Gift av Alexander Lange Kielland ble første gang utgitt i 1883. Boken er et prakteksempel på realismen og dens litterære trekk. Her går Kielland til angrep mot skolesystemet og særlig latinskolen. Boken flyter over av eksempler på realistisk stil og tenkemåte, og forteller en historie i seg selv: historien om samfunnet og den banebrytende utviklingen på denne tiden. Samtidig som Gift forteller en tragisk historie, formidler den gryende håp. Kielland viser gjennom de ulike rollefigurene at det går an å stille spørsmål. Men for mange på den tiden var det utenkelig å kritisere skole- og kirkevesen, noe Kielland i aller høyeste grad gjør. Det er ingen overdrivelse å si at uten realistene ville ikke samfunnet vårt sett ut slik det gjør i dag. Gjennom boken blir man både informert og inspirert av realismen grunntråder og Kiellands fremste mål: samfunnskritikk, likeverd og den frie tanke.

Presentasjon av Alexander Kielland og hans forfatterskap

Alexander Kielland (1849–1906) hører til "De fire store" i Norge, sammen med Ibsen, Bjørnson og Lie. Han var den skarpeste samfunnskritikeren av alle det moderne gjennombruddets menn i Norge; hans verker var svært omstridte i samtiden.

Alexander Lange Kielland ble født i Stavanger 18. februar 1849, og døde i 1906. Kiellands slekt hadde i over 100 år vært en av de mest innflytelsesrike handelsslektene i byen; gutten vokste opp i et velstående hjem. I 1871 tok han juridisk embetseksamen, og året etter giftet han seg med en kjøpmannsdatter fra Haugesund og slo seg ned i hjembyen for å drive et lite teglverk. I løpet av tiden som teglverkseier fikk han et godt innblikk i arbeidernes kår, og samtidig leste han mye radikal europeisk filosofi.

I 1878 reiste han til Paris for å bli forfatter, og året etter kom samlingen Novelletter. Utover i 1880-årene viet han seg helt til forfattervirksomheten, og de fleste verkene er utgitt i dette tiåret. Kielland oppholdt seg i Frankrike og Danmark i lengre perioder, og der var han i kontakt med andre intellektuelle, som Georg Brandes.

Kiellands verker inneholder kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, skolesystemet og kirken. Særlig det siste gjorde at Stortinget i tre år på rad nektet å gi Kielland dikterlønn, til tross for at Bjørnson og Lie talte hans sak – Bjørnson sa også til slutt fra seg sin egen dikterlønn i protest. Debatten om saken bidro også til å splitte Venstre. I 1889 overtok Kielland jobben som redaktør for Stavanger Avis. To år senere ble han borgermester i Stavanger, og i 1902 amtmann i Romsdal.

Utgivelser

Kortprosa
Novelletter 1879
Nye Novelletter 1880
To Novelletter fra Danmark 1882

Romaner

Garman & Worse 1880
Arbeidsfolk 1881
Skipper Worse 1882
Gift 1883
Fortuna 1884
Sne 1886
Sankt Hans Fest 1887
Jacob 1891

Skuespill
Paa Hjemveien. 1878
For Scenen. Tre Smaastykker. 1880
Tre Par. 1886
Bettys Formynder. 1887
Professoren. 1888

Dessuten essays, sakprosa og brev.

Handlingsreferat

Gift har ingen klar hovedperson, men handlingen er sentrert inn mot tre viktige personer: Marius Gottwald (lille Marius), Abraham Løvdahl og hans mor, Wenche Løvdahl.

Lille Marius er sønn av fru Gottwald, og de to hører til en heller lavere samfunnsklasse. Marius’ mor har aldri vært gift, men det lille lokalsamfunnet viser en enorm velvilje ovenfor henne ved likevel å titulere henne fru Gottwald.

Marius Gottwald er elev ved Latinskolen, sammen med barna fra de høyeste sjiktene i byen. At han får lov til å gå her, er jo et lite under i seg selv. Lille Marius fikk en såkalt friplass av rektor, grunnet sine fremragende latinkunnskaper. Dette fører ikke bare til fryd, men også en rekke forpliktelser ovenfor rektor og sin mor når det gjelder pugging av latinske verb og gloser.

Marius føler et stort ansvar ovenfor denne forpliktelsen, og dagene går stort sett med til å pugge latin, før han endelig kan legge seg – og da er det allerede sent på kveld. Selv om Marius er en liten mester i latin, står det heller dårlig til med de andre fagene på skolen. Og da er det godt å ha Abraham Løvdahl, sønn av den lille byens viktigste mann, til bestevenn. Ikke bare er Abraham en god venn, men han er også den flinkeste eleven i klassen. Derfor gjør lille Marius og Abraham ofte skolearbeid sammen.

Abraham Løvdahl er sønn av professor Carsten Løvdahl og Wenche Løvdahl. Han kommer fra et av de beste og mest fornemme hjemmene i byen. På mange måter er herr og fru Løvdahl rake motsetninger. Han er en meget kultivert og pragmatisk herre, som for enhver pris ikke virker unna sine prinsipper og rutiner. Han legger sin ære i dannelse, og er en stiv og alltid meget behersket mann. Wenche Løvdahl, Abrahams mor, er derimot svært ulik sin ektemann. Hun blir lett engasjert, og lar seg rive med. Hun lar heller ikke det at hun er kvinne stå i veien for hennes eviglange kamp for sannhet og verdier. Hun sloss for at ting skal være ekte, at det skal være gjort på ærlig og hederlig vis. Derfor er noe av det verste hun vet unge mennesker som lar seg konfirmere, uten å ha tenkt gjennom hva dette innebærer. Fru Wenche Løvdahl er selv ikke særlig kristen av seg, og går derfor aldri i kirken. Hun kommer fra Bergen, og det rike handelshuset Knorr. På den måten har familien Løvdahl ervervet seg en del midler, og kan leve godt på disse pengene. Det resterende har hennes mann investert utenbys.

Fru Gottwald, Marius mor, bekymrer seg etter hvert meget for sin lille Marius og all latinlesingen hans. Det er tydelig at dette ikke er godt for ham, og lille Marius blir bare mer og mer sliten. Men distriktslege Bentzen mener intet er galt, da han prinsipielt er mot såkalt ”overleselse” i skolen, og alt det moderne tullpratet rundt dette. Fru Wenche, på sin side, bekymrer seg over skolevesenet. Hun mener det blir undervist og satt fokus på feil fag i skolen. Hun bruker sin egen Abraham som eksempel, og mener den klassiske læren går inn, mens vettet går ut, noe som fører til at hennes sønn bare blir dummere og dummere. Hun vil ha slutt på all latinen og gresken, fordi hun mener slikt ikke burde ha plass i en ung gutts hode. Hun vil ha fokus på det hun fremstiller som mer levende fag, herunder helse, naturvitenskap, astronomi, jus, statsforfatning og politikk. Dessuten er hun svært bekymret for foreldrenes påvirkningskraft i skolen, hun mener foreldrene har altfor lite innflytelse. Alle disse synspunkter og tanker deler hun med sin mann, og en rekke andre lattermilde herrer etter en middag i Løvdahls hjem. Ingen av dem er villige til å ta fru Wenches snakk om reformasjoner på alvor, før også en av herrene som er tilstede, Mr. Mordtmann, meddeler at han støtter hennes syn.

Mr. Mordtmann hadde nylig kommet tilbake til hjembyen, etter å ha tilbrakt flere år i England. Før han dro hadde han vært en varm taler for kvinnens skapning og alt det folkelige, han likte ikke pomp og prakt. Nå var han altså tilbake for å fremskaffe kapital til bygging av en ny kjemisk fabrikk i Stavanger.

I fru Wenches øyne fremstod Mr. Mordtmann som både stiv og formell, noe som skuffet henne, men til gjengjeld var hun meget begeistret for hans positive holdning til hennes meninger og synspunkter. Med kapitalen han var kommet for å anskaffe, gikk det imidlertid ikke så bra. Alle sammen ventet på at Professor Løvdahl skulle ta det første skrittet. Han var jo å anse som en av byens mest fornemme menn, og var høyt respektert. Dersom han tok det første steget, ville nok ande investorer følge etter.

Mr. Mordtmann vet dette, og er ingen dum mann. Derfor velger han stadig å oppsøke fru Wenche, i håp om å anskaffe kapital. Men imidlertid vokser det frem sterke bånd mellom ham og herr Løvdahls kone, bånd som antyder noe mer enn bare et godt vennskap. Det er dessverre ikke første gang Professor Løvdahl ser slike tendenser. Men som den beherskede, kultiverte og pragmatiske herren han er, velger han å ikke foreta seg noe. Han stoler på at hans selvbeherskelse og selvsikkerhet vil føre lengre frem, enn et følelsesutbrudd, som etter hans mening ikke vil føre til noe. Han er sikker i troen på at Fru Wenche vil vende tilbake til ham, og vil dermed unngå unødvendige konflikter. Det skaper bare mye rabalder.

På skolen er det lite forandringer. Alt fortsetter som før, slik det har gjort år etter år. Skolen er preget av stadig uthenging og latterliggjøring fra lærernes side, i stedet for tilpasset undervisning. Det finnes ingen vilje til nytenking eller annet som på noe som helst måte kan true det etablerte. Blant elevene er det stadig kamp om rangering, og det å få flytte opp en klasse.

Lille Marius har alltid vært flink til å lese lekser og pugge latin, selv om resultatene uteblir fra de fleste av fagene. Men en dag han for en gangs skyld har valgt å droppe leksene til fordel for en fisketur med Abraham, får han lide under en mattetime, og alt går galt. Lille Marius mister all tro på seg selv. Vissheten om at han ikke har lest nok, gjør at alt stopper opp. Selv latinen og alle bøyningsformene han ellers kan si på rams, kan han ikke i dag. Han får ikke frem et ord. Han kan ingenting i dag. Dette irriterer lektor Aalbom. Han stiller lille Marius et spørsmål, men får intet svar, for Marius, stakkars, får ikke frem et eneste ord. Det blir stille. Lektor Aalbom blir mer og mer irritert, og snart over til å være forarget. Og det hjelper heller ikke at rektor er tilhører, og sitter og inspiserer undervisningen. Lektor Aalbom er redd dette skal få rektor til å tvile på hans ferdigheter som underviser, da rektors kjære latineryndling ikke kan svare. Marius ”faller mellom stolene”, og Abraham Løvdahl blir helt fortvilet av å se sin kjære venn lide slikt. Han blir helt fra seg, og vet ikke hva han kan gjøre for å hjelpe Marius. I ren affeksjon reiser han seg og kaller lektor Aalbom for en djevel. Dette er selvfølgelig ikke tillatt, og Abraham blir straks beordret hjem. Rett hjem.

Rektor blir forferdet over denne svært upassende og uakseptable oppførselen til unge herr Løvdahl, og tar kontakt med han far, professor Løvdahl. Han forteller ham hva som har hendt, og Abrahams far reagerer raskt. Men han vet ikke helt hvordan han skal takle et slikt budskap, og det er ingen tvil om at Abraham har skuffet han stort. Professor Løvdahl tenker straks på familiens fasade utad, dens rykte og ære, og håper inderlig ikke at dette lille oppspinnet kan ha ødelagt noe for dem. Det ender med at Professor Løvdahl samtaler vel og lenge med sin sønn, og truer med å sende ham bort for å gå på skole. Dette er ikke godt nytt for Abraham, som på ny blir helt fra seg. Det tar lang tid før tilgivelsen kommer, men selv den hardbarkede Professor Løvdahl har et hjerte, innerst inne, og tilgir sin sønn, da mer som en slags velsignelse, og mente skolen kanskje hadde gått noe langt i sin måte å straffe sønnen på. Fru Wenche, Abrahams mor, reagerer derimot annerledes. Det at hun og Abrahams far er svært ulike, kommer til uttrykk nå. Hun ønsker å rose ham for hans reaksjon, det at han ofrer seg og stiller opp for en venn i nød.

Herfra og ut går det bare verre og verre med lille Marius. Han har vært dårlig lenge, men nå er han alvorlig syk. Marius er det eneste fru Gottwald har, og hun ber dag og natt for ham. Hun kan ikke miste det eneste og kjæreste hun har. Marius klarer ikke å si noen ting, der han ligger alvorlig syk og på dødsleiet. Det eneste som kommer ut av munnen hans er latinske gloser og bøyningsmønstre. ”Mensa rotunda”, sier lille Marius, og dør med et smil rundt munnen.

Abraham har nå mistet sin beste venn, og lille Marius’ død går selvsagt hardt innpå ham, men kan aldri sammenlignes med den sorgen og bebreidelsen fru Gottwald følte resten av sitt liv. Hun bebreidet seg for at hun sendte ham på latinskolen, noe som resulterte i hans død. Livet blir etter hvert det samme for Abraham igjen, og på skolen oppnår han bedre resultater enn aldri før. Forholdet til faren bedrer seg, og konfirmasjon blir straks det store samtaletemaet hos Løvdahl. Tidligere hadde man vegret seg for å ta opp dette temaet, fordi man visste det ville føre til konflikter. Fru Wenche, som selv ikke er kristen, vil ikke at Abraham skal konfirmere seg. Men til slutt går hun med på at valget er Abrahams, under forutsetning om at han skrifter for henne først på konfirmasjonssøndagen. Morens meninger rundt dette plager Abraham, da han gjerne vil konfirmere seg sammen med sine jevnaldrende kamerater. Dette med konfirmasjon har for Professor Løvdahl mer praktisk betydning. Han er en meget prinsipiell herre, og mener at en har små sjanser i livet dersom en ikke bekjenner seg den offisielle tro.

Fru Wenche hadde omsider overtalt sin mann til å investere i Mr. Mordtmanns prosjekt, og selv føler hun at hun har funnet en mann hun kan le sammen med og en mann som er enig med henne, skjønt hun ikke er helt sikker på sine følelser. Hun vingler frem og tilbake, og midt opp i det hele oppdager hun at hun er med barn, hun er gravid. Hun bestemmer seg for å fortelle dette til sin mann, Carsten Løvdahl. Han blir rasende og skriker til henne at han ikke tror dette er deres barn. Fru Wenche får oppleve en side ved sin mann hun aldri tidligere har sett. Hun trenger trøst og råd, og rømmer til Mr. Mordtmann. Hun starter med å fortelle ham hva som har skjedd, men han reagerer ikke slik hun hadde forventer og håpet. Hun innser at hennes kjærlighet for ham har gjort henne blind, og gjennomskuer falskheten hans, og kan se hvordan han fryder seg over situasjonen. Fru Wenche bestemmer seg for at hun ikke kan leve lengre.

Det blir kveld, og etter hvert riktig sent. Som alle andre kvelder har Professor Løvdahl vært i klubben. Da han ikke finner sin kone når han vender hjemover, skjønner han at alt ikke er som det skal være. Men som den avbalanserte og beherskede mannen han er bestemmer han seg for å sove litt før han foretar seg noe. Fru Wenche kommer hjem, og finner sin mann i søvn, Han merker dette, og sover videre, for nå har han ro til å sove, han vet at hun er trygt hjemme. Men hun legger seg ikke til å sove, hun finner hans medikamenter og tar sitt liv.

Dagen etter det tragiske dødsfallet hviler en stille stemning over huset. Abraham tar morens død svært tungt, og er i sorg. Hans far, professor Løvdahl viser ingen følelser offentlig, selv ikke i henne gravferd, men da han er alene med den døde fru Wenche kommer endelig tårene. Professor Løvdahl hadde forsøkt å få dødsfallet til å se ut som en naturlig hendelse, i frykt for at dette kunne skade familien ry. Etter hvert går vinteren, og konfirmasjonsdagen nærmer seg. Etter morens død blir forholdet mellom far og sønn stadig bedre, og Abraham lever snart etter farens prinsipper og idealer. Dette er svært gledelig for herr Løvdahl. Abraham var jo svært skoleflink, noe som førte til at han etter hvert utviklet et godt forhold til Prosten Sporre, som var særlig populær fordi han hadde en egen evne til å bemerke seg hva den enkelte kunne og ikke kunne, slik at han kunne stille nøyaktig det samme spørsmålet under overhøringen.

Det at sønnen til en av byens med betydningsfulle menn skulle konfirmeres er slett ingen liten begivenhet. Det er selveste Løvdahls sønn det er snakk om. Mange betydelige embetsmenn stiller opp, og det holdes en rørende tale til minne om hans mor. Abraham selv ser for seg en fremtid som en fremgangsrik og viktig person, han ser seg selv blant de beste og et liv omkranset av ære, heder og glans. Når han omsider kommer opp på sitt rom, finner han en stor bukett med noen vakre og sjeldne blomster. Blomstenes avsender er fru Gottwald, og med sin usikre skrift har hun skrevet på kortet: ”Fra lille Marius”.

Personkarakteristikker:

Marius Gottwald

Marius Gottwald er sønn av fru Gottwald, og er både liten og puslete av vekst. Han innehar noen store, brune øyne – som kanskje kan se litt engstelige ut. Marius er et naturtalent i latin, noe som gjør ham meget populær i latinklassen. Han sliter i alle fag, unntagen latin. Hver eneste dag går med til leksepugging, da særlig latin, som var nøkkelen inn på skolen. Han dedikerer seg helt til dette arbeidet, og rektor har gitt ham friplass på skolen. Betingelsen er likevel at lille Marius, som han blir kalt, fortsetter fremgangen i latin og presterer. Og på grunn av sine fremragende latinkunnskaper blir Marius rektors yndling. Marius finner vennskap og hygge i Abraham Løvdahl, og hver dag gjør de lekser sammen, hjemme hos familien Løvdahl. Marius er ekspert på å knytte ”rotteknuter”, og han lager rotter av lommetørkler og på lakenet sitt. Lille Marius lider en trist skjebne, han dør i ung alder av hjernebetennelse, mens hans mor er overbevist om at all puggingen tok livet av ham, og dermed var skyld for tragedien. Selv på dødsleiet sitt mumler Marius latinske ord.

Abraham Løvdahl

Abraham er sønn av Carsten Løvdahl, og kommer fra et av de mest fornemme hjemmene. Han er fra et bemidlet og velstående hjem. I motsetning til lille Marius er Abraham både høy av vekst og voksen for alderen, dessuten er han flink i alle fag på skolen, selv om han er nokså sløv når det gjelder lekselesing. Hans motivasjon for å arbeide så mye med lekser som han gjør, er lille Marius. Han vil svært gjerne hjelpe sin kamerat med å oppnå gode resultater – slik at han slipper å gå tredje klasse om igjen. Det blir sett på som skam. Dette viser at Abraham er en svært snill gutt. Dette gjenspeiles også i alt Abraham gjør for å prøve å gjøre faren blid og til lags.

Abraham blir tidlig voksen, og forandrer seg meget etter lille Marius død. Og morens død forårsaker ytterligere forandring. Han vokser på de problemene han har med faren, og etter morens død blir forholdet mellom far og sønn bare bedre og bedre. Abraham går fra å være den lille, uskyldige gutten, opptatt av de samme tingene som moren, til å forfekte sine barndomsidealer og bli slik faren vil ha ham – kultivert og korrekt.

Wenche Løvdahl

Fru Wenche er gift med Carsten Løvdahl, og er Abrahams mor. Hun er både født og oppvokst i Bergen, og kommer fra en fin familie. Av utseende er hun svært vakker, noe som fører til mye oppmerksomhet fra ungkarene i byen. Fru Wenche har et brennende engasjement for skolen, og er svært opptatt av all falskheten og løgnen i samfunnet. Hun vil reformere skolesystemet, kan ikke fordra kirken slik den er blant de lærde, liker ikke alle akademikerne og latinerne i samfunnet. Hun er kort sagt svært opptatt av ærlighet, og av å beskytte Abraham mot alt dette overfladiske og falske.

Fru Wenche bryr seg ikke om det at en kvinne ikke burde uttale seg i slike samfunnsspørsmål, hun sier sin mening, og står ved den. Ærlighet står sentralt i alt hun foretar seg, derfor var hennes valg av ektemake svært overraskende for mange av hennes barndomsvenner, da den høyt utdannede Professor Løvdahl er svært sofistikert og opptatt av dannelse. De fleste hadde trodd fru Wenche ville velge en ektemake mer lik henne selv, en som var opptatt av de samme verdier og holdninger, selv om dette ikke kommer klart frem.

Miljøskildring

Handlingen i Gift er lagt til en liten småby. Som i småbyer flest er flertallet av menneskene ensidige og trangsynte. Folk som er litt annerledes enn dem – enten i tanke- eller være måte, blir ikke særlig godt mottatt. De møter veldig liten forståelse, aksept og respekt. Dette preger det lille lokalmiljøet. I tillegg verserer sladderen, den sprer seg raskt som pest. Dette vises blant annet da fru Wenche tar sitt eget liv, og fru Gottwald setter ut et rykte om at det var sykdom som tok knekken på henne. Dette ryktet spres seg med en slik hurtighet at ingen kan tenke seg en annen grunn til fru Wenches død.

Mye av handlingen forteller om et miljø hvor særlig to ting stod i fokus: lærdom og kunnskap. Dette var viktige faktorer for respekt og anseelse blant byens borgere. Her scorer særlig herr Løvdahl, Carsten, høyt. Han er professor og på mange måter et forbilde for mange andre menn. Dette vises blant annet da Mr. Mordtmann kommer til byen for å anskaffe kapital. Alle venter på at Løvdahl skal ta det første steget, for da vil de andre følge etter.

I den lille byen er det også svært viktig å være kultivert. Man skal opptre både dannet og korrekt for å passe inn i byen. For de fleste innbyggerne i byen er familien Løvdahl selve prototypen på kjernefamilien. Der er de både vakre og intelligente, men det finnes også noen små unntak for familien Løvdahl. Alt trenger faktisk ikke være like stivt, korrekt og formelt hele tiden. Dette vises når fru Wenche tillater seg og ”lekesloss” med sin sønn. Men når familien Løvdahl er vertskap for diverse soareer, vises alltid det dannende og pene miljøet seg fra sin beste side. Da er det ikke noe å sette fingeren på, og alle de mest fornemme menneskene i byen deltar alltid. Utad holder de alltid en prikkfri og perfekt fasade.

På skolen står disiplin og respekt i fokus. Elevene har en streng disiplin å innrette seg etter, og elevene skal respektere lærerne sine og gjøre som dem sier uten noen som helst antydning til spørsmål. For å få respekt i skolehverdagen er det uhyre viktig å være smart og flink. Man må være både oppvakt, intelligent og intellektuell på samme tid. Men i friminuttene oppfører elevene seg som elever flest. Da er det full krig mellom de djerve latinere fra tredje klasse og ”stinkdyrene” fra trinnet under.

En annen viktig og sentral skildring i boken, er måten Kielland skildrer ekteskapet mellom Carsten og Wenche Løvdahl. Carsten er en mann som er svært opptatt av prinsipper og dannelse, han er så opptatt av å opptre korrekt, at han ikke tillater seg å krangle med sin egen kone. Han lar henne gjøre akkurat som hun vil, fordi han finner det upassende med følelsesutbrudd, og han skyr krangler og konflikter. Han mener dette er unødvendig. Slik fremstår han som en meget kald og enkelte vil kanskje hevde kynisk person. De få gangene herr Løvdahl tillater seg selv å vise følelser er da fru Wenche forteller om sin graviditet og etter hennes død. Men aldri ellers. Dette gjør at familieforholdet fremstår som altfor formelt og dermed direkte kjølig.

Vi får gjennom boken og dens handling raskt inntrykk av det nokså dårlige forholdet mellom far og sønn Løvdahl, selv om det bedres mot slutten av boken. Det virker ikke som Professor Løvdahl er særlig interessert i å bli bedre kjent med sin sønn, men heller det at hans sønn, akkurat slik som ham selv, må opptre dannet og korrekt. Han vil at Abraham skal gjøre ham og familien stolt, han vil at det skal gi ham kjærlighet og aksept.

Når Wenche innleder et forhold til Mr. Mordtmann, får vi virkelig et innblikk i hvor dårlig samlivet mellom henne og Carsten Løvdahl er. Selv da hun går med selvmordstanker, tror han alt er som før. Fru Wenche savner kjært noen å betro seg til, og da både hennes mann og Mr. Mordtmann svikter, har hun ingen. Hun føler seg både alene og forlatt – mer sårbar enn noen gang. Hun ser ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Hennes ektemann, som burde vært hennes største støtte, er der ikke for henne, slik han burde.

Kielland skildrer miljøet godt, og bruker skildringene til å forklare hvorfor personene handler som de gjør og hvorfor utfallet blir som det gjør. Miljøskildringene blir utgangspunktet for selve handlingen, det danner rammen rundt.

Fortellermåte

Komposisjon

I begynnelsen av boken går vi rett på handling, uten noe form for sammendrag, referat eller introduksjon. Vi får et innblikk i skolehverdagen og møter lille Marius som er på skolen. Der roper lektor Aalbom ”…flere byer i Belgia”, et uttrykk som går igjen uttallige ganger i løpet av boken. Historien begynner såkalt ”in medias res”, det vil si direkte.

Deretter følger mye skildring. Dette har Kielland bevisst gjort for å skape den rette stemningen hos leseren. Når Abraham, sønnen til den fornemme Professor Løvdahl, roper ”djevel”, kan vi ane at noe er i ferd med å skje. Og like etter dør lille Marius, og det siste han får ut er noen latinske ord. Dette fører til et ganske tidlig klimaks hos leseren. Hadde boken sluttet her, ville vi nok ikke blitt sittende igjen med så menge ubesvarte spørsmål som etter den virkelige avslutningen, tvert om.

Etter lille Marius’ død dreies oppmerksomheten bort fra det som var tema i begynnelsen av boken: skolen og latin. Fokus er nå på familielivet, og da særlig forholdet mellom fru Wenche og hennes mann, Carsten Løvdahl. På nytt når historien et klimaks da fru Wenche må berette at hun er med barn, og verken Professor Løvdahl eller Mr. Mordtmann reagerer som hun ønsker.

Deretter når historien sitt siste klimaks da Abraham Løvdahl, etter konfirmasjonsdagen, finner blomstene og det lille kortet med påskriften: ”Fra lille Marius”. Da stivner han til, og leseren sitter igjen med en rekke ubesvarte spørsmål. Kielland har valgt en avslutning på historien som kan minne litt om en del naturalistiske trekk, selv om dette helt klart var en realistisk roman.

Naturalistene skulle etter hvert bli veldig opptatt av determinisme, det at menneskets handlinger er bestemt av ytre og indre egenskaper, arv og miljø, og ikke kan endres. Muligheten for fri vilje utelukkes. Og Abraham ble jo til slutt slik faren og miljøet ville ha ham, overfladisk, dannet og korrekt.

Kielland bruker i tillegg en rekke språklige virkemidler når han skriver. Han benytter seg stadig av kontraster for å vise forskjellen mellom fattig og rik. Boken er svært rik på personskildringer, skildringer generelt, og lille Marius død er egentlig bare en liten bi-historie av det Kielland prøver å fortelle oss.

Realismen bygde jo ellers på at dikterne skulle skildre virkeligheten så nøyaktig som mulig, noe Kielland i aller høyeste grad prøver på i denne boken, og han lykkes til gangs. I tillegg setter Gift fokus på problemene i samfunnet, og Kielland prøver å ta et oppgjør med det han mener er galt. Han tar problemene opp til debatt, på lik linje med andre realistiske forfattere, og i tråd med de realistiske trekkene etterlater han seg en rekke spørsmål, men ingen svar eller en løsning. Kielland ville helst at budskapet og alle kritikken helst skulle komme til uttrykk gjennom handlingens egen utvikling.

Alexander Kielland var uten tvil en elegant forfatter, noe som preger språket i Gift. Han skriver svært godt, og har ikke problemer med å få frem hva han mener. Han skriver enkelt og lett, og bruker ellers en del humor, ironi og satire.

Synsvinkel

En allvitende forteller går inn og ut av tankene og følelsene til så å si alle personene i romanen. Etter hvert som vi leser oss utover i boken, merker vi fort at synsvinkelen stadig er skiftende. Ofte er overgangene så glidende og gode at vi slett ikke merker det. Dette blir ofte kalt ”Kiellands kamerasysnsvinkel”. I tillegg benytter Kielland seg av en del tankereferat, og har da tatt i bruk begge de to formene av autoral synsvinkel. Han gir oss både personens ytre- og indre egenskaper samtidig som han avslører deres tanke- og følelsesliv. I tillegg vil jeg hevde at han noen ganger står utenfor og bare registrer det som skjer, uten å gå inn i personene, et trekk vi f. eks kan finne i de islandske sagaene. Men det er likevel den allvitende autorale synsvinkelen som preger boken.

Den allvitende fortelleren har frihet til å trenge inn i snart den ene snart den andre personens tanker og følelser. Han ser problemer og episoder fra forskjellige personers synsvinkel. En allvitende synsvinkel gir derfor inntrykk av å være nøytral, selv om den langt fra alltid er det. Og denne fortellingen gir oss fort assosiasjoner til hva som er Kiellands tanker og meninger.

Kielland har nok valgt en allvitende synsvinkel først og fremst fordi Gift ikke har noen klar hovedperson, men flere – og to av dem dør. Det ville f. eks by på problemer å beskrive Wenches forhold til Mr. Mordtmann ut fra Abrahams synsvinkel. Ved å velge en autoral synsvinkel får vi som lese et bredt innblikk i fortellingen, det gjør det enkelt for oss å forstå hvorfor personene handler som de gjør.

Tema/budskap

Også jeg vil føye meg inn i rekken av de mange kritikerne som hevder Kielland burde ha avsluttet Gift etter det syvende kapittelet med ordene ”Mensa Rotunda”, da lille Marius dør. Dersom Kielland hadde avsluttet boken her, ville vi fått en fortelling som omhandlet et tema: skolesystemet, som likevel er det vi husker boken for. Men Kielland har gjort slik at boken handler om så meget mer.

Når vi skal tolke boken kan vi sentrere dette rundt en problemstilling: Hvor er giften?

Boken og giften kan deles inn i tre:

Første del av boken handler jo om kritikken av skolesystemet, det handler om hvordan den gangs puggeskole kunne ta livet av en. Særlig var det latinen Kielland hadde lite til overs for.  Her kan vi dra de første parallellene til Kiellands eget liv. For det første har han gitt Abraham samme initialer som ham selv. Abraham Knorr Løvdahl er riktig nok ikke akkurat det samme som Alexander Lange Kielland, men vi kan likevel se sammenhengen. Og akkurat som Kielland var Abraham flink på skolen, men likte seg ikke noe særlig.

Deretter skriver Kielland om hvordan giften påvirket fru Wenche. Hun hadde intet til overs for skolen, og var en kvinne med meningers mot. Hennes ekthet og ærlighet fører til hennes død. Hun står der, uten noen å betro seg til, med bare to valg. Hun kan velge mellom to falske alternativer. Hennes ektemann, Professor Carsten Løvdahl, eller den unge Mr. Mordtmann. Også her velger hun det alternativet hun anser som mest ærlig, nemlig døden. Hun nekter å velge det falske og overfladiske, ærlighet er selve fundamentet i hennes tilværelse. Dette gjør fru Wenche til en meget gjennomført skikkelse, og gir assosiasjoner til den tids kamp for kvinnesaken. Her er det kalde ekteskapet, det overfladiske, giften som tar livet av fru Wenche. Gjennom fru Wenche får vi et innblikk i kritikeren Kielland, måten han kritiserte skolesystemet på, og meninger som den gang ble oppfattet som svært radikale. Kielland var jo selv en svært radikal mann, med politiske meninger langt ute på venstresiden.  

Etter fru Wenches død forfølger hennes øyne Abraham. Og siste del av giften tar over Abraham. Morens øyne stod en gang for Abraham frem som symboler på sannhet, åpenhet og ærlighet. Etter hennes død forfølger øynene hennes Abraham i hans drømmer og tanker. Dette blir for ham en påminnelse om barndomsidealene. Men han svikter moren, og forfekter sine barndomsidealer. Han blir som de andre ”hyklerne”, opptatt av at alt skal være så dannet og korrekt, han blir som sin far – og kan ikke lengre se sannheten i øynene. Hans far, Professor Løvdahl, fordreier virkeligheten for sin sønn og ”fikser” Abrahams øyne slik han ser det som ham som besteborger skal se. Abraham vil ikke lenger hjelpe de svake, han blir mønsterelev i skolen han hatet så inderlig og konfirmerer seg på tross av at han ikke tror. Men han blir også en riktig gentleman. Og her møter vi Kielland gjennom den gentlemanen Abraham ender opp med å bli.

Boken Gift trekker som nevnt en rekke paralleller til Kiellands liv. Kielland var selv fra en fornem og fin familie, gikk på den svært strenge Katedralskolen i Stavanger, oppnåde gode resultater på skolen, men likte den svært lite. I tillegg til dette var Kielland selv kritiker, men da han ble nektet diktergasje på grunn av sin politiske overbevisning endte han opp med å bli embetsmann som en del av borgerskapet han selv kritiserte. Han ble til en riktig gentleman.

Kielland velger en diskré bruk av symbolikk, og legger mer vekt på å levendegjøre budskapet, og fortellingen. Moralen i boken må bli det at skolen skal være til for å lære elever kunnskaper de senere vil anvende og ha bruk for, ikke en rekke latinske gloser og andre ting man lærer bare for å lære, kunnskaper man overhodet ikke vil ha nytte av senere. Dessuten må foreldrene ta ansvar for barnas læring, og lærerne og skolen må bli flinkere til å ivareta alles interesser, også de svake elevenes.

Dessuten gir boken oss en rekke tankevekkere. I måten Professor Løvdahl velger å takle konflikter på, han skyr dem som pesten, det at fru Wenche, som selv ikke er troende tar konfirmasjonen mer alvorlig enn de troende selv, kvinnenes rolle i samfunnet og samfunnskritikken generelt.

Boken tar også opp jaget etter prestisje, status, anseelse og viktigheten av ære. Særlig Professor Løvdahl var opptatt av dette, og var en mann som lett kunne undertrykke sine egne følelser, bare for å holde oppe den fasaden han forventet av seg selv, og ikke minst den fasaden omverden forventet av ham.

Fru Wenche er en kvinne med en rekke meninger, hun er radikal, og hun beretter gjerne sin mening. Men det er typisk at ingen tar dette på alvor før en herre sier det, nemlig Mr. Mordtmann. I begynnelsen vår vi inntrykk av at Mr. Mordtmann er en idealistisk mann, som vil kjempe for idealene sine og hjelpe de svake i samfunnet. Men særlig i forbindelse med fru Wenches graviditet avslører vi at han har blitt en stiv herre, etter alle årene i England, og ikke lengre står for det han trodde på som ung.

Kielland retter gjennom hele boken kritikk til mye forskjellig når det gjelder det bestående samfunnet. Men vi kan ane at det ligger noe dypere til grunn. Jeg tror han vil ha oss til å tenke på våre grunnholdninger, våre verdier, vår tro – det å kunne se virkeligheten i øynene. Han vil ha oss til å tenke over vår moral. Er det slik vi vil leve vårt liv? Det handler om å være ekte, om å være ærlig, slik som fru Wenche var.

Gift og den kritikken Kielland retter kan nok sies å være typisk for hans forfatterskap. I en rekke andre romaner retter han også kritikk til det som var 1880 – årenes store temaer: familieliv, ekteskap og kristendom. Han antyder også at problemene kanskje aldri kan løses innenfor de bestående og allerede eksisterende samfunnsrammene.

Hva som gjør Kielland så aktuell den dag i dag, er en kombinasjon av hans måte og skrive på og de temaene han med sitt forfatterskap tar opp. Han belyser temaer som i dag, over hundre år etter, fremdeles er aktuelle. Boken er ikke så kritisk i dag som da den kom ut, men det var ikke uten grunn Stortinget nektet han diktergasje.

Men det er særlig det Kielland bringer opp i forhold til lille Marius og skolepolitikk som er interessant. Diskusjonen om hvordan skolen hele tiden skal tilpasses det samfunnet vi lever i, det såkalte kunnskapssamfunnet, som stadig er i forandring. Hvordan vi skal kunne dekke alle elevers behov, og alle de forskjellige emnene vi anser som viktige.

Kielland frembringer også en viktig problemstilling i forhold til det med tro og konfirmasjon. Hva er det som er den riktige troen? Selv om debatten har forandre problemstilling noe, er også dette et stadig aktuelt tema. Nå går spørsmålene gjerne i retning av hvorvidt Norge bør ha en statskirke og offisiell tro, men det interessante er det at temaene Kielland belyste for over hundre år siden fremdeles er aktuelle. Og dette viser at Kielland, sammen med Ibsen, er den forfatteren som har vist seg mest holdbar.

Til slutt blir det ofte diskutert hvorvidt Gift virkelig var så giftig da den kom ut. Kort sagt kan det sies at Gift mistet noe av sin effekt da den kom ut, fordi det like før utgivelsen hadde kommet en rekke skolereformer som gjorde at skolen hadde fått bredere faglig innhold. Boken kan derfor ses på som et supplement til den tids debatt rundt skolen, men særlig første del av boken, delen om lille Marius, er for Kielland mer et oppgjør med egen skoletid.            

Kildeliste:

Halvorsen, E., Jenterud, I., Semmen I.: Tekst og tanke. Norsk for VKI og VKII, lærebok. H. Aschehoug og Co (W.Nygaard) 2000, 4. utgave, 1. opplag.

Kielland, A.: Gift. Gyldendal norsk forlag, paperback, 1999, 1. utgave

Internett:

http://www.christopher.no/litteratur/giftanalyse.htm

http://www.christopher.no/litteratur/hvorgiftig.htm

http://www.christopher.no/litteratur/kielland.htm