Bjørnstjerne Bjørnson ble født på Kvikne den 8. desember i 1832, han døde 78 år senere i Paris den 26. april 1910. Bjørnson var prestesønn, men hadde sterke bonderøtter i familien. Han vokste opp i Romsdalen sammen med sine søsken. Han begynte som journalist, ble senere teatersjef i Bergen årene 1857 til 1859 og i Christiania 1865 til 1867 og 1870 til 1871. Bjørnson var også kritiker og anmeldte teaterstykker. I 1873 flyttet Bjørnson tilbake til gården på Aulestad i Gudbrandsdalen, Bjørnson ble svært trist da han ikke kunne kjøpe en større gård like ved, men måtte isteden nøye seg med Aulestad. Bjørnson syntes det ble for stille å bo på Aulestad og bodde derfor vekselvis der og i utlandet, dvs: Østerrike, Paris og Italia. Den 16. mai 1858 forlovet Bjørnson seg med Karoline Reimers ( født 1835 død 1934). De ble viet av Bjørnsons far i en gammel stavkirke den 11. september 1858. Selv om Bjørnson var gift, så var han stadig utro mot sin kone. En dag sa hans kone Karoline: Fortsetter du å være utro mot meg, så skal jeg hoppe ned fra balkongen. Men denne trussel stoppet ikke Bjørnsons syndige leker. En dag han kom hjem og hadde syndet, sto Karoline klar på balkongen, og Bjørnson skrek " Hopp Karoline, hopp." Men det gjorde hun selvfølgelig ikke.

I 1861 dro han til Italia, for å se Norge i et annet perspektiv, det vil si med avstand, mer nøytralitet og bedre oversikt. Bjørnson følte også en spesiell ro i utlandet. I året 1903 fikk han utdelt Nobelprisen i litteratur. I sin diktning hentet Bjørnson stoff fra barndomsmiljøet, Norgeshistorien, men ble også inspirert av utenlandske forfattere. Helt fram til 1872 drev han på med et slags vekselbruk mellom folkelivsskildringer og historiske verker. Grunntemaet her var menneskets kamp for å innordne sin voldsomme naturkraft under høyere mål. I 1970 skrev han "Arnljot Gelline", hovedtanken her var at gjennom lidelse kunne et menneske som er trassig og stolt av natur, bli et sant menneske som kunne tjene og ofre.

Emnet i "Synnøve Solbakken" var: Hvis du får noe stort å kjempe for, da kan du til tross for at du er stolt og hissig bli et godt menneske.

Men han skrev også litt lyrikk og med "De nygifte" innførte han et borgerlig drama her i Norden. I 1878 foregikk det en merkbar radikalisering av Bjørnsons livsholdning, dette hadde tydeligvis noe med realismen og gjøre. Bjørnson kommer i konflikt med kristendommen, og kritiserte enkelte meninger og retningslinjer som kirken sto for. Bjørnson ble påvirket av darwinismen, og gav slipp på sin sterke tro som en brennende drivkraft når det gjaldt utvikling av det norske samfunn. Dette ga han klart litterært uttrykk for i sine realistiske romaner der han tok opp samfunnskritiske emner, dette gjorde han også i en rekke problemdramaer. I "Kongen" gikk han til angrep både på kongedømmet og statskirken. I "En hanske" krevde han at mannen skulle være seksuelt ren før ekteskapet, noe som førte til en opphisset politisk debatt i . I hovedverket "over ævne " er det en kompromissløs kristendom. Bjørnsons diktning har en enorm kraft, friskhet og varme i seg. Med sin optimistiske og kampglade holdning stod han også stadig i sentrum av samfunnsdebatten. I alle sine 78 år var han sterkt politisk engasjert. Han jobbet for en Norsk nasjonal vekkelse, han kjempet for selvstendighet og selvstyre når det gjaldt unionssaken, han propaganderte for alminnelig stemmerett og likestilling mellom kjønnene. Bjørnson karakteriserte seg selv som sosialist, men i samarbeidets ånd. Bestemte standpunkter mente han var "over evne" (kompromissløse). "Synnøve Solbakken" (1857) og "Arne" (1858) er to eksempler på noen av bondefortellinger han har skrevet. Han skrev også sangen "Løft ditt hode du raske gutt" og "Der ligger ett land mot den evige sne". "Sigurd slembe", "Faderen", "Bjørnejegeren", "Et farlig frieri" og "Ørneredet" var også noen historiske skuespill. Et annet var "Maria Stuart", som kom fra Skottland. Bjørnson skrev i alt tjue en skuespill fra han var 23 til han var 76 år gammel. I 1862 fikk Bjørnson Diktergasje ( En økonomisk støtte fra staten til heder å ære for hans verk.). Han var den første Norske statsborger som fikk diktergasje. Diktergasje fikk han fordi han sto for kristendom, folkelighet, frihet og norskdom. Summen han fikk var 3 spesidaler pr. måned. I årene 1866-71 var han redaktør for "Norsk Folkeblad". Bjørnsons store mål som forfatter og dikter var å starte en ny storhetstid, han ville også vise slektskapet mellom sagatiden og de norske bønder. Han begynte å skrive dikt, sagadramaer og bondefortellinger.

Selv om ikke alle Bjørnsons verk virker like aktuelt og friskt i dag, er han stående som en av de sterkeste og mest verdifulle lyrikere norsk litteratur noensinne har hatt. Om ham kan man fortsatt si det Knut Hamsun skrev i sitt dikt til hans 70 års fødselsdag: "Tit slet du med Flid for at lægge det øde med god Teori; men se om du lyktes deri! Langs Mose og Mark duver Dikterens Lotus paa hele din sti!" Bjørnson var engasjert i mennesker fra flere land, med samme lidenskap for frihet og nestekjærlighet. I Slovakia ble hans navn hogd inn i en enorm fjellvegg til takk og "evig ihukommelse". Da han døde i Paris, ble han hentet hjem på et norsk krigsskip, og begravd i Norge. Like før hans død hadde han hatt et slagtilfelle, de forsøkte å redde ham med en elektrisk kur. Men til tross for mange måneders kjemping overvant døden han til slutt.

Ved Henrik Ibsens side, står Bjørnstjerne Bjørnson frem som de største norske forfattere på 1800 tallet. Bjørnsons internasjonale berømmelse ble ikke så stor som Ibsens, men med sin djerve høvdingelegning spilte han en stor rolle i sin samtid, og litterært var han en dristig natur som slo inn på mange nye veier.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev også teksten til den Norske nasjonalsang, mens komponisten Rikard Nordraak skrev melodien.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev bondefortellinger, fordi han mente det var viktig å skape noe som var ekte Norsk. Bondefortellinger var noe av det norskeste Bjørnson kunne tenke seg. Da "Synnøve Solbakken" kom ut i 1857, solgte den til gull. Boken solgte mer enn den ble trykket. "Synnøve Solbakken" handler om en stri gutt som heter Torbjørn. Torbjørn blir senere forelsket i Synnøve. Synnøve er en meget pen, god og fager pike som også blir svært glad i Torbjørn. Men hennes foreldre liker ikke Torbjørn, fordi han stadig havner opp i bråk. Synnøve gråter seg i søvn over alle Torbjørns synder. Torbjørn velger å forbedre seg slik at han kan bli verdig Synnøve. Etter en lang hard kamp klarer han og drepe sitt strie seg.

Noen av rollefigurene i "Synnøve Solbakken" er tatt fra Bjørnsons egne opplevelser og erfaringer. Her er litt symmetri blant personene i boken: Sæmund er far til Torbjørn og Guttorm, er far til Synnøve. Sæmund er streng men har likevel mye godt i sitt hjerte, mens Guttorm bare er varm og snill. Det sies at Sæmund lignet indirekte på Bjørnsons egen far. Ingebjørg er Torbjørns mor og Karen er Synnøves mor. Ingebjørg er snill og varm, mens Karen er kjølig, litt streng men likevel velmenende. Aslak er Synnøves motpol. Han jobbet som tjenestegutt på Torbjørns gård Granlien. Aslak påvirket Torbjørn i negativ retning. Sæmund er den person som er best skildret i fortellingen. Komposisjonen og stedsbeskrivelsen (topografien) i fortellingen er nærmest perfekt. Synnøve er et symbol på kristendommen, det gode som Torbjørn må strekke seg mot. Granlien ligger på skyggesiden mens Solbakken ( Synnøves gård ) er solsiden. Synnøve Solbakken er Bjørnsons egen ideologi av kristendommen.