Problemstillingen min var ”Hvordan fremstiller Ingvar Ambjørnsen Hovedpersonene/personene i de bøkene jeg har valgt ut, og deres forhold til samfunnet?”

De bøkene jeg har lest, er:

Heksenes Kors (kriminalroman, 1987)

23-salen (roman, 1981)

Dronningen Sover (roman/fortelling, 2000)

Utsikt til Paradiset (roman, 1993)

I den første boken, ”Heksenes kors”, møter vi Harry Kramer. Han er førtidspensjonert og krigsveteran med fortid på en minesveiper under 2. verdenskrig. Harry har mistet kona si, Liselotte, og vi får vite i boka at ”Det var ikke vondt lenger, bare… Tomt.” Det virker som det er så kort tid siden kona døde at Harry ikke vet helt hva han skal gjøre med livet som enkemann enda. Han føler en slags nyvunnen frihet, men er ikke sikker på hva han skal bruke den til. I et anfall av ensomhet, og kanskje kjedsomhet, bestemmer Harry seg for å dra på pakketur til London. Her kommer han i kontakt med unggutten Bent Pettersen, som også er fra Norge. De to møtes i baren i hotellet de begge bor på i London, og kommer i kontakt pga. felles litteraturinteresser. Etter noen dager på hotellet, forsvinner Bent Pettersen sporløst, og blir borte i mange dager, til tross for at Harry hadde en avtale med ham om å se på Tower of London sammen. Harry prøver å overbevise seg selv om at Bent er som unggutter flest, og har benyttet sjansen til å ”more seg” litt når han først er i London, men klarer det ikke. Han syns ikke Bent er ”typen til det”. Harry er bekymret for Bent, og bekymringene, utvikler seg snart til nysgjerrighet, en nysgjerrighet som til slutt blir så sterk at Harry bryter seg inn på hotellrommet til Bent. Her finner han et spor som tyder på at Bent har dratt til Edinburgh. Tankene om hva som kan ha skjedd Bent gnager i hodet på Harry Kramer. Til slutt driver de ham til å reise etter. Dette drar etter hvert Harry inn i en innviklet kriminalsak, hvor Bent er en blant svært mange involverte.

Leseren møter Harry som en veldig undrende og vitebegjærlig mann (noe som jo er nødvendig, siden han er hovedpersonen i en kriminalroman), og han får rollen som en slags ”etterforsker”. Hele tiden gnager spørsmål i bakhodet hans, og han klarer verken sove eller tenke før han har fått svar på dem. Selv om Harry, gjennom det han tenker og sier, gir uttrykk for at nysgjerrigheten og undringen plager ham, skinner det likevel et snev av entusiasme gjennom, en slags ungdommelig nysgjerrighet og søken etter svar. Det kan virke som om gleden og begeistringen over å etter hvert nøste opp trådene i denne krimgåten gir ham noe. Det er slike ting Harry Kramer lever for. Greit nok, en venn, eller i hvert fall bekjent, av ham er sporløst forsvunnet, og det plager ham og bekymrer ham å ikke vite hvor han er, hva han gjør eller hva som har skjedd med ham. Men likevel; Denne følelsen av nysgjerrighet, av muligheten til å utrette noe vekker noe i Harry. Noe som han ikke har opplevd på lenge. En slags ungdommelig drivkraft, man kan kanskje kalle det livslyst? Det virker som om dette har vært noe som har manglet hos Harry siden kona, Liselotte døde. Han har på mange måter havnet utenfor det store fellesskapet, satt seg fast i den samme gamle tralten. En mann, alene med sorgen og savnet etter den viktigste personen i livet. Det kan virke som om han har stengt seg litt inne i seg selv etter at kona døde, han sier han ”klarer seg”, han har kanskje havnet i en egen boble av likegyldighet, litt på tvers av resten av samfunnet? En gammel krigsseiler som har blitt enkemann, hva har han vel å tilby det store fellesskap?

Men dette er altså helt til han bestemmer seg for å dra på pakketur til London. Egentlig drar han bare for å se byen igjen, etter å ha vært der under krigstjenesten, men dette glemmes fort når han dras inn i spillet som foregår på Edinburghs skyggeside.

Når det gjelder selve boken ”Heksenes Kors”, så var den kanskje et mindre heldig valg i forhold til problemstillingen min. Når jeg valgte bøker, fokuserte jeg mest på å fange et stort spekter innen forfatterskapet til Ambjørnsen, og ville helt fra begynnelsen av ha med en av krimbøkene hans. Jeg valgte denne boken på grunnlag av et par bokomtaler som virket svært spennende, jeg likte plottet, og valgte boken mye på grunnlag av det. Når jeg leste boken skjønte jeg vel egentlig at dette mest av alt er en kriminalroman, skrevet for selve historiens skyld. Det er en bra bok, men absolutt ikke blant Ambjørnsens beste. Jeg leste i en anmeldelse at boken var blitt kalt ”Romanen som forble en kladd”. Selve handlingen og de retningene den tar, er det som er mest i fokus, og vi kommer kanskje ikke så nært innpå hovedpersonen, Harry Kramer og hans åndelige og fysiske liv som ønskelig. Det er derfor litt vanskelig å komme med de helt store synspunktene om ham som person i forhold til problemstillingen min. Det var også vanskelig å finne noe særlig skrevet om denne boken, jeg måtte derfor i stor grad stole på mine egne egenskaper som psykiatrisk og sosial analytiker..

Boka ”23-salen” handler om Andreas Wiegert, en ganske ”vanlig” gutt fra norsk middelklasse, i utkanten av landet. Han vokser opp i en typisk norsk familie med tre barn, en mor og en far. Boken innledes med idylliske minner fra barndommen, og i et tilbakeblikk fra en hyttetur, blir vi introdusert for Benjamin.

Benjamin er moren til Andreas’ bror, altså onkel til Andreas. Forfatteren skriver dette om ham: ”Alle familier har sine skjulte skjær i sjøen. Konflikter og spenninger som ingen orker eller ønsker å dra frem i dagen. Undervannsskjær man manøvrerer utenom på respektfull avstand. I familien Wiegert het et av disse skjærene onkel Benjamin.” Andreas husker at Benjamin kun kom på besøk i sommerferiene, når familien dro på hytta, og når han spurte om onkelen ikke kunne komme på besøk litt oftere, var svaret som regel at onkelen var så ”fryktelig opptatt”.

Når vi møter Benjamin i boken, blir det ikke sagt så veldig mye om ham, men vi får vite at han er svært ordknapp, han kan ofte være stille en hel dag, og ellers bare kommunisere med enstavelsesord. Lenger ut i boka skildres en episode hvor Benjamin og Andreas sitter ved sjøen og spikker trebåter, da Benjamin på eget initiativ begynner å fortelle historien om Noah og hans folk, som dro fra sin gamle boplass, hvor det bodde troll og andre farer, og reiste til et nytt land, hvor avlingene grodde godt, og ingen farer fantes. Andreas når inn til onkel Benjamin, og får ham til å åpne seg.

Etter denne historien hopper boken to år fram i tid, og guttene får vite at onkel Benjamin er død, uten at de får høre hva som har skjedd. Senere kommer det fram at onkel Benjamin var psykiatrisk pasient, og at han var ”fryktelig opptatt” med opphold på Lier mentalsykehus, hvor han til slutt tok sitt eget liv. Vi følger Andreas videre, og i det han blir 18 år søker han om jobb hos plastfabrikken Eckov & Søn A/S, og får jobb på dagen. Her blir han, mens han stadig forsøker å søke seg jobb som sykepleier på sykehusene i distriktet, helt til en av de eldre arbeiderne foreslår at han skal forsøke seg innen psykiatrien. Kort tid etter, står Andreas med et brev i hånda. Han er ansatt som sykepleier ved Lier sykehus, det stedet hvor onkel Benjamin levde mesteparten av livet sitt, og også valgte å gjøre slutt på det. Ikke lenge etter befinner Andreas seg på sykehuset, klar for første arbeidsdag. Det første møtet med hverdagen på avdelingen blir et sjokk av dimensjoner for Andreas. Han har aldri en gang forestilt seg at forholdene kunne være slik som de møtte ham da han begynte. Han er blitt plassert på ”23-salen” den mest belastede avdelingen ved sykehuset, ”verstingavdelingen”. Det første som møter ham i døra, er en blind mann, naken fra livet og ned, som har rester av sin egen avføring i munnvikene. En vanlig dag på avdelingen involverer blant annet lærremmer, tvangsforing og ekstremt uverdige og umenneskelige forhold for pasientene.

Andreas blir overveldet av de forferdelige forholdene på sykehuset, men det han reagerer mest på, er holdningene til pleierne som jobber der. Det er på denne avdelingene de det ikke er håp for er plassert. Så pleierne gjør ingen større innsats for å utøve noen form for behandling, de gir rett og slett blanke. Pasientene merker jo ikke store forskjellen fra eller til uansett, de skal alle dø her, så hvorfor bry seg, det er den gjengse oppfatningen blant personalet. Andreas forsøker til å begynne med å stille spørsmål ved dette, men etter hvert glir også han inn i likegyldigheten som alle sykepleierne har till felles. Kanskje fordi det er det som er enklest? Hvis man engasjerer seg for mye i historien til pasientene, og deres liv, vil man til slutt grave seg så langt ned i elendigheten at man blir gal selv. Det beste er å holde seg på overflaten, og ikke dykke for dypt ned i galskapen. Andreas kom inn i sykehusmiljøet med ambisjoner om å stige i gradene fra sykepleierjobben, men tanken på dette virker mer og mer frastøtende på ham, etter hvert som han lærer systemet å kjenne. Andreas merker at han også glir inn i denne likegyldigheten som er så praktisk, han bare gjør jobben sin. Etter hvert som han innser dette, blir jobben på sykehuset mer og mer uutholdelig, og til slutt sier Andreas opp, etter ett år.

”23-salen” er først og fremst en bok om en ung gutts knallharde møte med norsk virkelighet. Andreas går fra å leve et beskyttet liv i familien, til å bo på Lier Sykehus med denne horrible hverdagen altfor tett innpå. Han kjemper i mot, men gir etter hvert mer og mer opp, og blir mer og mer likegyldig til det hele. Mot slutten av oppholdet på sykehuset går han som følge av dette inn i en dyp depresjon. Med hjelp fra medpleiere og venner, kommer han seg til slutt ut av det, og vekk fra sykehuset, men opplevelsene han hadde der vil alltid prege livet hans: ”Kanskje håpet han at alt var en vond drøm, at jordene lå øde, uten bebyggelse helt opp mot åsene bak ham. Men alt står som den gang. (…) Som en forbryter har han vendt tilbake til åstedet, men uten frykt for pågripelse og straff. For den legale misgjerning kreves ingen annen straff en den pine ettertanken gir.”

Elling er den 32-årige hovedpersonen i boka ”Utsikt til Paradiset”. Når vi treffer ham i begynnelsen av boka, har moren hans nettopp gått bort. Faren til Elling døde før han ble født, og så lenge han kan huske har han og moren bodd alene i en liten blokkleilighet i en av Oslos forsteder. Nå er Mor død, og Elling sitter tilbake forvirret og ensom i leiligheten. Han har vært vant til at moren har ordnet alle hverdagslige ting som å ta telefonen og betale regninger. Når moren dør, går livet til Elling på et vis i oppløsning, men uten at han selv merker det. I stedet for å møte virkeligheten slik den er, og ta et oppgjør med den, gjemmer Elling seg i stedet bort i sitt eget sinn, han skaper sin egen virkelighet.

Dagen etter at hans mor dør, går Elling ut og kjøper et digert teleskop. Han rydder ut rommet etter moren sin, og installerer teleskopet der, med notatblokk og det hele. Ved hjelp av teleskopet iakttar han menneskene i naboblokken, og tar del i deres liv. Han observerer det de gjør, og konstruerer situasjonene rundt det i hodet sitt. Han tar rede på navnene til alle beboerne, og loggfører det de gjør. Hans største ”prosjekt” i så måte, er den eldre damen Rigemor Jølsen. Han ”oppdager” henne i det han sveiper over blokken med teleskopet første gang. Kanskje er det savnet etter hans egen mor som gjør at han blir så interessert i denne eldre kvinnen? Etter å ha iakttatt og loggført det meste denne kvinnen har gjort i en god stund(”Hvorfor dør plantene til rigemor Jølsen? Vanner hun dem feil? Er hun, i en alder av godt over seksti virkelig så ukyndig når det kommer til fremdyrking av plantevekster?”), bestemmer Elling seg for å ta større del i livet hennes. Han følger blant annet etter henne på IRMA, det lokale supermarkedet. Han holder seg på god avstand, mens han observerer hva hun kjøper, og hvorfor. Hele tiden mens han innbiller seg selv at han også tilfeldigvis er ute og handler denne dagen.

Det er nettopp dette som er det spennende ved denne boken, Ellings evne til å assosiere videre til alt han ser, han dikter videre på alt han registrerer. Som sagt, så er nok dette på mange vis Ellings måte å takle (eller å ikke takle) sin nye virkelighet på, det å flykte inn i sitt eget sinn. Blant annet kan nevnes en episode fra boken der Eriksen fra sosialkontoret ringer (Elling er sosialklient). I stedet for å snakke med ham, legger Elling på. Men han innser ikke dette som noen form for nederlag. I stedet dikter han opp en situasjon, hvor han faktisk snakker med Eriksen, får høre hvorfor han ringer, og beklager at han ikke kan hjelpe ham med akkurat dette, men om han trenger hjelp, kan Elling alltids stille opp en annen gang. Og på dette viset får vi servert en omfattende utgreiing om hvordan Eriksen trenger hjelp til noe snekkerarbeid hjemme hos seg, og Elling, som er en av gutta, selvsagt stiller opp.

På denne måten slipper Elling å takle det faktum at han jo faktisk la på, og slett ikke snakket med Eriksen i det hele tatt.

Det er denne måten å takle tilværelsen på som er så trist med Elling, men likevel så utrolig fascinerende. Jeg synes ikke at Elling framstår som en dum person i denne romanen, tvert i mot, lynende skarp, med en ekstrem nysgjerrighet og vilje til å utforske, ta rede på hva som foregår i disse andre menneskenes liv. Han har også en til tider svært vidløftig fantasi, noe en annen episode fra boka illustrerer: Elling har nettopp observert en kvinne som legger et stykke papir fra seg på bordet foran samboeren sin, en jevngammel mann, hvorpå hun sier et eller annet, og han farer opp og slår henne. Elling setter i gang store spekulasjoner om hvorfor denne mannen kunne finne på å gjøre noe sånt, og dette resulterer i følgende passasje: ”Kåre? Her har du et lite stykke brukt toalettpapir igjen. Jeg vet at du ikke kommer til å bli glad for dette, men jeg kom til å fortelle Lillian og Bitten om disse litt spesielle ønskene dine. Det bare glapp ut av meg mens vi satt og drakk kaffe.”  ?”

En ting som er litt artig er at det faktisk kun er en eneste ordentlig dialog som foregår i hele ”Utsikt til Paradiset”, ellers skaper Elling alt selv. Boken er et spennende innblikk i et fantasifullt, produktivt og intelligent, men dessverre også like innestengt og ensomt sinn.

”Dronningen Sover” er den siste boka jeg har lest. Her er hovedpersonen Astor. Han er en alkoholisert mann på 52 år, som har jobbet i bank i hele sitt liv. I starten av boken møter vi ham mens han betrakter sin like alkoholiserte og dørgende fulle kone, Grete Reim, på vei hjem fra nabokona. Astor og Grete bor i en stor villa på kysten et sted i Norge. Astor sitter og iakttar kona mens hun halvt går, halvt kryper gjennom hagen på vei hjem. Også tenker han på kjærligheten. Den ekte kjærligheten. Mens han sitter slik, kommer han til å tenke på hvordan han møtte Grete. Det var en sommerdag i 1952, og Astor hadde nettopp fått jobb som løpegutt i en bank. Han og noen kamerater var ute på kaia, da hun bokstavelig talt kom seilende inn i livet hans. Astor ble forelsket med en gang, men dessverre hadde Grete allerede en kjæreste. De koste seg sammen den kvelden, men så gikk det mange måneder før han traff henne igjen. Det var på en restaurant inne i byen. Han spanderte vin på henne, og det kom fram at hun ikke hadde noen kjæreste lenger. Dette ble starten på et langt og lidenskapelig ekteskap m ed både opp- og nedturer. Mens Astor sitter slik og tenker lang tilbake, havarerer kona hans, Grete ute på plenen i styrtregnet. Astor stavrer seg på whiskyskjelvne bein, og tar fatt på ferden ned i første etasje for å få henne i seng.

Slik begynner vi på en lang serie tilbakeblikk fra livet til de to, hele handlingen i boken foregår i realiteten kun over en, kanskje to timer, men likevel får vi innsikt i hele ekteskapet mellom de to. vi får bli med helt fra begynnelsen når de to møtte hverandre, og Grete nettopp hadde begynt som korrekturleser, og videre ut i ekteskapet. Grete begynner etter hvert å skrive bøker som omhandler den store og på mange måter umulige, romantiserte kjærligheten. Hun skriver billige pocket-bøker, såkalt kiosklitteratur, og blir etter hvert omtalt som ”kiosk-dronningen”. Bøkene hennes blir svært populære, og Grete tjener millioner på boksalget. Hele tiden holder hun og Astor sammen. Astor jobber i bank. Det gjør han hele livet. Tiden går, og Grete tjener mer og mer penger, samtidig med dette, får de begge to smaken på det gode liv. Både mat- og alkoholkonsumet stiger flere hakk, og de blir begge alkoholikere. Grete forsøker å slutte å drikke, og klarer det en stund. Hun skriver til og med en bok om ”Hvordan gjøre seg uavhengig av alkohol”. Selvsagt sprekker Grete. Det ender i en skandale, med henne på gulvet i et motellrom i Moss, med oppkast og knuste møbler overalt rundt seg. Etter dette har Grete trukket seg mer og mr ut av rampelyset, og ekteparet har tilslutt endt opp slik vi møter dem i begynnelsen av boken. Begge med et alkoholforbruk på godt over literen om dagen, boende i hver sin etasje av den store sveitservillaen, uten at noen av dem aner hva den andre gjør. Dette høres ut som en trist og forferdelig historie, men det er det som er det vakre ved den. Astor sitter oppe i andre etasje og ser på sin kone og befatter seg med kjærligheten.

Og det er nettopp det som eksisterer mellom dette feite, fordrukne gamle paret; Den ekte kjærligheten. Det er det Astor sitter helt stille der oppe i andre og tenker på hver dag: I alle disse årene har Grete Reim skrevet om den storslåtte, eventyraktige kjærligheten som er altoppslukende og overveldende mens hun hele tiden har hatt den ekte kjærligheten her, i sitt eget hjem. Den ekte hverdagslige, evigvarende kjærligheten, den har vært der gjennom hele det strabasiøse forholdet. Spørsmålet er; Vet Grete Reim det? Vet hun at hun gjennom alle disse årene har skildret noe uoppnåelig og uvirkelig, og at det som er ekte og virkelig og som er verdt å ta vare på har vært like under nesen hennes hele tiden?

Ja, jeg tror nok hun vet det, både hun og Astor. Det de begge vet, er at Grete Reims vrengbilder og fantasier om den guddommelige kjærligheten har skaffet dem mange millioner kroner, og bidratt til å drukne den riktige kjærligheten. Og slik har de endt opp der de sitter i dag, mens de prøver å hente den fram ved hjelp av alkohol og papir og penn. Og enkelte ganger finner de igjen et glimt av den, slik som i slutten av boka, der de begge sovner i samme seng.

Det å skulle finne likheter ved, og samle alle disse personene i samme bås, fant jeg fort ut var en umulig oppgave. Likevel finnes det enkelte likhetstrekk ved personene. Alle personene må kunne sies å være litt på ”skeiva” i forhold til resten av samfunnet. Andreas i ”23-salen” kommer fra en oppvekst i en kjernefamilie i middelklassen, og blir kastet rett inn i skyggesiden av norsk helsevesen. Harry Kramer i ”Heksenes Kors” er førtidspensjonert krigsseiler og har nettopp mistet kona, han har kanskje ramlet av det store samfunnet på et vis.

Det klareste eksempelet i denne sammenhengen er likevel Elling, en 32-årig mann på sosialtrygd som nettopp har mistet moren sin og sitter ensom i en blokkleilighet i oslo, fullstendig på siden av resten av verden. I den andre enden av spekteret i forhold til Elling finner vi ekteparet i ”Dronningen Sover”. De er millionærer, og har latt ”det gode liv” fjernet dem mer og mer vekk fra det vanlige samfunn.

Det er fristende å si at Ambjørnsen helst skildrer ”outsiderne” i samfunnet. Men hva er egentlig en outsider? Er vi ikke alle en slags outsidere? Jeg tror konklusjonen min må bli at han skildrer vanlige mennesker, vanlig hverdag, over hele Norge. Det er jo faktisk slik verden er?

Kilder:

http://www.daria.no/skole/?tekst=1237

http://www.daria.no/skole/?tekst=6641

http://www.cappelen.no/main/forfatter.aspx?isbn=8202201438&f=7000

http://www.kjentfolk.no/forfattere/ambjornsen/frameset.php?load=main.php?action=saroppgave