Ambjørnsen er godt kjent for sitt liberale syn på cannabis og det kommer lett frem i den kontroversielle boka ”Den siste revejakta”. Boka ble først utgitt i 1983 og republisert i 1988. Siste gang i Cappelens ”Cap” serie. En serie bestående av spenningsromaner noe som ”Den siste revejakta” definitivt er. Temaet i boka er å skildre narkomiljøet, og da særlig den delen som har med hasj og gjøre, på godt og vondt. Boken skildrer også de psykiske problemene hovedpersonen får som følge av mange års forbruk av hasj og andre rusmidler samt flere års flukt fra politiet. Hele boka er et langt innlegg i debatten om legaliseringen av hasj. Dette er også det boka er mest kritisert for. Ambjørnsen smører nemlig på så mye at fremdriften i boka kan bli litt liten. Det tegnes et markant skille mellom hasjmiljøet og miljø der hardere stoffer  dominerer. Dette vises gjennom hovedpersonens moral. Han vurderer aldri heroin, for det dør folk av. Det som er tøft for hovedpersonen, Carl F. Vang, er at de er lik straff for heroin og hasj, men man tjener fire ganger så mye for heroin. Språket i denne boka er meget ”røft” og banningen florerer. Det gjør boka meget troverdig og viser at forfatteren har et godt innblikk i slike miljøer.

Etter ”Den siste revejakta” kom det to thrillere fra Ambjørnsen. De er ”Galgenfrist” og ”Stalins øyne” hvor sistnevnte er den best av de to. I 1987 kom ”Heksenes kors” som er forholdsvis kjent, men ikke blant Ambjørnsens beste. Aftenposten hadde som overskrift i sin anmeldelse ”Bok som forble en kladd”. Videre kan vi lese ”Fortellingen er preget av å være blitt til underveis(..). Det er slitsomt for leseren, som iblant blir mindre oppmerksom på selve historien og mer oppmerksom på hvordan forfatteren skal få sydd den sammen.”

I 1991 begynte en serie om personen Elling. Til sammen er det kommet fire bøker i denne serien og de er alle blitt meget godt mottatt. Ellingbøkene er en skildring av en person som har vært totalt avhengig av moren, men nå er hun død. I disse bøkene skildrer Ambjørnsen verden gjennom en person som er gal, men på ingen måte dum. Dette kan føre til flerfoldige latterkick. Bøkene er kjent for å være Ambjørnsens vittigste.  Språket i bøkene er enkelt og mildere enn hva vi er vant til ifra Ambjørnsens side. Ellingbøkene kan kanskje karakteriseres som Ingvars beste.

I 1987 kom første bok i ”Pelle og Proffen” serien. Det er en ungdomsserie på 10 bøker. Den begynner med ”Kjempene faller” og forsetter med kjempesuksessen ”Døden på Oslo S”(1988). Videre forsetter det med ”Giftige Løgner”(1989), ”Sannhet til salgs”(1990), ”De blå ulvene”(1991), ”Flammer i snø”(1992), ”Etter orkanen”(1993), ”Hevneren fra himmelen”(1994), ”Storbyens stemme”(1994) og ”Mordet på Aker brygge”(1995). I alle møter vi Pelle og hans kamerat Proffen. Boka er skrevet i jeg form hvor ”jeg” er Pelle. Sammen løser de all slags mysterier fra miljøforurensning til å fakke pyromaner. ”Døden på Oslo S” som er den beste av de ti bøkene er blitt filmatisert.

Hele Ingvar Ambjørnsens bibliografi unntatt ”Pelle og Proffen” bøkene:

Boka er delt inn i tre. ”B52” som handler om Ritas to siste måneder og styret rundt det. Denne boka er slutten på historien. Den andre, ”Grevskapets gutter og enkelte jenter” handler om oppveksten i Lillevik og ”Veien vest” handler om livet på gartnerskolen og i Bergen. Ved denne litt uvanlige inndelingen får vi først vite om hvor de havner og etterpå hvordan de havnet der. Noe som er meget artig.

Temaet i boka er hvordan man kan havne på skråplanet uten å komme fra en dårlig familie og vennskapet mellom outsiderne. Mye av skylda for at de havner der de havner legger Ambjørnsen faktisk på byen de kommer fra.

Boken er skrevet i Ambjørnsens favoritt synsvinkel, første person. Dette gir bøkene et mer personlig preg. Og er det noe denne boken er så er det personlig. Det er umulig og ikke oppdage de selvbiografiske trekkene i ”Hvite Niggere”. Første tegn ser vi i hovedpersonens navn, Erling Haefs. Haefs er nemlig etternavnet til hans tyske kone Gabrielle Haefs. Et annet tegn på dette er helt i begynnelsen av boken hvor vi får vite at ”Forfatterforeningen betalte billetten fra Hamburg til Oslo”. Undertegnede vet ikke om dette har hendt, men sjansen for at det har er stor for Ambjørnsen bodde nemlig i Hamburg da boken ble skrevet. Erling Haefs er også forfatter som Ambjørnsen, men har kavet med å få gitt ut noe. Det mest synlige tegnet på at dette er selvopplevd ligger allikevel i navnet på Erling Haefs hjemmeby, Lillevik. Det skal ikke mye fantasi til å bytte ut Lillevik, med Larvik. Når kjente landemerker som steinene tyskerne dumpet på Nalumstranda i Larvik er med, bare at i ”Hvite Niggere” kalles stranda Fristranda. På ungdomsskolen finner vi igjen rektor Gullvik, som i boken har forandret navn til Gullberg og ifølge larvikere selv blitt en anelse snillere. PÅ ungdomsskolen sliter Erling med rettskrivningen, akkurat som Ambjørnsen og både Erling og Ambjørnsen hadde lesedilla. At boken har så mange selvbiografiske elementer i seg gjør den om mulig mer spennende siden Ambjørnsen skriver om noe han kan. Dette gjør boka etter min mening veldig realistisk.

Flere miljøer er godt skildret, særlig Lillevik. Miljøet der blir skildret som en kjedelig og sladrete småby der alle kjenner alle eller som Ambjørnsen sier det ”Liten pen by ved liten pen fjord med små pene mennesker”. Men Ambjørnsen stopper ikke der. Byens stolte historie om greven som kom fra Danmark greier Ambjørnsen å gjøre narr av. Erling, Charlie og Rita har allikevel et tilholdssted i byen som de liker. Det er ”Sjøstjerna mat og vin”, stedet hvor Erling gjør sin første hasjhandel. Dessverre får ikke skadeforfulgte Erling beholde Sjøstjerna heller. Den sprenger riktignok ikke slik som fabrikken der han jobber en liten stund, men den brenner ned.

De fleste andre stedene er skildret slik de fleste tenker seg steder outsidere befinner seg. En spesielt god en finnes på side 186 hvor Ambjørnsen beskriver rommet til en skolekamerat. ”Rommet likna en bit av en korridor, det var langt, men uhyre smalt. På det grønnmalte golvet hadde O’Connor strødd- eller unnlatt å spa ut- den sanda han hadde dratt inn. Oppover den ene veggen var det stabla bæreposer med søppel og tomflasker, og det stinka noe aldeles forjævlig”.

Persongalleriet i boka er stort og de fleste har fått en artig karakterisering. Det skulle ikke forundre meg om de fleste av personene har rollemodeller i virkeligheten. Et godt eksempel på dette er når Katarina skal få sin skikkelse beskrevet. Hennes artige karakterisering fortoner seg nemlig slik: ”Jeg så på henne. Hun var lite pen. Tynt rødlig hår som rakk til skuldrene, en litt skeiv munn, og ei real potetnese midt i blinken. Det eneste som kunne kalles vakkert ved Katarina Næss, var tennene, som når hun smilte likna ei rad med polerte perler”.

Konklusjon

”Hvite Niggere” skulle egentlig bli en bok om outsidere for outsidere, men siden den fikk en flying start ved å vinnen Cappelens romankonkurranse og bli distribuert av ”Bokklubben nye bøker” er boken blitt en av de mest kjente norske bøkene fra 80-tallet. Dens popularitet kan allikevel ikke bare begrunnes med den heldige starten. For boken tar oss med på innsiden av et miljø svært få av oss kjenner fra annet en avisoverskrifter. Når Ambjørnsens svarte humor og snertne skrivemåte legges på toppen er du nødt til å ha en klassiker.

Mitt valg av forfatter og bok viste seg å være veldig heldig. Selv om jeg ikke er noen lesehest fant jeg, som beregnet, ”Hvite Niggere” som en spennedene bok om en miljø jeg ikke har vist så veldig mye om fra på forhånd. Humoren var litt mer fraværende enn det jeg håpet på. Det er på en måte mindre morsomheter i ”Hvite Niggere” enn i ”Pelle og Proffen” bøkene. Men når de kommer så sitter de der. Mer humor kunne også ødelagt boken litt ved å myke opp det harde miljøet Erling og vennene hans vanker i. Siden jeg ikke har lest andre bøker en den jeg har pluss ”Pelle og Proffen serien” ble det my tid på å lese gjennom flerfoldige analyser og anmeldelser av hver enkel bok. Raskere enn å lese bøkene, men jeg hadde gjerne sett at jeg hadde lest mer av ham for å ha mer personlig inntrykk av bøkene og sammenlignet dette mer mot anmeldelsene.

World Wide Web:

http://www.skoleforum.com
http://www.dagbladet.no
http://www.aftenposten.no
http://tekst.aftenposten.no
http://www.cappelen.no
http://www.nrk.no

Usenet:

no.kultur.litteratur.diverse

Særemne:

Særemne skrevet av Eivind Sommerfelt

Særemne skrevet av Martin Lohne

Bok:

”Hvite Niggere” fra 1986

Hele ”Pelle og Proffen” serien bortsett fra ”Mordet på Aker brygge”.