Innholdsfortegnelse

Sjangerstudium av politiromanen

Tema og Bokvalg

Litt teori om politiromanen

Problemstilling

Hundene i Riga

Analysen

Catch

Forord

Analysen

Blind Gudinne

Forord

Analysen

Resultater

Personskildring

Konklusjon

 

Sjangerstudium av politiromanen

 

Tema og Bokvalg

Jeg valgte dette temaet fordi jeg synes dette er kjempefin litteratur å lese, samtidig som jeg ønsket meg lette bøker som er lette å jobbe med i et så stort prosjekt. Siden jeg leste Anne Holts blind gudinne for et snaut år siden, har jeg lest flere politiromaner og blitt veldig glad i hennes bøker. Jeg valgte å gjøre et sjangerstudium mot forfatterstudium av Anne Holt fordi at jeg ville lese bøker av andre forfattere og for å studere hva som gjør denne typen litteratur så populær:

 

Jeg har til dette studium valgt følgende bøker (forfatter – tittel):

Anne Holt - Blind Gudinne

Stein Morten Lier - Catch

Henning Mankell - Hundene i Riga

 

En Anne Holt bok var selvskreven til denne oppgaven. Jeg hadde lest èn Henning Mankell-roman fra før, men Stein Morten Lier var ukjent for meg men Catch er hans debutroman. Jeg rådførte meg med ansatte ved skolens bibliotek, og de viste meg de to sistnevnte bøkene med begrunnelse for at de var aktuell for sin tid og veldig spennende.

 

Litt teori om politiromanen

Politiromanen er en fiktiv prosafortelling av betydelig lengde der historisk representative personer er beskrevet i en sammensatt, samfunnsnær handling hvor hovedrolleinnehaveren er ansatt i politiet, og historiens motiv er etterforskning av forbrytelser. Politiromanen har vært skrevet helt siden 1945 da romanen ”vas in victim” ble utgitt og senere kjent som tidenes første politiroman.

 

Det største kravet som hviler på skuldrene til en forfatter av politiromanen, er skildringen av det mellommenneskelige. Det er politiromanens realisme som skiller den fra detektivromanen som gjerne er preget av mer fantasifulle miljø og en mer heltemodig hovedperson. Politiromanens hovedpersoner er ofte et motsetningsforhold til sin overordnede som ofte fremstilles ved en serie konfrontasjoner.

 

Politiromanen plasseres ofte i gruppen kriminallitteratur sammen med spionromaner, detektivromaner og thrillere.

 

 

Problemstilling  

Sammenlikning av nordiske politiromaner. Her vil jeg sette fokus på innholdet, spesielt hvordan etterforskningen blir gjennomført og se etter likheter og forskjeller hos de tre forfatterne. Jeg vil også drøfte hva som gjør kriminalromaner så populære.

 

Jeg hadde hovedfokus på hvordan etterforskningen ble gjennomført når jeg begynte å lese alle tre bøkene, men jeg ble like ”skuffet” hver gang. En tidlig konklusjon jeg kunne dra var at politiromanen ikke fremstiller etterforskningen som noe ekstraordinært, men som en del av hverdagen for de som jobber ved politiets drapsavsnitt (Et fellesnavn for den aktuelle avdelingen i mange ulike land). Etterforskningen ble gjennomført, men detaljer som hvem som søker over åstedet først, hvordan kriminalteknikere jobber, hvordan etterforskere jobber med de bevisene de har osv, ønsker jeg mer av. Jeg synes etterforskningen ble fremstilt med et litt for dagligdags preg i alle tre bøkene.

 

I min nye problemstilling vil jeg vektlegge personskildringen, men jeg ønsker å følge malen og forklare forskjeller og likheter innen sjanger på momenter som miljø, komposisjon, forfatterholdning og tema. Jeg ønsker å finne ut hva som gjør politiromanen til en politiroman.

 

 

Hundene i Riga

En politiroman av Henning Mankell

Utgitt første gang i 1992 (Sverige), ble oversatt og utgitt på norsk første gang i 1994

 

Analysen

Bakgrunn for konfliktene er Latvia like etter unionsoppløsningen fra sovjet, hvor det kjempes hardt for å bli helt fri fra kommunismen og bli selvstyrt. Latvia er preget av mye fattigdom og store forskjeller mellom fattig og rik. Latvia er også ”oversvømt” av flere mindre organisasjoner og gjenger som kjemper for å bli fri fra politiske forfølgelsen i landet.

 

Hundene i Riga handler om førstekriminalbetjent Kurt Wallander ved ”Ystads Polis”, og hans etterforskning på drapet av to østeuropeere som flyter i land ved Mosby-Strand, en februar-natt i 1991. Et tredje drap fører etter hvert Kurt Wallander til Latvias hovedstad Riga. Latvia er nettopp blitt en selvstendig stat etter den sojvetske unionsoppløsningen. Her må Wallander samarbeide med to latviske politiboberster, og han skjønner ganske snart at noe er galt. Vi følger Kurt Wallander gjennom en etterforskning hvor han i tillegg til drapet, må hamle opp med korrupt politi og en gruppe uavhengige frihetskjempere, som ønsker hjelp fra Kurt Wallander for å kunne få leve i frihet. Kurt Wallander blir jaget samtidig som han jager på morderen(e), men hvem jager hvem? Spenningen stiger og stiger, helt til det ender opp i en skuddveksling mellom alle tre partene på taket til et større varemagasin, og hvor de to gode sidene står igjen til slutt.

 

Denne romanen er skrevet kronologisk med flere tilbakeblikk på tidligere hendelser, både i Ystad og i Riga. Handlingen skjer i Ystad, en svensk småby i distriktet Skåne i Sør-Sverige, og i den Latviske hovedstaden Riga, på begynnelsen av 90-tallet. Begge byene er skildret så realistisk som overhodet mulig, med ekte gatenavn og navn på bydeler. Her er litt karakteristikk over de to miljøene.

 

• Ystad
• En liten by med få innbyggere
• Ligger i Sverige, et av verdens rikeste land.
• Lite kriminalitet. For det meste vinningstyveri og hærverk som ”Ystads Polisen” må hamle opp med.
• Sveriges politi bruker vanlig rang. Betjent, konstabel, etc.

 

• Riga
• Latvias hovedstad
• En millionby i Øst-Europa
• Mye fattigdom og dårlig kår
• Veldig mye grov kriminalitet. Voldtekt, mishandling og drap skjer svært ofte i denne delen av verden.
• Det latviske politiet bruker militære grader. Sersjant, løytnant, kaptein, major etc.

Henning Mankell gjør ingen dårlig jobb når han skildrer. Han gir et inntrykk av at Riga er en by preget av mye fattigdom og store forskjeller på fattig og rik. Her følger et eksempel på skildring fra teksten. Scenen er Kurt Wallander som i en liten pause fra etterforskningen, og benytter anledningen til å bli guidet rundt i Riga av den unge Sersjant Zids fra kriminalavdelingen ved Rigas politi:

 

”Sjt. Zids trives med oppgaven å vise frem byen sin. Ordrik beskrev han gatene og parkene de passerte. Wallander merket hvor stolt han var. De kjørte langs den lange, ensformige Aspasiasboulevarden. På venstre side gikk elva, og sersjanten stanset ved fortauet og viste han frihetsmonumentet. Wallander prøvde å si hva den veldige obelisken forestilte. Han tenkte på Upitis ord om friheten man både kunne lengte etter og frykte. Ved foten av monumentet satt det noen loslitte menn og hang, dårlig kledd, fillete. Wallander så hvordan en av dem plukket opp en sigarettsneip fra gaten. Riga består av ubarmhjertige kontraster, tenkte han. Alt det jeg ser og langsomt mener meg å forstå, blir umiddelbart avløst av sin motsetning. Umalte høyhus er blandet med utsmykkede men forfalne leiegårder fra førkrigstiden. Veldige esplanader munner ut i trange smug eller mektige plasser. Den kalde krigens eksersisplasser av grå betong og grove granittmonumenter”.

 

Dette avsnittet bekrefter veldig mine påstander om at Henning Mankell er en bra forteller og skildrer. Legg merke til de mange dystre verb og adjektiv i dette avsnittet.

 

Kurt Wallander er ca 50 år gammel. Han bor alene i Ystad, er skilt fra Mona og jobber som kriminalførstebetjent ved Ystads polis. Tidligere leste jeg svært mye Hardyguttene, men brødrene Joe og Frank var jo de samme i nesten alle bøkene, det eneste som forandret seg var guttenes alder, og navnet på vennene deres. Kurt Wallander er deres rake motsetning. Han forandrer seg fra bok til bok, fra kapittel til kapittel, ja omtrent fra time til time. Jeg lever meg veldig inn i karakteren Kurt Wallander, og jeg merker hvordan forskjellige hendelser virker inn på hans oppførsel.

 

Henning Mankell viser hvilken fantastisk forteller han er når han forteller om han. Kurt Wallander er ingen superhelt som vi så ofte finner i disse politiromanene. Han er et gjennomført menneske som gjør feil slik som alle oss andre. Kurt Wallander lever på resturantmiddager, hamburgere og frossenpizza. Han trener aldri og han har et relativt høyt alkohol-konsum. Han er ingen alkoholiker, for det står flere ganger at ”etter 2-3 glass gikk han og la seg, og sovnet nesten straks”, men enkelte ganger drikker han litt for mange glass, og da våkner han opp i bakrus slik som ”oss vanlige”.

 

Kurt Wallander sliter med depresjoner, og det tror jeg er mye av grunnen til at han drikker så ofte som han gjør. Wallander har et dårlig forhold til sin far, hans gode venn og kollega Rydberg tapte kampen mot kreften bare en snau måned før denne historien tar til, og han sliter fortsatt etter skilsmissen med Mona. Dette har gått utover Wallanders livsstil: Dårlig kosthold (se ovenfor), han går aldri ut lengre, og de eneste personene han prater med utenom jobben er sin far og datter.

 

Forholdet mellom Kurt og faren har vært dårlig helt siden den dagen i 1973 da Kurt fikk brevet han hadde ventet på; Han var kommet inn på Politiskolen. Faren mislikte Kurts yrkesvalg, og har siden da nektet å snakke med sin sønn om jobben. Wallander vet at farens liv begynner å nærme seg slutten, så han ønsker å få litt kvalitetstid sammen med ham og kanskje bli venner igjen.

 

I denne boken treffer Kurt Wallander Baiba Liepa og en forelskelse som viser seg å gå lengre enn denne boken, tar til. Baiba er nylig blitt enke etter at hennes ektemann Karl Liepa i Riga-politiet ble drept, men wallander klarer ikke å styre sine følelser for det. Han tar derimot aldri mot til seg og forteller hva han føler, så han må reise hjem til Ystad alene. (Men jeg vet etter å ha lest senere Wallander-utgivelser at dette utvikler seg til et forhold, men det blir ikke langvarig)

 

Kurt Wallander har ikke bare negative sider. Han har viljestyrke og psyke som de fleste bare kan misunne ham, og et instinkt som har ført ham frem til mang en forbryter opp igjennom årene. Han har også en logisk tankegang. Han finner ikke forbryterne ved å analysere handlingene deres (slik som svært mange andre etterforskere i denne typen romaner gjør), men ved logisk tenkning og hans sterke instinkt. Noe av det jeg liker best ved Kurt Wallander er at vi får ta del i hele hans liv, ikke bare det livet han har som kriminalførstebetjent ved Ystads Polis.

 

Baiba Liepa

Major Karl Liepas kone og jobber ved universitetet i Riga. Blir enke etter at han blir myrdet. Er en av frontfigurene i en undergrunnsorganisasjon som vil ha hjelp av Kurt Wallander til å nå målet sitt: Frihet! Hun er svært delaktig i fortellingen på den måten at Wallander til stadighet tenker på henne. En sterk personlighetsom er villig til å strekke seg utrolig langt for å oppnå drømmene sine.

 

Major Karl Liepa

Etterforsker I Riga-politiet. Kommer til Ystad for å bistå kriminalavdelingen der med etterforskningen av mordet på de to østeuropeerne som flyter i land helt i begynnelsen av historien, men reiser tilbake til Latvia da det ikke lengre er bruk for hans tjenester i Ystad. Blir drept første kvelden etter hjemkomsten (dette skjer ganske tidlig i boken.), så vi rekker aldri å bli skikkelig kjent med major Liepa. Er en av to innenfor politiet som er i frihetsorganisasjonen.

 

Inese

Også et av de viktigste medlemmene i frihetsorganisjasjonen. Stiller huset sitt til disposisjon for møtevirksomhet innen denne organisasjonen, selv om hun vet at hun risikerer livet ved å gjøre dette. Blir drept i slutten av Sersjant Zids da en gruppe korrupte politimenn, styrt av et russisk etterretningsorgan, aksjonerer mot en lagerbygning hvor flere frihetskjempere holdes skjult.

 

Sersjant Zids

Starter som en ung og sympatisk politibetjent, men blir avslørt som en av flere korrupte politimenn. Fikk mye tillitt, og gjorde en bra jobb som sjåfør og tolk for Kurt Wallander, men dukker veldig overraskende opp igjen mot slutten som koordinator for aksjonen mot frihetskjempernes lagerbygning, nevnt ovenfor. Sersjant Zids dør mot slutten i en heftig skuddveksling.

 

Oberst Murnier og Oberst Putnis

De to etterforskerne fra Riga som Kurt Wallander samarbeider med under sitt besøk i Riga. Wallander innser tidlig at en av dem er styrt av et eksternt organ, men han klarer ikke så se hvilket organ eller hvem av de to det er. Begge to har en svært mistenkelig oppførsel, og de begge er like arrogante når det gjelder å dele informasjon om etterforskingen. Det blir mye gjetting og mistanke frem og tilbake før Wallander innser hvem som er den korrupte av de to: Murnier. Wallander betror seg til Putnis og beretter sin konklusjon. Putnis spiller med, helt til saken tar en svært overraskende vending. Putnis er den korrupte, mens Murnier er den ærlige. Situasjonen utvikler seg til en skuddveksling hvor Wallander får bistand fra Murnier og det ærlige politiet, og sammen får de felt Oberst Putnis og Sersjant Zids.

 

Rydberg

Er svært sentral i denne historien, selv om han gikk bort en snau måned før denne historien tar til, og dette har gått sterkt utover Wallander. Rydberg var tydeligvis en dyktig etterforsker og et forbilde for Wallander, for veldig ofte når han satt fast med etterforskningen eller andre moralske dilemmaer, lot Kurt Wallander tankene fly tilbake: ”Hva ville Rydberg gjort i denne situasjonen”. Disse Rydberg-inspirerte tankene hjalp ofte Wallander, men jeg tror også at Henning Mankell mener noe symbolsk med Rydberg (kommer tilbake til dette)

 

Temaet i denne romanen er kjærlighet og drømmen om fred. Kurt Wallander blir noe motvillig hodestups forelsket i enken Baiba Liepa, men hun er alt for fokusert på å vinne sin ”etterlengtede” frihet til å kunne tenke på å begynne på et forhold. Hun bor i et ”nytt” land som bærer tydelig preg av det sovjetske styret som har styrt hele verdensdelen i mange år.

 

Mitt problem med denne romanen er at jeg bare halvveis klarer å leve meg inn i miljøet som blir skildret, spesielt i Riga. Jeg klarer å leve meg inn i boken, men jeg føler meg bare ikke hjemme i Riga. Mankell bruker mange negative adjektiv for å skape en dyster stemning, men Jeg klarer på en måte ikke å føle meg hjemme slik som jeg mener man bær gjøre når man leser en roman. Det er litt lettere å leve seg inn i Ystad, for selv om det skildres mindre detaljer her, blir det på en mer virkelighetsnært for meg. Jeg trodde først at Henning Mankell bare fant på stedsnavnene i Riga, men i etterordet forteller Mankell om hvor mye arbeid han har lagt i å finne ut hvordan Latvia såg ut, navn på gatene deres, og hvordan politiet deres jobber. Jeg tror kanskje det har noe med at jeg er svært lite bereist i den store verden, og fattigdom og elendighet er jo i grunn bare et begrep jeg hører på nyhetene. Dette og det faktum at jeg har ufattelig dårlig fantasi og kreativitet gjør at jeg ikke helt klarer å finne min egen plass i historien. Til sammenlikning får jeg mer ut av Anne Holts romaner om Hanne Wilhelmsen da jeg stort sett klarer å kjenne meg igjen i Oslos gater og bydeler. Ellers er Kurt Wallander en flott person. Han er lett å se for seg, og jeg liker veldig godt at han er et menneske og ingen superhelt. Etterforskningen ble egentlig litt for preget av politikk og momenter som kjærlighet, korrupsjon og kampen for frihet. Som en konsekvens av dette passer egentlig denne romanen dårlig inn i den problemstillingen jeg først valgte.

 

Jeg synes denne boka var en helt grei leseopplevelse, men jeg ble noe skuffet. Jeg har lest en roman av Henning Mankell tidligere, og den var noe annerledes skrevet. Det ble for mye annet enn bare kriminaliteten som Kurt Wallander måtte hamle opp med, mens jeg personlig liker bøker som er proppfulle av spenning. Jeg velger å trekke frem miljøet som den store skuffelsen, mens jeg trekker frem personen Kurt Wallander, som det store plusset i boken. ”Hundene i Riga” er alt i alt er bare en ”OK” roman av en stor forfatter.

 

 

Catch

En politiroman av Stein Morten Lier

Utgitt i Norge i 2004

Gyldendal Forlag

 

Forord

Denne romanen er sannsynligvis den mest spennende romanen jeg noen gang har lest. Den var så spennende at jeg knapt nok fikk tenkt over noe annet enn selve handlingen. Dette er også en roman som det ikke finnes noe som helst informasjon om, så jeg garanterer at absolutt alt som står skrevet nedenfor, er egenprodusert materiale.

 

Bakgrunnen for konflikten i denne boken er Norge i dag, med innvandring, narkotikaomløp, en politietat under nedskjæring og medias makt!

 

Analysen

Året er 2004, og politinorge står ovenfor en av sine største utfordringer noensinne. Tre kjappe drap på nøkkelpersoner i Oslos kriminelle miljø, og spesialgruppen mot organisert kriminalitet, Catch, må på banen. Med førstebetjentene Anne-Cathrine Volden og Gunnar Martinsen til å lede etterforskningen, jakter politiet på en velorganisert og solid finansiert serbisk mafia på vei mot monopol narkotikamarkedet. Men mafiaen har noen på innsiden hos politiet som lekker informasjon, slik at mafiaen hele tiden kan være ett skritt foran. Drapene fortsetter, deriblant mister fire polititjenestemenn livet i jakten på gruppen som ikke skyr noe på vei mot toppen. Etterforskningen intensiveres, men et mediestyrt politinorge som også er svekket av nedskjæringer gjør etterforskningen vanskelig. Parallelt med hovedhandlingen får vi tilbakeblikk til krigen i Jugoslavia på slutten av 90-tallet, og møter serberne Spasic, Marko og Aleksandar, topptrente soldater i en spesialkommando som jager Albanere ut av Kosovo. Handlingene dras inn i hverandre, og bitene faller gradvis på plass, både for leseren og politiet, før historien ender med en væpnet politiaksjon mot en leilighet på Majorstua. Selv om Politiet får tak i mafiaen de mener står bak, ender romanen med en epilog som forteller oss at lederen for denne mafiaen er en velstående forretningsmann på aker brygge, men hvem er det?

 

Oslo er valgt som denne historiens scene, og forfatteren skildrer veldig godt oslosamfunnets skyggeside. Selv om handlingen er fiksjon, er miljøet skildret akkurat slik det forekommer i virkeligheten. De mange kafeene og utestedene på Grünerløkka, prostitusjonsvirksomheten i skippergaten, de narkomane på trappen på jernbanetorget etc. Jeg kjenner meg igjen, og det synes jeg er bra. Det er mye lettere å finne sin egen plass i en roman om man kjenner seg igjen. Det jeg liker best ved Stein Liers forfatterdebut er måten han skildrer de mange spenningsscenene. Svetten rant, og Jansen kunne kjenne hvordan den snek seg inn under den klamme skuddsikre vesten og fikk huden til å nuppe seg. Han var pissredd. Mennene som oppholdt seg bak den stengte døren kvalifiserte allerede til lovens strengeste straff fordi de satt på heroin. De hadde ingenting og tape. Hva ville stoppe dem fra å prøve å unnslippe? Prøve å skyte seg ut av en presset situasjon? Tiden var inne…(Fra en scene hvor betjent Thomas Jansen og tre kolleger skal til å aksjonere mot en leilighet på tøyen) Tidligere i avsnittet har forfatteren skildret hvordan lukten fra de mugne flisene brant Jansens nese, og som man kan lese i det jeg nettopp siterte, blir menneskers reaksjoner i en presset situasjon godt beskrevet. Flere scener er så velskrevne at pulsen min økte merkbart mens jeg leste.

 

Politihuset i Grønlandsleiret 44 er den mest brukte scenen i boken og er skildret akkurat slik den fremstår med sine lange korridorer som igjen er oppdelt i soner med fargekoder. Stein Lier har gjort grundig research under arbeidet med denne boken, og det gjenspeiler seg flere steder hvor det er tydelig at det ligger mye fagkunnskap i bunn. For å bekrefte forfatterens research siterer jeg bokens etterord, skrevet av forfatteren kort tid før bokens utgivelse: En stor takk til min bror Curt Lier som ansporet meg til å skrive denne boken, og som har en fantasi som langt overskrider min, til min far Leif Lier som har gitt meg politifaglige innspill og hjulpet meg til å knytte verdifulle kontakter, til gode venner for deres kritiske gjennomlesning av manus og til alle de polititjenestemenn og fengselsbetjenter som har bistått meg. Lier har, som nevnt ovenfor, brukt sine ferdigheter som skildrer godt når det kommer til scenene hvor det er mye action og spenning. Jeg la også merke til at de kriminelle benytter luksusmodeller fra Chevrolet, BMW og AUDI, noe som er med på å gi et realistisk preg av den rike mafiaen de fleste av oss kjenner fra spillefilmer som Gudfaren og Mafiaens løpegutt.

 

Catch er skrevet i dagbokform, og med mange korte kapittel. Stein Morten Lier bruker her 41 kapittel, samt prolog og epilog. Dagene begynner med anvisning på hvor handlingen nå skjer, men midt i kapitlene kan det fortelles hva som skjer på motsatt side av byen med indirekte stedsanvisning. Synsvinkelen er autoral og allvitende siden den kan lese personenes tanker og følelser, og være to steder på en gang. Hovedhandlingen er kronologisk fortalt, og parallellhandlingen som skjer i Jugoslavia tilbake i 1999 blir fortalt i kronologisk rekkefølge.

 

Forfatteren har i et intervju i VG uttalt at politiarbeid ikke handler om en person som løper rundt og løser gåter. Det er flere som jobber sammen for en effektiv etterforskning, og det stemmer bra for denne romanen. Det er ingen tydelig markert hovedperson, selv om at Anne-Cathrine Volden (Anka blant venner) er personen det handler mest om. Stein Morten Lier tar oss ikke med inn i hele livet til sine hovedpersoner. Kun ved en anledning kan vi lese om Anka i et privat miljø, og da er hun på treff med motorsykkelen sin. Anka jobber som førstebetjent ved drapsavsnittet ved Oslo politidistrikt og er i midten av tredveårene. Det vi får vite om Anka før denne historien tar fatt, er at hun nylig fant sin samboer i full gang med å vise sine sengekunster til en annen kvinne. Anka hadde svart med å snu på hælen og gå, og snudde seg aldri tilbake. Den gangen de ble sammen, hadde hun gitt slipp på alle sine venner, og ”adoptert” kjærestens. Nå er både kjæresten og vennene ute av livet hennes, de eneste hun har igjen er en kollegene og bekjente i det lokale Mc-miljøet. Anka er en dyktig etterforsker og på tross av de dårlige tider i politinorge har hun en veldig iver og jobber ofte lange kvelder når det gjelder å få oppklart en sak. Historien antyder at det er følelser mellom henne og kollega Thomas Jansen, men båndene blir brutalt revet over da han ble knivstukket og drept.

 

Thomas Jansen jobber ved drapsavsnittet hos Oslo politidistrikt. Han har en fortid som konstabel ved politiets beredskapstropp, stasjonert i Oslo. Han er en dyktig etterforsker som ofte jobber dugnad for staten for å oppklare en sak. Har sin egen informatør ute på gatene i Oslo, som han ofte presser for opplysninger når det gjelder narkotikahandel i hovedstaden. En dag får han et tips av informatøren sin Trond om at en noen menn av utenlandsk opprinnelse sitter på et større parti heroin i en leilighet på Tøyen. Det er sent søndag kveld, og det er vanskelig å få tak i folk. Thomas Jansen får med seg kollega Frank Hillberg og to konstabler fra en annen stasjon til å sjekke tipset. Med seg har de også bevæpningstillatelse. Frank Hillberg, de to konstablene og samtlige tre kosovoalbanere som oppholder seg i leiligheten, dør under aksjonen. Jansen overlever, men blir sittende igjen som den skyldige for at alle livene som gikk tapt, og blir suspendert så lenge etterforskningen av saken pågår. To dager senere blir han stukket ned og drept i kebab-kø på plata i Oslo (Den store betongsletten utenfor Østbanehallen, ved nedre del av Karl-Johans gate). Thomas Jansen er i midten av tredveårene, og har varme følelser for Anka, som han har kjent helt siden de hadde møttes på politihøgskolen.

 

Magne Edvardsen er i slutten av tredveårene, og har jobbet i mange år sammen med blant annet Anka som etterforsker ved drapsavsnittet ved Oslo politikammer. Han er ofte sett på byen, stupende full med et nytt kvinnemenneske med seg hjem nesten hver gang. I denne historien gikk det riktig ille etter ett bybesøk. Magne Edvardsen ble med en fremmed kvinne på hennes hotellrom etter en fuktig kveld på byen. Her blir han lurt, kåt og full som han var, til å sniffe heroin fra puppene hennes. I bakgrunnen lurer noen skumle fyrer med et videokamera, og de vet at det vil være lite gunstig for en politimann om en pornofilm med han selv i hovedrollen, skulle havne i politiets hender. Den serbiske mafiaen tar så kontakt med Edvardsen, og bruker denne filmen som pressemiddel slik at han kan gjøre dem noen tjenester. Blant annet presser de han til å slette etterforskningsrapporter fra politiets database. Deriblant noen åstedsrapporter, og en rapport fra førstebetjent Volden hvor hun da har skrevet ned sine teorier om hvem som står bak alle drapene. Til slutt tar Martinsen et oppgjør med denne mafiaen og trosser deres befalinger. Han fyllekjører med en tjenestebil, og ender opp med å knuse en av sjefene for denne mafiaen inn i en murvegg på Majorstua.

 

Gunnar Martinsen blir ikke presentert ved annet enn navn, og at han er leder for Catch-prosjektet. Han kommer ingensteds fra og er bare plutselig en sentral del av handlingen hvor han og Anka samarbeider tett med etterforskningen. Er svært besluttsom og er ikke redd for å trosse ordre fra høyere hold for å utføre det han mener er riktig. Et eksempel på dette er når han trosser sjefen for Kripos og oppretter kommunikasjonskontroll (det moderne navnet for avlytting) av Marko, et av mafiamedlemmene. Han gjorde det formelt riktig og gikk gjennom rettsvesenet, men han fikk en blemme av sjefen sin for det. Med denne manøveren fikk Martinsen oppklart saken og reddet Ankas liv like før mafiaen skulle ta livet av henne og arrangere en storslått narkotikasmugling av 300 kg heroin fra Sverige til Norge.

 

Spasic, Marko og Aleksandar er hovedmennene bak den serbiske mafiaen som har overtatt Oslos gater. Marko og Spasic er brødre, mens Aleksandar er en bekjent fra langt tilbake. Alle tre har vært med i en spesialkommando med topptrente elitesoldater i Kosovo, hvor Spasic var lagfører, med Marko og Aleksandar var nestkommanderende. Deres fortid i den serbiske hæren har gjort dem utrolig samspilte, og de lar ikke noe stå i veien for dem på deres vei mot toppen av samfunnets skyggeside. De tar livet av seks polititjenestemenn, ett vitne og en av politiets informatører og fremstår som uhyre kaldblodige.

 

Temaet i denne boken er den organiserte kriminaliteten i det norske samfunn, hvor svekket politiet er blitt etter siste års nedskjæringer på statsbudsjettet, og om hvor små enkeltmennesker er i den store verden. Vi er et veldig rikt land, men som bruker mye av ressursene feil. I boken må Politiet legge drapssaker på is for å prioritere etterforskningen på utesteder som er mistenkt for å servere ulovlig alkohol.

 

Stein Morten Lier har skrevet en roman som han selv mener er svært virkelighetsnær. Han vil bevisstgjøre oss på våre naive holdninger, og at vi nå må begynne med forebyggende tiltak mot den moderne kriminaliteten før Norge blir hovedstad for nasjonal og internasjonal mafiavirksomhet. Han setter sterk fokus på den kriminelle trusselen som banker på døren. Forfatteren stiller seg svært kritisk til de nedskjæringer som de siste årene har funnet sted innen politietaten. Samfunnet trenger flere og mer synlig politi. Ikke færre slik utviklingen går i dag. Forfatteren kritiserer også fengselsvesenet, da han antyder i begynnelsen av romanen at de kriminelle blir behandlet alt for godt, og media, for deres ukritiske syn på Norge i dag. Lier mener at media, som har så stor makt som de har, bør bli flinkere til å tenke fremover og skape debatt, enn å konsentrere seg om det som allerede har skjedd.

 

Starten av boken er veldig krunglete og gav meg et inntrykk av ”dårlig fantasi” hos forfatteren, men ganske kjapt legger Lier dette av seg og leverer her en velskrevet og drivende roman. Stemningen i spenningsscenene er veldig godt skildret og med nøye beskrivelser av de enkelte scenene er det duket for en festforestilling av en roman. Jeg lå på sofaen en lørdags formiddag i september da jeg leste store deler av boken, og jeg hadde store problemer med å legge den fra meg. Handlingen og miljøet er det store plusset i boken (Jeg likte godt at forfatteren tok med at det kan skje et politidrap på norsk jord), mens personene og bokens slutt er det jeg vill betegne som et minus. Jeg er stor tilhenger av Henning Mankells hovedpersoner hvor man får innblikk i hele deres liv, mens Stein Morten Lier har valgt å holde sine personers privatliv utenfor denne historien. Slutten er etter min mening litt for Hollywood, da de siste 100 sidene er proppfulle av hendelser som er med på å bygge opp et særdeles høyt spenningsnivå, som fikk et brått fall da det hele var over etter en eneste skuddveksling. Stein Morten Lier fikk politiet til å fremstå som klisjéaktige superhelter.

 

Denne boken var med unntak av de få minusene jeg har nevnt ovenfor, en av de beste romaner jeg noen gang har lest. Begynnelsen og slutten var sånn passe, men en midtdel så spennende og så grundig planlagt av en debutforfatter, tror jeg man må lete lenge etter. Bokens tema er aktuell så vel som alvorlig. Vi ser daglig hvordan den organiserte kriminaliteten med iskalde mesterhjerner i ryggen, brer seg over verden, men naiv som vi er tror vi at dette aldri kommer til å skje med oss. Derfor gjør vi heller ingen forebyggende tiltak. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg når jeg i etterkant tenkte over hvor virkelighetsnært boken egentlig er, og jeg håper at politiet i fremtiden får de ressursene de trenger av staten for å få bukt med denne typen kriminalitet. Jeg har aldri blitt så engasjert av å lese en bok, så jeg må bare gratulere Stein Morten Lier med en finfin debut. Høyt anbefalt for de som liker god og spennende krim.

 

 

Blind Gudinne

En politiroman av Anne Holt

Utgitt i Norge i 1993

Cappelen forlag

 

Forord

Blind gudinne var den første moderne krimromanen jeg leste, så jeg mener den er selvskreven som materiale for mitt særemne.

 

Krimdronningen Anne Holt skriver en politiroman om den voksende organiserte kriminaliteten og narkotikaomløpet. Romanen er også om det å være seg selv, å være forelsket, og om det å føle forbudt kjærlighet.

 

Blind gudinne er fru Justitia, rettferdighetens gudinne, som med bind for øynene og vektskåler i begge armene skal klare å veie frem rettferdigheten. Denne statuetten symboliserer de moralske valgene menneskene må ta igjennom historien.

 

Analysen

Det er høst, og en stoffmisbruker blir, av advokat Karen Borg, funnet drept på en grotesk måte i Oslo. Politiet med Hanne Wilhelmsen og Håkon Sand i spissen finner drapsmannen kjapt, men han vil ikke snakke med andre enn Karen Borg. Hun blir etter fangens ønske oppnevnt som hans advokat. Politiet aner og tror at en større narkotikaliga står bak mordet. Politiet mistenker noen av hovedstadens største og mest vellykkede advokater står bak det hele, men bevisene strekker ikke til. De får til slutt fengslet høyesterettsadvokat Jørgen Lavik, men etter rot i rutinene og med ”god hjelp” av en korrupt politimann blir det viktigste beviset mot Lavik eliminert. Etterforskerne ved drapsavsnittet ved Oslo politidistrikt gir derimot aldri opp. De fortsetter og sette sammen alle de små bitene de har til puslespillet er komplett, og pågripelsen av gjerningsmannen kan skje. Spenningen er på sitt høyeste når Advokat Jørgen Lavik prøver å ta livet av Karen Borg, mens Hanne Wilhelmsen og Håkon Sand prøver å avverge situasjonen. De får uventet bistand fra høyesterettsadvokat Peter Strup, som på mystisk vis dukker opp ute ved Hytta til Karen Borg og avverger Laviks planlagte drapshandlinger.

 

Romanen er skrevet i dagbokform fra 28. september til 14. desember av en autoral synsvinkel som kan ”hoppe” fra sted til sted på de enkelte dagene. Handlingen begynner like etter det første drapet har skjedd. Romanen er kronologisk oppbygd med unntak av første kapitlet som har tilbakeblikk fra den siste tidens hendelser som er relevante for saken. Det er også en del tilbakeblikk underveis hvor forfatteren gjør oss kjent med bakgrunnen til de mange hovedpersonene i romanen og deres forhold til hverandre. Teksten markerer de geografiske hoppene med *** på en egen linje mellom avsnittene.

 

Det er tre parallelle handlinger i denne romanen (se illustrasjon nedenfor). To av dem blir dratt inn i hverandre relativt tidlig mens den siste ikke blir en del av hovedhandlingen før i nest siste kapittel. Hovedhandlingen handler om Hanne Wilhelmsen, Håkon Sand, Karen Borg og alle de andre som er involvert på den ”gode siden”. Denne gjengen blir tettest fulgt og er med i alle kapitlene. Den andre handlingen er om de advokatene som står nest øverst på den hierarkiske stigen i narkotikaligaen, og de andre som er mistenkt av politiet til å stå bak det hele. Den tredje handlingen handler om statssekretæren i Justisdepartementet. En eldre herre som styrer det hele, og som kun var kjent blant sine to nærmeste undersåtter, Jørgen Ulf Lavik og Hans A. Olsen, advokatene som styrer hver sin gren i systemet.

 

Illustrasjon over hvordan handlingene sys inn i hverandre:

 

 

Hanne Wilhelmsen er hovedpersonen som går igjen i Anne Holts politiromaner. Hun er den eneste som er direkte involvert i alle bøkene med unntak av Løvens gap hvor hun bor et år i USA sammen med Cecilie. I Blind gudinne må hun belage seg på å dele hovedrollen med Håkon Sand. Han er like mye involvert i etterforskningen som Hanne, på tross av hans stilling som Politiadjutant (politiadvokat), og han er den personen vi kommer tettest innpå når det gjelder hans privatliv. Håkon Sand er i midten av tredveårene, tok juridikum åtte år tilbake og jobber ved Oslo politidistrikt i Grønlandsleiret 44. Håkon Sand er veldig forelsket i Karen Borg som er samboer med Nils, og det har han vært helt siden han på et usedvanlig klossete vis klarte å støte borti henne under en forelesning på universitetet. Denne kjærligheten driver Håkon til mange handlinger han normalt ikke ville gjort. Blant annet står han utenfor en restaurant og passer på henne idet hun er inne og spiser middag med en person politiet har i lupen for å stå bak narkotikaligaen. Håkon Sand er svært ofte irritert over forholdene sine som politiadjutant. Han er klar over at en person med hans utdanning enkelt kunne tjent det dobbelte om man startet egen praksis og spesialiserte seg innen et juridisk felt, men det er noe som holder han tilbake. Etter hvert som vi blir kjent med Håkon skjønner vi at han får et slags kick av å være i politiet, og han liker egentlig jobben sin veldig godt, for han jobber ofte overtid på tross av at politiet ikke får overtidsbetaling. Håkon er en veldig omsorgsfull person som er populær blant dem han jobber sammen med. Han har nylig kuttet sigaretten og prøver nå febrilsk å dempe nikotinsuget sitt med snus.

 

Hanne Wilhelmsen er Anne Holts egentlige hovedperson (se ovenfor), men som i denne romanen kommer litt i skyggen av Håkon Sand. Hanne Wilhelmsen er nyslått betjent, og er i begynnelsen av de tretti. Er en dyktig etterforsker som er ivrig og strebende mot det å løse en sak. Hanne Wilhelmsen er svært vakker, med sort krøllete hår. Hun fullførte politiskolen som bestemann på kullet for ti år tilbake, og har siden da markert seg sterkt på Oslo politikammer på Grønlandsleiret. Hun bøyer seg for de ordrer og beskjeder hun mottar fra høyere hold men hun har samtidig mot til å ytre sine egne meninger. Hun er veldig lojal, og har klokketro på det Norske rettsystemet. Hun er både respektert og beundret, noe hun har gjort seg fortjent til gjennom sin væremåte. Hun møter alltid opp på avdelingens julebord, og når en kollega ferier fødselsdag eller lignende, og blir sett opp til av alle når hun går rundt og strør om seg med sitt vakre smil.

 

Det viktigste virkemiddelet Anne Holt bruker når hun fremstiller Hanne Wilhelmsen, er den dype grøften Hanne har mellom jobb og privatliv. For Hanne er lesbisk og bor sammen med Cecilie, en kvinnelig lege ved Ullevål sykehus. De har bodd sammen siden de var nitten år gamle, men det virker nesten som om Hanne føler seg ubekvem med seg selv og sin legning. Hun har bevisst ingen venner i politiet, og hun vrir seg alltid unna samtaler om hjem og familie. Denne væremåten som gjør henne fri for privatliv på jobb og vise versa er nok grunnen til perfeksjonen i alt hun gjør, både på jobb og privat. Forholdet mellom Hanne og Cecilie er bra, til tross for at Cecilie ofte irriterer seg over Hannes uregelmessige arbeidstid og evne til å slippe alt for å løpe til jobben. Hanne bruker ofte å parere disse bemerkningene med å ramse opp de gangene hun har sittet mutters alene i Nordfjord mens Cecilie jobbet distriktsturnus og når hun jobber kvelds og nattevakter ved Ullevål. Når Hanne og Cecilie har fri, tar de seg en tur ut på Hannes Harley Davidson

 

Hanne Wilhelmsen har brutt med familiens tradisjoner flere ganger. Ikke bare har hun en homofil legning, men hun har også brutt med de akademiske tradisjonene i familien og hennes professoriske foreldre ble mildt sagt sjokkert da hun valgte politiskolen som tjueåring. I ettertid er dette glemt da det viser seg at det er Hanne som har de morsomste beretningene å komme med under familiemiddagene, og hun fremstår også i familien som et midtpunkt med sitt gode humør og hyggelige væremåte.

 

Jeg har med unntak av de to siste romanene som er skrevet, lest alle Hanne Wilhelmsen romanene, og jeg er utrolig fascinert over måten Anne Holt slipper oss gradvis inn i Hanne Wilhelmsens liv på tvers av verkene. I blind gudinne er skillet mellom privatliv og jobb veldig markert (se ovenfor), mens allerede i salige er de som tørster tør Hanne og vise sin kjærlighet offentlig i noe større grad. Bla. Tar Hanne med seg Cecilie ut til et åsted en sen fredags kveld mens det er flust av politi og journalister tilstede. Kort sagt er Hanne Wilhelmsen den aller største av mine litterære favoritter.

 

Billy T er den siste i trekløveret av etterforskere som jobber veldig tett på denne saken. Hans fulle navn er Billy Thorvald, en opplysning som kommer frem i en av de senere utgivelser av Anne Holt. Billy T møtte Hanne Wilhelmsen på politiskolen, og jobber i dag ved URO-patruljen ved Oslo politidistrikt. URO-patruljens oppgave er å skape uro i narkotikamiljøet, både for å forebygge, å straffeforfølge omsetning og å begrense rekrutteringen til miljøet. Billy Ts utseende er også deretter. Han er 205 cm lang, veltrent, glattbarbert skalle og et omvendt kors i sitt venstre øre. Billy T er kjent for å være svært glad i damer, noe som har resultert han fire sønner med like mange mødre. To av sønnene hans er like gamle. Han er svært glad i guttene sine og sin rolle som helgepappa, men han merker at bidragene svir i pungen hver gang det er lønningsdag.

 

Billy T med i etterforskningen for å bistå drapsavsnittet med spaning, noe guttene i URO-patruljen er de beste til. Han blir noe ufrivillig svært engasjert i etterforskningen, og bistår i større og større grad da denne formen for politiarbeid har vært fraværende for ham de siste årene.

 

Karen Borg er utdannet advokat og tok Juridikum i samme Kull som Håkon Sand. Jobber som forretningsadvokat i firmaet Greverud & Co. Karen Borg er hun som finner liket til Ludvig Sandersen, det første drapet i rekken. Hun blir nøkkelvitne, og overraskende nok også forsvareren til Han van der Kerch, selv om hun ikke har rørt strafferett siden hun gikk på universitetet. Han van der Kerch sier ikke mye, men Karen føler seg nesten forpliktet til å oppsøke han minst en gang i uken for å gi han en sjokoladebit, og for å se om han er mer villig til å snakke nå enn sist. Karen klarer ikke få noen relevante opplysninger ut av mannen før han blir overført til et psykriatisk hjem, og senere knekker totalt sammen og tar selvmord på cellen sin med et belte han ved en feiltakelse ikke ble fratatt etter et avhør.

 

Karen bor på Grünerløkka i en stor loftsleilighet sammen med samboeren sin Nils, men hun blir stadig mer forelsket i Håkon Sand. En kjærlighet som når sitt klimaks mot slutten av romanen da Håkon redder henne fra døden da hun lå innestengt og bevisstløs i en brennende hytte. I en senere roman av Anne Holt er Håkon og Karen blitt par og har barn sammen.

 

Harry Lime er statssekretær i justisdepartementet og har sin egen handling i boken nesten helt for seg selv. Med få unntak blir Harry Lime omtalt som ”den eldre herren” gjennom hele boken. Det er han som står bak narkotikaligaen som holder på å ta over Oslos gater. Det vi får vite om Harry er at mannen nærmer seg sin pensjonsalder, han er tidligere kjederøyker, og sliter nå med temmelige alvorlige hjerteproblemer.

 

Fredrick Myhreng er en usedvanlig påtrengende, men samtidig dyktig kriminaljournalist i Dagbladet. Han er villig til å strekke seg langt for å få til en story, og enda lengre for å sikre seg selv skikkelig informasjon. Gjør et innbrudd på Jørgen Ulf Laviks kontor hvor han tar en ulovlig kopi av en nøkkel han finner gjemt under Laviks safe. Med denne nøkkelen prøver han på egenhånd å komme til bunns i saken, men uten en minste peiling på hvor han skal lete etter det riktige nøkkelhullet, kommer han til kort. Myhreng gir tilslutt fra seg nøkkelen til Håkon Sand, som han har brukt som hovedkilde på sine reportasjer, og ved hjelp av denne klarer politiet å spore opp noen særdeles viktige dokumenter som lå innelåst i et skap ved et treningssenter som Jørgen Lavik trente ved. Dokumentene sørget for ytterligere fortgang i etterforskningen og oppklaringen av saken.

 

Jørgen Lavik og Hans A. Olsen er advokatene som står bak hver sin gren i den aktuelle narkotikaligaen. Hans A. Olsen er en alkoholisert einstøing av en forsvarsadvokat, men han er kjent for sin stå på vilje og innsatsen han gjør for sine klienter. Olsen blir drept av Harry Lime tidlig i boken, men vi møter han stadig igjen i politiets teorier og i narkotika-sjefenes baktanker.

 

Jørgen Lavik er Olsens rake motsetning. Han er en dyktig forsvarsadvokat som er lykkelig utenfor jobben med kone og to barn. Blir holdt under oppsikt av politiet, men klarer å holde dem på avstand. Blir drept i nødverge av høyesterettsadvokat Peter Strup i bokens tredje siste kapittel.

 

Liste over døde og dødsårsak i romanen

Navn	Dødsårssak
Jakob Frøstrup	Overdose i fengslet.
Han van der Kerch	Hengte seg i cellen på politihuset
Hans A. Olsen	Skutt i hjemmet sitt av Harry Lime
Ludvig Sandersson	Skutt av Han van der Kerch nede ved Akerselva
Jørgen Lavik	Skutt av Peter Strup

 

Peter Strup er ca seksti år gammel, og han er tidligere kåret til Norges peneste mann. Vi får ofte en følelse av det er Peter Strup som står bak narkotikaligaen, så det er svært overraskende når det viser seg å være Harry Lime. Peter Strup har utvilsomt noe med denne ligaen å gjøre, men han klarer å vri seg unna slik at han sitter igjen uten en eneste ”flekk på skjorta”.

 

Romanens handling er lagt til Oslo og Anne Holt fremstiller miljøet slik at man enkelt kan kjenne seg igjen med Bydeler, gatenavn og veikryss som eksisterer. Anne Holt har ikke brukt miljøet på noen aktiv måte annet enn at hun forteller oss hvor vi er. Hun legger størst vekt på personene og de konflikter som er dem i mellom. Et godt eksempel på dette er når Hanne Wilhelmsen har med seg en kollega for å undersøke leiligheten til Jacob Frøstrup. Her forteller hun hvordan alle står og brekker seg grunnet en forferdelig vond lukt, men Anne Holt forteller oss ikke hva som lukter.

 

Anne Holt gir oss i denne boken et fint innblikk i narkotikamiljøet og politimiljøet. Spesielt bør man legge merke til hvordan samfunnstopper i involvert i narkotikaomløpet, og hvordan de tjener gode penger gjennom å være så høyt på stigen at nesten ingen av deres undersåtter vet om dem. Ikke så mye skrevet om selve miljøet, Anne Holt viser at hun har vært i politiet, og vet hva hun skriver om, for hun viser klart hvor dypt en sak kan gå inn på en etterforsker.

 

Anne Holt har skrevet om Norge i dag, og hvordan Norges samfunn kan være etter at den moderne organiserte kriminaliteten har gjort sitt inntog. Hun forteller oss hvor ”enkelt” man kan utnytte en høy stilling i samfunnet til å tjene seg masse penger. Anne Holt bevisstgjør oss på hvor farlig narkotika er, og at det er så mye mer enn bare rusen den fører med seg. Som begrunnelse siterer jeg Billy Ts definisjon av narkotika ”Narkotika er penger, død og elendighet”

 

Anne Holt tar også et oppgjør med det norske folks syn på homofili. Homofili er fortsatt ikke akseptert i samfunnet selv om loven om forbud ble opphevet tilbake i 1975. Hanne Wilhelmsen har vanskelig for å slippe mennesker inn til seg. Hun har beholdt de samme vennene siden hun var liten, og ønsker ikke å slippe flere inn i privatlivet sitt. Anne Holt forteller hvor vanskelig det er å stå frem og være seg selv, når sannsynligheten for å bli trakassert eller utstøtt er så stor som i det Norske samfunn i dag. Hun ønsker at folk må bli mindre fordomsfulle og heller akseptere folk for den de er, og bli glad i dem slik de er. For å begrunne denne tolkningen trekker jeg frem en liten detalj som jeg la merke til: Anne Holt skriver at alle menneskene i boken er vakre når hun beskriver deres utseende. Kun en person blir kalt stygg, men hun har til gjengjeld et pent smil. Moralen er at alle mennesker er vakre og har fine egenskaper som man kan bli glad i.

 

Som jeg antydet i forordet, så synes jeg at Anne Holts kriminalromaner med Hanne Wilhelmsen er helt supre bøker. Jeg liker den svært godt på grunn av at jeg synes den er virkelighetsnær også liker jeg måten Anne Holt lar oss slippe inn i privatlivet til noen personer, mens andre holder oss ute, alt etter personligheten til den aktuelle personen. Politiet fremstår også slik vi kjenner dem i dag, og siden jeg er en liten entusiast av dette, legger heller ikke dette noen demper på stemningen. Jeg vil plassere minuset på miljøsiden. Anne Holt kunne godt beskrevet forholdene noe bedre. I stedet for å bare fortelle oss hvor vi er, så burde hun også fortelle hvordan det er der. Men alt i alt er dette en svært bra bok som jeg vil anbefale for alle som er interessert i å lese krim med passe krydder av mellommenneskelige konflikter.

 

 

Resultater

 

Komposisjon

Blind gudinne er skrevet i dagbokform med tids og stedsanvisninger på begynnelsen av dagene. Hundene i Riga er komponert på den mer klassiske måten med nummererte kapittel. Men Henning Mankell har med klare tegn på tid og sted på begynnelsen av hvert kapittel, slik at det er aldri noe tvil på ”hvor du befinner deg” når du leser. Stein Morten Lier har valgt å kombinere disse to metodene. Han bruker en moderne kapittelmetode med nummererte kapittel med tids og stedsanvisning som underoverskrift.

 

Alle tre bøkene har autoral synsvinkel som kan lese og tolke personers tanker for leseren, og som gjerne kan være to steder på en gang. Alle bøkene har tilbakeblikk og samtidige hendelser med ulik geografisk plassering. Henning Mankell gjør sine tilbakeblikk og hopp i form av avsnitt. Anne Holt skiller sine tilbakeblikk og geografiske hopp med ***, mens Stein Morten Lier tydeliggjør sine tidshopp tydeligere og skriver dem som et nytt kapittel, men det bør merkes at fortidshendelsene er viktig for handlingen i hans roman. Det er her vi blir kjent med hvordan narkotika-mafiaen, som er i gang med å ta over Oslo, ble sammensveiset som enhet, og hva de har opplevd sammen. I alle bøkene er handlingene skrevet kronologisk.

 

Et fellestrekk mellom de to norske romanene, og som enhver annen krimbok av Henning Mankell også ville vært, så er det spenningen. Dette er uhyre spennende bøker som har gitt meg kjempefine leseopplevelser.

 

Miljø

Miljøskildringen går veldig mye samfunnets mørke side, men jeg viste før jeg begynte å lese at det fysiske miljøet er ”nedprioritert” i svært mange politiromaner. Her er det selve hendelsene og spenningen som er det sentrale. Stein Morten Lier har skrevet en utrolig spennende roman som jeg synes var svært vanskelig å legge fra seg mens jeg leste. Han er en god kjenner og skildrer av menneskelige reaksjoner i en presset situasjon. Anne Holt skildrer heller ikke veldig mye det fysiske miljøet. I Blind Gudinne skildrer hun mye om hvor jævlig kjærligheten kan være. Håkon Sand og Karen Borg føler seg utilpass med seg selv gjennom hele historien før Karen Endelig tør ta skrittet og slippe Håkon inn i livet sitt. Henning Mankell er den eneste av de tre forfatterne som skildrer det ytre miljøet. Han skildrer aktivt Latvia som rester av en fallen stormakt hvor fattigdommen har rammet store deler av menneskene. Denne boken skuffet meg underveis. Henning Mankell prøver med boken å fortelle om forskjellen mellom den vestlige verden og kommunistlandene, men den blir alt for politisk og lite fremdrivende til å være en god og spennende politiroman.

 

Tema

Alle tre bøkene har tema som bygger på narkotika. I Blind Gudinne og Catch, får vi et direkte møte med de kriminelle som omsetter narkotika i Norges gater, mens i Hundene i Riga får vi kun nyss om hvem som står bak inntil avsløringene og skyldserklæringene kommer i siste kapittel. Hovedtemaene er organisert kriminalitet som brer seg over verden, sakte med sikkert. Det er litt skummelt å tenke over hvor virkelighetsnære disse bøkene egentlig er, selv om det er ren fiksjon satt inn i dagens samfunn. Anne Holt, Stein Morten Lier og Henning Mankell skriver alle om samfunnet i dag. Og den organiserte kriminaliteten er allerede kommet. Hovedperson Trond Kristoffersen som stod bak finance credit saken som får sin dom i lagmannsretten i disse dager, men han hadde utvilsomt flere medsammensvorne.

 

Forfatterholdning

Alle forfatterne har også tilstrekkelig med innsikt inn i den kriminelle verden, enten gjennom bekjente eller egne erfaringer (Anne Holt har jobbet i politiet, Stein Morten Liers far og bror er politi, Henning Mankell har personlige venner som jobber innen politiet). De skriver alle om narkotika, og alle har samme negative holdninger til stoffet, og hva det er i ferd med å gjøre med samfunnet. Spesielt Stein Morten Liers holdninger kommer svært godt frem i hans romaner. Han kaller en spade for en spade, og sier klart ifra hvor naive nordmenn er ovenfor narkotika og organisert kriminalitet. Henning Mankell og Anne Holt er mer tilbakeholden når de forteller om sine holdninger gjennom bøkene. På tross av tre ulike forfattere, går deres holdninger gjennom alle tre bøkene som en rød tråd. Som et resultat av mitt studium kan det virke som om svært mange politiromanforfatterne som skriver om narkotika står på ”den rette siden” og ønsker gjennom bøkene sine å formidle at narkotika er fy.

 

Personskildring

Det som er virkelig spennende med å lese krimserier, er å se hvordan hovedpersonene utvikler seg over tid. Kurt Wallander og Hanne Wilhelmsen er slike seriefigurer som er svært morsomme og følge med på. Stein Morten Lier har et team som jobber sammen i sin bok, og han har valgt å legge all fokus på jobb, og slipper leseren svært lite inn i personenes privatliv. Hanne Wilhelmsens med sin karakteristiske kløft mellom jobb, og Kurt Wallander som har problemer med å skille mellom jobb og privatliv. Spennende, ikke sant? Jeg er svært fascinert over måten Anne Holt gradvis slipper oss inn i Hanne Wilhelmsens liv, men jeg liker også Henning Mankells metode med å slippe oss helt inn i Kurt Wallanders privatliv med stadige tilbakeblikk over tidligere hendelser som har vært sentrale for å forme Kurt Wallander slik han fremstår i dag. Om man må bestemme om Hanne W. og Kurt W. er dynamiske eller statiske personer, vil jeg kalle dem mega-dynamiske. Forfatterne er utvilsomme menneskekjennere på et nivå som ikke ligger langt bak f. eks Ingvar Ambjørnsen, kanskje er den beste menneskekjenneren av moderne nordiske romanforfattere. Stein Morten Lier valgte en noe mer kjedelig stil i son bok, men hans roman var langt fra noe dårlig arbeid av den grunn.

 

En likhet mellom hovedpersonene, Hanne Wilhelmsen, Håkon Sand, Kurt Wallander og Ann-Katrin Volden er at de jobber veldig hardt og effektivt med saken de holder på med. De norske forfatterne fremstiller kanskje sine hovedpersoner litt for maskinaktig i motsetning til Mankell som sender Kurt Wallander hjem fra kontoret senest klokken 20.00 om kvelden.  

 

Alle hovedpersonene er også involvert i et kjærlighetsdilemma underveis. Hanne Wilhelmsen bor sammen med den unge legen Cecilie, og har problemer med å innrømme sin kjærlighet for omverden. Håkon Sand tviholder på en tretten år gammel forelskelse i opptatte Karen Borg. Kurt Wallander blir forelsket i enken Baiba Leipa fra Riga, og Ann-Katrin Volden har varme følelser for kollega Thomas Jansen som brått blir revet bort fra henne.

 

Det som jeg savner på personskildringen er deres ytre utseende. De eneste fysiske beskrivelsene jeg la merke til var Hanne Wilhelmsens vakre ytre og Ann-Katrin Voldens mørke hår. Ved å studere Kurt Wallanders livsstil, klare jeg å se han for meg som person. Jeg føler selv at det er mye lettere å lese når man har fått en skikkelig beskrivelse av personene, får da blir det automatisk enklere å lage bilder inni hodet underveis.

 

 

Konklusjon

Etter gjennomføringen av dette prosjektet, og for første gang i livet mitt studert og tenkt over litteratur, har jeg kommet frem til hvilke forhold som er viktig for politiromanen. Jeg konkluderte etter en drøfting med meg selv at det er realismen, spenningen og den begivenhetsrike handlingen i politiromanen som gjør dem så populære. Det skjer ofte at man ikke klarer å legge politiromanen fra seg fordi den er så spennende.

 

Politiromanen er en roman med en eller flere polititjenestemenn /-kvinner i hovedrollen. De er som regel dyktig uten at de får noe ”heltepreg” av den grunn. Hovedrolleinnehaveren(e) har gjerne en høy stilling innad i avdelingen vedkommende jobber. Hovedpersonene har også noe spesielt over seg som gjør dem oppsiktsvekkende og underholdende: Hanne Wilhelmsen er lesbisk, Kurt Wallander har depresjoner og sosiale problemer etter skilsmissen. Samarbeid innad i Politiet er også viktig for hovedrollene, og det mellommenneskelige miljøet og konfliktene i følgende forhold er svært viktig for handlingen:

Forholdet Politi – Politi

Forholdet Politi – Kriminell

Forholdet Politi – Resten av samfunnet

Handlingen og hovedrollene er også svært ofte preget av kjærlighetsforhold til et annet menneske. I mange politiromaner blir kjærligheten en sentral brikke på den måten at saken løser seg når hovedpersonen har løst konfliktene i kjærlighetslivet sitt.

 

Politiromanen handler veldig mye om hendelser som er aktuell i dag. Narkotika var roten til alt vondt i alle tre bøkene mine, og forfatternes holdning var også negativ. Forfatterne prøver gjennom bøkene sine og bevisstgjøre oss på hvor mye organisert kriminalitet som farer vårt blinde øye forbi. Andre temaer som ofte forekommer i politiromanen er justismord og korrupsjon innad i politiet og i andre offentlige institusjoner (det finnes sannsynligvis flere, men dette er de jeg har støtt borti)

 

Synsvinkelen i politiromanen er ofte autoral allvitende. Leseren får innsyn i tankene til hovedpersonen, og leseren er ofte to steder på en gang. Tid og sted er svært viktig for leseren av politiromanen, men det er ikke noen fasit for hvordan dette opplyses. Ofte gjøres dette i begynnelsen av hvert kapittel, men det kan gjennomføres ved at forfatteren nevner dette tydelig i et av de første avsnittene i hvert kapittel. Politiromanen er skrevet i scener, og har gjerne mer enn en handling.

 

Som nevnt ovenfor er det miljøet mennesker i mellom svært viktig samtidig som det fysiske miljøet i mindre grad er viktig. Stedsanvisningene er ofte den eneste ”beskrivelsen” leseren får av det fysiske, men dette kan variere veldig fra bok til bok.

 

La oss se på hvorvidt de tre romanene jeg har lest passer inn i sjangeren politiroman. Hundene i Riga av Henning Mankell har en polititjenestemann i hovedrollen, den har en autoral synsvinkel, og hovedpersonen blir ulykkelig forelsket. Mankell skildrer det ytre miljøet svært detaljert til tider for å fremme fattigdom og elendighet. Romanen inneholder faktisk for mye fysisk skildring til å kunne være en gjennomsnittlig roman. Den setter også alt for mye fokus på politiske forhold i stedet for å ha en spennende og drivende handling som fenger leseren. Temaet er aktuelt i dag, men det er på det politiske stadiet, og ikke på politistadiet. Konklusjon: En roman som mangler det lille ekstra før den kan kalles en skikkelig politiroman.

 

Stein Morten Lier har flere, dyktige og effektive, polititjenestemenn og – kvinner i hovedrollen. Den har en autoral synsvinkel, er skrevet i scener og har en svært spennende handling. Det ytre miljøet er nevnt og skrevet slik vi kjenner det i dag, så det er lett å finne ut av. Med narkotika som tema er boken aktuell og tett opptil dagen i dag. Hovedpersonene får et supermann-preg i slutten av historien, men det er den eneste mangelen som hindrer Catch i å nå helt til topps.

 

Sist ut har vi Anne Holts blind gudinne. Hun skildrer svært godt forholdet politiet har til andre mennesker i samfunnet, og hennes hovedperson er helt super med et gjennomført menneskelig preg. Hun skriver boken med tids og stedsangivelser på begynnelsen av hvert kapittel, og hun bruker bevisst kjente gater og bydeler i Oslo for at leseren skal kjenne seg igjen. Kunne med fordel vært foruten innblandingen fra advokat Peter Strup like før boken når sitt høyeste klimaks helt mot slutten, men det er absolutt en knallgod politiroman som oppfyller alle kravene nesten fullt ut.

 

 

Kilder

- Stein Morten Lier - Catch

- Henning Mankell - Hundene i Riga

- Anne Holt - Blind gudinne

- Ascehaug - Det store litterære leksikon 

- Internett - Intervjuer fra bla VG med forfatterne hvor de kommenterer sine verker.