Kort om oppveksten.

Amalie Skram ble født i Bergen, 22. August, 1846, av foreldrene Ingeborg Lovise Sivertsen, datter av en lappeskomaker i byen, og Mons Monsen Alver som var innflytter. Hun ble født som nummer to i søskenflokken, som bestod av fire gutter og Amalie selv. Familien var ikke spesielt rike, men Amalie fikk likevel lov av moren til å gå på byens beste pikeskole. Der begynte hun i 1852, mens brødrene fikk gå på latin skole. Dette viste at moren var veldig ambisiøs, de hadde verken sosial status eller råd til dette.

Det fineste Amalie visste i 8-9 års alderen, var å fortelle skrøner til barnepiken. De fant hun opp når hun gikk til skolen og om ettermiddagen. Historiene handlet som regel om krig og bortførelse, og endte som regel i en forferdelighet. I 1863 ble hun konfirmert. På samme tid møtte hun skipsføreren Bernt Ulrik August Muller. De ble forlovet samme år.

Tre av de yngste brødrene hennes, var ikke engamg ferdig på skolen da faren gikk konkurs, i 1864-65, med kjellerbedriften sin. Da dette skjedde, bestemte han seg for å dra til Amerika for å prøve å skaffe seg en jobb der og senere få familien sendt over, men det ville ikke moren til Amalie. Så hun, Amalie og brødrene ble igjen i Norge. Han begynte i en bedrift i Amerika hvor han stadig steg i gradene og fikk bedre og bedre lønn. Han sendte med jevne mellomrom penger til moren, så hun kunne forsørge seg og ungene. Han betalte ned gjelden sin i Bergen og han prøvde hele tiden å få familien sin over, men moren snakket det alltid vekk. Etter åtte år kom han tilbake for å hente dem, men også da snakket moren det vekk. «Det passer ikke nå, men til våren», sa hun. Faren dro tilbake, men før han dro sa han til den eldste sønnen sin: «hun kommer aldri til å bli med over.» En av grunnene til at moren ikke ville dra, var sannsynligvis det at hun var veldig kristen, og faren hadde blitt en fri- tenker mens han var over i Amerika.

Engang i 1870 årene, ca. 1 år etter hans siste forsøk på å få moren over til Amerika, kom det beskjed om at han var død. Mange mente at det var han selv som hadde sendt beskjeden om sin egen død, slik at han kunne starte et nytt liv i Amerika med ny kone og barn. Amalie kjente ikke til dette, så da dødsannonsen hans stod i avisa 28 år senere, (1898) valgte hun å tro at dette var en misforståelse. Søsknene snakket aldri om omstendighetene rundt farens død. Det var for å slippe å sette moren i et dårlig lys. Amalie bebreidet moren og mente at hun hadde sviktet faren når hun ikke fulgte med ham til Amerika.

Brødrene prøvde så godt de kunne å slite seg frem i verden, men en lungesykdom slo dem ned, en etter en. Martin, den yngste, døde av tuberkulose allerede som student. Siden fulgte Wilhelm, som så vidt rakk å smake på arbeidslivet. Han var prest en kort periode i Risør før han døde. Det var han som først fikk beskjed om at faren var død. Det fikk han vite av en ukjent mann. Et halvt år senere kom Bernhard hjem fra USA hvor han hadde prøvd seg som forretningsmann. Da var han dødssyk og døde like etter. Tilbake var bare Amalie og den to år yngre broren Johan Ludvig. Også han fikk et relativt kort liv, og det var lungesykdom som tok knekken på ham også.

Før han døde, sa Amalie til ham at han måtte vise seg for henne etter at han var død, så hun kunne vite om det var et liv etter døden. Og det gjorde han. Det kommer fram i et brev fra Amalie til sønnen Ludvig. Amalie og broren Ludvig sto hverandre veldig nær. Moren Ingeborg Lovise overlevde alle sine barn og ble 90 år, før hun døde i 1907.

Ekteskapet

I 1864 ble Berthe Amalie Alver gift inn i en svært god familie, med skipskaptein Bernt Ulrik August Muller. Hun var da 18 år gammel, mens Bernt var 28 år. Det var mange som reagerte på den store aldersforskjellen. Amalie ble regnet som en av de peneste damene i Bergen. Hun var svært ettertraktet og omtalt som en stor skjønnhet. Som nygift ble Amalie med mannen sin på en lang reise til Mexico og Vest-india. Slik fikk den altfor unge hustruen et sjeldent innsyn i mannsverdenen ombord på seilskipet og av livet i havnene, som også var dominert av mannsverdier og mannsmoral. Da de kom hjem bosatte de seg i Bergen og fikk i 1866 sin første sønn, Jacob. To år etter kom deres andre sønn, Ludvig August.

I 1869 - 71 ble Amalie med Bernt på en ny reise, denne gangen skulle de rundt hele jorda. De tok med seg begge sønnene sine. I løpet av disse årene leste hun veldig mye religiøs litteratur. Amalie måtte være en sterk kvinne, for hun ble aldri sjøsyk under de lange turene hun og mannen dro på. Og hun var heller aldri redd under store stormer. Hun fikk 1 pund i hyre av mannen sin som hun brukte på pengespekulasjoner ved kjøp og salg, men uten hell. På reisene fikk Amalie også bekreftet det store inntrykket hun gjorde på omverden med sin skjønnhet. Ekteparet ble nemlig ofte invitert ut når skipet lå i havn, og Amalie ble dyrket og feiret over alt. Men det seksuelle samlivet i ekteskapet skremte henne, og avskyen for det må sikkert ha blitt forsterket av det hun så i havnebyene. Men hun var som sagt en tøff dame. Hun tvang mannen sin til å ta henne med på de skumleste kneipene og dansesteder, hun ville se og vite alt.

Fra 1871 bosatte de seg i Bergen. Der ble Amalie med i amatørskuespill og skrev i 1877 et drama som hun ble frarådet å fremføre. Hun skrev også sin første anmeldelse, anonymt i «Bergens tidene.» Denne omtalen av I.P. Jacobsens roman, «Marie Grubbe,» gir bud om en kommende skribent og kanskje også om en kommende forfatter.

Omkring et halvt år etter anmeldelsen ble Amalie alvorlig syk. Hun ble psykotisk, hadde hallusinasjoner og kjente ikke igjen omgivelsene. Denne psykiske krisen oppsto i forbindelse med at hun hadd søkt skilsmisse p.g.a. mannens utoskap, og var blitt presset av familien til å bli boende i huset for å unngå den skandalen som en skilsmisse på den tiden ville forårsaket. Denne påkjenningen klarte hun ikke, og ble sendt til Gaustad sykehus i desember 1877. Journalen derfra betegner hennes tilstand med den psykotiske tilstanden melankoli, men interessant nok har legen antatt at familieforholdet var årsaken til sammenbruddet. Selv om han også regnet med arvelige faktorer, har han tydeligvis vist en stor forståelse for Amalie og sikkert også støttet hennes ønske om skilsmisse. Det framheves i journalen at hun har hatt et vanskelig ekteskap, og at hun har vist en stor karakterstyrke. Legen nevner også at ekeskapsvansker hadde framkalt en sinnsforstyrrelse 7 år tidligere. Amalie var på Gaustad i ca 1 år, og ved utskrevelsen ble tilstanden karakterisert som helbredet.

Etter skilsmissen flyttet Amalie til sin eldste bror Vilhelm i Kristiania (Oslo). Hun fortsatte med anmeldelser av bøker i Dagbladet og Nyt tidsskrift, under signaturen -ie. Hun utviklet raskt et litterært og radikalt syn på tidens store debattspørsmål; Særlig seksualmoral og ekteskap. Spesielt interessert var hun i Bjørnstjerne Bjørnson, det var først og fremst hans moralske syn hun støttet.

Forelskelse

Amalie møtte for første gang sitt livs kjærlighet hjemme hos Bjørnstjerne Bjørnson. Hun og flere diktere, kritikere, og forfattere var samlet der på Bjørnsons dikterjubileum. Amalie opplevde for første gang i sitt liv å bli virkelig tiltrukket av en mann. Erik Skram het mannen hun hadde drømt om, men aldri trodd hun skulle treffe. Etter samværet på Aulestad, (B.B.’s hjem) reiste de til Kristiania. Der var de noen dager og la det første grunnlaget for et samliv som skulle vare i 15 år. Problemet var at Erik på dette tidspunktet bodde i København og Amalie i Kristiania. Dette resulterte i at de traff hverandre veldig sjeldent, før de giftet seg 3. april 1884, og Amalie flyttet til København.

Det var faktisk to grunner til at de ikke møttes så ofte, den andre grunnen var at Amalie var svært oppsatt på å holde kjærlighetsforholdet hemmelig. Derfor ble det vesentlig gjennom brevskriving at de utvekslet og utdypet følelsene for hverandre. Men de korte møtene de hadde, bekreftet for Amalie at hun virkelig hadde funnet mannen i sitt liv, hun følte seg også fysisk tiltrukket av ham. Imidlertid synes et annet trekk å ha vært vel så viktig for dem begge, nemlig litteraturen. Amalie ble betatt av Erik allerede da hun leste hans roman, Gertrude Colbjørnsen, som er en skildring av en kvinne som avskyr det seksuelle forholdet i ekteskapet fordi hun er blitt tvunget til å gifte seg med en mann hun ikke elsker.

Det er tydelig at Amalie har kjent seg igjen i fortellingen. Det samme har Erik, men han har kjent seg igjen som helten i fortellingen, som står i samme posisjon som han selv, nemlig at han elsker Amalie, men må leve med en annen kvinne. I det første brevet fra Erik, forteller han at han i over 3 år har hatt en elskerinne, en ung vakker kvinne. På denne tiden var slikt egentlig greit, men ikke for Amalie. Hun ble fornærmet og prøvde å få en viss avstand til Erik ved å begynne å tiltale ham med De i brevene hun skrev. Ikke minst syntes Amalie synd på den unge jenta som ikke var moden enda og elsket Erik. Etter 3 år skulle han altså skille lag med henne for å gifte seg med en annen kvinne. Amalie var skuffet over Erik.

I flere brev til Erik får vi et klart bilde på Amalies holdning til kjærlighetslivet, -hun vil ikke skille mellom erotikk og kjærlighet. Dette er ett av emnene hun skriver om i flere av sine litterære verker. Ti år senere diskuterer de igjen disse problemene i en brevveksling. Hun fastholder sitt syn om at det er samfunnsmoralen og menns seksualpraksis som er grunnen til forskjellen mellom mann og kvinne. Hun påstår at menn aldri ville ha akseptert det om rollene hadde vært byttet om.

I 1885 ga Amalie ut sin første virkelige roman, «Constanse Ring» som handler om nettopp dette spørsmålet. «Constanse Ring» er sannsynligvis en annen versjon av «Fru Ring».

En brvveksling i 1888 gir et glimt av hvor komplisert forholdet deres begynte å bli. Amali beskyldte Erik for å være utro bl.a. fordi han aldri ga henne et klart svar på hva som hendte da han reiste vekk kort tid etter bryllupet, med noe Amalie hevder var et prevensjonsmiddel i kofferten. Ekteskapet begynte så smått å rakne, men det fikk en opptur da de fikk datteren Johanne i 1889.

Amalie en sinnssyk

I et brev til Erik forklarer Amalie at hun har blitt så unormalt syk, nesten vanvittig. Det var visst hennes erfaringer som hadde gjort henne slik. Hun hevdet at mannens utroskap (og menn generelt) la grunn for så mye mistro og usikkerhet, at påkjenningenene ved dette kunne bli for store. Fem år senere fikk hun et alvorlig sammenbrudd, og 14.februar 1894, lot hun seg legge inn hos overlege Pontoppidans psykiatriske avdeling på kommunehospitalet i København. 2.mars, samme år, ville legene forflytte henne til ST.Hans- hospital, et sinnssykehus utenfor Roskilde. Dette ville ikke Amalie, men legene gjorde det alikevel, mot hennes vilje.

Ekteskapet fikk en skikkelig knekk. Amalie kunne ikke tilgi Erik i at han ikke hadde holdt henne tilbake på kommunehospitalet, men samtykket i at hun ble overført til St. Hanshospitalet mot hennes vilje. Journalene fra St.Hans-hospitalet og Kommunehospitalet, forteller at Amalie led av «Periodisk forstemning» og «lunefuldt, skiftende stemningsliv» Fra St.Hanshospitalet omtales begge foreldrene som sinnssyke, og det ble derfor antydet at sinnslidelsene var arvelige. Disse journalene må imidlertid leses kritisk fordi den psykiatriske tankegangen var annerledes på den tiden. Uansett, Amalie nølte ikke lenge med å gi sine psykiatriske opplevelser et litterært uttrykk. I 1895 utga hun to romaner som er sterkt selvbiografiske, bare navn og stedsnavn er forandret. De er fortalt i 3.person og handler om Else Kant, som er maler. Romanene heter Paa St.Jørgen og Professor Hieronimus. Bøkene gir et klart bilde av datidens psykiatriske institusjoner. Etter oppholdet i 1896 flyttet Amalie til København, men ikke til Erik. Hun flyttet til en liten kvisthybel, ikke mange metrene fra Eriks hus. Der skulle hun igjen begynne å arbeide med nye romaner.

Amalie syntes det var veldig vanskelig å få nok tid til både datteren og til skrivingen. Hun mente at når datteren ikke ville legge seg og var vrang, så var det på grunn av at hun ikke brukte nok tid med henne. Faren derimot, Erik Skram, syntes å ha et veldig avslappet forhold til datteren. Han opplevde aldri de problemene med datteren som Amalie opplevde. Amalie skyldte disse problemene på seg selv.

Avsluttning på biograf

I 1899 skiltes Amalie fra sin andre mann, Erik Skram. Forholdet ble for komplisert, med tanke på at de hadde lite opplevelser sammen og at forfatterskapet kom i første rekke hos dem begge. I 1902-1905 utgir Amalie sin siste roman, Mennesker. Den danner avslutningen på hennes forfatterskap. Samme år, 15.mars, dør hun, 58år gammel.

Resyme’/Analyse

Sjur Gabriel (Hellemyrsfolket)

«Hellemyrsfolket» er det største bokverket til Amalie Skram hvor hun virkelig slo i gjennom som forfatter. Boken «Sjur Gabriel» er en av fire bøker i en serie om Hellemyrsfolket. Verket ble skrevet over en periode på mer enn ti år, og ble utgitt i tiden 1887 - 1889.

Historien utspiller seg fra 1820 årene på den bittelille gården Hellemyren, nær Bergen. Hovedpersonen er Sjur Gabriel og familien hans, kona Oline og de, etterhvert, 6 barna: Jens, Ingeborg, Nils, Lille-Adna, Magne og Vesle-Gabriel. De er en veldig fattig familie, og kona Oline ligger i barselseng nesten hvert år. Sjur er en ansvarsfull og arbeidsom kar som må jobbe hardt for å skaffe føde til familien. Alle ungene må være med på det harde slitet ute på åkeren.

Sjur er en ordentlig hissigpropp, han banker kona rett som det er, og ungene slipper ikke unna de heller. Oline er det jeg vil kalle periodedranker og langt i fra en ansvarsfull mor. Med jevne mellomrom må hun slukke tørsten, og hun gjør alt for å skaffe seg litt brennevin. Mannen Sjur bruker henne som fast ro-mann de gangene han må inn til byen og han roser henne med: «Du ror som en kar, du Oline». Men hver gang de er i byen, sniker Oline seg avgårde med to-tre fisker som hun har fanget dagen i forveien og som hun prøver å selge. For pengene kjøper hun seg en flaske brennevin, og drikker seg full. Hun synes livet blir så mye lysere og lettere hver gang hun drikker. Når Sjur oppdager dette, banker han henne helseløs.

Nok en gang ligger Oline i barselseng, og venter en ny unge. Det blir en gutt som får navnet Vesle-Gabriel, oppkalt etter faren. (De fikk flere barn, men noen av dem døde før de ble født, eller som spedbarn.) Oline har på denne tiden store sår på bena på grunn av det harde slitet, så ca. et halvt år etter fødselen blir hun sendt på sykehus. Sjur Gabriel må ta seg av stellet til den lille gutten på egenhånd. Det ble enda hardere for familien Myre nå som moren var på sykehus og faren måtte ut med store pengesummer til sykehuseoppholdet, og han måtte opp om natta for å skifte på Vesle-Gabriel. Han ble trøtt og gretten om dagene. Han levde på tankene om pengene han hadde spart opp gjennom årene og drømte om alt han kunne gjøre med dem.

Etter som tiden gikk, ble han stadig sterkere knyttet til Vesle-Gabriel og han fikk etter hvert en forkjærlighet for den lille gutten. Ingen andre fikk passe på ham, det var bare han som gjorde det riktige. Han værnet om gutten som en ørn. Vesle-Gabriel fikk være med på åkeren når faren jobbet, og når de skulle hjem lekte de litt.

Penger ble det mindre og mindre av, de forsvant i regningene til sykehuset. Men tilslutt kom moren endelig hjem. Sjur Gabriel håpet inderlig at hun hadde sluttet med alkoholen, hun måtte da ha lært nå, mente han. Men nei da, hun fortsatte som før, men enda mer likegyldig enn noen gang.

Plutselig en dag ble Vesle-Gabriel syk, han ble helt stiv og begynte å fråde. Sjur Gabriel visste ikke hva han skulle gjøre. Han ble helt fortvilet. Anfallet ga seg og alt ble normalt igjen. Sjur ble så glad for det og han ikke brydde seg mere om det. Noen dager senere fikk Vesle-Gabriel et nytt anfall, men denne gangen mye verre. Han ble alvorlig syk. Sjur ber til Gud om at gutten må bli frisk, og han lover at han aldri mer skal slå noen hvis han blir det. Han kastet seg på årene og fossrodde til byen hvor han skaffet en lege. Da legen kom sa han at det var for sent, det var ikke noe han kunne gjøre nå. Sjur Gabriel ble helt fortvilet, han ville ikke leve mer. Hans største kjærlighet i livet var død. Pengene som hadde vært framtids- drømmen var også borte, han så ingen utvei. Han dro rett til byen og kjøpte seg den største flasken med brennevin han kunne finne og drakk seg full. Dette er vendepunktet i boka. Fra nå av ble framtida for familien Myre en kamp om brennevinet. Både mann og kone på Hellemyren brukte brennevinet for å greie seg gjennom harde og gledesløse dager i fattigdom og nød.

Romanen om Sjur Gabriel (Hellemyrsfolket),er først og fremst en samfunnsroman. Den beskriver kvinnens og mannens roller og posisjon i samfunnet i 1820-årene. Mannen var familiens overhode som bestemte alt og ble adlydt av resten av familien. Han skulle jobbe og skaffe mat og penger. Kvinnen skulle føde unger, ta seg av alt i heimen og hjelpe til på åker og eng. Et annet samfunnsperspektiv er beskrivelsen av de fattiges kår.

Romanen har også det en kanskje kan kalle en psykologisk vinkling. Amalie viser mannens myke sider gjennom f.eks. historien om Sjur Gabriel og farskjærligheten som utvikles gjennom omsorgen for Vesle-Gabriel. Innenfor den naturalistiske retningen var dette litt uvanlig. De mente at arv og miljø formet enkeltindividets livsforløp. Var du født i fattige kår, så ville arv og miljø holde deg der, og menneskenes egenskaper og vilje ble det ikke lagt vekt på i det hele tatt. Hos Amalie finner man imidlertid innslag av at egenskaper ved det enkelte menneske også har en viss innflytelse.

Amalie diskuterte blant annet med Bjørnstjerne Bjørnson om f.eks. Hellemyrsfolket, hvor Bjørnstjerne mente at hun burde ha en happy ending, men Amalie og naturalistiske diktere generelt mente at diktningen skulle være en provokasjon, slik at den kunne vekke folk til å forstå og føle sosialt ansvar. Naturalistene mente at mennesket var skjebnebestemt. Det ser man bl.a. på avslutningen av romanen, hvor Oline og Sjur ender opp som to fattige drukkenbolter uten framtidshåp. Til og med pengene som Sjur hadde spart måtte gå tapt.

I motsetning til romantikerne skrev naturalistene om alt det stygge og fæle i samfunnet, som vi får et klart eksempel på i Hellemyrsfolket.

Vinklingen i boken er fra en usynlig forteller, som betyr at vi aldri får høre om hvilke følelser eller tanker personene har. Vi får beskrevet handlinger der og da, og vi «hører» hva personene sier. Som lesere må vi tolke deres tanker og følelser utifra det som skjer.

Boken er skrevet i kronologisk rekkefølge og er inndelt i 17 kapitler.

Biografisk oversikt:

1882 «Madam Høiers lejefolk». Fortelling. Trykt i Nyttidsskrift

1885 «Karens Jul». Trykt i Politikens Julenummer.

1885 Constance Ring. Roman.

1885 «Bøn og anfægtelse». Lang fortelling. Trykt i Tilskuerne.

1886 «Knut Tandberg». Lang fortelling. Trykt i Tilskuerne.

1887 «Om Albertine». Pamflett.

1887-1898 Romansyklusen Hellemyrsfolket -1887 Hellemyrsfolket Sjurgabriel.
-1887 Hellemyrsfolket To venner.
-1890 Hellemyrsfolket S.G. Myre.
-1898 Hellemyrsfolket Afkom.

1888 Lucie. Roman.

1889 «Bobler». Fortelling. Trykt i Ny Jord

1889 Fjældmenesker. Lystspill. Skrevet med Erik Skram.

1890 «In Asiam Profectus est.» Skisse

1890 Børnefortellinger.

1891 Fru ine’s. Roman.

1892 Foraadt. Roman.

1893 Agnete. Skuespill.

1895 Professor Hieronimus. Roman.

1895 På St. Jørgen. Roman

1895-99 Sommer. 6 noveller.

1900 Julehelg. Roman.

1902-05 Menesker. Roman.

Kildeliste:

Amalie Skram om seg selv.
Irene Engelstad.
Den norske Bokklubben A/S, 1981.

Amalie Skram. Dansk Borger, Norsk Forfatter.
Ragni Bjerkelund.
Aschehoug, 1988.

Sammenbrudd og gjennombrudd.
Irene Engelstad.
Pax Forlag A/S, Oslo 1984

Hellemyrsfolket Sjur Gabriel.
Amalie Skram.
Den Norske Bokklubben. 1986 (Ny utgave)

Internett Adresser:

http://193.156.57.120/deichman/XLITTFORMIDLZ/SKRAM/amalie.html
http://193.156.57.120/deichman/XLITTFORMIDLZ/SKRAM/biografi.html
http://193.156.57.120/deichman/XLITTFORMIDLZ/SKRAM/forfatt.html
http://193.156.57.120/deichman/XLITTFORMIDLZ/SKRAM/skrev.html
http://193.156.57.120/deichman/XLITTFORMIDLZ/SKRAM/verker.html
http://193.156.57.120/deichman/XLITTFORMIDLZ/SKRAM/samtid.html