Jeg er bergmannen. Jeg er det vesen, følelse, - min diktning, min forskning er bergmannens og mitt syn på alt er vel også hans. Når man er runnet av en 300-årig bergmannsslekt, er det nokså naturlig.

Denne konsentrerte, perspektivrike selvtolkningen formet Johan Falkberget i et brev da han var bortimot 60 år gammel. Brevet er skrevet ”i lyset fra min bergmannslampe”, som han pleide å si, hjemme på fedregården i Rugeldalen, halvannen mils vei fra Røros.

Han var ikke bare ”runnet av” bergmannsslekt, han arbeidet som vaskarryss og gruvegesell fra han var 7 til han var 27 år, og han ble bærer av slektsarven til det siste. Foran sitt store gjennombrudd som dikter med Den fjerde nattevakt i 1923 vendte han tilbake til det gruvedistriktet han var sprunget ut av, tok over slektsgården – og drev den. Her bygde han sin egen smie, der han realiserte noen av sine kunstknektdrømmer.

Det eiendommelige – og for mange uforståelige – ved Falkberget er sammensetningen av realisme og romantikk, humor og patos, sosial-politisk opprør og kristenkjærlighet. Han kjemper med gråberget for å høre ”malmen lyde”. ”Jeg vil nedfare til helvete, for der fins det edle malmer,” sa han i et intervju i 1908. ”Ingen er i stand til å måle gledesdyptene i det arme og fattige liv,” heter det en annen gang. Men det var nettopp det han ville, ”å søke å hjelpe og stimulere menneskene til å holde ut i den svære og vanskelige livskampen”.

I sin tale da han ble utnevnt til æresdoktor ved Stockholms høyskole i 1950, sa Falkberget:

Min fars bergmannslampe ble min arvelodd. I lyset fra den har jeg tydet historiens bokstav bak århundrene. Hans lampe har vært ”mitt seende øye” når jeg retter den mot min egen tid og dens mennesker

Mikkel Lillebakken overtok en liten gård ”inni Trondala” under fjellknausen Falkberget , ved Rugelsjøen etter at han ble gift med gårddatteren der, Gunhild Johnsdatter Jamt. De fikk en sønn, Johan Petter, Født 30.september i 1879. Også morens forfedre var bønder og bergmenn. Hennes navn forteller om slektsforbindelse med det gamle norske Jemtland på den andre siden av Kjølen. Herfra og fra andre svenske gruvedistrikter kom jo mange av Falkbergets sterke interesse og forståelse for alt svensk. Hans fredsvilje og tro på det godes seier ble grunnlagt ”i en menig bergmannsheim på riksgrensen”, som han sa i takketalen etter tildelingen av æresdoktorgraden.

” Min mor som hadde en usedvanlig skjønn sangstemme, falt ofte over i gråt over salmeboken.” De salmene hun sang lyder ofte igjen hos sønnen og gav inspirasjon til hans egne mange salmepastisjer i dikteverkene. Men Gunhild Jamts vanskelige sinn skapte problemer for hennes mann, som søkte tilflukt i litteraturens verden, og hun gav merkelig virkelighetsbakgrunn for den morsbinding som spilte så stor rolle hos mange av Falkbergets personer. Foreldrene, forholdet dem imellom og hans pietetsfølelse overfor dem skulle i om diktet form ofte dukke fram igjen i hans diktning. Slektens fortellerbegavelse tok visst ingen bedre vare på enn Falkbergets morbror, bergmann Ole Johnsen Jamt, som dikteren hadde gitt en storslagen skildring av i antologien Det beste jeg har skrevet. Morbroren, som var blind ved en ulykke, er den tydelige modellen for Blind-Steffa i Christianus Sextus, og han har kanskje mer enn noen andre gitt Falkbergets del i Rørosviddas sagn og historie.

Denne tradisjonen kretser stadig om Hans Olsen Aasen, som både Johan Falkberget og Sigrid Undset var i slekt med. Han er en gjennomgangsskikkelse i Falkbergets historiske diktning og en representant for den lokale kultur. En gang omkring 1640 fant denne bonden og villreinjegeren en merkelig stein oppe på vidda. I 1640 tentes den første gruvvarmen på en barflekk, forteller Falkberget.

”Denne vårmorgonen opprant en ny og streng arbeidsdag for fjellfolket…en arbeidsdag som har vart i snart 300 år og er blitt en av de hardeste arbeidsdager Norge har hatt. Den store skogen ble nedhogd, villdyr og fisk ble saga blott, og ingen skal fortenke en i om en i all stillhet undres på om det ikke nærmest var et uhell at skytten Hans Olsen Aasen fant den tunge, skinnende malmsten i Storvola.”

Her reiser Falkberget et av de problemene han stadig vender tilbake til i sin diktning, industrialiseringen forbannelse, menneskenes fordrivelse fra livet i naturen til en tilværelse truet av meningsløst. Men med bergverksdriften ble det også skapt en kulturell utpost i Norden, særpreget lokal og nasjonal, og samtidig med vide europeiske perspektiver gjennom forbindelsene med Sverige, Danmark og Tyskland. Bergmannskulturen rommer uendelig mye mer enn yrkesregler for skikk og bruk, den er mer dynamisk enn bondekulturen, med tradisjoner som gav en egen årssyklus og arbeidsinndeling, egne merkedager og høytider som grep inn folkets liv. Her levde bergmennene i en merkverdig og dypsindig symbolverden gjennomtrengt av eldgamle magiske forestillinger, i religiøs ærefrykt under kampen med malmen. Den var ”Gottes Gabe”, og de var Guds redskaper. Fra denne oppfatningen fikk de sin ”livsbelysning”.

Johan Falkbergets kristendom fikk sitt lyse overdrag fra grundtvigalismen gjennom Ola Vig og Anders Reitan. Sammen med Bjørnstjerne inspirerte de ham til det nasjonale historiesyn som han utviklet i sin diktning. Han vokste opp i folkehøyskolenes, ungdomslagenes og avholdslagenes gyldne tid og ble preget av den humanetiske idealisme. I overbevisningen om at Kristi evangelium for alle undertrykte står sosialismen nær, gikk Falkberget med alle krefter og revolusjonære opprop inn for arbeiderbevegelsen. Han representerte Arbeiderpartiet på Stortinget fra 1930 til 1933. Men med sitt religiøse grunnsyn og sitt menneskesyn kunne han aldri godta den materialistiske og totalitære marxismen. Indre kristen frihet og ytre sosial uavhengighet blir målet for ham og for de store skikkelser i hans diktning. Selv var han ”en av de få kristne i vårt strie hedningeland”, sier Rolv Thesen i sin fine bok om dikteren.

Natten og drømmen

Da Falkberget fylte 70 år, skrev hans gode venn Johan Borgen at det er en interessant samhørighet mellom ungdomsfortellingene og mesterromanene: ”Jeg tror en studie av denne samhørigheten mellom det små og det virkelig store hos Falkberget vil gi som resultat en ganske enestående harmoni i veksten fra notat til dikting.” Skissene vokser til ”viktige bindeledd mellom elementene i en stor diktning.”

Flere andre har påpekt den langsomme, men imponerende veksten hos gruveforfatteren fra han debuterte ved århundreskiftet fram til det avgjørende gjennombruddet med Den fjerde nattevakt i 1923, ja, like til alderdomsverket Nattens brød, som betegner et høydepunkt. Ser vi herfra tilbake på hans mangfoldige diktning, opplever vi den som en organisk en het. Temaer og tendens, symboler og stil i de første ufullkomne fortellingene trer da fram for oss som noe egenartet med perspektiver langt framover.

I innledningen til Bjarne (1903) heter det:

Et sterkt folk, hardført som selve eneren har slitt seg fram i kampen for tilværelsen, - slekt etter slekt. Deres bedrifter finnes ikke opptegnet i noen historie, deres slit og slep har gått upåaktet hen av deres egen samtid. Bare fjellene har stått der som tause vitner til kampen.

Det er typisk for Falkberget att han ser og opplever ”slekt etter slekt”. Bjarne fikk sin fortsettelse med Vaarsus (1905); Den evige sne (1908) fortsatte med Urtidsnat (1909) Sammen med Hauk Uglevatn (1906) og Svarte Fjelde, som kom ut i merkeåret 1907 og regnes for hans egentlige debut, er dette de viktigste av Falkbergets bøker om bergmannsliv i hans egen tid. Deretter beveger han seg om bergmannsliv i hans egentid. Deretter bevegar han seg mer og mer tilbake i tiden, til 1800-tallet, 1700-tallet inntil han står ved det han kalte ”dagranden i vår historie”, 1600-tallet, og da skapte sitt største verk, Nattens brød. I dobbelt forstand er Falkberget forfatter av slektsromaner. Han kan følge en slekt gjennom flere ledd, men han kan også – som vi har sett – gå den motsatte veien og arbeide seg bakover i tiden. Hans slektsbegrep har samtidig andre dimensjoner. Allerede i hans aller første fortelling, Mod lys og grav fra 1901, møter vi rekken av fattigfolk på vandring ”opp mot de lysende tinder der det er dagslys og levelige kår for alle”. Slekten som kjemper for tilværelsen i Bjarne, til hører den ene av de to hærer som står mot hverandre i denne verden, den minste, den som strir for sannhet og rett. I Vaarsus og Hauk Uglevatn vokser denne forestillingen, og Falkberget følger i roman etter roman sitt pilgrims - og hær-motiv. Jordens arbeidere er på marsj fra natt og gruve mot dag og levelig liv, liksom Israels folk var på vandring gjennom ørkenen til sitt lovede land. Dette symbolske motivet får sin fullendelse i Nattens brød, der An-Magritt, ”en ung almuekvinne”, blir anfører for de fattige bønder og bergmenn, en leder av ”Plebeiernes hungerstog – foran en usynlig hær av krenkende kvinner og menn”, et tidløst tog som rekker jorden rundt. Her går på forundeligvis en jordnær, radikal sosial tendens sammen med en visjon av ”en ny verden”, en rettferdighetens tusenårsrike med frelse for jordens fattige.

Parallelt med denne poengtering av motsetninger går den tosidige karakteristikken av hans motivbærere. Gunnar i Mod lys og grav, Bjarne, Hauk Uglevatn og Eva i Svarte Fjelde, Tengel i Fimbulvinter (1911) er alle bitre opprørere mot det bestående samfunn, samtidig som de blir legendariske helter. Alt her kan vi skimte trakk av allmuekvinnen An-Margit som skal bli leder for ”Plebeiernes hungerstog”, den mest betagende syntese av realisme og romantikk i Falkbergets mennskeskildrene kunst.

Ut av selve i titlene på mange av Falkbergets ungdomsfortellinger kan vi også lese hans særpregede symbolske kontrastering mellom døgn – og årstider, mellom mørke og lys. Den kan sammenfattes i motsetningen natten og drømmen. Natten peker fram mot Falkbergets store romaner: Den fjerde nattevakt, Christianus Sextus, med gruvenatten som det samlende sentrum, og Nattens brød. Men heltene i Falkberget ungdomsdikting drømmer om å føre sitt folk ut av natten til en menneskeligverdig eksistens, de nærer ”drømmen om livet”, ”drømmen om fremtiden”. Dikterens sosialisme forener seg etter hvert med Israeldrømmen om det lovende land og den kristne visjonen av det nye Jerusalem etter lidelsens Golgata.

Både natt og drøm er opprinnelig typisk romantiske symboler, men Falkberget fyller dem med stadig nytt innhold og gjør motsetningen til en realistisk livskonflikt. Hans behandling av kontrasten viser hvordan hele hans diktning brytes mellom romantikk og realisme, og hvordan han løser problemet.

Døgnsymbolikk kan gli over i eller forbindes med årtidssymbolikken. Forskjellen mellom natt og dag, mellom sommer og vinter gir grobunn for drøm og lengsel, og våren blir Falkberget tid fremover noen annenårstid. Med den begynner han en rekke av sine fortellinger og senere romaner, i dem alle spiller våren en viktig symbolsk rolle innledningen til Svarte Fjelde er talende: ”Jonsokkveld. Bygden lå og drømte vårens hvite drøm.” Jonsoknatten føder den nye dag, i dens lovende lys og under stjernehimmelen lever drømmen og håpet om en bedre verden og et uforgjengelig rike. Her oppleves evighetens øyeblikk.

Både i årstidsdyrkelsen og i naturskildringene hos den unge Falkberget kan vi finne elementer av panteisme. ”Elsk Gud og det lyse og rene lyset,” er Bjarnes religiøse motto. Han har ingenting i kirken å gjøre, heller ikke blant livsfiendtlige pietister. ”Her er lysere og fagrere ute i det fri. Han så opp mot himmelen.” Vi møter rallarens hedenske livsnytelse , soldyrking og samisk magi. Likevel er Gud i alt, og alt er i Gud. Men sosial urettferdighet kan få dikteren til å tvile på Guds eksistens , f.eks i Fimbulvinter , samtidig som han også har nærer dyp ærbødighet for det ydmyke sinn: Den utpinte gamle husmannen Esten Tengelsen bøyer kne for Gud på åkeren. ”Jeg har alltid vært kristen,” sa Falkberget selv som eldre. Og vi finner kristne motiver alt i de første fortellingene hans. Men det er likevel langt herfra til Den fjerde nattevakt , til de kristne Peter-skikkelsene i hans senere diktning og til An-Margit, som var ”kristen og hedning i en gestalt”.

”Josokkveld.” Innledningen til Svarte Fjelde er karakteristisk også fordi den varsler Falkbergets imprevisjonistiske stil. Kritikerne merket seg at denne lille fortellingen var ”annerledes” men ”vredne setninger og tankestreker”. I sine tidligere skisser hadde Falkberget tatt over 1890-årenes stilistiske forenkling og ”stakkato”, noe somvar med å hjelpe ham fram til hans særmerkte teknikk. I Svarte Fjelde virker den for første gang med ”blitzlys” over mennesker og miljø. Men først og fremst var det vel hans utpregede visjonære begavelsesom skapte den nye stilen, ”kameratteknikken”. ”Evnen til å skape det utpreget synlige bilde av landskap og mennesker” – mener Johan Borgen - - forklarer ”den rent tekniske egenarti som gjør Johan Falkberget til den geniale ener blant norske romantikere”. Allerede Knut Hamsun sa om ham: ”Han har synet - .” Falkbergets undrende og forskende blikk søker innover og blir stående ved det vesentlige.

Mening i meningløsheten

Johan Falkberget ”kamerateknikk” skaper ofte en springende stil og komposjon. I ungdomsfortellingene fabulerer han uhemmet, han behersker ennå ikke de mange forskjellige stiltrekk han gjør bruk av, og oppbygningen blir løs. Dette er vel en av grunnene til at han holder seg til de små fortellinger inntil 1913. Da kom den første romanen, Eli Sjursdotter, og i det tiåret som fulgte sendte Falkberget ut en rekke større verker, som riktignok ikke alle er velllykte, men som har fengslende nytt stoff og originalitet i behandlingen.

Veien går bakover i tid, fra noen forbedrende skisser til Eli Sjursdotter, som er beretning fra 1700-tallet, og derfra til dens forhistorie på 1600-tallet i Bjørneskytten. Denne uferdige fortellingen var skrevet året etter Eli Sjursdotter, men forfatteren torde ikke sende den ut før i 1919. Av Jarleæt er en samtidsroman, mens handlingen i Lisbet paa Jarnfjeld og Brændoffer foregår på slutten av 1800-tallet. Med Sol vender så Falkberget nok en gang tilbake til 1600-tallet.

Gjennomgangsmotivet i disse diktverkene ere kjærligheten mellom mann og kvinne. Erotikken var riktignok en bærende kraft også i de små ungdomsfortellingene, men opplegget her var nokså konvensjonelt: De to elskende kan ikke få hverandre på grunn av klasseforskjell og foreldremotstand. I de store romanene Falkberget skrev, får det tragiske kjærlighetsmotivet en original og sterk underbygning som løfter det opp, og som inneholder det samlende temaet.

I Eli Sjursdotter er erosmotivet sterkt dramatisert. Den vakre Eli gripes av kjærlighet til den svenske dragonen Pelle Jønsa. Deres første møter er skildret med fin og varm sensualisme. Men Pelle er i fiendeland, en av de overlevende etter Armfeldts tragiske tog over Tydalsfjellene i 1718, og Sjur Halgutusveen, Elis far, er en svenskehater som ikke betenker seg på å drepe selv våpenløs mann. Krigen bryter ned lykken for de to elskede, og de må flykte til et liv i frost og sult. Eros er ikke lengre bare en veldig forløsende makt, men en skjbne som i ulykkens tid krever de største offer. ”Kjærligheten er et brennende ris, som pisker selv hjertet i en.” Den setter ikke bare på prøve , den øder. Sjur, som dreper Pelle og til slutt finner Eli død, datteren som han har på sitt vis elsket, blir en fengslende skikkelse. Det er hans bakgrunn vi lærer å kjenne i den ujevne fortellingen Bjørneskytteren, en saga om kjærlighet blandet med hedensk villskap, om sjalusi, svik, hevn og drap. Han hengte en ”adelig” sølje fra en dansk elskerinne på sitt første dåpsbarn og ”la det ut” som et godt tegn for lille Eli Sjursdotter. Men tegnet var falsk. Det var noe i kjærlighetens vesen Sjur ikke hadde fattet. Han var blitt ”en varg mot seg selv og alt som dyrt og hellig var inni seg”.

Det lærte en sang på modgangens sø ,

Der skal to til at leve, kun en til at dø.

Disse verslinjene av den danske dikteren Jeppe Aakjær, som Falkberget beundret, er satt som et motto forrest i ”Av Jarleæt” (1914). Kritikeren Jappe Nilssen kalte da også romanen ”et vakkert dikt om kjærlighet”, men det erotiske forholdet mellom ingeniøren Inge Tun, bondesønnen ”av Jarleæt”, og prestedatteren Ragnhild Ori opptar oss ikke så meget som årsakene til at en varig, fortrolig kjærlighet mellom dem er umulig. Mer enn den forskjellige miljøbakgrunnen betyr de religiøse og psychologiske konfliktene. Prestens datter slites mellom sin erotisk dragning og sin religiøse og sin religiøse binding – eller overbevisning. Romanens slutt er talende: Den intellektuelle ateisten Inge Tun ”stirret lenge på kirken”. Temaet skulle få en langt dypere behandling og en bedre kunstnerisk utforming i Den fjerde nattevakt. Av Jarleæt er det tett nok i sammenføyningen av de mange andre motiver. Stilen er for ”slepen” og ikke så lite eksatalert.

I Lisbet paa Jarnfjeld (1915) derimot, føres det tragiske erosmotivet fram med en fortellekunst i slekt med ættesagaer som Laksdøla og Njåla. Flakberget brukte sin egen mor som modell for Lisbet; det var dikteren maktpåliggende å finne forklaring på et vanskelig, uforløst kvinnesinn. Og da er det ikke bare tale om avstanden mellom fjellkvinnen og dalbonden hun er bundet til; selve sinnelagene er skjebnesvangert forskjellige. Lisbets ulykkelige ekteskap med Bjørn er hennes straff for kjærlighetssvik mot presten Sivert. Sønnen hun ahr med ham, arver endog den ulykkelige kjærligheten og må bære morens skyld. Forklaringen til tragedien samler seg altså til slutt om Lisbets synd, hennes hovmod, løgn og hat. Hun vil ikke gå ”ydmykhetens og korsets vanskelige sti”. Erosmotivets religiøse underbygning blir enda sterkere ved at det knyttes til en prest. Sivert har ”en stor og syndig glede” ved å vite at Lisbet var hans. Selve nattevaktssymbolet opptrer også for første gang i Lisbet paa Jarnfjeld: ”Hennes kjærlighet til Sivert hadde satt henne på mangen værhard og stri nattevakt.” Det gjelder at mennesket –tross alt –bruker sine muligheter til å finne livsmeningen. Dette hovedtemaet har Falkberget i denne romanen utdypet og gitt en strekere kunstnerisk form enn i noen av de tidligere.

Når Brændoffer (1917) står som et av hans betydeligste verk, er det fordi den ”best illustrerer Falkbergets sosiale og kristne problematikk og liksom i et prisme samler erfaringer fra hans kampår”, som Kristian Magnus Komandantvold skriver i Johan Falkbergets bergmannsverden. Men sin skildring av to slektsledds forgjeves kamp med arv og miljø er den en rystende naturalistisk roman. I likhet med Garborgs Bondestudentar er det en bok om norsk fattigdom, men i Brændoffer er det karrig fjell og storindustri som gjør landets sønner og døtre til treller. Det er en bok om oppbruddet fra jordbruket, innflyttingen til storbyene, vergeløsheten ovenfor arbeidsgiverne og nødsårene under Den første verdenskrig. Ildri med korkfoten får aldri oppfylt sin drøm om en menneskeverdig tilværelse, og sønnen Jon flytter med al sin armod til hovedstaden og omkommer i fattigdom. I begge romanenes hoveddeler står det tragiske kjærlighetsmotivet sentralt: slavetilværelsen dreper endog kjærligheten. Og dette er her satt i forbindelse med Falkbergets religiøse hovedtema, denne gang slik at det også uttrykkes i romanenes tittel. Det sendes brennoffer til Gud fra Ildri, fra Jon, fra ”profeten” Silfersjø, som virker som en forstudie til ”predikeren” Hedstrøm, tror til han i fortvilelse. Men han skuer inn i fremtiden: ”Din mor var en av de første som holdt på å våkne,” sier han til Jon. Hun skulle gjenoppstå i An-Margit. Da Jon, blind etter en arbeidsulykke, er kommet i fengsel for barmhjertighetsdrap på sitt syke barn, kan prestenmed alle sine ord ikke vise ham noen mening i tilværelsen. I romanens siste scene er fangens far, den tause og tunge Embret, som aldri fant ord for sin kjærlighet til Ildri, kommet på besøk.

Langt om lenge sa han: ”Kom hit til meg alle I som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi eder kvile.” Han visste ikke noe annet å si. Igjen sto far og sønn lenge uten å kunne si noe. Jon stod og grunnet på sin fars enkle enfoldige ord. Nettopp de ordene var det han hungret og tørster etter. Han måtte prøve på å finne fram til Gud igjen.

Og Jon Jernblåser skimtet randen av en ny dag.

Også Sol (1918) er kjærlighetsfortelling med et sosialt og religiøst konfliktstoff. Den føyer seg derfor inn i dikterens hovedmønster. En kristen berggesell, Brodd-Sølle, får se den vakre samepiken Siri, og Eros slår ned som besettelse, skjebne. Kjærligheten er ulykke og under på en gang. ”Siri. E hardt å vårrå glad i non.” Her kolliderer to raser, to kulturer, hedenskap med uhemmet egoisme – og en kristendom som selv i sin mest primitive form utvider kjærligheten til først og fremstå gjelde den andre. Det sosiale motivet trer etter hvert sterkere fram i fortellingen. Et høydepunkt er berggesellens opprør mot direktøren, med krav som forhandlinger på like fot. Da høres vårregnet, ”stritt forløsende vårregn”. Her er tro på solens sier, på kjærligheten som ”lever i all evighet”. Det erotiske motivet forandrer altså karakter, og utgangen i Sol er tragisk. Brodd-Sølle står fram som talsmann for toget av sultende bergmenn. Men som opprørsleder er han splittet. Han er villig til å bruke makt, men ikke vold. Hatet ulmer ikke i dypet av hans sinn. ”Hevnen hører Herren til.” Selv om Sol er springende i sin oppbygning, har fortellingen rike partier som peker framover. I en tilværelse preget av krig, sult, trelldom, mennskefrykt, stolthet, selviskhet, hat, hedenskap –i denne meningsløse tilværelseunder Guds tause himmel finnes mening i kjælighet, i ydmykhet, i livet for andre, i tro på den Gud som gjorde seg ett med den lidende menneskehet mellom Kristus. Temaet kan formuleres som et paradoks: Mening i meningløsheten. Det er denne paradoksale ”romantiske” realisme som særpreger Falkbergets diktning. Her er drømmen i natten realisert.

Gjennom lutring mot stjernene

Årene 1920-1922 er skille år i Falkbergets liv og forfatterskap. Men de er forberedt i tiden som gikk foran. Inntrykkene fra Den første verdenskrig og de harde Kristiania-årene i nødvendige forutsetninger for å forstå hans utvikling. I 1918 hadde han gitt ut sitt skarpeste stridsskrift, Rott jer sammen, med voldsomme utfall mot kapitalismen. Den har skylden for krigen, sier han:

Ja, full natt er det der menneskene går mot hverandre med dragne svard og ikke kan skille venn fra fiende. – De aner ikke at den virkelige fiende står bark deres rygg og skyver dem i fedrelandets, folkerikhetens og andre avguders navn inn i blodbadet.

En rekke dødsfall i den nære familie gjorde vissheten om livets forgjengelighet mer påtrengende for ham, og hans religiøse livssyn ble hardt prøvet. Noe Brændoffer vitner sterkt om.

Den løsslopne, satiriske fortellingen om jobbementaliteten under verdenskrigen, Bør Børson jr. og den kristne lagenden Naglerne –eller jernet fra Norden, begge utgitt i 1920, ser ut til å stå langt fra hverandre. I virkeligheten er humoren, som i Bør Børson jr., slår ut i grotesk satire, et konstant element i Falkbergets forfatterskap. Men bergamannsviddet er mest i slekt med den galgenhumoren som skapes av den harde kampen for tilværelsen, av livets spenninger når de holder på å knekke mot og overskudd. Ifølge Søren Kierkegaard kan humoren betraktes som en overgang til det religiøse stadium. Dem som ikke ser det komiske i avstanden mellom menneskers og Guds verden.

Da jeg våren 1920 skrev min fortelling !Naglerne –eller jernet fra Norden”, var jeg etter årelang ørken vandring gjennomtvil, fornektelse og alle mulige bortforklaringer av ”Den hellige skrift” grunnsannheter atter kommet tilbake til ordet som ”var Gud”. Og i lyset fra dette ord skrev jeg legenden som smeden Ela, smeden med den visne hånd, den Jesus helbredet, -og den som senere smidde naglene til mesternes kors. Jeg var, som aldri før. Dypt grepet av Kristi bud, det største av alle bud: ”elsk din fiende.”

Dette skrev Falkberget i misjonsbladet Hyrden 1923. året før hadde vært et merkeår for ham på flere måter: Moren var død etter et smertefullt sykeleie. Han flyttet med familien tilbake til fedregården ved Rugelsjøen, og den nye bolig, Ratvolden, bli bygd. Datteren Aasta,s om var dødssyk, ble helbredet etter forbønn, en religiøs erfaringsom grep Falkberget stekt. I denne kristne tid skrev han Den fjerde nattevakt, som kom høsten 1923 og betegner det av gjørende gjennombruddet for dikteren. Det er et høyst personlig verk av Johan Petter Falkberget, der både den nye Petter-skikkelsen, presten Benjamin Sigismund, og den prøvede folkets mann, klokkeren Og lignende-Kanelesa, er sjeler ”i slekt med min egen”, som dikteren sa. De gjennomgår sjelens lutring gjennom motgang, tvil, nederlag, synd, skyld og lidelse. Men dette temaet har også sin bakgrunni bergmennenes forestilling om smelteprosessen. Det er den Falkberget har løftet opp til et bilde på sjelens lutring, den harde prøve mennesket må settes på for at det ekte metall, de uforgjengelige verdier kan vinnes ut.

”Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn”

En dag i 1938 drar Falkberget ned til Tamlaget i Ålen, utstyrt med arkeologiske redskaper, for å følge den gamle, mosegrodde malmveien som gikk over fjellet bak Rugelsjøen. Dette er leia malmkjørersken An-Margit skal dra ned til Cornelia Smeltehytte ved Gropa i Gauldalen. Dikteren må se stedene der hans personer skal holde til. De tingene de brukte, de forholdene de levde under . grundige historiske studier må til før han kan begynne å skrive. Historisk korrekt måtte alt være. Falkberget hadde autodidaktens glede og stolthet over nye kunnskaper, og han skydde ingen anstrengelser for å nå til bunns i det veldige kildematerialet. Han fortjente sin æresdoktorgrad.

Røttene til hans siste storverk, Nattens brød, går lenger tilbake enn til 1938. Vi finner forstudier blant ”mellomspillene”, tradisjoner og fortellinger om malmkjørersker som hadde sine kjærlighetshistorier og sine drømmer om fremtiden. ”Denne siste jeg vet om var min mormor, Olava Pedersdotter Jamt.” Ideen til å skrive verket om An-Margitt og 1600-tallet gruveliv meldte seg da han la sluttsteinen på Christianus Sextus, forteller han i et brev:

Da begynte jeg på ”Nattens brød” for å få fram et bilde av hele 1600, som var en dagrand i vår historie og en gjenoppvåkning. –I første halvdel av 1600 sprang portene opp til den øvrige verden, og en ny og større kultur strømmet om enn langsomt inn.