KARL MARX` LIV

 

Karl Marx ble født i Tyskland i 1818. Han kom fra en svært velstående familie og bodde som ung i den lille byen Trier. Marx var av jødisk avstamming. Som ung studerte han den greske antikken og materialistene fra den tiden, og han skrev også en doktoravhandling om de greske materialistiske filosofene Demokrit og Epikur. Senere flyttet han til Paris, hvor han kom i bekjentskap med de franske sosialistene, som tankene og ideologien hans senere ble inspirert av. Marx ble også begeistret for venstre- hegelianismen, og videreførte denne til en del av sin egen ideologi. I Paris studerte Marx økonomi.

Marx ble senere stemplet av tyske myndigheter som farlig og måtte derfor flytte til London som var langt mer liberalt enn ellers i Europa. Der ble han boende til han døde i 1883. I 1864 var Marx med på å stifte ”den første internasjonale” som var den historiens første arbeiderorganisasjon. Hans to viktigste verker er ”Das Kapital” og ”Det kommunistiske manifest”(som han skrev sammen med Friedrich Engels i 1848).

 

 

 

 

MARX SOM FILOSOF

 

Da Marx oppholdt seg i Frankrike ble han inspirert av venstre –hegelianismen.

Fra denne retningen, som kom fra den tyske filosofen Georg Friedrich Hegel, tok han det Hegel kalte for dialektikk. Dialektikk -hver tanke(-tese) eller ide får en motreaksjon(-antitese), altså det er alltid noen som mener det motsatte, og fremmer deretter dette. Det oppstår da en spenning mellom de to personene eller gruppene. Men da sa Hegel at denne spenningen vil automatisk bli brutt av en tredje motpart(-syntese) som kommer inn og tar det beste ut fra hver teori eller tanke, og kommer så med en konklusjon som de tre partene kan være enig om. Marx videreførte denne dialektikken til det han kalte en dialektisk materialisme.

 

Marx var det vi kaller en histotrisk-materialist. Han gikk ut i fra det at verden består av prosesser, det var de materielle forhold som var utslagsgivende for den historiske utviklingen, eller disse prosessene. Mer spesifisert sa Marx at det var de økonomiske kreftene i samfunnet som skaper forandringer og på den måten driver historien fremover. Denne tankegangen var det grunnleggende for hans tanker om datidens samfunn og system, altså hvordan samfunnet var organisert. Det samfunnet Marx vokste opp i var et kapitalistisk samfunn. På 1800-tallet var makten svært ujevnt fordelt, det var stor forskjell på det og være arbeider og det å være en leder i en bedrift. Størstedelen av befolkningen i storbyene levde under svært trange kår, noe som medførte at visse grupper i samfunnet gikk imot datidens ledere og den industrien som var da. Marx var en av de som gikk sterkt imot denne kapitalismen.

 

Selv om Marx på mange måter ble inspirert av Hegel, og mente at mange av hans tanker var fornuftige, var han også uenig i mye av det han sa. Hegel, som var en idealist, mente at alt til syvende og sist vendte tilbake til noe som han kalte ”verdensånden”. Han mente at den fysiske verden var en konsekvens av vår egen bevissthet. Utfra dette kom Hegel med følgende utsagn ” The man of self-consciousness” (han mente at bevisstheten skapte mennesket). Marx tok mye av dette til seg men i stedet for denne ”verdensånden” så sa Marx at det var de materialistiske tingene som sto til grunne for de åndelige. Marx forandret dermed utsagnet til Hegel til ”The self-consciousness of man”. Marx ville altså føre alle fenomener tilbake til fysiske størrelser. Men framgangsmåten han brukte var det vi kaller dialektikk. En annen ting Marx kritiserte Hegel for, var at han hele tiden prøvde og tyde verden. Dette var fram til Hegels tid helt normalt for filosofer, men nå fikk de altså gjennomgå av Marx. Han sa nemlig at en filosof sin oppgave var nemlig og forandre verden, og det var nettopp dette Marx ville prøve på. ”Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, men det gjelder og forandre den” sa Marx, og dette utsagnet skulle også bli utslagsgivende for framtidens filosofer.

 

 

 

Det Materialistiske historiesyn

Marx var som sagt en historisk materialist. Han sa nemlig at historien er lovmessig, som betyr at den historiske utvikling må være slik at den går igjennom visse stadier i en bestemt rekkefølge. Hvert stadium innebærer at det organiseres på en bestemt måte, men som alt annet innebærer også hvert enkelt stadium sine motsigelser. Dette medfører at denne organiseringen, eller dette stadiet bare kan fungere i en begrenset tidsperiode før det vil bli utspilt av et nytt stadium. Marx hevdet at all historie er historien om klassekamp. Disse klassene fungerer som tese og anti-tese i historiens dialektiske prosess.

 

Marx delte altså historien inn i prosesser, som hele tiden erstattet hverandre. En kort inndeling av hvilke prosesser historien menneskeheten hittil har bestått, sa Marx foregikk slik:

 

1.    Urkommunismen: det første av historiens stadier. Det viktigste kjennetegnet ved dette stadiet var at samfunnet var organisert uten arbeidsdeling. Alle arbeidet med alt og produserte alt de trengte selv. Man dyrket sin egen mat, sydde sine egne klær osv..

2.    Slavetiden: Urkommunismen ble etterhvert avløst av slavetiden. Det som kan trekkes ut fra dette stadiet var at arbeidet ble hele tiden utført av slaver.

3.    Føydaltiden: Deretter fulgte føydaltiden. Jorden ble eid av godseiere (gjerne kirken), og de fleste bønder var leilendinger. Under føydaltiden skjedde det mange samfunnsmessige forandringer. Nye verdener ble oppdaget, og dette førte til nye råvarekilder, som åpnet for nye markeder. Dessuten ble på denne tiden ifølge Marx et stort antall mennesker tvunget til å oppgi sitt arbeid i landbruket, fordi det rett og slett ble for liten plass. Det ble også oppfunnet nye maskiner og befolkningen vokste betraktelig. Av disse grunnene gikk føydaltiden i oppløsning og en ny organisering av samfunnet tvang seg etterhvert frem

4.    Kapitalismen: Denne nye organiseringen var som kjent kapitalismen. Marx sa at kapitalismen består av mange indre motsigelser som etterhvert vil føre til at denne type organisering vil bli erstattet av sosialismen. Til slutt vil man da få et klasseløst samfunn hvor det ikke vil være noen behov for en stat. Dette samfunnet, som Marx kalte det sosialistiske samfunn, vil være fullstendig uten motsigelser- fordi i dette samfunnet vil alle tenkelige behov bli tilfredsstilt.

 

 

 

 

 

En enkel modell av Marx` historiske menneskesyn:

 

 

MENNESKET

 

Arbeidet

Før Marx ble til kommunist, var han svært opptatt av hva som skjer med mennesket når det arbeider. Hegel mente at når mennesket arbeider, griper det inn i naturen og setter sitt preg på den. På samme å måte mente han at naturen griper inn i mennesket, og setter sitt preg på dets bevissthet. Måten mennesket tenker på er altså svært knyttet til arbeidet deres.

Både for Hegel og Marx er arbeidet noe svært viktig. Det er på en måte en del av det og være et menneske. Uten arbeidet blir menneske på sett og hvis tomt.

I det kapitalistiske system arbeider arbeideren for en annen. Han arbeider på mange måter utenfor han selv, eller arbeider med noe som ikke tilhører han selv. På denne måten blir han fremmedgjort til sitt arbeid, og derfor også fremmedgjort til seg selv. For Marx var dette uakseptabelt.

Denne fremmedgjøringen er et svært sentralt begrep hos Marx. Han vil nemlig med dette begrepet bemerke og virkelig få folk til å forstå hvor ødeleggende kapitalismen var for menneskets frihet. Dette begrepet omfatter individet, men er et resultat av strukturene, som er kapitalistene. Mer detaljert hva Marx mente individet ble fremmedgjort fra kan deles opp slik:

 

1	Selve vareproduksjonen (produksjonsmetodene)
2	Arbeids-produktet (selve produktet arbeideren produserte)
3	Andre lønnsarbeidere
4	Egne (menneskelige) evner

 

 

I det kapitalistiske samfunnet er arbeidet organisert slik at arbeiderne, eller «proletariatet», i virkeligheten gjør slavearbeid for en annen samfunnsklasse, nemlig borgerskapet. På Marx' tid kunne arbeideren ha en 12-timers arbeidsdag i en iskald produksjonshall. Betalingen var ofte så dårlig at også barn og barselkvinner måtte arbeide. Dette førte til ubeskrivelige sosiale forhold. Mange steder ble en del av lønnen utbetalt i form av billig brennevin, og kvinner var nødt til å prostituere seg for å spe på inntekten. Arbeideren ble dermed gjort til et lastedyr.

 

Utbytting

Hvis en arbeider produserer en vare, har den en viss salgsverdi. Om du trekker arbeiderens lønn, og andre produksjonsutgifter ifra, blir det alltid igjen en viss sum. Denne summen kalte Marx merverdi eller profitt. Det vil si at kapitalismen egentlig beslaglegger en verdi som i realiteten tilhører arbeiderne. Dette er det Marx beskriver som utbytting.

Deretter investerer kapitalisten noe av profitten i ny kapital, for eksempel i modernisering av produksjonsanlegget, slik at varen kan produseres enda billigere og profitten dermed øke. Det virker logisk, men i det lange løp vil det ikke gå slik kapitalisten tenker seg, sa Marx.
Han mente nemlig at det finnes flere innebygde motsetninger i den kapitalistiske produksjonsmåten. Kapitalismen er selvødeleggende fordi den mangler fornuftig styring. Det ligger altså innebygd i det kapitalistiske system at det går sin egen undergang i møte. Sånn sett er kapitalismen "progressiv", fordi den er et stadium på veien til kommunismen.

Tenk deg at kapitalisten har penger til overs og bruker en del av overskuddet til å modernisere fabrikken. Men han bruker også penger på fiolintimer til datteren sin. Dessuten har hans kone opparbeidet seg dyre vaner. Han kjøper nye maskiner for å bli mer konkurransedyktig, og derfor trenger han ikke lenger så mange ansatte. Men han er ikke den eneste som tenker slik, og det betyr at hele produksjonslivet stadig effektiviseres. Fabrikkene blir større og større, og de samles gradvis på færre og færre hender. Derfor kreves det stadig mindre arbeidskraft, og slik blir stadig flere arbeidsløse, noe som igjen fører til sosiale problemer. Kriser er et varsel om at kapitalismen nærmer seg sin undergang.

Denne undergangen skulle skje ved hjelp av er revolusjon, og Marx skapte slagordet ”Proletarer i alle land – foren dere”(hentet fra det kommunistiske manifest).

 

 

DAS KAPITAL (1868)

 

I midten av det nittende århundret, da Marx skreiv Das Kapital(et eksklusivt arbeid som var på mer enn tusen sider), var arbeidstilstandene i Europa ofte svært uutholdelige, lønningene var dårlige, og det var få organisasjoner eller regjeringer som gjorde noe for å endre på dette. På grunn av dette tok Marx på seg den oppgaven av å analysere kapitalismen, og forklare dens metoder, og samtidig fortelle hvorfor og hvordan dens undergang skulle komme.

 

Boken som kan oppfattes som svært innviklet, er bygd på det prinsipp av og forandre på kapitalismen, og dens svakheter (som Marx mente var svært mange), og forklare hva som vil skje i framtiden, og hvilke samfunnsøkonomiske tilstander Europa vil bestå av da. I boka viser Marx helt klart hvor hans inspirasjonskilder er hentet fra, Georg F. Hegel, men Marx møtte samtidig en stor utfordring i å forandre hans idealistiske historiesyn til et mere materialistisk økonomisk historiesyn, som Marx mente var selve motoren i verdens historiske forandringer.

 

 

Sammendrag av boka

Gjennom de siste få århundrene , ifølge Marx, har det vært en vanlig arbeiders skjebne å lide under slagordet ”mest mulig arbeid til minst mulig lønn” i den hensikt av at kapitalistene skal kunne øke profitten. ”Opphoping av suksess, rikdom og velferd på den ene polen, medfører at på det samme tidspunktet blir en opphoping av elendighet, ulykke, angst slaveri, intoleranse og dårlig moral på den motsatte polen.” ”Dette må og skal opphøre.”

 

Dessverre har stadig kapitalisten en svært stor makt, fortsetter Marx, men mener at ingen ting er forgitt, og ”pendelen av makt har også mange ganger før svunget over til den andre siden”, og han lover at dette vil skje igjen. Under støtte av kommunismen vil proletarene reise seg, revolusjonere, og seire. Dette mente Marx vil skape den ultimate syntese( se dialektikk), og et system som vil være perfekt, der alle behov vil være tilfredsstilt. Dette ville bli etterfulgt av at staten etterhvert, som Marx selv sa det så vakkert, bare vil ”visne bort”, fordi det rett og slett ikke lenger vil være noe behov for en stat.

 

MARX I DAG

 

Selv om Marx på mange måter har vært en av de mer suksessfulle filosofer i den senere tid, tok Marx på svært mange punkter også feil. Grunnen til at jeg velger å kalle Marx suksessfull skyldes flere grunner. En er fordi fra 1917 og fram til slutten av 1980- tallet, har kommunismen og sosialismen virkelig vært en av verdens største styreformer. Hele Øst-Europa (det daværende Sovjet), Kina, Vietnam, sentrale land i Sør-Amerika som Cuba, samt flere land i Afrika som Algerie, Kongo og Mosambik var styrt under et kommunistisk styre. Denne type sosialsimen blir også kalt leninisme. Sosialismen delte seg nemlig i 2 retninger, denne leninismen, og det vi kaller sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet er det vi fikk i store deler av Europa ellers. Og den utviklingen, fra kapitalismen til sosialdemokrati kan sies og ha rettet opp fleste parten av kapitalismens feil, men sitter likevel igjen med mye av dens riktighet. På den måten, siden 2/3 av verdens befolkning var under et sosialistisk styre, kan man ikke benekte av Karl Marx er man av stor suksess.

 

Men er Marx sine teorier likevel korrekte?

Mange av teoriene hans har med historien vist seg og være totalt feil.

For å komme med et par eksempler:

v   Under kapitalismen vil den lønn som arbeiderne får være så lav at de kun vil ha råd til og forsørge seg selve og sine nærmeste, og Marx ”forutså” at lønningene og levestandarden vil synke etterhvert som tiden går. Dette så Marx som en av motsigelsene ved kapitalismen. Men allerede på Marx sin tid viste det seg at dette ikke var korrekt, og han endret dermed denne teorien til at den relative levestandarden til arbeideren ville synke (altså at det ville bli større forskjell på det og være fattig (eller arbeider) og rik (kapitalist).

 

v   Et annet eksempel er måten Marx forestilte seg det sosialistiske samfunn. Han beskrev det som et samfunn som vil dekke alle behov et menneske skulle ha, og mente det ville vekke tilbake til det ur-menneskelige. Eller som Marx selv beskrev det: ”i et slikt samfunn vil enhver yte etter evne, men få etter behov”. Nå skulle dessuten arbeidet tilhøre arbeideren selv, og derfor ville kapitalismens fremmedgjøring opphøre. Vi kan se på hvordan de kommunistiske landene i verden egentlig har klart seg. Har det egentlig gått slik Marx forestilte seg det?

Det første landet i verden som virkelig gjennomførte denne revolusjonen som Marx spådde, var Russland. Med Lenin som leder, ble ideen kommunisme virkelig satt ut i praksis. Resultatet var en sentralt-styrt ett-parti- stat, med en styreform som de kalte demokratisk sentralisme. Den virkelige makten satt hos kommunistpartiet, og de parlamentariske organene hadde relativ liten påvirkning.

 

Ca. 70 år senere gikk dette systemet i oppløsning. Mest dramatisk så det ut til og være ved Berlinmurens fall, men også før dette var det en rekke hendelser som medvirket til kommunismens fall.

Årene etter 2.verdenskrig var svært vanskelige for Sovjetunionen. Millioner av innbyggere hadde blitt drept i krigen, og i vest lå landet i ruiner. I tillegg til at enorme resurser gikk med til bygge opp landet igjen, skulle samtidig det sosialistiske samfunnet bygges opp. Planøkonomien, som innebærte at staten eide alt, og bestemte over vareproduksjonen, fungerte bra i begynnelsen. Men ettersom staten var alene på markedet, medførte dette at den økonomiske konkurransen forsvant, og dermed utviklet ikke lenger varene seg i den grad de egentlig burde. På grunn av dette ble Sovjetunionen liggende langt bak resten av vesten og Asia i det aller meste, bl.a. i datateknologi.

 

v   Slik Marx etterhvert så for seg at staten skulle etterhvert ”hviskes bort”, skjedde det i realiteten noe helt annet. I systemet der målet egentlig skulle være et klasseløst samfunn, oppsto det i stedet en ny maktelite, altså en ny klasse. Dette var partimedlemmene av det kommunistiske partiet. De fordelingsforskjellene som vi hadde i kapitalismen, utviklet seg videre i stedet for å forsvinne, og et eksempel på hvordan tilstandene var for den vanlige familie, kan vi finne for ikke så lenge siden i det som engang var Øst-Tyskland.

 

v   En annen viktig tanke fra Marx er denne klasseinndelingen. Som kjent delte Marx samfunnet opp i 2 klasser, borgerskapet(bourgeoisiet) som utgjorde kapitalismene, og arbeiderne(proletarene). Denne generaliseringen av samfunnet er svært alvorlig, og står ikke i stil til resten av hans arbeid og analyse av samfunnet. Det blir litt for enkelt og dele et helt verdenssamfunn opp i 2 klasser. Og kan man egentlig si at arbeiderklassen lenger eksisterer? I dagens samfunn er et mindretall arbeidere. Fabrikker er utstyrt med roboter som er langt mer effektive, og på en fabrikk er det kanskje bare 1 arbeider om gangen, og oppgaven hans er kanskje kun og overvåke at alt står bra til med maskinene. Gårsdagens arbeidere er godt over i annen gruppe i samfunnet. Stadig flere går over til service innstilte arbeid. Mange av dagens samfunnsvitere spår for øvrig at denne retningen er framtidens arbeid.

 

v   Et siste eksempel jeg vil gå inn på, er måten Marx kritiserte måten kapitalismen sørget for en spesialisering. Denne spesialiseringen er blitt en nødvendighet i dagens samfunn. Når mennesker skal produsere noe, f.eks. en bil, så er det en person som lager dører, mens en annen produserer ratt. Prinsippet med dette er en økt effektivitet.

 

Karl Marx var uten tvil en stor mann. En mann med store tanker, og store forhåpninger. Karl Marx skapte en stor bevegelse, kommunismen, men den har i stor grad mislykkes. Men kan egentlig Marx klandres for at hans ideer som ble skapt på midten av 1800-tallet ikke fungerte på 1900-tallet?

Jeg vil si at Karl Marx inspirerte verden til å forandre seg. Formålet var godt, og resultatet blandet, men en ting kan jeg si for sikkert: Marx sin ide om det ultimate syntese bør sies og være perfekt. Marx ville skape en verden som besto av likeverd, og klasseløshet. Ideen kommunisme er perfekt, det er bare synd den aldri funka i praksis.

 

 

 

Dette prosjektet ble laget av          Ole André Kjennerud.

 

Kilder:

 

Bøker:

·       Sofies verden av Jostein Gaarder

·       Menneske og samfunn av Erik Sølveberg m.fl.

 

Internett:

·       www.filosofi.no

·       http://folk.uio.no

·       www.varhaug.gs.rl.no

·       http://home.world.online.no

·       www.jewwatch.com