ISRAELS PROBLEMATISKE FØDSEL

 

Den 14. mai 1948 klokken fire proklamerte jøden David Ben-Gurion opprettelsen av den jødiske stat i Palestina. Dette var begynnelsen på mange av konfliktene i midt-Østen i nyere tid.

 

Dette skjedde etter en enorm flyktningstrøm av jøder fra hele verden til Palestina (se kart bakerst) og etter at Britene hadde forlatt Palestina. FN hadde fra før delt Palestina i en jødisk og en arabisk stat, noe araberne protesterte kraftig imot. Rundt hele Israel ble det stilt opp store arabiske styrker som gikk til angrep på Israel rett etter proklamasjonen. Araberne angrep med 10 000 egyptiske soldater fra sør, 12 000 jordanske soldater angrep fra øst og fra nord angrep libanesiske, syriske og irakiske avdelinger for å ta Tel Aviv. De regnet med å utslette Israel i løpet av en til to uker.

 

Israelerne hadde bare 10 000 rifler, 3600 maskinpistoler og fire eldre kanoner å forsvare seg med, så deres taktikk var rett og slett å kjempe så lenge det fantes ett eneste skudd å avfyre. Araberne ventet seg derfor lettkjøpte seire, men offiserene viste seg å v‘re dårlige taktikere og meget usikre. Kampene ved det jødiske nybyggerområdet Nirim er et godt eksempel på mønsteret for trefningene ved frontene: Natten mellom 14. og 15. mai gikk sterke egyptiske styrker til angrep mot det lille nybyggerområdet Nirim hvor det samlede våpenlager besto av sytten rifler, et lett maskingev‘r og fire maskinpistoler. Egypterne innledet med voldsom artilleribeskytning. Så angrep hundrevis av infanterister, støttet av fire stridsvogner, flere panserbiler og motorisert artilleri, til angrep.Da egypterne n‘rmet seg piggtrådsperringene, ble de møtt av intens gev‘rild. Dette kom så uventet på soldatene at de flyktet i panikk. Denne taktikken ble mye brukt av de israelske styrkene i begynnelsen av krigen.

 

Det var bare i Øst-Israel araberne hadde noen framgang. De veltrenede, velutstyrte og veldisiplinerte soldatene fra Jordan rykket raskt frem mot Jerusalem, der beleiret de nybyen den 19. mai og erobret gamlebyen den 28. Nå var nybyen under konstant artilleriild fra de jordanske styrkene, og forsyningslinjene var avskåret. Avdelinger fra den israelske h‘r forsøkte gang på gang å storme arabiske stillinger som blokkerte hovedveien mellom Jerusalem og kysten, men hver gang ble de slått tilbake med store tap. I sin fortvilelse besluttet israelerne å bygge en fem kilometer lang vei omkring den arabiske legions artilleristillinger. Dette var israelernes siste sjanse, hvis ikke mat og våpen snart ble brakt frem ville Jerusalem, Israels hovedstad, falle. Men den arabiske legions offiserer var så sikre på at israelerne aldri ville kunne fullføre veiarbeidet, at de ikke gjorde noe for å hindre det, bortsett fra å skyte på arbeiderne. Om morgenen den 11. juni kunne den første israelske konvoien ta veien i bruk, etter 24 dagers beleiring var Jerusalem reddet. Araberne gikk nå med på en måneds våpenstillstand. Etter en måned begynte kampene igjen, og nå møtte araberne en fiende som var langt bedre bev‘pnet enn tidligere, og i løpet av en ti dagers offensiv jaget de israelske styrkene de syriske, libanesiske og irakiske soldatene ut av Galilea, og åpnet hovedveien for trafikk til Jerusalem. I løpet av noen få måneder var alle arabiske styrker jaget tilbake, og Israel utvidet sitt areal med en tredjedel.

 

Etter dette arabiske nederlaget sverget araberne hevn over israelerne, men på grunn konstant krangling mellom araberne var det bare noen små konflikter mellom Israel og den arabiske verden fram til slutten av seksti-tallet.

SEKSDAGERSKRIGEN

 

I 1956 okkuperte Israel Sinai (se kart) halvøya i flere måneder til FN bestemte at Sinai skulle demilitariseres, og det ble opprettet en buffersone mellom egypterne og israelerne. I midten av mai 1967 tilspisset situasjonen seg. Syria påsto at Israel mobiliserte, trappet så opp bombardementet av de israelske nybyggerområdene og appellerte til den egyptiske presidenten Nasser om å forberede seg til krig mot Israel. Den 16. mai forlangte Nasser at FN-styrkene skulle evakuere Sinai. Forunderlig nok imøtekom FNs generalsekret‘r Thant, Nassers krav idet han pekte på at ørkenen var egyptisk territorium. I løpet av noen få dager besatte Egypt hele Sinai med 80 000 soldater, som var utstyrt med sovjetiske fly, stridsvogner og annet sovjetisk utstyr. Nå kunne Egypt blokkere Suez-bukta og Aqaba-bukta (se kart) for israelsk skipsfart.

 

Israel nølte litt med å reagere, for landets sjanse til å vinne en krig virket små. I tillegg til sine 80 000 mann i Sinai, hadde egypterne 60 000 mann i reserve langs vestbredden av Suez-kanalen. Syria kunne mønstre 50 000 mann med moderne sovjetiske våpen, og Jordan omtrent like mange. Israels h‘r tellet 70 000 mann, som hadde amerikanske og britiske våpen. Israels eneste mulighet var å slå til fort og hardt.

 

Tidlig om morgenen den 5. juni 1967 fløy bølge på bølge av israelske jagerbombere over en snipp av Middelhavet og direkte inn over Egypt. De fløy så lavt at de ikke ble sett på egypternes radarskjermer. Med fabelaktig presisjon bombet de Nassers krigsfly på bakken, og da dagen var omme, var cirka 300 egyptiske fly ødelagt. Andre israelske flystyrker utførte lignende angrep på flyplasser i Jordan, Syria og Irak og ødela ytterligere cirka 100 fly. Da dagen grydde den 6. juni, hadde Israel fullstendig herredømme i luften, bare 19 av 300 fly var gått tapt.

 

Merkelig nok vakte det israelske angrepet enorm begeistring i Kairo, Damaskus og Amman noe som kom av at befolkningen ikke hadde fått vite at Israel allerede hadde gjort kort prosess med Egypts, Syrias og Jordans flyvåpen. radioen i Kairo og Damaskus lovet død over Israel og seier over Israel i løpet av fire dager. Tusenvis av kamplystne arabere strømmet til rekrutteringssteder i forskjellige områder i Midt-Østen. Alle ville v‘re med på seiersmarsjen mot den forhatte jødiske staten.

 

Nå var Israel rask, og angrep Sinai med 800 stridsvogner og 30 000 mann. Offensiven var så rask og effektiv at det oppsto ren panikk blant de egyptiske styrkene. De som ikke overgav seg, begynte å flykte vestover. Samtidig angrep israelske fly de egyptiske stridsvognene, litt lenger inn i landet. Dette gjorde at egypterne fikk panikk, hoppet ut av stridsvognene og løp barbente gjennom ørkenen mot Egypt. I løpet av tre dager var hundrevis av egyptiske stridsvogner smadret og samtlige grensestillinger overrent. Nå var slaget om Sinai egentlig over. I dagene som fulgte kom det bare til ytterligere en storkonfrontasjon, nemlig i Mitla-passet, i fjellene øst for Suez-kanalen. Her var et større antall egyptiske stridsvogner stengt inne, og det kom til et enormt slag som var en katastrofe for egypterne. Nå var restene av Nassers Sovjet-bygde stridsvognvåpen tilintetgjort. Den 9. juni kunne israelske soldater plante flagget med Davidstjernen ved østbredden av Suezkanalen. Kampene i øst gikk like raskt, allerede 7. juni var kampene avgjort med seier for de israelske styrkene.

 

Nå var det bare et mål igjen: å ta Golan-høydene (se kart). Slaget om Golan-høydene ble vilt og blodig, men israelerne lot seg ikke stanse. Oppe på Golan-platået delte styrkene seg, en kolonne konsentrerte seg om høydene, menns en annen dro mot Damaskus. Da signalet om ild opphør kom den 10. juni, var de israelske styrkene bare noen få kilometer fra den syriske hovedstad.

 

Etter seks dagers krig hadde en nasjon med 20 500 kvadratkilometer fått kontrollen over hele 68 500 kvadratkilometer(se kart). Israel hadde ødelagt eller erobret 430 fly og 800 stridsvogner og påført Egypt, Jordan og Syria tap på cirka 15 000 mann. Israel hadde mistet cirka 40 fly og 803 soldater falt.

DEN PALESTINSKE FRIGJØRINGSORGANISASJON (PLO)

 

Den palestinske frigjøringsorganisasjon ble stiftet i Kairo 1964. PLO består av flere ulike organisasjoner, hvor Al-Fatah, ledet av Yasir Arafat, er den største. Øverste organ er Det palestinske nasjonalrådet, en nasjonalforsamling i eksil. De har en komite som fungerer som regjering med egen grunnlov. Komiteen har åtte departementer underlagt seg, blant annet for milit‘re spørsmål, for kultur og utdanning, for sosiale forhold, deriblant Palestinas Røde Halvmåne (søster organisasjonen til Røde Kors). Det palestinske nasjonalfondet styrer midlene som kommer inn til organisasjonen fra arabiske staters bevilgninger, og fra skatten som palestinere i eksil betaler til PLO.

 

PLOs hovedmål er å opprette en demokratisk, palestinsk stat. Midlene organisasjonen har brukt for å nå målet har ikke alltid v‘rt fredelige og diplomatiske, de har ofte brukt v‘pnede aksjoner for å oppnå saker. De har utført blodige terror handlinger mot israelske flyplasser, fly, busser, ambassader og en rekke andre israelske mål.

YOM KIPPUR-KRIGEN

 

Etter seksdagerskrigen var Araberstatene temmelig ødelagt milit‘rt og økonomisk, men med sovjetisk hjelp kunne de gjenoppbygge sine v‘pnede styrker. Den 6. oktober 1973, på den viktigste helligdagen i Israel, Yom Kippur, angrep Egypt og Syria samtidig. Angrepet kom overraskende på Israel, som først måtte vike og lot de egyptiske soldatene krysse Suezkanalen. Men da israelerne fikk samlet seg, kunne de jage egypterne tilbake igjen. De fortsatte over Suezkanalen og okkuperte en stor del av Egypt.

 

Nå som Egypt var slått tilbake, kunne israelerne konsentrere seg om Syrias sterke h‘r. Den 17. oktober forbød de oljeproduserende arabiske land all eksport av olje til USA og alle andre land som støttet Israel. Dette førte til økte oljepriser og rasjonering i mange land. Blant annet i Norge merket man dette med øde motorveier og rasjonering. Dette var første gang oljen ble brukt som politisk våpen, men ikke siste, under den siste krigen i den persiske Gulf ble oljen brukt som et press middel fra Iraks side.

 

Først 31. mai ble kampene mellom Israel og Syria avsluttet, da det ble undertegnet en "adskillelses-avtale" vedrørende troppene. I årene etterpå presset USA både Israel og Egypt for å få de to statene til å komme hverandre i møte og dermed skape muligheter for varig fred. Høsten 1977 tok imidlertidig den egyptiske president Sadat et initiativ til å forhandle med Israel. Sadat fikk straks en innbydelse fra Begin, den israelske statsministeren, og 19. november dro så Sadat til Israel og talte i nasjonalforsamlingen der. Til tross for hjertelige forsoningsscener mellom Sadat og de israelske ledere viste det seg snart at Israel ikke var villig til å gi etter på avgjørende punkter som tilbaketrekking fra de okkuperte områder og opprettelse av en palestinsk stat. Dette førte til forverring av forholdet mellom Israel og De forente staters ledere.

MOAH BARZEL (JERNHJERNE)

 

I mars 1978 invaderte Israel en stor del av Libanon for å ødelegge de palestinske basene der. Når de så trakk seg ut igjen med hjelp av FN trodde de at det meste av de palestinske mostandsgruppene var jaget ut av Sør-Libanon. Men det var fortsatt palestinske grupper igjen som utførte aksjoner mot det nordlige Israel.

 

I 1982 gikk derfor Israel til en ny invasjon av Libanon, operasjon Moah Barzel, som skulle fjerne alle palestinske baser i Sør-Libanon. Imidlertidig rykket israelske styrker mye lenger nord enn kunngjort, og omringet hovedstaden Beirut. Det muslimske Vest-Beirut ble beleiret og bombet for å drive PLO ut, og i august 1982 ble PLOs hovedkvarter og flere tusen palestinske soldater evakuert fra Libanon. Krigen i Libanon var kostbar for Israel, både materielt og i form av menneskeliv, og for første gang under en krig stod ikke den israelske, jødiske befolkningen samlet bak en krigsinnsatts. Mange israelere mente at Libanon-krigen og s‘rlig dens omfang var unødvendig. Derfor ble det opprettet grupper som protesterte mot invasjonen og okkupasjonen. I 1985 trakk Israel seg offisielt ut av Libanon, men ble fortsatt stående i en "sikkerhetssone" sør i landet.

UNIFIL

 

FNs midlertidige fredsbevarende styrke i Libanon heter UNIFIL, etablert i 1978 etter at den libanesiske regjering hadde innklaget den israelske invasjonen, 15. mars. Etter forslag fra USA vedtok Sikkerhetsrådet 19. mars sin resolusjon som krevde at Israel skulle trekke seg helt ut av Libanon, og at en FN styrke skulle opprettes for å:

 

1. bekrefte tilbaketrekningen av de israelske styrker i Sør-Libanon.

 

2. Gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet i området.

 

3. Bistå den libanesiske regjering i å gjenvinne en effektiv kontroll over området.

 

Den opprinnelige styrkeoppsetningen var satt til 4000 mann, og denne ble nådd i mai 1978, derfor utvidet de den til 6000 mann. De første norske styrkene kom 30 mars, da deltok vi med en infanteribataljon (NORBATT), et verkstedkompani (NORMAINTCOY), et sanitetskompani (NORMEDCOY) og en helikopterving (NORDAIR). I 1986 nådde Norge å bli det land som bidrog med flest mannskap. Men nå består det norske bidraget bare av en bataljon og et verkstedkompani.

ETTERORD

 

Når man ser tilbake på konfliktene, kan man ikke la v‘re å lure på om ikke partene snart har l‘rt noe. For, kan man virkelig drive å krige mot hverandre i evigheter, er det ikke snart på tide å bli enige? Begge parter må da kunne klare å gi fra seg noe for å så da kunne få noe igjen, nemlig fred. Men dette er bare ønske tenking, for det er mere innfløkt enn som så, eller?