Innhold

Innledning

1814: Norge som ”brikke”

1814 – 1905: Norge fra ”brikke” til spiller

1905: Norge som selvstendig spiller

Kilder

Innledning

Vi i klasse 3b har brukt historietimene de siste vårukene på å skrive prosjekt. Vi stod i utgangspunktet veldig fritt i forhold til problemstilling, selv om hundreårsjubileet for Norges selvstendighet i 1905 selvfølgelig sto fram som et naturlig og aktuelt tema. Vår gruppe, som bestod av Gitte, Nicolay og Andrea, valgte å se nærmere på nettopp dette. Vi har kalt prosjektet vårt ”1814 – 1905: Norges vei fra ”brikke” til spiller”. Vi har satt oss inn i Norges utvikling fra en svak stat som ble brukt som en ”brikke” i andre lands politiske spill i 1814, til en selvstendig spiller av det storpolitiske spillet i forbindelsen med løsrivelsen fra Sverige i 1905. Vi har særlig tatt for oss det politiske spillet rundt disse to kanskje viktigste årene i norsk historie.

Temaet vi har jobbet med har vist seg å være overraskende interessant. Særlig det politiske spillet rundt 1814 og 1905 har vært fascinerende å sette seg inn i. Dessverre har russetida gjort at arbeidet har blitt noe tidspresset, men vi føler likevel vi har produsert noe vi er stolte av, og vi har lært masse nytt om en svært viktig periode i Norges historie. En kunnskap som vi mener burde være en del av kunnskapsgrunnlaget hos enhver nordmann.

Minne fra unionsoppløsningen i 1905.

1814:

Norge som ”brikke”

Mot 1814; storhetstid og nød

Perioden fra Håkon Håkonsson ble valgt til konge i 1217, og frem til 1319 blir av historikere sett på som Norges storhetstid. Norge var en selvstendig nasjon, og både Island, Orknøyene og Grønland lå under norsk styre. Landets konge hersket altså over større områder enn noen norsk konge hadde hersket over før, handelen blomstret, og de handelsreisende brakte kunnskap med seg hjem. Flere ble lese- og skrivekyndige, og store kulturskatter som stavkirkene og Snorres Kongesagaer så dagens lys i denne perioden. I senmiddelalderen så nordmenn lyst på fremtiden. Det hadde de dessverre ingen grunn til, for Norge hadde mørkere tider i vente. Norges nedtur som stat begynte med svartedauden i 1349. Pesten var nådeløs, og særlig hardt gikk det ut over den største gruppen skrivekyndige vi hadde i landet; prestene. På sine sykebesøk ble de selv smittet, og resultatet ble at Norge etter pesten var svært redusert hva antall skrivekyndige angikk. I tillegg til å utslette halve befolkningen, hadde pesten flere andre følger; tusener av gårdsbruk ble lagt øde, inntektene sank og matproduksjonen gikk ned. Likevel var det mer enn nok mat til de overlevende, og de som ble rammet hardest var mottakerne av landsskyld og skatter i de høyere lag av samfunnet. Man antar at det, i tillegg til pesten, var klimaforverringer, samt hanseatenes stramme grep om norsk økonomi som var årsaken, og tap av inntekter førte til varige svekkelse av aristokratiet og det kongelige styringsapparatet. Mange vil si at de påfølgende nordiske unionene var en direkte følge av denne svekkelsen, og i Norge hadde nedgangstiden så vidt begynt. 1300-tallets hendelser i Norge fikk som sagt politiske konsekvenser, og Danmark ble etter hvert den ledende nasjonen i Norden.

I 1380 innledet vi en 434 år lang union med danskene, og ifølge avtalen skulle de to landene være likestilt. Dette ble dessverre ikke gjennomført, for gjennom sine svake ressurser – i folketall, produksjon og militære maktmidler – var Norge dømt til å spille en underordnet rolle. Målet var hele tiden å ha størst mulig selvbestemmelses-rett, men denne politikken lyktes heller dårlig. I 1536 ble Norge utslettet som eget rike, og selv om den påfølgende enevoldstiden gav bedre tider for Norge, var situasjonen dyster. Man følte bunnen var nådd for Norge som selvstendig stat. Denne tilstanden skulle vare fram til 1814. Da førte diverse internasjonale hendelser til at staten Norge gjenoppstod i folks bevissthet. Vi fikk vår egen Grunnlov, og gikk ut av unionen med Danmark. Under tar vi for oss historien og det politiske spillet rundt 1814.

På begynnelsen av 1800-tallet herjet Napoleonskrigene det europeiske kontinentet. Helt frem til 1807 klarte Danmark-Norge å opprettholde sin nøytralitet. Storbritannia fryktet at Danmark-Norges flåte, som etter det kjente slaget ved Trafalgar var verdens største nest etter Royal Navy, skulle falle i hendene på Napoleon. Etter mislykkede forhandlinger gjennomførte britene det berømte flåteranet i København, hvor de største delene av Danmark-Norges flåte ble stjålet og satt i britisk tjeneste. Nå var det ikke lenger noen utvei for unionen, og Danmark-Norge ble mer eller mindre tvunget inn i krigen på franskmennenes side. Nå som Storbritannia offisielt var fiender av Danmark-Norge, startet britene en blokade av norske havner. Dette førte til stor nød i Norge, som følge av blant annet kornmangel.

Sverige var opprinnelig med i et væpnet nøytralitetsforbund sammen med andre stormakter i Europa. Etter at Russland i 1809 erobret Finland, som tidligere hadde vært svensk, flyttet svenskene blikket vestover, mot Norge. Å besitte norskekysten ville gi store taktiske gevinster til svenskene. Blant annet ville de kunne unngå en tofrontskrig, i tilfelle invasjon fra Danmark. Når Sverige og Russland i 1812 inngikk en fredsavtale, ble de lovet hjelp til å overta Norge. Andre stormakter lovet Sverige enevoldsmakt over Norge dersom de var med på å knuse Napoleon i krigen.

Napoleon tapte i Leipzig i 1813 et viktig og avgjørende slag, og svenske styrker marsjerte mot danskegrensa for kreve sitt krigsbytte. Danskekongen ville nødig avstå Norge til sin hovedfiende Sverige, men etter mye press, også fra stormaktene, var det et faktum. Kieltraktaten 14. januar 1814 brøt den 434 år gamle unionen mellom Danmark og Norge, og fastslo at Norge herved skulle være under svensk krone – et bittert tap for Danmark.

Dansk spill

Allerede ni måneder før møtet i Kiel hadde kong Frederik 6. av Danmark tatt høyde for at Norge kunne falle i svenske hender. Hans arving, Christian Frederik, var i hemmelighet blitt utnevnt til stattholder i Norge, samt øverstkommanderende for norske styrker. Forkledd som matros slapp han dramatisk gjennom den britiske blokaden, og gikk i land i Hvaler mai 1813. Hans oppgave var først og fremst å sørge for at Norge skulle holde seg i union med Danmark. Han agiterte sterk, etter kongens instrukser, for troskap mot kongen. I håp om å vinne nordmennenes hjerter og tillit, fikk han opprettet en bank og etablert en egen forsyningstjeneste. Kontakter ble knyttet, allianser ble inngått, og kronprinsen ble tatt inn i varmen i de fleste sosiale lag. Embetsmennene skulle bli viktige brikker i Christian Frederiks politiske spill, og dannet et viktig nettverk han senere skulle få bruk for.

Når Kieltraktaten var et faktum, var det nå eller aldri for kronprinsen. Han satte i gang et politisk spill på aller høyeste nivå, på tross av at Norge i teorien nå var svensk. I et rundskriv mot slutten av februar til samtlige av Norges biskoper, erklærte Christian Frederik at alle landets menigheter skulle innkalle til en ekstraordinær bededag. Folket skulle her få høre at Frederik 6. hadde avstått Norge til Sverige, og at Christian Frederik selv, som selvutnevnt regent, hadde overtatt styret av landet. Hele budskapet ble vinklet slik at folket skulle få oppfatningen av at å støtte sin nye regent var eneste utveien til frihet.

Eidsvollsmennene, foreviget av Oscar Wergeland

Rundskrivet sa at prestene etter en kort, men kraftig innledningstale skulle formane de fremmøtte til å avlegge følgende ed: ”Sværge I, at hævde Norges Sælvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?” Deretter skulle folket svare: ”Det sværge Vi, saa sandt hjælpe os Gud og hans hellige ord!”
Etter edsavleggelsen skulle samtlige tilstedeværende embetsmenn, presten og 12 menighetsmedlemmer undertegne en erklæring om at hele menigheten hadde avlagt eden. Fredag 25. februar ble folkeeden avlagt i kirkene over store deler av Østlandet, og de følgende fredagene, etter hvert som rundskrivet nådde frem, fulgte resten av landet etter. Etter avleggelsen av folkeeden fulgte valgene til riksforsamlingen som skulle tre sammen på Eidsvoll 10. april, og skape en nasjon.

Det var et særdeles risikabelt trekk kronprinsen hadde dristet seg til. Han visste at store deler av svenskekongens styrker enda var knyttet til krigen mot Napoleon. Mest sannsynlig ville de ikke være kampklare før enda en tid var godt. Christian Frederik håpte i mellomtiden på å ha skaffet Norge en egen forfatning. Han hadde allerede fått folket til å sverge på å hevde Norges selvstendighet, uansett pris.

I løpet av en periode på seks uker klarte Eidsvollsmennene å skape en norsk forfatning. Liknende arbeid hadde tatt andre nasjoner opptil to års tid å fullføre. Forfatningen var liberal, og man hentet inspirasjon fra Frankrike og de Forente Stater. Resultatet av arbeidet i seg selv, sammen med selve prosessen med å skape forfatningen, var uhyre viktig for Norges videre utvikling.

Situasjonen var nå ytterst mørk for den ferske nasjonen Norge. Stormaktene var ivrige på at Sverige skulle få sitt fortjente krigsbytte. De var lite interesserte i at patriotiske nordmenn eller danske konspiratører skulle forhindre dette. Den ene etter den andre erklærte Europas fyrster at de ville trekke våpen om ikke Norge bøyde seg for Kieltraktaten. Den 30. juli 1814 rykket 30000 svenske soldater fra det 2. armékorps over norskegrensen i sør. Ved Rakkestad stod hoveddelen av de norske soldatene. Bønder, arbeidere og utrenede frivillige sammen med de få soldatene nasjonen hadde utgjorde det 20000 mann sterke forsvaret som ventet topptrente og krigserfarne svenske styrker. Britiske skip blokkerte norske havner, så det var ingen hjelp å få fra kysten. Allikevel var nordmennene forberedte på det verste, og kampviljen var stor. Kun den minste gnist skulle til for å tenne lunten. Christian Frederik på den annen side, som var valgt til norsk konge den 17. mai, skjønte at krig kun ville føre til større komplikasjoner og nød. ”Det blir ingen krig ved Rakkestad”, sa han, og misnøyen blant soldatene var stor. Han satset heller på forhandlinger, som til slutt resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen av 14. august. Her ble det undertegnet en våpenhvile, og Christian Frederik skrev under på å skrive til et nyvalg av et ekstraordinært Storting, får så å abdisere. Karl Johan av Sverige på sin side måtte også gi avkall på noen av sine ønsker. Han gav avkall på Kieltraktatens bestemmelse om at Norge skulle være under svensk krone, og aksepterte heller Eidsvollsgrunnloven som et nytt forhandlingsgrunnlag. Stortinget skulle også vedta å gå i union med Sverige.

Det ekstraordinære Stortinget ble samlet i Christiania Katedralskole for å ordne opp i denne nye og uventede situasjonen. Det var ingen annen utvei enn å vedta unionen Karl Johan hadde lagt frem krav om. Grunnloven ble revidert, og svenskekongen skulle være konge også over Norge. Allikevel skulle Norge beholde nasjonalbanken og ha sitt eget pengevesen. Senere, i Riksakten av 1815 ble det slått fast at de to landene skulle ha felles svensk konge, og felles svensk utenrikspolitikk og –minister.

Det som var skjedd kunne virke som et mirakel på mange, at ikke Norge var blitt politisk og militært overkjørt. Karl Johan hadde imidlertid baktanker med det som var skjedd. Ved å tvinge Norge inn i union slik han hadde gjort, slapp han innblanding fra stormaktene. Disse stolte han ikke på, og ville være så uavhengig som mulig fra disse. I tillegg skulle selve oppgjøret etter Napoleonskrigene holdes i Wien om kort tid. Ved å stabilisere forholdene før dette var det enda mindre sannsynlighet for at stormaktene ville snu oppmerksomheten mot Skandinavia. Personlige ønsker om å returnere til Frankrike som monark var også med på å avgjøre beslutningene Karl Johan tok.

1814 hadde vært et mirakelår for Norge og nordmenn. Vi hadde fått en egen forfatning, og det var slutt på 400-årsnatten i union med danskene. Allikevel var vi en brikke i et omfattende politisk spill. Christian Frederiks forsøk på å styrke danskekongens stilling blant nordmennene resulterte i et selvstendig Norge med egen grunnlov. Som del i Karl Johans maktspill ble kom vi i union med Sverige. Vel hadde nasjonen Norge en finger med i spillet, men uten initiativet til unionsoppløsningen lå utenfor Norges grenser, og Norge var lite annet enn en brikke i Sverige og Danmarks politiske spill. Nesten hundre år senere, i 1905, skulle Norges rolle bli en ganske annen. I perioden 1814 til 1905 utviklet vi oss fra å ha en brikkeposisjon til å opptre som fullverdig spiller i det store politiske spillet. Hva skjedde?

Christian Frederik, konge av Norge

Carl Johann, konge av Sverige og Norge

1814 – 1905:

Norge fra ”brikke” til spiller

I 1814 var Norge ute av stand til å stå opp for seg selv som egen nasjon og kreve uavhengighet. I 1905 var situasjonen forandret. Dette skyldtes først og fremst to ting: Framveksten av en norsk nasjonalisme og nasjonalfølelse, og innføringen av et nytt politisk system: Parlamentarismen.

Norske Norge

Etter det begivenhetsrike året 1814, hadde nordmenn behov for å føle seg som innbyggere i en stat igjen, en naturlig reaksjon på den lange unionen med Danmark. For å få dette til, spilte man på nasjonalistiske strenger, og mante til nasjonal stolthet og samhold. Til tross for Norges svake posisjon i hundreårene før 1814, er det viktig å påpeke at nordmenn alltid har hatt en sterk nasjonalfølelse. Allerede lenge før unionsoppløsningen hadde nordmenn følt seg som nordmenn og vært stolte av det, og da Norge ble den underlegne part i unionene, kom dette av ytre forhold som politikk og kriser. Nasjonalfølelsen har alltid vært der, og dette har mange årsaker.

"Bjerk i storm" 1849, malt av den norske romantiske maleren J. C. Dahl. Bildet er et symbol på unge Norges situasjon.

Begrepene Norge, nordmenn og utlending, har eksistert siden 800-tallet, så det er tydelig at man tidlig fikk opparbeidet en felleskapsfølelse i landet. På 1600- og 1700-tallet var det også tre andre forhold som gjorde at vi hevet oss over danskene, og førte til at nasjonalfølelsen vokste. Det ene var at vi eksporterte mer til utlandet enn Danmark gjorde, spesielt av fisk og trelast. Dette gjorde at danskenes økonomi til en viss grad var avhengig av Norges produksjon og økonomi, og nordmenn følte seg viktige. Det andre forholdet var at den suksessrike norske hæren utelukkende bestod av norske menn, i motsetning til den danske, som var bygd opp av utenlandske leiesoldater. Her i Norge hadde man derfor en oppfatning av at de norske soldatene var modigere og mer trofaste enn de danske. Det norske militærvesenet hevdet seg godt i kriger, og det lå prestisje i å kalle seg nordmann. For det tredje var den norske bonden fri. Han var ikke underlagt lensherrer som sine utenlandske kolleger. En følge av dette var at begrepet den norske bonde ble tatt opp i språket, og brukt som en hyllest. Bøndene kunne også rette en takk til nye kulturelle strømninger for sin styrkede stilling. På begynnelsen av 1800-tallet blomstret nemlig romantikken i Europa, og litt senere kom nasjonalromantikken. Typisk for denne perioden var forkjærligheten for det opprinnelige og urørte, og særlig bonden ble trukket frem her. Ideen om at selv den minste lille stat hadde krav på selvstyre, eget språk og egen kultur slo særlig godt an i Norge. Den ferske staten trengte å gjenopprette sin identitet, og perioden mellom 1830 og 1850 var preget av dette på mange vis. Norge har en gammel og godt dokumentert historie, og dette ble utnyttet til fulle i nasjonalromantikken. Store mengder folkloristisk stoff ble samlet inn, alt fra eventyr til viser, og samlingene som ble gitt ut inspirerte datidens kunstnere til å dikte, male og komponere med disse som utgangspunkt. Asbjørnsen og Moes eventyr, og Tidemand og Gudes malerier står som eminente eksempler på nasjonalromantikkens nasjonalistiske kunst.

Vikingtidens triumfer var selvsagt ikke glemt, konge- og ættesagaene som ble oversatt fra islandsk var svært populære, og de mange ruinene fra middelalderen var en konstant påminnelse om den gangen Norge var en europeisk stormakt som rådde over store landområder. Som en følge av nasjonalromantikken og stadig bevisstgjøring på sin identitet, begynte nordmenn allerede tidlig på 1800-tallet å feire den nye grunnlovens fødselsdag; 17mai. Det norske flagget, som var blitt likestilt med det svenske, var mye brukt, og gav folk en følelse av samhold trass i unionsmerket som i en periode preget det. De nasjonale symbolene som hadde overlevd unionstiden bidro ytterligere til at nordmenn husket sin fortid. Noe betydning hadde det nok at myntenheten med den norske løven hadde vært gangbar gjennom hele perioden, men viktigst var det at det norske språket hadde holdt stand gjennom 400 år. Riktignok var skriftspråket og det dannede talemålet i begynnelsen dansk, men den opphetede språkstriden i 1830-årene satte en stopper for dette. Folket ville, i tråd med nasjonalromantikkens lære, ha et eget skriftspråk og talemål, og de fikk det! Mot slutten av 1800-tallet begynte virkelig det nye norske selvbildet å ta form, og våre nasjonale og internasjonale helter gav klare bilder til omverdenen hva det ville si å være norsk. Fridtjof Nansens grønnlandsferd i 1888-89 bidro til å gjøre evnen til å takle vær, vind og fysiske anstrengelser til en typisk norsk egenskap. Holmenkollrennet, og ikke minst norske idrettsutøveres prestasjoner innen den populære skisporten, gjorde at norsk natur, sunn livsførsel og vinterliv ble en del av “det norske”. I tillegg gjorde den internasjonale oppmerksomheten kunstnere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Grieg fikk til at nordmenn så på seg selv om et kreativt og kunstnerisk begavet folk. Den nasjonale stoltheten gjorde at nordmenns forventninger til Norges plass og respekt i verdenssamfunnet økte. Vi var ikke lenger fornøyd med å la andre land styre oss, og derfor kan vi si at den styrkede nasjonalfølelsen var en viktig årsak til det norske gjennombruddet i 1905.

Parlamentarismen

Nasjonsbygningen og framveksten av en norsk nasjonalisme som foregikk mellom 1814 og 1905 var uten tvil essensielt for den norske løsrivelsen fra Sverige. Den gjengse nordmann ble bevisst på sin norske identitet, og i folket vokste det frem en enighet om at Norge var et stolt land, verdig til å stå på egne bein. Men en slik bevissthet var ikke nok til å sikre Norges selvstendighet. Når man begynner å snakke om oppløsning av unioner, beveger man seg over i storpolitikken. For å spille politiske spill på så høyt nivå, er man avhengig av dyktige, engasjerte politikere, og dessuten et politisk system hvor disse har makt nok til å fremme sine saker. I 1814 hadde Norge ingen av delene, noe som bidro til vår posisjon som ”brikke” i andre lands politiske spill. Men dette ble det forandring på før 1905, med oppløsningen av ”embetsmannsstaten” og innføringen av parlamentarismen i 1884.

Embetsstaten

Det politiske Norge etter 1814 var grovt regnet sammensatt av bønder, borgere og embetsmenn. Ifølge Grunnloven lå makten hos medlemmene av disse gruppene, det var de som hadde stemmerett og kunne velges til politiske verv. Men makten var på ingen måte fordelt jevnt mellom klassene – det var embetsmennene som styrte Norge. Staten Norge mellom 1814 og 1884 kalles ”embetsmannsstaten”. Embetsmennene var skrive- og taleføre menn med utdanning, erfaring og kontakter. Til tross for at de bare utgjorde en liten prosent av de med stemmerett, dominerte de norsk politikk. De forvaltet makt og myndighet i lokalsamfunnet, hadde de ledende posisjonene i nasjonalforsmalingen, og besatt alle stillingene i regjeringen.

I Grunnloven fra 1814 var den politiske makten i Norge fordelt mellom Storting, domstolene og regjering og kongen etter maktfordelingsprinsippet. Vi har de samme maktinstitusjonene i dag, men forholdet mellom dem var annerledes på 1800-tallet. Kongens personlige makt var stor. Regjeringen fungerte som kongens råd, der alle medlemmene var håndplukket av kongen selv, uavhengig av Stortingets sammensetning, slik den er i dag. Stortinget hadde mye mindre makt, det var kun samlet noen måneder hvert tredje år, i mellomtiden rådde regjeringen, altså kongen og embetsmennene, alene.

Hadde Norge fortsatt som en embetsmannsstat, hadde det sett mørkt ut for unionsoppløsningen. Rundt 1850 vokste det nemlig frem unionsvennlige holdninger blant embetsmennene. Denne dreiningen skyldtes for det første at de følte seg truet av bøndenes frammarsj på Stortinget. Antall bonderepresentanter økte, og mange embetsmenn fryktet at de kunne miste kontrollen over nasjonalforsamlingen. De søkte derfor nærmere samarbeid med unionskongen. For det andre spilte den såkalte skandinavismen inn, en politisk retning som hadde fellesskap og forbrødring mellom de nordiske landene som idégrunnlag. Embetsmannsrepresentantene ble som regel kongemaktens og unionens forsvarere på Stortinget.

Men embetsmennenes grep på norsk politikk begynte å glippe i 1850- og 60-årene. Bøndene begynte, som nevnt tidligere, å markere seg på Stortinget. De organiserte seg i velgerforeninger, noe som gav dem skolering og selvtillit i forhold til embetsmennene, og førte til at flere bønder ble valgt inn på Stortinget. Sent på 1860-tallet var bøndene den største gruppen på Stortinget. Stortinget fikk også flere representanter fra byene som ikke var embetsmenn, som funksjonærer, lærere, advokater og næringsdrivende. Mange av disse ønsket å bryte ned embetsmennenes dominerende stilling i Stortinget og regjeringen, og her fikk de støtte av bøndene. Denne alliansen ble avgjørende i kampen mot embetsmannsstyret. Da det ble besluttet at Stortinget skulle begynne å møtes årlig i stedet for hvert tredje år, ble det i praksis mulig å føre en sammenhengende opposisjonspolitikk. Dette var også en viktig forutsetning for Embetsmannsstatens fall, som kom med innføringen av parlamentarismen i 1884.

Innføringen av parlamentarismen

Parlamentarismen er et styresett som gir parlamentet (Stortinget) kontroll over den utøvende makt (regjeringen). Regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget, og er avhengig av å ha Stortingets tillit. Det står ikke noe om dette i Grunnloven, men prinsippet er skapt gjennom politisk praksis og regnes som like bindende som om det hadde stått der (konstitusjonell sedvanerett).

Parlamentarisme vil også si at det er stortingsflertallet som avgjør hvem som skal ha regjeringsmakten. Det betyr ikke at en regjering alltid må ha flertallet bak seg, men den kan ikke fortsette å styre med flertallet imot seg. Og det er dette siste som er kjernen i parlamentarismen. Dersom Stortinget vedtar at "Regjeringen har ikke Stortingets tillit", må regjeringen gå av. Det samme gjelder forslag der Stortinget beklager regjeringens handlemåte. Mistillit kan også rettes mot én eller enkelte statsråder. En regjering kan stille kabinettsspørsmål og dermed true med å gå av hvis ikke Stortinget vedtar dens forslag i en konkret sak. I praksis vil en regjering også søke avskjed etter valgnederlag, dvs hvis stortingsflertallet endres ved valget, og det dermed skapes et parlamentarisk grunnlag for en ny regjering.

Fra Stortingets hjemmesider

Etter hvert utgjorde de radikale byrepresentantene og bøndene flertallet på Stortinget. Makten deres var likevel begrenset – det var i praksis først og fremst regjeringen som styrte landet. Dette ønsket de naturlig nok å forandre på – de ville gi Stortinget mer makt. Mannen som sto i spissen for denne maktkampen, var Johan Sverdrup (1816-92), sakfører, stortingspolitiker og en av norgeshistoriens mest framtredende norske politikere. Sverdrup og hans tilhengere ville at statsrådene i regjeringen skulle møte i Stortinget og delta i forhandlingene. Offisielt skulle dette ganske enkelt sørge for færre misforståelser og bedre kommunikasjon mellom de to maktorganene. Men intensjonen bak var at kongen skulle måtte velge statsråder som Stortinget kunne samarbeide med, og som ikke førte en politikk som gikk på tvers av Stortingets vilje. Sverdrups forslag møtte mye motstand; mange mente en slik påvirkning av regjeringen ville bryte maktfordelingsprinsippet, som slår fast at alle maktorganer skal fungere uavhengig av hverandre.

Johan Sverdrup

Trass i iherdige protester, vedtok Stortinget i 1872 at Grunnloven skulle forandres. Fra da av skulle alle statsråder ha møterett i Stortinget. Kong Oscar II nektet naturlig nok å godkjenne denne endringen, som ville begrense hans makt ganske betydelig. Han gjorde det han pleide å gjøre i saker han var uenige med Stortinget i; han la ned veto og nektet å sanksjonere Grunnlovsendringen. Dette skulle vise seg å ikke være så enkelt som han hadde trodd. Det ble nemlig stilt spørsmålstegn ved kongens vetorett. I vanlige lovsaker var Grunnloven klar: Kongen hadde utsettende veto, men pliktet å sanksjonere loven hvis den samme lovteksten ble vedtatt av tre forskjellige Storting. Men Grunnloven sa ingenting om kongens vetorett når den selv skulle endres. Her delte folk seg i tre. Stortingsflertallet mente kongen hadde utsettende veto, slik som i alle andre lovsaker. Kongen og hans mest iherdige tilhengere mente han hadde absolutt veto, altså rett til å nekte å sanksjonere lovendringen en gang for alle, uavhengig av hvor mange ganger den ble vedtatt. Mange andre mente tvert imot at kongen ikke hadde vetorett i det hele tatt, siden Grunnloven var utgått fra folket, og bare folkets representanter, stortingsrepresentantene, dermed hadde rett til å endre den. Til slutt gjorde Stortinget kort prosess. Etter at lovendringen var blitt vedtatt av tre forskjellige storting, besluttet de i 1880 rett og slett at vedtaket om statsrådenes møterett var norsk lov, og henstilte til kongen om å ta det til følge (9.juni-vedtaket).

9.juni-vedtaket førte til raske omveltninger i norsk politikk. Den sittende statsministeren, Frederik Stang, gikk av i protest, og ble etterfulgt av Christian August Selmer. Selmer var lojal mot kongen. Han sto fast ved sin kong Oscar IIs side, og rådet ham til å ikke gi etter for stortingsflertallets krav. Mulighetene for kompromiss og politisk løsning på konflikten svant. Regjeringen og kongen sto på sitt, og nektet å bøye seg for Stortingets vilje.

Sverdrup og hans tilhengere på Stortinget reiste riksrettssak mot regjeringen for å avsette den fordi medlemmene ikke hadde tatt til følge 9.juni-vedtaket i statsrådssaken. Både på høyresiden blant de kongetro, og på venstresiden blant Sverdrups tilhengere, rustet folk seg til kamp. Den svenske kongen planla statskupp hvis riksretten avsa en fellende dom. Sverdrup trumfet gjennom at man ikke bare skulle kreve at statsrådene ble avssatt, men at de skulle få avskjed i unåde, det vil si idømmes en æreløs avskjed. Siden de var tiltalt for å ikke ha respektert Stortingets ønsker, kunne de i følge loven dømmes ”uverdig til å bekle noe embete”. Dette forarget høyresiden enda mer, og i tida mens rettssaken foregikk, var den spente stemningen til å ta og føle på.

På våren 1884 falt dommen i riksrettssaken. Alle statsrådene ble dømt til å miste stillingene sine, men ingen fikk avskjed i unåde. Selmer hadde, trass i dommen, ingen planer om å gå av. Kong Oscar II hadde forsikret ham om at han ikke ville avskjedige regjeringen. Heller ville han oppløse Stortinget med våpenmakt og begå statskupp. Men da det kom til realiteter, vågde ikke kongen å ta det skrittet. De fleste statsrådene i den norske regjeringen motsatte seg slike planer, og Kong Oscar fikk heller ikke særlig støtte i Sverige for planene sine. Han bøyde seg derfor for riksrettens dom, og den 8. mars gav han statsminister Selmer avskjed i nåde. Kong Oscar ville imidlertid ikke gi slipp på den uavhengige regjeringsmakten, og han utnevnte en ny regjering uten å samrå seg med stortingsflertallet, Dette framstøtet mislyktes; den nye regjeringen ble avvist av Stortinget. Etter et par måneder gav kongen opp, og ba Johan Sverdrup danne regjering. Dannelsen av regjeringen Sverdrup regnes som parlamentarismens gjennombrudd.

Svenske kong Oscar II, som til slutt måtte se seg utmanøvrert av kløktige, norske politikere.

Mange vil vel kanskje si at konsekvensene av innføringen av parlamentarismen i Norge fikk ganske få konsekvenser, i hvert fall for de brede masser av folket. Husmannsklassen merket ingen forandring, arbeiderklassen arbeidet under de samme kår som før. Noen få kvinner fikk etter hvert muligheten til å avlegge examen artium. Stemmeretten ble litt utvidet. Hæren ble reformert, og landsmål og ”det almindelige Skrive- og Bogspråg ble sidestilt. Det var alt. Det, betydde det nye politiske systemet som ble innført i 1884, at den personlige kongemakten, som unionen med Sverige var bygget på, ble svekket. De unionsvennlige embetsmennenes maktmonopol ble brutt, og maktforholdene i samfunnet ble i større grad flyttet over til folkevalgte organer, hvor nasjonalismen og tankene om norsk selvstendighet blomstret. Parlamentarismens gjennombrudd er en milepæl i norsk historie, og helt essensiell for Norges løsriving fra Sverige.

1905:

Norge som selvstendig spiller

Alt i alt var nordmenn i 1890-årene stolte av seg selv og landet sitt, og de hadde store forventninger til hvilken respekt og plass Norge fortjente i det internasjonale samfunnet. Derfor var det helt naturlig for venstrepolitikerne på Stortinget, med nyvunnet makt i ryggen, å kreve en egen norsk utenrikstjeneste, norske konsuler som skulle ta vare på norske særinteresser i utlandet. Men dette kravet skulle vise seg å bli begynnelsen på slutten for den norsk-svenske unionen. Norge skulle i forbindelse med konsulsaken stå fram som en fullverdig, politisk spiller.

På randen av krig

Stemningen mellom Norge og Sverige var aldri helt god. Bedre ble den ikke da svenske politikere satte seg fullstendig på bakbena når det gjaldt norske konsuler. Tre ganger ble forslaget lagt frem, siste gang i 1895. Det sto et stort norsk flertall bak kravet, men svenskene var entydig negative. Spenningen mellom de to landene steg. Stemningen i svensk presse var hatsk. Ryktene svirret blant representantene på Stortinget. Et flertall i den svenske regjeringen var innstilt på å gå til krig mot Norge dersom nordmennene ikke var villige til å gi seg. Svenskene så nemlig et eventuelt norsk konsulatvesen som en alvorlig trussel mot deres posisjon som den overlegne part i unionen, og som et lite velkomment uttrykk for norsk selvstendighet. I tillegg ville de gjerne ha større kontroll over Norge i tilfelle krig mellom Tyskland og Russland. Dersom en slik konflikt skulle oppstå, ville svenskene velge tyskernes side. Derom Norge rev seg løs, kunne russere komme til å okkupere deler av landet, og Tyskland og Sverige ville miste en av sine hovedbastioner. Riksdagen vedtok å gi vide fullmakter til hæren i tilfelle krig. Stortinget svarte med å bevilge penger til grensefestninger og nyanskaffelser i hæren og marinen.

I denne situasjonen valgte den norske regjeringen å trekke tilbake forslaget om egne norske konsuler og legge seg på en forsonlig forhandlingslinje i saken. I realiteten gav dette ingen resultater for Norge. Det ble sett på som en ydmykelse, en skam og et nederlag av både høyre- og venstrefolk. Krig var avverget, men dette stikket mot det nyfunne norske selvbildet og den nasjonale selvtilliten, gjorde at nordmennene så den svenske undertrykkingen klarere en tidligere.

Opptakter til unionsoppløsningen

Tilbakeslaget i 1895 førte til at mange nordmenn begynte å tenke på revansje, og i løpet av de ti årene mellom 1895 og 1905, ble det norske folk mer bevisste i forhold til en eventuell oppløsing av unionen. Både politikere og andre fremstående personer i det norske samfunnet benyttet anledningen til stadig å framelske den norske nasjonalfølelsen, de snakket om landets ære og folkets ånd. Norge markerte seg også for omverdenen som et land med en selvstendig og særpreget kultur. Det var spesielt viktig i en tid da nasjonale strømninger ble verdsatt over hele verden. Landet deltok på internasjonale utstillinger med paviljonger av tømmer med bratte tak med gress på og utstikkende dragehoder, og man hadde med særnorske produkter som akevitt, tørrfisk og sardiner. Det kan kanskje virke litt uvesentlig for noe så storpolitisk som en oppløsning av en union, men det var det ikke. Kulturen gav nordmenn en profil, en følelse av å være annerledes og markante, og derfor verdige et liv utenfor unionen.

Også mer håndfaste forhold gjorde at oppløsning av unionen i det hele tatt ble et alternativ. For det første ble Sverige etter hvert en mindre viktig handelspartner for Norge. I 1895 opphevet svenskene Mellomriksavtalen, og dermed hadde de handelsmessige fordelene ved unionen forsvunnet. Tyskland og England tok Sveriges plass som handelspartnere, og ble stadig viktigere for norsk handel. Norge utviklet seg også økonomisk. Fossekraften gav landet nye muligheter for industri. Verksteds- og tremasseindustrien gikk med stort overskudd, handelsflåten vokste og landet var i ferd med å bli modernisert. Til sjøs seilte store moderne skip, ”jernskrog”, som hadde erstattet treskutene. I havnene brukte man dampvinsjer, og de første motordrevne båtene gikk langs kysten. Over hele landet ble det satt opp telefonlinjer, installert elektriske gatelys og bygget kraftverk. Jernbanelinjer, telegrafstasjoner, telefonledninger og aviser gjorde avstander mindre og bandt landet tettere sammen.

Et selvstendig Norge

Det sydet altså i det norske samfunnet i 1905. Forholdene lå til rette for store politiske omveltninger. Politikerne begynte igjen å stille seg bak kravet om egne norske konsuler. Det var åpenbart at regjeringens forsonlige forhandlingslinje overfor svenskene i konsulatsaken ikke førte frem. Mannen som ledet regjeringen i 1895, høyremannen Francis Hagerup, var ennå statsminister. I 1905 gikk han og hans regjering av. En ny regjering måtte til. Det var allmenn enighet om at denne måtte skaffe landet et eget konsulatvesen gjennom en bestemt og målrettet handlemåte. Stemningen var innbitt og alvorlig. Det var ingen vei tilbake. Spillet var i gang.

Som et resultat av en bred politisk enighet om denne ene saken ble det i mars 1905 satt sammen en bred samlingsregjering med representanter fra de fleste politiske partier. Christian Michelsen ble valgt som statsminister. Regjeringen samlet seg om den eneste oppgaven den har gitt seg selv – å skaffe landet et eget norsk konsulatvesen. Statsrådene jobbet ” i erkjennelsen av at vårt folk intet får som gave og at vi ikke kan stole på andre enn oss selv”. Det de ville var å ”gjennomføre Norges grunnlovsmessige rett til eget norsk konsulatvesen, og hevde Norges suverenitet som et fritt og selvstendig rike”.

Med en gang regjeringen var dannet, gikk de i gang med å utforme et lovforslag om konsulatvesenet. Samtidig drev de storstilt norgesreklame i utlandet og styrket hæren. 18. mai 1905 vedtok Stortinget enstemmig regjeringens forslag til loven om norsk konsulatvesen. Så var det bare å vente på den svenske reaksjonen. Den kom ikke som noen stor overraskelse for noen – den svenske kongen nektet å godkjenne den nye loven. Men regjeringen hadde sitt mottrekk klart. De nektet å godkjenne at kongen ikke godkjente loven, og søkte avskjed.

Så gjorde Kong Oscar en overraskende motmanøver: Han nektet å innvilge regjeringens avskjedssøknader. Han skrev: ”Da det er meg klart, at noen annen regjering ikke nu kan dannes, så bifaller jeg ikke statsrådenes avskjedsansøkninger”. Da ble regjeringen og Stortinget virkelig provosert. Og siden det som kjent ikke finnes noe som forener mennesker sterkere enn en felles fiende, sto de nå skulder ved skulder, klare til å kjempe sammen som aldri før. Fra før hadde de vært enige om å gi Norge egne konsuler. Nå føyde det seg til enda et enstemmig krav: å oppløse unionen med Sverige. Enigheten om dette var generell– fra det ytterste høyre til det ytterste venstre. Det gikk ingen vei tilbake. Lenkene måtte brytes. Unionen var uverdig, ærekrenkende og politisk umulig. Denne meningen hadde modnet i mange år, og den var utbredt både blant politikere og ute blant folket . Det ble holdt en folkeavstemning i Norge. 368 208 menn stemte ja, kun 184 nei til unionsoppløsningen.

7. juni 1905 kom det endelige oppløsningsvedtaket, der man slo fast følgende: ”Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet en ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte statsråd til inntil videre som den norske regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov og gjeldende lover - med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.”

30. august begynte forhandlingene om unionsoppløsningen i Karlstad. Drøftingene dreide seg først og fremst om Sveriges krav om rasering av de norske grensefestningene. Midt i september var stemningen spent, forhandlingene kjørte seg fast, og mange fryktet krig. Den norske regjeringen gav ordre om at hæren skulle mobilisere, og soldatene dro til grensen med hurrarop. Men forhandlerne fant snart frem til en løsning, og 23. september undertegnet de en avtale. Grensefestningene skulle rives, men historisk viktige forsvarsverk som Kongsvinger festning og de eldre delene av Fredriksten festning fikk stå. Man ble også enige om fordeling av reinbeite, bruk av vassdrag og nøytrale soner.

Karlstadforliket ble godkjent av Stortinget 9. oktober 1905. Den 27. oktober samme år erklærte Oscar II at han frasa seg Norges trone. Den 18. november vedtok Stortinget de grunnlovsendringene som var nødvendige etter unionsoppløsningen, og valgte deretter enstemmig prins Carl av Danmark til Norges nye konge. ”De får ta meg som jeg er. På viljen skal det ikke skorte” sa prinsen, og sendte samme dag et telegram til det norske Storting der han erklærte at han mottok valget og tok navnet Haakon 7. Den 25. november ankom den nyvalgte kong Haakon, hans kone Maud og den lille kronprins Olav sitt nye kongerike. Statsminister Michelsen holdt en tale i anledningen, der han blant annet sa: ”I snart 600 år har det norske folk ikke hatt sin egen konge. Aldri har han vært helt vår egen. Alltid har vi måttet dele ham med andre. Aldri har han hatt sitt hjem blant oss. Men der hvor hjemmet er, der blir også fedrelandet. I dag er det annerledes, i dag kommer Norges unge konge for å bygge sitt fremtidige hjem i Norges hovedstad. Kåret av et fritt folk til som fri mann å gå i spissen for sitt land skal han bli helt vår egen.”

Norge var blitt selvstendig, og hadde fått sin egen konge. Dette hadde nordmennene tatt initiativ til, og gjennomført helt på egenhånd, uten innblanding fra utenlandske ”spillere”. Dyktige, norske politikere med et samlet folk i ryggen, klarte ved hjelp av kløkt, diplomatiske evner og politisk teft, å på en fredelig måte løsrive landet sitt fra en sterk union med det på mange måter overlegne Sverige. Det er en bragd, til og med i internasjonal sammenheng.I den relativt korte perioden mellom 1814 og 1905 utviklet Norge seg fra sin rolle som selvstendig brikke i stormaktenes politiske spill – til en selvstendig spiller på linje med dem.

Storslått feiring av unionsoppløsningen i Christiania.

Kilder

www.google.com (bildesøk)

Karsten Alnæs’ norgeshistorie, bind III og IV

”Historien om Norge”, episode 16, nrk

Norge 1, Norgeshistorie før 1850, Cappelen

Norge 2, Norgeshistorie etter 1850, Cappelen

www.stortinget.no

www.eidsvoll1814.no

www.nb.no/baser/1814

www.nb.no/baser/1905