Erlend Loe

Erlend Loe ble født inn i et akademikerhjem Trondheim i 1969. Andre året på videregående skole, bestemte han seg for å ta et år i Frankrike, for så å avslutte studiene som privatist året etter. Han nektet militærtjeneste, og opptrådte som skuespiller med teatergruppen ”Stella Polaris”. Han er utdannet Cand. Mag med folkevitenskap som grunnfag og filmvitenskap og litteraturvitenskap. Han utdannet seg som manusforfatter under ”Den Danske Filmskole” i København. Her fikk han sjansen til å lage noen reklamefilmer og informative filmer, som for eksempel ”Jacobs liste” om klamydia. Han er i dag bosatt i Oslo der han var med å opprette ”Screenwriters Oslo”, et kontorfellesskap for manusforfattere. Og ikke overraskende, var hans debutroman, ”Tatt av kvinnen” fra 1993, likt et filmmanuskript i oppbygningen. Tross strålende kritikker, ble den ikke lest av mange. Men etter noen barnebøker, fikk han et gjennombrudd med kultromanen ”Naiv. Super.” i 1996. Det var først etter at dette hysteriet hadde lagt seg at flere leste ”Tatt av kvinnen” også. Bøkene hans er blitt karakterisert som ”bøkene for generasjonen som ikke leser”. Det karakteristiske språket i Loes bøker er enkelt, naivt og til tider banalt, og mange kjenner seg igjen i Loes hovedpersoner. Hans mål er å underholde. Men han ser også på det å underholde som noe alvorlig. Disse to er ikke motsetninger, men noe som går hånd i hånd, mener han. Hovedpersonene i Erlend Loes romaner, har alle et alvorlig problem, men dette skildres gjennom en god porsjon humor. Humor er Loes mest karakteristiske virkemiddel, selv om han selv ikke ser det som et virkemiddel, men heller som et syn på livet. Han jobber hardt for å få verkene sine til å bli morsomme, dette er ikke noe som bare oppstår av seg selv. Først får han en idé, undersøker han og samler opplysninger rundt idéen. Når han føler seg klar, setter han seg ved dataen sin og skriver noen timer hver dag. Han skjønner ikke forfattere som kan skrive flere verk i året, han har stor respekt for dette, men han er mest opptatt av det å være menneske. Det vakre og ubarmhjertige ved å leve. Menneskenes kommunikasjon på det ytre og indre plan, deres ensomhet, deres motstand mot å bli voksne og det absurde i eksistensen, er noe som skinner igjennom i de fleste verkene hans. Innen hans neste roman ”L” kom ut i 1999, hadde han rukket å vinne ”Kulturdepartementets billedbokpris” i ’96, ”Cappelenprisen” i ’97 og ”Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok” i ’98 og oversette to verk av Hal Sirowitz. ”L” toppet besteselgerlistene og ga Erlend Loe ”Bokhandlerprisen” samme året. Som den varierte forfatteren han er, lagde han filmen ”Detektor” året etter. Dette ble en publikumssuksess, og etter dette har det bare ballet på seg. Barnebøkene om ”Kurt” ble fort populære. Etter dette har det gått slag i slag. Etter ”Kurt3” fikk han ”Trondheim Kommunes kulturpris” i 2002. Hans siste to romaner, ”Doppler” (’04) og ”Volvo Lastvagnar” (’05), er de eneste med en direkte sammenheng. Vi ser fra debuten ”Tatt av kvinnen” til de nyeste, en vekst i modenhet og karakter i takt det med forfatteren. Hva vil denne overraskende forfatteren av samtiden servere oss utover? Jeg tror vi kan vente oss mye mer fra Erlend Loe i tiden framover.

”Tatt av kvinnen” handler om en depressiv og omsorgsfull tøffelhelt i 20-årsalderen, som får livet sitt endevendt da den dominerende kvinnen Marianne kommer brøytende inn i livet hans. Forholdet deres går etter hvert over til kjærlighet og hovedpersonen opplever det gode og onde dette fører med seg. ”Naiv.Super.” handler om den naive og uopplyste 25årige studenten som en dag møter veggen under et crocketspill. Han avslutter det gamle livet ved å si opp studiene, selge nesten alle eiendelene sine samt leiligheten sin. Hovedpersonen er anonym i samfunnet og holder seg veldig tilbaketrukket, men forandrer seg helt etter en tur til New York, som gir ham perspektiv.

Måten historien fortelles på er den samme, gjennom hva hovedpersonen ser rundt seg mye gjennom dialog ved replikker i ”Tatt av kvinnen” og ved referering av hovedpersonen i ”Naiv.Super.”. Hovedpersonene i begge romanene er navnløse, så jeg gir de betegnelsen NS for hovedpersonen i ”Naiv. Super.” og TAK for han i ”Tatt av kvinnen”. Begge er i alderen 25-30 år og treffer en dame de ser en framtid med. TAK treffer Marianne og NS treffer Lise. Begge har en stor innvirkning på livet deres, men på veldig forskjellige måter. For det første treffes de på helt ulike måter, NS treffer Lise gjennom et uskyldig stevnemøte på en kafé, mens TAK treffer Marianne ved at hun kommer oftere og oftere om kveldene og er der halve natten. Lises innvirkning er positiv, det er til syvende og sist hun som får NS til å dra til New York, og få seg det perspektivet som endrer livet hans. Mariannes innvirkning kan ses som både positiv og negativ. Hun tar fullstendig kontroll over jeg - personens liv, men får ham til slutt til å vokse som person ved å innse at han må stå opp for seg selv og ta kontroll over sitt eget liv. Begge hovedpersonene er veldig sympatisk og vil ikke andre vondt. De er også veldig naive. Dette ser vi allerede i overskriften på ”Naiv. Super.”. I ”Tatt av kvinnen” forstår vi karakterens naivitet ved at han ikke forstår at Marianne dominerer. Allerede i begynnelsen er han for dumsnill til å jage henne ut av huset, selv om han ikke ønsker de jevnlige nattebesøkene. TAK lar seg fange og bli kontrollert, mens NS er mer depressiv, men begge stenger seg veldig inne i seg selv. Ingen av dem er særlig utadvendte, men NS har noen å prate med, vennen Kim, hvis han ønsker det. De krever ikke mye av seg selv eller omverdenen. Hovedpersonene søker etter noe, noen eller hvem de er. Begge er midt i vanskelige situasjoner i livet. Det virker som om de forakter forandring og ikke vil vokse eller ta skritt fremover. De vil rett og slett ikke godta det å bli voksne. For eksempel vil ikke NS godta at han er blitt ansvarlig student. Han dropper studiene og søker lek og barndommen ved å takle møtet med veggen gjennom å leke.

Kapittelinndelingen er veldig ulik i bøkene, ”Tatt av kvinnen” er delt inn i tre deler, som igjen er delt i nummererte kapitler. ”Naiv.Super.” har kapitlene i temastyrt deling. Begge har en klassisk dramaturgimodell, men ”Tatt av kvinnen” har noen modifikasjoner. Denne har også en meget tradisjonell spenningskurve, men med en brå og oppsiktsvekkende slutt hvor den viker fra den klassiske dramaturgien. Her åpner den for egne tanker ved å være uventet, som igjen fører til tankegang og refleksjon hos leseren. ”Naiv. Super.” er enklere oppbygd. Erlend Loe har benyttet flere knep som øker leselysten og leseopplevelsen. De er begge kronologisk opplagt, bortsett fra det første kapittelet i ”Naiv. Super.” som er et tilbakeblikk. Handlingene blir skildret av fortellende jeg-person, gjennom tanker, følelser og dialoger og monologer. I ”Tatt av kvinnen” foregår boka for det meste inne i hovedpersonen, mens den i ”Naiv. Super.” foregår for det meste i indirekte tale.. Begge hovedpersonene reiser ved hjelp av bikarakterer som blir viktigere og viktigere utover i boka. Marianne får med TAK på Interrail til Frankrike, og Lise får NS til å dra til U.S.A. Bikarakteren er også den som gjør hovedpersonen oppmerksom på feilen eller mangelen han har i tilværelsen sin. Loe har satt begge hovedpersonene i en ensom tilværelse der karakteren må tenke over sin eksistens og ta stilling til livet sitt.

I ”Naiv.Super.” er det ingen replikker, hovedpersonen referer det som blir sagt. ”Tatt av kvinnen” på den annen side er veldig preget av replikker. For eksempel fra:

”Når jeg spør ham hva han skal med en flaske Henna-shampoo, sier han at han skal gi den til mammaen sin.” (s. 75 i "Naiv. Super")

”Har du ventet lenge? Hun svarte ja, men at det ikke gjorde noe, for hun hadde spist en så veldig stor og deilig soft-is. Hva! skrek jeg, i oktober? Hvordan da, i oktober? Soft-is, sa jeg. Hvordan da, soft-is? For helvete, Marianne, spiser du virkelig soft.is i oktober?” (s. 13 kapittel 13 i "Tatt av kvinnen")

Humor blir brukt flittig og ofte. Jeg må si at disse bøkene er blant mine favoritter og at jeg brått kunne brøle ut i latter uten å tenke over tid og sted. Språket er enkelt, naivt og til tider banalt, noe som er veldig karakteristisk for Loe. Dette gjør det også mer treffende for ungdom. Bøkene er skrevet på en måte som gjør at de krever lite av deg, fordi den er lettleselig, fylt med ironi og melankoli. Loe selv mener at bøkene er mer depressive enn de er humoristiske, at det ligger noe dypere bak i hver bok.

Hovedpersonen i ”Tatt av kvinnen” er fortelleren. Han er i 20 års alderen og har en jobb hvor han for det meste driver med forfallende arbeid. Han er ganske anonym i samfunnet, som vi ser tidlig på side 19 kapittel 24, da Marianne vil holde fest: ”Og hvem skulle jeg be? Jeg spurte naboen på andre siden av gangen. […] Bare han? Lurte Marianne i en bisetning under tannpussen. Ja, sa jeg.”. Han er sympatisk og til dels usikker på seg selv. Han er gjennomsnittlig, rolig og tilbakeholden, men legger stor vekt på småting, som tidligere nevnt i eksempelet om soft-isen i oktober, som kan få TAK til å miste besinnelsen helt. Hovedpersonen kommer fra et godt familieforhold, han snakker om familiens julefeiring og moren ringer titt og ofte og er bekymret over sønnen. Han lar seg dominere av motsetningen Marianne. Selv om TAKs tanker motstrider Mariannes, får han ikke sagt noe. Om han prøver seg, konkluderer alltid Marianne med at hun har rett til slutt uansett. For eksempel på side 150 i kapittel 277, da Marianne anbefaler frisøren Tim til å klippe håret til TAK, men TAK ikke bryr seg og lar seg klippe av hvem som helst: ”Marianne kunne selvfølgelig ikke la være å nevne at vi aldri ville få vite hvor fin jeg hadde vært hvis jeg hadde latt Tim klippe meg. Nei, det ville vi aldri få vite. Jeg måtte gi henne rett.” Ellers er forholdet til Marianne for det meste fysisk og basert på sex. ”Vi lå med hverandre” repeteres ofte. De snakker veldig lite, et tydelig hint er den situasjonen hvor de har vært sammen i flere måneder og Marianne er ferdig med utdannelsen sin og TAK ikke vet hva hun er blitt. Den tingen som gir det beste innblikket i hovedpersonens virkelige tanker er et bilde han finner på Interrailet. Det er helt rødt med en blå strekmann som prøver å fange en stor, blå flekk med en bitteliten håv. TAK sier han kjenner seg igjen i strekmannen. Dette kan tolkes som om han ikke klarer å fange seg selv i forholdet med Marianne (jf blå-blå). Eller kanskje det er hans streben etter å bli godtatt i samfunnet? Det kan i hvert fall tolkes som om han søker etter noe eller strekker seg etter noe. Hovedpersonen utvikler seg gjennom boka. Han er i arbeid, har leilighet og et godt forhold til familien sin, veldig typisk norsk. Men etter at han møter Marianne snur det hele seg. Han føyer seg etter alt Marianne sier. TAK tenker som så at da det først har blitt sånn, kan han likeså godt prøve å bli hodestupsk forelsket i henne. Men han innser det ikke før de er fra hverandre etter Interrailen: s 105 kapittel 189: ”Jeg funderer på om det omsider er lykkes meg å bli ordentlig forelsket i henne.”. Han opplever for første gang savn og uro. Da Marianne kommer tilbake igjen og snart må flytte pga jobben, blir det ennå verre. Marianne begynner med tiden å bli mer og mer avvisende og TAK finner ut at hun er utro. Han opplever da sin første kjærlighetssorg. Vi ser en klar forandring i denne perioden. Han går på franskkurs, tilbringer mye tid i parken og slutter å røyke. Hele hans vesen virker roligere, daffere og mer usikker på hvem han er. Da Marianne etter noen år kommer tilbake, er han blitt sterkere og har lettere for å avvise henne. Hun er fortsatt dominerende, men vi får vite til slutt at hovedpersonen innser at den eneste som kan leve livet hans er han selv. Dette er en åpen slutt, men det vil kanskje si at han endrer Marianne med tiden.

Hovedpersonen i ”Naiv. Super.” er også fortelleren. Han framstilles som naiv, uopplyst, men handlekraftig blant annet fordi han vil forbedre tilværelsen. På 25-årsdagen hans går han på en skikkelig krasj, da broren hans slår ham i crocket. Her mister han motet og forståelsen for hans hensikt i verden. Han prøver å skape en orden ved å skrive lister. Men det som kompenserer for møtet med veggen, er hans lekestunder, med en ball og et bankebrett fra Brio. NS tar disse spesielt i bruk når han tenker på tiden, hans største frykt og fobi. Dette er noe som forekommer seg veldig ofte, ettersom han har funnet en urovekkende bok om tid. Han tenker mye på eksistensielle spørsmål, ting som at tiden faktisk ikke eksisterer og at mennesket skal dø ut om noen milliarder år. Han har enkelt ordforråd, forklarer ingenting grundig og er sterkt følelsesladet. Han overreagerer på små, banale ting, som for eksempel at han blir direkte uvel da han leser om tid eller da livet hans faller i grus etter at broren slår ham i crocket. Hovedpersonen i ”Naiv. Super.” er den barnsligste av alle Loes hovedpersoner, ikke bare gjennom lekene, men hans eneste personlige kontakt med omverdenen er en 5 årig nabogutt ved navn Børre. NS er veldig anonym i samfunnet, og har kun to voksne venner, en god en på en øde øy og en slem en som kun tærer på hovedpersonen. Dette gjør selvfølgelig at han er veldig ensom og mye alene. Han beveger seg kun ut når han må, og da er det for å handle eller ta seg en sykkeltur i skogen. Ballen spretter han kun etter at det er blitt mørkt og ingen er ute. Det går så langt at han sender et brev med mange spørsmål rundt tiden og eksistensen til Paul, forfatteren av boken han leser om tid. Han lukker seg veldig inne i seg selv og sitt univers. Det er faktisk Børre som får ham til å åpne seg litt mer, og til å møte Lise. Han får seg det han ønsket seg mest, en kjæreste. Han uttaler seg mer eller mindre direkte om det, han forteller at han har klart å bygge opp en ro, like etter at han traff Lise. Vi skjønner også at han er forelsket på måten han forteller ting på, for eksempel på s 107: ”Antakelig var det en klem. Men kanskje var det et kyss.” Ikke lenge etter at de har blitt sammen, forteller han at han hadde tenkt på å sitte mindre hjemme og gå mer ut å treffe folk. Lise har gitt ham en slags trygghet. Dette blir satt på prøve da broren ønsker ham med til New York og Lise synes dette er en storartet idé. Før han reiser, merker vi på samtalen mellom brødrene at de ikke er så nærme hverandre. Det hele fortsetter da han kommer frem. Broren nekter å høre på det ”tullet” om tidssoner, intervaller, verdensrommet og lignende, dette var grunnen for at han inviterte hovedpersonen til ham. Broren vil få ham til å slutte med sånne tanker. I løpet av tiden i New York blir NS totalforandret. Han starter med å føle seg utrygg og overveldet, men det snur seg etter litt til å bli en bra ting at New York er så stort og han er så liten. NS føler seg ubetydelig og dette gir ham en harmoni som gjenoppretter følelsen av helhet. Hovedpersonen har fått seg perspektiv. En dag finner han ut at han har lyst til å opprette en annerledes teletorgtjeneste for folk som trenger en liten pause. Med dette sier han selv at han ikke trenger det, at han har funnet roen. På flyet hjem tenker han (s 209): ”Og jeg har et smil om munnen. Noe er annerledes. Jeg vet fremdeles ikke om ting henger sammen, eller om alt vil gå bra til slutt. Men jeg tror noe betyr noe. Jeg tror på sjelens renselse gjennom lek og moro. Jeg tror også på kjærligheten. Og jeg har flere gode venner, og bare én dårlig. Og min bror er minst like sympatisk som meg”. Hele hans perspektiv og person er forandret. Han ser nå på seg selv som en potensiell kjernekar. Boka slutter med at hovedpersonen får svar fra Paul. Det er hans assistent som skriver at Paul sluttet å svare på e-mailer etter at han begynte å få flere slike daglig. Med andre ord, hovedpersonen er ikke alene, mange andre mennesker går rundt med de samme tankene som ham.

Erlend Loe bygger opp språket, kapitlene, dramaturgien og miljøene i romanene etter likt mønster, men i forskjellig grad. Han skildrer hovedpersonene sine godt gjennom deres tanker og følelser. Ved å bruke denne indre synsvinkelen, kommer vi nært innpå personen. Vi ser alt gjennom hovedpersonens øyne. Selv ble jeg så påvirket av bøkene at jeg gikk og tenkte som hovedpersonen i ”Naiv. Super.” en hel dag etter å ha lest boka. Loe har laget hovedpersonenes personlighet på den måten at vi skal kunne kjenne oss igjen i dem. Det eneste han har gjort er å dra alt litt lenger. Der virkeligheten og normaliteten slutter, fortsetter hovedpersonene i bøkene hans. Loe får ofte fram hovedpersonens gode og dårlige sider, som for eksempel i ”Tatt av kvinnen”, hvor Marianne er den rake motsetningen av hovedpersonen. Historien legger Loe opp på den måten at alt formidles gjennom hovedpersonens indre og hva han ser rundt seg. Miljøet beskrives alltid etter hovedpersonens sinnsstemning og etter miljøets betydning videre. Han bruker språket til å fortelle om karakteren og hans sinnstemning. Han får for eksempel fram hovedpersonenes depressive tilstand gjennom lange setninger. På den annen side, er Loes karakteristiske korte setninger med på å bygge hovedpersonens karakter, som framstilles gjennom dette språket som enkel og uavansert, som da gir oss assosiasjoner til barn. De korte setningene indikerer også at hovedpersonen er i ubalanse og ikke orker å forme lange setninger. Noen steder er språket mer avansert, da vil forfatteren få fram at hovedpersonen opplever harmoni og ro. Hovedpersonen har en tendens til å oppfatte mye annerledes enn de faktisk er. Han skildrer en ting av gangen akkurat slik han opplever det. Dette gjør at vi virkelig kommer inn i hovedpersonens univers. For eksempel på s 171 i ”Naiv. Super.” : ”Vi har kastet lenge. Vi går lenger og lenger fra hverandre. Min bror har kjøpt en veldig god frisbee. Den er tung og stabil. Av og til føler jeg at jeg kan kaste den hvor jeg langt det skal være. Nå kaster jeg. Nå tar min bror imot.” Typisk for bøkene; en enkel beskrivelse, hvor ingenting blir tatt som en selvfølge. Miljøskildringene er ikke særlig utbroderte eller detaljerte, kun de opplysningene som er vesentlige blir tatt med, for eksempel i ”Tatt av kvinnen” kapittel 153 side 85: ”Det er ikke et eneste menneske på perrongen”. Erlend Loe driver som sagt mye research før han setter i gang med et nytt verk. Alle stedene han skriver om har han vært. Et godt eksempel er i ”L” da han og den kameratgjengen han skriver om drar til Stillehavsøya Manuae, noe de faktisk gjorde på ordentlig også. Han tar med andre ord bøkene sine veldig alvorlig og jobber hardt med å få de som han best kan. I boka heter til og med hovedpersonen Erlend. Det er ikke så rart mange spør seg om bøkene er selvbiografiske. Erlend kaller det å leke seg litt i gråsonen. Dette var hva han svarte på spørsmålet om bøkene virkelig er selvbiografiske:

”Ja og nei. Jeg bruker naturligvis egne erfaringer, men sjelden på direkte måter. Jeg fiksjonaliserer dem, trekker dem ut av meg selv og setter dem inn i en annen sammenheng. Hovedpersonen i ”Naiv. Super.” er ikke meg, selv om jeg glimtvis har hatt noen av hans tanker, og selv om det er mitt navn som opptrer i e-postadressen på siste side. Det har jeg gjort for å bringe opp spørsmålet om hvor fiksjonene starter og virkeligheten begynner. Det er en gråsone jeg liker å leke med. Karakterene mine inneholder med andre ord elementer fra meg selv, men de er ikke meg. Prosentmessig vil jeg si at hovedpersonen i ”Tatt av kvinnen” er om lag 25% meg, slik jeg var for ti år siden, han i ”Naiv. Super.” er kanskje 30-35% meg og Erlend i ”L” er muligens hele 45% meg. Dette gjør naturligvis lesningen ganske komplisert, men det skal jo ikke være enkelt. Det har jeg hvert fall hørt.” *

Historiene er altså basert på Erlend Loes egne erfaringer og mange av hendingene er ting som faktisk har skjedd. Han kjenner seg helt klart igjen i hovedpersonene, selv om mye er til de grader overdrevet. Men dette er vel kanskje det som har ført til Loes suksess? Han skriver på en måte som får tekstene til å virke treffende på dagens generasjon, som er født inn i en ferdigstilt verden, hvor vår oppgave er å opprettholde. Dette er spesielt essensen i ”L”. Loe har også uttalt at hovedpersonen kan representere han på forskjellige stadier i livet. Dette ser man klart på hovedpersonens utvikling fra den barnsligste i debutromanen ”Tatt av kvinnen”, til den etablerte familiemannen Andreas Doppler i de to siste romanene.

Jeg, som et medlem av ”generasjonen som ikke leser”, valgte Erlend Loe som særemne, fordi jeg faktisk hadde lest ”Tatt av kvinnen” fra før. Den er den eneste boka som jeg virkelig hadde sansen for. Dette er fordi Erlend Loe skriver i en særegen stil som jeg aldri har sett maken til tidligere. Så jeg undersøkte litt videre, og fant ut at han til da kun hadde skrevet fem romaner (”Volvo Lastvagnar” hadde ennå ikke kommet). ”Doppler” hadde jeg faktisk lagt merke til for lenge siden, på grunn av det oppsiktsvekkende, lett melk designet på bokomslaget. Dette var bøker jeg gledet meg til å lese. Jeg startet med ”Naiv. Super.” og den gikk unna fort. Det er absolutt favoritt boka mi. Den gikk over alle mine forventninger. Utrolig morsom bok i skrivestil og idé. Deretter leste jeg ”Tatt av kvinnen”, og fikk en helt annen opplevelse av boka enn da jeg leste den for to år siden. Jeg kjente meg mer igjen i personene nå, etter å ha erfart en god del mer i kjærlighetslivet enn for to år siden. Jeg må si jeg hadde vanskeligheter fra å skille hovedpersonen i ”Tatt av kvinnen” fra hovedpersonen i ”Naiv. Super.”. ”Doppler” var for meg helt annerledes. Jeg forventet meg noe i den ”gamle” Loe stilen, men jeg syntes denne viket en god del fra de andre bøkene. Men etter at jeg hadde lest den og fordøyd den litt, fant jeg ut at dette var ennå en knall bok. Til slutt leste jeg den fiktive reiseskildringen i dagboksform fra den virkelige reisen til Stillehavet. Personlig vil jeg si den var en eneste stor skuff. 455 sider med svært lite action og få vittigheter, og de få som var ble for det meste repetisjoner. Men i det store og det hele vil jeg si at Erlend Loe er en vanvittig flink forfatter, med mange gode idéer, og et veldig vidt spekter av verk. Han er oversatt til flere språk og har til og med vunnet priser i utlandet, for eksempel prisen for beste bok i Tyskland for ”Tatt av kvinnen” i 1993. Jeg synes det er flott at en så fargerik person (i hvert fall på papiret) som Erlend Loe kan sette Norge litt mer på kartet for slike verk også. Verden trenger litt mer naiv og banal moro.

”Naivitet forbindes ofte med noe negativt, jeg ønsker å gi begrepet en positiv ladning.”**

Kilder

http://www.cappelen.no/main/forfatter.aspx?f=7055

http://www.kjentfolk.no/forfattere/loe

http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/loeerlen.htm

http://www.daria.no/skole/?tekst=2233

http://www.daria.no/skole/?tekst=5344

**http://org.ntnu.no/ud/dusker/html/9704/erlendloe.html

* http://www.kjentfolk.no/forfattere/loe/main.php?action=saroppgave