1       Norrøn litteratur (800-1350)

 

1.1     Om norrøn litteratur

Den første skriften man kjenner til i Norden er runene. Rune betyr hemmelighet, og de ble brukt i magi, på gravsteiner og når en kunstner signerte verket sitt.

 

Runene ble ikke brukt i bøker. Bokskrift fikk Norden først da det latinske alfabetet kom. Den norrøne litteraturen innleder litteraturhistorien i Europa og regnes fra år 800 til 1350, selv om den ikke ble skrevet ned før ca 1200. Det som ble skrevet hadde blitt overført muntlig, gjerne over flere århundre.

 

- Den norrøne sagalitteraturen beskriver mye handling med få ord.

Da sprang Egil mot Grim og hogget øksen i hodet på ham, så den stod fast i hjernen. Deretter gikk Egil og Tord bort og til folkene sine(…) (Fra Egils saga)

 

En god del av den norrøne (norske og islandske) litteraturen er skrevet på Island. Det er sagalitteraturen og historien om da nordmennene begynte å slå seg ned der.

 

Stilen i sagaene er kortfattet. Setningene er korte, ordene enkle og dagligdagse. Fortelleren er refererende, dvs. han står utenfor handlingen og registrerer og beskriver det som skjer.

 

I innledninga blir handlingen plassert i tid og sted, og det blir gjort rede for personenes slektskapsforhold. Deretter presenteres hovedkonflikten, som kan bunne i erotiske forhold, i fornærmelser eller i strid om eiendom. Konflikten mellom de stridende partene trappes opp, ofte i form av drap og hevndrap - mot et klimaks som ofte innebærer at helten lider en skjebnebestemt død.

 

Sagaene er av ulike typer. De mest kjente er kongesagaene og islendingsagaene (ættesagaene). Islendingsagaene eller ættesagaene forteller om slektene og striden mellom dem. 

 

1.2     Snorre Sturlason

Snorre Sturlason var en mann som levde på 1200 tallet og skulle få stor betydning for Norsk historie. Han samlet og skrev ned fortellinger. Mange av historiene han skrev ned kommer fra Norge, og er blitt brakt over til Island. Beretningene hans er de eneste beretningene vi har fra Norge i så tidlig tid i tillegg til islendingesagaene. Snorre skrev også Heimskringla, også kalt Snorres kongesagaer, her skriver Snorre om de norske kongene fram til 1177.

 

Snorre sto også bak Edda-diktene - Den eldre Edda og Skaldekvad - Den yngre Edda. I den yngre Edda samlet han de forskjellige verseformene skaldene kunne bruke. I den eldre Edda er det dikt som forteller om den gamle nordiske gudetroen. Her finner vi i tilegg en samling heltesagn som peker tilbake til den germanske folkevandringstiden (ca 400 – 600 e.kr) og forteller om stridene mellom de germanske stammene.

 

Et annet av Sturlasons innsamlingsverk fra den norrøne litteraturen er Kongespeilet. Det er en dialog, en samtale mellom en far og hans unge sønn, der sønnen får mange gode råd om hvordan han bør oppføre seg når han er handelsmann eller når han arbeider i kongens tjeneste. En del av Kongespeilet omhandler også forholdet mellom kirke og stat.

 

2       Renessansen (1350 - 1600)

 

2.1     Om renessansen

Renessansen oppstod i Italia på 1350- tallet, og med den kom grunnleggende forandringer i blant annet levesett, kunst og litteratur. Renessanse betyr ”gjenfødelse” og henstiller til gjenopptagelsen av antikkens filosofi. Mennesket var på leting etter nye ideer, og som følge av dette ble det store fokuset på Gud tilsidesatt til fordel for at mennesket og det jordiske skulle stå i sentrum. Gudstroen ble et forhold mellom hver enkelt og Gud, istedenfor at det skulle gå gjennom kirken og dens misjonærer. Folk ble kunnskapstørste og ville oppdage ting på egenhånd fremfor å få servert ferdig gjennomtenkte antakelser og bestemmelser. Humanismen inspirerte mange forfattere og interessen for enkeltmennesket kom til syne gjennom biografiske tekster og erindringer. Blanding mellom lyrikk og prosa kjennetegner tekstene i denne epoken, men det er individualismen som preger det meste av renessansens litteratur.

 

Boktrykkerkunsten ble oppfunnet i denne epoken av tyskeren Johan Gutenberg. Dette førte til at litteratur og skrifter kunne produseres billigere og gjøres tilgjengelige for folket, også på morsmål, noe som igjen førte til at kirkens språk, gresk og latin, ble mer og mer borte.                                                                                                                                     

I renessansen videreførte de det antikke eposet, et lenger, fortellende dikt, som fortalte om heroiske dåder og hendelser som var betydningsfulle for nasjonen. Fortellinger om heltedåder som Rolandsangen og Chanson de geste, var også vanlig. Disse fortellingstypene var muntlig- og direkte skrevet, og historiske hendelser, personer og tid ble blandet sammen uten tanke for kronologi overhodet. Etter hvert ble eposene klarere og mer sammenhengende historisk, selv om de enda bar preg av forfatterens frie fantasi. Dramaer og tragedier var også vanlig i tillegg til de overnevnte.

 

Ludovico Ariostos’ fullførelse av Matteo Maria Boiardos, Orlando Innamorato, er et eksempel på Chanson de geste. To riddere, Orlando og Rindaldo, blir begge forelsket i en prinsesse fra Kina, samtidig som krigen mot sarasenerne pågår. Trylledrikker, Amor og trollmannen Merlino er med i handlingen og det hele foregår ved Karl den stores hoff i Paris.

 

Den mest kjente forfatteren fra renessansen i vår tid er nok William Shakespeare, men epoken hadde flere fremstående skribenter.

 

2.2     William Shakespeare (1564-1616)

Shakespeare var en engelsk poet og skuespillforfatter og han regnes som den største dramatiker inne litteraturen siden antikken. Han skrev blant annet 38 skuespill som alle er oversatt til andre språk, og som fremføres på scener over hele verden i dag. Han forfattet både historiske dramaer, tragedier, komedier og eventyrspill. Noen av hans mest kjente verker er Hamlet, Romeo og Juliet, Othello og Kong Lear. Alle de nevnte stykkene er tragedier, noe som var typisk for samtiden.

 

2.3     Giovanni Boccaccio (1313-1375)

Giovanni Boccaccio var en italiensk forfatter og han er mest kjent for det litterære verket Dekameronen. Boka inneholder 101 noveller som er satt inn i en rammefortelling. Den forteller om 10 unge mennesker som rømte fra en by for å unngå å bli smittet av svartedauden. Novellene er tragiske med erotiske innslag, og denne samlingen regnes som Boccaccios viktigste verk.

 

2.4     Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575)

Beyer var norsk prest, historiker, lærer og forfatter. ”Om Norigs rige”, et topografisk-historisk verk, regnes som hans litterære storverk. Han brukte mye allegori, og landet Norge ble til en kvinne i hans fremstilling. Denne boken gir oss innblikk i Pederssøn Beyers syn på landets situasjon i epoken, beundring for landets fortid og de forventninger han har til landets fremtid. (store norske leksikon). Han har også skrevet Absalon Pederssøns dagbok og Oration om M: Geble.

 

3       Barokken – 1600-tallet

 

3.1     Om barokken

I barokken settes jordelivet i kontrast til evigheten og lyset(litteraturhisorien i korte trekk, Bjørg). Barokken var et motsvar til århundret før, nemlig renessansen. Renessansen hadde vært enkel og ren, og barokkens forfattere syntes språket på 1500-tallet var rett og slett kjedelig. Det barokkforfattere kunne si med et ord, sa de med ti. Diktningen var overdådig og prangende. Det var ikke meningen å skrive om kunnskap og fakta – de skulle vise kunstferdighetene sine. Diktning var en kunst. I kunsten var barokken en periode der vi finner en stil som er pompøs, overlesset og preget av sterke kontraster, gjentakelser, overdrivelser, bilder og symboler.  Dette gjaldt også i litteraturen. I den barokke litteraturen forsøkte man å bevege leseren med voldsomme virkemidler og overlessede ord. Allegorier og metaforer ble flittig brukt, og formen fremsto tidvis som viktigere enn innholdet. Forfatterne fremstilte de saligste undre i tilværelsen og fremla ofte religiøse emner. Nesten all barokk dikting er religiøs. I Norge dominerte salmediktingen og døden var et vanlig tema.

I Norge har vi to kjente barokkdiktere, Dorothe Engelbrettsdotter og Petter Dass.

 

3.2     Dorothe Engelbrettsdotter (1634-1716)

Dorothe Engelbrettsdotter var vår første, kjente kvinnelige forfatter i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev. I 1678 debuterte hun med en samling salmer, Siælens Sang.

 

3.3     Petter Dass (1646-1707)

Petter Dass var prest i mange år, men også dikter. Men til tross for at han i dag regnes som en av våre store diktere, fikk han bare trykt ei vise i sin egen levetid. Det mest kjente verket hans er Nordlands Trompet, som ikke ble trykt før i 1739, lenge etter hans død. Han skrev også salmer, og i dem er han enda mer barokk enn i Nordlands Trompet. Hans mest kjente salme er ”Herre GUD! Dit dyre Navn og Ære”

 

3.4     Thomas Kingo

I Danmark var Thomas Kingo(1634-1703) den mest kjente barokkdikteren. Han utdannet seg til prest og ble senere biskop. Kingo skrev hyllingsdikt til kongen og til sentrale politiske personer. Han skrev i tilegg mange salmer, og ga i 1683 ut en salmebok for Danmark-Norge. På folkemunne ble den kalt for ”Kingos salmebok”. 

 

4       Opplysningstida – 1700 tallet

 

4.1     Om opplysningstida

Opplysningsfilosofer på 1700-tallet ville opplyse folket, og lærdommen skulle bli spredt til så mange som mulig. Tankene var en videreutvikling av den italienske renessansen, de var kritiske og reflekterende. Ethvert individ skulle kunne gjøre seg opp sin egen meining, bygd på fornuft og opplysning. Opplysningstida kjennetegnes av troen på fornuft, av troen på menneskets skaperkraft og kampen for frihet.  Opplysningstiden kom som et motsvar til barokken. Opplysningsfilosofene og deres tanker var grunnleggende. Folk måtte få lov til å tro og mene hva de ville, og nå kjempet de for tanke-, tros- og ytringsfriheten.

Enhver trossetning er latterlig, ulykksalig; all tvang til å følge en tro er avskyelig. Å påby noen å tro er absurd. (Voltaire)

 

Det ble en enorm overgang fra den svulstige og pompøse barokken. Alt ble erstattet av en enklere stil med klarere skiller mellom de forskjellige sjangrene innenfor litteraturen. Barokken talte til følelsene, opplysningstida talte til fornuften. Dramasjangeren ble veldig viktig under opplysningstida. Før hadde skillet mellom tragedie og komedie vært sterkt, og de fulgte hver sine fastsatte regler. Men etter hvert ble tragedien oppfattet som pompøs og man begynte å parodiere den.

 

Den aller viktigste prosasjangeren var romanen. Det tok litt tid før den kom fram i den dansk-norske litteraturen, men i Frankrike og England vant den fram allerede i midten av hundreåret. Forfatterne la vekt på enkeltindividet, og var opptatt av konkrete forhold.

 

Klassisismen er betegnelsen på en periode i kunst, arkitektur og litteratur på 1700 – tallet. Klassisismen plasseres gjerne i opplysningstida, men strekker seg egentlig fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske revolusjonen i 1789. Sentralt for klassisismen er troen på fornuften.

 

4.2     Ludvig Holberg (1684-1754)

Ludvig Holberg var den fremste dikteren i Danmark-Norge i første halvdel av 1700-tallet. Det som gjennomstyrer hele hans livsverk er opplysningstanken. Holberg hadde en urokkelig tro på den menneskelige fornuften. Vi må lære å tvile før vi kan tro, hevdet han. Holberg var utrolig produktiv og skrev 15 komedier på ett år for det teateret i København som åpent i 1722. De to mest kjente er Erasmus Montanus og Jeppe paa Bierget. I 1741 gav han ut Nordens første sciencefictionroman, Niels Klims underjordiske Rejse.

 

4.3     Johan Herman Wessel (1742-1785)

Wessel ble født i Norge, men han levde i København som litterat og privatlærer. Han oversatte også stykker for teateret. Wessel var en sentral person i Det Norske Selskab. Det Norske Selskab var en gjeng festglade norske studenter i København, som holdt til på Madam Juels Kaffehus i Læderstræde. Der samlet de seg og hyllet landet sitt gjennom feststemte taler, vitser og sanger. De diskuterte kunst og politikk og var opptatt av rettferdighet og folkestyre. Wessels største og mest betydeligste verk er kjærlighet uden strømper. Det mest kjente av de komiske diktene han skrev er Smeden og bageren.

 

5       Romantikken (1800-1850)

 

5.1     Om romantikken

Med romantikken kom fokuset på fantasi, følelser og drømmer tilbake. Alt var fantastisk, og dette kom tilsyne i litteraturen. Begrepet romantikken kan knyttes til 1100-tallet og dets ridderdiktning. Opprør mot opplysningstidens og klassisismens idealer- og fornuftstenkning og den franske revolusjonen i 1789 var bakgrunnen for romantikkens opprinnelse. I motsetning til opplysningstidens filosofers tro på at fornuft og vitenskap skaper selvstendige mennesker, kom troen på at mennesket skulle tilbake til det naturlige, og at teknologiens fremgang hadde skapt større splid mellom de regjerende makter i verden og enkeltmenneskets frihet. Platon, en gresk filosof, mente at bak den verden vi kan se, finnes det en verden av ideér som er bakgrunnen for den synlige. Dikterne i romantikken skulle formidle disse tankene til leseren og de så på seg selv som genier som kunne oppfatte ideéne med sin fantasi. Henrik Wergeland sa: Dikteren skal være et foranskutt lyn som leder andre. Noen av de viktigste dikterne under romantikken i Norge var Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven og Camilla Collett.

 

5.2     Henrik Wergeland (1808-1845)

Mange mener at Wergeland var den som la grunnlaget for en senere arbeiderbevegelse i Norge. Ytringsfrihet og stemmerett var noen av hans kampsaker. I tillegg engasjerte han seg i folkeopplysning blant allmuen. Han var opptatt av at Norge skulle skape sitt eget språk og litteratur. Tekstene hans er ofte skrevet i frie vers og i øyeblikkets inspirasjon. Noen av hans verker er ”Jøden og Jødinnen”, ”Skabelsen, Mennesket og Messias” og ”Smaagutternes nationalsang”. Et tilbakevendende poeng i Wergelands diktning er at alle mennesker er likeverdige.

 

5.3     Johan Sebastian Welhaven (1807-1873)

Welhaven var en norsk litteraturkritiker og lyriker, og regnes som en av de mest sentrale dikterne i Norge på første halvdel av 1800-tallet. I motsetning til Wergeland mente han at det var viktig for Norge å holde nær kontakt med Danmark og å beholde det danske språket. I 1834 gav han ut ”Norges Demring”, en direkte klage over den retningen det norske samfunnet hadde tatt. I tekstene hans var versene i bunden form, og han mente at inspirasjonen skulle bearbeides før den ble satt på papir – diktningen skulle være vakker både i topografi og innhold. Han har også skrevet blant annet ”Digtets Aand” og ” Dyre Vaa”.

 

5.4     Camilla Collett (f Wergeland, 1813-1895)

Camilla Collett, Henrik Wergelands søster, var en forkjemper for kvinnenes rettigheter i Norge. Hun ville at kvinners følelser angående kjærlighet og ekteskap skulle tas alvorlig, og den første romanen hun gav ut, handler om nettopp dette. ”Amtmannens døtre” er en tendensroman og kritiserer det faktum at kvinner var maktesløse når det kom til valg av blant annet ektemann. Dette var den første realistiske familieromanen som ble skrevet og gitt ut på norsk, og den ble et forbilde for andre forfattere i senere tid. Hun skrev også en selvbiografi, ”I de lange netter”. Her setter hun noen få av sitt livs episoder i et sterkt poetisk lys. Blant forholdene som nevnes er hennes kjærlighet til dikteren Johan Sebastian Welhaven, og Jonas Colletts, hennes ektemann, død. Disse episodene nevnes bare så vidt, men blir lagt stor vekt på. Gjennomgående for Camilla Colletts diktning er at den indre frigjøringen er viktigere enn den ytre og hun bidrar til å sette kvinnens vanskelige situasjon i offentlighetens lys.

 

5.5     Jean-Jaques Rousseau (1712-1778)

Selv om Jean-Jaques Rousseau døde før romantikken satte inn, anser jeg det som viktig å nevne ham her ettersom han anses å være en forløper for denne epoken. Det er fra denne mannen slagordet Tilbake til naturen kommer fra, og allerede før den franske revolusjonen (1789) skrev han om at kultur og sivilisasjon var ødeleggende for mennesket (Signatur s.200).

 

5.6     Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832)

Goethe var en tysk dikter og han var stor i både tysk og europeisk romantikk. Hovedverket hans er ”Faust”. Dette er et drama i to deler som omhandler pakten en vitenskapsmann inngår med djevelen for å få innsikt og sannhet. Han skrev også en rekke dikt med bakgrunn i sin kjærlighet til en prestedatter. Disse diktene førte til en revolusjon i den tyske litteraturen, diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg (Mailied, Willkommen und Abschied).

 

6       Nasjonalromantikken (fram til ca 1870)

 

6.1     Om nasjonalromantikken

Nasjonalromantikken er en viderebygging av romantikken og er basert på mange av de samme ideer og tanker som den foregående epoken. Det som var typisk for romantikken, følelser og lengsel, ble overført og knyttet til det som særpreget hvert enkelt lands kultur. Dette ble skildret med overdrivning og pompøsitet. Nasjonalromantikerne søkte etter hvert til fortiden og til et enklere og mer ”opprinnelig” liv enn det som fantes i storbyene. Denne epoken startet med brødrene Grimm og deres innsamling av eventyr og sagn i Tyskland på begynnelsen av 1800-tallet. Folkeeventyrene ble altså en viktig sjanger i denne samtiden.

 

Ingen av dikterne som er nevnt under romantikken kan sees bort i fra i denne epoken, men det var også andre som stod svært sentralt i begrepet nasjonalromantikken.

 

6.2     Asbjørnsen og Moe

Asbjørnsen og Moe forfattet ikke selv, men reiste Norge rundt for å samle inn og skrive ned folkets fortellinger. De møttes tilfeldig på Ringerike og deres interesse for eventyr knyttet dem sammen. På sine reiser hørte de mange ulike versjoner av hvert eventyr, og de måtte trekke fra, legge til og finne på ting selv underveis for å få til et verk som hele Norges befolkning kunne kjenne seg igjen i. Et annet problem var at skriftspråket var dansk, noe som undertrykte den nasjonalfølelsen som var så fremtredende på denne tiden. Asbjørnsen og Moe beholdt dansken som et slags grunnspråk i gjenfortellingene sine, men de fornorsket språket ved å forandre på setningsoppbygning og ordvalg. De to bidragene som skulle få mest betydning i forhold til den norske litteraturhistorien var første bind av ”Norske folkeeventyr” (1841) og ”Norske Huldreeventyr og folkesagn” (1845-47, av Asbjørnsen).

 

6.3     Ivar Aasen (1813-1896)

Ivar Aasen var dikter og språkforsker, og det er denne mannen som regnes som ”Nynorskens far”.  I arbeidet med å skape et eget landsmål var han preget av nasjonalromantikken, men diktningen hans er derimot mer realistisk enn nasjonalromantisk. Diktene hans gjenspeiler den stoltheten og fedrelandspatriotismen nasjonalromantikken bygger på, men han skildrer naturen som vill og vanskelig. Han glorifiserer heller ikke det norske bondesamfunnet som så mange andre. Noen av hans verk: ”Nordmannen” og ”Gamle Norig”.

 

7       Realismen 1870 – 1890

 

7.1     Om realismen

Realismen er en epoke innen litteraturhistorien som blomstret opp etter poetisk realisme. Den poetiske realismen finner vi i mellom romantikken og realismen. Den var ærlig, naken og direkte beskrivende. Den fremstod som en reaksjon på romantikken. Videreutviklingen av realismen finner man i naturalismen.

 

Realistene ville avsløre hvordan virkeligheten var, og kjempet for rettferdighet

Realistene skrev om samfunnsproblemer så likt som det er i virkeligheten som mulig og de var opptatt av å forandre verden så mye som mulig. Samfunnet var i endring, stadig flere fikk tilgang på kunnskap og det som var opplysningstidens ideal, nemlig å opplyse folk, gjorde nå at nesten alle husstander hadde bøker. Folk var ville etter å skaffe seg bøker og oppdatere seg på de nyeste tingene som skjedde rundt om i verden. Realistene distanserte seg også fra Gud.

 

De ville fremstille mennesket og de sosiale miljøene slik som de kunne sees og sanses, og alt skulle være sannsynlig og troverdig. Dette kunne best gjøres gjennom lengre tekster der de kunne få frem en mye større detaljrikdom, som i romaner, noveller og skuespill. Folk skulle bli nysgjerrige og sette spørsmålstegn ved urettferdighet, og ikke finne seg i dårlig behandling av andre.

 

Realismen skilte seg på mange måter fra de tidligere epokene. Dikt ble upopulært, mens romaner, noveller, skuespill og annen prosatekst dominerte.

 

I realismen snakker vi ofte om de ”fire store” innenfor den litterære sjangeren. Dette er forfatterne Alexander (der lange) Kielland, Henrik Ibsen, Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson.

 

7.2     Alexander Kielland (1849–1906)

Alexander Kielland er den av ”de fire store” som skriver mest typisk realistisk. Alexander Kielland kom fra et overklassemiljø. Familien hans hadde drevet det rikeste handelshuset i Stavanger i generasjoner. Kielland var nært knyttet til Stavanger og Jæren, og de landskap og sosiale miljøer han kjente seg hjemme, møter vi i de fleste av bøkene hans. Han tok juridisk embetseksamen, giftet seg og slo seg ned i hjembyen som eier av et teglverk.

 

Først da han nærmet seg tretti år, begynte han på forfatterskapet sitt. Alexander Kielland var definitivt en av de mest samfunnskritiske forfatterne i realismen. Hans roman Gift viser hvordan det tradisjonelle skolesystemet, med pugg og streng disiplin, er som gift for barna. I skuespillet På hjemveien, skildrer han en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke. Kielland skrev om sosial urettferdighet og skrev samfunnsengasjerte elegante noveller. Han var en novellemester. Ellers skrev Kielland flere romaner, skuespill, essays og brev.

 

7.3     Henrik Ibsen (1822-1906)

Henrik Ibsen var en våre største forfattere og han er nok den norske forfatteren som er mest kjent i utlandet. Ibsen vokste opp i Skien i en velstående kjøpmannsfamilie, men faren gikk konkurs, noe som både var stor skam og en sosial katastrofe på den tiden. Femten år gammel ble han sendt i apotekerlære i Grimstad, og han provoserte og sjokkerte mange grimstadborgere ved å uttrykke begeistring over Februarrevolusjonen i Frankrike i 1848. Ibsen var teaterdirektør, instruktør og apoteker gjennom sitt liv. Han brakte noe nytt inn i teateret, fordi vi i stykkene hans møter vanlige mennesker og de problemene de strir med. 1849 skrev han sitt første skuespill, en femakters tragedie på vers, Catalina, som ble utgitt i 1850 under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Hovedverket til Ibsen er Kongs-Emnerne og var hans første store tragedie på 1860- tallet. Andre verk Ibsen står bak er Peer Gynt, Et dukkehjem, Terje Vigen og Villanden.

 

7.4     Bjørnstjerne Bjørnson (1831-1910)

Bjørnstjerne Bjørnson var forfatter, dikter og samfunnsdebattant. I tillegg var han teatersjef, politiker, og journalist. Bjørnson var en norgesvenn og nasjonalist. Et tema som interesserte ham sterkt, og som holdt hans penn hvileløs, var spørsmålet om bondemål, det vil si ideen om å lage et norsk nasjonalspråk som skilte seg klart fra dansk-norsk som den norske litteraturen så langt var blitt skrevet på. Bjørnson skrev noveller, romaner og dramaer. Han skrev også bondefortellinger og er kjent for blant annet Synnøve Solbakken og En glad gut.

 

7.5     Jonas Lie (1899-1945)

Jonas Lie var embetsmannsønn og utdannet seg og tok juridisk eksamen. Han ville egentlig bli offiser, men pga. synet ble han ikke dyktig.  Lie var ”hjemmets dikter”. Han skrev radikale familieromaner og debatterte kvinners samfunnsrolle. Lie var en mystiker og trodde på hemmelighetsfulle krefter i menneskesinnet. Lie var en mangfoldig forfatter, liberal og moderne, men også sterkt tradisjonsbundet. Han var først og fremst en romanforfatter og noen av hans verk er Livsslaven, Familien paa Gimle og Kommandørens Døtre.

 

8       Naturalismen, 1880 og utover

 

8.1     Om naturalismen

I 1880-årene oppstod en annen form for realisme. Naturalismen var inspirert av naturvitenskapen, der i blant Charles Darwin. I likhet med realistene var naturalistene opptatt av problemene i samfunnet, men de hadde et annet menneskesyn. Realistene mente at mennesket hadde fri vilje og kunne ta opp kampen for å endre sine kår, mens naturalistene mente at menneskers liv var determinert av arv og miljø. Siden det var omstendighetene som bestemte handlingene til mennesker, kunne det ikke stilles moralsk ansvarlig for det de gjorde.

 

Naturalistene kunne skildre de heslige sidene ved menneskelivet. De pyntet ikke på sannheten og kunne dvele ved intime kroppslige funksjoner, ved fødsler, død, seksualitet og sykdom. Dette kunne virke frastøtende på mange.

 

8.2     Amalie Skram (1846-1905)

Amalie Skram var en av de få kvinnelige forfatterne fra denne perioden og hun gikk lengre enn mange før henne i å skildre borgerlig dobbeltmoral, kvinneundertrykkelse og samfunnets elendigste. Han var også en skilt kvinne, noe som var tabulagt. Hun var ikke redd for å skrive om det som ble regnet som stygt og vemmelig.

 

Skram har skrevet de fire romanene om Hellemyrsfolket som står i norsk litteraturhistorie som naturalismens viktigste verk.

 

8.3     Hans Jæger (1854-1910)

Hans Jæger var den ubestridte lederen for den såkalte Kristiania-bohemen, en gruppe kunstnere og studenter som levde et fritt og utsvevende liv på, og rundt, skjenkestedene i hovedstaden. Han skrev mye fra sitt eget liv og i 1885 kom den selvbiografiske romanen Fra Kristiania-behêmen, som straks ble beslaglagt av politiet. Jæger ble dømt til 60 dagers fengsel og avsatt fra sin stilling som stortingsreferent på grunn av blasfemi og detaljerte erotiske beskrivelser. Han skrev romaner, to skuespill og sakprosa/debattinnlegg.

 

8.4     Christian Krogh (1852-1925)

Christian Krogh var forfatter og sønn av en statsansatt jurist. Han var professor og direktør ved Statens kunstakademi. Romanen han nok er mest kjent for er Albertine, denne boken vakte stor oppsikt og ble beslaglagt av politiet.

 

9       Nyromantikken (1890 og utover)

 

9.1     Om nyromantikken

Innenfor litteraturen kan denne epoken sees på som en reaksjon mot blant annet naturalismen og realismens måte å skildre mennesket på. Nå ville forfatterne sette søkelyset på menneskesinnet og på hvor unikt, følsomt og mystisk ett enkelt menneske og dets handlinger, kunne være. Fremmedfølelse og angst for storbyen er også et gjentagende tema i samtiden. Musikalitet og klang ble viktig innen diktningen i tillegg til ordenes stemning. Historiske romaner var den mest brukte sjangeren i denne epoken.

 

9.2     Knut Hamsun (1859-1952)

Foruten at han regnes som en av Norges største forfattere gjennom tidene er Knut Hamsun også godt kjent internasjonalt. Han mente at det var penger som var roten til alt ondt og han kritiserte dette ved å sette det gamle opp mot det nye. Hamsun bruker outsidere og stemningsmennesker som ikke klarer å finne seg til rette i fellesskapet, som hovedpersoner i sine tekster. Dette kan vi se spesielt godt i romanen ”Markens Grøde”. Her skildrer han livet til en nybygger og hvordan han greier å bygge opp en gård alene.

 

Hamsuns ideal var en sterk, uavhengig person som mestret hverdagen selv. I 1920 mottok han Nobelprisen for denne romanen. Han har også skrevet romanen ”Sult”, som mange regner som en delvis selvbiografi. I ”Sult” blir livet til en fattig skribent skildret. Det kommer også frem hvor desperat denne mannen tilslutt blir av å leve på sultegrensen over en lang periode. Triologien ”Landstrykere”, ”August” og ”Men livet lever” omhandler en skikkelse som skiller seg ut fra det moderne samfunnet, en lykkejeger. Hamsun fremstiller ”August” som helten som lurer kapitalistene og lever det gode liv på tvers av alle vedtatte samfunnsnormer (Signatur, studiebok s 252).

 

Under andre verdenskrig viste Knut Hamsun sterke nazisympatiske sider, noe som førte til at han ble lite verdsatt som forfatter i Norge.

 

9.3     Vilhelm Krag (1871-1933)

Krag er kanskje mest av alt kjent som Sørlandets dikter, og den som gav landsdelen navnet. Han var innom mange yrker i løpet av sitt drøyt 60 år lange liv blant annet som teatersjef, journalist og forlagskonsulent. Han skrev ofte melodiske dikt som musikerne i epoken likte å sette musikk til. Han skrev både lyrikk, noveller, romaner og skuespill. Typisk for alle hans verker er at personene i diktningen sjelden ble lykkelige. De fremstilles som svikere og bedragere og skifter gjerne raskt fra livsglede til vemod. Senere i hans diktning kom han med gladere tekster som viser og folkelivsskildringer. Et av hans verker, diktet ”Fandango”, regnes som selveste starten på nyromantikken.

 

9.4     Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)

Obstfelder regnes som en av de fremste norske forfattere på slutten av 1800-tallet. Han bryter med tradisjonene innen lyrikken ved å unnlate å bruke rim og fast rytme i diktene sine. Likevel er de ikke urytmiske, se bare på diktet ”Regn”. Her er rytmen lett å få tak i og diktet går nærmest av seg selv. Både ”Jeg ser” og ”Byen” tar for seg angsten for det nye samfunnet, og redselen for ikke å føle seg trygg.

 

10  Modernismen (1900 og utover) / Nyrealismen (1900-1940)

 

10.1 Om modernismen

Etter 1900 deler litteraturen seg i to retninger. Den ene retningen er modernismen og den andre er Nyrealismen/Etiske realismen. Disse løper side om side.

 

Modernismen bryter med det tradisjonelle. For å understreke at det er en ny tid bruker dikterne fri form i verkene sine. Angst er ofte et tema fra denne epoken, og det blir spurt spørsmål som hvem man er og hvor man hører til i den nye verdenen - diktningen blir et forsøk på å finne svar. Følelser, fantasi, drømmer og mennesket selv står igjen i fokus. Til Norge kom modernismen sent som følge av oppløsningen av unionen Sverige-Norge og andre verdenskrig. Det var stort uenighet mellom forfatterne i denne perioden. På den ene siden hadde vi de yngre dikterne som skrev frie vers uten rim og fast rytme. På den andre siden hadde vi de eldre dikterne som mente at dette ikke kunne kalles ordentlig diktning. Blant annet sa Arnulf Øverland (nyrealistisk) om den nye dikningen i et foredrag: Vi har fått en tonekunst uten melodi, en billedkunst uten form og en ordets kunst uten mening.

 

10.2  Om nyrealismen / Etisk realisme (1900-1940)

Dette er den andre retningen innen litteraturen fra 1900 og kan sees på som en overgang fra nyromantikken til modernismen. Forfatterne i denne perioden er opptatt av å skildre livet til arbeiderne, og samfunnsproblemene får igjen plass i litteraturen.

 

10.3 Jan Erik Vold (1939 -)

I 1965 debuterte Vold som lyriker med samlingen ”Mellom speil og speil”. Siden den gang har han stått bak mang en diskusjon om litteratur og politikk, og han er kjent som både essayist, oversetter, kulturdebattant og plateartist. Volds ønsker er å gjøre diktningen uhøytidlig og han skriver om hverdagslige ting samtidig som han leker med ord og klanger. I 1968 skrev han diktet ”Tale for loffen”. Her kommer ønsket om å bringe hverdagslige ting inn i teksten godt fram.

 

10.4 Tarjei Vesaas (1897-1970)

I 1964 mottok Tarjei Vesaas, som første nordmann, Nordisk Råds litteraturpris for romanen ”Isslottet”, og i 1952 ble han påskjønnet for beste litterære arbeid i Europa med novellesamlingen ”Vindane”. (Norsk litteraturhistorie s 133). ”Isslottet” handler om forholdet mellom ”Unn” og ”Siss”, hvor de følelsesmessige problemene til ”Unn” er lagt stor vekt på. Den tar også for seg hvordan ”Siss’” rolle forandres i vennegjengen etter at ”Unn” er borte. Denne romanen regnes som et av Vesaas’ hovedverk. ”Fuglane” handler om ”Mattis” som er tilsynelatende psykisk tilbakestående. Vesaas gir et innblikk i ”Mattis” sinn, og derfor en skildring av hans tanker og følelser. I romanene sine bruker han ofte realistiske handlinger, men menneskenes forhold til hverandre og deres forandringer er budskapet. Han bruker mange språklige bilder for å beskrive følelser poetisk.     

 

 

10.5 Arnulf Øverland (1889-1968)

Øverland erklærte seg selv som hedning, og han tok avstand fra kristendommen gjennom sine artikler og foredrag. Han var også en sterk motstander av krigen og gav uttrykk for dette i en rekke diktninger. ”Den røde front” er en samling av motstandsdikt med blant annet ”Du må ikke sove”. Diktet er skrevet i 1936 og er en advarsel mot fascismen, og det Øverland frykter at må komme som følge av situasjonen i mellomkrigstida. Under andre verdenskrig satt han i konsentrasjonsleir i Tyskland, men fortsatte skrivingen til tross for dette. Etter krigens slutt gav han ut diktsamlingen ”Vi overlever alt” (1945), som inneholder mange av de diktene han produserte under oppholdet. Ett annet av hans mest kjente verker er ”Hustavler” (1929). Han brukte mange forbilder i sine tekster, som bibelske motiver eller motiver fra eventyr og folkeviser. Han skrev i tradisjonelle former og henvendte seg til et ”du” istedenfor å beskrive et ”jeg”, han skrev om mennesket i den store sammenhengen.

 

10.6 Sigrid Undset (1882-1949)

Sigrid Undset ble født i København, men vokste opp i Oslo. I 1928 fikk hun Nobelprisen i litteratur for de to store verkene om ”Kristin Lavransdatter” og ”Olav Audunssøn”. ”Kristin Lavransdatter” er en triologi som omhandler en kvinne og hennes liv på 1300-tallet. Dette er det ytterste skallet av historien, og man kan spørre seg om det bøkene egentlig tar for seg, er håp, tro og tvil i mellomkrigstida i Norge. ”Sed og skikk forandres meget, alt etter som tidene lir og menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager”(Sigrid Undset). I likhet med Øverland advarer hun mot den nye tida, og ved å legge handlingen i romanen til 1300-tallet, kan hun skildre normer hun mener at det moderne samfunnet mangler. Undset var patriot og under andre verdenskrig rømte hun til USA hvor hun jobbet for frigjøringen av Norge. I 1947 ble hun tildelt ”Storkorset av St Olavs Orden, for sine litterære verker og for sin innsats for Norge under krigen. (wikipedia.no)

 

11  Sosialrealismen (1970-tallet)

 

11.1 Om sosialrealismen

På 1970-tallet var mye av angsten i modernismen borte og dette var tiåret da de norske forfatterne ville redde verden (litteraturhistorien i korte trekk, Bjørg).

 

Sosialrealismen er en undergruppe av realismen. Forfatterne vil ha objektivitet og nøyaktig fremstilling av virkeligheten i en problembasert diktig. De radikale forfatterne ville bruke litteraturen ”i folkets tjeneste” og sterke sosialistiske tanker spredte seg. Litteraturen skulle bevisstgjøre arbeidsfolk om deres rettigheter og om hvordan de skulle stå sammen for å kjempe for sosialismen. Innholdet i bøkene skulle være realistiske fremstillinger av arbeidsfolks liv. Særlig viktig var det å sette søkelys på situasjoner der det kom til åpen konflikt mellom arbeiderne og fabrikkeierne. Samtidig med en befolkningsbølge inn til byene og økt industrialisme, begynner flere ungdommer enn tidligere å delta aktivt i politikken. Det skjedde en endring i synet på kjønnsroller og kvinnesyn. Mange kvinner var i arbeid og vi fikk likestillingsloven.

 

Venstrefløy og kommunistiske holdninger preger forfatterskap. Bønder, naturvernerne og radikale byfolk kjempet ”mot” kapitalismen. Gjenggangstema i litteraturen var å tale de svakes sak, samfunnsutviklingen og de sosiale interessekonfliktene mellom de forskjellene gruppene i samfunnet.

 

Jon Michelet, Espen Haavardsholm, Edvard Hoem, Tor Obrestad og Dag Solstad skrev Romaner om industriarbeiderklassen.

 

Mange kvinnelige forfattere skrev feministiske romaner og noveller om kvinners vilkår på arbeid og i hjemmet. Bjørg Vik, Sidsel Mørck, Liv Køltzow og Tove Nilsen var slike.

 

12  Postmodernismen (1980-årene)

 

12.1 Om postmodernismen

Alt er relativt -

Postmodernistene har innsett at det ikke lenger finnes èn stor sannhet. Det finnes mange, og det gjelder å finne sin plass blant disse. Tilgangen på kunnskap er uendelig stor. Det gjelder å skape sin egen, bitte lille plass i mylderet av informasjon.(Bjørg skybak)

 

Postmodernismen kan sies å hvile på to grunnforestillinger: For det første at menneskelig forståelse bare er mulig gjennom språket, for det andre at enhver forståelse vil være avhengig av sosial, historisk og kulturell kontekst. Begrepet postmodernisme (etter modernismen) brukes ofte om en ideologi som er kritisk til modernitetens ideologier, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre ting som er blitt selvfølgelige under moderniteten. Postmoderne mennesker synes - enkelt sagt - at miljøvern er viktigere enn industrialisering, og de jakter heller ikke på sin egen identitet. Postmodernistene leker med språk og virkemidler, det finnes jo ingen bestemt sannhet, derfor ingen bestemt definisjon av hva som er kunst. Nær sagt alt er mulig i postmodernismen, også å kopiere og manipulere med kunstverk laget av andre. Popart- kunstneren Andy Warhol er kjent for å gjøre nettopp dette. (Bjørg Skybak)

 

Det finnes veldig mange forfattere fra denne tiden, vi har valgt og presentere en som vi synes representerer tiden godt med tanke på at ”alt er lov”.

 

12.2 Jostein Gaarder (1952 -)

Gaarder er lærer og forfatter og ble verdenskjent etter at han gav ut suksessromanen ”Sofies verden” i 1991. Den er utgitt på 54 språk og trykket i ca 30 millioner eksemplarer(wikipedia.no). ”Sofies verden” er en ungdomsbok som tar for seg filosofiens historie, og kan gjerne kalles en ”fagbok” med et forenklet språk. I boken tar han leseren med på en reise gjennom filosofiens historie helt fra mytene om de aller første greske filosofene. Han tar for seg blant annet Sokrates, Platon og Aristoteles, og forklarer om middelalderens filosofitenking. ”Sofies verden” blir ofte tolket som en kommentarbok til Gaarders tidligere utgitte roman ”Kabalmysteriet”(1990). Med romanen ”Julemysteriet”(1992), som regnes som en analyse av kristendommens historie, utgjør de nevnte bøkene en slags triologi. Han har mottatt en rekke litteraturpriser for mange av sine verk, noe som understreker hvor mange han har nådd ut til med sitt arbeide.