Forord

 

Oppgave: Skrive om Henrik Ibsens liv, litteratur, litteraturperiode og referat av en valgfri tekst av forfatteren.

 

Da jeg skulle velge hvem oppgave jeg skulle ha var valget enkelt, det ble nummer to med forfatterkunnskap siden jeg best liker å skrive objektive oppgaver der faktaene kommer fram. Men hvem forfatter jeg skulle velge ble verre, det første jeg tenkte på var: Hvem forfatter har ingen andre skrevet om? Derfor sjekka jeg litt rundt og fant ingen som valgte Knut Hamsun og gikk for det, men siden jeg hadde sett en godt detaljert film om denne karen fra før av kunne det vært lett for at oppgaven ville bli litt for subjektiv spesielt ved hans meninger om nazismen. (Typisk meg å legge inn en debatt av alt.)

 

Da var det i gang igjen med å velge ny forfatter. Jeg begynte å gruble meg gjennom litt mindre kjente forfattere, men kom på min erfaring av mangel på info og måtte velge en annen. Da kikka jeg litt på litteraturepokene forskjellige forfattere levde og skrev i for å finne noe som virkelig interesserte meg for det så jeg som veldig viktig. Da ”ploppa” Henrik Ibsen opp og skrivingen starta. Og det var godt å igjen begynne på et prosjekt som skulle skrives alene, det var etterlengtet.

 

 

Historie

 

Familie og barndom

       

I en gård i Skien, Telemark fylke, 20. Mars 1828 kom lille Henrik Ibsen til verden uten noen viten om at han kom til å bli verdenskjent dikter og dramaforfatter. Slik beskriver han stedet slik han så det i hans barndomsalder:

«Jeg er født i en gård ved torvet, Stockmanns gård som den dengang kaldtes. Denne gård lå lige imod kirkens forside med den høye trappe og det ansélige tårn. Til højre for kirken stod byens gabestok og til venstre lå rådstuen med arrestrum og ”dårekisten”. Den fjerde side af torvet intoges af latinskolen og borgerskolen. Kirken lå frit i midten.»

   

Det var altså stedet han vokste opp i og her fortsetter han med hvordan han levde der og om da han flyttet inn i et langt mer ”fint” og mye større hus:

«I gården nede på torvet blev vi forresten ikke længe boende. Min far købte et større hus, hvor vi flytted ind da jeg vel kunde være så omtrent fire år. Dette mit nye hjem var en hjørnegård som lå lidt højere oppe i byen (...) I dette hus var mange og store stuer både nedenunder og ovenpå og her blev ført et meget selskabeligt liv. (...) Skien var i mine barneår en overmåde livsglad og selskabelig by, ganske modsat af hva den senere skulde blive. Mange højt dannede, velstående og ansete familjer bode dengang dels i selve byen, dels på store gårde i omegnen. Et nærmere og fjernere slægtskab forbandt disse familjer indbyrdes, og baller, middagsselskaber og musikalske sammenkomster afløste

hverandre både vinter og sommer i tæt rækkefølge.»

 

Knud Ibsen

Knud Ibsen hadde levd hele sitt liv som rikmann fordi moren til Knud, Johanne, giftet seg med den rike Ole Paus etter at faren døde på sjøen. Herifra ble det altså mye arvepenger, men det var mer å ”ta av.” Knud Giftet seg nemlig med Marichen Altenburg som var hans barndomsvenn og hennes far Johan døde og store deler av hans store formue ble overført til paret.

 

Knud valgte handelslivet fremfor sjømannslivet, som lå i familien, og la hele sitt liv og økonomi i dette. Så ved Henrik Ibsen’s 6-års-alder fikk familien økonomiske problemer på grunn av krise i trelastmarkedet og måtte flytte fra det fine huset de hadde bodd i, i fire år (fra Henrik var fire år til han ble åtte år) og til et mindre og litt dårligere hus, samt selge nesten alt de eide.

 

Marichen Ibsen

Det er lite annet å si om Marichen enn at hun var en god mor som fødte hele fem barn. I et brev er det tydelig at i alle fall datteren Hedvig satt pris på det hun gjorde. Brevet:

«Hun var en stille, elskelig kvinne, sjælen i huset, alt for mand og børn. Hun bragte stadig sig selv som offer. Der fantes ikke bitterhed eller bebrejdelse i hende.»

 

Gutten Henrik

Også som barn hadde Henrik store talenter, noe som også lærerne merket godt. Ting som liknet teater på noen måte fikk han tidlig stor interesse for og han likte å opptre i form av små dukketeater og andre forestillinger. Også hadde han et morsomt buktalershow med god hjelp fra broren Nicolai.

 

Kulisser og forkledninger var også noe han likte å holde på med ved å tegne fine klær og kulisser og klistre dem på klosser og bokser.

 

Noen kjærlig og god bror som alltid stilte opp for en var han nok ikke, så han fikk visse kommentarer tilbake, denne fra Hedvig:

 «For os andre var han dengang ingen hyggelig gut, og vi gjorde stadig vort for at forstyrre ham ved at kaste stene og snebolde i vægge og dør; vi vilde ha ham

med i legen; og når han da ikke længere kunde udholde vore angrep, styrtede han ud, og efter os bar det; men da han ingen færdighed havde i noget slags sport, og da voldsomhed lå langt fra hans karakter, saa blev der ikke mere av det (...)» Deretter gikk Henrik tilbake til det lille bislaget foran kjøkkenet hvor han ofte oppholdt seg. De fleste av hans jevnaldrende synes å ha oppfattet ham som

hovmodig, selvbevisst og egen. Mange mente at han holdt seg selv for å være bedre enn kameratene. Men han var pen, meget velkledd, hadde gode manerer og danset godt, så han kom bedre ut av det med jentene. »

 

Henrik var en som likte å ligge høyt sosialt og økonomisk og hadde dette som høyere prioritet enn de fleste andre og ble veldig bitter ettersom det var dette familien hadde stor mangel på. Men faren Knud ville Henrik alt godt og ga han derfor fine klær og sendte han på en ”middelmådig” privatskole da han var 13 år. Her fikk han omtrent de samme kommentarene som alle andre hadde gitt han: Litt stor i kjeften, men en god kamerat med gode evner.

 

Farens økonomiske krise hadde forandret Henrik totalt, han ble mer beskjeden, lekte mindre ute og jobbet mer inne med tekst og dramatikk\ skuespill og leste fra nå av omtrent alt han kom over. Han skammet seg over krisesituasjonen og la på en måte skylden på seg selv. Etter hvert ble han mer følsom og ydmyk, noe som ikke var særlig populært blant guttene, men ble nærmest forgudet av jentene.

 

Han hadde studert både tysk og latin i to år på privatskolen og etter konfirmasjonen flyttet han til Grimstad og begynte å jobbe på et apotek, men etter tre år fikk han ingen jobb som lege som han drømte om og heller ingen gode venner. Disse årene i ensomhet endte med å få barn med en hushjelp, men ville ikke ta seg av barnet på noen måte, så han ble dømt til å gi regelmessige barnebidrag.

 

 

Voksenlivet

Henrik Ibsen var en dikter som prøvde nye metoder og mestret ofte motgangene samfunnet hadde å by på. Men unnsett hva kritikere og sjokkerte samfunnsborgere sa fortsatte han å skrive til det ble 25 dramaer og en diktsamling. Det er derfor verden er så glad i han.

 

Ibsen og Shakespeare

Om du ser på William Shakespeare’s historie og Ibsen’s historie vil du kanskje legge merke til visse likheter. Begge fedrene deres fikk rikdom og makt gjennom giftemål, men mistet hele sin formue og alt sosiale. Shakespeare satt sitt mål som å kjøpe tilbake alt de hadde mistet, og flytte tilbake til hjembyen Stratford-on-Avon, etter ruinen med pengene han hadde tjent gjennom han enormt gode karriere og fullførte det. Her skiller de to verdenskjente skuespillforfatterne ved at Ibsen aldri så sid fødeby igjen grunnet hans fordommer på den etter en hard oppvekst.

 

Ibsens skrivemåte

Henrik Ibsen hadde en helt nå måte å skrive på for hans tid, han skapte en helt ny realistisk holdning hos enkeltpersoner gjennom psykologiske formeninger og tanker, gode tankefulle replikker til å tenke gjennom og skape et nytt syn hos alle og ikke minst hans scenebilde og plass og holde problemene. Her spesielt i folks hjem. Ingen hadde noen gang før hatt mot nok til å utføre noe som, på denne tiden, var så ekstremt og vågalt. Man hadde ikke noe med andres familieproblemer å gjøre og kvinnenes opprør var totalt uakseptabelt.

 

Alt dette skapte store debatter over hele verden og en forandring hos folks meninger.

 

En annen ting som var helt nytt var folks skam over seg selv og menneskers ”livsløgner.” Ibsen’s dramaer ble på en måte en endelig avsløring av personers løgner. I mange av dramaene er det egen skam og skylfølelse som knuser en, og alt ender tragisk. Ikke tragisk for en, men for alle og alle får en smak av fortvilelse og undergang ved en medmenneskers undergang. Ibsen publiserer på en måte følelser andre kanskje ser på som personlige eller ubetydelige, men som i virkeligheten er ”grunnmuren” til livet. Alt han skriver om handler om enkeltpersoner og deres følelser. Et spørsmål han var veldig opptatt av var ”Hva vil det si å være seg selv?”

 

Henrik Ibsen døde 23. Mai 1906, men verkene hans døde aldri, de ble derimot mer kjent etter hans død og dette tror jeg er fordi folket trengte mye tid til å forstå og akseptere hans meninger. Nå er det 99 år siden (minus en måned) Henrik Ibsen døde, men enda kan man lese, se og høre om Ibsen og verkene hans over hele verden. Dette er det ikke mange som har vært så aktuell i så mange år. Noe som er viktig å forstå er at Henrik Ibsen ikke ble stor fordi han hadde dramaer som var fine og underholdene, men fordi de var tankevekkende og revolusjonerende innen litteraturen.

 

Oversikt

Her er det en oversikt over Henrik Ibsen’s liv fra 1844 med: Bosted - Årstall – Spesielle Handlinger:

 

Grimstad ---- 1844–1850 - Ibsen får arbeid som lærling på et apotek og starter diktningen. Dårlig lønn og når ikke legeyrket som han ønsket. Venner er det også lite av.

 

Kristiania -- 1850–1851 -  Ibsen tar studenteksamen, han møter Bjørnson og får kontakt med Marcus Thranes arbeiderbevegelse.

 

Bergen ------ 1851–1857 -  Han blir instruktør og husdikter ved Ole Bulls nystiftede ”Norske Theater” og møter Suzannah Thoresen som han senere gifter seg med.

Kristiania ­–- 1857–1864 -  En tid er han sjef for Christiania norske Theater. Han har tunge år med pengenød og kunstnerisk usikkerhet. Får også en sønn i 1859, Sigurd.

 

Utlandet ---- 1864–1891 - I 27 år bor Ibsen i Roma, Dresden og München, med sommer- opphold i Toscana, Sør-Italia og de tyske alper. Han besøker Norge sommeren 1874 og 1885. Fra 1866 får han statens kunstnerlønn.

 

Kristiania -- 1891–1906 -  Ibsen bor i Arbiens gate fra 1895. Han får sitt første slag i 1900. Og i 23. Mai, 1906 dør han etter lang tid med sykdom.

 

 

Henrik Ibsen skrev skuespill og dikt i hele 56 år. Noen dramaer kan sammenliknes med hverandre i veldig grove trekk innen handlingen, harmonien og gledene som synker nedover gradvis. Mens tragediene blir verre.

 

Samfundets støtter blir et drama for seg ved at Samfunnet er under en krise, men det er fortsatt god mulighet til å fikse det opp. I Et Dukkehjem, og i Gengangere er det kvinnene og barna som må betale for familie-problemene. Optimismen er der fortsatt, men henger nå i en tynn tråd.Vildanden og Rosmersholm kommer og nå er det virkelige problemer med tragiske løsninger og slutter. Fruen fra havet og Hedda Gabler sine hovedpersoner stenger seg her inne i sitt eget fengsel av frustrasjon og nederlag. Her gir de opp sine store drømmer, selv når den store sjansen er der rett foran deres øyne. Ved dette punktet ville mange kanskje spørre seg om livsdrømmene i disse to bøkene er mer tragisk enn drap fra forrige punkt. Er det psykiske mer følsomt enn det fysiske?

 

Byggmester Solnes, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman og Naar Vi Døde Vaagner. Nå har slutten kommet for både Ibsens skriving (Naar Vi Døde Vaagner var den siste, 1899) og for hans skuespilleres nedgang, nå hadde de nådd den absolutte bunnen. Katastrofer kom i rekker og det var ingen vei tilbake til deres gode liv, og de som prøver på dette dør. Henrik Ibsen kaller disse siste dramaene for "En dramatisk epilog".

 

 

Her er alle dramaene listet opp med rekkefølge etter årstall:

1850 - Catilina

1850 - Kjæmpehøien

1852 - Sancthansnatten

1855 - Fru Inger til Østråt

1856 - Gildet på Solhaug

1857 - Olav Liljekrans

1857 - Hærmændene paa Helgeland

1862 - Kjærlighedens komedie

1863 - Kongsemnerne

1866 - Brand

1867 - Peer Gynt

1869 - De unges forbund

1873 - Kejser og Galilæer

1877 - Samfundets støtter 1877

1879 - Et dukkehjem

1881 - Gengangere

1883 - En folkefiende

1884 - Vildanden

1886 - Rosmersholm

1888 - Fruen fra havet

1890 - Hedda Gabler

1892 - Bygmester Solnes

1894 - Lille Eyolf

1896 - John Gabriel Borkman

1899 - Naar vi døde vaagner

 

Som du lett kan se har Ibsen gjort en god jobb med 25 dramaer med jevne mellomrom hvor perioden 1857–1862 er den med lengst tid mellom stykkene, 5 år. Men dette var også den perioden han jobbet som instruktør, hadde økonomiske problemer og fikk sønnen Sigurd. I gjennomsnitt skrev Henrik Ibsen 1 bok annethvert år med tettest mellomrom i 1850 og 1857.

 

 

Oppvekst og drama

 Som fortalt før, brukte Henrik Ibsen samfunnet, miljøet og menneskene fra barndomshjemmene sine når han skrev dramaene. Noe som slo han sterk, var da han fikk høre om at Knud Ibsen ikke var hans far, dette var bare et rykte som absolutt ikke var sant, men Henrik trodde på det for det. Han hadde fått høre at det var en gammel beundrer av moren som var hans far: Tormod Knudsen. At han trodde det, skilte han fra foreldrene sine i sinne og skuffelse.

 

Dette går igjen ved at mange av dramaene hans inneholder ”uekte” barn: Den stygge ungen i Peer Gynt, Haakon og Perter i Kongsemnerne, Rebekka West i Rosmersholm, Gerd i Brand og Hedvig i Vildanden. Her brukte han da seg selv.

 

Eksempler

I Samfundets Støtter flytter Lona Hessen og Johan Tønnesen sammen mange andre til Amerika i et håp om et bedre liv. Henrik som bodde ved et havn-område i Skien må ha sett masser av folk som emigrerte til Amerika, bland annet hans bror. Stedet minner også mye om Skien så her er nok mye lånt.

 

Også De Unges Forbund er mye likt Skien med ”Skienborgere” som bipersoner. Stykket sier også at stedet er ” en by sør i landet,” det er jo også Skien. Daniel kan bli sett på som Knud Ibsen, en klok mann som mistet sin formue.

 

Minireferater

Henrik Ibsen jobbet seg gjennom 25 dramaer og da vil jeg nå lage noen minireferater av de mest kjente verkene. Et dukkehjem, Brand og Peer Gynt:

 

Et dukkehjem

Et dukkehjem er kanskje det mest kjente stykket til Henrik Ibsen, og det mest sjokkerende. Den var så ”ille” at når den ble gitt ut i Tyskland måtte han skrive en ny slutt hvor det ikke ble splittelse i familien, hvis ikke ville de saksøkt han. (Tåpelig ville nok de fleste syntes nå.)

 

Familien Helmer var som alle andre familier, men når Thorvalds lege anbefalte Nora å reise til utlandet begynte problemene: De hadde ikke nok penger til å reise noe sted så Nora tok opp lån bak Thorvalds rygg med falsk underskrift. Da han oppdaget det oppsto det familieproblemer og gjeldsproblemer. De var heldige og fikk fortasatt lov til å bo i huset på tross av gjelden. Men overraskende nok ville ikke Nora dette så hun dro fra mannen og barna og la igjen skammen hos dem.

 

Brand

Brand var en prest som levde hele livet sitt på sin tro og virker veldig konservativ. Han blir ansatt prest i bygda og møter der sin gamle skolekamerat som skal gifte seg med Agnes. Det sørger Brand for at de ikke blir, han viser sterkt mot som imponerer Agnes og de gifter seg og får barn, Alf. Alf blir utsatt for en sykdom og de blir anbefalt å reise vekk en stund, Brand som tror dette er en fristelse fra djevelen nekter å dra og både Alf og Agnes dor. Senere bygger han en kirke i bygda, men kaster nøkkelen og stenger kirken når han finner ut at folk ikke kom for å tilbe deres Gud. Derfor tar han med seg hele menigheten på vandring i fjellene hvor de leter etter nærkontakt med Gud. Menigheten vil ikke dette mer og Brand blir alene i fjellet hvor han dør under et snøras, utløst ved et skudd fra Gerd som er en mentalt forstyrret person.

 

Peer Gynt

Hvem drama er vel mer kjent enn Peer Gynt? Peer Gynt er en mann som søker lykken i sine eventyr og korte gleder, han lyver hele tida og rømmer fra sine problemer istedenfor å løse dem. ”En lyvende feiging på frifot” etter min mening.

Det var en ustyrtelig mengde lag!

Kommer ikke kjernen snart for en dag?

(plukker hele løken opp.)

Nei-Gud om den gør!

Til det innerste indre er alt sammen lag, - bare mindre og mindre.

 

Dette var et utdrag fra stykket hvor Peer plukker fra hverandre en løk i håp om å finne en kjerne, men det er ingen kjerne, bare en masse tynne lag uten innhold. Slik kan også Peer Gynt beskrives: Han er bare en masse ubetydelige lag av løgner uten innhold og mening med livet. På slutten av historien tenker han endelig på hva slags ”null” han hadde vært hele livet og ble redd for at det skulle stå skrevet på gravsteinen hans: ”Her ligger ingen.” Men mangelen på et liv blir borte når han møter Solveig som faktisk bryr seg om han på tross av oppførselen hans, dermed blir han totalt forandret.

 

En Vildand svømmer stille

ved Øens høie Kyst,

de klare Bølger spille

omkring dens rene Bryst.

 

En Jæger gaar og bøier

sig i den steile Ur,

og skyder saa for Løier

det smukke Kreatur.

 

Og Fuglen kan ei drage

til Redens lune Skjød,

og Fuglen vil ei klage

sin Smerte og sin Nød.

 

Og derfor taus den dukker

dybt i den mørke Fjord,

og Bølgen koldt sig lukker,

og sletter ud dens Spor.

 

I Søens dybe Grunde

gror Tangen bred og frisk,

derunder vil den blunde:

der bor den stumme Fisk.

 

Dette er et dikt av J. S. Welhaven som Ibsen tydeligvis ble inspirert av til å skrive Vildanden. Slik som dramaet til Ibsen, handler også dette om en skadet and, skutt av en jeger. Også jenta Hedvig er skadet; skadet av foreldrenes løgn og krangel.

 

 

Referat

Henrik skrev her på en retrospektiv måte hvor denne historien gradvis kom fram:

Løytnant Ekdal, som er familiens eldste, drev før skogsdrift med Grosserer Werle og Ekdal havnet i fengsel da de hadde tatt seg inn på statens skoger. Werle slapp fengsel fordi han ikke hadde ansvaret for kartlesinga.

 

Senere gjør Grossereren Gina, som var Hjalmar Ekdals kjæreste, gravid på tross av Hjalmars forhold til henne. For å skjule dette fikser han så Gina og Hjalmar blir gift så fort som mulig ved hjelp av Gina og økonomisk støtte til bryllupet. Hjalmar gikk på og en familie ble dannet med Hjalmar, Gina, Hjalmars far og parets datter Hedvig. Med faren til Hjalmars dårlige syn skadeskyter han en and som blir Hedvigs kjæledyr, ellers sitter han på loftet og skyter høner og kaniner.

 

Hjalmar har nettopp vært i et stort selskap hos grosserer Werle og har lovet å ta med noe fint til Hedvig, dette glemte han og hun blir meget lei seg, men stemningen blir gjenopprettet. Senere ut på kvelden blir harmonien brutt av at Doktor Relling kommer med nyhetene om at Hedvig har en øyesykdom som ikke an behandles og hun vil da bli blind om noen år. Tragediene hoper seg opp da Hjalmar får vite om Ginas forhold til Werle, han truer med å dra vekk, men finner ut at selv om Hedvig ikke var hans barn var han glad i henne. Hedvig vil vite om hva dette er og prater med Gregers, grossererens sønn, om dette og han foreslår at hun skal skyte anden som et offer til ”faren” for å vise at hun er glad i ham. Hun syntes dette var en god idé og lærer seg hvordan man skyter et dyr, av Hjalmars far. Når Hjalmar kommer hjem hører hele familien et skudd fra loftet og tror at det var ”den gamle” igjen, men når de kommer opp finner de Hedvig død med et skudd i brystet.

 

 

Overgang

Henrik Ibsen levde i en romantisk epoke innenfor litteraturen hvor folk var vant til å lese og å skrive om fantastiske begivenheter og drømmer uten tanke på sunn fornuft eller vitenskap i noen grad. Det virkelige hadde lite å si og overnaturlighet og mystikk tok over. Man skrev kort sagt om følelser og fantasi. Man skrev etter hvert også på en måte kalt nasjonalromantisk der man beskrev skjønnhetene og det fine innenfor sin nasjon. Mange nasjonalromantiske verk beskrev ofte nasjonens natur og dette ble satt i fokus som hovedpunkt eller forbindelse med landets ”sammendrag.” Et godt eksempel på dette er et utdrag av Børre Sand’s påstand om hva utlandet sier om Norge:

Norge er landet med de fantastiske fjellene, kald og god snø og isbjørner som vandrer rundt i bygatene.(…)

Noe isbjørner har vi nok ikke vandrende i gatene som kanskje visse borgere av sørlige land mener fast bestemt, men kulden, den rare og morsomme snøen og de vakre fjellene er sanne og beskriver mye av vår nasjons natur. Det er dette som folk flest forbinder med Norge, derfor er dette en god nasjonalromantisk tekst og tema for tekst. Hvert land har sin nasjonalromantikk, men hvert land har også sin ”realistiske” side, ofte i form av forurensning som er et globalt problem:

Da realismen kom i 1875 var det ikke forurensingen som var problemet, men familiekonflikter, fattigdom og psykiske brudd med alvorlig konsekvenser. Henrik Ibsen var en mann som bidro stort til å skape realismen og naturalismen. Ibsen ble etter hvert en naturalist ettersom årene gikk, det ser vi ved utviklingen av hans gradvise forverring av avslutningene i verkene. Naturalismen var en dypere og verre skrivemåte og en slags utvikling av realismen hvor det tragiske kom sterkere inn. Det står det mer om i beskrivningen av naturalismen lenger fram.

 

 

De to hovedgruppene

 

Her vil jeg nå beskrive nøye de to gruppene realismen og naturalismen.

 

Realismen

Ca. år 1875 kom en helt ny type litteratur som ville sjokkere, provosere og inspirere hele verden. Realismen skapte mest provosering og er kjent for å være litteraturen som satt problemet i en debatt, realismen var ”debattens litteraturepoke.”

 

Bare ved å høre ordet realisme kan man lett forstå hva det innbærer: Deler man opp ordet får man real som er engelsk for ”ekte” og litteraturen her er da en veldig realistisk, ekte og en meget nøyaktig beskrivelse av virkeligheten slik den er. I realismen tar man opp de verste tilfellene innenfor samliv, kvinnens stilling og rettighet, fattigdom, oppdragelse og politikk, men fremfor alt rettferdighet og enkeltpersoners psykiske tilstand, følelser og hemmeligheter. Ofte var innholdsplass vanlig hushjem. Med dette ville man forandre samfunnet og tjene frihet og fremskritt hos mennesker.

 

Samliv – Samliv er et av de viktigste skrivetemaene innen realismen nettopp fordi man hadde skjulte problemer med ekteskap og andre forhold og det fikk konsekvenser for hele familien. Ekteskap er en bindene ting og skilsmisser ble derfor sett på som stor skam i motsetning til nå som skilsmisse er skremmende vanlig.

 

Kvinners stilling og rettigheter – Dette går litt inn i det med skilsmisse fordi det ble skrevet om kvinner som forlot sine menn og dro fra barna, noe som var TOTALT uakseptabelt og sjokkerende for hele samfunnet. En vanlig skilsmisse var ille nok, men her gikk det over alle grenser. Kvinners rettigheter var mer begrenset enn menns så det ble mye å skive om her, mange problemer å få fram for å forandre samfunnets holdning. Kvinnene ble ofte satt til hovedpersonene fordi dette ble noe nytt og fordi det forandret synsvinkelen og sa mye om deres meninger og føleleser, men kunne ha et annet tema ved siden av.

 

Fattigdom – På denne tida var det ikke så mye fokus på de fattige og deres problemer slik det er nå med stor mediebruk. Men man må huske at også de er en del av landet og må ikke ignoreres. Det ville lyrikerne gjøre noe med og Ibsen hadde jo litt erfaring fra sine økonomiske problemer og satt dette høyt.

 

Oppdragelse – Mange foreldre utføre ofte dårlig oppdragelse ved blant annet å opptre som dårlige forbilder og forby enkelte ting, men allikevel gjøre det selv. Når forfattere skrev at oppdragelsen var et problem var det mange som protesterte fordi de mente at akkurat slik bøkene beskrev dårlig oppdragelse hadde man, men så intet galt i det. – Store debatter.

 

Politikk – I 1884 fikk Norge sitt første parti og nå begynte politikken på alvor og skapte en helt ny politikk med nye synsvinkler.

 

Det var altså en beskrivelse av de forskjellige, viktigste, temaene forfatterne brukte under realismen og man kan lett se at ordet ”problem” går igjen fordi det er akkurat det realismen er, beskrivelse av samfunnsproblemer.

 

Naturalismen

Ettersom det realistiske ble mer og mer populært valgte enkelte forfattere å skrive en dypere realisme. Dermed kom naturalismen. I realismen endte ofte alt godt, men i naturalismen var det absolutt INGEN ”happy ending.” Som sagt før; fikk Henrik Ibsen et naturalistisk preg i sin siste tid hvor alt ”gikk dritt” på slutten ved at man døde, mistet noen nære eller fikk sine drømmer totalt knust. Henrik likte å skrive om knuste livsdrømmer og tragiske hendelser mot slutten av sin kamp for å få tilbake sitt gode liv.

 

Dette sjokkerte folket spesielt, etter en hverdag i det litteraturromantiske samfunnet, var det visst ikke nok med at man skulle skrive om den realistiske, tragiske delen av verden, men man skulle også se at alt gikk galt. Det ble en stor kontrast fra romantikken: Fra ”så levde de lykkelig i alle sine dager” til ”så hadde de fortsatt et pinefullt liv og tok sitt liv i fortvilelse og sorg!”

 

Realismen var en måte å vise for at det fantes elendighet, men når man kom til naturalismen ville man også vite hvorfor. Hva var den egentlige grunnen til elendigheten? ”Han tok livet sitt i fortvilelse og sorg.” Men hvorfor var han fortvilet? Hadde det noe med barndommen hans å gjøre? Naboene? Familien? Hadde han noen psykisk sykdom? Hadde han sett noe spesielt?

 

Mye naturalistisk litteratur ble skrevet av filosofer \ Tenkere og forskere fordi det var nettopp naturalismen gikk på: Forskning av enkeltpersoner og spørsmålet hvorfor han \ han gjorde det.

 

På denne måten ble folk mer interessert i forskning, ettersom man begynte å akseptere kritikken og påstandene selvfølgelig. Det var vanskelig å sluke slike ting for betatte ”romantikere.”

 

 

De fire store

Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson er kjent som ”de fire store” i realismen. Alle ble verdenskjent for sine dristige, nye skrivemåter og alle skapte en masse bråk, kritikk og debatter fordi det gikk så nært inn på enkeltpersoner. Dristigheten blir ny hyllet av lesere og uten denne ville de vært vanlige ”lokalbibliotekforfattere.”

 

På mange måter var Kielland, Lie og Bjørnson ganske like, men de hadde visse forskjeller. Dem skal jeg beskrive her:

 

Alexander Kielland (født i 1849)

I likhet med Henrik Ibsen brukte Kielland sine nærmeste miljøer og personer fra hans oppvekstbyer i verkene sine: Stavanger og Jæren. ”Skipper Worse” er et godt eksempel på det med store miljøskildringer. I motsetning til Ibsen hadde ikke Kielland noen spesielle, vonde minner fra disse stedene og ble boende i Stavanger store deler av sitt liv med sin kone Beate Ramsland og hans fire barn etter å ha tatt embetseksamen. Her ble han eier av et teglverk og først når han ble 30 år begynte han som forfatter. Alexander Kielland var antagelig den mest samfunnskritiske nordmannen på den tiden med direkte formål å virkelig sette problemet i en debatt. Hver eneste lille ting han opplevde eller så av løgn og hykleri traff han sterkt og fikk han til å skrive om det i nøye detaljer.

 

En kritiker mente at bøkene hans var en fare for samfunnet og ville at bøkene hans skulle vært merket med et giftmerke. Det utførte han på en god, humoristisk måte og skrev boken ”gift.” I den boka skrev han at skolen bare var et redskap for å oppdra barn til å bli lovlydige undersåtter, altså var skolen som en flaske gift i hans øyne. Om du har hørt ”The Wall” av Pink Floyd snakker de mye om det samme, bare ved verre forhold.

 

6. april 1906 døde han brått, bare en og en halv måned før Henrik Ibsen falt om.

 

Jonas Lie (født i 1833)

Jonas Lie var en meget optimistisk mann og skapte derfor svert lite kritikk og debatt. Han hadde absolutt troen på en ”happy ending” og mente at ethvert problem kunne løses, og han hadde ofte settingen i en familie med problemer både innenfra og utenfra, men kjærligheten ville alltid ordne opp og skape en kjernefamilie. Han hadde altså røtter fra romantikken og fikk etter hvert den stillingen fullt ut i sine senere romaner. Han ble altså en romantiker.

 

Lie var en mann som ikke ønsket å gi ut noe bøker før han virkelig følte seg klar og kalte seg ”en senhøstens kar.” Men da har først kom i gang ble det stor suksess og dermed ble det flere.

 

Hans spesialområde er klart familie, kjærlighet og samliv som var en del av det nye, derfor ble hans verk godt lest. Han fikk også god hjelp av hans kone Thomasine.

 

Også han døde på omtrent samme tid som de andre omtalte forfatterne, 5. juli 1908 døde han, et år seinere enn kona.

 

Bjørnstjerne Bjørnson (født i 1832)

Bjørnstjerne Bjørnson var en meget aktiv, det er det han er mest kjent for etter nasjonalsangen. Han var tilhenger av Venstre og kjempet sterkt mot Høyre og mot teologene religiøst. Han hadde også sterke meninger i løsrivelse fra Sverige og når den tid kom jobbet han mye med fredsarbeid. Som et opprør meldte han seg ut av statskirken og ble interessert i Darwins utviklingslære. Han hadde sitt første avisinnlegg som 15-åring da han oppfordret folket til å feire 17. Mai, inspirert av den franske revolusjonen.

 

I litteraturen blir Ibsen ofte oppfattet som en bedre, men i helheten ville nok Bjørnson komme best ut på grunn av hans fabelaktive kombinering av litteratur og politikk. Mange ville kalt Bjørnstjerne Bjørnson ”oppfølgeren” av Henrik Wergeland som også var en engasjert politiker.

 

I begynnelsen av sin karriere skrev han i romantisk stil, men senere ble han mer opptatt av realismen. Dette vises sterkt i ”Synnøve Solbakken.”

 

I 1858 giftet han seg med Karoline Reimers og når Bjørnson skulle på reise til Paris ble Karoline redd for at han skulle være utro mot henne, dette sa hun av godt kjennskap til sin mann. Det er en fortelling (sann \ ikke sann?) som sier at hun kunne hoppe ned fra verandaen om han gjorde noe liknende, fortellingen sier videre at det først han sa da han kom hjem fra Paris var: ”Hopp Karoline!”

 

26. april 1910 døde den verdenskjente Bjørnstjerne Bjørnson.

 

 

Etterord

Nå er jeg da endelig ferdig og har fått lagt bak meg en masse timer foran dataen. Det var egentlig ikke så ille å skrive dette og jeg koste meg faktisk litt med oppgaven. Kvalitetstid med meg, dataen, tekoppen og råbra musikk på full guffe. Hvis jeg nå skal spørre meg selv om jeg har lært noe så er svaret klart: JA. Før visste jeg at Henrik Ibsen var en forfatter som skrev noen sjokkerende dramaer, blant annet Vildanden og Et Dukkehjem. ”That’s it.” Men hva vet jeg ikke nå? Jeg tror jeg har kryssa de fleste faktaene nå, eller? I motsetning til at jeg trodde Ibsen var en rik dust som satt på ræva og skreiv tankevekkende stykker, vet jeg nå at han var en utrolig dristig mann med ti manns ”guts” (mot). Jeg tror aldri jeg har møtt tøffere folk enn han, Bjørnson og Kielland, det å skrive boka ”gift” som respons til kritikk er noe av det råeste jeg har hørt, kul fyr.

 

Takk for meg.