Innholdsfortegnelse

• Innledning – Begynnelsen på det hele
• Problemstillinger
• Celler og DNA
• Genmanipulering
  - Genteknologi på planter
  - Genteknologi med dyr
• Xenotransplantasjon
• Kloning
• Gen-etikk
• Avslutning – Et siste ord…

Begynnelsen på det hele

 

Dagens genteknologi bygger på bioteknologien som vi har hatt nytte av i lenger tid enn mange tror. Allerede for 7000 år siden, i yngre steinalder, hadde forskjellige jordbrukskulturer i bl.a. Kina, India og Midtøsten kjennskap til denne teknologien. De la fort merke til at enkelte planter hadde bedre egenskaper enn andre. Ved å kun dyrke de gode plantene som var mer motstandsdyktige og ga mer mat, og stadig kvitte seg med resten som var svakere og dårligere, fikk de etter hvert fram planter med de ønskede egenskapene. Det samme gjaldt husdyr. Ved at bøndene kun avlet på de dyra som var minst utsatt for sykdom og produserte det beste avkommet, fikk de til slutt dyr med gode, ønskede egenskaper. Prosessen som foregikk da, blir i dag kalt for den første biologiske revolusjonen. Dette var selvfølgelig begynnelsen og bare en smakebit av det som ventet.[1]

 

Selv om folk nå hadde lært seg å avle fram mer motstandsdyktige husdyr med gode egenskaper, ville de ta enda et steg frem. For ca. 3000 år siden begynte de å krysse forskjellige arter med hverandre. Bønder i Midtøsten krysset en hest (hoppe) med et esel (hingst), og skapte dermed et nytt dyr, nemlig muldyret. Dette dyret er på størrelse med en hest og har et esellignende hode. Fordelen med muldyret er at det har en kombinasjon av de beste egenskapene hos hest og esel. Dessverre er det som regel ufruktbart. Slik klarte menneskene å forme naturen til sitt eget beste.[2]

 

Tidlig på 1860-tallet gjorde genetikkens far, den østerrikske munken Johann Gregor Mendel (1822-1884) forsøk innen arvelæren. Han krysset forskjellige typer erteplanter med hverandre og fant ut at det fantes dominerende og vikende arveanlegg. Han visste selvsagt ingenting om gener, og forsøkene var mye basert på sannsynlighet. Dessverre var ikke folk opptatt av disse tingene mens Mendel levde, og først i begynnelsen av 1900-tallet ble forsøkene hans ansett som geniale. I dag er Mendel kjent som ”genetikkens far”. [3]

 

Frem til 1700-tallet ble kveg avlet opp med tanke på at de skulle trekke ploger, og det viktigste var da at de skulle være sterke. Allerede på 1700-tallet begynte man å avle fram dyr som skulle gi mest mulig kjøtt og melk. Frem til 1960 prøvde man å avle frem raser som skulle bli tidligere kjønnsmodne, og videre utover tenkte man på å få bedre økonomisk kjøttproduksjon. Denne foredlingen av planter og husdyr ble gjort ved at man overførte utvalgte arveanlegg til dyr.[4] Slik begynte altså menneskene å tukle med naturens eget verk og utnytte dyrene for å få mest mulig ut av det.

 

Denne foredlingen som startet i yngre steinalder foregår i dag for det meste ved hjelp av genteknologi, som har blitt en stor og voksende industri. Dermed har genteknologien skapt den andre store biologiske revolusjonen. Hvem vet hvordan den slutter? Om den noen gang gjør det da.

 

Genteknologi skaper fantastiske muligheter for hele menneskeheten, men vi må også huske på alle risikoene, farene og usikkerheten som medfølger. Genteknologi skaper diskusjon og uenighet i samfunnet. Det er mange delte meninger og mange gode argumenter. Nye spørsmål dukker hele tiden opp, men vi kommer nok aldri til å bli enige. Er det for eksempel etisk helt uforsvarlig å forske på stamceller fra aborterte fostre, eller er det bedre at disse blir brukt til å hjelpe andre mennesker? Noen påstår at det rett og slett er stygt å forske på fostre som egentlig skulle blitt til barn. Det er det samme som å forske på mennesker. Andre mener at dersom et foster likevel er abortert, altså er et lite foster-lik, er det bedre om det skal kunne brukes til å hjelpe andre mennesker enn bare kastes bort som søppel.[5]

 

Finnes det grenser som forteller hvor vi skal gi oss? Hvem setter i så fall disse grensene? Hvor stor rolle spiller egentlig etikk når det gjelder å forske og finne ut nye ting? Jeg tror at det er viktig å gjøre opp sin egen mening om dette emnet, for til syvende og sist så er genteknologi noe som angår oss alle.

 

Mine problemstillinger:

• Hva er genteknologi?
• Hvor stor rolle spiller etikk innenfor genteknologi?

Celler og DNA

 

Grunnlaget for alle levende organismer er den kompliserte rekken av kjemiske reaksjoner som foregår inni cellene. Det gjelder menneskene som består av et 13-sifret tall med celler, like godt som de enkleste bakteriene som kun består av én celle. Hver eneste celle lever sitt eget liv og har spesielle oppgaver den må utføre. Cellene har en størrelse på mellom 1 og 50 tusendels millimeter, og de må samarbeide for at kroppen vår skal fungere.[6] De fleste cellene har som oppgave å omdanne energi ved celleånding, danne nytt cellemateriale ved å dele seg og skille ut stoffer.[7] Alle disse prosessene blir kontrollert av cellekjernen. Selv om det finnes mange likheter, er det nokså store forskjeller på dyreceller, planteceller og bakterieceller. Plantecellene for eksempel, har i tillegg til cellemembranen en tykk cellevegg av cellulose som slipper gjennom noen molekyler. Dyrecellene derimot består kun av en tynn hinne, cellemembranen, som gjør det mulig for stoffer å passere inn og ut av cellen. Felles for begge disse er at de inneholder en tungtflytende løsning av organiske stoffer, med en cellekjerne som igjen er avgrenset av en hinne.[8]

Det er denne cellekjernen som inneholder DNA-molekylet, altså arvestoffet. DNA-molekylet danner en dobbel spiral slik som på bildet til venstre. Videre kveiles det opp på store proteinmolekyler som tvinnes sammen til en tråd. Denne tråden av DNA-molekyler og proteinmolekyler er surret rundt et proteinskjellett. Til sammen utgjør dette et kromosom. På den måten ligger arveanleggene på rekke etter hverandre i kromosomene. Altså, i cellekjernen til hver eneste celle i kroppen, ligger all informasjonen som trengs for å lage et menneske eller en annen organisme. Dette skjer ved celledeling.

 

Som sagt, danner DNA-molekylet en slags spiralsnodd stige. Trinnene i denne stigen består av fire molekyler, som blir kalt kjernebaser. (Hver farge på bildet over er en kjernebase). Disse fire basene kalles adenin (A), cytosin (C), Guanin (G) og tymin (T) og utgjør det genetiske alfabetet. Bare to og to kjernebaser passer sammen og kan danne et basepar. På bildet over er det illustrert hvordan dette fungerer. Den røde og den grønne kjernebasen, C og G, kan kun kombineres med hverandre, akkurat som den blå og den oransje kjernebasen, A og T. Derfor kan de settes sammen på fire forskjellige måter. (A-T, T-A, C-G, G-C). Tre kjernebaser som ligger etter hverandre danner en triplett. Hver triplett koder for en aminosyre, som hver for seg utgjør bestanddelene i et protein. Det er rekkefølgen på disse basene som bestemmer hvordan nye proteiner skal settes sammen, og dermed også DNA-molekylets funksjon og cellens egenskaper. Proteinene fungerer nemlig som byggestener i cellene.[9] Mange tripletter utgjør til sammen et gen. Størrelsen på gener varierer. Noen gener har bare 10-20 tripletter og er dermed oppskriften for små proteinmolekyler. Andre gener kan inneholde mange tusen tripletter og gi oppskriften til store proteinmolekyler.[10] Et gen er altså et stykke av et kromosom og inneholder oppskriften på et protein som lages i cellene. Genene ligger som perler på en snor på kromosomene. I helhet er det slik: Kromosomene inneholder mange gener, som til sammen har oppskriften på mange proteiner. Et gen består av mange tripletter, som til sammen utgjør én oppskrift på ett protein. Disse triplettene består igjen av kjernebasene, som alene ikke gir noen informasjon.

 

Når et nytt DNA-molekyl skal dannes, går det bokstavlig talt opp i sømmene. Den spiralsnodde ”stigen” retter seg først ut og går deretter fra hverandre slik som når en glidelås åpnes. Alle baseparene, A-T trinnene og C-G trinnene, går altså fra hverandre på midten. Resultatet blir da en lang rekke med kjernebaser, A’er, T’er, C’er og G’er, som mangler en partner for å kunne danne et basepar. I cellekjernen finnes det alltid frittflytende A’er, T’er, C’er og G’er, og ved hjelp av et enzym trekkes hver av disse basene til en rett partner. En A finner en T, en T finner en A osv. Dersom en C flyter mot en A, blir den støtet bort fordi A’en ikke er dens rette partner. C’en fortsetter da letingen etter en G, og dersom den lykkes fester

 de to seg til hverandre og danner et nytt trinn på en DNA-stige. På denne måten dannes det to identiske DNA-molekyler der det før bare fantes ett.[11]

 

Når et nytt avkom dannes, deler cellene seg. Når cellen deler seg, blir den til to datterceller. Kromosomene deler seg på langs, og et kort øyeblikk er det derfor et dobbelt sett med kromosomer i cellekjernen. Så begynner kromosomene å bevege seg til hver sin side av cellen og cellen begynner å snøre seg sammen på midten. Cellen blir altså delt i to. på den måten blir morcellen til to datterceller med nøyaktig like mange kromosomer. Denne type celledeling kalles mitose og tar mellom en halvtime og en time. Produksjon av kjønnsceller foregår også ved celledeling, men i stedet for å kopiere seg, blir antallet kromosomer halvert. På den måten får avkommet halvparten av kromosomene sine fra faren og halvparten fra moren, og dermed også en slags kombinasjon av trekk der noen er fra faren og noen er fra moren. Denne prosessen kalles meiose. [12]

 

Kort oppsummering og noen ordforklaringer til teksten over:

 

Proteiner: Et protein er et stort molekyl som består av mindre enheter som kalles aminosyrer. Proteinene er nødvendige for å produsere forskjellige stoffer i kroppen, som for eksempel hornstoff som danner hår og negler. De er viktige for cellefunksjonene og kontrollerer mye av det som foregår i en levende organisme. Proteinene finnes i cellens cytoplasma, som befinner seg mellom celleveggen og kjernen. De dannes i noen slags ”fabrikker”, som kalles ribosomer. (Ribosomene kobler aminosyrene til hverandre slik at de danner et protein). Det er genene som bestemmer når et protein skal produseres og hvordan. Det kan for eksempel gå ut på når, hvor mye og hvor lenge vi skal vokse.

 

Enzym: Et enzym er et spesielt protein som iverksetter og øker hastigheten (katalyserer), de kjemiske prosessene i en celle. Et enzym hjelper for eksempel til å trekke sammen to kjernebaser som da danner et basepar.

 

Gen: Et gen består av flere tripletter og inneholder den kodede informasjonen for å danne et spesielt protein. Gener bestemmer alle arvelige trekk.

 

Genmanipulering

 

Gener kan overføres mellom ulike arter. Det vil si at for eksempel et eplegen kan settes inn i en gris. Det gjøres ved hjelp av klipping og spleising. Dette skjer ved at man finner spesielle gener i en spesiell art, skjærer dem ut av kromosomene, modifiserer dem og setter dem tilbake, eller spleiser dem inn i et individ av en annen art.[13] Organismer som har fått gener fra en annen art kalles for transgene organismer, mens organismer hvor man bare har forandret genene ved hjelp av klipping og spleising kalles genmodifiserte organismer.

 

Genteknologi på planter

Foredlingen av plantene ved hjelp av krysninger og selektiv avl er en nokså treg metode som tar lang tid. Mange forskere mener at genteknologi er løsningen. Ved å forandre genene til en plante eller ved å tilføre planten gener fra en annen art, kan man oppnå mange ønskede egenskaper. Planter med motstandsdyktighet mot sprøytemidler, sykdommer, sopp og skadeinsekter, planter som tåler mer kulde eller salt, planter med økt næringsverdi, lengre lagringstid, planter som gir større avlinger og ellers planter med bedre smak, er eksempler på hvilke fordeler genteknologien kan gi. [14]

 

Genmodifisert mat har ikke vært i bruk så veldig lenge og vi vet ikke sikkert om det følger med noen bivirkninger. Norge har et av verdens beste lovverk knyttet til genmanipulert mat. I Norge er genmodifiserte næringsmidler forbudt, med mindre Statens næringsmiddeltilsyn godkjenner det. I tillegg er det krav om at all mat som inneholder over 1% genmodifiserte organismer skal merkes. Dette er genteknologiselskapene sterke motstandere for. Men har vi ikke rett til å vite hva vi kjøper og hva vi spiser?[15]

 

Noen påstår at genmodifisert mat er løsningen på sulteproblemet i de fattige landene. De ser på det som lyset i enden av tunnelen. Spørsmålet er bare om det lyset ikke er frontlyktene på et tog. Er det kanskje bare en unnskyldning for å gi folk et positivt syn på genmodifisert mat?

 

Argumentene for genmodifisert mat er disse: For det første så gir genmodifisert mat større avlinger og kan være en løsning på sulteproblemet i verden. Man kan dessuten putte inn vitaminer og slikt, og dermed hindre feilernæring. Genmodifisert mat krever også mindre bruk av sprøytemidler og blir billigere å produsere.[16] Så hvorfor er vi så redde da? USAs befolkning har spist genmodifisert mat i 4-5 år uten noen negative bivirkninger. Men de har ikke klart å forhindre at folk sulter i sitt eget land, så hva for dem til å tro at de klarer det over hele verden? En annen ting er at folk sulter i hjel hver eneste dag uten at vi har klart å forhindre det før, så da er det vel kanskje verdt å prøve denne nye muligheten.

 

Mange bønder har ikke råd til sprøytemidler, og genmodifiserte planter som har så stor motstandsdyktighet at de ikke trenger dette ville vært til stor hjelp. I land der det er mangel på proteiner og vitaminer, kan de tilsettes i maten. Det er allerede utviklet en type gul ris som er genmodifisert til å produsere det oransje fargestoffet karoten, som er nødvendig for å danne A-vitamin. Denne ristypen er også genmodifisert slik at jern lettere tas opp av fordøyelsessystemet. Noen hundre gram daglig skal være nok til å gi kroppen nok A-vitamin.

 

Som alt annet er ikke genmodifisering av planter helt problemfritt. For det første så er det ikke alltid like lett å finne den delen av DNA-molekylet som er ansvarlig for den egenskapen man ønsker. Dessuten må genene som befinner seg i de nye plantene kunne kontrolleres for at det ikke skal føre til en langvarig ”genforurensing”. For noen år siden ble det rapportert noe slikt i Mexico. Til tross for at man hadde dyrket genmodifiserte maissorter langt fra vanlige åkrer, ble det funnet modifiserte gener i den vanlige maisen. Noen forskere mener at dette var et tegn på at genmodifisert pollen kunne fraktes milevis. Andre mener at bøndene hadde sådd denne maisen med vilje. Uansett kan gener som sprer seg fritt i naturen bli vanskelige og kontrollere. Noen forskere mener også at det kan få så katastrofale konsekvenser at de genmodifiserte plantene presser ut de naturlige artene så de naturlige artene dør ut.

 

Genteknologi kan brukes til mer enn å bare beskytte planter mot sykdommer og få dem til å ha lengre lagringstid. Genmodifiserte planter kan nemlig også brukes innen medisin. Forskere ved Cornell-universitetet i New York har klart å utvikle en genmodifisert banan som produserer antistoff til viruset som fører til leversykdommen hepatitt. Å spise slike bananer kan bli en ny og billigere måte å vaksinere mennesker i for eksempel utviklingslandene. Bananen kan også virke mot andre virussykdommer som gulfeber og meslinger. Det er ikke bare det at vaksinen blir billigere, den smaker bedre også. Dessuten slipper man nålestikk.

 

Genteknologi benyttes også på blomster. Ved hjelp av genmodifisering kan man for eksempel få fram blå roser uten torner. (De jobber allerede med saken). Det finnes blå Nelliker som også er godkjent i Norge. De har fått tilført gener fra petunia, og derfor blitt blå.

 

Den første norske genmodifiserte planten var en juleglede som holdt seg dobbelt så lenge som vanlige julegleder. Det var forskere ved Norges Landbrukshøgskole på Ås som fikk til denne planten. De satte inn gener fra en tomat som gjorde at julegleden tålte å være lenger i tørre og varme stuer i vinterhalvåret.[17]

 

Denne tegningen viser den vanligste måten å genmodifisere planter på:

(red. anm. tegning mangler)

 

1.    Et gen for ugressresistens spleises inn i et plasmid som dyrkes opp i en bakterie.

2.    Den genmodifiserte plasmiden settes inn i en jordbakterie.

3.    Jordbakterien blandes med planteceller, og DNA med ugressresistens kommer inn i plantens kromosomer.

4.    Plantecellene dyrkes til hele planter som har motstand mot visse ugressmidler.[18]

 

Plasmid: Det er en liten sirkelrund DNA-bit som finnes hos enkelte arter av bakterier, og som har noen få gener. Plasmidene formerer seg i takt med bakteriecellen. (Plasmidene henger ikke på kromosomene eller noe sånt, men finnes der i tillegg til de vanlige DNA-molekylene). Plasmidene har den egenskapen at de kan binde seg til fremmede gener, og når et plasmid blir overført fra en bakteriecelle til en annen, så tar det med seg det nye genet. Denne egenskapen er veldig nyttig nettopp når man skal spleise gener.[19]

 

 

Genteknologi med dyr

Akkurat som med planter kan man krysse artsgrenser ved å ta én eller flere gener fra en organisme og putte dem inn i en annen. Resultatet blir da transgene dyr. Denne endringen av dyr brukes for at dyrene kan lage produkter vi mennesker ønsker og ellers til forskning.

På et av Bioteknologinemndas åpne møter i 1994 ble genteknologi og dyr diskutert. En av foreleserne, professor Hans Prydz, sa dette om transgene dyr: ”Min konklusjon er at transgene dyr er et fremragende forskningsverktøy.” Forskningsverktøy?! Ja vel? Han fortsatte med å fortelle at han ikke kunne se at det hadde så store etiske problemer. Til slutt la han til: ”Min vurdering er at de transgene dyremodellene allerede har vist seg å være så nyttige for forskning at det langt overskygger de etiske betenkeligheter som man eventuelt kunne reise i forbindelse med overføring av gener.”[20]

 

Jeg blir litt provosert jeg. Spiller virkelig ikke det etiske noen rolle bare forskeren oppnår det vitenskaplige resultatet han har ønsket? Blir spørsmålet om det etiske lagt i skyggen av nysgjerrigheten vår? Eller har ikke etikk noe med dyr å gjøre? Uansett så er ting som dette et dårlig tegn. Først er det dyrene. Forskningen kommer i første rekke. Det etiske virker det som kommer i andre. Men vil ikke det utvikle seg videre? Er genteknologi i det hele tatt i strid med menneskeverd? Ikke enda kanskje, men jo lenger vi kommer innen genteknologi jo mer spennende blir det. Kan det gå så langt at nysgjerrigheten vinner over det etiske, slev når det gjelder mennesker?

 

Jeg sier ikke at etikk ikke spiller noen rolle innenfor genteknologi. De fleste forskere tenker faktisk på om det er etisk riktig å utføre forsøket, og hvordan de skal gjøre det så det blir etisk riktig før de i det hele tatt setter i gang. Men det finnes dessverre alltid dem som ikke bryr seg så veldig. Men nå tilbake til fordelene genteknologi på dyr kan gi oss.

 

I 1993 skapte forskere sauer som inneholdt et spesielt menneskegen. I melken produserte de et stort protein som blødere mangler og som derfor gir dem hemofili (blødersykdom). Dette proteinet kunne da melkes. I 1996 kom kua Rosie til verden. Hun hadde blitt genmodifisert slik at hun produserte et menneske-protein i melken sin. Dette spesielle proteinet, alfa-lactalbumin, er livsnødvendig for nyfødte barn og finnes bare i brystmelk. Genmodifiserte Rosie brakte håp for mange tusen spedbarn som ble født for tidlig. Sammen med sju andre slike kuer, kan Rosie produsere så mye av dette proteiner man bare ønsker. Rosies etterkommere vil også ha dette proteinet i melken sin.[21] Pattedyr egner seg nemlig godt til produksjon av legemidler, fordi stoffene kan skilles ut i melken og fordi vi bare behøver å melke dyret for å få tak i dem.[22]

 

 

Mus og mennesker er nokså genetisk like. Det er ganske artig. Begge har rundt 30 000 gener, og musa har bare rundt 300 gener mennesket ikke har, og omvendt. Nesten alle musegenene, inkludert det å utvikle en hale, finnes hos mennesker. Mer enn 90% av de sykdomsforårsakede genene hos mus og mennesker er felles. Derfor er musa en så nyttig liten ting i forsøkene i laboratoriet. Den har blitt brukt som forsøksdyr i over hundre år. Hvert år går det ca. 25 millioner mus til forskning. Det forskes på forskjellige sykdommer som for eksempel kreft, hjertesykdommer, diabetes og høyt blodtrykk. I håp om å skaffe seg mer viten og kanskje finne en kur, blir millioner av mus genmodifisert slik at de utvikler brystkreft og andre kreftsvulster, for at vi skal kunne studere dem. Det kan oppfattes som dyreplageri, men det er jo til hjelp for hele menneskeheten. På den måten er vi i stand til å finne botemidler for mange genetiske sykdommer som rammer millioner av mennesker hvert år.[23]

 

Dyr blir også genmodifisert for å gi oss mer mat. Et eksempel på det er laks. For at laksen skal kunne vokse fortere, for den tilsatt veksthormoner fra andre dyr, som for eksempel kveg, mus og høns. Slik laks blir omtrent dobbelt så stor som vanlig oppdrettslaks. Dessuten vokser den opptil seks ganger raskere enn laks i vill tilstand og omdanner fôr til kjøtt 20% raskere enn hos oppdrettslaks. Disse transgene fiskene lønner seg mer for opdrettere, men akkurat som med de genmodifiserte plantene er mange redde for at de kan komme til å blande seg med den frie fisken og at vi dermed mister kontrollen over de genmodifiserte organismene.

 

Selv om slik bruk av genteknologi er til mye nytte må man også huske på alle problemene som medfølger. 1990 klarte israelske forskere å skape fjærløse høns. Meningen var at energien som gikk med til å produsere fjær, heller skulle brukes til å produsere mer kjøtt. Men mangelen på fjær fikk hønsene til å skifte atferd. Det er uetisk. Et annet problem oppstod i Australia, der man klarte å skape sauer som hadde forsterket vekst av ullhår. Et hormon som ble sprøytet inn fikk sauen til å miste all ulla, slik at man slapp å klippe den. Disse sauene ble mer utsatt for solforbrenning, og gravide søyer aborterte fosteret. Transgene griser med menneskelig veksthormon kom ikke engang over fosterstadiet. De få som gjorde det utviklet gikt og fikk problemer med synet og imunnsystemet, som gjorde dem sterkt utsatt for lungebetennelse.[24]

 

Vi hører stadig om alle vellykkede forsøk med transgene og genmodifiserte dyr og man skulle trodd at vi var i ferd med å mestre genteknologi. Det vi ikke hører er at de fleste forsøk faktisk slår feil. Den klonede sauen Dolly ble for eksempel til etter 277 tidligere forsøk. Genteknologi er ingen enkel sak, og det er nok veldig lenge til vi er eksperter på det feltet.

 

 

Denne spesielle kvegrasen Belgisk Blå, er skapt spesielt for å produsere mye kjøtt. Den har dessverre så mye muskelmasse at det blir vanskelig for den å bevege seg. Er det riktig av oss å utsette den for slike lidelser, bare for å få en mer lønnsom kjøttproduksjon?

 

Xenotransplantasjon

Det vi først og fremst forbinder med xenotransplantasjon er overføring av organer fra dyr til mennesker.[25] Men overføring av levende celler og cellevev går også under xenotransplantasjon. Behovet for denne nye metoden er stort. I Norge venter over 200 personer på transplantasjon av organer. På verdensbasis er det 150 000. Det trengs både nyrer, hjerter, lunger, lever og bukspyttkjertler. Organer fra både sjimpanser og bavianer kan brukes, men organer fra gris har størst fellestrekk med menneskelige organer. Dessuten mener noen at aper og mennesker er så nært i slekt at det ville vært uetisk å bruke organer fra disse dyrene. Smittefaren er også større når slektskapet er ”så nært”. Enda en grunn til at man bruker gris er at apene er en mer utryddelsestruet art enn gris.

 

 

Sammen med de nye oppdagelsene dukker spørsmålene og problemene opp. For mange vil det være en mental sperre å få deler av et dyr inn i sin egen kropp. Skal griser avles frem for så å donere organer? Får disse grisene et verdig liv? Noen mener at vi ikke kan bruke organer fra gris, fordi grisen opprinnelig er en matkilde. Men er det bedre å dø enn å få en nyre fra en gris?

    

Xenotransplantasjon kan også brukes til å behandle ulike sykdommer. Transplantasjon av insulinproduserende celler fra gris kan behandle diabetespasienter, og hjerneceller fra gris kan hjelpe pasienter med Parkinsons sykdom.

 

Forsøkene med xenotransplantasjon er fortsatt på et svært tidlig stadium. Griseorganer har blitt satt inn i bavianer, men disse levde ikke særlig lenge etter transplantasjonen. De største problemene med xenotransplantasjon er avstøtningsreaksjoner og faren for at nye sykdommer smitter fra dyr til mennesker. Med all organtransplantasjon er det også en mulighet for at kroppen støter fra seg organet, ved at kroppens imunnsystem reagerer på fremmedlegemer (antigener) og setter i gang en forsvarsaksjon i form av antistoffer. Hos gris finnes det et spesielt antigen som ikke finnes hos mennesker. Det gjør avstøtingen ekstra voldsom. Men ved å svekke mottagerens immunsystem med legemidler og genmodifisere grisen slik at den ikke produserer antigenene, håper man å kunne unngå avstøting.

 

Sannsynligvis skyldes de alvorlige sykdommene som AIDS og kugalskap smitte fra dyr. Man frykter derfor at xenotransplantasjon vil føre til nye sykdommer som smitter fra for eksempel grisen til mottakeren. Immunnsystemet blir jo svekket og forholdene blir dermed lagt til rette for smitte. Dessuten frykter man at noen land vil begynne å produsere ”billige” organer med ”dårlig” kvalitet.

 

Mange dyrevernsorganisasjoner er imot xenotransplantasjon. Hovedgrunnen er ikke at dyr blir avlet fram for å donere organer. De blir jo avlet fram for senere å slaktes uansett. Hovedgrunnen er oppdrettsforholdene. Problemet er at disse grisene må være isolert og atskilt fra omverdenen for å garantere at de er frie for sykdommer og den slags. Får de da et verdig liv?

 

En annen ting er alle forsøkene i forbindelse med xenotransplantasjon. I en debatt om xenotransplantasjon i det danske Folketinget beskrev filosof og formann for det Dyreetiske råd i Danmark, Peter Sandøe forsøkene slik: ” Man sprætter en bavian op, tager dens hjerte ud, sætter et grisehjerte ind, lapper den sammen igjen, kalder den til live, og så ser man, hvor længe kan den holde sig gående. ” Dette var nok kanskje en smule overdrevet, men det er jo slik man holder på.

 

Det er ennå stor usikkerhet med xenotransplantasjon og som med resten av genteknologien mener mange at man helle skal stoppe opp og la være å forske på det, før det er for sent. Xenotransplantasjon har vært forsøkt på mennesker, men hittil uten altfor stor suksess. I 1984 for eksempel, fikk et nyfødt barn transplantert et bavianhjerte. Denne babyen overlevde bare i tre uker. I 1992 fikk en pasient transplantert et grisehjerte, men han døde det første døgnet etter operasjonen. Poenget er at man fortsatt vet svært lite om dette emnet og det trengs mange års forskning før vi kanskje en dag får det til.[26]

 

Kloning

Kloning er en slags formering, hvor avkommet får nøyaktig samme arvemateriale som sitt opphav. Det er altså en identisk kopi av et annet individ.[27] Den mest berømte klonen er kanskje sauen Dolly, og derfor vil jeg bruke henne som eksempel.

 

5. juli 1996 kom sauen Dolly til verden. Dolly var det første pattedyret som var en genetisk kopi av sin biologiske mor. Mannen bak vidundersauen var den skotske forskeren ved Roslin-instituttet i Edinburgh, Ian Wilmut. Metoden som ble brukt for å lage Dolly kalles kjerneoverføring. I Dollys tilfelle begynte den med at forskerne tok ut DNA fra en celle i juret til ei voksen søye og la den i en laboratorieskål. Så tok de en eggcelle fra en annen sau og fjernet kjernen. Også denne cellen ble lagt i laboratorieskålen. Deretter ble cellene smeltet sammen ved hjelp av elektrisitet og begynte å dele seg. Fosteret som begynte å utvikle seg ble overført til livmoren på ei tredje søye, som skulle fungere som en surrogatmor. Etter et svangerskap på fem måneder ble altså Dolly født.[28] Hun ble oppkalt etter Dolly Parton.

 

Kloningen som gjorde at Dolly ble født:[29]

(red. anm. figur mangler)

 

Formålet med å klone sauer er å kunne produsere

legemidler i melken deres. I 1998 fikk Dolly sitt første lam, Bonnie. Dette beviste at måten Dolly ble laga på ikke forhindret henne i å få friskt avkom på en naturlig måte. Dessverre oppstod det andre komplikasjoner. Blant annet ble det funnet forandringer i Dollys kromosomer som knyttes til aldring. Hun ble avlivet 6 år gammel, 15. februar 2003. Da hadde hun revmatisme og lungekreft.[30]

 

Dolly er ikke det eneste klonede dyret som har hatt dårlig helse. De fleste klonene dør tidlig i fosterutviklingen eller ved fødselen. Dessuten blir mange av dem misdannet. Forstørret tunge, deformert hode, dårlige nyrer, dårlig immunforsvar, deformert hode, diabetes og unaturlig kroppsholdning er bare noen av eksemplene på lidelser hos klonede dyr. Geiter er også vanskelig å klone. Undersøkelser viser at bare 5% av klonene blir født levende. Når det gjelder gris så blir under 1% til levende grisunger. Mus derimot er mindre kompliserte å klone. Siden verdens første klonede mus ble født på Hawaii 3. oktober 1997, er det blitt klonet et stort antall mus. Det er til og med klonet mus i seks generasjoner. De klonede musene pleier å være friske. Den eneste feilen er at de har en tendens å bli overvektige. Avkommet deres derimot har normal vekt.

 

Det heter at en klone er en identisk kopi av et annet individ. Men kan kloner bli helt like? Det er ikke bare arv og gener som styrer hvordan vi blir. Helt fra fosterstadiet har miljøet mye å si. Fysiske egenskaper som høyde, vekt og fysisk form avhenger av miljøet du lever i. Derfor vil aldri to kloner bli helt like. De vil sannsynligvis bli mindre like enn to eneggete tvillinger. Dersom tvillingene ikke blir adskilt, vil de i tillegg til å ha det samme arvestoffet ofte motta relativt like miljøpåvirkninger. Kloner derimot vil ofte være født på forskjellig tidspunkt, og motta ulike miljøpåvirkninger. Derfor vil de være langt fra identiske; selv om de har det samme arvestoffet. Dette er en dårlig nyhet for dem som vil klone sitt avdøde kjæledyr eller til og med barn. Selv om klonen hadde sett lik ut så hadde den sannsynligvis ikke hatt den samme personligheten. Klonen ville mangle minnene og opplevelsene til det avdøde barnet.

 

Det finnes to typer kloning; Reproduktiv kloning og terapeutisk kloning. Terapeutisk kloning er når man kloner celler som brukes til behandling. Reproduktiv kloning er når man lar cellene utvikle seg til et nytt individ ved å sette dem inn i en livmor.[31]

 

Gen-etikk

 

I dag er det nok ikke teknologien som setter grenser for hva som kan gjøres, men lovverket og moralske verdier. Etikk blir nødvendig i det øyeblikket moralen ikke lenger er selvinnlysende. Innen genteknologi er problemstillingene så nye at de færreste har klare moralske intuisjoner om dem. De etiske spørsmålene har som oftest ikke et klart svar. Å velge en løsning blir dermed et spørsmål om å bestemme seg for hvilke uheldige konsekvenser man synes er minst uakseptable. Kloning og xenotransplantasjon er to av eksemplene. Forbyr man begge disse, kan man si at man forhindrer medisinsk forskning som kan redde tusenvis om ikke millioner av menneskeliv. Tillater man forskning på dette området kan man igjen argumentere med at noen må lide for det. Ved etiske spørsmål må man ikke bare tenke på handlingen i det ene øyeblikket, men også på konsekvensene.

 

Innenfor gen-etikk er det noe som heter skråplansargumenter. De går ut på at dersom vi tillater A så vil vi også på et senere tidspunkt tillate B. I dag kloner vi dyr, og mange tror at vi en dag også kommer til å klone mennesker. Når man først sier A, må man også si B. Derfor prøver man i dag å forby handling A, ikke fordi at denne handlingen er uetisk, men fordi at konsekvensene av tillatelsen av A, vil bli tillatelsen av B, som kanskje er uetisk. Forskning på stamceller (spesielle celler som har ansvaret for å produsere nye celler. Mer viten om stamceller hos fostre kan hjelpe oss i striden mot genetiske sykdommer) og xenotransplantasjon kan jo settes som eksempler her.

 

Vi må ikke tro at bare fordi en ny metode er teknisk mulig, så er den også etisk ønskelig. At vi kan gjøre noe betyr ikke at vi må gjøre noe. Verdier kan påvirke teknologiutviklingen, men ny teknologi kan også påvirke våre verdier. Vi klarer jo allerede å klone noen dyr, og jo lenger vi kommer jo sikrere blir vi innen dette feltet. Man venter at det skal være mulig å klone mennesker. Men hva er egentlig galt med kloning? Vil man ha en identisk kopi av et annet menneske? Ville du ikke heller vært alene om å si og føle at dette er meg og ingen andre?

 

Er det etisk riktig at foreldre får bestemme barns egenskaper? Hvem er dette godt for, foreldrene eller barnet? Vil slike barn noen gang bli ”normale”? Eller er det de andre som ikke blir normale?

 

Innenfor genteknologi har man ikke alltid den informasjonen man ønsker for å treffe en beslutning. Man vet ikke sikkert konsekvensene ens handling vil få. Det er også en av grunnene til at det er så vanskelig å si hva som er etisk og hva som er uetisk.

 

Man kan jo stille seg spørsmålet: Hvem bestemmer hva som er etisk riktig eller galt? Hvem skal holde forskerne i tømmene? Det er nå ikke slik at den teknologiske utviklingen er en prosess som ikke lar seg stoppe, og som skjer uavhengig av oss. Genteknologi er et resultat av menneskelige valg. Det er vi selv som bestemmer hvor langt vi vil gå. De fleste av oss setter de etiske spørsmålene fremfor nysgjerrigheten. Derfor spiller etikk en stor rolle innen genteknologi. Et eksempel på dette er reproduktiv kloning. Da sauen Dolly ble klonet i 1996, var verdenssamfunnets reaksjon at reproduktiv kloning av mennesker var moralsk forkastelig. Selv om man ikke kan si med sikkerhet at man aldri vil klone et menneske, så ville dette i hvert fall skjedd mye tidligere dersom det ikke var en slik allmenn enighet om kloning av mennesker. [32]

 

Et siste ord…

 

James D. Watson, oppdageren av DNA-molekylets struktur sa en gang: ”Ideen var så enkel at den måtte være virkelig.”[33] Jeg er enig med ham. Genteknologi er så innviklet og komplisert, men likevel så logisk at det blir enkelt.

 

Før Watson kunne bevise sine oppdagelser, sa hans kollega Francis Crick: ”Det er så vakkert at det må være virkelig”[34]. Det er vakkert. Det er vanskelig å tenke seg at vi er et resultat av et enormt puslespill, bestående av milliarder av bitte små biter. Disse små bitene har alle forskjellig form og farge, men bare noen få passer sammen. Disse milliardene av små biter blir puslet sammen så nøyaktig at de danner et perfekt bilde.

 

Genteknologi kan også sammenlignes med det å bygge et slott av legoklosser. Det finnes uendelig av muligheter, men bare en riktig kombinasjon vil gi et vellykket resultat. Mange ganger må vi prøve oss fram, og mange ganger blir det dessverre mislykket. Dersom det ikke er bygd stødig kan det hende det raser sammen. Men en dag kan det hende du klarer å bygge det perfekte slottet. Du blir kjempeglad og vil vise det til alle du kjenner. Etter tre dager begynner du å lure på om det ene tårnet er høyt nok. Du tar frem kassa med klosser og begynner å bygge oppover. Spørsmålet er bare hvor mye disse klossene tåler.

 

Jeg må innrømme at jeg hadde litt vanskeligheter med å komme i gang med denne oppgaven. Stoffet virket innviklet og andre temaer ville kanskje vært lettere å skrive om. Men når jeg først satte meg inn i stoffet så drev nysgjerrigheten min meg videre. Genteknologi er et enormt tema, og det er nok ikke mulig å få med alt det spennende inn i én særoppgave. Jeg har måttet velge bort noen ting, men jeg tror jeg har fått med det viktigste. Det har vært spennende å jobbe med temaet genteknologi og jeg har lært så utrolig mye. Jeg har brukt mange forskjellige kilder for å kunne se saken fra forskjellige vinkler, og ikke bare bruke en persons mening. På den måten blir man tvunget til å tenke litt selv J

[1] Nils Petter Thuesen, Gener og genteknologi

[2] Ibid

[3] Tore Oksholen, Den nye biologien.

[4] Nils Petter Thuesen, Gener og genteknologi

[5] Bioteknologinemdas hefte om stamceller og kloning

[6] Nils Petter Thuesen, Gener og genteknologi

[7] Natur og Miljøboka for 10. klasse, Helix 10

[8] Nils Petter Thuesen, Gener og genteknologi

[9] Ibid

[10] Natur og Miljøboka for 10. klasse, Helix 10

[11] Nils Petter Thuesen, Gener og genteknologi

[12] Ibid

[13] Ibid

[14] Ibid

[15] Genialt nr 4/2000

[16] Tore Oksholmen, Den nye biologien

[17] Nils Petter Thuesen, Gener og genteknologi

[18] Ibid

[19] Natur og Miljøboka for 10. klasse, Helix 10

[20] Rapport fra åpent møte ”Genteknologi og dyr”, Oslo, 10.03.94

[21] Nils Petter Thuesen, Gener og genteknologi

[22] Illustrert Vitenskap nr. 13/2005

[23] Nils Petter Thuesen, Gener og genteknologi

[24] Ibid

[25] Genialt nr. 2/2002

[26] Genialt nr. 3/2001

[27] Natur og Miljøboka for 10. klasse, Helix 10

[28] Nils Petter Thuesen, Gener og genteknologi

[29] ibid

[30] ibid

[31] Bioteknologinemdas hefte om stamceller og kloning.

[32] Et barn i ditt bilde (et hefte fra bioteknologinemda)

[33] The Double Helix, James D. Watson

[34] ibid