå det hardkjøret igjen. Det ender på sykehus og derfra går turen til det som blir redningen. Nemlig Gaustad Psykriatriske Sykehus.

 

Tabbet jeg meg ut igjen

Der tabbet jeg meg ut igjen,
forrådet en gammel venn.
Alt er over og ferdig med det.
Og jeg fryser og det er kaldt,
der klarte jeg og rive ned.
Jeg er alene i verden,
det kan jeg godt forstå.

Når jeg er så teit,
er det helt greit,
at alle ber meg om å gå.
Jeg er alene i verden.
det er slik det måtte bli.

Jeg rota det skikkelig til,
jeg satte allting på spill.
Og like glad med det,
og prøver om jeg kan le
og kalle det en bagatell.

Jeg rota det skikkelig til.
Jeg er aleine i verden,
det kan jeg godt forstå.
Når jeg er så teit,
er det helt greit
at alle ber meg om og gå.

Jeg er aleine i verden.
Det er slik det måtte bli.

 

Historien ender bra og Ida jobber seg sakte, men sikkert tilbake til sin nye tilværelse. Hun kommer seg på jobb, men må hver eneste dag ta valget om hun skal holde seg vekke fra stoff eller ikke. Hun treffer på gamle kjente og får stadig tilbud, men klarer å si nei. Det er en skikkelig belastning hver eneste gang. I rusmiljøet er det å få tilbud, en vennetjeneste, i det "vanlige" liv blir det sett på som slemt å lure andre uti helvete igjen. Det å bli nøktern er ikke så vanskelig i seg selv, men det å skaffe seg ett helt nytt liv, det er det som er værst. Jeg tror at vist alle rusmisbrukere hadde vist dette den gang de prøvde hasj for første gang så hadde de aldri rørt det. Samtidig som det ikke nytter å si til en fjortenåring at han skal bli narkoman om ti år. Han hadde ikke hørt etter alikevel, men kanskje kan en slik bok som "Hard Asfalt" få ungdom til å tenke seg litt ekstra om før de prøver noe for første gang. Får den en person til å la vær å prøve stoff så er det nok det.

 

 

ALENE - NÅ IGJEN

 

 1. Innledning

 

Jeg valgte boken "Alene - nå igjen" fordi jeg hadde lyst å få vite noe om hvordan det er å vokse opp med en rusmisbruker rundt seg. I dette tilfellet en mor som drakk. Hva det gjør med ett barn, når mor stadig vekk er på fylla. Boken er en gripende historie om en liten gutt som først mister far og så må ta seg av moren som drikker. Det gjorde vondt langt inni hjerteroten å måtte lese hva denne gutten måtte tåle av påkjenninger. At voksne mennesker kan oppføre seg sånn overfor et lite barn er skremmende. Det ser ikke lengre enn nesetippen sin altså. At mennesker rundt ikke tør gripe inn å ta ansvar når de ser at barnet vannskjøtes. Alle burde lese denne boken og forstå at det ikke er gale å gripe inn når det går ut over små uskyldige barn. Litt medmenneskelighet må det gå ann å vise i dette sammfunnet. Denne boken er nok desverre like aktuell idag som den var for 20-30 år siden. Mange barn i dette land som vokser opp med foreldre som ruser seg. Det bør ikke være slik men det er det alikevel. Kanskje kan denne boken være en veiviser til naboer, lærere og andre som vet at et barn lider under foreldrenes misbruk, men ikke tør ringe barnevernet eller politi. Man bør tenke på de små, og se at man er ikke stygg selv om man ringer noen. Det er verre å ikke gjøre noe.

 

Boken "Alene-nå igjen" er skrevet av Paal-Andre Grinderud og utgitt av Gyldendal Norsk Forlag A/S i 1992. Boken tar for seg temaet sorg blant barn, og det å vokse opp i ett hjem preget av alkoholisme.

Paal-Andre også kalt "Potten" ble født 20.desember 1962 sammen med tvillingsøsteren sin og vokste opp i et hjem preget av alkoholmisbruk. I boken forteller han om hvordan det var å vokse opp med en alkoholisert mor, om skammen og skyldfølelsen, og om hvordan han tok på seg et alt for stort ansvar hjemme allerede som barn. Dette førte til at han noen år senere bidro til å opprette Wandasenteret, oppkalt etter hans mor. Det er et senter der hovedsaklig barn og unge som har foreldre som sliter med rus kan få noen å snakke med, og få hjelp for sitt problem. Paal-Andre ble et kjent ansikt allerede i 1989 da han stod fram på tv og fortalte sin historie.

 

 

 2. Referat

 

Boken handler om Potten som mister faren når han er ti år, og om familien som sakte, men sikkert begynner å gå opp i limingen. Moren drukner sine sorger i alkohol, og storebroren som bor i Oslo vil ikke ta så mye ansvar for Potten og søsteren, selv om han vet hva som foregår hjemme. De neste fem årene blir ett sant mareritt.Potten går inn i en egen verden hvor han veksler mellom fantasi og virkelighet. Han er et forvirret og skremt barn. Det er jo han som tar ansvar hjemme når mor er på fylla. Søsteren kommer bare hjem for å sove. Hun orker ikke være der når mor drikker. Potten som bare er et barn er blitt en omsorgsperson for sin egen mor. Samtidig som han sårt trenger å bli tatt vare på selv.

 

Potten blir sykelig opptatt av å holde fasaden og finner på mye rart for at andre ikke skal oppdage hvordan situasjonen hjemme er. Potten utvikler sterk angst og er livredd for at mor også skal dø. Han blir plaget på skolen, og begynner med selvskading for han vet ikke hvordan han skal bli kvitt ubehaget i magen, angsten.

 

 3. Struktur / komposisjon

 

Det er konflikter gjennom hele boken, og de har Potten stort sett med seg selv. Han går mye i sin egen verden og grubler. Når ingen av de voksne vil forklare ham om farens død, så blir han ganske fortvilet. Han ender i noen konflikter med broren også, og det er på grunn av at ingen vil forklare ham noe som helst, eller snakke med ham om farens død. De voksne prøver å skåne ham men det virker jo mot sin hensikt. De lager bare problemer ut av det. Potten går med sorgen sin alene og frykten for at moren også skal dø. Han utvikler etterhvert mye angst, og tisser på seg støtt og stadig. Svettetoktene blir verre jo mer angst han får.

 

Historien blir fortalt kronologisk fra Potten er ti år og til han er noen og tyve. Det er noen spenningskurver i boken, og den første er den dagen faren dør. Fram til da har historien vært relativt harmonisk, men fra den dagen begynner ting å gå nedover med familien. Moren slukker sine sorger i alkohol og Potten begynner å gjøre voksentingene moren skal gjøre, mens hun er full. Rydder huset, vasker opp, vasker klær, går å handler.

 

Det går dårlig med han på skolen, og angsten blir bare værre, og han blir mobbet på toppen av det hele. Storebroren går på skole i Oslo og da er det Potten som tar ansvaret hjemme siden han er "mannen" i huset nå. Ti år gammel. Tvillingsøsteren til Potten er nesten aldri hjemme for hun orker ikke morens fyll. Hun sover mye over hos en klassevenninne.

 

Moren drikker bare mer og mer og det ender med at de må selge huset tilslutt. De har ikke råd å ha det lenger og flytter inn i en tre-roms leilighet. Besteforeldrene har Potten ett godt forhold til, og når han finner ut at også de drikker, da knekker han sammen. Det kan ikke bli værre nå for Potten. De få menneskene som egentlig skulle ha brydd seg om ham, de drikker alle sammen. Han føler seg så ensom at han tilslutt ikke ønsker å leve mer. Den eneste som virker som å bry seg er damen i kolonialbutikken.

 

Broren er bare på besøk en gang imellom når det er begravelse, og når de må flytte fra huset til ny leilighet. Han vet hva som foregår men velger å overse det med å gi ansvaret til lillebroren som kun er ti år på det tidspunktet. Potten tar alt så bokstavelig, at når broren sier at nå er Potten mannen i huset, så går han inn for det 100%.

Potten blir livredd for å mislykkes og alt han gjør hjemme blir nermest tvangspreget. Vasker for eksempel gulvet flere ganger etter hverandre, og blir helt besatt på at ting må se ordentlig ut hjemme.

 

Selvskadingen han begynner med går ut på at han holder hendene sine under veldig varmt vann i springen, så den indre smerten blir overskygget av den ytre.

 

4.

 

Her er en beskrivelse Potten gir om julen

"Jula, de fineste dagene i året, ble uutholdelige. Det å ha alkoholiserte foreldre er faktisk verre enn folk tror. For meg var uforutsigbarheten det verste. Jeg visste aldri hva som skulle skje. Det normale for meg var at mor var full, ikke at hun var edru. Hun var aldri ondskapsfull, men det var hun som valgte å drikke. Hun kunne og burde sagt nei til det. Jeg måtte ta ansvaret for både meg selv og henne. Jeg var jo altfor ung til å ta et slikt ansvar, forteller Potten."

 

"Det var mørkt oppe hos Mor Dagmar. Døra var lukket, men ikke låst. Han tok av seg støvlene nede og listet seg opp trappa. Han var helt svett i hendene, og det rant under den ene armen igjen. Men han måtte snakke om det idag. Jeg vet at mamma vil vi skal ha det fint til jul, tenkte han. Bare hun er klar og edru. Døra til kjøkkenet var åpen, det luktet forferdelig der inne, en blanding av sur røyk og søt parfyme. Mamma lå på sofaen med alle klærne på. Det var sigarettstumper over alt, på bordet og på gulvet. "Mamma, det er snart julaften!!" Han dultet i henne igjen, hun gryntet. "Vi pleide å ha ordentlig jul før, mamma. Vær så snill." Ingen reaksjon å få. Hva skal jeg gjøre tenkte han. Vesken til mamma lå på en stol i stuen. Potten gikk bort å åpnet den. Der lå pengepungen. det var ingen annen utvei."

 

Potten på sosialkontoret før jul

 

"Du skjønner, mamma er litt syk og vi mangler penger til julemat. Hun har hatt masse utgifter siden pappa ble borte. Hun sa at jeg kunne spørre her. Jeg lyver Gud, tenkte han, men jeg er nødt. Nå drar jeg kjensel på deg. Faren din var journalist i bygdeavisa, ikke sant? Han er journalist, sa Potten. Rett fikk være rett. Hvor syk er mammaen din da? Hun tok opp pennen igjen. Hun savner pappa, og er veldig lei seg. Hun vil så gjerne vi skal ha en koselig jul, men hun har ingen penger akkurat nå. Kuratoren tenkte litt. Jeg skulle gjerne ha snakket med moren din....Mamma kan komme ned etter jul, når hun er blitt frisk, sa han fort. Det var lenge til det, julen var viktigst nå."

 

 

Miljøskildringer

 

5.

Miljøet blir det ikke lagt særlig vekt på i boken, men historien er hentet fra tidli på 70-tallet og holder på en ti års periode. Familien tilhører den litt øvre arbeiderklassen og bor i en fin enebolig. De er en respektert familie. Men etter at faren dør og moren begynner å drikke så må de tilslutt selge huset og flytte inn i en to-roms leilighet.

 

Personskildringer

 

6.                                                                

Det er ikke så mange personer med i boken og her er noen av de viktigste:

 

Potten - bokens hovedperson. En liten, tynn og rask gutt med lyst hår og store blå øyne. Har en ganske livlig fantasi og ser ofte for seg krypdyr som kommer ut ifra veggen. Blir utsatt for store psykiske belastninger når faren dør og moren begynner å drikke. Utvikler sterk angst og begynner med selvskading.

 

Wanda - mor. Pen dame med lyst krøllete hår. Begynner å drikke når mannen dør. Er aldri slem på fylla, men det går ut over barna alikevel. Blir alkoholiker tilslutt. Hun dør når Potten er 16 år.

 

Walter - pappa. Er journalist og jobber i avis. Er mye borte på jobb. Dør da Potten er ti år.

 

Mor Dagmar - bestemor. Hun er en person som bryr seg uten å kreve noe tilbake. Begynner uheldigvis å drikke hun også, sammen med moren til Potten. Hun er den siste av Pottens nærmeste ,utenom søskene hans, som dør da han er noen og tyve.

 

Tom-Vidar - broren. 11år eldre en Potten. Bor i Oslo hvor han går på skole. Flytter sammen med kjæresten. Får ett godt forhold til Potten tilslutt.

 

Mette - tvillingsøster. Hun er den store og sterke av de to. Beskytter Potten når noen er stygge med han. Hunvelger å være mye vekke fra hjemmet når moren begynner å drikke. Hun orker ikke være hjemme.

 

Oste-Anna - Jobber i kolonialbutikken. Morsom dame. Hun lukter ost og stikker alltid en oste- eller pølsebit i munnen på Potten når han er innom. Hun er alltid så god med Potten.

 

Tobakks-Berit - Jobber i kolonialbutikken. Lukter tobakk hele tiden.

 

Modum nervesanatorium - Potten kommer hit etter råd fra psykolog. Det ser ut til at det blir redningen hans. Det å få være der gir Potten troen på livet.

 

Jeanette - terapeut på modum og får en fin kontakt med Potten. Hun er en god støtte for ham mens han er innlagt der. Det er vondt for Potten å skilles fra henne.

 

 

Synsvinkel

 

7.

Boken er skrevet ganske enkel så den er lett å lese. Synsvinkelen er ut ifra Pottens øyne fra han er ti år til han er noen og tyve. Hele boken handler om hvordan Potten har det inni seg og hvordan han sliter psykisk når han utsettes for de påkjenninger som han gjør. Det er på en måte en reprimande til alle voksne om å ta barna

på alvor når dramatiske ting skjer. At det er viktig å sette seg ned med de små å snakke med dem om det som har skjedd, og faktisk ta seg tid til å lytte og svare på spørsmål.

 

 

8.

Barn har en mer livlig famtasi enn voksne og derfor er det mer viktig å være ærlig med dem, enn å ikke svare konkret i det hele tatt. Det å skulle skåne barna kan være mer skadelig enn å fortelle dem sannheten. Det kommer kraftig fram i boken. Man må jo selvfølgelig forklare barn det på deres premisser og ikke snakke til dem på voksennivå.

 

En annen ting er at det er viktig å bry seg når man ser at barn ikke har det bra i hjemmene sine. Det er over hodet ikke Pottens ansvar å gå hjemme å passe på moren når hun er på fylla. Eller holde leiligheten i orden når hun ikke er hjemme. Han er et barn som plutselig får voksenansvar, og når folk rundt ser det men ikke tar tak i det, da er det noe gale ett sted. De sitter bare skylappene på å venter på at det skal gå over. Eller at noen andre ska ta tak i problemet.

 

Disse problemstillingene har vi den dag idag i vårt samfunn, men jeg tror det har blitt bedre. Vi er blitt flinkere til å bry oss om hverandre, og spesielt vist vi ser at barn lider under vanskelige forhold hjemme. På 60- og 70 tallet var dette tabuemner som helst ikke skulle opp i dagslys. Da skulle det som var innefor husets fire vegger, forbli der. Det gikk jo andre veien og, for Potten var jo livredd at noen skulle få vite om det som skjedde hjemme, og ta moren fra ham. Slik at han aldri fikk se henne mere. Barn tenker sånn, for de er jo glad i foreldrene sine, selv hvor dårlig de ter seg.

 

Som sagt så går stemningen i boken mye på det indre plan og Potten snakker mye med Gud, siden ingen andre vil høre på ham.

 

"Søsteren hadde lagt seg alt. Hvis bare mamma også kunne legge seg, da ville jeg sove mye bedre, tenkte Potten der han stod på badet. Pappas saker stod på badehyllen enda. Hvis han lå nede i jorda, skulle vel tingene hans også vært der? Han ser meg sikkert, tror ikke du også det, Gud? sa Potten lavt. Han satte seg på dolokket, lukket øynene og foldet hendene:

"Kjære Gud, vil du passe på morfar så ikke han også blir syk, og vil du hjelpe mamma så hun får sove. Takk skal du ha for at søsteren er blitt så snill, og kan du ikke ta bort de dyra som kommer ut av veggen inne i kottet mitt? De skremmer meg sånn, skjønner du. Og kan du ikke være pappaen min til pappaen min kommer tilbake? For du vet vel hvor han er? Sov godt, Gud. Amen."

 

 

9.

Tar med ett lite utdrag om alkohol og skadevirkningene det har på mennesker:

 

Alkoholen gir en bedøvende, narkotisk virkning på hjernen. Nervesystemets funksjon reduseres, mens brukeren samtidig får en følelse av velbefinnende. Denne følelsen er likevel ikke til å stole på, som vi vet synker både konsentrasjonen og vurderingsevnen. Mange ønsker å si og gjøre ting de ellers ikke ville gjort om de var edru. I en slik alkoholpåvirket tilstand er det ikke bare selskapsløver, vitsefortellere, danseløver og "de som har monopol på vettet" som dukker opp, men gjør også plass for de som krangler, slåsskjempene, kvinnemishandlere, promillekjørere og innbruddstyver.

 

Alkoholbrukeren kan få upresise bevegelser og den kritiske sansen sløves. Arbeidsevnen minsker og antall ulykker stiger, spesielt trafikkulykker. Venerisk smitte (kjønnssykdommer) spres ofte under alkoholpåvirkning. Ved høyere doser inntrer snøvling og ved enda større doser trøtthet og søvn. Faren for utvikling av alkoholisme, og økonomiske vansker, som følge av at pengene går mer og mer til alkohol. Mange opplever at både familie og venner vender dem ryggen og dette igjen vil virke forsterkende på den onde sirkelen.

 

Moren til Potten dør tilslutt av all drikkingen sin. Kroppen hennes tålte det ikke mere. Mor Dagmar og bestefaren dør også ett par år senere. Potten flytter til Oslo for å bo nermere broren. Han har løyet for mye om familiesituasjonen sin i hjembygda og det blir for tungt å bo der. Søsteren har fått seg kjæreste og et lite barn å ta seg av. I løpet av et halv år flytter Potten tre ganger og har tre forskjellige jobber i Oslo. Han finner ikke roen og angsten er forferdelig å leve med. Ikke klarer han å sette grenser for seg selv heller og jobber seg halvt ihjel, til han møter veggen og blir sykemeldt.

 

Han får endelig time hos en psykolog som vil sende ham til Modum Bad. Potten reiser og blir der i fire måneder. Her får han de trygge rammene rundt seg som han har manglet i årevis. Han må forholde seg til regler og møte til faste avtaler, noe som er ett stort problem i begynnelsen. Han sliter voldsomt med å fullføre ting. Dette er vanlig blant barn av rusmisbrukere. De har jo sett på foreldrene som stadig vekk bryter avtaler og ikke stiller opp for dem. Slike barn har også vansker med å skille hva som er normalt og ikke. De har som regel gjort det de har følt er det rette fordi ingen har vist dem det før, og mangler den vanlige oppdragelsen andre barn gjerne har.

 

Pottens historie er nok desverre ikke unik, for det er mange tusen barn som har det slik i Norge idag. Jeg ble trist når jeg leste boken, fordi at det må ha vært helt grusomt for et lite barn å ha det slik hjemme. Jeg håper mange voksne tar seg tid til denne boken, så kanskje de kommer på litt andre tanker. At man ikke må lukke øynene vist man vet om noen som ikke har det bra. Heller prøve så godt man kan å hjelpe. Det skader ingen å vise litt mer medmenneskelighet.

 

Historien til Potten endte bra heldigvis. Han reiste fra Modum og skulle begynne på jobb to dager senere. Forholdet til broren bedret seg, og nå begynte en ny epoke på livet hans. Som sagt tidligere, så åpnet han Wanda-senteret, som er til for å hjelpe andre barn med samme bakgunn som ham selv. Han har mottatt mange priser i senere tid for sitt arbeid for de svakeste i samfunnet.

 

Når jeg sårer deg til du gråter
vil jeg helst at du ikke skal gå.
Når jeg rømmer vil jeg du skal lete.
Er det så vanskelig å forstå?

Når jeg prøver ut dine grenser,
vil jeg du skal si i fra.
Hvis du gir deg og føyer meg da,
blir du en jeg lett kan ta.

«Du har lest masse i bøkene,
en slags oppskrift på hvem jeg er.
Men jeg stemmer ikke i det hele tatt,
det er derfor jeg vil at du skal være.
Jeg er så lei av å bli forlatt.»

 

 

Sammendrag fra begge bøkene

 

Hovedtemaet for bøkene "Hard asfalt" og "Alene-nå igjen" er rusproblematikk. Hvor ødeleggende rus kan være for mennesker. Både den som bruker og de som er pårørende. I "Hard asfalt" følger vi en stoff-misbruker, og i "Alene-nå igjen" følger vi en sønn av en alkoholiker. Det som er likt i begge bøkene er rusens ødeleggelser og de følgende det får for de det gjelder. Det kan ramme folk fra alle levekår. Fattig som rik. Det er bare det at for noen ligger det mer til rette å havne utpå enn for andre.

 

Som Ida i "Hard asfalt", hvor de flytter til et sted der de fleste sliter med rusproblemer, og tilgangen på stoff dermed blir lettere. Hun har dessuten en far som drikker relativt mye. Man skjønner etter å ha lest boken at et liv som rusmisbruker ikke er en dans på roser, og man får en bedre forståelse for mennesker som har havnet i dette uføre. Rusen tar bare mer og mer av livet ditt, til man tilslutt ikke er særlig levende lengre. Alt dreier seg kun om å få tak i mer rus. Foreldre og søsken er totalt maktesløse og vet ikke sine arme råd. De slites ut psykisk av å se barnet og søsteren sin sakte men sikkert gå nedenom og hjem.

 

 I "Alene-nå igjen" er det Potten som har en mor som er alkoholiker vi følger. De er fra den øvre klassen og er en respektert familie før tragedien inntreffer. Hun drikker seg vekk fra denne planeten mens han som barn må oppleve det hele på nært hold. Det er kanskje enda verre det. Han må i tillegg til å passe en alkoholisert mor gå alene med sorgen over å ha mistet sin far. Det er hjerteskjærende å lese at det i det hele tatt har gått an å la en liten gutt få oppleve noe sånt.

 

 Som nevt tidligere så ser man igjen hvordan rus ødelegger selv de beste familier. Alle som har ett avhengighetsproblem til rusmidler ødelegger ikke bare for seg selv, men også for de rundt. Jeg personlig mener at alle som har et rusproblem har også et psykisk problem. Hva som kom først er ikke alltid like lett å vite. Man kan forsterke de psykisk relaterte problemene ved å begynne å ruse seg, eller man kan ruse på seg psykiske lidelser. Uansett så ruser folk seg av en eller annen grunn, som gjør at de til vanlig ikke har det bra nok uten rus.

 

Det leser vi også i begge bøkene som er nevnt over. De har det så kjipt med seg selv, og blir da søkende mot noe som kan lindre det vonde, og når de finner rusen eller den finner dem så er det gjort. Det som overrasket meg er at Potten ikke havner på samme galeien som moren, for han hadde noen muligheter til det. Jeg tror at enten så blir man som de man omgåes, eller så tar man fullstendig avstand fra det. Det er uansett viktig å ikke teste ut rusmidler for moro skyld. Du vet aldri om det er du som blir hektet, eller ikke. Veien inn er lettere enn veien ut.