Pinsemenigheten

Starten:

Thomas Ball Barrat en norsk metodist pastor var i 1906 på en turné i USA for å samle inn penger til Kristiania Bymisjon, som drev arbeid blant de fattige. Han fikk høre om en vekkelse i Los Angeles der flere hadde blitt åndsdåp og mange hadde fått tungetale. En kveld i november 1906 bestemt T.

B. Barrat seg for å dra på et slikt møte i Los Angeles. For tungetale, det ville han gjerne ha. Han fortalte senere at han på det møte ble fylt med Gud kjærlighet og han begynte å tale i tunger. Når han da senere returnerte til Norge begynte han og fortelle om det han hadde opplevd. Det spredde seg en vekkelse i hans menighet, som igjen spredde seg videre. Thomas Barrat, er i sener tid blitt kalt ”pinsevekkelsens apostel i Europa”. Det er ikke uten grunn. Han fikk være med å ”tenne ilden” i mange land.

Utbredelse:

I dag er det i overkant av 45 000 pinsevenner i Norge. Det er uten menighets tilhørende, dvs. de som ikke er døpt i menigheten, men som regner seg som medlem. Eller barn som ikke er døpt, men har foreldre som er medlem. Pinsebevegelsen har i Norge en rimelig stabil størrelse. Men på verdensbasis er ni av verdens ti største menigheter pinsemenigheter. Verdens største menighet ligger i Seoul i Sør-Korea det er e pinsemenighet. Den har om lag 800 000 medlemmer. Pinsekristendommen er den ledende kristendomsformen innenfor den evangeliske gren av verdens kristenhet.  

Hvordan styres menighetene?

Pinsemenighetene har ikke noe hovedstyre og sentraladministrasjon som tar avslutninger som alle de forskjellige menighetene må følge. Hver enkelt menighet har forstander/hovedpastor et eldsteråd. Disse styrene blir valgt på demokratisk vis på et menighetsmøte. Menighetsmøte er menighetens høyeste organ. Her velges også ledere for andre deler av menighetens virksomhet, som for eksempel ungdomspastor.

Enhver av menighetene har ansvar for egen økonomi. Kollekt er en vanlig form for ”inntekt”. I Pinsemenigheten er det mange som praktiserer det bibelske prinsippet om å gi en ”tiende” av alt du tjerner. En ”tiende” er det samme som 10%. Det er ingen medlemsavgift. Dessuten får alle menigheter, siden Norge er en kristen nasjon, en statlig støtte.

Hvordan bli medlem?

Pinsemenigheten har ingen krav til medlemmene. Du blir ikke døpt inn i menigheten som barn. Medlemskap skjer på grunnlag av personlig tro og dåp til Jesus Kristus. Man blir tatt opp som medlem i den lokale menigheten. Voksne som er døpt som barn i, for eksempel statskirka, døper seg på nytt dersom de vil bli medlem av pinsemenigheten. På denne måten risikerer ingen å bli medlem uten at de selv vil det. De som blir født i menigheten mottar kun barnevelsignelse og så kan personen selv bestemme seg når den blir eldre om den vil døpe seg og bli medlem i menigheten.

Dåp er først og fremst en personlig greie, så ingen burde jo døpe seg for kun å bli medlem av menigheten. Dåp er et løfte du gir til Gud om at du vil tro og følge ham i ditt liv.

Hvordan jobber menighetene?

Pinsemenighetene prøver å være en litt mer folkelig menighet enn det for eksempel statskirka er. Den legger mer vekt på trivsel og ting som blant annet ungdommer synes er interessant. De prøver og møte ungdommen der de er. Det gjør at pinsemenigheter er mye mer populære enn det mange av de andre kikresamfunnene er. Pinsemenigheten legger opp til mer ungdommelige ting. Som for eksempel konserter, talentshow og lignende...På et møte i en Filadelfia menighet er det band i stedet for korsang. I stedene for alle de gammeldags’ salmene er det mer moderne lovsang. Møtene er gjerne ikke lagt opp i et helt fast mønster som i kirka. Vanlig ”ingredienser” er lovsang, bønn, taler, også litt tid til personlige vitnesbyrd, forbønn og lignende. Pinsemenighetene legger vekt på en glad kristendom der liv og lære henger sammen.

Når du kommer inn i en pinsemenighet før du ikke følelsen av og være bitte liten i et enormt stort og kaldt rom, som du gjør i en kirke. Lokalene deres er lune og gjerne opplyst med farge lys, som gjør det hele varmere.

Pinsebevegelsen driver også folkehøyskoler, avrusningsklinikker, bibelskoler ol. Et eksempel på en folkehøyskole er Hedmarktoppen folkehøyskole. Som ligger ved Stavsberg. Hedmarktoppen har mange linjer, blant annet bibelskole, team action, musikklinje osv... Team Action er kanskje den mest kjente linja. Der spiller man en musikal, som er satt opp av lederne. Musikalen har selvlaget musikk og dans alt er selvlaget. Musikalen drar de på turné med rundt om på skoler og menigheter i Norge og Europa. Musikalen har et tydelig kristent budskap, men Gud og Jesus er ikke nevnt en eneste gang i løpet av hele musikalen pga. de strenge reglene rundt dette. Team Action hadde i fjor 216 musikaler og konserter i løpet av året, gjerne flere på en dag.

Særtegn:

En ting som er veldig typisk Pinsemenigheten er tungetale. De legger stor vekt på tungetale og andre nådegave. Det spiller jo ikke like stor rolle for alle. Tungetale og andre nådegaver (helbredende evner, profetiske gaver osv...) blir sett på som et tegn på at du er ”døpt i Den Hellige Ånd/Åndsdøpt”. Å være åndsdøpt betyr at du gjennom Den Hellige Ånd har fått kontakt med Gud og derfor kan motta hans nådegaver. Å ha mottatt åndsdåpen er et tegn på at du har fått full frelse og evner til å helbrede ved bønn.

I pinsemenigheten står den religiøse opplevelsen i sentrum. De mener de kan oppleve den samme åndelige kraften som apostlene gjorde.

I Pinsemenighetens forsamlingslokaler står det gjerne skrevet JESUS med store bokstaver på veggen. Det er fordi de har en sterk tro på alt det Jesus gjorde for menneskene på jorden. De gir uttrykk for at de forventer at Jesus skal komme tilbake på jorda igjen.

Pinsevennene mener at Bibelen er Guds ufeilbare ord, og at Den Hellige Ånd er den egentlige forfatteren.

Logo?

Pinsebevegelsens logo er en flamme som brenner. Tegnet symboliserer at Den Hellige Ånd er en viktig del av pinsebevegelsen og pinsemenighetene.

Forskjeller og likheter mellom pinsemenigheten og statskirken:

Forskjeller:

1. Oppbygningen. Pinsemenighetene er selvstendige, mens statskirken er under et bispedømme.

2. Formen på Gudstjenestene. Pinsemenighetene har en viss struktur, men den er ikke like bestemt som den er i Statskirka.

3. Statskirka har barnedåp, mens pinsemenighetene har barnevelsignelse. Så kan man selv bestemme om man vil døpe seg eller ikke.

Likheter:

1. Både Statskirken og pinsemenigheten har stor fokus på å ”vinne” flest mulig mennesker over til Jesus. (kristendommen)

Den evangelisk lutherske frikirke

Starten:

På 1800-tallet var det mange som mente at statskirken måtte forandres. Mange syntes det var feil at staten skulle styre kirken, ved blant annet og utnevne prester. Det var mange som også reagerte på tvungen konfirmasjon. Folk i Arendal reagerte spesielt sterkt på dette og i 1876 ble det holdt et møte som drøftet kirkespørsmålet. Det var stor interesse for møte. Som en følge av dette møte ble det i 1877 dannet en Evangelisk Luthersk Frikirke i Moss. Utgangspunktet for bruddet var blant annet dette:

- Krav om at man måtte si fram forsakelse og trosbekjennelse ved konfirmasjon

- Lite rom for den enkelte troendes plass og rett i menigheten. Presten dominerte kirken ettersom han var en offentlig embetsmann.

- Menigheten hadde ikke innflytelse på prestevalget og kunne ikke få bort en upassende prest.

Utbredelse:

Den Evangelisk Lutherske Frikirke eller Frikirken som den kalles til vanlig er et landsdekkende kikesamfunn. Frikirken har sånn ca 80 menigheter og rundt 22 000 medlemmer.

Hvordan styres menighetene?

Frikirkemenigheten ledes av et eldsteråd. Som består av ordinerte menn. Ordinerte menn er men som har gått igjennom en slags innvielse for å få sitte i eldsterådet. Menighetene har dessuten diakoner som har ansvar for å lede menighetens omsorgs – og fellesskap arbeid. Eldsterådet og diakonrådet utgjør menighetsrådet.

Hvordan bli medlem?

Ved dåpen blir den døpte (barn eller voksen) medlem i kirken. Barn kan etter konfirmasjonen bli overført til "fullt medlemskap". De som ikke ønsker det, blir stående i "begrenset medlemskap". Barn er fullverdige medlemmer av kirken med lik adgang til nådemidler og fellesskap som voksne. "Fullt medlemskap" sier ingenting avgjørende om tro eller mangel på tro, men er en juridisk betegnelse som uttrykker stemmerett og ansvar for menighetens virke. Frikirken har altså "dobbelt" medlemskap, "fullt" og "begrenset", og dette er et grunnleggende trekk ved kirkeordningen. Slik trer forskjellen fra folkekirken frem. Det å være en bekjennelseskirke betyr å være en kirke der de som bekjenner troen, har styringsretten.

Med personer i "fullt medlemskap" er personene som er døpt med kristen dåp, som bekjenner troen etter den evangelisk lutherske lære og selv velger å gå inn under de forpliktelser som fullt medlemskap innebærer, som for eksempel stemmerett i menighetsmøter. I "begrenset medlemskap" står personer som er døpt med kristen dåp, men som av en eller annen grunn ikke vil gå inn i fullt medlemskap og ha stemmerett i menighetsmøter. Mange av denne kategori kan likevel være ganske aktive i menighetsarbeidet, søke nattverdfellesskapet og så videre, mens man her også finner dem som står i et noe fjernere forhold til kirken og kristentroen.

Hvordan jobber menigheten?

Frikirkens menigheter driver et omfattende fellesarbeid. Frikirken har en egen misjonsgruppe som driver med misjonsarbeid i andre land. (Frikirkens Ytremisjon) Mens Landsmisjonen (Frikirkens indremisjon) prioriterer evangelisering og menighetsplanting i Norge.

Frikirken er i likhet med Pinsemenigheten opptatt av og møte ungdommer der de er, isteden for å vente på at ungdommene skal møte dem. For de har sett at det funker dårlig. Derfor har frikirken et eget opplegg for barn og unge. FriBU (Frikirkens Barn og Unge) driver et allsidig tilbud som varierer fra menighet til menighet. I tillegg arrangere de store fellesarrangementer. Frikirken i Hamar samarbeider med pinsemenigheten i Hamar for å lage en årlig talentiade. Dessuten samarbeider de gjerne med flere andre menigheter, et eksempel til ifra Hamar er at hver natt til 17.mai har det blitt en tradisjon å lage en konsert midt i gågata med et kristent band. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom frikirka, pinsemenigheten, livets senter, og fredtun (en utbryter menighet på Stavsberg.) Målet med det er at folk som er usikre på det med alkohol skal se at det går ann å ha det moro uten alkohol også. Dessuten er det for mange en trygghet og vite at det er noen som er ute uten og drikke.

Frikirken er også med og driver flere folkehøyskoler o bibelskoler.

Særtegn:

Frikirka men ikke at Bibelen i detalj her en bestem ”oppskrift” på hvordan et kirkesamfunn skal være, men at den gir noen helt klare retningslinjer som bør følges;

- Det er de som er døpt og bekjenner troen skal ha styringsrett i kirka. I motsetning til statskirka mener de at staten ikke burde ha noe med kirka å gjøre.

- Kirka har selv et ansvar for at forkynnelse og forvaltning av sakramentene går rett for seg. Den skal selv ha ansvar for at det er ordninger som ivaretar de interessene som verner om liv og lære

- Frikirken har et mye mer fast program på møtene. ”Programmet” er på en måte ferdig på forhånd:

1. INNLEDNING; Musikk, hilsen, salme

2. BØNN OG LOVPRISNING; Syndsbekjennelse, lovsang, bønn for dagen

3. HERRENS ORD; Lesning fra Det gamle og Det nye testamentet, trosbekjennelse, preken, salmer og sanger

4. MENIGHETENS FORBØNN; Ofring, forbønn, Herrens bønn

5. SAMLING OM HERRENS BORD; Nattverdfeiring

6. AVSLUTNING; Salme, velsignelse, musikk, utsendelse

Frikirkens symbol er rett og slett slik:

Den legger vekt på ordet fri, det er fordi frikirken er en friere versjon av statskirka. Det er et kirkesamfunn som har revet seg fri fra statskirka.

Forskjeller og likeheter mellom frikirka og statskirka:

Forskjeller:

1. Frikirka er ikke styrt av staten. Staten har ingen innvirkning på prestevalg og lignende.

2. De som har ”fullt medlemskap” har stemmerett og kan påvirke avgjørelser og lignende i Frikirka. Det kan man ikke i statskirka.

3. Frikirka har masse tilbud til folk i alle aldere(alphakurs,FriBU osv.), statskirka har noen tilbud, men heller få.

Likheter:

1. I begge kirker blir du medlem ved barnedåp.

2. Begge har et ganske ”spikra” møte ”program”

Kvekerne

Starten: 

Kvekersamfunnet oppstod i England i ca. 1650. Bibelen var da blitt tilgjengelig for folk på deres eget språk, og mange var opptatt av å finne tilbake til den opprinnelige kristendommen. Kvekerne søkte en indre, levende tro, noe de mente verken prester eller kirkelige ritualer kunne formidle.

Norske sjøfolk kom i kontakt med engelske kvekere under Napoleonskrigen tidlig på 1800-tallet. De første norske kvekerne ble forfulgt for sin tro, og mange emigrerte til USA. Men da Dissenterloven kom i 1845 ble Vennenes Samfunn Kvekerne godkjent som et selvstendig kristent trossamfunn.

Utbredelse:

I dag har det norske kvekersamfunnet rundt 150 medlemmer. Det er det minste kirkesamfunnet i landet.

Kvekersamfunnet står i den kristne tradisjon, deltar i tverrkirkelig arbeid og er medlem av Norges Frikirkeråd. Kvekerne opplever at Gud taler direkte til den enkelte. Når kvekerne samles til andakt sitter de i ring og prøver å lytte til Gud som skal prate med hver enkelt av dem. Slik sitter de i en times tid. Innimellom kan det hende at noen får et ord av Gud som de føler at de må dele med de andre. Dette skal være en berikelse for de andre og er ment som hjelp og veiledning. Ved at man sier noe fordi man føler seg kalt til det gjør at de på den måten kan vare Den Hellige Ånds talerør, og kvekerne har derfor ikke noe ordinert presteskap. Kvekerne legger liten vekt på ytre religiøse ritualer. De ser hele livet som sakramentalt og de har derfor ikke dåp eller nattverd slik som andre kristne trossamfunn har. Kvekerne er opptatt av at levende tro skal gå hånd i hånd med engasjement og handlinger. Jesu omtanke for samfunnets svakeste er derfor et levende eksempel som de prøver å følge.

La ditt liv vitne", sier et gammelt kvekerord. Jesus sa at vårt første bud er å elske Gud, men at nestekjærlighet er like viktig. Arbeid for medmennesker er et viktig uttrykk for Kvekernes gudstro. Kvekere har engasjert seg for fred, rettferdighet og gode levekår for alle i over tre hundre år. Organisasjonen Kvekerhjelp driver prosjekter flere steder i verden, noen med støtte av NORAD.

Organisasjonsoppbygning:

Selv om de aller første kvekerne var overbevist om at den sanne kirke var åndelig, usynlig og uten behov for form og struktur, varte det ikke lenge før enkeltpersoner tok seg friheter. Disse frihetene ble etter hvert nødvendig for andre medlemmer og ta avstand fra. Allerede i 1666 to Georg Fox og andre sentrale forkynnere initiativ til å organisere de troende i månedsmøter, kvartalsmøter og årsmøter. Det var slik ”modellen” i Det nye testamente var, og de mente at det var den de skulle følge. Månedsmøtene besto av de som bodde så nær hverandre at de deltok i de samme andaktene i ukas løp. Kvartalsmøtene samlet representanter fra en større region, og årsmøtene samlet representanter fra hele landet. Denne grunnstrukturen er stort sett i bruk den dag i dag.

I møtene prøver man å følge en måte å arbeide på som både respektere den enkeltes frihet til å følge Åndens ledelse, men også stiller krav til den enkelte om en viss disiplin. Detter er for å teste om denne individuelle ledelsen er av Gud, eller om fristelsen er av annet opphav. Meningen har hele tiden vært at spørsmålene skulle drøftes først i det enkelte månedsmøte der alle kunne delta i å søke etter Guds ledelse for gruppa. Hvis spørsmålet angikk forhold som fikk konsekvenser ut over månedsmøtet, skulle det behandles i kvartalsmøtet eller årsmøtet. Alt ettersom hvor mange det angikk.

I beslutningsprosessen prøver de som deltar i å komme fram til en løsning som kan være etter Guds vilje. Møtet har tradisjonelt karakter av en andakt, og saken legges fram i andaktsstillhet. Ett tegn på at løsningen er rett, kan være at den oppleves samlende. Kvekerne søker Den Hellige Ånds enhet for svar og overbevisning om at deres løsning er rett.

Likheter og forskjeller på kvekerne og statskirken:

Forskjeller: (det er mange, så her er bare noen få!)

1. Kvekerne praktiserer ikke dåp og nattverd.

2. Deres form for andakt er å være stille og snakke med Gud. Ingen lovsang.

3. Måten de er organisert på

Likheter: (er det noen?)