Nasjonalromantikken

Ca 1820 - 1880

 

Midten av 1800 tallet kalles nasjonalromantikken i malerkunsten. Dette var en retning innenfor kunsten, ikke bare litteraturen, som kom til Norge i første halvdel av 1800 - tallet og varte frem til den ble avløst av realismen ca.1870-1880. Nasjonalromantikken var en videreføring av romantikken, men i tillegg var kunstnerne opptatt av sitt eget folk, og dets historie og tradisjoner.  

 

På denne tiden var Norge i union med Sverige. Derfor ble det viktig å vise at Norge var et flott og stolt land, selv om vi ikke var en selvstendig nasjon.

 

En annen grunn var at i løpet av den lange dansketida var det blitt dårlige kår i Norge, både økonomisk og kulturelt. Av den grunn måtte de norske kunstnerne til utlandet for å lære å male og for å utøve malerkunsten. Hjemlengselen sammen med frigjøringstankene som lå i tida, ga kunstnerne inspirasjon til å male bilder med typisk norsk motiv. Kunstnerne malte Norges vakre, ville natur og bøndenes liv og tradisjoner. Maleriene hadde motiver både fra dagliglivet og fra viktige hendelser som avskjeder, skipsforlis og brylluper..

 

På sine sommerreiser i Norge oppsøkte de steder med vill og storslått natur. Her tegnet eller malte de små skisser, for så å male store bilder i atelieret i utlandet om vinteren. Bildene ble malt i romantisk stil, dvs at kunstnerne tok seg frihet til å forskjønne motivet. De pyntet gjerne på det de malte, eller gjorde bildene mer dramatiske enn i virkeligheten. Man kaller denne landsskapskunsten nasjonal p.g.a. emnevalget, stoltheten over Norges store og urørte natur, og følelsen for motivet.

 

Maleriene fra nasjonalromantikken har ofte mye varme og gyldne bruntoner. Det var fordi bildene kunstnerne ikke ønsket at bildene skulle virke for nymalte. De skulle se gamle og flotte ut, slik som de gamle mestrenes. Det var viktig å holde seg til den strenge klassiske oppbygningen av maleriet (et snev av klassisismen). De prøvde å gjenskape det glansfulle og vakre i naturen. Det var søndagsfred og høytidsstemning og mennesker med søndagsklærne på. Hverdagsslitet var ennå ikke kommet med i kunsten.

 

 

Düsseldorf malerene

Første stoppested ved for mange København, men etter hvert utvikla Düsseldorf seg som et sentrum for norsk billedkunst i utlandet. Den generasjonen av malere som ble født 1800-1810 dro til J.C. Dahl i Dresden, de som var tyve år yngre til Düsseldorf. Maleriet i Düsseldorf ble med rette følt som mer moderne, og det pedagogiske opplegget var noe av det mest avanserte Europa hadde sett ved offisielle læreanstalter.

 

Byen Düsseldorf var av måtelig størrelse og betydning, uten storslått historie og uten noen god malerisamling. Men kunstforeningen var rik og betydningsfull, og det var viktig da i en tid da kunstforeningene ble stadig mer betydningsfulle som avtagere av malerier.

 

Man kan snakke om en norsk "Düsseldorf - skole" som betegnelse på en gruppe malere med felles utdannelsesforutsetninger, målsetninger og metoder. Man kan neppe forestille seg Tidemand, Gude og deres etterfølgere uten nettopp på bakgrunn av miljøet i Düsseldorf. Fellespreget var sterkt, men det var vanlig å spesialisere seg. Ofte utførte malere med ulike spesialiteter hver sin del av et bilde. Det mest kjente eksempelet er "Brudeferd i Hardanger" av Tidemand og Gude.

 

Teller man smått og stort, var det et betydelig antall norske malere som i 40- og 50- årene fikk utdannelse i Düsseldorf. Det dyrkes flere billedtyper; religiøst maleri, historiebilder, portrett, landskap, genre og stilleben. Landskap og genremaleriet var de mest karakteristiske billedtyper og oppnådde de mest interessante resultater. De norske Dusseldorfere er gjerne siden blitt betraktet som romantiske og idylliske kunstnere som ikke hadde mot og kraft til å se verden i øynene, kanskje ikke ærlighet heller. Men i samtiden fremsto som representanter for et ønske om å flytte kunsten fra abstrakte ideer til menneskelivets konkrete verden.

 

 

Hans Fredrik Gude

 

Født: 1825 i Christiania

Død: 1903 i Berlin, Tyskland

 

Hans Gudes produksjon er stor og spenner over en lang tidsperiode; fra naturromantiske bilder via nasjonalromantikken, frem til han blir stående som eksponent for den virkelighetsnære realisme.

 

Hans Gude fikk privat tegneundervisning allerede som tolvåring. Dette sørget hans far, skattefogd Are Christian Gude for. Han var en solid embetsmann av god familie som viste forståelse for sønnens tegneforsøk. Det var dansken Johannes Flintoe som underviste Gude på søndager, Flintoe ble senere Gudes lærer ved Den Kongelige Tegneskole i Christiania.

 

Da han var seksten år fikk han lov å forlate latinskolen for å reise til Düsseldorf. Dette var Welhavens fortjeneste. Han var høyeste dommer i alle estetiske anliggende, han så en tegning laget av Gude og dermed var den saken i orden. Vinteren 1841-42 fikk Gude privat veiledning av Andreas Achenbach, han var kjent med norsk natur.

 

Høsten 1842 ble Gude tatt inn som elev i Schirmers landskapsklasse ved Akademiet. I 1847, bare 22 år gammel, ble Gude forfremmet til hjelpelærer.

 

Sammenlignet med øvrige akademiske disipliner hadde ikke landskapsmalerier noen høy status. Det første professoratet i Düsseldorf ble ikke opprettet før i 1839. Og Hans Gude ble Schirmers etterfølger som professor i landskapsmaleri i Düsseldorf i 1854 og i Karlshue ti år senere.

 

Fra Gudes tidlig produksjon er det høyfjellslandskaper som i vesentlig grad dominerer motiv valget. Hans malerier ble fra 1840-årene utstilt i kunstforeningene i Christiania og i Düsseldorf samt på de akademiske kunstutstillinger i Berlin og Dresden. Gudes tidlige gjennombrudd på kontinentet hadde sammenheng med populariteten til de nordiske motivene. På sommerreiser til Norge samlet kunstneren inn studiemateriale.

 

Etter revolusjonene og urolighetene i Europa våren 1848 vendte mange kunstnere tilbake til Norge for en tid. Gude ble engasjert i den nasjonalromantiske utsmykningen av Oscar Is slott Oscarhall på Bygdø ved Christiania. Tildelingen av oppdrag for det kongelige lystslott var et synlig tegn på anerkjennelse. I 1850 giftet han seg med Betsy, de fikk syv barn.

 

Professortiden i Düsseldorf strakte seg fra 1854 til 1862. Gude oppgir i sine livserindringer konflikter mellom forskjellige grupper ved kunstakademiet som grunn for at han ønsket å bryte opp fra Düsseldorf. Gude underviste i landsskapsklassene, og tok samtidig imot privatelever. Han var det yngste medlemmet av det akademiske kollegium, og måtte spille rollen som megler mellom foreningen av frie kunstnere og den gamle, autoritære Det kan allikevel være et kunstnerisk behov for fornyelse som fikk han til å forlate sin faste stilling.

 

Årene 1862-64 var Gude i Wales, dessverre var sjansene for innpass i det britiske kunstmarkedet små. Og Wales-oppholdet tæret på de økonomiske ressursene. I 1864 ble Gude kalt til professor i Karlshue. Årene 1864 til 1880 ble vellykkede på flere områder. Penger og en flott embedsbolig gav anledning til et rikt sosialt liv. Gude hadde et godt forhold til storhertugen, det skaffet ham lange feriepermisjoner. Da reiste han rundt i Østerrike eller i Norge. Det ar på denne tiden Gudes malerier nådde høyest pris og ble innkjøpt av det offentlige, fyrstelige og private samlinger rundt om. Gude fikk gullmedaljer ved flere verdensutstillinger og honorære medlemsskap ved flere kunstakademier.

 

Fra å være den yngste læreren ved Düsseldorf, ble han i årene 1866-70 satt som direktør for Kunstskolen.

Gude var en medvirkende årsak til at det kom en strøm av norske landskapsmalere i 1860-70-årene. I reorganiseringen av kunstundervisningen fikk Gude gjennomslag for mange av de nyere pedagogiske prinsippene som hadde vært praktisert ved Düsseldorf.

 

I 1880 ble han professor ved Det prøyssiske kunstakademi i Berlin. Han var senatsmedlem ved Det kgl. Kunstakademi, den mest ærefulle stilling en kunstner kunne inneha i samtiden. Gude ble feiret ute og hjemme. Med medaljer og ordenstildeling, bl.a. med St. Olavs Ordens Storkors samtidig med Henrik Ibsen i 1894, og med en omfattende retrospektiv utstilling i Christiania Kunstforening i 1895. Til 70-års dagen samme år ble det stiftet "Hans Gudes legat af 13.mars 1895" til understøttelse for gamle, trengende kunstnere og kunstneres etterlatte. Ved århundreskiftet ble kunstnerens livserindringer utgitt i en illustrert utgave med forord av den første norske professor i kunsthistorie, Lorentz Dietrichson.

 

Etter hvert tok Gude imot færre elever, men hans skaperkunst dabbet ikke av. Viljen til kunstnerisk fornyelse og til å gå løs på nye motiver er fortsatt der. Nettopp i alderdomsverkene når kunstneren lengst i å forene intens naturopplevelse med reflektert komposisjon. Men Gude tok avstand fra de nye retningene mot slutten av århundret.

 

I sin samtid var Gude Norges mest berømte maler. Kunstnerens publikumsappell skyldtes ikke bare at han kunne tilfredsstille samtidens smak, men at arbeidene gjennomgående kan stå for historiens dom.

 

 

Gude fra år til år

 

1825 Født 13.mars i Christiania. Sønn av skattefogd Ove Christian Gude og Marie Elisabeth Brandt.

1838-1839 Aftenundervisning ved Den kgl. Tegneskole i Christiania under Johannes Flintoe.

1841 Avbrøt skolegangen ved Møllers institutt i Christiania for å reise til Düsseldorf.

1841-1842 I Düsseldorf privatelev hos landskapssmaler Andreas Achenbach.

1842-1844 Elev ved landsskapsklassen ved kunstakademiet i Düsseldorf under professor J.W. Schirmer.

1843 Sommerreise Hallingdal - Sogn - Hardanger. Tidemand og Gude møttes første gang ved Lusterfjorden i august.

1844-1845 Bosatt i Christiania.

1846 Studiereise med August Cappelen og Johan Fr. Eckersberg til Mjøsa, Gudbrandsdalen, Rondane, Vågåvann, Hallingdal.

1848-1850 Bosatt i Christiania.

1850 Giftet seg med Betsy Charlotte Juliane Anker (1830-1912), datter av general Erik Anker. Studiereise med sin kone fra Mjøsa over Hallingdal til Sogn, før de slo seg ned i Düsseldorf.

1852 Den lille prøyssiske gullmedaljen ved Akademiske utstilling i Berlin.

1853-1854 Bosatt i Norge.

1854 Utnevnt til professor etter J.W. Schirmer for landsskapsklassen ved Det kgl. Prøyssiske kunstakademi i Düsseldorf.

1855 Ridder av St. Olavs Orden; gullmedalje 2.kl. ved verdensutstillingen i Paris.

1856 Sommerreise med sin finske elev Werner Holmberg til Munchen, Kjemmes, Salzburg, Wien, Praha, Dresden, Berlin.

1860 Den stor prøyssiske gullmedalje for bildet "Fra Vossevangen", 1860

1861 Tildelt Preussischer rother Adler Orden 4.kl.; rappel 2. Kl. Salonen i Paris; storhertugen av Sachen. Weimars gullmedalje, Køln.

1862 Oppbrudd fra Düsseldorf; Kragerø, Larvik, Langesund og Labrofoss før overfarten til England om høsten.

1862-1864 Bosatt med kone og barn i landsbyen Betws-y-Coed nord for Conway i Wales.

1864 Kalt til professor i landsskapsmaleri ved Karlshue, igjen som J.W. Schirmers etterfølger.

1866-1870 Direktør for Kunstskolen i Karlshue.

1866 Sommerreise i Hallingdal, Hemsedal, Sognefjorden og Valdres.

1869 Første studieopphold på Jæren og Lista om sommeren; norsk viseordfører ved Det nordiske kunstnermøte i Gøteborg.

1870 Sommeropphold ved Monsee og andre østerrikske sjøer.

1870-1871 Sanitetstjeneste i forbindelse med Den fransk-tyske krig.

1873 Sommerreise Romsdalen og opphold på Snarøen ved Christiania; gullmedalje verdensutstillingen i Wien.

1875 Sommeropphold ved Drøbak.

1876 Gullmedalje verdensutstillingen i Philadelphia, USA

1877 Studiereise til Tarbert, Oban Ray og øya Arran i Skottland før opphold på Ringerike.

1878 Studiereise Salzkammergut, Wales og Skottland; 2. visepresident i den internasjonale jury ved verdensutstillingen i Paris 1878; medaille commemorative samme sted.

1880 Flyttet fra Karlshue til Berlin, professor ved Det kongelige prøyssiske kunstakademi i Berlin; som leder for et mesteratelier i landsskapsmaleri og i kraft av sitt embete Mitglied des Senats der Køniglichen Akaademie der Kunste, Berlin.

1882 Sommeropphold på Rugen.

1884 Sommeropphold Farsund, Fredriksvern, Sandefjord og Ringerike.

1886 Studieopphold på øya Vilm; Preussischer rother Adler Orden 3. Classe mit Schleife.

1887 Studier fra fiskehavnen i Travemunde, akvarellmaleri under oppholdet på Modum Bad, deretter Ringerike og Kongsvinger. Kommandør 1. Kl. St. Olavs Orden.

1888 Sommeropphold på Hankø, første av tre år på rad.

1889 Sommerreise til Sognefjorden.

 

1890 Studiereise over Hankø til Levanger, Molde og Torrekov i Sverige.

1893 Samtidig med Henrik Ibsen og Sven Foyn tildelt Storkors av ST. Olavs Orden; akvarellutstilling. Christiania Kunstforening.

Sommeropphold på feste ved Moss.

1895 Retrospektiv separatutstilling i Christiania Kunstforening.

1900 Hans og Betsy Gude feiret stort gullbryllup i den nyervervede eiendommen "Sølvkronen" ved Horten.

1901 Pensjonert som professor ved Berlinakademiet.

1903 Døde 17.august i Berlin.

 

I sin tid hadde Gude elever som; Askvold, Cappelen, Hertervig, M. Muller, Bodom, J.F. Eckersberg, Christian Krogh, Eilif Peterssen, Frits Thaulow, Kitty Kielland, Hansteen, Ulfsten, Otto Sinding mv. Hans siste norske elever var Torolf Holmboe og Per Deberitz.

 

 

Skildring av "Frisk Bris"

Malt av Hans Gude, 1876

 

Motivet viser et norsk kystlandskap en solfylt sommerdag med bris. Til venstre i forgrunnen ligger et par båter med fiskere som holder på å dra inn garnet, og i mellomgrunnen til høyre kommer en skonnert for fulle seil i bidevinden. Også andre fartøy trafikkerer kyststrekningen, og helt ute mot horisonten stamper et dampskip seg frem over de solglitrende bølgene.

 

Naturen i seg selv gir inntrykk av hektisk aktivitet. Drivende skyer farer over himmelen, bølgene skvulper muntert i brisen, og måkene flakser omkring i sommervinden. Lette skyer har et kort øyeblikk trukket for solen, men ikke mer en at lyset trenger ned gjennom skysløret og kaster sine dansende reflekser på bølgetoppene.

 

Solen står relativt lavt på himmelen, vinden kommer fra en retning som ligger litt til venstre for solen (det ser man på bølgenes bevegelser og skipenes seilføring), og vindstyrken har nådd frisk bris. Konklusjonen blir at tidspunktet er på ettermiddagen.

 

"Frisk Bris" er blitt til i atelieret, og er ikke en virkelig skildring av naturen.

 

 

Skildring av "Høyfjell "

Malt av Hans Gude, 1857

 

Vi er oppe på snaufjellet, høyt over trærne. Nedenfor ligger det en øde fjelldal, et forblåst vann og noen seterbuer i solskinnet. Vegetasjonen er skrinn, og landskapet nedenfor er preget av blankskurte fjellblokker. Helt i bakgrunnen reiser et snødekt fjellmassiv seg som nesten forsvinner i skyene. Mørke haugskyer farer over himmelen, og en byge til venstre i bakgrunnen dekker snart hele fjellet.

 

Det er antagelig sen ettermiddag, for lyset som ligger lavt på himmelen får fjell og stein til å kaste slagskygger som understreker alvoret og dramatikken ved motivet.

 

Gude la mye arbeide i billedkomposisjonen. Horisonten skiller billedflaten i omtrent to like store deler, og fjellplatåets vannrette konturer skaper en rolig og stabil effekt. Terrenget brer seg ut fra et høyt ståsted, og det er en fint rytme mellom lys og skygge. Balansert ordning av fjellmassene gir en monumentalitet. Han gjør rede for hvilke krefter og prosesser det norske høyfjellet er resultat av.

 

I Gudes generasjon representerte høyfjellet noe helt annet enn det gjør i dag. Høyfjellet minner om hvor lite mennesket hadde å stille opp med i forhold til naturen, det representerte noe øde og nesten menneskefiendlig.

 

 

Adolph Tidemand

 

Født: 1814, i Mandal

Død: 1876, i Düsseldorf

 

Adolph Tidemand var nestoren blant de skandinaviske kunstnerne i Düsseldorf. Han var ingen bråmoden begavelse, han var en sliter med brennende vilje.

 

Som attenåring dro han til akademiet i København. Det falt naturlig at Tidemand søkte sin første utdannelse i København, der hadde familien allerede forbindelser. Han studerte der i fem år.

 

Deretter dro han til akademiet i Düsseldorf, hvor han tok undervisning i historiemaleri og genremaleri. På denne tiden malte han gjerne bilder i finpenslet akademistil, men han var tidlig interessert i folkelige scener og motiv fra nordisk oldtid.

 

På datiden gjorde skildringen av det eiendommelige norske folkeliv stort inntrykk. De ukjente draktene og interiøret, vakte stor oppmerksomhet i Tyskland og Paris. Han fikk sin første og største suksess gjennom bildet Haugianerne. Tidemand fikk ordener og medaljer.

 

I 1840 årene var hans posisjon sikret. Men spesielt i 50 årene utøvet han en betydelig innflytelse på samtidens folkelivsmaleri. I sine store bilder behandlet han alvorlige og iblant dystert dramatiske emner. Det er ikke idylliske temaer i flertall. Bildene Tvekamp i et bondebryllup og Fanatikerne tar opp alvorlige problemer i datidens norske samfunn.

 

Hele sitt liv hadde Tidemand regelmessige studiereiser i Norge. Og studiene han her tegnet eller malte danner forutsetningen for hans bilder. I Norge malte han skisser av bøndene, klesdraktene til bøndene og hvordan de levde. Tilbake i Düsseldorf lagde han maleriene. Det er en stadig gjentatt påstand at Tidemand kun malte "søndagsbønder" og ble sittende fast i et idyllisk syn på den norske bonde. Tidemand foretrakk å se bøndene i situasjoner som allmennmenneskelig i stedet for yrkesbetinget.

 

Tidemand hadde få elever, og undervist også nødig. Han hadde ingen lærerstilling ved Düsseldorf og ønsket heller ikke å ha det.

 

Mange av han komposisjoner ble gjentatt med eller uten endringer. Maleriene var i regelen laget for det åpne markedet, gjentakelsene synes å være laget på direkte bestilling. I noen tilfeller fikk Tidemand oppdrag av mer monumental art. Og han var med på utsmykningen av Oscarshall.

 

Mot slutten av sitt liv ble Tidemand oppfattet som gammeldags og lite aktuell. Selv var han godt orientert om aktuelle tendenser gjennom sine reiser og personlige kontakter. Men det var lite som kunne tas opp og integreres i hans kunstneriske uttrykksform.

I dag regnes Adolph Tidemand som vår første historiemaler og en stor skildrer av det norske folkelivet.

 

 

Tidemand fra år til år

 

1814 Født 14.august i Mandal. Sønn av Christen Tidemand og Johanne Henriette Haste.

1832 Drar til København og begynner i Kunstakademiets elementærklasse, blir elev av J.C. Lunds malerskole.

1833 Blir tatt opp på modellskolen, dvs blir fult ut "elev ved akademiet".

1834 Vinner akademiets lille sølvmedalje.

1835 Vinner akademiets store sølvmedalje. Slutter ved Lunds skole og leier atelier sammen med en kamerat.

1836 Sommerreise til Norge.

1837 Studiereise over Lubeck, Hamburg og Bremen til Düsseldorf. Blir elev av Th. Hildebrandt på akademiet.

1839 Blir tatt opp i akademiets mesterklasse, under Schadows ledelse.

1841 Får norsk reisestipendium, reiser sammen med broren Emil.

1841-1842 Har et halvt års opphold i Roma, studieturer i omegn. Reiser nordover i fem måneder og slår seg ned i Christiania i oktober 1842.

1842-1843 Studerer sagalitteratur og følger forelesninger om forfedrenes seder og levesett. Drar på sin første studiereise i Norge; Eidsvoll-Hamar-Østerdalen-Gudbrandsdalen-Sogn-Voss-Hardanger-Bergen-Mandak-Christiania

1844 Maler sine første folkelivsbilder. Drar på sin andre studiereise i Norge.

1845 Gifer seg i januar, og vender tilbake til Düsseldorf. Blir medlem av De fria konstnernas akademi i Stockholm.

1848 Fullfører Haugianerne og får den store gullmedaljen. Fullfører sammen med Gude Brudeferden til Hardanger.

1849 Blir utnevnt til ridder av St. Olavsorden. Er på studiereise i Norge. Og maler sammen med Gude Aften på Krøderen.

1850 Er ferdig med Norsk Bondeliv, de ble utstilt i både Düsseldorf og Køln, før de ble sendt til Norge.

1851 Et rekreasjonsår for Tidemand. Dro i august på feriereise i Tyskland.

1852 Har dårlig helse, drar på kuranstalt om våren.

1855 Studiereise i Norge, Valdres-Sogn-Voss-Hardanger-Mandal. Deltar på verdensutstillingen i Paris. Blir tildelt medalje av 1.klasse (premiere medallie) og Æreslegionen.

1856 Bildene tar en mer dramatisk retning (bjørnejegerbildene). Sommerreise til Nederland.

1857 Lager sin eneste radering. Og lager fem tegninger til Asbjørnsens huldreeventyr.

1858 Lager tegninger til Andreas Munchs dikt, Håkon den gamle kneler ved Gangerolfs grav i Rouen. Vaklende helse, kur ved Sandefjord i stedet for studiereise.

1859 Tilbringer sommeren i Sandefjord, kort studiereise til Gudbrandsdalen.

1860 Deltar på stor utstilling i Besacon, og får medaille d'honneur (høyeste utmerkelse). Kuropphold i Hamburg. Kjøper hus i Düsseldorf.

1861 Besøker Køln og Antwerpen før årets Norgesreise; Fredriksvern og Nevlunghamn.

1862 Tidemand besøker Gude i England. Deltar på verdensutstillingen med Haugianerne, Likferd på Sognefjorden og Brudeferden. Times stiller Tidemand i første rekke.

1862-1866 Tendensen til dramatikk som gjorde seg gjeldende i bildene fra 50 tallet (bjørnejegerbildene), får fult utslag i 60 årene (Tvekamp i norsk bondebryllup, Fanatikerne)

1863-1864 Prøver en rekke badekurer i Tyskland og Sveits.

1866 Stor skandinavisk utstilling i Stockholm. Tidemand får Nordstjerneordenens ridderkors.

1867 Studiereise i Christiania-Kristiandsand-Mandal-Stavanger-Bergen-Hardanger.

1868 På rekreasjonsreise i Sjælland og Skåne.

1869 Dusseldorf akademiet har 50 års jubileum får Tidemand tildelt honorær professortittel. (har tidligere avslått lærerpost ved akademiet)

1870 Følger sønnen sin til Skottland for å studere jernskipskonstruksjon. Begynner på en altertavle til Bragernes kirke i Drammen, fullført i 1871

1871 Opphold i Hardanger og i Christiania.

1872 Tilbringer sommeren i Norge og høsten i Stockholm.

1873 Stiller ut bilder ved verdensutstillingen i Wien. Tilbringer sommeren i Bergen, Vikøy og Christiania.

1874 Syk i begynnelsen av året. Sønnen dør i mars.

1876 Blir syk i april, reiser til Norge i juli, dør i Christiania den 25.august.

 

 

Skildring av"'Haugianerne"

Malt av Adolph Tidemand, 1852

 

En omreisende predikant fra Hauge-sekten har kommet til gårds. Han har samlet folk til andakt i en gammel røykstue. Han tar seg tid for at Guds ord skal synke ned, forsamlingen er preget av alvor og stille ettertanke.

 

Det skarpe dagslyset som flommer ned gjennom røykhullet i taket, er bildets eneste lyskilde. Lyset er virkelig nok, men i sin fantasi kan man tillate seg å assosiere det med noe guddommelig.

 

Disse røykstuene var på Tidemands tid falleferdige og trekkfulle og ville neppe bli brukt til andakt. Kunstnerens mål var ikke å vise virkeligheten slik den er, men slik den kan eller bør være. Dette er bildets nasjonale innhold.

 

 

Skildring av "De ensomme gamle"

Malt av Adolph Tidemand, 1849

    

Ved første øyekast inneholder bildet bare den enkle historien om en gammel mann som sitter å leser høyt fra bibelen for sin kone. De er ikke karakterisert som individer, men som typer. Mannen gir inntrykk av å være den tradisjonelle, norske odelsbonden. Han er gudfryktig, kan lese og har et tradisjonsrikt og vakkert hjem. Ved hans side sitter hans kone, hun har gjort kaffen klar.

 

Dette bildet er ikke kritikk av de gamles livsvilkår. Menneskene melankoli skyldes at tiden går (gulvuret) og evigheten består (bibelen).

 

I tiden da dette bildet ble malt, var alderdom status. Menneskene på bildet har gjort sin plikt her i livet. De kan med både vemod og stolthet overlevere gården, jorda og kulturen til neste generasjon.

 

 

Skildring av "Brudeferden i Hardanger"

Malt av Hans Gude og Adolph Tidemand, 1848

 

Få bilder er så elsket og så utskjelt som dette. I kunstnernes samtid var dette en sensasjon. For 1880 årenes realistiske kunstnere ble "Brudeferden i Hardanger " kroneeksempelet på alt som var foraktelig med nasjonalromantikken.

 

Den dag i dag er dette trolig det mest kjente verk i norsk kunsthistorie. Det har blitt overvurdert og undervurdert, men formidler med maleriske kvaliteter, nasjonalromantikkens opplevelse av natur og folkeliv.

 

Fremstillingen viser et brudefølge som er på vei i båt fra kirka etter vielsen. Brudeparet sitter lengst fremme i båten. Bak denne båten kommer flere båter, fylte med folk som kommer fra kirka. Utenfor kirka kan man dessuten se at enda flere er på vei ned mot en båt som ligger i land, klar for å sjøsettes.

 

Brudeparet er, som de fleste andre i følget, kledd i staselige bunader fra området. Bruden er lett å identifisere med den tradisjonelle krona på hodet. Brudgommen er antageligvis han som hilser høyt med hatten. Lengst fremme i båten er det en spillemann, og en person står oppreist i båten og er klar for å skyte salutt for brudeparet.

 

De fleste i det store følget har bunader inntrykket bli at dette er velstående bønder.

 

Det er en fin og varm sommerdag. Trea står grønne og fine og fjorden er grønn og speilblank, uten en krumning på overflaten. Lufta ser ut til å være varm og stillestående. Sola gir et varmt og gult lys, noe som kan tyde på at det begynner å bli ettermiddag.

 

Dette fine været speiler denne lykkelige dagen for brudeparet og gjestene. Den ville og dramatiske vestlandsnaturen, uten et eneste hus, er sett i kontrast til folka på fjorden og kirka i bakgrunnen.

 

Et kjennetegn fra Gude er at fjellene ligger mørke, noe som står i kontrast til fjorden som på grunn av sollyset virker grønn.

 

 

Litteraturliste

- Tommy Sørbø, "Norges nasjonalmalerier"

Chr. Schibsteds Forlag A/S, Oslo 1995

 

- "Norges malerkunst", bind 1

Gyldendal Norsk Forlag ASA 1993

 

- Arne Durban, "Malerskikkelser fra 1800-1880"

F. Bruns bokhandels forlag, Trondheim 1948

 

- Jan Askeland, "Adolph Tidemand og hans tid"

H. Aschehoug & co. (W. Nygaard), Oslo 1991

 

- Frode Haverkamp, "Hans Gude"

H. Aschehoug & co. (W. Nygaard), Oslo 1992