Hvordan jeg har gått frem med oppgaven:

Jeg startet tidlig med arbeidet, noe som viste seg å være bra den siste uken. Jeg jobbet jevnt og leste ca. 40 minutter hver dag og var ferdig med boka den andre uka. Jeg startet tidlig å tenke på hvilken forfatter jeg ønsket og blant de vi kunne velge mellom var det Amalie Skram som appellerte mest til meg på grunn av hennes arbeid for kvinnesaken. Jeg ønsket en forfatter fra naturalismen eller realismen. En som ikke forskjønnet og skrev romaner som ikke var likt det virkelige liv. Tilfeldig var valget av hvilken roman jeg bestemte meg for. Hadde også lånt ”12 år ” av Sigrid Undset som er etterfølgeren til ”11 år” men ”Mennesker” av Amalie Skram ble det endelige valget og det angret jeg ikke på, bortsett fra da jeg var ferdig… For jeg ble skuffet over slutten! Historien var svært komplisert så jeg leste flere kapitler opptil tre ganger før jeg virkelig forstod innholdet. Dette senket meg litt men allikevel fikk jeg gjort alt og er ganske fornøyd.

Selve arbeidet:

Jeg laget en tidsplan for meg selv og bestemte meg for å lese boka samtidig som jeg skrev utgreiing om forfatteren og utviklingen av språk og litteratur under forfatterens tidsepoke. De første skoletimene etter at jeg hadde funnet boken jeg ville lese tilbrakte jeg mest tid på nettet etter informasjon/bilder om/av Amalie Skram. Deretter skrev jeg så godt jeg kunne, fra den informasjonen jeg hadde samlet.

Hvordan jeg har samlet informasjon:

Kilder:

-”NorskOversikt” (teksthefte)

-”Fra saga til cd” (Norsk bok)

-Internett (Se vedlegg)

-”Historien om Norge” (bok)

-Cappelens leksikon (bok nr.6)

Avgrensning:

Jeg valgte å ikke ta med bibliografi, siden det kommer godt frem viktige verk i bokanmeldelsen og også noe i biografien.

Tidsepoken er naturalismen

Denne epoken var rundt 1880-1900-tallet og en form for videreføring av realismen. Folk var lei av skjønnmalingen fra nasjonalromantikken og romantikken. Kunstnerne ønsket nå å vise mer av fattigdom, død og sykdom i samfunnet.

Under naturalismen var folk mye mer pessimistiske enn de var under realismen. Da de i realismen var optimistiske i troen på at mennesket kunne endre adferd, var de i naturalismen mer sikre på at mennesket var et produkt av arv, miljø og skjebne og derfor uten fri vilje til å forandre seg.

Forfatterne

Forfatterne ønsket ikke å forkynne eller belære. De ønsket heller ikke at de som forfattere skulle stå i fokus. Litteraturen skulle undersøke og beskrive. Forfatterne skulle ikke komme med en konklusjon, dette var opp til leseren. Kunstnerne og forfatterne ønsket at samfunnsproblemer skulle bli satt lys på å taes opp til debatt.

Som en videreføring av realismens forfattere, der de ville vise hvordan mennesket virkelig er, ville naturalistene vise hvorfor og hvordan mennesket er slik. Målet for en forfatter under naturalismen var å øke folks kunnskap om mennesket som et sosialt vesen og som individ. Litteraturen måtte derfor sees på som en form for sosial vitenskap, der det mislykkede individ og de sosiale skjevhetene ble trukket fram for å vise at det var en sammenheng mellom de sosiale og historiske omstendighetene og enkeltindividets liv.

Under Naturalismen

Under naturalismen gikk verden gjennom en stor industrialisering. Denne industrialiseringen kom senere til Norge enn i resten av Europa. Her til lands ble det bygget mange store fabrikker, noe som førte til at mange fattige småbønder dro til byen for å skaffe arbeid. Det var noen som fikk arbeid, men mange av de som kom endte opp enda fattigere. Fattigdom var et stort tema for mange av naturalistene som ønsket bedre levevilkår for arbeiderne og arbeiderklassen generelt.

Det foregikk en stor språkdebatt under naturalismen. I 1885 kom ”jamstillingsvedtaket”. Dette førte til at man kunne velge fritt om skolen skulle bruke nynorsk eller bokmål som hovedmål i undervisningen. Omtrent ti år senere kom boka ”Lesebok for folkeskolen” av Nordahl Rolfsen der språket var lik den dannede talemåten. Det var også under naturalismen at det for fullt ble bygget et nytt språk, fremdeles var det offisielle norske språk på den tid dansk. Naturalismen ble en stor utviklingsperiode for dagens norske språk.

”Mennesker” i Naturalismen

Språket som Amalie Skram bruker i romanen Mennesker er veldig frampå og direkte, noe som faktisk var ganske typisk for naturalismens litteratur. Seksualitet og moral ble beskrevet mer åpent enn i tidligere epoker. Måten erotiske lengsler, utenomekteskapelige forhold og menneskene generelt blir skildret på, spesielt kvinnene, er ganske likt naturalismens litterære normer.

Hvem var Amalie Skram?

En høstdag i august 1846 ble Amalie Alver født i Bergen. Hun gikk på Frøken Heibergs pikeskole, og senere begynte hun på Holch og Irgens pikeskole. Begge disse var blant byens beste.

Det året Amalie Alver fylte 18 gikk hennes far konkurs, og flyttet til Amerika. Et år senere giftet frøken Alver seg med den ni år eldre kapteinen Bernt Ulrik August Müller. Dette ekteskapet var ikke frivillig men mest for å redde sin far og familie fra skammen av å gå konkurs. Amalie og kaptein Müller fikk to sønner, Jacob og Ludvig August.

I 1872 ble Amalie Müller innlagt på sinnssykehuset Gaustad i Kristiania. Amalie Müller ønsket skillsmisse fra kaptein Müller, noe han nektet. Dette førte til at hun fikk et psykisk sammenbrudd, noe som førte til innleggelse på Gaustad. Hun skrev to bøker under sitt opphold på Gaustad. Det viser seg at hun etter dette skrev om litt ’spesielle’ mennesker, spesielt menn var litt sprø i hennes fortellinger. Slik som sognepresten i boken Mennesker som hadde vært innlagt på en sinnssykehus.

Noen år senere skilte ekteparet Müller seg og i tiden 1978-1884 skrev Amalie Müller artikler og anmeldelser for både Bergens Tiden og Dagbladet. Amalie Müller var med i den radikale kretsen rundt Bergens Tidene (BT), det vil si at kretsen ønsket fundamentalistiske forandringer i datidens samfunn. Oppførelsen til denne kretsen var nok ganske sjokkerende for mange, da man på den tiden var veldig konservative. Det som nok også var veldig uvanlig var at en kvinne var med.

Kvinnene på denne tiden stelte for det meste i hus og hjem, det var sjelden de var åpenlyst kritiske til samfunnet. Mange av jentene fra fattige familier skaffet jobb på fabrikker, eller giftet seg med eldre rike menn for å redde familien sin. Dessuten så ofte mennene på kvinnene som dumme, det var av den grunn at kvinner ofte brukte mannlige kunstnernavn og på den måten ble deres stemme hørt.

Det var ikke før i 1884 at Amalie Müller giftet seg med den danske forfatteren Erik Skram og flyttet til København. I København skrev hun sin første roman, Constance Ring, Ekteparet fikk ett barn sammen i 1889, en jente de ga navnet Johanne.

På 1890tallet reiste Amalie Skram både til Russland og til Paris. Etter disse turene begynte livet til hennes å gå nedover. Hennes bror, som hun var meget knyttet til, døde i 1897, og året etter døde både hennes far og eksmannen Müller.

I 1899 skilte hun seg fra Erik Skram og noen år senere, skrev hun sitt avsluttende verk i hennes litterære karriere: Mennesker. Amalie Skram døde 15.mars 1905 og ble kun 58 år gammel. Det var først etter sin død at hun ble sett på som en av Norges største forfattere innfor naturalismen.

Bokanmeldelse - ”Mennesker” av Amalie Skram

Tittel: Mennesker

Tema: Utroskap, kjærlighetens vanskeligheter

Forfatter: Amalie Skram

Andre kjente bøker:

- Karens Jul, 1885

- Constance Ring, 1885

- Fru Ines, 1891

Forlag: Gyldendal, første utgave i 1905. Boken er også blitt trykket opp senere. Det seneste opplaget ble gitt ut i 1993.

Sider: 213, forfatteren ble ikke ferdig med boken!

Hovedpersoner:

Det er vanskelig å finne spesielle hovedpersoner i boka fordi den ikke er skrevet med noen spesielles synspunkt. Søskenparet Anette og Sven Rask er allikevel sentrale personer gjennom hele fortellingen sammen med Sognepresten Frants Blix og prestefruen hans Anna.

Frans Blix er en sogneprest rundt 50åra og han har mange merkelige handlinger som kommer frem før vi vet at han har vært innlagt på sinnssykehus i Molde(s.11). Jeg tror han fremdeles er gal (se s.85-88). Han løper nemlig rundt uten bukser og begynner å hylgråte fordi Fru Anna ikke var i sengen da han våknet. Han virker også som en type mann som undertrykker kvinner fordi han tilstadighet undertrykker sin kone.

Fru Anna er prestens kone. Hun virker som en stille og lydig person. Fru Anna har hatt et forhold til en som blir kalt Kapje-Eriksen. Når han kommer på besøk blir fru Anna ganske redd og forteller sin svigerinne Annette hele historien om henne og Kapje-Eriksen. Mye av romanens historie dreier seg etter dette mye om Fru Annas redsel for at mannen hennes skal finne det ut.

Sven Rask er en 20 år gammel student med sort, småkrøllet hår. Sven er svært pen med snøhvite tenner og et vinnende smil(s.6)

Annette Rask er den alle mennene på prestegården faller for. Denne unge, brunhårede piken med de store varme øynene(s.1) er svært smigret over all oppmerksomheten hun får(s.93-94) og begynner å lure på om man kan være glad i flere på en gang. Anettes forlovede får vi vite at er i utlandet.

Handling:

Handlingen foregår på en prestegård på vestlandet rundt 1880-1900, der prestefruen Anna og Presten Frants Blix hvert år inviterer venner og slekt til å være hos dem noen uker om sommeren. Det er mange mennesker med i handlingen som på hver sin måte vikler seg inn i diverse forholds problemer. Anette er forlovet med prestefru Annas bror og flere av herrene på prestegården faller for Anette.

Sven Rask vikler seg inn i en forlovelse med Hariett Budde (som egentlig heter Henriette) som har vært forlovet minst to ganger tidligere. Presten Frants Blix er i 50 årene og har en uvane i å banne, noe som stadig får Fru Thora som er Frants sin søster til å le. Fru Thora er gift med en grosserer i Bergen og ler bestandig. Da hun blir spurt hvorfor sier hun bare at det er bedre å le enn å gråte og her i gården er det bare de 2 valgene man har. På prestegården finner vi også prestens to sønner Johannes og Peter som alltid krangler, prestens datter Else en 14 år gammel pike med sørgmodige og drømmende øyne som forelsker seg i Olsen, studenten i gården. Også Knut Strømberg er med som en 16årig slektning av fru Anna som også faller for Anette Rask. Alle disse personene, og flere, som kommer innom i løpet av sommerukene vikler seg alle inn i erotiske spenninger som hele tiden ligger i luften.

Språket:

Språket i boka var slett ikke lettlest. Det var mange ”gamle” ord som gjorde boka litt tung å lese. Som for eksempel at ordet Sjalu ble skrevet jaloux(s.78). Det at det var et stort persongalleri der flere av personene gikk under forskjellige kallenavn, i tilegg til sitt virkelige, gjorde at jeg noen ganger måtte lese et kapittel opptil tre ganger før jeg forstod hvem det egentlig var snakk om. Amalie Skram bruker et veldig direkte språk, og man må egentlig ikke lese særlig mellom linjene. Hun er flink til å gi språklige bilder. Slik som når hun introduserer noen i persongalleriet skriver hun ting som: snøhvite tenner, vinnende smil, store, varme øyene.

Boken hadde ingen konkret slutt. Dette gjorde at jeg selv måtte tenke meg til hvordan det gikk med personene i boka.

Amalie Skram er en stor forfatterinne fra tidsepoken Naturalismen. Hun skrev bøker om kvinnenes kamp for en bedre stilling i samfunnet og om mye fælt som de fleste forfatterne under denne tidsepoken. Man kan kalle den en slags videreføring av realismen.

En av bøkene som Amalie Skram har skrevet er boka Mennesker. Den handler mye om både hvordan kvinnenes stilling i samfunnet var og om diverse sprø kjærlighetsforhold mellom gifte kvinner og deres elskere men også litt om forholdet mellom mann og kone. Boken skildrer mange følelser knyttet opp til kjærlighetens vanskeligheter.

Jeg er svært fornøyd med mitt eget arbeid. Jeg er glad for at jeg startet tidlig med boken slik at jeg ble fort ferdig. Jeg skrev litt samtidig som jeg leste boken, men det var deilig å være ferdig med boken slik at jeg kunne konsentrere meg fullt og helt om den skriftelige delen. Siste torsdagen var hadde jeg store diskett problemer, men jeg kom meg på beina igjen og det hele gikk helt greit.

Jeg liker særoppgaver men jeg kunne ønske at man kunne ha litt mer valgfritt tema. Selv om jeg syntes norsk litteratur historie veldig inntresant, ville det vært morsomt å kunne velge litt mer enn bare det. Neste gang kan det jo bare bli gitt et stort tema, for eksempel ”Tenåring”, så kunne hver enkelt elev skrive noe innfor det!

En ting det skal roses for er at det virket som at de fleste lærere tok hensyn til at vi hadde en stor særoppgave!