Forfatteren Jens Bjørneboe

Jens Ingvald Bjørneboe ble født 9. oktober 1920 i Kristiansand, og døde knappe 56 år etter, på Veierland i Nøtterøy. Bjørneboe var forfatter, og skrev derfor en rekke romaner som var fulle av samfunnskritisk innhold, dikt, skuespill og essays. Hans verk ble publisert i andre land på andre språk, blant annet engelsk og tysk.  Det spesielle med Bjørneboes verk var at han gikk sterkt til angrep mot blant annet skolevesenet, rettsvesenet og fengselsvesenet.  Romanen ”Jonas” var en av romanene han skrev som var rettet mot skolevesenet. Jens Bjørneboe ble i 1967 dømt for å ha gitt ut romanen ”Uten en tråd”, fordi den inneholdt pornografi på høyeste nivå. Boken ble senere frigitt. Ikke nok med at Bjørneboe var forfatter, diktskribent osv. , men han var også riksmålsmann.

 

 

Jens Bjørneboe var sønn av Ingvald og Anna Marie Bjørneboe. Familien tilhørte en slekt som bestod av flere skipsoffiserer. Jens dro selv til sjøs senere. Familien hadde det nokså godt økonomisk, blant annet fordi faren var reder og belgisk konsulent. Jens hadde nok likevel en vanskelig barndom. Han hadde problemer med å innrette seg i skolesystemet, og ble ofte oppfattet som en rebell og pøbel. Han hadde rekord i ”flest utvisninger” fra Kristiansand Katedralskole, og ble senere utvist for godt, noe som han selv mente var fordi han skrev at Alexander den store var homofil i en av sine stiler. Men sannsynligvis var årsaken til utvisningen en seksuell omgang med kjæresten til en av kameratene. Jens ble dømt for dette. Alkohol var noe han prøvde allerede som tolvåring, og som trettenåring prøvde han å ta livet sitt ved å henge seg i et tre. Men grenen han hadde festet tauet i knakk da han hoppet, heldigvis. Han beskriver i sine egne utsagn at barndommen bestod av psykisk og fysisk nedbrytelse.

 

Som 15-åring ble han interessert i klassisk litteratur og filosofi. Han leste blant annet de fleste bøkene av Friedrich Nietzsche, og boken ”Mysoldater” gjorde et sterkt inntrykk på han. Boken handlet om sannheten bak de tyske soldatene i konsentrasjonsleirene. Boken hadde stor betydning for hans senere diktning. Han sa selv at han aldri ble den samme etter å ha lest den. Senere reiste han til Tyskland. Der møtte han en teaterregissør som viste seg å være selveste Wolfgang Langhoff, forfatteren av boken som hadde snudd om livet til Jens Bjørneboe.

 

Når vi snakker om forfatterskapet til Jens Bjørneboe, har han prøvd seg på flere sjangre; dikt, essay, reisebrev og roman, som han har blitt utsatt for flere diskusjoner rundt. En av de mest seriøse diskusjonene dreide seg om romanen Uten en tråd (1966). Denne romanen hadde pornografisk innhold, noe som var strengt forbudt. Romanen ble beslaglagt i Norge, men oppfølgeren, Uten en tråd 2, ble gitt ut i Danmark. Bjørneboe ble satt opp til rettssak, men fikk ikke noen lang straff.

 

Hans senere forfatterskap var mer preget av regjeringen. Han gikk sterkt til angrep blant annet på skolevesenet via sitt verk. Boken Jonas (1955) var et angrep på den vanlige skolen. Han framstiller foreksempel lærerne som onde. ”Lærerne så nesten litt lettet ut etter Bobbi’s død”, blir det sagt under begravelsen til en av bipersonene. Det er et tegn på at Bjørneboe prøver å forklare leseren at lærerne ikke forstår noen ting. Denne boken var også et forsvar for Steinerskolen, der han arbeidet i 7 år.

 

Jens Bjørneboe sine romaner har ikke blitt dramatisert på film, men han skrev mange skuespill, blant annet Semmelweiss (1968), der stykket er basert på virkelige hendelser. Stykket handler om personen Dr. Semmelweiss som tar opp dette med hygienen på sykehuset for å hindre infeksjoner. Dette stykket var basert på virkelige hendelser, og derfor svært aktuelt i samfunnsdebatten på den tiden.

 

Forfatterskapet til Bjørneboe avsluttes med romanen Haiene (1974), som tvert imot ble godt tatt imot av kritikerne og leserne.

 

Jens Bjørneboe’s korte liv var preget av depresjoner, alkoholmisbruk, og konstante plager i forbindelse med en alvorlig tarmsykdom. Han arbeidet med sin selvbiografi da han tok sitt eget liv våren 1976.

 

Jonas (1955)

”Ingen kan beskylde Bjørneboe for å være upartisk i sin beretning. Han har med vilje satt alt på spissen, og fører med høyt hevet fane kampen for et videre menneskesyn, en mer fantasieggende opplæring. Han lar oss ikke glemme at barn er mennesker med selvstendige tanker og følelser, med behov for mer enn rene kjennsgjerninger. Boka er et debattinnlegg. Man kan være enig eller uenig med Bjørneboe, men man kan ikke la være å bli engasjert av stoffet.”

(Den Norske Bokklubben, 1972)

 

Kort om boken

I denne boken blir vi kjent med Jonas, fra han er 7-8 år og oppover i skoleårene. Han er en gutt som faller utenom systemet, fordi han ikke greier å lære å lese som de andre elevene. Dette fører til mobbing, både fra lærere og medelever, og etter hvert til overflytting til en hjelpeskole. Skolen fraskriver seg ansvaret for at Jonas skal kunne lære, og mener han ikke har evner. Heldigvis er det noen som tror på ham, bl.a. en pensjonert overlærer og hans venn. Tilfeldigheter fører også til at han får plass på en mer human skole som forsterker de evnene Jonas har, bl.a. tegning og historiefortelling. På denne måten får han tro på seg selv, og lærer å lese.

 

Jens Bjørneboe går til kraftig angrep mot den vanlige skolen. Den skolen Jonas senere kom til, og som hjalp ham både faglig og som person, er lik Steinerskolen som Bjørneboe forsvarte, og hvor han selv jobbet i flere år. Steinerskolen er fortsatt kjent for å ta utgangspunkt i den individuelle elev, og har en alternativ undervisningsform, med mer fantasi og kunstnerisk tilnærming til læring.

 

”Da Jonas kom ut i 1955 vakte boka med en gang stor berettiget oppsikt. Jens Bjørneboe gikk til fullt angrep på skolevesen og departement. Han mente å se menneskefiendtlig ånd bak mange offentlige bestemmelser, og fornemmet smålighet blant mennesker i ledende stillinger. Disse paragraf-rytterne er salamandere, begrepet kjent fra Karel Capeks Salamnderkrigen. Jonas er et offer for skolesystemet. Jonas kan ikke lese.”

(Den Norske Bokklubben, 1972)

 

Jens Bjørneboe er kjent for å sette ting på spissen, som han òg gjør i denne boka. Fortellingen er basert på noe som kunne skjedd i tida den ble skrevet på. Av mine egne grunner blir jeg irritert av å lese denne boka. At lærerne og elevene ikke forstår at Jonas trenger hjelp, er noe som en hver er nødt til å bli irritert av. Jeg vil selv plassere romanen under sjangeren drama, nettopp på grunn av alt dette som du senere får vite om hva som skjer med Jonas.

 

Handlingsreferat

Boken starter med en ”in medias res” introduksjon, og bruker en annonse som virkemiddel. Annonsen handler om en savnet gutt på 8 år, som har rømt fra sitt hjem. Jonas Andreassen er hans navn, en gutt som har hatt et liv som har gått opp og ned som en bølge.

 

Jonas Andreassen har dysleksi. På skolen blir han tvunget til å lese, noe som han ikke kan. Han ble først avslørt i andre klasse. Hele første klasse lærte han leseleksene utenat, pluss at han var Frøken Bøs ”gullunge”. Da han en gang måtte lese høyt fra ukjent stoff ble han avslørt. Dette var starten på vonde år med mobbing fra både lærere og medelever. Den eneste eleven som forstod Jonas var Birger, som ble hans bestekamerat. Birger var oppdratt til å alltid ta parti med de svake, av sin far dr. Kopfeldt. Lærer Strange foreslår overføring til hjelpeskolen (kalt Idioten av folk flest), noe som overlærer Jochumsen er helt uenig i. Jochumsen, som var den eldste og eneste læreren på skolen som forsto og forsvarte Jonas, døde plutselig. Lærer Strange fikk da overlærerstillingen, og fikk dermed både makt og myndighet til å fullføre overflyttingen av ”den vanskelige eleven”. Da saken var blitt avgjort, rømte Jonas. Han ble redd og rømte til sjøs. På båten han gjemte seg om bord i, møtte han jungmannen, som fant Jonas halvdød. Jungmannen var også flyktning.

 

Han var utdannet lektor men følte ikke han passet inn i skolemiljøet. (Bjørneboe var selv utdannet lektor, og det er sagt at jungmannen var Bjørneboes ”alter ego”), jungmannen hadde stor betydning for Jonas’ senere liv. De ble som brødre. Da båten kom til Bergen, var Jonas’ onkel på plass. Han hadde via tilfeldigheter kommet i kontakt med en skole som kanskje kunne hjelpe Jonas. Denne skolen var ikke avhengig av karakterer, men fantasi og kreativitet, noe som han mente passet perfekt for sin nevø. Skolen var en slags ”human” skole.

 

Handlingen foregår ikke over store tidsmellomrom. Vi får lest om Jonas’ to første år på skolen, som er nokså dramatiske. Miljøet rundt handlingen foregår i Oslo. Storby – miljø. Trange gater, grå hus og gater, dyster stemning.

 

Boken er delt inn i 2 deler. Jeg vil selv si at del 1 er en skoleroman mens del 2 er en generasjonsroman. I del 1 er all vår oppmerksomhet rettet mot gutten Jonas, mens i andre del faller han litt i bakgrunnen og men opp på slutten igjen.

 

Gammel bok, men like aktuell i dag. Er alltid viktig å tenke over hvorfor noen ikke lærer like raskt som andre, og viktig å se hver enkelts styrker, ikke bare fokusere på svakheter.

 

Lærer også gjennom boka hvor viktig det er å ha et godt selvbilde for å kunne lære, og at lærere og andre kan ødelegge dette selvbildet med kritikk av det du ikke mestrer i stedet for ros for det du er god i.

 

Mye er forandret i norsk skole på de 50 årene som har gått siden boka ble skrevet. Men selv om ikke mobbing og kritikk er så synlig lenger, tror jeg nok at mange føler seg uthengt og til dels mobbet av ulike grunner.

 

Jeg må innrømme at jeg ikke visste mye om Steinerskolen før jeg leste denne boka. Nå har jeg lest litt om den. Selv om jeg ikke tror denne skolen hadde passet så godt for meg, så tror jeg sikkert at det er en kjempebra skole som satser på den enkelte elevs resurser, mye mer enn i den vanlige.

 

Jens Bjørneboe underviser på Steinerskolen ca 1950

Dagbladet, 2005