Daria.no

Særemne om Ingvar Ambjørnsens og bøkene om Elling

Særemne om Ingvar Ambjørnsens og bøkene om Elling
Sjanger
Særemne
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2001.07.23
Tema
Ingvar AmbjørnsenEllingPelle og Proffen
  • INNHOLDSREGISTER.
  • INNLEDNING
  • HVORDAN SÆREMNET ER LAGT OPP
  • BIOGRAFI OM AMBJØRNSEN.
  • AMBJØRNSENS BARNE OG UNGDOMSBØKER.
  • FORFATTERSKAPET FOR VOKSNE
  • LITTERÆRE PRISER
  • INTERVJU MED AMBJØRNSEN. FRA VG.

    BØKENE:
    • UTSIKT TIL PARADIS.
      • HANDLINGSREFERAT.
      • ANALYSE.

    • FUGLEDANSEN.
      • HANDLINGSREFERAT.
      • ANALYSE.

    • BRØDRE I BLODET.
      • HANDLINGSREFERAT.
      • ANALYSE.

    • ELSK MEG I MORGEN.
      • HANDLINGSREFERAT:
      • ANALYSE.

    • ANALYSE AV HELE ELLING SERIEN.
    • VIRKEMIDDELBRUK
    • VALG AV HOVEDPERSONER
    • MILJØ
      • TEMATIKK
      • SPRÅK
      • KONKLUSJON
    • KILDEHENVISNINGER:



    INNLEDNING:
    Etter litt fram og tilbake ble jeg, Toril, og Monica enige om at vi ville satse på å lage et felles særemne. Grunnen var rett og slett den at vi begge ønsket å skrive et særemne rundt Ingvar Ambjørnsen. Vi hadde begge to vært fascinert av Ambjørnsen og hans forfatterskap i lang tid, så det var egentlig et opplagt valg for oss begge å velge noe av ham. Nå var det heller ikke videre vanskelig for oss å bestemme oss for hvilke bøker vi skulle ta for oss, og hva slags særemne vi ville skrive. Vi ønsket ikke å skrive et direkte forfatterstudium, og heller ikke et rent temastudium. Men et særemne om en rolleskikkelse skapt av Ingvar Ambjørnsen, nemlig Elling.
    Ambjørnsen har skrevet fire bøker om Elling. "Utsikt til paradiset" kom først. Senere kom "Fugledansen", "Brødre i blodet" og så til sist kom "Elsk meg i morgen". Og det var altså disse fire bøkene vi valgte å skrive om.

    Først måtte vi bli enige om hvilke problemstilling vi skulle ta fatt på. Hva var det egentlig vi ønsket å finne ut av ved å gjøre dette særemnet? Etter å ha pratet litt fram og tilbake om det, var vi enige om at det som kunne være interessant å se nærmere på, var følgende:
    "Hva er det med Elling, og den måten Ambjørnsen fremstiller han på, som gjør at mennesker faller for ham? Hva er det som treffer oss som lesere sånn at mange mennesker blir så engasjert at de kontakter forfatteren og ber om at fremtidige Elling bøker må ende slik de selv ønsker?"

    Da vi var blitt enige om dette, måtte vi finne en måte å arbeide på. Vi ønsket begge to å arbeide en del selvstendig, men samtidig så var vi jo klar over at vi nødvendigvis måtte samarbeide for å få til dette. Det skulle jo tross alt leveres inn som et fellesarbeid.
    Men vi ble fort enige om at vi fikk gå i gang med hver våre bøker. Altså, vi skjønte jo at vi måttet lese alle fire bøkene begge to, slik at vi skulle kunne samarbeide om det som var felles. Vi ble enige om at vi skulle konsentrere oss om to bøker hver. Jeg skulle skrive referat og analyse av den første og den tredje boka, og så skulle Monica ta seg av de to andre bøkene. Vi bestemte oss også for å bruke PCen flittig. Ved hjelp av den, kunne vi jo sende det arbeidet vi hadde gjort fram og tilbake mellom oss og få hjelp og innspill i fra hverandre. Dermed satte vi i gang med arbeidet. Vi prøvde å få fatt i Ambjørnsen selv, via en e-mail adresse vi fant på hjemmesiden hans, men selv om vi aldri fikk kontakt med Ambjørnsen, så er vi i dag rimelig stolte og fornøyde over det vi sammen har klart å få til.

    HVORDAN ER SÆREMNET LAGT OPP?
    Vi har valgt å begynne særemnet med en liten introduksjon om hva som lå bak akkurat dette arbeidet. Om hvorfor vi valgte å skrive om "Elling", og om det at vi valgte å arbeide sammen. Etter dette følger en oversikt over Ingvar Ambjørnsen, hans liv og historie, samt hans forfatterskap og hvilke utmerkelser det har brakt med seg. Her har vi også tatt med et referat fra et intervju med Ambjørnsen, som vi føler forteller mye om hvem han er. Men det intervjuet forteller også noe om hvordan Elling kan ha blitt skapt, og om hvor han kan ha funnet karaktertrekkene vi senere finner hos Elling.
    Deretter har vi valgt å ta for oss bøkene i rekkefølge. Først et handlingsreferat etterfulgt av en analyse av den aktuelle boka. Når så alle fire bøkene er blitt behørig presentert på den måten, følger det en felles analyse over alle bøkene.

    OM FORFATTEREN
    Ingvar Ambjørnsen er født den 20.mai 1956 i Larvik. Faren var postmester, og mor var hjemmeværende. Selv om han lærte seg kunsten å lese alt som 7-åring, var han aldri spesielt skoleflink. Men han utmerket seg alt der som en som hadde ordet i sin makt. Han var flink til å skrive stiler, og han var oppslukt av bøker. Han leste alt han kom over, særlig Bjørneboe og Hamsun, men også Dostojevski var brukbar litteratur for en gutt som fant stor glede i å lese. Mens hans jevnaldrende var ute og spillte fotball, satt Ambjørnsen inne å leste. Og når andre drømte om å bli politi eller brannmann, så drømte han om å bli dikter eller forfatter. Med det som mål, droppet han ut av skolen så fort det var mulig å gjøre det. Hva skulle vel en forfatter med skolelærdom? Det var virkeligheten som telte for Ambjørnsen.
    Og livserfaring fikk han. Han levde et rastløst og omflakkende liv, og arbeidserfaringen han fikk bestod av strøjobber her og der, blant annet i psykiatrien. Han vanket i harde miljøer, blant både narkomane og andre rusmisbrukere. Hadde det ikke vært for det talentet han hadde, så kunne han nok like gjerne ha endt opp som en av disse navnløse mennene som henger rundt Sentralbanestasjonen - eller Oslo S - og bare lever for den neste dosen med heroin. Men han klarte seg. Drømmen om å bli forfatter holdt han oppe. Mens han utførte arbeidet han måtte ha for å overleve, så skrev han.
    Mens han levde slik i ytterkanten av det aksepterte, fikk han god innsikt i hva det vil si å leve på den "harde" siden. Han fikk en innsikt som ikke så ofte har blitt behandlet skikkelig i litteraturen. Men Ambjørnsen skrev om det, og det er vel ingen andre i Norge som klarer å skildre problemene rundt det å være menneske på en så fortreffelig måte som det han gjør.
    Ambjørnsen har også vært mye på flyttefot. Han har slått seg ned på forskjellige steder, for kortere eller lengre tid, uten særlig mye annet i bagasjen enn en velbrukt, gammel skrivemaskin. For uansett hvor omflakkende og rotløst livet hans har vært, har han aldri gitt slipp på drømmen om å bli forfatter.

    1979 var han sivilarbeider på "Den åpne dør", Frelsesarmeens hybelhus og omsorgstilbud for de som har levd lenge og drukket mye. Der skrev han den første romanen sin, og ble fast ansatt hos Frelsesarmeen mens han ventet på at boka skulle bli antatt, utgitt, for så å bli til penger. Og i 1981 lyktes han. Han debuterte med "23-salen", som handler om livet på en psykiatrisk avdeling på et sykehus. Ambjørnsen hadde nemlig jobbet på Dikemark psykiatriske sykehus selv, og boken er mer eller mindre autentisk.
    Både "23-salen" og de neste bøkene hans ble utgitt på Forfatterforlaget, et undergrunnsforlag i Oslo, som for lengst er gått konkurs. Etter det gikk han over til Cappelen, og det var etter overgangen dit, med utgivelsen av "Hvite Niggere" i 1986, at han ble den stjerneforfatteren vi i dag kjenner, og som er godt likt både blant eldre og yngre lesere.
    I 1985 flyttet Ambjørnsen til Tyskland, og der har han siden slått seg til ro. Han bor i Hamburg sammen med sin tyske kone. De møttes gjennom hans utgivelser i Tyskland, hun var og er oversetteren hans der. De bor i ett område som er sterkt belastet av narkotikaproblemer. Her finner han stadig inspirasjon til å skrive mer om taperne i dagens samfunn.
    Opp gjennom årenes løp har Ambjørnsen framstått som en rødvin-pimpende, øl-drikkende og hasj-røykende, heller usunn person, som har funnet glede og inspirasjon av disse "milde" rusmidlene. Han har ofte uttalt seg positivt om hasjfriheten som finnes i Tyskland. Men de siste par årene har Ambjørnsen endret en del på livsstilen sin. Den er blitt et hakk bedre med tiden. Røykingen er kuttet ned til bare å foregå på kveldstid, og da følger også drikkingen samme mønster. Han drikker stort sett te på dagtid nå, en ting han ikke ville ha gjort for bare få år siden. Men grunnen til denne omleggingen av livsstil var ikke en fordømming av et liv med rusen. Nei, grunnen var rett og slett den at han kom dit hen at han ble dårlig, eller syk, av å leve som han gjorde. Og som en, tross alt, fornuftig mann, valgte han altså å kutte ned på disse "giftene", som han har hatt stor glede av opp igjennom livet, men som altså nå ikke lenger virker som om de er bra for han.

    Ingvar Ambjørnsen begynte som voksenbokforfatter. Til dem har han hentet inspirasjon og temaer fra miljøer han kjenner fra innsiden. Miljøer som ofte er harde og rommer mange tragedier, der de brettes ut i all sin elendighet for leserne. Men om temaene kan være dystre nok, skildrer gjerne Ingvar Ambjørnsen personene sine med både varme og humor, og alt formidles med et levende og muntlig språk.
    Etter 7 voksenbøker bestemte han seg for å skrive en bok for barn og ungdom. Noe som resulterte i den første boken om "Pelle og Proffen". Senere har han skrevet ytterligere ni "Pelle og Proffen" bøker, hvorav den mest kjente er den andre boken; "Døden på Oslo-S."
    Ambjørnsen skriver stadig barnebøker og noveller. Han er spaltist, og han skriver sine romaner. Samtidig med de fire "Elling-bøkene" har han skrevet fire barnebøker, to novellesamlinger og en artikkelsamling. De fleste av dem har fått store priser. Nå er det bare de riktig store litteraturprisene som gjenstår for Ambjørnsen å innkassere. Men, i den sammenheng er han kanskje litt for folkelig, litt for populær og folkekjær?

    Ingvar Ambjørnsen har alt i alt skrevet 36 bøker siden han debuterte i 1981:

    AMBJØRNSENS BARNE OG UNGDOMSBØKER.
    De mest kjente barnebøkene til Ambjørnsen er bøkene om "Pelle og Proffen".
    Hovedstikkordene i disse bøkene er vennskap og fellesskap. Det som skjer i bøkene er at gutten dumper bort i problemer, eller et mysterium, som så blir løst i slutten av boken. Ambjørnsen mener alltid noe med det han skriver. Sentrale temaer er overgrep, intoleranse mot vold, miljøødeleggelser og menneskeforakt. Han vil at barn og ungdom skal lære noe. Han klarer å få fram disse temaene ved hjelp av humor og god underholdning. Flere av bøkene hans er filmatisert og her har Ambjørnsen spilt en viktig rolle. Neste "Pelle og Proffen" bok kommer om noen år.

    PELLE OG PROFFEN - BØKENE
    Tittel, Utgitt første gang, Forlag, Sjanger
    Kjempene faller , 1987, Cappelen, Roman
    Døden på Oslo S, 1988, Cappelen, Roman
    Giftige Løgner, 1989, Cappelen, Roman
    Sannhet til salgs, 1990, Cappelen, Roman
    De blå ulvene, 1991, Cappelen, Roman
    Flammer i snø, 1992, Cappelen, Roman
    Etter orkanen , 1993, Cappelen, Roman
    Hevnen fra himmelen, 1994, Cappelen, Roman
    Storbyens stemme, 1995, Cappelen, Roman
    Mordet på Aker brygge, 1995, Cappelen, Roman
    Kjempene faller, 1993, Semic, Tegneserie
    ANDRE BØKER FOR BARN OG UNGDOM
    Tittel, Utgitt første gang, Forlag, Sjanger
    Samson og Roberto, 1998, Cappelen, Roman
    Krakilske Kamerater, 1999, Cappelen, Roman
    Pater Pietros hemmelighet, 2000, Cappelen, Roman

    FORFATTERSKAPET FOR VOKSNE
    Ambjørnsen er offentlig kjent som en av de store forfatterne i dagens norske litteratur. Nesten alt det Ambjørnsen skriver om i sine bøker for voksne, er selvopplevd. Han har prøvd alt som er å oppdrive av narkotiske midler, slik at han på en bedre måte kan skildre hovedpersonene i bøkene sine. Ambjørnsen er en meget produktiv forfatter. På de siste 15 årene har han gitt ut 20 bøker, men langt fra alle bøkene er mesterverker. Fellesnevneren for alle bøkene er at de dreier seg om samfunnets tapere. Han sier selv at han skrev på begynnelsen av 80-tallet, slik at han kunne få penger til overs. Da han hadde skrevet "Stalins øyne" og "Hvite niggere", ble han virkelig en "kultforfatter". Han hadde da suksess i bokklubber, ikke minst i Tyskland.


    BØKENE FOR DE VOKSNE.
    Tittel, Utgitt første gang, Forlag, Sjanger
    23-salen, 1981, Forfatterforlaget, Roman
    Sarons ham, 1982, Forfatterforlaget Roman
    Den siste revejakta, 1983, Forfatterforlaget Roman
    Galgenfrist, 1984, Cappelen, Roman
    Stalins øyne, 1985, Cappelen, Roman
    Hvite niggere, 1986, Cappelen, Roman
    Jesus står i porten, 1988, Cappelen, Noveller
    Bellona :
    gudinna som ble vaktbikkje, 1988, Cappelen, Roman
    Stemmer Tyske nåtidsnoveller, 1988, Cappelen, Antologi
    San Sebastian Blues, 1989, Cappelen, Roman
    Den mekaniske kvinnen, 1990, Cappelen, Roman
    Det gyldne vakuum, 1992, Cappelen, Roman
    Heksenes kors, 1992, Cappelen, Roman
    Utsikt til paradiset - Elling 1, 1993, Cappelen, Roman
    Sorte mor, 1994, Cappelen, Noveller
    Fugledansen - Elling 2, 1995, Cappelen, Roman
    Brødre i blodet - Elling 3, 1996, Cappelen, Roman
    Natt til mørk morgen, 1997, Cappelen, Noveller
    Husk hjelm!, 1998, Cappelen, Artikler
    Møte i natten, 1998, Cappelen, Antologi
    Elsk meg i morgen - Elling 4, 1999, Cappelen, Roman
    Dronningen sover 2000 Cappelen Fortelling

    AMBJØRNSEN HAR OGSÅ FÅTT FØLGENDE LITTERÆRE PRISER:
    · 1986 1. Pris Cappelens romankonkurranse for "Hvite niggere"
    · 1987 Språklig samlings pris
    · 1988 Cappelenprisen
    · Hamburg bys stipend
    · Lübeck bys stipend
    · "Døden på Oslo S" på Ibbys Honour List
    · 1991. 80-tallets beste barne- og ungdomsbok ("Døden på Oslo S")
    utdelt av Bokhandlerforeningen.
    · Ungdommens bokpris - utdelt av Hå kommune på Barnas bokdag
    (utpekt av låntakere ved bibliotek og elever i kommunen).
    · 1995 Brageprisen (for romanen "Fugledansen")
    · 1996 Bokhandlerprisen (for romanen "Brødre i blodet")
    · 1999 Vestfold Litteraturpris (for romanen "Elsk meg i morgen")
    · 1999 Riksmålsprisen (for romanen "Elsk meg i morgen")

    INTERVJU MED AMBJØRNSEN: FRA VG
    Gjennom jobben på "Den åpne dør", fikk jeg innblikk i en verden som var fremmed for meg, selv om jeg på mange måter hadde vokst opp med et hardt miljø i naboskapet mitt, sier Ingvar Ambjørnsen. Jeg kom godt under huden på Oslo øst og de miljøene som har det verst i hovedstaden. Samtidig hadde vi enormt masse moro sammen, på "Den åpne dør", med major Frank Løwer i spissen.
    Og for meg som skulle bli forfatter, var det ikke minst viktig å kjenne denne virkeligheten. Før vi flyttet til Schweigaardsgate holdt hybelhuset til på Karihaugen, i et hus som sto alene midt ute på et jorde. For en som skulle bli forfatter, var det selvfølgelig noe helt eget med dette huset midt ute på dette jordet, et hus som rommet så mange høyst ulike menneskeskjebner i et kollektiv. Ulike mennesker som måtte holde ut med hverandre, uansett hvor forskjellige de var. Det eneste de hadde til felles, var at de
    hadde ramlet utenfor...

    På "Den åpne dør" bodde 16 mann som hadde gått lange løp. Kanskje skriver jeg en bok om dem en gang, men jeg lovte gutta på "Den åpne dør" at jeg ikke skulle skrive om dem før de var borte. Jeg vil gjerne synliggjøre at disse gutta, som tilsynelatende er utslått, har levd i helt andre roller tidligere i livet sitt. De har vært oppegående og har hatt viktige jobber for landet sitt. Jeg ble kjent med folk som hadde kjempet i 2. verdenskrig, og hadde gjort en stor innsats for Norge. Noen har vært flotte skipsoffiserer. Sjøfolk som hadde vært med om ting som virkelig svingte. Flere av gutta er krigsseilere som vår generasjon står i stor gjeld til. Folk som ble glemt etter at krigen var slutt. Og så skjedde det noe i livet deres, et eller annet, og alt gikk ad undas. Så fikk de et hjem på "Den åpne dør". Jeg synes det er en stor skam at politikerne stadig truer med å sette strek for Frelsesarmeens prosjekter for de aller svakeste. At de truer med å ta fra dem hjemmet deres, sier Ingvar Ambjørnsen.

    BØKENE.
    "UTSIKT TIL PARADISET".

    HANDLINGSREFERAT.
    Ingvar Ambjørnsen har skrevet fire verk om Elling. Den første boken heter "Utsikt til paradis", og her følger vi Elling som mister moren sin, og plutselig må klare seg på egenhånd.

    Bokas jeg-person, Elling, er et lite, bortkommet menneske, som bor alene i en treroms blokkleilighet utenfor Oslo. Mor er død, og hennes død har etterlatt ett tomrom som Elling fyller med sine egne oppdiktede skikkelser. Med et rådyrt teleskop rettet inn mot naboblokken, tar han del i livene som utspiller seg bak lukkede vinduer. Han observerer små, avslørende detaljer, gir personene navn, livshistorie, dikter handlinger og samtaler. I begynnelsen kikker han bare, men etter hvert som hans egne drømmer tar form og blir virkelige - i alle fall for ham - drømmer han om å bli en del av naboenes liv. Han ønsker å snakke med personene, gi dem råd og veiledning og lede dem i riktig retning.

    ANALYSE
    Det mest tydelige med Elling, og selve oppbyggingen av romanen, er Ellings assosiasjoner til alt han ser og møter, og hans egen viderediktning på alle fakta han registrerer. Ved hjelp av et kraftig teleskop følger han livet i en rekke leiligheter i naboblokken. Når har ser et menneske gå ut av stuen, da lager han sin egen teori om hvorfor. Kommer noen inn, dikter han opp for seg selv hvor vedkommende har vært og hva han eller hun har gjort. Alt han dikter opp, er innenfor det sannsynlige hverdagslivets grenser. På denne måten får Ingvar Ambjørnsen gitt oss et bilde av hva folk flest driver med i en norsk blokkbebyggelse anno 1992.
    Vi følger Elling på hans stadig nye observasjoner og tolkninger av andre. Han er på ingen måte dum med sine teorier og antakelser. Står han i kø på postkontoret, vil han først gjøre seg et raskt ærende frem til luken for å hente ett eller annet utlagt skjema. På den måten får han anledning til å få tatt et rasket overblikk over de forskjellige menneskene i de forskjellige køene. Deretter gjør han meget presist rede for hvorvidt den enkeltes utseende lover rask eller sen fremferd ved lukene. Ut i fra dette velger han den køen han tror vil gå raskest. Både her og på andre steder er det lagt et grunnlag for leserne til å identifisere seg med Elling.
    Elling er ensom, og at han har levd et isolert og ensomt liv, vises tidlig i romanen.

    "- Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk." (s.6)

    Med enkle setninger som dette; "Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk." forteller Ambjørnsen mye om Ellings bakgrunn. Han har gitt Elling en stemme og han stoler på at denne stemmen kan formidle nesten hva som helst uten hans hjelp. Dermed blir stemmen til leserens teleskop. Den lar oss uforstyrret kikke inn i et sinn som er både drømmende og besatt, en skjebne som etter hvert fortoner seg ganske vepsesvart. På tross av dette så ler vi: For Ellings fantasi har ingen grenser. Han iscenesetter og regisserer og tar på seg forskjellige språk, alt etter hva situasjonen tilsier. Han er far, sønn, borger, vert og kamerat. Når Eriksen fra sosialkontoret ringer, vil ikke Elling snakke med ham. Det er for skummelt. Men i stedet for å la det bli et nederlag for seg selv, så dikter Elling opp en samtale hvor han er kompis med Eriksen. Gradvis forvandler han språket sitt slik at det passer inn i den nye sammenhengen. Ensomme Elling blir en av gutta:
    "Jeg beklaget at jeg ikke hadde kunnet hjelpe Eriksen i akkurat denne saken, men jeg var like fullt villig til å stille opp for ham i en annen sammenheng. Hvis Eriksen trengte en dugnadsgjeng for å reparere verandaen i rekkehusleiligheten sin neste vår, ville jeg være en del av den gjengen. Jeg ville stå der med spiker i munnen og flire skjevt av spøkefulle bemerkninger fra Eriksen og de andre gutta, mens vi delte ord som "totoms", "firetoms" og "boks" mellom oss. Etterpå ville vi, svette og tilfredse, kaste jakka og drikke kruttsterk kaffe og spise eplekake med krem som Eriksens kone hadde gjort i stand. Hele tiden mens arbeidet pågikk hadde hun holdt seg i bakgrunnen. Ikke fordi Eriksen fra sosialkontoret eller noen av gutta ville det slik. Det var ikke sånn vi var. Eriksens kone hadde imidlertid en viss forståelse for at vi karene hadde et behov for maskulint fellesskap. Vi var ikke rå i munnen, det var vi ikke. Jeg ville heller karakterisere tonen oss imellom som litt røff." (s.134 - 135)

    Romanen drives fremover av Ellings nysgjerrighet og hans ønske om å komme til bunns i sakene. Hva skjer med naboene, bak vinduene, som han kikker på gjennom teleskopet? Hvorfor visner plantene til pensjonist Rigmor Jølsen? Er hun i virkeligheten den godmodige bestemoren Elling mener at hun er? Hvorfor slår Ragnar kona si? Hva snakker egentlig de fire pakistanske mennene om? Hvor er det blitt av faren til vesle Thomas, er Lena alenemor? Og hvor er Arne Moland? I fengsel? Det er Ellings ønske om å finne ut av hva det er som skjer i livene til menneskene i naboblokken som driver han til å kikke, og det er det samme ønsket som driver oss som lesere til å lese videre. Vi drives alle av den samme lengselen etter å vite.

    Det er ikke en tilfeldighet at Ambjørnsen lar Elling kalle utsiktsplassen sin, hvor han sitter med teleskopet sitt, med telefonen og skriveblokken, for "operasjonssalen". For ordet operasjon assosieres til inngrep, undersøkelse. Og nettopp Ellings lengsel etter å trenge inn, gripe inn i et annet menneskeliv, er et gjennomgående motiv i romanen.

    Skikkelsene i naboblokka - minstepensjonisten, ekteparet, innvandreren, alenemoren - kan sies å representere et Mini-Norge. Vi ser også hvordan tittelen, "Utsikt til paradiset", er ironisk ment. Det sosialdemokratiske fellesskapet Elling innbiller seg at han deler med blokknaboen, er en innbilning. Minstepensjonisten, ekteparet, innvandreren og alenemoren lever i hver sin leilighet - som om de levde på hver sin planet. Ellings drømmer om et fellesskapsparadis blir virkelig absurde sett i lys av hans grenseløse begeistring for Arbeiderpartiet og Gro. Hans forhold til statsministeren er meget privat: Han fantaserer om henne, klipper ut bilder av henne, er overbevist om at så lenge Gro består, kan ingenting vondt skje med ham:
    "Som vanlig brydde jeg meg ikke så mye om hva hun faktisk sa, jeg var tross alt på linje med henne. Men i stemmen hennes hvilte flere tiårs sosialdemokratiske erfaringer. I dypet av den røsten lå både Tranmæl, Gerhardsen og Bratteli. Ja, det var til og med mulig å spore noe av Trygve Lies fandenivoldskhet. Mor var trygg. Mor var sikker. Mor var nærværende." (s.55)

    Boken kan nok leses på forskjellige måter. Det som allikevel treffer oss hardest, er opplevelsen av Elling, som et menneske med en enorm evne til å observere og assosiere, men samtidig, som et menneske som lever innestengt i sin egen verden i ytterste ensomhet, sosialt og mentalt.

    "FUGLEDANSEN"

    HANDLINGSREFERAT.
    "Fugledansen", som kom ut i 1995, er oppfølgeren til "Utsikt til paradiset" fra 1993. Elling, som stadig er hovedpersonen, er nå en livsfjerne 34 åring, som har havnet på psykiatrisk institusjon, Brøynes Kursenter, for å få litt "orden" på seg selv og tankene sine.

    "Fugledansen" består av tre selvstendige deler . Første og tredje del utspiller seg på en psykiatrisk institusjon, Brøynes Kursenter. Den andre delen er et tilbakeblikk som er ført i pennen av Elling selv som en del av terapien. Den handler om Ellings ferie til Benidorm sammen med sin mor.
    Bokens første del tar for seg den første tiden på Brøynes. Den åpner med at Elling våkner opp på anstalten, uten å helt skjønne hvor han er. Etter et heller vått møte med en pleier, og noen dager på enerom, møter Elling den nye hverdagen på Brøynes. Her må han dele rom med Kjell Bjarne, en tilsynelatende håpløs person, med to store gleder eller bekymringer i livet - damer og mat. Kjell Bjarne har en uhorvelig appetitt, men er pålagt diett, og han leser pornoblader, men den eneste han har sett naken i virkeligheten, er moren. På tross av en vanskelig start, blir Elling og Kjell Bjarne gode venner etter hvert. Ellers handler den første delen mye om Ellings forelskelse i Gunn, som er pleierske der. Han drømmer om at hun skal forlate mann og barn pga. han, men det blir med drømmen.

    Bokas tredje del tar for seg det som fører til at Elling og Kjell Bjarne blir skikkelig gode venner. Nemlig det at Elling gjør noe for Kjell Bjarne bare for å være grei, uten tanker for å få noe igjen for det. Så viser det seg at Ellings handling holder på å få katastrofale følger. Men ved hjelp av Ellings aldri manglende fantasi, finner han en brukbar løsning på problemet. Problemet oppstår først når Elling forfalsker et svar på en kontaktannonse han tidligere har hjulpet Kjell Bjarne med å skrive. Kjell Bjarne tar svaret meget alvorlig og vil reise for å møte sin tilkommende. Det er dette Elling må finne en løsning på.

    ANALYSE
    Med "Fugledansen" har Ambjørnsen enda en gang skrevet en intelligent og trist bok, som samtidig er veldig morsom. På samme måte som i "Utsikt til paradiset" merker vi også her et dypere mørke i romanen, episoder der Elling blir rammet av angst, men i denne boken lar Ambjørnsen det være med antydningene. I "Fugledansen" har Ambjørnsen klart å finne skjæringspunktet mellom latter og gråt, mellom den store munterhet og den dype sorg. Vi nyter den mesterlige ironien Ambjørnsen legger i Ellings selvportrett, en ironi som er fylt av humor uten å svekke vår medfølelse med Elling. Portrettet av Elling i all hans ensomhet er rikt og tankevekkende, og vitner om stor menneskekunnskap.

    Igjen er det Ellings stemme som gjør romanen så vellykket. Som lesere er vi på hans side, vi følger hans tankegang og hans logikk. Det er først når vi i korte glimt ser ham utenfra, slik andre ser ham, at han kan fremstå som en gal mann. Kanskje Elling er gal, men han er ikke galere enn at vi kan kjenne både oss selv og andre igjen i ham, og det er nettopp det som gjør Elling så troverdig og patetisk. På enkle måter representerer han en avgrunn vi, som lesere, kan se i oss selv . En avgrunn vi gleder oss over at det ikke er vi som har falt ned i. Det er, på ett vis, skyggesiden av oss selv vi leser om. Gjenkjennelsesmomentet er gjennomgripende i hele romanen, og den merkelapp vi setter på Elling, må vi nok sette på oss selv også. Vi er i det minste sikre på at vi ikke er alene når vi kjenner oss igjen i Elling og hans opplevelser av ting. Som her når flyet til Benidorm tar av:
    "Her kommer Elling, liksom. I flere hundre kilometer i timen. Skulle vi da aldri ta av, vi måtte snart befinne oss helt ved enden av rullebanen? Jeg merket at et skrik bygget seg opp i mitt aller innerste, det var spenningen som ville opp og ut, adrenalin og blod pumpet i meg, jeg knuget mors hånd, jeg krystet den, der tok vi av, der tok vi simpelthen av, vi hadde luft under vingene, jeg klarte ikke å holde meg lenger, maktet det rett og slett ikke, jeg brølte JAAAAAAA! og falt utmattet tilbake i setet." (s.124)

    Elling er som en fullkommen nordmann. En fornuftens mann, ikke sofistikert, blasert eller ironisk. Nei, han er utstyrt med integritet, kunnskap, empati og drømmer. Og som nordmenn flest, er han litt tolerant og litt fordomsfull. Selv om han, iallfall i tankene, er villig til å underkaste seg den kollektive dugnadsånden, er han individualist til fingerspissene.

    Om man vil, kan romanen leses politisk og satirisk, som en mild, norsk versjon av Ken Keseys "Gjøkeredet". Galehuset blir for Elling et nytt minisamfunn, et nytt Mini-Norge. I romanens siste del ender han også opp - slik en god sosialdemokrat har en tendens til å gjøre - som samfunnsrefser, til stor glede for institusjonens andre beboere. Og drømmen om eksotiske breddegrader, et fjernt og solrikt paradis, feriereisen for alle, blir grundig punktert i andre del: :
    "De fektet med armer og ben, og hadde det storartet åndssvakt! I dette bildet så jeg alle ekte følelsers undergang. Kosen som narkotikum, flukten fra alle dypere lag av bevisstheten. Jeg slo rundt meg til alle kanter, det singlet i glass, og folk skrek opp. Et mektig sinne kom over meg. Jeg var den unge Kristus i tempelet nå. Mannen som ryddet unna juggel og rask. Jeg gjorde rent!" (s. 199)

    Mens hele Ellings verden bestod av oppdiktede opplevelser og samtaler i "Utsikt til paradiset", så må han i "Fugledansen" forholde seg til levende mennesker. Både romkameraten Kjell Bjarne og pleiersken Gunn, som han forelsker seg i, er mennesker han her må gjøre sitt for å få et levelig forhold til. Det er ikke det letteste. I begynnelsen er konfrontasjonene mellom Elling og Kjell Bjarne både mange og rare, blant annet da Kjell Bjarne sier at han ønsker seg et armbåndsur i julegave:
    "For en gangs skyld ble jeg helt målløs. Paralysert av den frekkheten han la for dagen. Jeg fikk ikke frem et eneste ord. For det første hadde jeg ikke så mye som tenkt tanken på å kjøpe julepresang til noen som helst. Jeg hadde til og med fortrengt hele julen, helt til Gunn hadde tatt temaet opp denne formiddagen. Og så kommer denne fjompen på hundre og tjue kilo og begynner å snakke om armbåndsur! Det flotteste jeg hadde kjøpt til min egen mor opp gjennom årene, var en lommelykt jeg selv la beslag på allerede før romjulen var over." (S. 55)

    I forholdet til Gunn har han problemer med å forholde seg til virkeligheten. Han tror at Gunn gjengjelder forelskelsen, og at grunnen til at de foreløpig holder avstand til hverandre handler om det at Gunn må ta hensyn til barna sine. Han tror altså at hun etter hvert vil forlate mannen sin og reise sammen med Elling:
    "Da ville jeg gi alt jeg eide og hadde. Jeg ville rett og slett ignorere ektemannen hennes. Presse ham ut av hans eget revir. Mot Gunns barn, derimot, ville jeg være mild som fløte. Overfor dem ville jeg opptre som den faren jeg så ofte hadde drømt om, og savnet. Gjennom dem ville jeg faktisk bli min egen far" (S. 32)
    Siden Elling denne gangen må forholde seg til levende mennesker, beveger handlingen seg på to plan: Ellings forsøk på reell kontakt - som resulterer i fortvilelse i Benidorm, og i drømmer om Gunn på Brøynes - og hans dikteriske utlegninger om seg selv og andre. Det blir det virkelige fellesskapet kontra drømmen om fellesskapet.
    For hver gang han dikter seg nye personligheter, tilpasser han språket sitt og blir til den han dikter: Han er elskeren som redder Gunn fra et ulykkelig ekteskap. Han er den sofistikerte turisten med slacks som gjerne spiser paella i godt lag. Han er den inspirerte, Hamsunske forfatter som reiser til Sørlandet for å skrive et nytt mesterverk. Han er et ordentlig mannfolk med erfaring fra sjøen (danskebåten) som skjønner seg på sex og damer. Alle personlighetene som Elling lever ut har han funnet i bøker, aviser, TV, filmer og reklame. Dette gjør dem lett gjenkjennelige for oss. Spenningen i romanen oppstår i de øyeblikk der Ellings diktverk brister, når Elling står igjen uten et ord - bokstavelig talt. Historien har forutsetningene som trengs for å være en skikkelig trist historie, men Elling er ikke mannen som gir seg over:

    "Jeg bodde gratis på det reneste kurhotellet, mens pengene mine stod i banken og forrentet seg. Eller sagt på en annen måte: Jeg lå og veltet meg midt i velferdsstatens aller feteste smørøye." (s. 61)

    "BRØDRE I BLODET"

    HANDLINGSREFERAT.
    Den tredje boka i rekken heter "Brødre i blodet". Denne gangen skal Elling klare seg nesten alene. For en person, som har vært vant til å leve i sin egen drømmeverden, byr hverdagslivet på mange vanskelige hindre.
    Elling og Kjell Bjarne, kameraten fra Brøynes Kursenter og Ellings første og eneste venn, har flyttet sammen i en trygdeleilighet i Kirkeveien i Oslo. De deler alt; soverom, økonomi, den huslige hygge, og ikke minst de mange fobier, først og fremst angsten for mennesker og da særlig kvinnekjønnet. De er under oppsyn av Frank, en slags "tilsynsfører" som truer dem med å sende dem tilbake til Brøynes hvis de ikke prøver seg ut i verden.
    Fra dette forholdsvis trygge punktet møter de livets små og store utfordringer; Kjell Bjarne blir forelsket i en gravid dame, og Elling blir kjent med en underlig gammel mann, en poet som visstnok var lovende på 70-tallet. De drar på kafé, på hyttetur, kjøper sparkebukser, går på fylla, lærer seg å kjenne ansvar for sine medmennesker etc., etc. I det hele tatt: Elling og Kjell Bjarne utvikler seg til å bli noen riktig trivelige kjernekarer, og takler ethvert livsproblem med glans. Veien fra angst til normalitet er gullkantet, nærmest idyllisk.

    ANALYSE
    Som i de to foregående bøkene om Elling, ser vi også her verden gjennom Ellings øyne. Derimot foregår en større del av handlingen som dialoger, og ikke som monologer, noe som først og fremst var typisk for den første boka, men også i "Fugledansen". I denne boken er den levende skildrete angsten delvis borte, og den vemodige idyllen som står igjen, blir aldri en helt god nok erstatning, uansett hvor vakkert vennskapet er beskrevet:
    "Man må ha kjent mannen for å vite hva dette var for slags offer. Tårene presset på, og jeg var glad jeg hadde de mørke solbrilleglassene mellom ham og meg. Jeg ristet på hodet og grep hånden hans. Det var lenge siden vi hadde vært så nær hverandre, og jeg hadde et inderlig oppriktig ønske om at han ville få en hyggelig kveld sammen med Reidun Nordsletten. Jeg rev meg løs, fikk opp døren, og løp ned trappene." (s. 86)

    Elling og Kjell Bjarnes forutsetninger, eller mangel på forutsetninger, gjør at en hvilken som helst handling fører til de mest utrolige komplikasjoner. Når de f.eks. blir bedt til middag hos støttekontakten, Frank, ute i Asker, starter de i svært god tid;
    "Hvis man først tuller seg bort, går fire timer fortere enn man aner, og jeg har alltid satt min ære i å være presis." (s. 136)
    og er nær ved å fryse i hjel før vertskapet kommer hjem. Men vennskapet deres tåler slike prøvelser. Dessuten blir de virkelig blodsbrødre, takket være en flaske hyllebærsaft:

    "Det gikk ikke bedre enn at Kjell Bjarne skled på en issvull, og dro meg med seg i fallet. Flasken kom under oss, og før vi visste ordet av det, lå vi der og kavet i saft og glasskår. Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett. Tanken på AIDS skremte oss fryktelig den første timen, men etter at vi fikk plastret og roet oss litt ned, kom vi til at sjansen var minimal. Noen fordeler skal tross alt den som lever i ufrivillig sølibat også ha." (s. 143 - 144)
    For Kjell Bjarnes del er sølibatet over når Reidun Nordsletten fra etasjen over kommer inn i livet deres - "ferdig besvangret". Elling sliter med en slags dobbeltsjalusi i denne forvirrede situasjonen, men lærer seg etter hvert å vise generøsitet - det er ikke hvem som helst som ville lånt kameraten underbuksa si, heller. Men i begynnelsen på forholdet mellom Kjell Bjarne og Reidun er sjalusien stor, og den driver han så langt som til å våge seg på poesiopplesning på Kafé Nordraak. På Nordraak får Elling en ny venn, den aldrende, forhenværende poeten Alfons Jørgensen. Elling er selv blitt poet - riktignok med bare ett dikt, men han gjennomfører det som må være Norges mest originale måte å debutere på. Han smugler diktet inn i surkålpakker på forskjellige butikker.
    Som jeg har nevnt tidligere, er den levende skildringen av angsten borte, og det som står igjen en vemodig idyll. Jeg tror at Ambjørnsen, gjennom de forrige bøkene, opparbeidet en stor lengsel etter et håndfast håp og en positiv idyll. Og at han nå ikke klarte å stå imot trangen til å forvandle Elling og Kjell Bjarnes fobier til noe normalt - barn, vennskap, nærhet og åpenhet. Denne forvandlingen kunne Ambjørnsen bare få til via idyllen, og til tider renner "Brødre i blodet" nærmest over av episoder om mennesker som mestrer livene sine. Noe som så langt har vært det helt motsatte av hva Elling har vært i stand til å gjøre.
    Både Monica og jeg er enige i at det ikke er den beste boken i serien om Elling, men at det er den morsomste. Ambjørnsen har klart å plassere personene sine i et mylder av komiske og latterlige situasjoner uten å utlevere dem. Det er alltid en varm latter leserne sitter der med. Dessuten så skildrer Ambjørnsen de sårete og vareste følelser uten at han et øyeblikk virker sentimental.

    Igjen fascinerer Ellings korrekte språk oss. Det står i fullstendig kontrast til den mangelen på kontroll som Elling og Kjell Bjarne har i en del av situasjonene de handler i. "Brødre i blodet" er ei bok om å være utafor og ville inn. Den er også en av de fineste hyllinger til vennskapet jeg kan huske å ha lest.
    Men det vakreste i boka dreier seg for øvrig om den oksesterke Kjell Bjarne.
    "Og jeg tenkte: Nå bærer han igjen. Kjell Bjarne bærer. Han hadde båret meg i sin tid, etter et ekkelt sammenbrudd, der jeg til og med presterte å ødelegge en splitter ny dress. For bare noen dager siden hadde han båret Reidun Nordsletten med en selvfølgelig rutine i bevegelsene, som fikk meg til å forstå at slik hadde han båret rundt på den forhatte moren sin. Nå bar han Alfons Jørgensen. Det var bare slik det var. Kjell Bjarne bar de menneskene han traff. Underlig." (s. 121)

    "ELSK MEG I MORGEN"

    HANDLINGSREFERAT.
    I "Elsk meg i morgen" nærmer Elling seg 40 år, og han bor fremdeles i kommunalt husvære på Majorstua. Kameraten Kjell Bjarne har flytta en etasje opp og blitt samboer, stefar og lykkelig innehaver av en deltidsstilling som tomflaskesorterer på Prix. I kontrast til denne borgerlige lykken blir Elling desto mer mislykket og ensom, mer desperat. Frank fra sosialetaten har fått sparken på grunn av trange budsjett i Oslo kommune, og i dette sosiale tomrommet står Elling fritt til å dyrke sine psykoser. Elling befinner seg temmelig langt nede. Han er forlatt av blodsbroren Kjell Bjarne og han mister helt taket på seg selv, fortaper seg i sine fantasiers eller mareritts verden. Han, som ellers er så pertentlig, lar leiligheten gro ned i søppel og skitt. Det ender naturligvis med et sammenbrudd, men Kjell Bjarne og Reidun tar affære og får han inn på sporet igjen.

    Så finner Elling, 40 år og jomfru, den store kjærligheten. Hans utkårede heter - skal vi tro ham - Elise. Hun er ansatt i en pølsebu og er UFO-fantast. Etter nærmere bekjentskap finner Elling ut at hun heter Lone, og Lone blir et objekt for både forelsking og begjær fra Elling, som raskt setter seg inn i UFO-mysteriet. Elling har for mye intensitet og desperasjon i seg til å bli en likeverdig partner i et forhold. Det meste foregår i fantasien hans, men Ellings fantasi er til gjengjeld rik nok.

    ANALYSE
    I "Elsk meg i morgen" møter vi den ensomme Elling som driver mer eller mindre på måfå rundt i Oslos gater. Han har problemer med å holde orden på tankene side. Kjell Bjarne er "etablert", men Elling er ikke misunnelig. Han er bare besatt av angst og følelsen av å være forlatt på en øde øy i et hav av is. Han har vært sosialdemokrat på sin hals og dyrket Gro Harlem Brundtland som både politisk og kvinnelig ikon. Men en vegg falt ut av huset da Gro overlot makten til Jagland:
    "Radioen stod på, og da jeg kom tilbake til stuen, detonerte bomben! Gro hadde, bare en time tidligere, gitt fra seg makten til den notoriske klondrianen Thorbjørn Jagland. Mannen som var kjent land og strand rundt for sine kroniske kommunikasjonsproblemer, og furtne fremtoning. Det ble for mye for meg. Jeg måtte overende. Jeg gråt meg tom, for en vegg var falt ut av huset mitt. Bare dager senere begynte Jagland å snakke i uklare bilder om Det norske hus. De fikk ikke kjørt fram materialene engang, før den ene skandalen avlet den andre. Gro var borte. Vi var overlatt til oss selv." (s. 65 - 66)
    Som i de tre foregående bøkene er det også her Elling som fører ordet. Og som før er det fortellerens spesielle blanding av enfold, snusfornuft og galskap som gir boka den spesielle sjarmen den har. Den er hylende morsom, men som all humor har også Ambjørnsens humor en alvorlig undertone. Det er humoren som bringer balanse der ensomhet og desperasjon veier veldig tungt.

    Elling er selv en mann som ser ytterst alvorlig på livet. Og forfatteren er solidarisk med ham. "Elsk meg i morgen" er en intenst vemodig roman om et menneske som prøver å klamre seg til det normale. Men som hele tiden er i ferd med å skli ut over kanten. Det som redder beretningen fra den totale mistrøstighet, er humoren. Den er riktignok svart, men den holder sentimentaliteten på avstand. På tross av den svarte humoren eller på grunn av den svarte humoren, er Ellings tanker og utsagn av en slik art at en hvilken som helst stand-up comedian ville være misunnelig på Elling. Men selv om vi ler av den, så er ikke boken lagt opp til at vi skal more oss på Ellings bekostning. Som i de andre bøkene, så er det gjenkjennelsen som får oss til å le. Vi ler ikke av ham, vi ler heller av oss selv.
    "Elsk meg i morgen" er en dystrere fortelling enn de tidligere. Allerede tidlig i handlingen blir leseren delaktig i mørke forutanelser. Hans fantasikraft er mer blomstrende enn noen gang, men han føler at han har stukket hodet opp av et svart hull og at han kjenner seg trukket mot det fremmede.
    "Jeg hadde liksom hatt evig nok med det daglige. Jeg hadde vært låst og bundet på så mange vis. Men nå merket jeg en dragning mot det ukjente" (s. 86)
    Han har skaffet seg et slags alter ego, Oliver Grøtte, som er hevner og drapsmann. Han dukker opp i Ellings fantasi hver gang livet roter seg til. Han har gevær med kikkertsikte. Han er "en ryddemann"

    "Jeg la øyeblikkelig merke til at Kjell Bjarne begynte å bli temmelig tynn i håret midt oppe på hodet. Så vidt jeg kunne huske, hadde jeg aldri betraktet ham fra denne vinkelen før. Det ga meg en slags følelse av..…..makt. Ja, av makt. Der nede satt han sammen med de andre besøkende. De ante ingen verdens ting om at jeg nå sto her og betraktet dem inngående. Oliver Grøtte står der så stille i mørket. Ikke en bevegelse. Kvinnen på den regnvåte veien nedenfor har ingen anelse om at nå skal hun dø." (s. 152)

    Oftere og oftere er Elling uten fotfeste. Han mister bevisstheten, glemmer hva som har skjedd, ja - tiden blir av og til rett og slett borte for ham. I disse periodene kan han gjøre hva som helst. Han er ute av stand til å sette egen grenser, til å forstå forskjellen på rett og galt. Og etter en episode der han "forsvinner" med Mojo - datteren til Reidun og Kjell Bjarne, har Reidun fått nok og krever at Kjell Bjarne også holder seg unna Elling.
    "Ved siden av skålen lå der en lapp. "Hjemme på prøve. Åsså er det det, atte nå er det nåkk. Hu sa jeg fikk velge, og det er akkerat det jeg har gjort. Kjell Bjarne. PSST: Tar meg av Elmer og Pepper’n så lenge." Så lenge? Så lenge, hva da?" (s. 220)

    Kanskje forstår Elling mer av seg selv nå enn tidligere, og kanskje er denne kunnskapen for mye å bære for ham. Bokens satiriske fundament er forskjellen mellom Ellings til tider pretensiøse selvoppfatning og hans faktiske ståplass i sosial sammenheng. Det er ved å bruke sorg og smerte som kontrast at Ambjørnsen skaper den store komikken. Ellings nøye inspeksjon av dametoalettet i den kaféen han skal møte Lone på, er ubetalelig. Det samme må i høyeste grad sies om kaféens klientell, hvis klær avgjort ikke kommer fra Fretex. Elling antar at det ikke dreier seg om arbeidsledige eller trygdede, men heller om;
    "de berømmelige pappaguttene fra vestkanten. Karer som kunne regne seg som rentenister allerede i fjortenårsalderen." (s. 154)
    Avslutningen av boken er mer åpen, og vondere, enn tidligere.

    ANALYSE AV HELE ELLING SERIEN.
    I tetralogien om Elling; "Utsikt til paradiset", "Fugledansen", "Brødre i blodet" og "Elsk meg i morgen" er det den norske sosialdemokratiske velferdsstaten som går igjen som et hovedtema. Temaet er ikke nytt i Ambjørnsens forfatterskap. Han har helt i fra debuten i 1981 med "23-salen" beskrevet velferdsstaten ut fra hva som var typisk i de periodene da romanene ble skrevet. Stort sett har han skrevet kritisk om velferdsstaten, men i de to midterste bøkene ble denne trenden brutt. Langt på vei kan de leses som en hyllest til velferdsstaten. Men, i den siste boken om Elling er kritikken tilbake igjen, mer uklar enn tidligere.
    Det begynte altså i debutromanen "23-salen", som er en roman full av nådeløs og harmdirrende kritikk av psykiatrien og dens oppbevaringsanstalter. Det sosiologiske poenget om at psykiatrien er viktigere for pasientens omgivelser og for psykiaterne enn den er for pasientene, trer tydelig fram.
    Kritikken fortsatte i "Hvite niggere", som kom i 1986. Med denne romanen fikk Ambjørnsen gjennombrudd som forfatter. Kritikken av psykiatrien blir denne gangen fortalt gjennom historier om skjeggete raddiser som tror de er humanister, mens de egentlig driver middelalderske asyler. Ser man mer vennligsinnet på det, da handler boka om det håpløse i 68-ernes prosjekt; om å etablere det rettferdige samfunn gjennom omsorgsyrkene.

    På 1990-tallet har vi så fått Elling-serien fra Ambjørnsen. Bøkene er nært knyttet sammen til en av dette tiårets hovedreformer i velferdsstaten, HVPU-reformen, og den tilhørende tanken om å lage en slags "minstenormal" som alle kan passe inn i.

    I den første boken, "Utsikt til paradiset", møter vi Elling i rollen som en ensom og menneskesky kikker, som lever livet sitt, via et teleskop, sammen med naboene i drabantbyens blokker. Han bruker teleskopet for å få med seg alle detaljer når han kikker inn vinduene til naboene. Gjennom hans betraktninger om det han ser, blir vi kjent med Ellings intense begeistring for sosialdemokratiet. Jubelen over Etterkrigs-Norge kommer på en merkverdig måte til uttrykk gjennom tirader av forvirret snusfornuft om hva som er god og skikkelig livsførsel og hvor viktig det er at det nære og enkle holdes i hevd. Sitt mest overdrevne nivå når begeistringen når Elling fantaserer rundt et bilde av Gro Harlem Brundtland i våtdrakt. "Bildet", sier han, "er et syn som taler til en enslig manns høyrehånd".
    Det går til sist helt galt for Elling, og i den andre boka, "Fugledansen", finner vi ham på institusjon - Brøynes Kurhjem. Her rehabiliteres og disiplineres han sammen med sin romkamerat Kjell Bjarne, en mann like gal som Elling, men på en annen måte. På institusjonen blir Elling nektet å snakke om Gro Harlem Brundtland, han blir nektet å fore Kjell Bjarne med erotiske historier og han blir tvunget til å "gå i seg selv". Men på institusjonen opplever Elling også positive ting. Han får sin første venn i Kjell Bjarne, han opplever forelskelsen - selv om den ikke blir gjengjeldt, og tilslutt innser han også hvor eiegodt han har det i velferdsstatens favn.
    I tråd med den offisielle integreringsideologien flytter Elling og Kjell Bjarne etter hvert inn i sin egen kommunale leilighet. Dette skjer i den tredje boken, "Brødre i blodet". Her utvikler de seg til to skikkelig "HVPU-sjarmtroll". De lykkes overmåte godt, Kjell Bjarne får seg kjæreste, og Elling får en ny venn.
    Det er mange grunner til at Elling-serien er blitt en formidabel salgssuksess. Men en av grunnene må være fordi serien gir et ironisk portrett av livet i det norske sosialdemokratiet. Så ironisk, gjenkjennende og godt fortalt at det er å fryd å lese, kjenne seg igjen i, og le av. Det er lett å gi Ambjørnsen rett når han sier at han aldri kunne ha skrevet Elling-serien hvis han hadde vært bosatt i Norge. Hans tyske eksil gir han en ytterst fruktbar distanse til det som foregår her hjemme.
    Hvis vi fortsetter å holde oppmerksomheten fast på bildet av velferdsstaten, så er de to midterste bøkene i Elling-serien oppsiktsvekkende i forhold til hva vi er vant til fra Ambjørnsens penn. Den knallharde og klare kritikken fra 1980-tallet er nesten forsvunnet. Og Ambjørnsen koser seg i et hjertegodt portrett av de mellommenneskelige følelser vi finner hos sosialarbeiderne. Elling og Kjell Bjarne blir to idealklienter som raskt lærer seg at det er kvinneundertrykkende å ringe sextelefonen. De utvikler en blomstrende, snusfornuftig toleranse overfor både homofile og mørkhudede innvandrer. Selv veggene maler de etter kommunal fargestandard, riktignok etter press ifra Frank, tilsynsføreren deres. De blir begge lykkelige i de normative og estetiske standardene til velferdsstatens terapeuter. Elling innser at det er til hans beste at han følger med Kjell Bjarne på butikken, og Elling opplever å få en venn den aller første kvelden han våger seg ut alene. Riktig en drømmeopplevelse for noen og en hver, men her blir det nesten som en selvfølgelighet. En skjerpet leser vil, etter hvert, lure på hvor ironisk det bør leses når Elling snusfornuftig innser at nesten alle hans forholdsvis eksentriske tilbøyeligheter var destruktive for ham, og derfor ikke noe å samle på. Med en slik innsikt, så endrer han forholdsvis lett på disse tilbøyelighetene. Det virker som om Ambjørnsen mer og mer har fått behov for å forsvare den sosialdemokratiske samfunnsform. Dette på tross av at denne idylliserende skjønnmaling har lite til felles med dagens norske samfunn, der den systematiske økningen av sosiale forskjeller nettopp er et resultat av politikken i Gros statsministertid. Ambjørnsens mer og mer åpenlyse hyllest til Gro-samfunnet er stor. Slik sett er dette partilitteratur så god som noen annen. Dette er blant de tingene som gjør at "Brødre i blodet" ikke er blant mine favoritter på alle plan.

    I den fjerde og siste boken gjør Ambjørnsen en vesentlig forandring for sine to figurer. De går hver sin vei. Kjell Bjarne finner sin plass i den vanlige småborgerrollen som lønnsmottaker og familiefar. Selv om han aldri vil komme til å høre til i elitesjiktet i samfunnet, så er altså han et vellykket kasus i normaliseringspolitikken. Elling går det andre veien med. Han forblir en outsider både i forholdet til arbeidslivet og i kjærlighetslivet. Etter å ha "lallet" lykkelig i velferdsstatens integreringsfavn i de to midterste bøkene sender Ambjørnsen han inn i galskapen igjen. Problemet hans er at han ikke har så mye å trekke seg tilbake til enn til sin egen farlige liberale forestillingsverden. Elling isolerer seg mer og mer, han vandrer søvnløs rundt om nettene og grubler, og lar alt rundt seg forfalle over lengere tid. Elling er en person som er annerledes, og må leve sitt liv som ekstraordinær.

    Med denne siste boken, er Ambjørnsen atter på høyde med samtidens kritikk av velferdsstaten. Men nå er han langt mer spissfindig og mindre vulgær enn tidligere. Slik historien om Elling ender, kan den sees i lys av en økende kritikk rundt den tenkningen som integreringen og normaliseringen av alle slags mennesker, representerer. Det er mange som opplever reformene om å tvinge mennesker inn i en ferdig definert normalitet. Mange har fått et bedre liv av det, men på langt nær alle. Det som mange har opplevd, er en disiplin og en kontroll forkledd som humanisme, men med alt for små muligheter for forskjeller. Det er nødvendig at samfunnet anerkjenner et større spekter av menneskelige fremtoninger som riktige og verdifulle. For vårt endelige mål med galskapen trenger ikke bare å handle om å eliminere den. Vi kan også søke etter måter å la galskapen leve på. Det er et slikt liv Elling vandrer ut i.

    "Elsk meg i morgen" er som sine forgjengere en fantastisk studie i dyptgående karaktertegninger, utrolige innfall, og modige psykologiske observasjoner. Men det som fremfor alt gjør denne serien spesiell, er den såre, skjøre og varme humoren. "Elsk meg morgen" er blitt den såreste av dem alle, men også den dystreste. Mot slutten av boken går det ubønnhørlig mot en smell for Elling. Selvsagt blir det uhyre komisk, vi lukker innimellom øynene og holder nesten ikke ut de forviklingene som finner sted, mens vi hikster oss videre. Det går opp for oss at dette kanskje hele fra begynnelsen av var dømt til å gå galt. Vi skjønner også at det nå kan bli veldig vanskelig, om ikke helt umulig for Elling å reise seg igjen, og dermed er det slettes ikke usannsynlig at vi har fått vår siste roman om Elling.
    Uansett, det er hevet over enhver tvil at Ingvar Ambjørnsen har løftet seg over i toppsjiktet blant norske forfattere med disse fire bøkene om Elling, og at disse bøkene til sammen utgjør en soleklar del av det beste norske av norsk litteratur på 90-tallet.
    VIRKEMIDDELBRUK.
    Hvordan klarer Ambjørnsen å fange oss lesere på en måte som gjør at vi ikke ønsker å legger fra oss bøkene om Elling? I utgangspunktet er jo historiene om Elling temmelig kjedelige. Her er ingen action, som med sin raske historier drar oss inn i handlingen. Nei, for her foregår store deler av fortellingen inne i hodet på Elling. Etter vår mening er det et bevisst bruk av litterære virkemiddel fra forfatterens side, som gjør at bøkene fenger.

    VALG AV HOVEDPERSONER:
    Vi møter bare to hovedpersoner i bøkene om Elling. Elling og Kjell Bjarne.
    Elling-figuren er selvfølgelig den viktigste personen i bøkene om Elling. Ambjørnsen bruker jeg-fortellende synsvinkel noe som gjør at vi kommer skikkelig under huden på Elling. Her ligger nok noe av forklaringen på at Elling blir en person som vi ikke klarer å legge fra oss. På den ene siden er han et intelligent tenkende og reflekterende menneske, som kommer med betraktninger som vi ofte kan være enig i . På den andre siden blir det tidlig klinkende klart for oss at vi her har med et sykt menneske å gjøre. Fugledansens første del er jo lagt til en institusjon, og hans oppfatning av sykepleieren Gunns forelskelse i ham, skjønner vi veldig fort bygger på en sykelig tolkning av signaler. Denne dobbeltheten, samt at vi på en måte er inne i hjernen hans, gir oss lesere en opplevelse av en slags skrekkblanda fryd. Vi føler at vi er et sted som vi ikke har lov til å være, for mange av tankene hans er av særdeles privat karakter. Vi får også en følelse av å være "kikkere", eller å lese bladet "Se og hør". Vi leser sladder om Ellings mest intime tanker og opplevelser.

    Når vi i tillegg blir presentert for tanker og opplevelser som vi ofte kjenner oss igjen i, blir interessen for Elling større og større f eks når Elling sitter på Kafé og tror han er usynlig. "Plutselig ble jeg grepet av en voldsom angst for at jeg skulle være usynlig for alle andre enn meg selv, jeg måtte ha en bekreftelse nå med det samme, jeg er en beskjeden mann og jeg liker ikke oppmerksomhet, men nå reiste jeg meg opp og klappet kraftig i hendene fire ganger". (s. 25 i den første boken)
    Denne handlingen bekrefter etter vår mening mye av det ovennevnte: Vi kan vel alle føle oss mer eller mindre usynlige i forskjellige situasjoner, på møter, på restauranter eller i store folkemengder. Men der er en forskjell, de færreste av oss vil kreve en bekreftelse på at vi blir sett på en slik måte som Elling gjør det. Her krysser Elling grensen for det normale, og vi blir nesten flaue på Ellings vegne.

    Kjell Bjarne kjenner vi umiddelbart igjen. Han er en karikatur av noe kjent noe, noe typisk norsk noe. En slags karikatur på en norsk "rånetype" eller en "bonde på byen" type. Han har en stor forkjærlighet for mat og porno, og på mange måter er han både upolert og vulgær. Altså, en person som de aller fleste av oss har møtt på ett eller annet tidspunkt i livet. Han glir på en måte inn i en "Ola Dunk" eller "Stutum" rolle, en rolle vi alle har et forhold til. Vi føler stor sympati for den gedigne hjelpeløsheten hans, han beveger seg som en elefant i et glassmagasin. Denne gjenkjennelsen sammen med hans mangel på sosial intelligens gjør at vi fort trykker ham til vårt bryst. Når han så samtidig viser sider som viser det motsatte, omsorgen han viser for Reidun Nordsletten i "Brødre i blodet", og det at han bærer både Elling og Alfons Jørgensen, når de trenger det, gjør at vår sympati blir ytterligere forsterket. Hans manglende verbale ferdigheter, som er hans største problem, forsterker ytterligere vår gjenkjenning. Dette begrunnes med at mangel på verbale ferdigheter i mange situasjoner er noe vi alle fra tid til annen opplever, mye avhengig av situasjon selvfølgelig, men følelsen av å stå der i en gitt situasjon uten å ane hva man skal si, er en situasjon som de fleste kjenner. Dette gjør at Kjell Bjarne - figuren blir en person som man på den ene siden har kraftige forutinntatte holdninger til, jfr "Ola Dunk" typen, og som man forsøker å distansere seg fra, men samtidig viser han sider som alle mennesker kan kjenne seg igjen i og blir følgelig en person som vi kan identifisere oss med.

    MILJØ:
    Mange av de miljøene vi møter i Elling-bøkene, som drabantbymiljøet, kjøpesenteret, pølsebua, kafeen, offentlige toaletter osv. er miljøer vi alle har et forhold til. Dette er steder som vi alle kjenner, enten fra det virkelige liv eller fra media. Vi vet selv hva som er normal oppførsel på slike steder, og det blir ofte ustyrlig morsomt når Elling med sin manglende erfaring i bruk av slike steder, viser via tanker eller handling en fullstendig inkompetent atferd. Dette er etter vår mening et bevisst valg av forfatteren. Det faktum at vi kjenner disse miljøene så godt og har god erfaring/viten om hvordan man ter seg, får virkelig Ellings mentale lidelser frem i lyset. Det hadde ikke vært like vellykket dersom Ellings miljøer hadde vært valgt annerledes, f eks i miljøer som vi ikke umiddelbart hadde kjent oss igjen i.

    TEMATIKK:
    Vi har tidligere vært inne på at Elling bøkene retter et kritisk lys på det sosialdemokratiske velferdssamfunnet, men bøkene inneholder også mange deltemaer. Et av de største og viktigste deltemaer er ensomheten og lengselen etter å høre til. Disse temaene møter vi i større eller mindre grad i alle fire bøkene. Ensomheten er nok minst tilstede i den tredje boken "Brødre i blodet". Men også der er den tilstede, som f.eks. når Kjell Bjarne skal spise hos Reidun Nordsletten, og Elling velger å heller gå på kafé. Det samme kan sies om lengselen etter å høre til. I de andre tre bøkene er dette store og viktige temaer.
    Andre temaer vi møter, er f.eks søken etter den store kjærligheten, forholdet til det annet kjønn, seksualitet etc. Dette blir spesielt klart i den siste boka "Elsk meg i morgen", hvor han virkelig forsøker å få til et kjærlighetsforhold til "Lone", men vi ser også Ellings lengsel etter kjærlighet tydelig i hans forhold til Gunn. Dette temaet er et tema som vekker interesse. Det er emner uten noe fasitsvar, og som mange av oss, for ikke å si de aller fleste, daglig gjør oss tanker om. Forfatterens valg av slik tematikk bidrar også, etter vår menig, til at bøkene blir svært interessante. Muligens fordi vi innerst inne håper å finne noen svar som kan hjelpe oss videre i vår egen utvikling?

    SPRÅK.
    Språket i Elling bøkene er i våre øyne typisk Ambjørnsen. Ingvar Ambjørnsen regnes som en av de forfatterne som innførte en ny språksjargong. Språket er adaptert til å passe leseren. Tabu ord er ikke lengre tabu, man skriver det språk folk snakker og kjenner seg igjen i . I boka "Brødre i blodet" kommer Elling med en karakteristikk av Kjell Bjarne som lyder slik:

    "I den tiden jeg hadde delt soverom med ham, hadde jeg lært ham å kjenne som en stille og diskret onanist, en av det slaget som ikke plaget andre med sin egen seksualitet. Nå var det njepp, njepp, og fytte hææælvete. For full musikk." (s. 196)
    Dette viser at også Elling bøkene ikke bryter med det språket som på mange måter har bidratt til å gjøre Ambjørnsens forfatterskap kjent. Den gjenkjenningseffekten dette har på leserne, bidrar til at bøkene treffer oss på hjemmebane og vi får lyst til å lese mer.

    Ambjørnsens språk har en ekspressiv funksjon, siden teksten i bøkene er ment å gi uttrykk for personlige følelser. Stilen i bøkene er lavstil. Dette ser vi av at stilen er preget av muntlig språk eller slang, noe som også er typisk for tekster med motiv/tema fra livet blant samfunnets tapere.
    Ambjørnsen bruker mange adjektiv i romanene om Elling. Dette gjør at vi får et tydeligere bilde av hva det er vi leser om, av hva han beskriver. Han bruker ord som "overbærende eleganse", "likegyldige ringer", "brokete forsamling", "billedskjønne Benidorm" og "mystisk indre ro". Alt dette finner vi på side 88 i "Fugledansen". Det er altså en utstrakt bruk av adjektiver for å underbygge beskrivelsene.

    Men det aller viktigste virkemiddelet vi finner i romanene om Elling, er ironien. Dette er et svært kraftig stilistisk virkemiddel, som Ambjørnsen har brukt med stort hell i denne serien. (Her burde det stått noe om virkningen av ironien. Eneste kommentar om minus.)

    KONKLUSJON
    At Ingvar Ambjørnsens Elling bøker engasjer er hevet over enhver tvil. Vi har sjekket litt på Internett og funnet en del steder hvor Elling bøkene blir diskutert. Her ser vi ofte et glødende engasjement fra innsenderne, og ofte får vi et inntrykk av at bøkene har gjort noe med mange mennesker. Følgende sitat er hentet fra Dagbladets diskusjonssider:

    Sendt inn av: Andrè Schau
    E-post: [email protected]
    Tidspunkt: 05.11.2000

    Har du/dere noen gang følt dere presset til det ytterste når det kommer til frustrasjon og oppgitthet? Om ikke så langt som Elling og fullt så ekstremt, så har vi ett snev av Ellings tanker og vrangforestillinger.....hans måte å se på hverdagen/verden er så lite innbakt av realiteter og fornuft. Hans tanker og handlinger får meg både til å bli flau og forbauset på en gang.....er det ikke mye riktig det han måtte mene og si? Muligens på en satt på spissen skildring, men allikevel........må ikke alt forklares og forsterkes for å det synker inn i folks bevissthet?

    Så står vi da igjen med spørsmålet om hvordan Ambjørnsen har fått dette til. Etter vår mening finner vi svaret i måten bøkene er bygget opp på. Både tema, virkemiddelbruk og tidspunkt er forhold som bidrar til denne suksessen.
    I første rekke er det nok forfatterens virkemiddelbruk som er utslagsgivende. Vi har vist tidligere at forfatteren bevisst har valgt rollefigurer som vi lett kan identifisere oss med, samt at miljø og språk, er riktig i forhold til leseren. Dette fører til at vi lett blir dratt inn i historien og ønsker å vite mer og mer om Elling og hvordan det går med ham.
    Tematikken som setter søkelyset på det sosialdemokratiske velferdssamfunn, har selvfølgelig også stor betydning. Det er jo i dette samfunnet vi lever og har levd alle sammen. Vi mener også at de bevisste valg forfatteren har gjort vis a vis deltemaer, eller Ellings prosjekter om man vil, gjør at leseren blir engasjert og nysgjerrig. Disse prosjektene/tankene er etter vår mening noe som mange av oss er opptatt av i vår streben etter egen utvikling og søken etter en meningsfylt tilværelse.

    Det at Elling bøkene ble lansert på det tidspunkt de ble, (1993 -1999) kan nok også forklare noe av suksessen. Nittitallet var på mange måter et refleksjonens tiår. Åttitallet med sin jappe tid, og troen på at penger var svaret på alt, hadde spilt fallitt. Landet var ferdig bygget, og folk hadde i stor grad en økonomisk og materiell trygghet. Dette førte mange til å lete etter noe mer. Og på nittitallet fikk vi en veldig oppblomstring av nyreligiøsitet og bøker og filmer med tema om de indre verdier. Elling bøkene glir på mange måter inn i dette bildet med sin spesielle form og tematikk, og kan dermed på mange måter sies å være svært tidsriktige.
    Men den viktigste grunnen av alle må være den at det er lett å bli glad i Elling. Vi kjenner oss igjen i Elling, vi ler med Elling, og vi håper at det skal ende godt for Elling. På samme måte som vi ønsker at våre egne liv skal ende godt. For, det er en liten Elling i oss alle.


    KILDEHENVISNING.
    ROMANENE:
    - "Utsikt til Paradiset"
    - "Fugledansen"
    - "Brødre i blodet"
    - "Elsk meg i morgen"

    ANDRE KILDER:
    - Ingvar Ambjørnsen - et forfatterhefte utgitt av biblioteksentralen, 1996
    - Diverse avisartikler - utklipp fått på biblioteket.
    - Internett sidene til Dagbladet og Aftenposten.
    - Særemne om Ingvar Ambjørnsen av henrik haugestøl - funnet på skoleforum.com
    - Særemne om Ingvar Ambjørnsen av Eyvind Sommerfelt - funnet på skoleforum.com
    - Diverse internettsider funnet ved å søke på Ingvar Ambjørnsen.
    - "Ambjørnsen intervjuet pr.fax" http://www.rett.no/inge/ingvar/

    • Legg inn din tekst!

    Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

    Last opp tekst