Henrik Ibsen og to av hans verker, En folkefiende og Et Dukkehjem

I denne fordypningsoppgaven om et forfatterskap har jeg valgt å ta for meg Henrik Ibsen, og hans to verker; En Folkefiende og Et dukkehjem.

Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien. Han ble født inn i en velstående familie, men da Ibsen var 8 år gikk faren konkurs og de måtte flytte fra både gård og hjem. Etter Henriks konfirmasjon måtte han ut i arbeid. Han var lærergutt ved et apotek i seks år. I 1950 flyttet Ibsen til Christiania. Her startet han på Heltbergs studentfabrikk, hvor han møtte flere som skulle vise seg å bli store navn i norsk litteratur, blant annet Bjørnstjerne Bjørnson. Samme året, bare 22 år gammel ga han også ut sitt første stykke, Catalina, men dette ble ikke satt opp. Han tjente lite, så førsteopplaget til Catalina måtte han selge som innpakningspapir, og det var heller ikke sjelden Ibsen vandret rundt i Oslos gater med et ullteppe som frakk og uten sko.

I 1952 fikk Ibsen seg endelig en ordentlig jobb. Ole Bull tilbød han å jobbe som dramaforfatter ved Det norske Theater i Bergen. Her lærte han masse om teater og han fikk hvert år sette opp et nytt stykke. Her jobbet han i fem år, og han ble kjent med Susannah Thoresen som han senere giftet seg med. De fikk et barn, Sigurd Ibsen, og Henrik begynte å jobbe som instruktør på Det nye Christiania Theater, frem til 1864. Mens Ibsen jobbet her, skrev han to historiske dramaer, men det var lite med penger også her, og i 1862 gikk teatret konkurs.

Høsten 1863 fikk Ibsen et reisestipend av regjeringen. Året etter dro han utenlands, hvor det skulle vise seg at han ville være 27 år borte. Han bodde i Tyskland og Italia og det var her han skrev sine beste stykker. Det første stykket var Brand i 1866 og året etter kom Peer Gynt som kanskje er hans mest kjente stykke. Han var nå blitt Skandinavias mest kjente dramatiker, men stykkene hans var omstridte. I 1891 dro Ibsen hjem til Norge hvor han fortsatte å skrive.

I 1901 fikk Ibsen sitt første hjerneslag, og dette førte til at han ikke kunne arbeide lenger og 23. mai 1906 døde Henrik Ibsen, 78 år gammel.

Da Ibsen startet å skrive var han inne i den nasjonalromantiske perioden. Alt ble romantisert og gjort finere enn det egentlig var. Catalina og Kongsemnerne er typiske historiske og nasjonalromantiske dramaer som Ibsen skrev. Men med Brand og Peer Gynt skrev Ibsen seg ut av denne perioden. Disse dramaene kalles idédramaer. Dette er dramaer hvor Ibsen ønsket å få fram en idé eller et problem. Ibsen skrev også flere borgerlige samtidsdramaer. Her inngår stykker som En folkefiende, Et dukkehjem og Gjengangere. Dette er stykker hvor Ibsen ønsker å sette problemene under debatt, og her kritiserer han også samfunnet han levde i. Dette greide Ibsen veldig godt, og gjennom diktningen sin startet han flere diskusjoner, men han ble også sterkt kritisert fordi han satte spørsmål ved mange ting i samfunnet. Da ”Et dukkehjem” kom ut i 1879 ble det stort rabalder, og i Tyskland måtte Ibsen til og med skrive om slutten for at de skulle spille stykket. På 1880-tallet begynte Ibsen gradvis å gå over til mer symbolske dramaer som bl.a. Vildanden og Hedda Gabler. Her var han mer opptatt av det psykologiske, istedenfor av samfunnet her og nå.

Ibsen er den nest mest spilte dramatiker, etter Shakespeare. Fortsatt er Ibsen populær, og stykkene hans blir både lest og satt opp med jevne mellomrom. Men hvorfor fikk ikke Ibsen nobelprisen i litteratur? Hans gode venn Bjørnstjerne Bjørnson fikk prisen, men ikke Ibsen. Nobelpriskomiteen likte mer det de kalte for en oppbyggelig litteratur, og de syns nok at Ibsen var for radikal, og at han kritiserte samfunnet for mye. I dag mener nok mange dette er en av de største forbigåelsene Nobelpriskomiteen har gjort.

En folkefiende

Dette stykket ble skrevet i 1882 og foregår i en liten by i Sør-Norge på samme tid som det ble skrevet. Byens nesten eneste inntekt kommer fra byens badehus. Badelegen, Dr. Thomas Stockmann gjør en prøve av vannet i badet, og får bekreftet det han lenge har hatt mistanke om. Badevannet er forgiftet, og dette kan gjøre folk alvorlig syke om de bader der. Stockmann tørster etter å fremlegge nyheten, og han har både lokalavisa ”Folkebudet” og alle han har snakket med i ryggen.

Doktorens bror, Peter Stockmann, er byfogd og leder ved badet. Thomas og Peter har et anstrengt forhold, og bedre blir det ikke med Thomas’ oppdagelse. Badet må stenges i minst to år og det vil koste byen og skattebetalerne dyrt å reparere badeanstalten. Når dette blir kjent, blir det stor motstand blant folk og Folkebudets redaktør blir nektet av Peter Stockmann å publisere doktorens artikkel.

Thomas trues med å bli fratatt jobben sin om han sprer nyheten. Men doktoren gir seg ikke, og bestemmer seg for å holde en tale om saken. Men når kostnadene blir lagt frem, går innbyggerne i mot han. Byens innbyggere vil heller skjule sannheten enn å ordne opp i problemet. Dermed blir Dr. Stockmann erklært en folkefiende av beboerne. Familiens leieavtale på huset sies opp, og hele familien, deriblant barna, blir oppsagt fra jobb og skole. Dramaet ender med at Thomas Stockmann sier: ”Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.”

Thomas Stockmann er hovedpersonen i stykket. Han er full av ideer, og når han først har satt seg noe fore, gir han seg ikke. Samtidig er han en utrolig modig mann. Han er den eneste i byen som tør å si sannheten om badet, til tross for at han blir truet ut av både jobb og bolig. Som han selv sier: ”Hvem faen bryr seg om det er farlig eller ikke? Det jeg gjør, det gjør jeg i sannhetens navn og for min samvittighets skyld.”  Thomas lar seg verken true eller lokke til noen kompromisser. Doktoren velger ikke den enkleste veien, han velger ut ifra fornuft og moral. Om oppdagelsen sier han: «Ja, men er det da ikke en statsborgers plikt å meddele seg til allmennheten, når han har fanget en ny tanke?» I stykket er det tydelig at Ibsen er på lag med Dr. Stockmann. Mye kan tyde på at han brukte inspirasjon fra sitt eget liv til å skape Stockmann.

Doktoren kritiserer demokratiet sterkt i sin tale. Han mener flertallet utgjør de dumme, mens minoriteten er de med litt vett mellom ørene. Som han sier: «Men det kan da vel for faen aldri i evighet være rett at de dumme skal herske over de kloke?» Stockmann uttaler også at flertallet kan ha makten på sin side, men aldri, aldri retten. Ibsen har tidligere uttalt de samme tankene og han var ofte svært negativ til politikere.

Det er nok mye å lære av dr. Stockmann. Som Arne Garborg sa: «Der kann visst vera mangt å segja um doktor Stockmann. Men ein ting vil alle, som les boki, læra: å hata alt personlegt fusk, all ræddskap, all tinging med sine eigne meiningar».

Peter Stockmann er som nevnt byfogd og leder av badet. Thomas og Peter er rake motsetninger. Peter har ingen moralske motforestillinger, og han er villig til å ofre menneskers helse til fordel for økonomien og det han ser som byens framgang. Peter har en naturlig autoritet, og ingen bortsett fra hans egen bror tør motsi ham. Med denne autoriteten og gode taleevner, greier han å få småborgerne på sin side. En av grunnene til at han vil skjule sannheten om badet, kan være at han ser det som et prestisjenederlag, og han vil ikke innrømme at det var han som gjorde feilen i første instans, ved å legge vannledningene feil.

I dette dramaet tar Ibsen opp mange temaer som også er aktuelle i dag. Dette er nok også en av grunnene til at Ibsen er såpass populær som han er i dag. Hovedtemaene i stykket er egoisme og feighet, og hvordan kapitalisme og miljøvern står opp mot hverandre.

I En Folkefiende ser man tydelig hvor stor makt folk med høye stillinger og autoritet har på enkeltpersoner. I stykket går Ibsen også hardt ut mot egoismen i mennesket. Småborgerne tør ikke annet enn å kaste ut Stockmann fra hus og hjem. Her var det altså ikke deres egen mening som gjorde utslaget, men deres oppfatning av den allmenne innstilling. De involverte gjorde dette av egoisme og feighet, fordi de visste at hvis de holdt med Dr. Stockmann ville de selv bli avskjediget.

Et viktig tema i En Folkefiende er også hvordan miljøvern og kapitalisme står opp mot hverandre. Mye av konflikten i stykket spiller på dette; Vil beboerne leve på en løgn og risikere å bli syke, eller vil de bistå med skattepenger og leve med litt mindre midler et par år. Dette er også et veldig sentralt tema i dag. Vil vi bruke penger på klimaforebyggende tiltak nå, eller vil vi leve i en verden med matmangel og ekstremvær om femti år?

Et godt eksempel fra vårt dagligliv som viser dette med feighet, miljø og kapitalisme, er bensinprisene. Omtrent alle vet at vi må begrense forbruket vårt, og en god start er å øke prisene på bensin. Ingen partier ønsker å gjøre dette, fordi de vet at hvis de gjør det blir de upopulære blant folk. Man kan jo selv se hvordan det gikk med våre beste miljøpartier, SV og V i årets valg. Folk tenker kun på pengene sine, og ikke på våre etterkommere.

En folkefiende er den første boka av Ibsen jeg leste. Forventningene mine var ikke alt for store, og jeg tenkte det ville bli kjedelig fordi Ibsen skriver på en litt annerledes måte enn det jeg er vant til. Ibsen er jo tross alt en av verdens største forfattere, men jeg tenkte at dette ikke ville passe for meg. Men etter å ha kommet litt inn i boka, begynner jeg å skjønne hvorfor Ibsen er så kjent for stykkene sine. Det er klart at stykket var annerledes og litt voksent, men likevel, jeg likte boka. Noe av det jeg likte best var temaene, og på hvilken måte disse temaene ble tatt opp. Med problemstillinger som også forekommer i vår tid ble jeg fort involvert og engasjert i stykket. Dette er litt mer enn en klisset kjærlighetsklisjé. Det jeg også likte godt, var at man aldri kunne forutsi hva som ville skje. Det meste som skjedde var ganske uventet, og dette varte helt til siste setning, når Stockmann uttrykker sitt berømte sitat. Spenningskurven er jevn hele veien gjennom stykket, og historiens klimaks er når dr. Stockmann blir utnevnt til en Folkefiende. Ibsen skriver også på en måte hvor man selv må tenke litt. Man får ikke vite alle detaljer om personer, eller hvorfor de gjør som de gjør. Dette er noe man kan se enda tydeligere i Et Dukkehjem som jeg også han lest.

Et dukkehjem

Et dukkehjem ble skrevet i 1879. I dette stykket har Ibsen skrevet om kvinnerollen i ekteskapet, noe som møtte bitende kritikk da det kom ut. Nora og Torvald Helmer er gift og lever et tilsynelatende lykkelig liv. Men Nora bærer på en hemmelighet som hun aldri har fortalt til noen. I starten av Nora og Torvalds ekteskap, ble Torvald svært syk. Legene anbefalte dem å dra til Syden et år, så Torvald skulle bli frisk igjen, og dette gjorde de også. For å ha råd til å reise, måtte Nora ta opp et stort lån i all hemmelighet. Pengene lånte hun av sakfører Krogstad, men som sikkerhet for lånet forfalsket hun sin døende fars underskrift. I tiden etter reisen har hun måttet ta små jobber og ta fra husholdningspengene sine for å greie å nedbetale lånet. En gammel barndomsvenninne av Nora, Fru Linde, kommer på besøk. Hun er ute etter en jobb, og Nora sørger for at Torvald, som er direktør i Aksjebanken ansetter henne. Dette fører til at Krogstad, som er ansatt i banken må gå av. Dermed kommer han til Nora, og truer med å fortelle alle sannheten om lånet og falskneriet om hun ikke skaffer han en stilling i banken. Torvald vil absolutt ikke gi Krogstad noen stilling, og Nora blir helt fra seg. Samtidig er hun sikker på at Torvald vil støtte henne og ta på seg alt ansvaret for det hun har gjort om han får vite om det. Dette går hun og håper på hele tiden, og hun kaller det ”det vidunderlige.” Men Torvald, som er en tradisjonell mann, er ingen heltemodig ridder. Da han får vite om gjelden skjeller han Nora ut og fornekter alt ansvar. Dermed får Nora nok. Hun er lei av å bli kalt en liten sangfugl, akkurat som om hun bare var en liten ting, et leketøy. Hun føler det som om hun bor i et dukkehjem, og vil ut derfra. Hun vil ut og ”oppdra seg selv” som hun sier. Dermed slutter stykket med at Nora reiser fra Helmer.

I starten av stykket får vi se en Nora som er lystig og blid, og det ser ut som om hun ingen bekymringer skjuler. Hun lever et tilsynelatende lykkelig liv, og føyer sin mann fullt ut, men har lite kunnskaper om livet utenfor de fire veggene. Vi skjønner at dette ikke er helt selvvalgt, og at hadde det vært opp til henne, ville hun nok vært i jobb. Nora syns også det er spennende å bryte regler av og til, og vi får etter hvert inntrykk av at ikke alt er så fint som det ser ut. Hun smugspiser makroner, til tross for at Helmer har forbudt henne dette. Og så får vi vite om hennes store forbrytelse, falskneriet på lånet. Ettersom mer og mer blir avslørt, rakner det for Nora. Når hun skjønner at Torvald ikke vil støtte henne i det hun har gjort, begynner hun å tenke over sin rolle i ekteskapet. Hun viser seg fra en helt annen side enn den hun tidligere har vist. Hun tar egne standpunkter, og trenger for første gang ikke å ha Torvald som støtte. Torvald, og også Noras far, følger de kravene samfunnet har satt til dem, og de forventer også at Nora skal gjøre det. I siste scene sier Nora: «Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han mig alle sine meninger, og så havde jeg de samme meninger; og hvis jeg havde andre, så skjulte jeg det; for det vilde han ikke have likt. Han kaldte mig sit dukkebarn, og han legte med mig, som jeg legte med mine dukker »

Temaet i Et Dukkehjem er ganske klart. Kvinnens rolle i samfunnet, men også samfunnets påvirkning på enkeltpersoner. Nora er stereotypen av en kvinne på denne tida, og det er dette Ibsen stiller seg kritisk til. Kvinner blir behandlet som hyggegjenstander, uten tanker eller egne meninger. Da stykket ble utgitt ble det voldsomme opptøyer, nettopp fordi folk mente at kvinner ikke skulle oppføre seg slik som Nora, de skulle holde seg hjemme ved kjøkkenbenken. Temaet som blir tatt opp var tabu, eller lite pratet om. Ibsen tar også her, som i En Folkefiende, opp dette med idealer, og hvordan folk handler ut i fra det de tror er den allmenne mening om saken, og ikke ut fra egne tanker. Når Torvald får høre om Noras lille forbrytelse, blir han redd for å miste sin verdighet om noen får vite om det, og støtter derfor ikke Nora. Kanskje er det Torvald som oppfører seg mer som en nikkedukke enn det Nora gjør i denne situasjonen?

Ibsen gir oss små hint gjennom hele skuespillet hvor vi selv må undre litt på hva det er han egentlig mener. Et Dukkehjem er mer utydelig enn En Folkefiende og alt står ikke rett fram. I Et Dukkehjem er det også flere frampek, og leser man grundig får man med seg mer enn det som bare står svart på hvitt. Gjennom samtalen til Nora og fru Linde får vi for eksempel vite at fru Linde og herr Krogstad tidligere har hatt et kjærlighetsforhold. Dette var også noe av det jeg likte godt med stykket, og jeg kunne på den måten skape en liten historie, eller tolkning gjennom disse små hintene.

Ibsen er kjent for ofte å bruke den retrospektive teknikken i stykkene sine. Etter hvert som man leser stykket blir fortiden rullet opp gjennom samtaler. På den måten blir handlingen kronologisk, selv om man får vite en hel haug om fortiden. Eksempler på retrospektiv teknikk i stykket er for eksempel at vi får vite at Nora tidligere har tatt opp et lån, og når fru Linde kommer på besøk, samtaler Nora og fru Linde om fortiden. Stykkets klimaks er når Helmer får vite om gjelden.

En av de største grunnene til at Et Dukkehjem ble så berømt da det ble utgitt var at temaet var så kontroversielt. Nå har tiden endret seg og det er fokus på likestilling blant menn og kvinner. Fortsatt er ikke menn og kvinner helt likestilte, men likevel er det ikke så store forskjeller som det var på Ibsens tid. I for eksempel muslimske miljøer er dette et større problem. Siden dette ikke er et stort problem i mitt liv, var dette stykket ikke like fengende som En Folkefiende. I dag ender ett av fire ekteskap med skilsmisse, så det at Nora reiser fra Helmer er noe man ser ganske ofte i vårt samfunn. Selv om dette skjer litt for ofte, har likevel samfunnet utviklet seg enormt. Kvinner har i hovedsak samme normer og regler som mennene, og det er ikke lenger akseptert, hvertfall ikke i norske samfunn, at mannen herser såpass mye med kvinnen som Torvald gjorde med Nora.

Men, det er kanskje litt egoistisk å si at dette er et tema som ikke jeg er involvert i. Flere steder i verden får ikke kvinner brukt sine evner og anlegg, og de blir undertrykket daglig. I Saudi Arabia får ikke kvinnen lov å kjøre bil, og i flere muslimske land får de ikke gå utenfor huset uten følge av sin mann.

Ved å lese Ibsen har jeg fått innblikk i litt annen litteratur enn det jeg er vant til, og det har vist meg at dette også kan leses. Personlig syns jeg En Folkefiende var bedre enn Et Dukkehjem, fordi temaene var mer aktuelle i En Folkefiende.

Kilder:

Henrik Ibsen. En Folkefiende.

Henrik Ibsen. Et Dukkehjem.

Michael Meyer. Ibsen. Forlaget Cardinal.

Ivo De Figueiredo. Henrik Ibsen Mennesket. Forlaget Aschehoug.

http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=942579

http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/fuv/atlebolsen/henriki.html

http://www.aftenposten.no/fakta/nobel/article658521.ece

http://www.nb.no/nationaltheatret/

http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Ibsen

http://ibsen.net/index.gan?id=11130004&subid=0

http://www.fag.hiof.no/~ra/ibsen/dukkehjem.htm

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/9703/3.html