- Foredrag GK, 31.01.03, Liz Nordby, 1a

Spiseforstyrrelser; hva er det?

Man kan enkelt si at  når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse.

Spiseforstyrrelser er psykiske lidelser. Den som har en spisforstyrrelse har ikke bare et vanskelig forhold til sin egen kropp og mat, men også til egne tanker og følelser. Han/hun er så opptatt av kropp, vekt og utseende at dette styrer mye eller hele dagen og livet handler ofte bare om å oppnå den perfekte kroppen.

Spiseforstyrrelser er sterkt knyttet til vestlig kultur. Vestlig kultur har et overfokus på kroppen som symbol for psykologisk og sosial mestring ”Reglene” samfunnet har satt for hvordan kroppene skal se ut, er strenge og idealet er nesten umulig å oppnå. Alt i barndommen oppfatter vi at det er viktig hvordan man ser ut, nesten mer viktig enn hvordan man oppfører seg. Ukeblader og magasiner gir oss flere hundre såkalte ”gode slanketips” og trykker reportasjer om mennesker som har slanket seg, hvor disse forteller hvor lykkelige de har blitt etter å endelig ha nådd målet. Magasiner beregnet på unge jenter har sterk fokus på kropp og seksualitet, og også disse inneholder oppskrifter på hvordan jentene skal bli tynne, og dermed vellykkede. De har også sterk forkus på pop og modellbransjen, og det blir tydelig at det er en tynn kropp som ”selger”.

Ønsket om aksept er sterkt i de fleste av oss. Vi ønsker å bli godtatt, respektert og elsket. Når idealet for jenter er en lang og tynn kropp og for gutter en tynn, men maskulin kropp, er det lett å forstå at mange føler at det er dette som må oppnås for å få den aksepten, respekten og kjærligheten de trenger og fortjener. Men spiseforstyrrelser er også ofte et tegn på indre konflikt i personen, og det trenger ikke nødvendigvis i utgangspunktet å ha noe med mat å gjøre. Føler man feks at foreldrene ikke er tilstrekkelig tilstede, eller man har vanskelig for å få venner, kan man tro at dette skyldes egen vekt og utseende. Man begynner å slanke seg, og utvikler etter hvert en spiseforstyrrelse. Dersom ei jente vokser opp med en mor som hele tiden slanker seg, kan dette påvirke datteren, og hun tror at moren ser seg selv som vellykket dersom hun er tynn, og går ut i fra at moren også vil se datteren som vellykket dersom hun er tynn. Barn og ungdom er spesielt sårbare, og særskilt når det gjelder aksept fra foreldre og venner.

Personer som har opplevd traumer feks sorg, skyldsfølelse, depresjon eller angst, eller har følelser som er så sterke at de ikke klarer å takle dem, flytter ofte fokuset over på kropp og mat. Ved å feks å sulte seg føler de at de har kontroll over seg selv.

Det finnes mange tegn på spiseforstyrrelser, og ofte kan sykdommen være vanskelig å oppdage. Den som har en spiseforstyrrelse er som oftest opptatt av å skjule den. Personer som feks har bulimi, vet at det er galt å kaste opp etter måltider, og vil forsøke å skjule at de gjør det. Når de likevel gjør det, fører det gjerne med seg mye skam, og det er ikke lenger bare kroppen som føles feil, men hele personligheten. De som overspiser for så å kaste opp, ser i mange tilfeller på seg selv som mislykkede fordi de ikke kan kontrollere egen spising. Det å kaste opp maten kan da gi dem både følelsen av å være vellykket, fordi de klarte å bli kvitt maten igjen, og samtidig forsterke mislykket-følelsen fordi de vet at det er galt å kaste opp.

Tegn på spiseforstyrrelser kan være:

I forhold til mat:

• opptatthet av mat
• leser oppskrifter og kokebøker
• viser fintfølelse for mat – "jeg tåler ikke"
• spiser mindre
• foretrekker å spise alene
• lager mat for andre – men ikke til seg selv
• velger nesten utelukkende lavkalori-mat
• irritabel og stresset omkring måltidene
• endret atferd i forbindelse med mat – som å skjære maten i mange små biter, flytte den omkring på tallerkenen eller smøre den utover
• kaster mat og gjemme mat - i servietter, lommer etc.
• samler og lagrer mat
• forlater bordet under måltidet, eller umiddelbart etterpå
• går på rommet eller badet etter måltidet, setter på høy musikk, TV, springen – eller alt på en gang
• overspisinger
• spiser i skjul
• oppkast
• benekter sult når det er opplagt at hun/han må være sulten
• vurderer selvfølelsen i forhold til hva som er spist
• stress og skyldfølelse for å ha spist
• godtar ikke ikke-planlagte situasjoner som har med mat å gjøre
• svært irritabel når måltidene er tidligere eller senere enn vanlig
• drikker mye vann
• lett-drikker for å døyve sultfølelse

Humør og atferd:

• veier seg ofte
• overdreven fysisk aktivitet – ekstra villig til å gjøre ærender som involverer aktivitet
• samler informasjon om slanking fra magasiner, bøker etc.
• misbruk av avføringspreparater
• bruker store klær for å dekke til avmagring
• søvnvansker
• generelt irritabel
• misliker seg selv
• trass og stahet
• utvikler rigide daglige rutiner
• sosial tilbaketrekning
• ekstra ivrig til å være hjelpsom – ofte for å kompensere for en skyldfølelse
• svært opptatt av sult i den tredje verden
• insisterer på at man er fet når det åpenbart er uriktig
• ekstrem frykt for vektøkning
• andre former for selvdestruktiv atferd

Fysiske tegn:

• vekttap
• vektsvingninger
• manglende menstruasjon eller uregelmessig menstruasjon
• svimmelhet, eventuelt besvimelser
• tretthet
• magesmerter og metthetsfølelse ved inntak av små mengder mat
• lav kroppstemperatur og fryser
• dårlig blodsirkulasjon, kald på hender og føtter og sår kan ha vanskelig for å gro
• blålig farge på hender og føtter
• dunete behåring i ansikt og særlig rygg
• mister kjønnshår og hår under armene
• hodehår blir flatt og livløst
• spenningshodepine og muskelsmerter
• hovne kinn

(Anorexia nevrosa)

Anorektikere har streng kontroll med hva som blir spist og hvor mye. Mange overdriver trening for å bli kvitt maten de har spist.

Det er et stort nederlag for en anorektiker hvis han/hun ikke overholder reglene en selv har satt for hva som kan spises og hvor mye. Noen anorektikere har perioder med ekstrem overspising, og følelsen av å være mislykket fordi man ikke kunne kontrollere seg selv, blir sterk.

En anorektiker begynner oftest å sulte for å gå ned i vekt, men opplever ofte at man mister kontrollen, og rett og slett ikke klarer å spise. Det kan skje en forvrengning av kroppsbildet og man ser ikke lenger realistisk hvor tynn man er, men ser seg selv som tykk og stor, ofte til tross for sterk undervekt.

Anorektikere blir ofte undervektige, fordi de ikke tar til seg næring. Det kan gå så langt at det blir nødvendig med innleggelse og tvangsforing for å øke vekten. Noen ganger går det så langt at personen dør av sult. Mange opplever en følelse av å være sterkere enn andre, fordi de klarer å kontrollere behovene.

(Bulimia nevrosa)

Bulimi defineres som overspising med etterfølgende renselse, feks ved hjelp av avføringsmidler eller at man fremkaller en brekning for å kaste opp maten. De fleste med denne sykdommen er normalvektige.

Den bulimiske spiser for å døyve en sult, som kan være både psykisk og fysisk. Etterpå kommer renselsen. Å kaste opp etterpå kan føles som en lettelse. Det vanskelige er borte – enn så lenge. For mange med bulimi vil det å kunne kaste opp være den viktigste grunnen til at man overspiser. For andre er oppkasten den store ydmykelsen og skammen.

Mange utvikler bulimi i slutten av tenårene eller i begynnelsen av tyveårene. Dette er for mange en periode i livet med store forandringer. En mindre gruppe debuterer med bulimi senere i livet.

De siste årene har det vært en bevegelse mot å definere en tredje spiseforstyrrelse, overspisingslidelse. Det dreier seg om overspising uten renselse, og overvekt er en vanlig konsekvens.

Episodene med overspising har mye av den samme karakteren som ved bulimi. På norsk har slike tilstander blitt omtalt som tvangsspising. Navnet er i ferd med å sette seg, men er kanskje ikke presist nok: Det har lite å gjøre med det man i psykiatrisk diagnostikk definerer som tvangssymptomer: som tvangstanker (noen blir skadet om jeg ikke følger mitt ritual), tvangshandlinger som å telle, sjekke og dobbeltsjekke m.m.

Det er etter hvert skrevet en del vitenskapelig litteratur samt utarbeidelse av behandlingsmetoder?. Overvekt har hittil ikke vært en psykiatrisk diagnose, men som somatiske tilstander med mulige psykiske konsekvenser. Med overspisingslidelser som en ny kategori av spiseforstyrrelser er vi i ferd med å kartlegge visse former for overvekt.

I dette symptombildet er kontrollsvikten både i følelse og atferd helt sentralt. Vi kan se følgende tegn på et slikt kontrolltap:

• spiser raskere enn normalt
• spiser slik at man er ubehagelig mett
• spiser store mengder uten å være fysisk sulten
• spiser store mengder mat i løpet av dagen uten planlagte måltider
• spiser alene fordi man føler seg brydd over hvor mye man spiser, eller
• føler skyld eller vemmelse eller blir deprimert etter overspising.

”Overspiseren” beholder maten i kroppen. Noen spiser mye i løpet av kort tid, som regel fet eller kaloririk mat. Andre kan småspise hele tiden, slik at det i sum blir mer enn det kroppen klarer å forbrenne. Mange med denne lidelsen går på evig slankekur, en del har strenge fasteperioder mellom overspisingsperiodene, for å holde vekten nede. Noen kan holde en jevn vekt, mens andre går opp og ned i vekt, opptil 30 - 40 kg over kanskje bare noen måneder. Noen kan også ha normalvekt, men da er vi i et uklart grenseland mellom overspisingslidelse og bulimi. For noen kan denne sykdommen være deres måte å debutere på som spiseforstyrret. For andre er dette et senere stadium på vei fra anoreksi eller bulimi.

Hvordan behandles spiseforstyrrelser?

Fordi alle mennesker er forskjellige og spiseforstyrrelser er en psykisk sykdom, er behandlingsform individuelt. Hva som er nødvendig for den enkelte pasient avhenger blant annet av grad av sykdom, utløsende faktorer og pasientens selvinnsikt i egen sykdom. For mange blir det nødvendig med innleggelse på sykehus, dette gjelder ofte hos anorektikere som lider av sterk undervekt. Det vil da være behov for hjelp til å få vekten opp på et nivå som pasienten kan overleve med. For pasienter som ikke selv innser problemet, byr dette gjerne på større problemer enn hos de som selv ser at de er syke og dermed ønsker hjelp. Men uansett vil det å måtte ligge på sykehus for å legge på seg, ofte være svært konfliktfylt; pasientene har problemer med å legge fra seg forestilling om at man må være tynn for å bli akseptert, og ofte vil de anoreksiske pasientene få følelsen av å svikte seg selv dersom de begynner å spise og legge på seg igjen. For de som ikke selv ser sitt eget problem, kan det være nødvendig med tvangsforing. Dette kan oppleves som svært ydmykende.

For personer med spiseforstyrrelser er det også nødvendig med behandling av det psykiske. Noen er så syke at det er nødvendig med innleggelse på psykiatrisk klinikk. For andre kan de være nok med regelmessige samtaler med psykolog, lege eller psykiater.

Å bli frisk fra spiseforstyrrelser er en lang prosess, og mange vil aldri bli helt friske, men leve hele livet med et problematisk forhold til mat. Selv om de klarer å spise normalt og opprettholde en normal og sunn  kroppsvekt, er faren for tilbakefall stor, og det skal ofte lite til.

De pårørende

Det er vanskelig å være pårørende for personer med spiseforstyrrelser. Mange utvikler skyldfølelse og stille seg selv spørsmål om det er noe de har gjort for å fremkalle sykdommen. Det er viktig å huske at i de fleste tilfeller er det ingen som er ”skyld” i pasientens psykiske sykdom. Sykdommen kan være resultat av flere ting, og ofte er det vanskelig å si hva som har utløst den. Personer kan ha et godt liv på alle måter, og likevel utvikle psykisk sykdom. Dersom noen har påvirket personens sykdom, er dette ofte ubevisst, feks ved foreldre som har et så sterkt ønske om at barna skal lykkes, at de presser barnets grenser og barna opplever det som at foreldrenes kjærlighet er betinget av at de er vellykkede. De pårørende til personer med spiseforstyrrelser kan føle seg maktesløse. Kanskje forstår de ikke hva skjer, eller de får lite informasjon om sykdommen, samtidig som de plages med skyldsfølelse. Det er derfor viktig at behandlingen pasienten får, inkludere hele familien; foreldre, søsken, ektefelle og eventuelle  barn.

Oppgaven var fin. De korrigeringer vi har gjort er bare hvis du er enig!!! Det er din oppgave og en del av rettingene er ”flisespikkeri” fra vår side… FLOTT OPPGAVE! 6