Innholdsfortegnelse

Forord

- Problemstilling

Ingvar Ambjørnsen

Handlingsreferat

- Fugledansen

- Brødre i blodet

- Elsk meg i morgen

Analyse

Konklusjon

Refleksjonsnotat

Kilder

 

 

Forord

I anledning vg3 pålagte særemneskriving har jeg valgt Ingvar Ambjørnsen og hans bøker om Elling, henholdsvis de tre siste i serien av fire bøker:

- Fugledansen, 1995, Cappelen Damm

- Brødre i blodet, 1996, Cappelen Damm

- Elsk meg i morgen, 1999, Cappelen Damm

 

Noen av de første bøkene jeg fikk interesse for å lese var Ambjørnsens bøker om Pelle og Proffen. Jeg ble da veldig begeistret for denne forfatteren. Senere begynte jeg på første Elling bok, Utsikt til Paradis, og ble utrolig begeistret for disse bøkene. Jeg har lest alle bøkene om Elling og syntes disse bøkene er helt fantastiske. De tar for seg karakterer som er litt ”outsidere” i samfunnet, men som enhver kjenner seg igjen i. Grunnen til at jeg ikke har valgt å ta med den første boken i serien om Elling, er fordi den ikke har med Kjell Bjarne. Han er en personlighet som kan sammenlignes med Elling. I denne analysen av Elling bøkene vil jeg se nærmere på hvordan to ”enkle” sjeler som Elling og Kjell Bjarne blir mottatt i samfunnet, og har derfor valgt problemstillingen:

”Hvordan blir Ambjørnsens Elling i bøkene om han fremstilt” og ”på hvilken måte får han personene til å bli virkelige”, ”er Elling og Kjell Bjarne virkelig så forskjellige fra ”vanlige” mennesker”?

 

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen ble født i Larvik der han vokste opp i et relativt tøft miljø. Ambjørnsen var aldri spesielt skoleflink, men likte godt å skrive til tross for sin mangel på rettskriving. Ambjørnsen levde som sagt i et tøft miljø og var helt på kanten av stupet; han vanket blant annet i svært tunge rusmiljøer og eksperimenterte selv med hasj. Miljøene Ambjørnsen vanket i gav han god innsikt i tøffe miljøer og han er nok derfor bedre skikket enn de fleste til å skrive om slike emner. Debuten til Ambjørnsen kom med ”23-salen”, som handlet om livet på et psykiatrisk sykehus. En bok han hadde fått inspirasjon fra da han jobbet som ekstrahjelp på Dikemark. Ambjørnsen er nok mest kjent for ungdomsserien ”Pelle og Proffen” som skildrer nettopp det tøffe miljøet Ambjørnsen selv var innom, men mange vil nok likevel huske Ambjørnsen for nettopp Ellingbøkene.

 

Handlingsreferat

 

Fugledansen

Elling er innlagt på Brøynes Behandlingshjem etter et psykisk sammenbrudd som følge av hans mors død. På Brøynes møter Elling Kjell Bjarne, en karakter som følger Elling gjennom hele serien. Fugledansen er delt i tre deler, der den første delen er om Ellings inntog på Brøynes og starten på hans bekjentskap med Kjell Bjarne. Del to er om når Ellings mor drar med Elling, dog noe ufrivillig på badeferie til Benidorm i Spania. I tredje og siste del av boken møter vi igjen Elling på Brøynes, travelt opptatt med å skrive leserinnlegg for å komme nærmere sin drøm om å bli forfatter.

 

Brødre i blodet

Her møter vi Elling og Kjell Bjarne i sin nye trygdeleilighet på ”selveste majorstuen” i Oslo, etter at Gunn, hjelpepleieren på Brøynes, mente at guttene var klare for å leve alene. Guttene er litt utilpass i starten og sitter mye inne, men det går seg til gjennom boken. Kjell Bjarne møter etter hvert Reidun Nordsletten som han utvikler et forhold til, samtidig møter Elling Alfons Jørgensen som blir Ellings første ”selvskaffede” venn. Boken avsluttes med at guttene får seg en ”dagen derpå lærepenge” etter en hard natt på byen for å feire at Reidun har fått barn.

 

Elsk meg i morgen

Denne boken avslutter serien om Elling med at Kjell Bjarne nå har flyttet inn hos Reidun og fått seg jobb i dagligvarehandelen. Elling derimot har fått tilbakeslag og falt tilbake i et sammenbrudd, han har nærmest grodd igjen i sin egen leilighet og vasker verken seg selv eller leiligheten. Kjell Bjarne og Reidun får riktignok skikk på Elling etter hvert og Elling er tilbake. Elling får så vidt prøve kjærligheten før han klarer å spolere den ved å si at Lone’s mange ekskjærester er forkastelige, og at hun er billig. Elling står da nok en gang på bar bakke, og må klare seg alene igjen, dog med mer ballast i bakhånd.

 

Analyse

Alle tre bøkene er fortalt av Elling, i den første boken, Fugledansen, er det nesten utelukkende monologer men i de to siste bøkene blir det mer dialoger også, selv om Elling er den dominerende stemmen i alle bøkene. Dette gjør at vi får et godt innblikk, og vi kommer nært innpå Elling hans tanker. Elling fremstår som en individualistisk sosialdemokrat som er besatt av gro Harlem Brundtland og arbeiderpartiet. På en rar måte virker Elling som en fornuftig mann med integritet, empati og en evig drømmer. Det virker som Ambjørnsen har funnet selve erkeeksempelet på en trygdebruker som han forsøker å fremstille, noe han klarer med glans.

 

Selv om bøkene er fylt med humor får vi en viss medfølelse for Elling. Vi ler med han, ikke av han. Mye kan vi takke Ambjørnsen for i måten han får Elling til å både troverdig og noe patetisk i måten vi kan kjenne oss igjen på. I den grad vi kan kjenne oss igjen i Elling er det i hovedsak i situasjonene han havner i som vi selv er glade for ikke å være i (Fugledansen side 124); ”Her kommer Elling, liksom. I flere hundre kilometer i timen. Skulle vi aldri ta av, vi måtte snart befinne oss helt ved enden av rullebanen? Jeg merket at et skrik bygget seg opp i mitt aller innerste, det var spenningen som ville opp og ut, adrenalin og blod pumpet i meg, jeg knuget mors hånd. Jeg krystet den, der tok vi av, der tok vi simpelthen av, vi hadde luft under vingene, jeg klarte ikke å holde meg lenger, maktet det rett og slett ikke, jeg brølte JAAAAAA! Og falt utmattet tilbake i setet”.

 

Angsten er tydelig tilstedeværende hos Elling, dog i forskjellig grad gjennom bøkene, men Ellings virkelighetsoppfatning er derimot noe fraværende, kanskje som et resultat av angsten. At Elling har et svekket grep om virkeligheten kan vi spesielt se i Fugledansen da Elling tror at Gunn holder tilbake følelsene for ham til det beste for hennes barn, og at de to vil reise vekk sammen og gifte seg, (fugledansen side 32); ”Da ville jeg gi alt jeg eide og hadde. Jeg ville rett og slett ignorere ektemannen hennes. Presse ham ut av hans eget revir. Mot Gunns barn, derimot, ville jeg være mild som fløte. Overfor dem ville jeg opptre som den faren jeg så ofte hadde drømt om, og savnet. Gjennom dem ville jeg faktisk kunne bli min egen far”.

 

Elling har også vanskelig for å stifte nye bekjentskap, noe som kan by på konfrontasjoner som nettopp skjer mellom Elling og Kjell Bjarne da mangel på menneskekunnskap fører til situasjoner som ikke ville oppstå om han hadde hatt litt allmenn sosial intelligens. Elling syntes Kjell Bjarne er noe av det frekkeste og mest inkompetente mennesket som er skapt. Et eksempel fra Fugledansen er da Kjell Bjarne snakker om at han ønsker seg en klokke til jul og Elling kan for det første ikke skjønne hva som er meningen med å gi gaver til folk som står han nær, i hvert fall ikke til en 120 kilo gorilla, som han omtaler Kjell Bjarne som. Denne situasjonen skjønner man at Elling er veldig utilpass med.

 

I Brødre i blodet virker det som Elling har vokst, han har blitt mer modig og tør faktisk etter hvert og gå utenfor leiligheten, han oppsøker kafeer for likesinnede diktere og debuterer også selv som ”surkålspoeten E”, det at Elling helt på egenhånd blir venn med Alfons Jørgensen er et stort steg for Elling og han er nok stolt av den prestasjonen; ”På vei oppover Hegdehaugsveien begynte det å gå opp for meg at jeg muligens hadde skutt gullfuglen. At jeg kanskje hadde funnet en venn, helt på egenhånd. Ja, etter som vi la meter på meter bak oss uten at noe som helst ble sagt, fikk jeg en følelse av å ha funnet et menneske som jeg ubevisst hadde søkt etter hele livet” (s. 96-97 i Brødre i blodet).

 

I ”Elsk meg i morgen” er riktignok Elling tilbake i gammelt slag, angsten har inntruffet igjen og han er langt nede og det er enn noen gang tydelig at Ellings potensiøse selvoppfatning ikke henger sammen med hans faktiske ståplass i sosial sammenheng, kanskje dessverre. Riktignok får Elling orden på livet igjen med hjelp fra sin gode venn Kjell Bjarne og Reidun Nordsletten, men han er tydelig berørt av å måtte være alene i med at Kjell Bjarne har flyttet inn hos Reidun, som om ikke det var nok har i tillegg Ellings sosialdemokratiske sjel blitt frustrert over at Gro overgav makten til Jagland (s.65-66) ”Radioen sto på, og da jeg kom tilbake til stuen, detonerte bomben! Gro hadde bare en time tidligere gitt fra seg makten til den notoriske klodrianen Torbjørn Jagland. Mannen som var kjent land og strand rundt for sine kroniske kommunikasjonsproblemer, og furtne fremtoning. Det ble for mye for meg. Jeg måtte overende på sofaen. Jeg gråt meg tom, for en vegg var falt ut av huset mitt. Bare dager senere begynte Jagland å snakke om Det norske hus. De fikk ikke kjørt frem materialene engang, før den ene skandalen avlet den andre. Gro var borte. Vi var overlatt til oss selv”

 

I løpet av boken som også er den dystreste av de tre, utvikler Elling etter hvert et alter ego som vi møter når livet hans roter seg til. Oliver Grøtte er en hevner og en drapsmann og Ellings rake motsetning. Vi møter Grøtte blant annet på side 152; ”Jeg la øyeblikkelig merke til at Kjell Bjarne begynte å bli temmelig tynn i håret midt oppe på hodet. Så vidt jeg kunne huske, hadde jeg aldri betraktet ham fra den vinkelen før. Det gav meg en slags følelse av… makt. Ja, av makt. Der nede satt han sammen med de andre besøkende. De ante ingen verdens ting om jeg nå sto her og betraktet dem inngående. Oliver Grøtte står der stille i mørket. Ikke en bevegelse. Kvinnen på den regnvåte veien nedenfor har ingen anelse om at hun nå skal dø”.

 

Hele serien fortalt gjennom Ellings øyne gjør at vi nå kan kjenne oss igjen i Elling, vi føler med han og kan le med han på en måte som ikke er overflatisk, men likesinnet latter. En mulig forklaring er skjæringspunktet i bøkene mellom latter og gråt, bøkene er skrevet slik at alt faller seg naturlig når man leser, når man skal gråte og når man skal le.

 

Kjell Bjarne blir vi også kjent med gjennom Elling, som får sin introduksjon i Fugledansen der Elling omtaler han som en stor kar på sin egen alder med tynt pistrete hår. Han er en person som blir tvunget inn i Elling sitt liv, som Elling har ingen ambisjoner om å bli kjent med. Det er helt tydelig at Elling er skeptisk i starten, men det forandrer seg etter hvert, naturlig nok siden guttene blir nødt til å bo sammen. Kjell Bjarne blir på en måte fremstilt som en rånetype, en slags bonde i byen med mangel på verbale ferdigheter, brutal på utsiden, men veldig god på innsiden, oppsummerer nok Kjell Bjarne ganske greit. Elling blir ved flere anledninger fascinert av Kjell Bjarne, som da han bærer på folk når det trengs(brødre i blodet side 121); ”Og jeg tenkte: Nå bærer han igjen. Kjell Bjarne bærer. Han hadde båret meg i sin tid, etter et ekkelt sammenbrudd, der jeg til og med presterte og ødelegge en splitter ny dress. For bare noen dager siden hadde han båret Reidun Nordsletten med en selvfølgelig rutine i bevegelsene, som fikk meg til å forstå at slik hadde han båret rundt på den forhatte moren sin. Nå bar han Alfons Jørgensen. Det var bare slik det var. Kjell Bjarne bar de menneskene han traff. Underlig.”

 

De to guttene utfyller hverandre veldig bra, til tross for at deres mangel på forutsetninger leder de inn i flere komplikasjoner som da de blir invitert på middag til støttekontakt Frank Åsli fra Oslo kommune. ”Hvis man først tviler tuller seg bort, går fire timer fortere enn man aner, og jeg har alltid satt min ære i å være presis” (Brødre i blodet side 136). Dette avsnittet viser at guttene beregnet vel god tid til avtalen som førte til at de ble sittende å fryse i to og en halv time. Vennskapet dem i mellom var sterkt og de ble også blodsbrødre på den turen på hjemveien; ”Det gikk ikke bedre enn at Kjell Bjarne skled på en issvull, og dro meg med seg i fallet. Flasken kom under oss, og før vi visste ordet av det, lå vi der og kavet i saft og glasskår. Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena forsto vi at kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett. Tanken på AIDS skremte oss fryktelig den første timen, men etter at vi fikk plastret og roet oss litt ned, kom vi til at sjansen var minimal. Noen fordeler skal tross alt dem som lever i ufrivillig sølibat også ha.” (Brødre i blodet s. 143-144)

 

Guttene er helt klart avhengig av hverandre, spesielt frem til Kjell Bjarne møter Reidun, da blir Elling mer eller mindre tvunget til å klare seg selv ettersom de to flytter sammen og Elling blir boende alene. Allikevel er vennskapet dem i mellom sterkt og evig. Selve bøkene er nok om vennskap, det å være utenfor, men å ville komme seg inn. Kjærlighet to staute karer i mellom og om ensomhet.

 

Miljø

Miljøene Elling og Kjell Bjarne befinner seg i er steder der alle har en viss tilhørighet og alle har et forhold til. Dette er miljøer som den lokale kiosken, en litt sliten restaurant, drabantbymiljøet osv. Dette er steder der Elling og Kjell Bjarne til tider ikke klarer å oppføre seg som ”normale” folk. Man har normal viten om hvordan man skal oppføre seg på steder som dette. Det å begynne å krangle høyrystet på en restaurant er ikke naturlig. På denne måten får forfatteren leseren til å le fordi det er steder man kjenner seg igjen i.

 

Språk og litterære virkemidler

Språket som er brukt i bøkene er veldig typisk Ambjørnsen. Han er en av de forfatterne som er mest kjent for hvordan han får språket til å tilpasse leseren. Han var en av de første forfatterne som begynte å bruke tabu ord, og et språk som leseren selv snakker og kjenner seg igjen i. Et typisk eksempel er fra da Elling gir en personkarakteristikk av Kjell Bjarne (Brødre i blodet, side 196); ”I den tiden jeg hadde delt soverom med han, hadde jeg lært ham å kjenne som en stille og diskret onanist, en av det slaget som ikke plaget andre med sin egen seksualitet. Nå var det njepp, njepp, og fytte hæææælvete for full musikk.”

 

Et annet virkemiddel Ambjørnsen benytter seg mye av er bruken av adjektiver for at leseren skal få et tydelig bilde av hva han skriver om. Denne utstrakte bruken av adjektiver underbygger beskrivelsene. Eksempler er; ”mystisk indre ro” og ”overbærende eleganse”.

 

Ambjørnsen gir en ironisk fremstilling av livet i det norske sosialdemokratiet og kanskje er bøkene om Elling en reaksjon på HVPU reformen om å skape en minstenormal som alle kan passe inn i. HVPU reformen er ansvarsformen for psykisk utviklingshemmede fra 1991. ansvaret for psykisk utviklingshemmede ble overført fra fylkeskommunene til kommunene. Institusjoner ble nedlagt og de som hadde bodd der, ble etter hvert flyttet over til alminnelige boliger i sine hjemstedskommuner.

 

Konklusjon

Elling er på den ene siden et intelligent, tenkende og reflekterende menneske, som har synspunkter man ofte kan se seg enig i. Men på den andre siden skjønner man at man leser om et sykt menneske, der tankene og meningene hans er altfor ekstreme. Det er jo en grunn til at han ble lagt inn på en institusjon. Kjell Bjarne er en rollefigur som man assosierer med en litt typisk norsk mann. Han har en stor forkjærlighet for porno og mat og på mange måter upopulær, men samtidig en kjernekar man blir glad i. Man føler også empati for hans hjelpløshet.

 

Ambjørnsen får leseren til å kjenne seg igjen i både Elling og Kjell Bjarne, og på denne måten ler man med dem, og ikke alltid av dem. Virkemiddelbruk er en måte Ambjørnsen får dette veldig godt til på der en kombinasjon av ironi, adjektivbruk og språk får oss til å identifisere oss med hovedpersonene. Måten forfatteren får frem at Elling og Kjell Bjarne lever det sosialdemokratiske velferdssamfunnet, får oss til å assosiere oss med dem fordi dette er det samfunnet vi alle lever i.

 

Bøkene er godt fortalt og får folk til å tenke, og det er nok meget sannsynlig at Elling går inn i rekken av udødelige litterære skikkelser presentert av Ingvar Ambjørnsen.

 

Refleksjonsnotat

Da vi fikk vite om hva vi kunne skrive særemne om var jeg ikke i tvil om hva jeg ville skrive om. Det var krim, så jeg leste 3 krimbøker av Stieg Larsson. Da jeg begynte å skrive og formulere problemstilling osv. syntes jeg det var veldig vanskelig. Så istdenfor å bruke mer tid på det prosjektet startet jeg å skrive om Elling. Jeg hadde lest to av fire bøker fra før av og syntes at disse bøkene var utrolig bra. Jeg har alltid vært en stor tilhenger av Ingvar Ambjørnsen og tenkte at dette kunne bli et fint særemne. Jeg satt meg ned og leste og ble så fasinert at jeg leste ferdig de to siste bøkene veldig fort.

 

Deretter startet jeg å skrive, og syntes at dette var et kjempeinteressant tema å skrive om. Det har vært utrolig spennende og jeg bare elsker bøkene om Elling. Jeg syntes, til tross for en litt treg start, at jobbingen har gått kjempebra. Jeg er veldig fornøyd med det jeg har prestert. Jeg burde nok ha innsett at dette var et bedre tema å skrive særemne om tidligere i prosessen, men er veldig fornøyd med den harde innsatsen jeg har gjort, og produktet jeg har ferdigstilt. I tilegg er jeg veldig fornøyd med den veiledningen jeg har fått av deg, den var gull verdt.

 

Bøkene om Elling er knallbra rett og slett. Måten Ingvar Ambjørnsen får to ”outsidere” til å virke som normale folk ved bruk av virkemidler er veldig fascinerende. Han er absolutt en utrolig dyktig forfatter.

 

P.S. Jeg har dessverre ikke sammendragene av bøkene tilgjengelige, men jeg forstod på deg at dette ikke var nødvendig i den endelige besvarelsen.

 

Kilder

- Fugledansen

- Brødre i blodet

- Elsk meg i morgen

- http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/NOUer/2001/NOU-2001-22/20/10.html?id=365158

- http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?f=7000

- http://www.kjentfolk.no/forfattere/ambjornsen/

- http://www.daria.no/skole/?tekst=2051