Arne Garborg (døpt Aadne Eivindsson Garborg) ble født 25. januar 1851. Han vokste opp på gården Garborg, som lå i Time på Jæren. Han bodde med mor, far og 8 yngre søsken. Han var en stor norsk dikter, forfatter, lyriker og journalist.

Arne forteller om barndommen sin: ”Eg greidde meg fint heime, så lenge alt gjekk godt. Om vintrakveldane, når alle var inne, og dei vaksne sat ikring kola med sine ymse arbeide og rødde og fortalde om alt som kunne falla, - då var det reint frammifrå. –At mine første år var ei god tid skjønar eg av at eg då var glad i alt og alle som eg hadde med å gjera; og ikkje minst i ’an far. Sidan vart det annleis”.

Garborg vokste opp i sterkt religiøst hjem. Da han var 9 år ble faren pietistisk kristen, og fra nå av var det veldig strengt i hjemmet. Garborg sier: ”den paulinsk-luthersk-pontoppidanske kristendommen hans far sprengde meir og meir huset.”

Felene ble knust, helt slutt på kaffedrikking og totalt forbudt å arbeide på søndager (ikke kokt mat og ingenting fjøsarbeid ble gjort). Ingen av barna fikk lese annet enn bibelen, salmebøker og katekisme. Garborg klarte ikke la være å lese(noe han lærte seg når han var 4 år), så han lånte ofte bøker fra byens bibliotek som han smugleste på kammerset. Han satt på kne foran en kiste og leste bøkene, slik at når han hørte far komme, la han boka raskt oppi kista og sa at han leste bibelen eller ba. Han leste alt mulig ulovlig som barn. Shakespeare, Hollberg, Bjørnson og Ibsen.

Til tross for at Arne var odelsgutt (skal arve gården) dro han der ifra som 17åring. Han elsket å skrive, og hans drøm var å bli en stor dikter. Han ble redaktør i eget håndskrevet blad (allerede som 12-13åring). Arne startet etter hvert flere blader og holdt på som journalist i flere år (ble proff journalist). Han var fast skribent i Dagbladet, Aftenbladet, VG og andre aviser i løpet av sine leveår. Han tok lærereksamen i 1870, samme år som faren tok selvmord. Han sa opp lærerjobben etter en stund og startet ”lærerstandens avis”. Da han var 21 år dro han til hovedstaden for å studere.

Debutromanen Ein Fritenkjar kom i 1878. Der skrev Arne om retten til og selv velge tro og levemåte, noe som var en kampsak i hans eget liv.

Romanen Bondestudentar kom i 1883. Det var en roman med biografiske trekk som omhandlet en fattigslig bondegutt som studerer i Christiania. Denne hovedpersonen er flau over sin egen bakgrunn og gjør alt for å tilpasse seg. Garborg skriver: Og daa han kom der upp, og saag paa alle dei unge Bystudentane, som kom strjukande fine og lette som Fuglar i Sol og bar Duskeluva so flott og fjongt som ho skulde vera støypt til deim, daa kjende han seg framand i dette Lage.

Garborg skriver om hva fattigdom kan gjøre med et menneske og som han ”kalte” boken: ”Den dybe, alvorlige Bog, om Norges Fattigdom, dens Aarsager, dens Væsen og dens Følger (… med hensyn til Karakterenes Forkrøblighet og den aandelige forsumpnings Herredømme).”

Det er synlige trekk som viser at denne boka er skrevet i Realismen, perioden der forfattere skrev og kunstnerne malte om virkeligheten slik den var, uten å pynte på den. Vanlige temaer var fattig - rik, prostitusjon, kunnskapsskolen, konemishandling, kvinner i ulykke og tvangsekteskap.

Garborg likte best å skrive på landsmål (nynorsk). Han mente at han utrykte seg bedre når han skrev det skriftspråket. Han mente at landsmål var ”norsk, men ennu intet utformet kulturmål”, og dansknorsken var ”kulturmål, men ennu ikke selvstendig norsk. Han startet å skrive nynorsk fra da han var rundt 25 år. Fra den tid og til sin død var Garborg den viktigste talsmannen for nynorsk språk, litteratur og kultur.

Gjennom 1800-talet skrev Garborg samfunnskritiske, realistiske romaner og skuespill, og var også en av de første som skrev i den retninga som blei kjent som naturalisme. Naturalisme er en retning innenfor realismen, men forskjellen var at der realistene mente at mennesket selv var ansvarlig for sine handlinger og slik kunne forandre sin skjebne, fulgte naturalistene Charles Darwins tanker om at mennesket er preget av sin arv og sitt miljø.

Naturalistiske malerier fremstiller vanlige mennesker i vanlige situasjoner, som oftest utenfor urbane strøk. Gjerne bønder i arbeid, kvinner som vever og syr og begravelsesfølger.

Det at faren tok selvmord i 1870 kom til å ha betydning for mange av Garborgs verker. Garborg fikk vell en skyldfølelse når dette skjedde. Han mente dette var på grunn av at han hadde forlatt gården så tidlig og sagt fra seg odelsretten, og andre mente det var av de stadig større depresjonene Garborgs far Eivind hadde for bl.a. at hadde solgt gården året før.

Romanen Garborg mener var en av de viktigste romanene i hans liv het Fred og den ble et storverk i norsk og europeisk litteratur. I romanen Fred tar han for seg faren sin historie. Hovedpersonen grubler over Vårherre og føler seg syndig, men fred finner han ikke. I Romanen beskriver han det kriserammede bondesamfunnet på Jæren i 1860’årene. Også romanen Den Burtkomne faderen bar preg av farens død og hjemmiljøet på Jæren. Den begynner slik: Eg hadde levt som den burtkomne sonen og var som han komen i Naud; men daa eg som han søkte heim att, var Faderen burte.

I 1885 kom et slags motstykke til Fred, Diktsamlinga Haugstussa, som kanskje er det av hans verk som har nådd flest lesere. Med den ville Garborg gi et positivt ”billæte fraa det eldre og meir egte Jærske bondelivet,” som han sa selv. Diktene kan man lese som frittstående tekster eller fortelingen om ungjenta Veslemøy som var synsk og bodde med sin mor på Jæren. Diktene handler også om den lykkelige sommeren hun opplever sammen med gutten Jon, før han svikter henne. Garborg sa at diktet bygget på minner fra gamle Jæren, før den strenge mørke formen for kristendom forandret alt. Edvard Grieg har også laget melodier til diktene.

"Eg såg på deg og du såg på meg, og me lo så godt"

Garborgs holdning til kirka forandra seg stadig. På 1890-tallet var han i bøkene sine opptatt av etikk, og bygde mye av sitt syn på kristendommen, men en annen type kristendom en den pietistiske, humorløse han kjente fra barndommen på Jæren. Garborg var også veldig politisk aktiv. Både som journalist og dikter var han stadig opptatt av aktuelle hendelser når det gjaldt nasjonale, politiske og kulturelle spørsmål.

I 1887, altså 36 år gammel, giftet Arne Garborg seg med Hulda Bergersen. De ble boende på Kolbotn i Tynset og flyttet to år seinere til Labråten i Asker. Sammen fikk de en sønn.

Kona var ikke den eneste kvinnen Garborg kjente. Han Utviklet et nært forhold til forfatteren Amalie Skram, som han brevvekslet i mange år.

De viktikste verkene han har skrevet er:         

- Gud signe norigs land, 1878.

- Ein fritenkjar, 1881.

- Bondestudentar, 1883.

- Mannfolk, 1886.

- Kolbotnbrev, 1890.

- Trætte mænd (skrevet på riksmål), 1891.

- Fred, 1892.

- Haugtussa, 1895.

- Læraren, 1896.

- Knudaheibrev, 1904.

Han etterlot seg en utrolig stor produksjon. Utenom hans 16 skjønnlitterære bøker har vi etter ham 1.400 brev, 6 tjukke trykte dagbøker, en rekke oversettelser, samt 2000 artikler, essays og innlegg i aviser og tidsskrifter.

Garborgåret var i 2001 som en markering for Garborgs 150-årsdag.

På 70-årsdagen fikk Garborg en hedersgave fra det norske folk på 100 000 kr. Han døde to år etterpå, 73 år gammel. I Den Bortkomne faderen skrev han et vers som peker mot hans nåværende gravsten; ved hytta hans i Knudaheio der han nå ligger gravlagt sammen med Hulda som døde i 1935. Verset lyder slik:    

”Kvila vil eg i freden stor

Her under himmelen ljose.

Vént på grava om våren gror

Villgras og mjuke mose;

Sporven gjer sine sveivar og sving;

Humla surrar så brun ikring.

Liv som seg stødt vil fræva

Sælt skal den trøytte svæva.”

Garborg fikk drømmene sine oppfylt: han ble journalist, forfatter, lyriker, og han ble en stor dikter!

Der står det en stenplate på Knudaheio med dette vers:

Som ljoset hev den eine draum

Å sloka ned

Han helsa glad den skoddeflaum

Som gav han fred.

Kilder:

www.garborg.no, www.dagbladet.no, www.daria.no, www.norsknettskole.no, www.caplex.no, og boken Fra saga til CD