1.0  Innledning

1.1 Aktualisering av problemstilling og tema

Et hvert «vi» innebærer at det også finnes noen som er «de andre». I Zeshan Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei, utgitt i 2017, er det nettopp et slikt ståsted som er utgangspunktet i historien. Romanen handler om to gutter som vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner, og tar for seg den utfordrende oppveksten i skillet mellom to kulturer. I denne analysen skal jeg besvare problemstillingen: Hvordan tematiserer Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei, utenforskap og identitet? Temaene går ut på at noen individer i samfunnet ikke føler tilhørighet til det norske samfunnet: «Det kan ramme enkeltpersoner eller hele grupper av mennesker som faller utenfor – for eksempel ved at de ikke får jobb, dropper ut av skolen – eller at de ikke forstår språket» (NDLA, u.d). Ordet identitet betyr «den samme» på latinsk (Aksnes, 2019). Vår sosiale identitet oppdager vi i møte med andre og det handler grunnleggende om å ha tilhørighet til et sted, sosial gruppe eller kulturell gruppe (Rebni, 2015). Språk fungerer som en forsterker når det kommer til utenforskap og identitet, for eksempel når noen definerer seg selv som «vi/oss» mot «de andre» kaller vi det andregjøring (Nustad, u.d). Disse elementene skal jeg trekke fram i analysen og diskutere hvorfor karakterene føler på utenforskap i sammenheng med identitet og tilhørighet. 

1.2 Bakgrunnsinformasjon om verk og forfatter

Forfatter Zeshan Shakar er selv oppvokst på Stovner, noe som har stor betydning for boken da mesteparten av handlingen foregår på Stovner. Derfor har han mye erfaring og vet godt hva han skriver om: «Jeg sitter på en kapital som mange ikke har, som jeg lener meg på, og som på mange måter er min største kapital som forfatter» (Norli, 2020). I et intervju med Aftenposten sier han: «Jeg undervurderer alltid hvor lite folk vet om det å vokse opp med minoritetsbakgrunn» (Fjelltveit, 2018). Boken setter problemer under debatt og gir en stemme til noe vi hører mye om, men ikke like mye fra. Høsten 2017 debuterte han med romanen «Tante Ulrikkes vei» som i dag er Norges nest mest solgte bok (Norli, 2020).

1.3 Handlingsforløp 

Tante Ulrikkes vei handler om to gutter som vokser opp i samme boligblokk på Stovner. Begge hovedkarakterene deltar i et forskningsprosjekt for å kartlegge hverdagen til ungdom i Grorudalen. Mo kommer fra en familie som har et sterkt ønske om at han skal få seg en utdannelse og en god jobb (Beathes bibliotek. 2017). Han er målrettet og starter etterhvert på Blindern hvor han får seg en norsk kjæreste som heter Maria. Likevel, selv om han ser ut til å ha et tilsynelatende normalt studentliv oppstår det utfordringer i ly av at han har vokst opp i skillet mellom to kulturer og han går igjennom en identitetskrise (Tønnessen. 2019). Jamal har en trøblete hverdag med en psykisk syk mor og han føler derfor et stort ansvar for lillebroren sin Suli. På grunn av manglende mestringsfølelse og møte med stereotypiske holdninger fra lærere dropper han etterhvert ut av skolen og sliter med å finne jobb på arbeidsmarkedet. Dette fører til at han gjennom romanen sliter med å finne retningen i livet.

2.0  Analyse

2. 1 Hvilken rolle spiller identitet for utenforskap? 

Mo og Jamals følelse av utenforskap på forskjellig vis må ses i sammenheng med definisjonen av sosial identitet. I møte med andre oppdager vi vår egen identitet og når man skal beskrive seg selv er man påvirket av hvordan andre oppfatter en (Aksnes, 2019). Mo lengter vekk fra Stovner og inn i Norges vellykkede samfunn. Han misliker sterkt å være en del av det mange ser på som et problemområde: «Blokk-Stovner er det stedet som gjør at Stovner er mørkerødt på Aftenpostens kart over bydelene i Oslo» (Shakar, 2017, s.8). Videre, sammenlikner han Stovner med «en gammel klut over kjøkkenvasken», og sier at alt som er utenfor må være bedre (Shakar, 2017, s.20). Mo vil gjøre alt annet enn å «representere hooden sin» som Jamal ofte nevner: «Ropte han noe etter meg som jeg skulle ønske han ikke hadde sagt, for det festa seg litt for godt. Du representerer, mann!» (Shakar, 2017, s.177). Han er den rare og nerdete gutten og skiller seg ut blant ungdommene på Stovner. Jamal sine betraktninger viser dette: 

Jeg tenker noen ganger, han karen, han passer ikke helt her liksom (...) han bor her hele livet og sånn, han er svarting som meg, men han er litt (...) potet eller no, men ikke Stovner-potet heller. Liksom han snakker sånn som folka på NRK jo, kødder ikke (Shakar, 2017, s.110). 

Likevel klarer ikke Mo å finne seg til rette i sosiale settinger med studentene på Blindern heller. Han mangler en fast kjerne og blir dratt i motstridende retninger når det kommer til identiteten sin. På den ene siden ønsker han å få bekreftet sin norske identitet ved å leve et «norsk liv» som resten av majoriteten gjør, men han selv og andre plasserer han i kategorien som «de andre» og det utfordrer hans norske identitet (Bauger, 2019). Mo beskriver forholdet sitt med vennene til kjæresten hans Maria med metaforen: 

Jeg vet ikke, døra er åpen den, eller på gløtt i alle fall (...) men på de kanskje ti gangene jeg har møtt ulike kombinasjoner av dem, har liksom ikke glippa var stor nok (Shakar, 2017, s.237).

På en innflytningsfest sammen med andre studenter fra Blindern blir Mo et offer for stereotypiske oppfatninger. Dette viser hans indre konflikt om å bli sett på som en av «de andre» og blir en stopper for hans sosiale liv med de andre studentene:

Ada lurte på om jeg var muslim, jeg virka ikke helt sånn. Ikke noe stygt ment, hun hadde ikke noe imot muslimer, men hun syntes hijaber og burkaer var veldig kvinneundertrykkende. Hun skjønte ikke at de holdt ut med å leve sånn (Shakar, 2017, s.288). 

I en epost om studietilværelsen på Blindern beskriver Mo seg selv som en i mengden, men som betrakter verden fra utsiden:

Jeg ser, det er stort sett det jeg gjør. Du tenker sikkert at det er trist, eller noe sånt, men det er liksom som, jeg vet ikke, som det å se på alt som skjer, eller å grave meg dypt ned i pensum, det får meg liksom til å føle at jeg er litt med likevel, hvis du skjønner. Som om jeg er veldig nær, selv om jeg er langt unna (Shakar, 2017, s. 188). 

Dette kan ses i sammenheng med hvordan han opplever andre definerer han. En følelse av å være inkludert, men samtidig ikke. Det er nettopp slik følelsen av utenforskap fremtrer i romanen (Bauger, 2019).

Mo sine utfordringer ved sin egen identitet bikker til slutt over etter han blir mistenkt for ulovlig innvandring, og han kommer i en identitetskrise. Et eksempel som beskriver identitetskrisen er når han til slutt ikke klarer å kjøpe en cola i kantinen på universitetet, fordi alle andre kjøper kaffe (Shakar, 2017, s.178). I Mo sin siste e-post til Lars Bakken avslører han: «Jeg har ikke fullført masteroppgaven min» (Shakar, 2017, s. 428) og dette viser hvor skjebnesvanger identitetskrisen blir for Mo. Han som tidligere hadde viljestyrke for å jobbe hardt og komme seg vekk fra Stovner har gitt opp (Westerheim, 2019).

2. 2 Medias rolle i boken 

Medias rolle i boken er med på å tematisere utenforskap i boken. Medienes framstilling av Stovner og innvandrere har spesielt stor påvirkning på Mos identitet. Et eksempel på medias negative framstilling er: «Radikal Stovner-moské gir penger til ungdom i risikosonen» (Shakar, 2017, s. 393). Mo er en lett påvirkelig karakter og Jamal viser dette ved å sammenlikne Mo med et glass som kan lett knuse (Shakar, 2017, s. 362). Mediene tegner et negativt bilde av innvandrere som «de andre». Mo blir ekskludert fra Blindern fordi han setter likhetstegn mellom seg selv og «de andre» (Bauger, 2019). Et eksempel er medias framstilling av æresdrapet på Farah, hvor Mo tenker mye på hvordan kjæresten hans Maria vil reagere. Han har ingen tilknytning til Farah, bortsett fra at hun er fra Stovner og har islamsk tro, men likevel sammenlikner han seg selv med stereotypiene i media: 

Kanskje hun tror at familien min en dag skal skyte ned henne eller noe. Eller at jeg skal gjøre det. (...) Jeg tror ikke det, egentlig. Men jeg tenker litt på det likevel (Shakar, 2017, s. 266-267).

Jamal føler seg allerede sviktet av det offentlige når det kommer til utdanning, arbeidsmarkedet og moren som ikke får uføretrygd. Derfor blir medias framstilling av «de andre» en forsterker av hans følelse av å være ekskludert (Bauger, 2019). Et eksempel som skaper et skille mellom «oss» og «dem» i media er i en debatt om innvandring med Carl I.Hagen: 

Hamra Hagen løs på statsministeren og Arbeiderpartiet. (...) Integreringen var en skandale, de var blinde om de ikke så det. Innvandrere jobba for lite, mangla vilje til å delta og holdt seg med middelalderske tradisjoner som var en trussel mot norske verdier (Shakar, 2017, s. 332). 

Dette øker Jamals motstand mot Norge fordi media framstiller han og hans kultur som «ikke akseptert» i det norske samfunnet. Han føler lite tilknytning til Norge og norske verdier. Dette gjør at han føler seg utenfor: 

Du veit, alle har lik verdi og sånn. Men liksom, på ordentlig, da det er litt mere sånn som tagginga fra jeg var kid, den som stådde på tunnelen på Stovner sykehjem der. «Norge for nordmenn» (Shakar, 2017, s.186). 

I møte med majoritetens stereotypier bekrefter Jamals antakelser om seg selv, at han blir sett på som en av «de andre». Et eksempel er en lærers holdning mot Jamal:

Han er rasist, jeg sverger. (...), han gir meg blikk som jeg er kriminell bare jeg kommer på timen litt for seint. Han gir ikke sånn blikk på dem potetgutta. Liksom, når du er svarting, du veit sånt (Shakar, 2017, s. 31). 

Jamals og Mos mailer gir oss en innsikt i hvordan medias framstilling av «de andre» påvirker deres identitet og følelse av utenforskap (Shakar, 2017). 

2. 3 Ytre faktorer som tematiserer utenforskap

Navn er en ytre faktor som er med på å påvirke vår identitet siden det sier noe om hvor vi kommer fra. Mo sitt fulle navn er Mohammed, som er tradisjon for den førstefødte hos muslimer, men han misliker navnet fordi det er en ytre faktor som plasserer han i kategorien som «de andre»: «Det hjelper litt å bli kalt Mo, men likevel. Alle skjønner» (Shakar, 2017, s.8). Jamal står som en kontrast til dette og har ingen interesse i å la sin egen identitet gå på bekostning av å skulle passe inn i det norske samfunnet (Westerheim, 2019). Når han får seg jobb som telefonselger sier sjefen: «Altså, flere med ikke-norske navn som har valgt å bruke et norsk navn når de skal presentere seg» (Shakar, 2017, s.323). Jamal nekter gi slipp på sin identitet og sier opp jobben: «Jeg er Jamal, ikke Knut. Jeg bare slutter i stedet ass» (Shakar, 2017, s.323). Vi ser i boken at Mo blir mer inkludert i offentlige institusjoner sammenliknet med Jamal som blir ekskludert. Grunnen til dette er fordi Mo prøver å tilpasse seg den norske kulturen i størst mulig grad, imens Jamal stritter imot som et symbol på protest mot det urettferdige samfunnet.  

2. 4 Språk som markør for tilhørighet 

Det er stor kontrast i språket til de to hovedkarakterene. Språk er en identitetsmarkør og vi bruker det for å assosiere oss eller distansere oss med andre samfunnsgrupper (Engan og Trødal, 2019). Jamal vil distansere seg fra majoriteten i det norske samfunnet og bryter dermed med det som er korrekt norsk. Språkbruken hans kan kategoriseres som en multietnolekt som kalles kebabnorsk. Han bøyer intetkjønnsord som hankjønnsord: «sitter på rommen min» (Shakar, 2017, s.18), og benytter seg av låneord, som for eksempel: «Avor» (Shakar, 2017, s.29) og «Keef» (Shakar, 2017, s.29). Dessuten har Jamal en ganske røff tone i språket sitt og bruker mye banneord som er et resultat av at han er en gutt med mye aggresjon. Som en følge av dette sier han «Norske folk er fucka» (Shakar, 2017, s.65), og «jævla drittsted» (Shakar, 2017, s.67). Han bryter med de språklige uttrykksformene som et symbol på opprør mot urettferdigheten i samfunnet: «Hvor er tre minutter for alle på Palestina a? (...) Hadde det her skjedd svartinger, dere hadde gitt så faen» (Shakar, 2017, s. 67). I tillegg bruker Jamal musikk som poetisk virkemiddel for å assosiere seg med Stovner, og markere avstand til andre grupper i samfunnet. Et eksempel er fra Tryvann der Jamal og vennegjengen hans møter en guttebuss fra Oslo Vest som spiller hiphop og vennegjengens reaksjon på dette er: «Dem folka der er ikke hiphop. Dem har feit buss og så mange ting, nå dem skal bøffe hiphop også. Vi er hiphop, liksom. Det vår greie» (Shakar, 2017, s. 137). Her andregjør Jamal russebussen og skaper en gruppedannelse av «vi» og «dem». Dette skildrer forskjellen mellom dem og skaper en kontrast som forsterker temaet utenforskap (Nustad, u.d). I forbindelse med Jamals innkalling til sesjon hos militæret beskriver han hvilke forhold han har til den norske nasjonalsangen: 

Jeg hører den sangen der, og jeg merker ingenting ass. Det er ikke min sang. Dem sier det i sangen jo, tenker på landet og på far og mor. Liksom, foreldra mine er ikke fra Norge (Shakar, 2017, s. 158). 

Hans manglende forhold til den norske nasjonalsangen tyder på at han ikke forestiller seg selv som en del av den norske nasjonen og føler seg utenfor (Bauger, 2019). 

Som en kontrast til dette står Mos refleksjoner og gode evne til å formulere seg. Han skriver korrekt norsk og bruker mye språklige bilder: «Liter for liter til det skumma rundt oss» (Shakar, 2017, s.401). Mo mestrer de språklige uttrykksformene i samfunnet som et ønske om å bli oppfattet som norsk. Han velger å distansere seg fra mennesker han forbinder med Stovner og beskriver en jente fra Stovner sitt ordbruk som plagende fordi: «Nå som hun snakka mye mer, hørte jeg hvor Stovner hun var. Fullt av «ass» og «jævlig» og «heftig» hele tiden» (Shakar, 2017, s.171). De ulike posisjonene Mo og Jamal inntar viser hva slags betydning språket har for deres tilhørighet (Westerheim, 2019). 

3.0 Avslutning

3.1 Drøfte problemstilling

Hvordan tematiserer Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei, utenforskap og identitet? Både Mo og Jamal sine foreldre er av innvandrer bakgrunn, men vi får aldri vite hvilket land foreldrene kommer fra. Begge guttene er født og oppvokst i Norge, og det kan være et bevist valg av forfatteren å ikke nevne foreldrenes hjemland (Westerheim, 2019). Dette viser at Mo og Jamals tilhørighet er til Norge, dette er deres hjemland: «Jeg kjenner ikke det landet foreldrene mine kom fra. Ikke i det hele tatt. Jeg kjenner Stovner» (Shakar, 2018, s. 8). Likevel føler guttene på manglende tilhørighet til det norske samfunnet. Jamal har alltid vært sikker på sin identitet, hvor han tilhører og hva han står for: «Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V. (...) Representerer alltid» (Shakar, s.15. 2017). Likevel møter han utfordringer på skolen i møte med stereotypiske holdninger fra lærere og han dropper til slutt ut. Dette gir han begrensede muligheter på arbeidsmarkedet senere i livet: «Jeg har gått til mange steder på senteret nå, sånn som Ultra, dem bare: ‘Nei, vi har ikke noe, men du kan sende søknad.’» (Shakar, 2017, s. 97). Jamal sin sterke følelse av identitet og tilhørighet til Stovner gjør at han blir ekskludert i offentlige institusjoner og føler seg utenfor (Bauger, 2019). Mo sin identitet blir utfordret av medias framstilling av «de andre» for han setter et likhetstegn mellom seg selv og «de andre». Videre, handler Mo sin følelse av utenforskap om det sosiale. Det kommer av at han befinner seg i skillet mellom to kulturer og faller utenfor på begge steder. På Stovner skiller han seg ut blant ungdommene fordi han bevist distanserer seg fra medias negative bilde av Stovner og «de andre»: «Jeg er den rare gutten, jeg vet de tenker det. Som dem, men ikke (...)» (Shakar, 2017, s. 26). På Blindern mangler han og sosial tilhørighet blant studentene: «Hvor er du fra a?, spurte han. Stovner, svarte jeg kort. (...) Men foreldra dine og sånt da? Du ser ikke helt...» (Shakar, 2017, s. 192). Dette er et resultat av hans lett påvirkelige karakter og stereotypiske holdninger som gjør at han ender opp med å stå på utsiden av de to sosiale gruppene. 

3.2 Konklusjon 

Jeg ser, det er stort sett det jeg gjør. (...) som det å se på alt som skjer, eller å grave meg dypt ned i pensum, det får meg liksom til å føle at jeg er litt med likevel. (...) Som om jeg er veldig nær, selv om jeg er langt unna (Shakar, 2017, s. 188). 

Det er nettopp en slik følelse av utenforskap som framtrer i romanen. En følelse av å være inkludert, men samtidig ikke. Jamal er inkludert i det sosiale på Stovner, mens Mo mangler tilhørighet i det sosiale på Blindern. Mo er inkludert når det kommer til utdanning, mens Jamal er ekskludert (Bauger, 2019). Språket i romanen fungerer som en dobbel funksjon ved at karakterene bruker det både for å assosiere seg og distansere seg fra andre grupper i samfunnet (Engan og Tørdal, 2019). Medias framstilling av Stovner og innvandrere er sentral i boken fordi den påvirker karakterenes konstruksjon av egen identitet og tilhørigheten de føler til Norge. Romanen gir en stemme til to gutter som har vokst opp med minoritetsbakgrunn og setter stereotypiske holdninger under debatt som gir rom for en større samfunnsforståelse blant den norske befolkningen.