Sigrid Undsets liv og forfatterskap

Jeg har valgt å skrive om Sigrid Undsets liv og forfatterskap, og har valgt boka «Kransen» som er en av tre trilogier Sigrid skrev. I boka ”Kransen” får vi høre om vanskelige valg i livet, og min problemstilling vil da være hva Sigrid Undset mente var forskjellen på rett og galt.

3.0 Nyrealismen

Det skjer en overgang til 1900-tallet, hvor samfunnsproblemene får igjen plass i litteraturen. Årene rundt unionsoppløsningen var starten på en ny epoke i norsk litteratur- og kulturhistorie. Den blir kalt nyrealismen. Skrivemåten er veldig lik, men forskjellen fra realismen og nyrealismen var at arbeiderklassen ble et hett tema å skrive om. Etter løsrivelsen fra Sverige oppsto en sterk nasjonal bevissthet. Vi fikk et industrielt gjennombrudd som førte til økonomisk vekst og folk flyttet inn til byene.

Forfatterne skildrer realistisk livet til arbeiderne, mennesker og miljø. Samfunnsproblemer ble debattert, og spesielt moralske problemer til medmennesker og de situasjonene dem var i. Flere forfattere debuterte på denne tiden, og samfunnet endret seg fortsatt. Forfattere lette etter positive svar på de krisene som endringene førte med seg. Nyrealistene valgte gjerne både dialekt og sjargong i fortellingene, og de videreførte på den måten trekk fra naturalismen. Falkberget skrev om gruvearbeiderne, Kristofer Uppdal om rallarene, Olav Duun om fiskerne og Sigrid Undset om kvinner.

De norske forfatterne Sigrid Undset og Knut Hamsun fikk begge Nobelpris i litteratur i denne perioden. Begge var svært skeptiske til den nye tiden, og de delte ikke folks begeistring for nye oppfinnelser og moter i kultur- og samfunnsliv. Både Undset og Hamsund skrev romaner med handling om samtiden, men også romaner hvor handlingen er lagt til fortiden. Hamsun gikk ikke for langt tilbake i tid, mens Undset gikk helt tilbake til middelalderen.

Med store romanserier skildret nyrealistene mennesket og miljøet bredt. Søkelyset var ofte mot enkeltindividets skjebne. En skriver om personer som ønsker å utvikle seg, selv om det strider mot samfunnets normer. For eksempel Ibsen som skriver om ei dame som forlater mann og barn for å leve «i sannhet». Nyrealistene derimot. De problematiserer en selvrealisering. Som i Sigrid Undsets ”Jenny” (1911), hvor hovedpersonen har stor frihet til å velge hva hun selv vil, men ender slett ikke opp som tilfreds med livet av den grunn. Romanen viser da at det ikke nødvendigvis var frihet som førte til lykke. Temaet blant de mest kjente romanforfatterne var menneskets moralske problemer og valgsituasjoner.

Hovedpersonene brød normer, både kristne og uskrevne regler i samfunnet på grunn av kjærlighet eller hat. Dette medførte til skyldfølelse, angst og samvittighetsvansker. Forfatterne var opptatt av problemer som «Hvordan skulle mennesket ta hensyn til seg selv, og til fellesskapet?»

4.0 Sigrid Undset (1882-1949)

Under kapittel 4 skal jeg skildre Undsets livshistorie, hennes forfatterskap og samtidig punktvis gjøre rede for hennes forfatterskap – både i hennes levetid, men også etter hennes død.

4.1 Undsets livshistorie

Sigrid Undset ble født i Kalundborg i Danmark. Faren var en kjent norsk arkeolog, og het Ingvald Undset. Moren het Anna Marie Charlotte Gyth, og var dansk. I 1884 dro hun og foreldrene til Kristiania for å bosette seg der. Her ble også hennes to søstre, Ragnhild og Signe født. Da faren senere ble syk, tilbrakte hun mye tid hjemme for å lese høyt for faren. På denne måten ble hun kjent med norrøn litteratur, vikingtiden og middelalderen. Sigrid utmerket seg da fort for å være et meget begavet barn. Etter farens bortgang når Sigrid var 11 år, tilbød moren henne videre skolegang, men Sigrid visste at moren hadde dårlig råd etter at hun ble enke, og hun valgte derfor handelsskolen.

Hennes lange yrkeskarriere startet hun som 17-åring, hvor hun arbeidet som kontordame i Oslo. Hun kjedet seg på jobben, noe som førte til at hun skrev ved siden av. Hun ønsket å bli forfatter på heltid, men ikke alt kom like lett. Hun sendte flere romanmanuskripter til forlaget Gyldendal, men hennes verker falt ikke i smak. 1907 gav hun ut debutromanen Marta Oulie, men det var ikke før tre år etter hun fikk sjansen til å bli forfatter på heltid. Det var med romanen Jenny i 1911, som skulle vise seg å bli hennes store gjennombrudd. Hun fikk da stipend for å reise til Italia. I Roma levde hun i kunstnermiljøet, og det var der hun som 27-åring traff og forelsket seg i den 13 år eldre maleren Anders Svarstad. Dette var bare ikke en dans på roser. Han var gift, og hadde tre barn, noe som førte til at forholdet måtte holdes hemmelig da de skulle tilbake til Kristiania. De reiste til London, og etter noen måneder dro ekteparet så videre til Roma med et barn i vente. I 1913 giftet de seg i Antwerpen og senere fikk de sønnen Anders. Det var en vanskelig tid, hvor guttungen holdt på å dø fra dem. Sigrid reiste da hjem til sin mor, mens mannen først kom hjem 3 måneder senere. Ekteskapet var preget av meget lange adskillelser, hvor de arbeidet mye og hadde liten tid til hverandre. Sønnen Anders var blant de første nordmenn som ble skutt i krigen mot tyskerne våren 1940.

Senere fikk de datteren Maren Charlotte, som hadde epilepsi og var tilbakestående. Hun døde i midten av 20-årene. Morsrollen var svært viktig for Sigrid, i likhet som i diktningen. Hun var ikke alltid den perfekte mor, men det var ingen som tvilte på henne heller.

I 1919 mistet de leiekontrakten på huset sitt, og Sigrid og mannen flyttet fra hverandre. Svarstad kjøpte seg hus på Kampen. Hun var gravid, men tok med seg alle barna alene til Bjerkebæk ved Lillehammer, og der fødte hun sønnen Hans. Sigrid og mannen bodde nå hver for seg, noe hun syntes var et nederlag. De fleste skilsmisser på denne tiden skyldtes en tredjeperson, men her var det ingen tredjeperson inne i bildet. Etter en stund ønsket hun å skilles formelt, fordi hun ville konvertere til katolismen og i 1924 konverterte hun og tok navnet søster Olivia. Hun var en overbevist katolikk, men kunne ikke praktisere sin religion fordi hun var skilt. I kirkens øyne var hun en ekteskapsbryter, og dette var en stor synd.

Da krigen startet, flyktet hun fra landet og til USA. Der arbeidet hun for Norges frigjøring, og var en varm patriot som skrev artikler, holdt foredrag og kjempet for et fritt Norge. Etter krigen reiste hun tilbake til Bjerkebæk, og døde her 10. juni 1949.

4.2 Forfatterskap

Sigrid starter sin skriving med å skildre det hun kjente fra sitt daglige liv. Hun tok et radikalt oppgjør med tiden hun vokste opp i, og med borgerskapets vilje til å opplyse og ordne opp for resten av befolkningen. Dette preget hennes forfatterskap helt frem til 1920.

Hennes debutroman var Marta Oulie 1907. Denne handler om utroskap, hvor Marta hadde vært utro mot sin mann. Undset skildret da Martas tanker om sitt ekteskap og utroskap uten å ta parti. Marta falt ikke av samfunnets fordømmelse, men av sin egen dom.

Kvinner som lager problemer for seg selv, er gjengangere i Undsets diktning. Kampen mellom det gode og det onde foregår i mennesket selv. Kvinnene har selv ansvaret for livet sitt, og dersom de gjør feil, er det ingen andre enn seg selv de kan legge skylda på. Hun legger altså ikke skylda på samfunnet slik som forfattere i 1880-årene gjorde. Hennes hovedverk og mesterverk er triologien Kristin Lavransdatter. Det er en historisk roman som følger Kristins liv fra hun er ei lita jente til hun dør under svartedauden som middelaldrende kone. Konflikt mellom guds og hennes vilje er hovedtema i verket. I 1928 mottok hun nobelprisen i litteratur, og var da den tredje norske personen som har vunnet denne, og den første kvinnelige.

4.3 Utgivelser

1907: Fru Marta Oulie (roman)

1908: Den lykkelige alder (noveller)

1909: Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis (roman)

1910: Ungdom (lyrikk)

1911: Jenny (roman)

1912: Fattige skjebner (noveller)

1914: Våren (roman)

1915: Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord. (historie)

1917: Splinten av troldspeilet (roman)

1917: Tre søstre (essays)

1918: De klonge jomfruer (noveller)

1919: Et kvindesynspunkt (essays)

1920-1922: Kristin Lavransdatter (romantrilogi) «Kransen» (1920), «Husfrue» (1921), og «Korset» (1922)

1921: Vårskyer

1925: Sankt Halvards liv, død og jærtegn

1925: Olav Audunssøn i Hestviken (roman)

1927: Olav Audunssøn og hans barn (roman)

1927: Katolsk propaganda (essays)

1929: Gymnadenia (romaner)

1929: Etapper (essays)

1930: Den brændene busk (roman)

1930: Hellig Olav, Norges konge (essays)

1932: Ida Elisabeth (roman)

1933: Etapper. Ny række (essays)

1933: To europeiske helgener

1934: Elleve aar (selvbiografisk roman)

1936: Den trofaste hustru (roman)

1937: Norske helgener (historie)

1938: Selvportretter og landskapsbileder (historie)

1939: Madame Dorthea (roman)

1939: Klosterliv – På pilegrimsferd – Sognekirken («Norsk kulturhistorie II»)

1942: Sigrud and his brave companions. A tale of medieval Norway. (barnebok)

1945: Tilbake til fremtiden (memoarer) (engelsk utgave kom i 1942)

1947: Lykkelige dager (memoarer) (engelsk utgave kom i 1942)

4.4 Utgivelser etter Sigrids død:

1951: Caterina av Siena (historie)

1952: Artikler og taler fra krigstiden (essays)

1955: Sigurd og hans tapre venner (roman)

1957: Sten Steenesen Blicher (kulturhistorie)

1968: I grålysningen (roman) (skrevet 1991)

1972: Østenfor sol og vestenfor måne (barnebok) (skrevet 1927)

1973: Prinsessene i Berget det blå (barnebok) (skrevet 1928)

1979: Kjære Dea (brev)

1992: Fred på jorden (noveller)

1998: Tolv år (uferdig manuskript til selvbiografisk roman)

5.0 Resymé av «Kransen»

I Kransen skildrer Undset det indre kaoset i mennesket med stor troverdighet. Boka omhandler unge Kristin Lavransdatters barndom, ungdom, moren Ragnfrid og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans Bjøgulfssøn. Vi befinner oss i middelalderens Norge, og de har akkurat flyttet fra gården Skog i Follo, og til gården Jørundgård i Gudbrandsdalen i 1306. Både Lavrans og Ragnfrid er gudfryktige og gode kristne mennesker, og spesielt er Lavrans godt likt i bygda. Ragnfrid har mistet tre sønner i vuggen, og bærer stort preg av dette.

Da Kristin var 7 år ble hun med faren og fire svenner på ridetur opp til seteren. De rastet på vardehytten i Heimhaugen, og morgenen etter var Kristin den første som våknet. Hun tok med seg hesten Gullsvein på oppdagelsesferd, og etter en stund møtte hun på alvemøyen. Hun ristet på en krans av gull, og Kristin ble på en måte hypnotisert. Hun blir brutt av trollbindelsen når hesten vrinsker. Hun var redd, og ropte på faren som kom å trøstet henne. Faren hengte et gullkors rundt halsen hennes, og avgjorde at den episoden aldri skulle nevnes igjen. To år senere føder Ragnfrid en vakker datter, Ulvhild. Hun ble svært knyttet til henne, noe som lettet meget på sorgene fra å miste sine sønner i krybbedød.

Tre år senere kommer broren til Ragnhild med familie på besøk til Jørundgård, og ungene leker på gården da en okse slet seg løs. Ungene måtte klatre på en haug med tømmer for å passe seg fra oksen, da plutselig Ulvhild faller ned, og fikk en av tømmerstokkene over ryggen. Presten på stedet ble tilkalt for å se på henne, men til ingen nytte. Ragnhild tilkaller fru Åshild på Haugen. Det var mye folkesnakk om henne, og folk så på henne som en trollkvinne. Hun bodde på Jørundgård for å hjelpe Ulvhild. Ragnhild var til tider kritisk til henne, og var redd hennes lærdom kunne være feil. Ulvhild klarte ikke å gå av seg selv, men ved hjelp av krykker klarte hun etter hvert å gå litt selv. Fru Åshild dro etter sommeren, men kom innom på visitt av og til. I løpet av denne tiden knyttet hun og Kristin et vennskapsbånd. Hun kom inn i Kristins liv i en tid med dyp sorg og sterke følelser, noe som og gjorde at hun var lettere å påvirke. Og Åshild fortalte henne ofte om hennes sønn, Erlend Nikulaussøn fra Husaby.

Som vanlig den tiden, ble Kristin tidlig lovet bort til en mann som foreldrene hadde valgt ut, nemlig Simon Andressøn. Han kom på besøk til Jørundgård, og Kristin er tilfreds med han. Lavran og Simon hadde et godt forhold seg i mellom, og Lavran var veldig fornøyd med at han var forlovet med hans datter.

Ragnhild føder en ny datter som settes bort til Tordis på Laugarbru fordi Ragnhild trodde hun førte dårlig lykke over barnet. Arne Gyrdssøn, en barndomsvenn av Kristin skal til Hamar for å bli prest. Kristin møter han i all hemmelighet før han skal dra, og da forteller han om sin kjærlighet til Kristin. De kysset. På vei hjem blir Kristin nesten voldtatt av en mann, men Kristin nevner ingenting om hendelsen hjemme. Om julen kommer det et bud om at Arne er blitt drept av samme mannen som prøvde å overgripe seg på Kristin. Hun forteller da hva som hadde hendt før Arne reiste til foreldrene sine.

Kristin var svært opptatt av å følge Guds bud, og leve etter farens ønske, men hun overtaler etter hvert sin far, Lavrans, og sin forlovede Simon til å sende henne i kloster for et år.

I slutten av april drar Kristin og Lavrans til Nonnesæter i Oslo. Her delte hun seng med Ingebjørg Fillipusdatter. Det var de første ukene i mai at Kristin møtte Erlend Nikulaussøn for første gang. Mannen Åshild hadde fortalt henne så mye om. Kristin og Ingebjørg har gått seg vill i skogen, og fikk hjelp av noen tyske røvere. De prøver å rane og voldta jentene, men de ble reddet av tre riddere - Erlend, og noen venner av han.

I juli møttes de igjen til dans på Bondegildet, og Kristin og Erlend lover hverandre evig troskap og kjærlighet. Kristin fikk senere vite at Erlend har to barn med en annen manns kone. Han har ikke det beste yrket, men kjærligheten har tatt makt over Kristin. Hun er forelsket, og holder fortsatt fast ved sitt løfte til han. Erlend er beskrevet som vakker og sjarmerende. De lurer seg statig vekk til hemmelige møter utenfor klosteret. De treffes jevnlig og disse førte som regel til samleie. Senere kommer Simon, som Kristin er giftet bort til på besøk. De snakker da om sitt giftemål, og Kristin forteller til slutt hvordan det hele står til, og de oppløser giftemålet.

Kristin blir hentet hjem fra klosterskolen på våren da klosteråret er omme, og får da vite at Erlend har spurt om å få Kristin. Han har fått nei av Lavrans, noe som fortviler Kristin. Ragnfrid prøver å tale Kristins sak for Lavrans, men ingenting hjelper. Lavrans er hardnakket på at han ikke ville gifte bort Kristin til Erlend, mannen som har to barn med en annen manns fru. Hun innleder et lidenskapelig forhold til Erlend, og hun er fast bestemt på å holde fest på han, til tross for Lavrans vilje.

Senere drar Erlend til fru Åshild. Han vil hun skal hjelpe han med å flykte med Kristin til Sverige. Neste kveld rir fru Åshild til Jørundgår, og forteller om sitt ærend til Kristin. De begynner å planlegge flukten, men blir avbrutt av dødsfallet til Eline. Hun stakk seg selv med en kniv etter at Erlend prøvde å tvinge henne til å drikke en gift som hun først hadde villet gi til Kristin.

Lavrans skiftet i hvert fall ikke mening da han får høre om dette. Erlend skrifter for biskopen i Oslo, og blir pålagt å dra til det hellige blod i Schwerin og Kristin må bare vente. Mens hun venter i lengsel etter Erlend den vinteren, dør Ulvhild, søsteren. Om våren går hun en dag til kirken, og prater med faren sin. Hun beskriver at hun vil dø av kjærlighetssorg og på grunn av sin lengsel etter Erlend. Lavrans liker ikke å se datteren så ulykkelig, og gir endelig, etter to år sin velsignelse til Erlend og Kristin.

Senere en dag kommer Erlend til Jørundgård for å føre noe av Kristins gods over til Husaby. Men samme kveld da Erlend, Kristin og Lavrans står og prater om været, slår lynet ned i kirken. Både Erlend og Lavrans løper til for å prøve å redde ut noen av gjenstandene i kirken. Damene gjør et tappert forsøk med å frakte vann til kirka, men uten hell. Kristin tror dette er et tegn på hennes synd. Hun er nemlig gravid, og har latt seg «unnfange» før hun inngikk ekteskap, noe som var en stor synd.

Første fredag etter Mikalsmessen kommer brudegjestene til gården. Kristin pyntes, og føres til Erlend, og deretter rir de sammen til kapellet på Sundbu. Under bryllupsmiddagen tenker Kristin på alle hun har sviktet. Sin familie, sitt barn, og ikke minst seg selv. Samme kveld forteller Ragnhild at hun ikke var jomfru da hun ble gift med Lavrans.

6.0 Analyse av «Kransen»

Det merkes på teksten at Sigrid var opptatt av det religiøse når hun skrev Kransen. Verket er skrevet i årene fra 1919-1922, og hun viser en god kjennskap til både historiske og religiøse forhold i middelalderen. Kransen omhandler Kristin Lavransdatter fra hun er et barn til hun møter Erlend og til slutt – ikke minst gifter seg med han. Første del av boka handler om Kristins barndom på Jørundgård. Vi får allerede hint om hennes kommende store kjærlighet, hvordan hun blir bortlovet til Simon Andressøn, hvordan Arne, hennes barndomsvenn dør, og hvorfor hun blir sendt i kloster i Nonnesæter i Oslo.

Som barn er Kristin som de fleste andre barn. Hun er opptatt av vakre ting, og er glad i å få gaver. Under reisen da faren, Lavrans, tar henne med til Hamar, får vi høre mer om denne kjærligheten for fine ting. «Hun hadde hatt på den røde kledningen med silkeermene mange ganger».

Videre handler den om hvordan Kristin møter Erlend, og deres heftige kjærlighetsforhold. Siste del, handler om den lange perioden Kristin trosser foreldrene sine og desperat venter på at kjærligheten mellom henne og Erlend skal bekreftes med ekteskap. En ser Kristin bli dratt fra to ender. På den ene siden mot faren, Gud og Simon, og i den andre enden står Erlend.

Det at Kristin synes å være opptatt av ytre, overfladiske ting, kommer også fram i teksten med tanke på hva hun mener om utseendet til både Arne, Simon og Erlend. Kristin blir svært overrasket første gang hun ser Simon. Hun hadde hørt store ord om hans vakre vesen, men han var ikke akkurat det hun hadde forestilt seg. «Ingen mann kunne få henne til å trosse foreldrene sine» sa Kristin til Arne, barndomsvennen sin. Hun hadde slått seg til ro med at hun skulle gifte seg med Simon. Om Erlend får vi blant annet høre at «Han hadde vakre, lyse øyne i et smalt, brunblekt ansikt, sotsort hår som var klippet temmelig kort over pannen og bak ørebladene.» «Kristin syntes han var så vakker at det gjorde vondt gjennom hele hennes legeme».

Erlend blir valget Kristin tok. Han er en mann med lidenskaper som kun lar seg styre av sine instinkter. Han snakker uten å tenke seg om, og i boka sammenligner Kristin han med en hingst.

Jeg ser også at Undset var opptatt av å bruke skildringer av naturen, hvor de ofte stemmer med personens opplevelser. «Vårløsningen på fjellet inntreffer samtidig med og medvirker til at tøværet får løst opp isen mellom Kristin og hennes far, og når bryllupet endelig finner sted, er det vel litt sent, i mange betydninger» Kristin og Erlend treffes om våren, kjærligheten deres blomstrer om sommeren, og de er atskilt om vinteren.

Kristin er glad i å oppleve ting, hun er følsom og har flere sterke opplevelser i livet sitt. Når Kristin er syv år gammel og skal bli med faren til seteren deres, sies det; «Hun gledet seg slik at hun ikke kunne stå stille mens moren kledde på henne, men hoppet og sprang mellom hvert plagg som ble trukket på henne». Hun er et barn som lever i nuet, og elsker opplevelser som gir henne spenning og lykke.

Dette får vi også se senere da Kristin forelsker seg i Erlend. Etter at han og noen venner redder henne og Ingebjørg fra å bli overfalt av noen tyske røvere, rir de jentene hjem til klosteret. Kristin begynner å føle for Erlend allerede da. Da de danser sammen, er de veldig betatte av hverandre. Kristin har sterke følelser, og det virker som at hun enda lever i nuet. «I et blekt glimt mintes hun verden utenom denne natt – at dette var avsinn. Men hun var så velsignet og maktstjålet.» Da Kristin var på besøk hos onkelen sin, benyttet Kristin og Erlend sjansen til å treffes oftere. Onkelen var bortreist, og de seks nettene var Erlend hos Kristin hver kveld. Hun bryter da alle normer og løfter. Hun er trolovet med en Simon, men har seksuell omgang med en annen mann før hun er blitt gift. Der å da synes ikke Kristin å tenke stort på det. Senere på Nonnesæter tenkte Kristin over hva som kunne skje hvis hun ble oppdaget, men følte fortsatt at det var Erlend som var hennes hjertestein.

Undset bruker ofte språklige virkemidler for å skape en stemning av middelalder i romanene der handlingen er lagt til denne tida. «Det brente tre røde bål på Vollen: Sorte og spraglete gikk dansekjedene omkring dem. Spillemennene satt på oppstablede kister og gned gigene sine – de spilte og sang en forskjellig tone i hver ring: Det var alt for mange folk til at det kunne bli bare èn dans.» Her tror jeg Sigrid skildrer «dansen» som problemene som opptar Kristins skjebne. Som faren hadde bestemt at hun skulle giftes bort til Simon, var det ikke meningen at Kristin skulle få sin «perfekte dans» beskrevet som lives hennes.

Men Kristin gir seg aldri, og er fortsatt bestemt på å gifte seg med Erlend. Og etter mye om og men, gir faren etter. Dagene før bryllupet, da Lavrans, Kristin og Erlend står å prater om været, ligger det i ordene at noe fryktelig ville skje. «Han stod og hang over gårdsledet, så nordover, hvor et blåsvart uværsmørke fylte dalen. Torden rullet inne i fjellet – men sørover lå vollene og elven i gult, stikkende sollys.» Lynet slo ned, kirka brant. Her gir hele tiden Undset hint om hva som kan komme til å skje senere i teksten.

Underveis i boka får man vite hva Lavrans tenker. Han ble i ung alder giftet bort til Ragnfrid, som var eldre enn han. Det kommer fram at ingen av dem egentlig har fått den livspartneren de egentlig ville ha. Noe som får meg til å forstå hvorfor Ragnfrid sa seg enig med Kristin på noen punkter da hun fortalte at hun ikke ville gifte seg med Erlend. Det er fordi Ragnfrid kjenner seg igjen i Kristins situasjon, og føler med datteren sin. På mange måter preges da Kristins foreldres ekteskap av at de kan være ulykkelige og bitre over sin skjebne, men ekteskapet er også fredfullt og ender til slutt med at de dør med tanken at de har hatt et godt liv med hverandre.

Kristin har på alle måter fulgt hjertet sitt. Hun valgte lidenskapen og den hete kjærligheten til Erlend i stedet for den trygge veien som Simon og faren hennes representerer. Hun vet hun har syndet, men hun angrer fortsatt ikke. Ikke engang da hun innledet et seksuelt forhold med Erlend følte hun seg skyldig. Hun gikk riktignok til broder Edvin for å skrifte, og prøvde å rettferdiggjøre sine handlinger ved å lage gode unnskyldninger for dem.

Vi ser helt til slutt da brannen starter i kirka, at det går opp for Kristin at det kanskje er et tegn fra Gud, at hun skulle fortelle faren om barnet som allerede var på vei. Også under middagen får vi se at Kristin har dårlig samvittighet ovenfor familien og barnet sitt. Kanskje når hun var på vei å få det hun alltid ville, at det gikk opp for henne hvor mye familien hennes egentlig bare ville henne godt. Og da hun enda hadde fått viljen sin, så hadde hun fortsatt skuffet dem ved å ikke leve opp til dems forventninger.

7.0 Avslutning/Konklusjon/Oppsummering.

Som Sigrid Undset selv har sagt: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager»

Her tror jeg Undset mener at uansett hvilken tidsepoke vi er i, kan vi trekke likheter og kjenne oss igjen. For kjærligheten er ikke forutbestemt, men den er uforutsigbar. Synden er en del av livet, og mennesket er absolut ikke perfekt.

Mennesket har et felles mål, men veien dit er ulik for ulike mennesker. Målet er det viktige, ikke veien. Hvordan kunne Kristin ta hensyn til seg selv og samtidig fellesskapet?

Hva sier Undset om forskjellen på rett og galt? Jeg mener egentlig at Undset ikke gir oss noe godt fasitsvar på hva som er det riktige valget av Kristin, eller hva som er galt. Og det er nettopp dette som gjør Kristin Lavransdatter til en meget god tekst/historie. Jeg tror Undset ikke ville avgjøre hvilket liv som ville blitt det beste, men at hun overlot det til leserne å avgjøre det selv. Hun kan imidlertid karakteriseres som modig i sitt forfatterskap og i denne sammenheng med romanen ”Kristin Lavransdatter”, da hun - som nevnt i kapittel 3 - skriver om personer som ønsker å utvikle seg, selv om det strider mot samfunnets normer. Hun skriver om menneskets moralske problemer og valgsituasjoner. Hovedpersonene brøt normer, både kristne- og uskrevne regler i samfunnet på grunn av kjærlighet eller hat. Undsets synspunkt på rett og galt later til å inneha elementer av opprør mot samfunnet, og at mennesket skal ha fri vilje til tross for at ens valg ikke alltid vil være til det beste for en selv.

Helt til slutt vil jeg sitere Sigrid Undset, skrevet i boka Kransen: «Den som intet våger, intet vinner. Og den som vil gi livet sitt, han får våge det og se hva han kan vinne»

8.0 Alternative problemstillinger

Andre problemstillinger jeg kunne valgt, kunne vært utfordringer i forhold til utviklingen av kvinnens rolle i samfunnet, hva som kjennetegner forfatternes skrivemåte i nyrealismen, å kunne definere hva lykke er, eller hva som fører til det.

9.0 Kildehenvisninger

Sigrid Undset, 1995. Kristin Lavransdatter; Kransen. Aschehoug.

Panorama, gyldendal undervisning. s. 90 og s. 305.

Tema, det norske samlaget 2008.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/
gudbrandsdalen_og_lillehammer/1.2766774

http://www.daria.no/skole/?tekst=6408

http://www.daria.no/skole/?tekst=218

http://no.wikipedia.org/wiki/Sigrid_Undset

http://www.vgskole.net/teachers/norsk/ressurser/stiler/kransen.htm

<bilde>

Sigrid Undset (1882-1949)

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst