I 1948 ville vestmaktene innføre en felles valuta i sine soner for å gjøre det lettere å utvikle næringslivet. Stalin ble redd for at tyskland skulle bli delt i to stater. Han ville tvinge vestmaktene til og oppgi planene sine og stengte veier, jernbaner og kanaler inn til vestmaktenes soner i Berlin. Blokaden satte en stopper for vestmaktenes forsyninger og de to millioner vestberlinerne var i ferd med å bli overlatt til kommunistisk styre. Det kunne se ut som om den eneste muligheten for vestmaktene var å bryte blokaden med makt. Men det kunne føre til krig, og det ønsket ingen. Dessuten var sovjetiske styrker overlegne.

En løsning få trodde på, stod igjen. Det var å opprette en luftbru til Berlin gjennom tre luftkorridorer fra Hamburg, Hannover og Frankfurt. Det var ikke mange som trodde det ville være mulig å frakte for eksempel kull til to millioner mennesker med fly, men med streng rasjonering klarte luftbrua og forsyne vestberlinerne. Sovjetunion våget ikke å skyte ned flyene. Det kunne ha utløst krig. Etter 318 dager innså Stalin at slaget var tapt, og opphevet blokaden av Berlin.

NATO

Berlinblokaden bidrog til at landene i vest gikk sammen i en antikommunistisk militærallianse. 4. april 1949 underskrev ti europeiske land sammen med USA og Canada Nato-traktaten. Den bestemte at et angrep på ett av medlemslandene var det samme som et angrep på alle. Nå begynte kappløpet om å lage de mest moderne våpnene. Forbundsrepublikken Tyskland(Vest-Tyskland) ble opprettet av vestmaktene og Sovjet opprettet Den tysk demokratiske republikk(Øst-Tyskland). Dermed var Tyskland delt i to. Sovjetunionen svarte vestmaktene med og lage Warzawapakten for landene i Øst-Europa. Warzawapakten var akkurat like NATO bare med forskjellige medlemmer.

Berlinmuren

Natt til 16. august 1961 ble den østlige delen av Berlin avstengt fra resten av Berlin av østtysk soldater. I første omgang med piggtrådsperringer, men i løpet av de neste ukene bygde de en betongmur tvers gjennom byen. Berlinerne så med fortvilelse på at byen ble delt i to. Den frie trafikken mellom sonene stanset og familier og venner ble skilt fra hverandre. Alle lurte på hvorfor muren ble bygd. Mange østtyskere drømte om et liv med mer frihet og høyere levestandard. Byen var delt i fire okkupasjonssoner, men avtaler var at det skulle være åpne grenser mellom sonene.

I 1961 hadde nesten 2,5 millioner østtyskere flyktet til vest. Det var unge mennesker med god utdanning. Sovjet fryktet at hele den østtyske staten ville bryte sammen og bestemte at det skulle bli bygd en mur tvers gjennom Berlin. Grensevakter bevoktet muren med ordre om å skyte dem som forsøkte og flykte. I vest ble muren kalt Skammens mur. I Øst-Tyskland ble den økonomiske politikken mindre sentralstyrt, noe som førte til økonomisk vekst. Industriproduksjonen økte og det ble bygd nye boliger og de fleste innbyggerne kunne merke en forbedring av levestandarden. Stadig flere kunne kjøpe forbruksvarer som kjøleskap og fjernsyn. Makthaverne i Øst-Tyskland ville ikke bare kontrollere befolkningen, de ville også påvirke måten menneskene tenkte og handlet på. Slike ville de skape et sosialistisk samfunn.

Forente Nasjoner

Allerede mens den andre verdenskrigen pågikk, planla de allierte å stifte FN, men ingen av dem forutså den kalde krigen. De trodde at samarbeidet under krigen skulle fortsette etterpå. Sammen skulle de sikre verdensfreden. Det skulle i første rekke være oppgaven til FNs sikkerhetsråd. Her hadde stormaktene flertall. FN-pakten bestemte at beslutninger i sikkerhetsrådet måtte være enstemmige. Hvis en stormakt stemte nei, kunne sikkerhetsrådet ikke fatte noe vedtak. Stormaktene hadde vetorett.

Straks etter freden i 1945 viste motsetningene mellom øst og vest seg også i FN. De fleste av de 51 medlemslandene følte seg presset til å ta parti for enten USA eller Sovjetunionen. Alle statene i Nord- og Sør-Amerika var på USAs side. I tillegg kom USAs allierte i Europa. Sovjetunionen hadde derfor som regel ingen mulighet til å få flertall. Dermed brukte sovjeterne ofte sitt veto i sikkerhetsrådet, og FN ble lammet i saker som gjaldt fred og sikkerhet. Kommunistene seiret i Kina i 1949, og USA fikk FN til å nekte å ta opp Kina som medlem. Dette svekket også organisasjonen.

Atomkappløpet

Arbeidet begynte ved "University of Chicago`s" metallurgiske laboratorium. Det ble ledet av Enrico Fermi, som hadde flyktet fra Italia i 1938 etter at han fikk Nobels pris. Staben inkluderte James Franck, Leo Szilard, Eugene Rabinowitch, Edward Teller og Arthur Compton. Ved årsskiftet 1942, var prosjektet under veis til å bygge en atombombe, men selv om en selvoppholdende kjedereaksjon hadde oppstått hadde de flere problemer å overkomme, blant de store var: Uran separasjon, Plutonium produksjon og Bombe designet. I juli 1943 ble Robert Oppenheimer utpekt til leder for bombe gruppen. Manhattan Prosjektet ble godt hjulpet av flere fremstående europeiske forskere, som hadde rømt fra Hitlers Nazi regime. Det ble også hjulpet av selskaper som DuPont Corporation, som assisterte med å gjøre vitenskapelige oppdagelser om til industriell produksjon. Da prosjektet var over var det over hundre tusen arbeidere som jobbet på tre forskjellige steder i Amerika, disse stedene fortsatte å hjelpe til med å utvide USAs atombombe arsenal. Prislappen på prosjektet endte på $2.000.000.000 (2 milliarder dollar).

De første atombombene ble fraktet med bombefly. Da kunne USA nå sovjetunionen fordi USA hadde baser i Europa, men Sovjetunionen kunne ikke nå USA med sine fly. På 1960-tallet hadde begge supermaktene utviklet raketter som kunne frakte atombomber. Ingen av landene hadde godt nok forsvar mot rakettene. De kunne skytes opp fra siloer på land og fra atomdrevne undervannsbåter, som det ikke var mulig å oppdage. Og selv om en supermakt klarte å ødelegge den andre først, kunne angriperen i neste omgang bli ødelagt av raketter fra atomundervannsbåtene. Dette ble også kalt MAD(mutually assured destruction), som betyr gjensidig sikret ødeleggelse. Våpenkappløpet fortsatte likevel. I slutten av 1960 årene ble rakettene utstyrt med mange atomvåpen, og hver enkelt bombe kunne dirigeres mot ulike mål.

I 1970-årene utviklet supermaktene krysserraketter, som var vanskelige å oppdage fordi de fløy lavt og ble fjernstyrt mot målet. Siste spiral i våpenkappløpet var planleggingen av romvåpen, men i 1987 avbrøt USA stjernekrigsprogrammet. Noe som er ganske omdiskutert i nåtidens nyheter er et nytt våpenkappløp mellom USA og Russland og det nye stjernekrigsprogrammet som USA holder på med. Russland testet en helt ny generasjon interkontinentale raketter, med plass til ti atomstridshoder. USA starter våpenkappløpet med et amerikansk rakettskjold over Europa med baser i Polen og Tsjekkia som har sagt ja til forsvaret. USA lyver om forsvar sier Terje Torsteinsson, oberstløytnant ved forsvarets stabskole. Han sier også at USA lyver når de sier at forsvaret er mot Iran og Nord-Korea men at de er rettet mot Russland, tidligere sovjetunionen for å avskjære raketter.

Cuba-krisen

Menneskeheten har aldri vært nærmere en atomkrig enn i oktober 1962. Årsaken var at Sovjet var i ferd med å sette opp rakettbaser på Cuba. Hvis rakettene ble skuddklare, kunne de dekke mesteparten av Amerika, og Sovjet ville få større kontroll over USA. De to nervepirrende ukene var en del av den kalde krigen, og er blitt kalt Cuba-krisen. I januar 1959 brøt styret i Cuba sammen, og Fidel Castro kom til makten.

I begynnelsen var USA positive til maktendringen, men da Castro-styret innførte nye reformer som påvirket USA, ble innstillingen en annen. På grunn av dette ble Cuba nødt til å se seg etter en ny alliansepartner. Sovjet, som aldri hadde hatt en alliansepartner i den vestlige verden, var ikke sene om å melde seg. Egentlig hadde ikke Fidel Castro vært kommunist, men på grunn av omstendighetene ble han tvunget til å være ''på lag'' med Sovjet.

I februar 1960 inngikk Cuba og Sovjet en omfattende handelsavtale. Forholdet mellom Cuba og Sovjet skapte stor oppsikt i USA, nå hadde kommunismen fått fotfeste i deres egen bakgård. Den 17. april 1961 fraktet amerikanske skip 1500 eksilcubanere tilbake til hjemlandet. Der gikk de i land på Cubas syd side. Inntrengerne hadde forventet at angrepet ville gjøre slik at cubanerne ville gjøre opprør mot Castro-styret. Men det skjedde ikke, Cubas forsvarstyrke nedkjempet inntrengerne i løpet av tre dager. Angrepet var en stor fiasko for USA, stormakten hadde dummet seg ut for hele verden, og båndet mellom Sovjet og Cuba ble bare enda sterkere. 14. oktober 1962 oppdaget et amerikansk spionfly at det ble bygd rakettbaser på Cuba. Dette var en stor trussel for amerikanernes sikkerhet. Hvis rakettene ble klare, var det bare snakk om minutter før hvilken som helst by i USA kunne bli rammet. To dager senere, den 16. oktober 1962, ble presidenten i USA, John F. Kennedy, informert om tilstanden. Presidenten og rådgiverne hans overveide flere muligheter for å få bukt med situasjonen. En av mulighetene som ble vurdert var en stor aksjon mot Cuba. Resultatet ble at USA laget en blokade til sjøs omkring Cuba.

I en TV-tale 22. oktober erklærte Kennedy at hvis rakettene ikke ble fjernet ville USA trappe opp motstyrkene og hvis en eneste rakett ble avfyrt mot USA ville motangrepet mot Sovjet bli enormt. Det var tilsynelatende uenigheter i det sovjetiske styret om hvordan man skulle reagere, men sovjetiske skip som var på vei til Cuba snudde. Byggingen på rakettbasene fortsatte. 26. oktober mottok Kennedy et telegram fra den sovjetiske lederen Khrusjtjov hvor det sto at hvis USA garanterte at landet aldri ville delta i et angrep på Cuba ville rakettbasene bli fjernet. Kennedy mottok også et nytt telegram der det sto at rakettene på Cuba ville bli demontert hvis USA tok bort sine raketter i Tyrkia. Kennedy tenkte taktisk, og svarte bare på det første telegrammet. Han latet som at det andre ikke var blitt mottatt, og svarte bekreftende på det første. 28. oktober 1962 aksepterte Khrusjtjov det amerikanske svaret og en katastrofe var forhindret. I tiden som fulgte ble rakettene demontert og fraktet tilbake til Sovjet. Til gjengjeld har USA holdt sitt løfte om å ikke angripe Cuba.

Heldigvis fikk Cuba-krisen konsekvenser som skulle hindre nye kriser mellom de to partene. De to landene etablerte en direkte telefonlinje mellom Washington og Moskva slik at de to statslederne kunne avklare misforståelser og ikke skape farlige situasjoner. Tre måneder senere fjernet USA rakettene sine fra Tyrkia og Italia. En avtale mellom de to landene forbød testing av atombomber i lufta. Sovjet bestemmer seg for å få den samme atomkapasiteten som USA. Det skjer i 1972. Det oppstår en splittelse mellom Sovjet og Kina.

Vietnam-krigen

Den kalde krigen spredte seg raskt til andre verdensdeler. For USA og Sovjetunionen handlet det ikke bare om å hindre den andre parten og få allierte. Land som var i konflikt med et naboland, eller som kjempet mot opprørere i eget land, framstilte seg gjerne som antikommunister og fikk våpenhjelp fra USA. Dermed var den andre parten sikret støtte fra Sovjetunionen.

Etter krigen startet kolonienes frigjøringskamp fra de gamle europeiske kolonimaktene. Kolonimaktene var allierte med USA, og derfor kunne ikke USA støtte kolonienes i deres kamp. Da stod Sovjetunionen, og også Kina, klar til å hjelpe. Etter den andre verdenskrigen ville Frankrike gjennomrette sitt kolonirike i Vietnam. Vietnameserne gikk ikke frivillig med på det, og i Nord-Vietnam seiret de over franskmennene. Vietnamesernes leder het Ho Chi Minh som var leder for Vietminh, og de fleste av tilhengerne hans var kommunister. Vanlige vietnamesere beundret og støttet kommunistene fordi de hadde fått utlendingene ut av landet.

I 1955 ble landet delt i Nord- og Sør-Vietnam. Regjeringen i sør hadde liten støtte blant folk fordi den var korrupt og lite effektiv, og det ble dannet en kommunistisk opprørbevegelse, Vietcong. Regjeringen i sør bad USA om hjelp mot kommunistene. Den amerikanske regjeringen mente at mange land i Sørøst-Asia var så svake at de kunne velte over ende som dominobrikker og bli kommunistiske hvis først Vietnam falt. Dette kalte de Dominoteorien.

I valgkampen i 1964 sa USAs president Lyndon B. Johnson: Et Asia truet av kommunistisk herredømme vil sett selv sikkerheten til USA i fare. Han ville derfor sende amerikanske soldater til Vietnam. Johnson ble valgt til president med stort flertall. De fremste teknologiske våpen fra den rikeste nasjonen i verden ble satt inn mot geriljasoldatene i Vietnam. Helikoptre struttenede av maskingevær og raketter gikk lavt over landsbyer hvor amerikanerne mente det var geriljasoldater. De bombet og skjøt før de landsatte soldater. Amerikanerne brukte napalm for å ødelegger landsbyer og mennesker. Napalm er en brennende væske som klistrer seg fast til huden og brenner i hjel mennesker. Giftige kjemikalier ble brukt for å fjerne bladene i regnskogen som skjulte geriljasoldater. Kjempestor bombefly slapp flere bomber over Nord-Vietnam enn det ble brukt under hele den andre verdenskrig.

Men USA vant ikke fram. Vietcong blandet seg med vanlige folk om dagen og kjempet om natten. Vietcong hadde kommandoposter, lagre og oppholdsrom under jorda. Luftventilene ned til de underjordiske rommen ble skjult i hule trær i regnskogen. Vietnamkrigen var den første krigen som ble dekt på fjernsyn. Folk demonstrerte i gatene og på universitetene og krevde en slutt på krigen. President Johnson ble tvunget til ikke å søke gjenvalg i 1968. Den nye presidenten, Richard Nixon, lovte i sin valgkamp at han ville ”bring the boys home”. Kongressen nektet å bevilge flere penger til krigen. Nå måtte sørvietnameserne føre krigen mot nordvietnam aleine. Det ble sluttet fred mellom USA og Nord-Vietnam, men krigen børt snart ut igjen. Nord-Vietnam erobret Sør-Vietnam, og de amerikanske troppene måtte forlate landet. Vietnam ble ett land igjen med en kommunistisk regjering. Et lite bondefolk i Sørøst-Asia hadde vunnet fullstendig over verdens mektigste stat.

Gorbatsjov

I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Han skjønte fort at noe drastisk måtte gjøres. Først og fremst måtte rustningsutgiftene ned. Nær 30 prosent av statens inntekter ble brukt på å følge med i atomkappløpet. Gorbatsjov tok initiativet til et møte med president Reagan. Amerikanerne var svært skeptisk til å begynne med, men skjønte fort at Gorbatsjov mente alvor. I 1987 ble de enige om den første nedrustningsavtalen under den kalde krigen.

Gorbatsjov ville også endre kommunismen. Han brukte slagordene glasnost(åpenhet) og perestrojka(reformer). Andre partier enn kommunistpartiet ble tillet ved valgene, og staten skulle ikke lenger kontrollere massemediene. Private fikk lov til og starte bedrifter og drive handel. Men reformene tilfresstilte verden de som fremdeles trodde på kommunismen, eller de liberale som ville kvitte seg med den gamle ideologien. Gorbatsjov godtok at landene i Øst-Europa forkastet kommunismen og gjorde seg uavhengige av sovjetunionen. Sovjetunionen bestod av mange ulike folkeslag og delrepublikker. Disse krevde også større selvstendighet. Dette første til at sovjetunionen gikk i oppløsning, og Gorbatsjov måtte gå av. Det ble dannet et forbund av stater med Russland som den største og viktigste staten. Boris Jeltsin ble president i Russland. Bare en supermakt var tilbake, USA.

Berlinmurens fall

Berlinmuren falt om natten mellom torsdag 9. november og fredag 10. november 1989. Årsakene til murens fall var det sterke presset fra befolkningen om å innføre reisefrihet og den økende republikkflukten fra DDR til Vest-Tyskland, delvis gjennom ambassader i forskjellige østeuropeiske land og delvis gjennom Ungarn, som hadde åpnet sin grense til Østerrike. Etter at flere vesttyske radio- og fjernsynsstasjoner hadde meldt at «muren er åpen» samlet det seg flere tusen østberlinere ved grenseovergangene som forlangte at muren skulle åpnes.

På dette tidspunktet var verken grensetroppene eller Stasis passkontrollenheter informert om nye regler. Uten konkrete ordrer å forholde seg til, og under press fra folkemassene, valgte grensevaktene ved Bornholmer Strasse først å åpne grenseovergangen, og senere ble flere grenseoverganger i Berlin og andre steder ved den tyske grensen åpnet. Sent om natten fulgte flere åpningen på fjernsyn og begav seg mot grenseovergangene. Men den store stormen av folkemasser fra øst til vest kom om formiddagen den 10. november. Etter at kommunistregimet falt sammen ble muren i løpet av kort tid revet, og det er i dag få spor igjen etter den. Det er imidlertid markert på bakken hvor den gikk.

Israels barriere på vestbredden, også omtalt som muren eller sikkerhetsjerdet, betegner en ca 670 kilometer lang avsperring som er under bygging inne på og langs grensa til det okkuperte vestbredden. Palestinske selvstyremyndigheter og enkelte menneskerettighetsaktivister omtaler barrieren som en apartheid-mur. På den annen side foretrekker israelske myndigheter betegnelsen sikkerhetsgjerde. De viser til at det på mindre sentrale områder brukes en mindre massiv form for avsperring, med blant annet høye stålgjerder, som imidlertid er omgitt av sikkerhetssoner og israelske patruljeveier.

En drøfting av ideologienes betydning

Et argumentet for at den kalde krigen er en ideologisk konflikt, er stedfortrederkrigene. Det dreier seg om kriger i andre land der stormaktene har vært involvert. Sovjet har støttet kommunistiske maktovertagelser, mens USA har forsøkt å hindre dette. På den annen side dreier disse krigene seg ikke bare om ideologiske interesser, men også om strategiske. Hvis for eksempel Sovjetunionen hadde fått fotfeste på Cuba, ville dette kunne ha forskjøvet den militære maktbalansen.

En forutsetning for å se disse krigene som ideologisk fundert, er at man godtar tradisjonalistenes oppfatning om at Sovjetunionen ønsket verdenskommunisme, og at USA forsøkte å hindre dette. En stor del av ordkrigen mellom de to landene har dreid seg om ideologi. Spesielt i USA har frykten for kommunismen vært stor, og propagandaen deretter. Et pussig poeng er det at Reegan som første gang ble valgt på et sterkt antikommunistisk program, oppnådde slike resultater med Gorbatsjov, og at den sterkt antikommunistiske Nixon fikk et så godt forhold til de kinesiske lederne.

Denne perioden rundt forrige tiårsskifte var mye ideologisk sentrert. Noen har også spurt seg om makt i seg sjøl er et aspekt ved selve ideologiene. Spørsmålet er om maktutvidelse har vært nedfelt i landenes ideologier. Noen ganger kan det ha virket slik, da det for landene av hensyn til egen sikkerhet ikke har vært " nødvendig " å gripe inn. Eksempel på dette er Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968. Var ønsket her å vise sin makt, eller var det en reel trussel mot Sovjetuniuonen?

Hvis man ser bort i fra det ideologiske aspektet, må man mer godta revisjonistenes synspunkt om de økonomiske motivene. De mener at den kalde krigen i stor grad dreier seg om å sikre økonomiske interesser, og da spesielt fra USAs side. Men også Sovjet har vært innstilt på å få gjennomført sine økonomiske mål, som først og fremst har gått på handel med de andre landene i østblokken. Noen historikere har hevdet at politikken til Sovjetunionen ikke er kommunistisk, men russisk. Før revolusjonen i 1917 var tsarene også opptatt av ekspansjon, selv om deres politikk var borgerlig. Jeg har tidligere nevnt at makt i seg selv kan være ideologisk fundert, men selve ønsket om makt kan også være uttrykk for noe helt annet.

Oppsummering

Jeg tror at ideologiene har spilt en viktig rolle i den kalde krigen. På det storpolitiske planet har den vel kanskje ikke hatt en veldig stor innflytelse, men jeg tror derimot hos den vanlige borger kan den ha betydd mer. Spesielt i det veldig antikommunistiske USA. Der har det etter krigen vært flere store prosesser mot kommunistene.Også i Sovjetunionen har kritikken mot det overflatiske og materialistiske samfunnet vært stor, selv om motstridende meninger ikke har sett dagens lys.

Det er klart at de politiske lederne har vært påvirket av disse strømningene i velgermassene. Dette har de også tatt med seg til politikkens verden, og ideologiene har fått sin innflytelse.