Jens Bjørneboe ble født i Kristiansand 1920. Hans far var skipsreder, så Jens levde i et hjem preget av økonomisk trygghet gjennom gode og dårlige tider ellers i samfunnet. Jens var den yngste av tre barn. Hans far var en kjent skikkelse i Kristiansands småby-miljø. Bjørneboe-slekten hadde vært sjøfolk, mange av dem kapteiner. Faren hans var en ordentlig herremann som levde opp til sin stilling, alltid elegant i skreddersydde klær, og han ble på folkemunne kalt "Kongen av Sørlandet". Faren holdt alltid en formell tone når han snakket til sine sønner, avsluttet hver setning med "min gutt", og sønnen svart med: "Javel, min far". Ingvald Bjørneboe, faren, var oppfarende og kunne bli sint, men han slo aldri sine barn eller sin kone. Han var måteholden med alkohol, noe sønnen ikke kom til å være. Ingvald hadden en viss svakhet for Jens, så han ble sjelden ordentilig sint på ham.

Det hendte ofte at det var store fester hos Bjørneboe, og barna måtte da holde seg unna. En historie forteller at en gang da Jens ble vist vekk, ble Jens veldig fornærmet. Men under middagen begynte lyskronen i taket å svaie. På loftet fant man Jens, i full sving med en skiftenøkkel. Han forsøkte iherdig å løsne den solide mutteren som festet lampen gjennom taket. Var opprøreren Jens Bjørneboe så smått begynt å våkne?

Bjørneboe hadde aldri noen frykt for ytre trusler. Ved en anledning fortalte broren hans om Wilhelm Tell, og broren ville prøve en noenlunde samme bragd. Han satte ett egg på hodet til Jens, målte opp avstanden og skøt, og Jens kjente at noe rant nedover hodet, nemlig egget. Dette viser noe av hans karakter, var han redd, var han for stolt til å vise det. Han ville ikke bli kalt feig.

Som voksen mann prøvde Bjørneboe å lete seg tilbake til de tidligste årene av sitt liv. Men mer og mer forbinder han barndommen med noe skremmende, og av en eller annen grunn er barndommen blitt en fortapt tid for ham. Trangen til å forske ut barndommen ble bare sterkere og sterkere.

Jens Bjørneboe begynte på 70-tallet med en selvbiografisk bok, som ikke ble fullført, siden han tok sitt eget liv året etterpå. Men denne boken innleder han med en hendelse fra barndommen, han var da 13 år. "Jeg var bare guttungen og slengte et reip over en gren, samtidig som jeg hadde lagt en renneløkke rundt halsen. Så trakk jeg til og bisste ikke mer før jeg våknet på bakken. Så det er ikke noe teknisk problem - å henge seg".

Dette var altså hans første selvmordsforsøk, og mye tyder på at han allerede da led av en depresjon, det som man på fagspråket kaller en endogen depresjon, dvs. en medfød, svær deprsjon. Hvor sterke depresjoner han hadde dengang, var han senere ikke klar over, for han husket som kjent ikke så mye av sin barndom. Men han var veldig mye plaget av sykdom fra spedbarnsalder og oppover. Han holdt da på å dø av en dobbeltsidig lungebetennelse, og senere skulle han komme til å få flere alvorlige anfall av lungebetennelser. 15 år gammel ble han tatt ut av skolen ett år på grunn av pleveritt, en betennelse i lungene.

"LES INN DIKTET EN BARNDOM P KASSETT. S. 22 WANDRUP."

Her er barnets avstant til voksenverdenen fanget inn i sonettenes to siste linjer. Dette "alvorlige med kåpe på" er nærmest som en gjenstand utenfor hans virkelighet. Bare tankenes verden er virkelig for ham, der han kan "høre dagen gå". Han er den ene mot de mange i sin barndoms hule under under teppet, i et rom som bare er hans eget; han er isolert. Kanskje var det disse halvglemte episodene av barndommen som gjørd J. Bjørneboe til en av vår litteraturs fremste barneskildrere? Den rørende svake og redde "Jonas", med innestengte drømmer og engstelse som ingen voksen kunne gjennomtrenge?

Allerede i tidlig barndom vokste også en form for alkoholisme fram. Når foreldrene var borte kunne han drikke opp enorme mengder vin, og han fikk da se sine første hallusinasjoner før han sovnet. Dagen etterpå åpnet han en ny flaske, "og alt var godt", som han sa. Etter en tid kom angsten tilbake. Han gråt om natten, han hadde mareritt om pøbler som kastet han i det svarte tjernet, og kattene ble til lemlestede småbarn. Men med en gang han drakk alkohol, blomstret han opp og levde som et vanlig barn. Det hendte faktisk at han som barn drakk opp sin fars barbervann.

Utad virket Bjørneboe smilende og i godt humør, en "snill" gutt. Han var selvsagt ikke bare ulykkelig og deprimert i sin barndom. Han var full av sprell og plåfunn. Men av det han husker, størkner det svarte mer og mer. Barndommens lyse netter blir mørkere, de blir truende.

I erindringene til Bjørneboe var det en spesiell hendelse som gjorde et varig inntrykk på ham. Som 15-åring sitter han og leser boken Myrsoldater av Wolfgang Langhoff. Denne boken skildrer forholdene i den tyske konsentrasjonsleiren Oranienburg, og der sto sannheten om de tyske nazistenes fangebehandling å lese i all sin redsel, og det var ikke uten grunn at dette er gjengitt i flere av hans romaner. Dette var hans første møte med et politisk skrift, og han leste uten stans. Som han selv sa:

"Mens jeg leste, ble solen sort. Siden den gang var jeg aldri virkelig glad. Flere år etterpå var det umulig for meg å begripe at verden fremdeles besto."

Flere år senere satt Bjørneboe i kantinen i et teater i Øst-Berlin. Han innledet en samtale med en eldre gråhåret mann. I løpet av samtalen kom Jens inn på boken fra sin ungdom. Mannen så stille på ham, før han sa:

"Ich bin Langhoff. Det var jeg som skrev den boken."

Når Bjørneboe kom opp i tenårene begynte virkelig opprøreren i ham å få næring. I løpet av det året han hadde pleveritt, hadde lest mye klassisk litteratur. Han fordypet seg også rundt den tyske filosofen Friedrich Nietzsche; Filosofen som dyrket unntaksmennesket, den suverene eneren som hever seg over lov og moral. Bjørneboe lærer at han må undresøke alt fra grunnen og ikke godta nedarvet dogmatikk. Det vokser fram en forakt for autoriteter, noe som lærerene kom til å måtte lide under. I følge en av hans tidligere lærere satt han en morgen med bena på pulten og leste med suveren forakt for undervisningen dagens avis. Men bak opprøreren var en veldig moden gutt rent intellektuelt sett. Hans stiler lå på et helt annet nivå av klassen. "Dyptloddende besvarelser, tindrende klare i intelligens og samfunnsradikalisme," som en av hans lærere uttrykte det. Men det tok ikke lang tid før han ble utvist fra skolen i Kristiansand, en skole som ironisk nok ble stiftet av han tipp-oldefar.

Jens begynner på en skole i Flekkefjord, men den ung gymnasiasten er fremdelesk i humør. Festing, streker og pensjonatskoleleven preget hans tilværelse. Han gjør seg også uvenns med politiet etter en del grove utsagn o.l., og han havner 17 år gammel i fyllearesten. Etter senere utsagn fra ham selv, hylte han som en hund det meste av tiden. Senere havnet han i rettssalen sammen med et par venner. En av Bjørneboes kamerater hadde en venninne som han hadde vært sammen med en tid, også i sengen. En dag holder kameratene henne for narr. Bjørneboes venn forlater soverommet i stummende mørke, mens piken ligger der igjen. Uten at hun vet det, er det Jens som kommer tilbake og tar kameratens plass. Til stor forskrekkelse oppdager hun etterpå at det var Bjørneboe, og hun var selv ikke fylt 16 år. Politiet ble koblet inn, og de måtte møte opp til rettsak. Denne episoden er foresten gjengitt i boken "Jonas". Enden på visa ble i alle fall at han fikk åtte måneder betinget fengsel. En ny utvisning fra en skole følger etter rettsaken. Hans far tar likevel seg ikke så alt for nær av saken, og han dukker opp i rettssaken med en flask whisky til sin sønn.

1939 døde faren til Jens, og hans sist ord til Jens var vistnok: "Du er en snill gutt, Jens, men hva i all verden skal det bli av deg?" Samme år reiste Jens sammen med sin mor til Tyskland. Han møtte der et Tyskland på trappene til en ny krig, et Tyskland som ropte etter lebensraum. Dette gikk inn på Jens, siden han var nært knyttet til Tyskland gjennom den tyske kultur: Goethe, Mann, Nietzsche og Mozart. Han følte seg veldig splittet i denne konflikten.

Bjørneboe reiste samme år til Oslo for å fullføre artium, men allerede først skoledag møtte han på en av hans tidligere lærer, så han byttet skole med en gang. 1940 får han endelig sin artium.

Etter invasjonen i Norge, forsøkte Bjørneboe å melde seg som soldat, men allerede ved første tyske sperring blir han stoppet av tyskerne og sendt hjem igjen. Samme år reiste han til Finnmark hvor han gikk over vidda. På et sted der møtte han på noen tyskere som lurte på hva man jaktet på der oppe. Jens svarte i sin egen stil at for kort tid siden hadde samene hatt anledning til å skyte tyskere. Dette skulle de ha satt umåtelig stor pris på.

Etter oppholdet i Nord-Norge reiste han sør igjen til Oslo. Han opptrådte der som rikmannssønn og bohem. Han hadde tilegnet seg farens stil og gikk kun i skreddersydde klær. Han ble raskt en del av gatebildet.

Jens Bjørneboe begynte å male hos Edvard Vigebo, der han raskt markerte seg som et dominerende innslag i elevmiljøet. Etter at skolen ble stengt av tyskerne, fortsatte han malerstudiene på Axel Revold illegale institutt. Ved siden av malingen var han fremdeles interessert i litteratur, og han kunne langd sekvenser av Dosojevskij utenat. I denne perioden gjorde Bjørneboe seg også til venns med Karl Brodersen, en belest mann som kunne mye om filosofi. Brodersen innførte Bjørneboe i tankene til Kierkegård og Rudolf Steiner.

1943 rømte Bjørneboe til Sverige sammen med Brodersen etter at han fikk vite at han kom til å bli utkalt til tyskernes forhatte arbeidstjeneste. I Stocholm søkte de om flyktningsstatus: Tjeneste mannen spurte da om han var tidligere straffet, men Bjørneboe sa at han ikke var det. Men saken fra Flekkefjor forfulgte Bjørneboe, så han måtte nøye seg med status som student. Han ble sterkt knyttet til det antroposofiske miljløet I Stockhom, og han fortsatte å male der også. Han traff der på den tyskjødiske kvinnen Lisel Funk som han giftet seg med. Hun lærte ham mye om tysk kultur og diktning, han fordypet seg da blant annet i Rainer Maria Rilke. 1945 reiste han tilbake til Norge. Allerede neste år, 1946, blir et bilde som han har malt godtatt på høstutstillingen. Men til slutt blir lerretet for trangt for ham. Han får ikke utløp for følelsene som presser på. Han begynner å skrive.

For en del av sine inntekter fra en separatutstilling i Kristiansand kjøper Bjørneboe en skrivemaskin. Han begynner å skrive kronikker i Aftenposten om alt fra sinnsyke malere til reiser han har hatt. Han samler alle de humoristiske reiserbrevene og vil utgi dem, men ingen forlag vil utgi dem på dette tidspunkt. Han har fått sine første refusjoner, og de kom ikke til å bli de siste. Som han selv sa:

"Jeg tror jeg har Norges-rekord i å bli refusert. Jeg kan se tilbake på tolv refusjoner før jeg slapp igjennom. Det finnes neppe noe kjent forlag som ikke har refusert meg. Jeg kan trygt si at det var kjedelig. .......... se side 46 Wandrup"

I disse årene begynte han å skrive sin første roman. Den het Hertug Hans, men Bjørneboe hadde ikke hell med seg. I følge Fredrik Wandrup er det forundelig at denne boken ble refusert, siden det slettes ikke var noen dårlig bok. Den er ifølge samme mann, en litterær perle i Bjørneboes produksjon, usedvanlig velskrevet og spennende. Denne boken kom omsider ut i 1972, altså 20 år etter at den ble skrevet.

Jens Bjørneboe debuterte da i stedet som lyriker. En kveld han satt i sin kalde hybel, begynte han å tenke på sonetter. Han arbeidet hele natten, og neste morgen hadde Bjørneboe 4 dikt og sonetter i hånden. Disse leverte han til sin fetter AndrŠ Bjerke, og Bjerke trykker dem øyeblikkelig i sitt eget blad, "Ordet". Dette skjedde altså i året 1950. Etter dette sender Bjørneboe en diktsamling under tittelen "Dikt" til vurdering hos Aschehoug, der samlingen blir utgitt året etterpå. Bjørneboes forbilde for diktningen var Rilke, og diktene hans svinger fra rene følelsesuttrykk til bibeltolkninger. Paal Brekke konkluderer en analyse av diktene hans med at det er "sjelden, meget sjelden her hjemme at det står frem en så kunstnerisk bevisst debutant". Samlingen ble en braksuksess med 3 opplag og til sammen 2200 eksemplarer solgt samme høst.

Jens Bjørneboe hadde nå forsøkt seg i mange genrer: dikt, essay, reisebrev og roman. Han hadde også skrevet et skuespill,"Før hanen galer", men det ble refusert ved Studioteateret. Han omarbeider i stedet stoffet til en roman som blir utgitt på Aschehoug i 1952. "Før hanen galer" handler om nazilegenes grusomme eksperimenter med levende mennesker under Hitler. Vi møter her for første gang utforskningen av det ondes problem i Bjørneboes forfatterskap. Vi møter for første gang drøftingen av hva som er skylden til ondskapen i menneskene og samfunnet. Vi møter en dr. Reynhardt som lever et dobbeltliv i full bevissthet. Som lege foretar han de mest smertefulle og opprivende eksperimenter på mennesker, på krigsinvalider, jøder etc. Men på en annen side møter vi en Dr. Reynhardt som er pliktoppfyllende og kjærlig, en familiefar. Hva er det som kan få en slik mann til å gjøre slike grufulle handlinger. I et essay kaller han fenomenet for Tidlig på 50-tallet begynte Bjørneboe å arbeide på Steinerskolen, skolen som er grunnlagt av antroposofen Rudolf Steiner. Dette var i pionerfasen til skolen, og som referert i boken "Jonas" må lærerne ofre mye; lønna var lav, og de måtte arbeide mye. Idealisme og glød for saken, antroposofien, er drivkraften. I denne perioden stod han opp klokken fire om morgenen for å skrive. Når han så var ferdig på jobben, begynte skrivingen igjen. Han var nødt til å skrive for å overleve. Men undervisningen i skolen likte han, og han likte barna, og det oppstod et gjensidig avhengighetsforhold. Alle lærerne på skolen var overkvalifiserte, de var kunstnere, matematikere eller filologer. I denne perioden drakk han svært lite, fordi det passet dårlig inn i den livsstilen antroposofene sto for. Senere minnes han denne perioden slik:

"Jeg var i Oslo i syv år med på å bygge opp Steinerskolen, dag og natt, ......... s.59"

1953 kom diktsamlingen Ariadne ut. Men to år senere kom dynamitten, som med en ordentlig smell fikk vekket samfunnet for en tid. Det var boka "Jonas" som kom ut. .

Romanen handler om en gutt som heter Jonas Andreassen. Han er syv år gammel og han skal begynne på skolen. Vi får raskt kjennskap til en av Jonas’ kvaliteter; fantasien og kreativiteten. Vi får også et innblikk i familien. Moren Anna er omsorgsfull, men hun er nå bekymret for Jonas som skal begynne på skolen. Hun har selv aldri lært å lese, noe som sikkert har ødelagt en del av selvbildet hennes. Det hun frykter er at denne ordblindheten er arvelig. Faren til Jonas er en tidligere båtsmann. Han heter Anton. Han ødla ryggen sin etter et fall ned i lasterommet til en sekstusentonner. I dag er han vaktmester.

Leseren blir raskt presentert for overlærer Jochumsen. Han er den snille overlæreren som skal holde en ytre strikt fasade, men som i virkeligheten er en av de få på skolen som er riktig glad i barna. Og barna gjennomskuer denne fasaden og henger etter han mens han brøyter seg tilsynelatende rasende gjennom mengden med skoleunger. Jochumsens rake motsetning er Strange, mannen som sender Jochumsen anonyme trusselbrev. Stranges høyeste ønske er å bli en overlærer.

Jonas trives på skolen og han liker at dagene er like hverandre, noe som gir gutten en viss trygghet. Men tidlig merker han at i den store elva av elever som "flyter" mot skolen skiller det ut seg en liten arm av "deformerte" elver; de hadde store hoder og øynene stod på skakke. De går på "Iddioten", hjelpeskolen. Jonas fikk en redsel for disse elevene, og han ville ikke ha noe med dem å gjøre. Senere får han vite at en av grunnene til at disse elevene gikk på denne skolen var at de ikke kunne lese. Jonas var da glad for at han kunne lese. Men i virkeligheten kan han ikke lese den, noe han klarer å holde hemmelig ved å pugge dagens lekse utenat. På denne måten hevdet han seg i klassen uten å være riktig klar over selv at han ikke kunne lese. Og frøken Bø fikk sympati for Jonas, og på grunn av denne sympatien tok det lang tid før hun klarte å avsløre at han ikke kunne lese. Jonas likte den første tiden på skolen. Første klasse på skolen gikk altså stort sett greit.

I begynnelsen av andre klasse oppdager frøken Bø med stor forargelse at "gullungen" Jonas slettes ikke kan lese. I sammen med Strange kommer de fram til at Jonas skal tuktes med lesing hver dag framover. Dette ville føre til press fra resten av klassen som vil bli lei av å høre på, og da ville han ta seg sammen; dette var teorien. Og hjalp ikke dette skulle Strange hjelpe hun med å få han over på en særskole.

Lesestundene falt tungt på Jonas. "Efter en tid var denne leseøvelsen til klassens underholdning blitt den aksel som hele Jonas’ dag dreiet seg rundt." Det var kun Birger, en kamerat av Jonas som syntes at dette var lumpent. På dette stadium har Jonas begynt å stamme og å tisse på seg om natten. Han er usikker og redd, og han blir mobbet. Ingen av lærerne, bortsett fra Jochumsen, tror på at Jonas noen gang vil lære seg å lese; de konkluderer med at han bør sendes til Iddioten. Men overlærer Jochumsen setter en stopper på dette. Han vil ikke sende Jonas der, det ville være det samme som å "ta menneskets barndom og male det i en kjøttkvern". Men bak ryggen til Jochumsen arbeider "salamanderne" videre. Jonas blir en dag hentet på skolen og ført bort; "salamanderne" skulle ta en IQ-kontroll på Jonas. Men en dag dør Jochumsen.

Jonas står nå alene. Strange blir nå den nye overlæreren, og Jonas skal sendes til hjelpeskolen. Dette går hardt inn på Jonas. Derfor rømmer Jonas fra hjemme til sjøs.

Han ble raskt funnet av Jungmannen ombord i båten. Jungmannen er utdannet rektor, men han fant seg ikke til rette i skolen. Men Jonas fikk ikke lov til å være med ombord, han var for liten. Han ble satt av i Bergen hvor Onkel Olsen hentet ham. Olsen hadde tilfeldigvis vært i kontakt med noen som snakket om en spesiell skole. Dette var en skole der ikke karakterer og skjemaer var det vesentlige, en skole som la mere vekt på kreativitet og fantasi, altså en tydligvis mer "human" skole.

Etter litt om og men får Jonas plass på den nye skolen. Og virkningen er momentan; Jonas begynner å hikste av latter i klasserommet første skoledag. Skoledagen besto av mye sang og tegning, og elevene hadde ikke skolebøker, de "lagde" sine egne. Og Jonas lærte å lese.

Jens Bjørneboe var tilhenger av den engasjerte diktning, han var en tendensdikter. Han vil gripe etter lynet, for så å slynge det ned som en gave til menneskene som H”lderlin et sted gir til uttrykk for. Han følte seg som en lags utover-menneske i trang til å belær og rettlede medmenneskene ved øyeblikkelig innvirken i den konkrete hverdag. Og som et slikt lynnedslag virket Jens Bjørneboes "Jonas" i Norges kulturliv da den ble gitt ut i 1955.

Boka åpner med en bestemt type in-medias-res-åpning. Boka åpner midt i en spenningsvekkende episode, men siden bryter av og gir oss en lang forhistorie før vi omsider er tilbake ved utgangspunktet og får vår nysgjerrighet tilfredsstilt. Romanen åpner med en annonse som etterlyer den forsvunne 8 år gamle Jonas. Men det er først omkring midtvegs i romanen vi får vite hvordan og hvorfor Jonas forsvant, og hva som siden hender. Boken er delt i to deler, som er ganske forskjellige fra hverandre. I første del er all vår oppmerksomhet rettet mot gutten Jonas, i annen del trer denne gutten i bakgrunnen for først å dukke opp på slutten igjen.

Første del er en slags skoleroman, mens andre del er mer en generasjonsroman. En ting som slår en når en leser boka er alle bihistoriene som til dels kan virke unødvendige for bokas tema, selv om Bjørneboe selv mente at det var disse historiene som var selve historien. Disse historiene er av en retrospektiv type, vi får ta del i en rekke av bipersonenes erindringer. Boka består således av mange litterære former, pamfletter, brev, biografier, fortellinger, eventyr, sagn og myter står til dels side om side. Boka er i for seg ganske grei, den kan være lett å forstå på et bokstavelig talt plan. Men bak det synlige ligger det et usynlig vev av drømmer, myter, sagn og symboler som danner en enhet.

Bjørneboes styrke ligger heller ikke i evnen til å får frem sanseuttrykk, hans språkføring er ikke så smidig og malende som for eksempel Kielland som også har skrevet en bok om skolen. Men det som tapes av sansing vinnes av intulektuell presisjon, boka kan virke som en serie knyttneveslag satt inn i raskt tempo.