Innhold

Innholdsfortegnelse
Forord
Barndom
Forfatterskap
"Gurin med reverompa"
Figurene
Aukrustsenteret i Alvdal
Hvordan gikk det med Kjell Aukrust?
Etterord
Kildehenvisning

Forord

Vi fikk en oppgave i norsk som gikk ut på å skrive om en norsk forfatter. Jeg valgte å skrive om Kjell Aukrust. Dette gjorde jeg fordi jeg synes Aukrust er en spennende person å skrive særoppgave om. Humor er et viktig punkt innen forfatterskapet hans, og det liker jeg, særlig hans litt spesielle sans for humor.

Jeg har alltid likt "Flåklypa Grand Prix" og synes den er en fantastisk film. Den nye filmen "Gurin med reverompa" var også fin. Jeg har lest et par av bøkene hans, og på grunn av at jeg ville ha en oppgave som interesserte meg, valgte jeg altså Kjell.

Barndom

Den 19. mars i 1920, ble en liten gutt født i fjellbygda Alvdal i Østerdalen. Gutten var liten og spinkel, og selv om faren ikke var helt enig, som han selv sier det, fikk han til slutt navnet Kjell. Kjell utmerket seg tidlig på skolen, men ikke på samme måte som broren Odd hadde gjort et par år tidligere. Kjell var en glad og morsom gutt, men ikke særlig interessert i skolejobbing. Så der broren hadde vært flink og pliktoppfyllende, ble han i stedet den som spredte glede og latter. Med sine påfunn og ville kommenterer fikk han de fleste til å le, ikke minst broren Odd, som da han ble offer for lillebrorens fantestreker, ikke kunne annet enn å se det morsomme i situasjonene mellom raseriutfallene. Men en som ikke likte guttens sprell var skolemesteren, som ofte gav Kjell et rapp eller to over fingrene. Han hadde Kjell stadig skrevet opp i boka for uro og uhøvelig oppførsel. Ellers gikk skolen sånn passe. Der han utmerket seg, var i tegning og forming. Han fikk stadig høre av formings-lærerinnen at han var "framifrå" til å tegne sine originale og detaljerte tegninger. Ellers vokste han opp på Storsteigen landbruksskole der faren var bestyrer og rektor.

Kjell Aukrust har fra han var liten guttunge tenkt mye på vår plass i verden. Som 10-åring lærte han at det var "fali å skjøre hue ta seg." Da faren fortalte at han mente det berørte bare noen situasjoner, spurte gutten: "Jamen far åffer er det så fali da?" Da så faren rart på gutten og sa: "Je og mor di har ofte lurt litt på deg, Kjell." Senere er det blitt flere og flere som har lurt litt på Kjell Aukrust. Hvor er det han tar alt sammen fra? Han er både gal og genial på samme tid. Gal på en smart måte når han dukker ned i drømme-verdenen sin med Solan, Ludvik og de andre, men samtidig genial når han forteller om turene sine. Moren til Kjell var veldig opptatt av religion. Og når hun hadde menighetsmøter hjemme i storstua, bad hun ofte ham komme å underholde. Kjell illustrerte salmer og damene skulle gjette tittelen. I begynnelsen var det mest seriøse tegninger, men etter hvert som han gikk litt lei, ble tegningene mer og mer makabre og på kanten. En kveld smalt han til med en penis som sto rett opp. Ingen sa noe. Men da han fortalte at den skulle forestille salmen: "Takk O`Gud for våre friske lemmer," kjente han det isende blikket til moren i nakken og forsvant fort ut. Likevel lot moren han tegne på neste møte, men da han igjen slo til med "Ja vi elsker," som en som hadde samleie med norgeskartet, ble det ikke flere tegninger på en stund.

Første gang Aukrust skrev noe som ble offentliggjort, var i bladet "Bygdeungdommen." Broren var fem år eldre og hadde debutert i "Hjemmet" med ei novelle. Kjell ville ikke være noe dårligere han heller og skrev et stykke om "Bjønn-Ola" som han sendte inn. Teksten var som på tida rundt Snorre Sturlason. Slutten lød som følger: "Det lå fråseg slengte bjønnskråtter overalt der Bjønn-Ola fór fram." Dette stykket ble trykt opp flere ganger, noe Kjell var veldig stolt av. For dette fikk han et honorar på 18 kr. Ellers var det ingen i venneflokken som kunne svømme. Mange var "høye på topplua," som han sier selv, og skrøt av sine ferdigheter, men da det skulle vises fram for resten av ungeflokken, ble det mest å forte seg ut med jolla for å fiske dem opp. "Førstehjelpskurset vi hadde på skolen kom godt med noen ganger," har han fortalt, selv om det kanskje var et snev av ironi over akkurat det. En dag kom det opp en stor plakat på telefonstolpen utenfor Handelslaget.

Den lød:

obs! obs!

Lær å svømme
14 dagers svømmekurs
avholdes ved Steibrua
i juli måned.
Parti for onger og voksne.
Interesserte bedes skrive
seg på lista utlagt på
mannfakturum på
Handelslaget.

Benytt denne enestående
anledning!
Jo Mellsmo

Dette tilbudet var det få av ungene i bygda som lot gå fra seg. Alle trampa inn på Handelslaget for å skrive seg opp. Nå skulle det bli slutt på vassing i små dammer og kulper langs Glomma. Kjell jobbet også som avisbud for lokalavisa, og tjente penger som han selv kunne disponere. Uheldigvis gikk en del av dette til storvindu hjemme hos skolestyreren.

Da faren hans Kjell kom inn på Stortinget i 1935, flyttet hele familien til hovedstaden. Her ble Kjell satt i snekkerlære på Elvebakken skole, men han fant fort ut at dette ikke var noe for ham. Kjell hadde en lærer som het Henrik Sørensen, og han kunne litt om forming og sånn. En dag fikk Henrik tilfeldigvis se tegningene som Kjell tegnet på fritiden. Det tok ikke lang tid før Sørensen ringte på døra med staffeli og malersaker under armen. Nå skulle Kjells evner og anlegg testes. Da han så bildene, ble han veldig fornøyd og spurte Kjell om han ikke hadde vurdert å starte med tegning isteden. Så etter et halvt år med slit og strev, sluttet han og begynte på Statens Kunst og Håndverksskole i 1936, bare 16 år gammel. Sørensen hadde sendt med ham en lapp der det sto:

"Kjell Aukrust er eller skal bli maler.
Går på malerskole.
Slipp ham inn.
Henrik Sørensen."

Og med denne lappen fikk han begynne på Kunst- og Håndverksskolen. Med samme lapp slapp han inn på Frogner stadion og så Ballangrud sette norsk rekord på 5000 meter. Da Kunst- og Håndverksskolen stengte i 1942, etter at Kjell hadde gått der i 6 år, dro han hjem til hjembygda og begynte å male. Men han hadde allerede to år før, i 1940, malt bilde av seg og hans fremtidige kone Kari. Han debuterte som skribent i Dagbladet med små historier som handlet om bardomsopplevelser i Alvdal. Han tegnet også en hel del bilder o.l. for avisa. I etterkrigstiden livnærte han seg på å illustrere i Vårt Land, og ble etter dette betegnet som yrkestegner. Ellers malte han en god del tusjtegninger. Det var i denne tiden mange av hans faste følgesvenner kom til verden.

Forfatterskap

Aukrusts første bok het "Simen," (1958) som var den første boken i Alvdalstriologien. Denne slo godt an, og folk syntes den var storslagen og uhyre morsom. Dette ble den første boka i Norge som solgte i 100 000 eksemplarer. Så kom oppfølgene i serien, "Bror min" (1960) og "Bonden" (1964). Og også i disse bøkene som den forrige, skildrer han sin barndoms bygdemiljø med situasjonskomikk og spesielle personer, ved å bruke både tekst og illustrasjoner. De to første bøkene ble dramatisert på Det Norske Teateret i 1961 under tittelen: "Dobbelsats og freske fraspark." Oppi alt dette kom det også ut to andre bøker, to utgaver av Flåklypa Tidene, "Folk & Fe" (1959) og "Flåklypa" (1962). "Folk og Fe" er en crazy-humoristisk i avisform, med avisdebatter, sportsreportasjer, m.m. "Flåklypa" er også i denne formen, men inneholder en god del historier o.l. også. Så, i 1966, kom han Solan i sin første bok. Solan hadde før bare vært brukt på arket, men fikk nå ei bok sammen med Kjell. "Je og`n Solan" var historier og fortellinger fra de gode vennenes liv og felles opplevelser. Oppfølgeren kom i 1973 som et slags "reisebrev," ved navn "Hilsen Solan og Nystumoen." I 1977 kom også ei bok om Ludvik, som naturlig nok bare het "Ludvik." Solan og Ludvik har også vært brukt i "Flåklypa Tidene," både som intervjuobjekter og reportere. "Guttene på broen" er ei bok om både Solan og Ludvik. Den kom i 1983. Den siste boken i rekken om eventyrfigurene til Kjell var boka som kom i 1991, og som er blitt filmen "Gurin med reverumpa," Norges første helaftens tegnefilm.

Flere bøker i serien "Flåklypa Tidene" kom også ut mellom alle de andre bøkene. "Relsa Fus" (1968), "4. årgang" (1970), "5. Årgang" (1975) og "6. årgang" (1978). I disse bøkene tar han som oftest opp dags- aktuelle hendelser som han pressenterer med sin høyst personlige vri. Vi får se hans evne til å se humoren i alt fra pornodebatter og fortsettelsesfortellinger til oljeboring. Så kom broen en litt annerledes utgave, "Halstein" i 1981. Denne handlet om reporter Halstein Bromskimlets turer gjennom bygda. Fra de øverste setrene til de nederste gårdene ikke langt fra "Handelslaget." Han trosser alle grenser når det gjelder å skaffe en god historie til lørdags- utgaven. Vader gjennom 6 og ½ meter høy snø opp til den øverste delen av Flåklypa for å høre om noe har skjedd. Fem år senere (1986) kom den første boka om mannen som skapte Il Tempo Gigante, Reodor Felgen, og den het " Reodor Felgen." "Emanuel Desperados" (1992) var navnet på den siste av bøkene i rekken.

Aukrust har også skildret seg selv og barndommen sin gjennom to selvbiografier, "Slipp ham inn!" (1979), som for øvrig fikk navnet etter lappen som gjorde at han slapp inn på Kunst- og Håndverksskolen, og "Lykkelig er den." Sistnevnte har mest handling fra hans barneår i bygda. Alle de opplevelsene som fortelles om blir vinklet fra et synspunkt som får alt til å virke morsomt. Enkeltbøker utenom noen serie har han også skrevet. "Melvin, snekkeren fra Innsbruck" kom i 1976, og senere i 1994 også oppfølgeren "Med Melvin til OL." Begge disse bøkene handler om snekkeren Melvin som blir skiløper. Bøkene er som alt annet Aukrust skriver, humoristiske. En annen bok han har skrevet er bare gitt ut på lydbok, "Edmund Bakkens OL-eventyr" fra 1993. "En liten og en små" og "Krokryggen" kom i 95 og 96. To filmer har han også vært med for å lage. "Flåklypa Grand Prix" og "Gurin med reverumpa." "Flåklypa Grand Prix" er Norges første helaftens dukkefilm, og ble en gigantisk publikumssuksess. Filmen solgte 4,2 mill billetter på norske kinoer og er den mestselgende filmen i norsk filmhistorie. Den ble også oversatt til både fransk, italiensk, engelsk og tysk, pluss noen flere i den senere tid. "Flåklypa Grand Prix" var et samarbeid mellom Kjell Aukrust, som skrev manuset, og Ivo Caprino, som hjalp til å lage den. Filmen hadde premiere 28. august 1975. "Gurin med reverumpa." handler om privatdetektiv Solan Gundersen og hjelperen Ludvik, som skal redde Gurin fra Enkefru Stengenføhngnad og disponent Rudolf Blodstrupmoen. Humor er som nevnt et viktig punkt i bøkene og verkene hans. Alt skal være humoristisk, men humoren er ofte skjult "mellom linjene," og er kanskje litt vanskelig å finne fram til for barn og ungdommer. Ellers tar han opp seriøse temaer, og det kan også forekomme en tragedie eller to noen steder. Flåklypa Grand Prix kommer også snart ut som dataspill. Du får møte Solan, Ludvik og Reodor hjemme ved PCen din. Det hele går ut på at du skal luse Hoved- personene gjennom hus og verksted, og bratte skråninger på motorsykkel. Og sist men ikke minst, kjøre selveste Il Tempo Gigante i Flåklypa Grand Prix. Et spennende, morsomt og lærerikt spill i tegnet form. Små oppgaver er også puttet inn i spillet som du må løse, noen ved ferdighet, andre ved hjelp av det du husker fra filmen. Et godt utgangspunkt for et godt spill.

"Gurin med reverumpa"

I ei lita bygd som er så bortgjemt at julenisse sjelden kommer fram før i juni, holder Gurin til. Gurin er fjøsnisse, og er ofte sammen med folkene i bygda. Han er egentlig en snill liten fyr, men den eneste haka med Gurin er at han ikke kan la være å fare med revestreker. Han blir støtt og stadig merket, og lover hver gang å aldri gjøre det mer. Men trangen blir ofte for stor. Men en natt blir han straffet for oppførselen sin. Han våkner opp midt på natta med revehale! Gurin som alltid har ledd av andre, får nå oppleve hvordan det føles. Han prøver på alle måter å få kvitt halen, men til ingen nytte. Rumpa henger fast.

Inne i hovedstaden får enkefru Stengenføhngnad og hennes venninner høre om den flotte revehalen som skal befinne seg oppe i ei lita bygd der det kan bli så kaldt at stjernene skjelver av kulde. Her på Oslos beste vestkant har venninnene lenge konkurrert om å ha den flotteste revestolaen, og enkefruen får straks den ideen at hvis hun kan skaffe seg fjøsnissens rumpe vil hun avgjøre konkurransen for godt. Enkefruen oppsøker privatdetektiv Solan Gundersen og ber ham om å finne halen, men Solan avviser tilbudet. Han skjønner at dette kan få fatale følger for fjøsnissen. I stedet for å hjelpe enkefruen, prøver Solan og assistent Ludvik å finne fjøsnissen for å advare ham mot faren. Men enkefruen gir seg ikke så lett. Hun dumper borti disponent Rudolf Blodstrupmoen, og engasjerer ham i jakten på halen, men blir også med selv. Hun forfølger Solan og Ludvik til Reodor Felgens verksted i Flåklypa, hvor de håper å få hjelp i letingen. Det får de også, ikke minst av Felgens spesialkonstruerte revehaledetektor. Det blir en vill jakt både i lufta og på bakken for å komme først til reve- rumpa, men man kan vel røpe at det går bra til slutt. Revehalen viser seg også å være god å ha når vinteren kommer.

Jeg synes filmen var morsom, men kanskje ikke noe spesielt for ungdommen. Det var ok handling. Tegningene imponerte meg. Veldig gode og detaljerte tegninger, som gav en fin, men altså litt kjedeligere film. Action var det mye av, og like mye humor, men litt for opplagt (du vet hva folk kommer til å si), men dog en fin film. Kjell selv har mye av æren for at filmen ble laget, men han kan ikke ta alt på sin egen kappe. Vibeke Idsøe, som selv holdt på med sin egen film "Jakten på nyresteinen" da hun ble spurt om å hjelpe til, har vært til stor hjelp. Hun har, med god hjelp av Kjell, skrevet filmmanuset ut fra Aukrusts prisbelønte bok. Det tok 4 år og 35 millioner kr å få ferdig filmen. Filmen ble laget på den gammeldagse måten med håndtegnede tegninger. Omtrent 200 000 tegninger, og drøye 100 personer tok det å fullføre filmen. John M. Jacobsen, produsent og medregissør, og Nille Tysdad, regissør, bestemte tidlig at filmen skulle lages i Norge, og med flest mulig nordmenn. Det ville vært mye billigere å lage filmen i utlandet, men dette skulle være en norsk tegnefilm uansett hvordan man vendte og vridde på det. De var også redde for at utenlandske tegnere ikke ville forstå Aukrusts tegneform, hans uvanlige figurer og ikke minst den norske naturen. Men selv om veldig mange norske tegnere meldte seg, var de på langt nær nok til å fullføre en tegnefilm av dette kaliberet. Så etterhvert kom det til både russere, baltere, irer og dansker. Mange av stemmene kan man dra kjensel på hvis man har sett den forrige filmen. Ludviks stemme er Toralv Maurstads og Frank Robert er Reodor Felgen, og begge disse var med i "Flåklypa Grand Prix." Nye skuespillere har også kommet til. Grete Kausland gjør at Solan virker mye tøffere (han er tross alt privatdetektiv), Anders Hatlo er papegøyen (som også noen ganger virker som en forteller) til Enkefru Stengenføhngnad som spilles av Wenche Foss. Helge Reiss er Rudolf Blodstrupmoen.

Figurene

Solan Gundersen

Solan var den første av Kjell Aukrusts figurer. Han ble født på den tiden Kjell var tegner i Vårt Land, der han ofte var på midtsiden. Men den første boka med Solan som en av hovedrolle- innehaverne kom i 1966. Den het "Je og`n Solan." Denne hadde historier fra Solan og Kjells opplevelser gjennom årene. Solan er fullstendig optimist og ser lyst på livet. Klarer alt han prøver på, ihvertfall etter egen oppfatning. Liker å leve litt på skråplanet, og gjør ofte ting som han angrer på senere. Han er skrytende, egenrådig og gjerne litt egoistisk av seg. Ellers er han en grei kar som alltid vil ligge på den innerste sida av senga, men som hver dag, uten unntak, er først oppe uansett snø eller orkan. Aukrust sier selv at Solan er et slags bilde på ham selv. Selvsikker og livsglad, litt ustyrlig noen ganger.

Ludvik

Ludvik er Solans rake motsetning. Typisk B-menneske og heltidspessimist. Det snufsende piggsvinet har et hjem i de fleste nordmenn som har sett ham "in action." Han er forsiktig og fryktsom, og hvem kjenner vel ikke Ludviks "det er fali det." Norgespatriot og snill kar som er hjertegod mot alt som kan krype og gå, men har ofte uflaks. Ellers er han saktmodig og trives best i utkantstrøk. Ludvik kom i 1972 under ei slåmaskin og ble skamklipt. Kort i nakken og fyldig ved ørene. Etter dette ble han funnet under en morken trerot, og brakt hjem til Felgen der han slo seg ned som fastboende. Han har også et sterkt ønske om å få ligge innerst i senga. Ludviks utseende kom på samme tid som Solans, men den første boka med Ludvik kom i 1977.

Aukrustsenteret

Kjell Aukrust, moromann billedkunstneren og forfatter som de fleste nordmenn kjenner, er oppvokst i fjellbygda Alvdal der faren var rektor på Storsteigen landbruksskole. Kjell og Kari har testamentert alle sine oppfinnelser, malerier og bilder og alle rettigheter, laget av Kjell Aukrust, til deres arbeid til Kjell og Karis Stiftelse. Stiftelsen har stilt sakene til disposisjon for kommunen, som igjen til en hver tid må ha et lokale og stille denne store gaven ut i, som er til glede for hele nasjonen. Senteret inneholder det meste av Kjells verk, men mye er bare kopier i mindre størrelser. Han har laget veldig mange litografier og tegninger til bøkene og spaltene sine opp igjennom tidene, og disse er stilt ut her. I Aukrustsenteret blir vi også kjent med en annen side av Kjell Aukrust enn vi er vant til, nemlig maleren. Senteret er altså et galleri der vanlige folk kan bli kjent med Aukrust. Bibliotek er det også der. Det finnes mindre rom der de mest sentrale delene i Aukrusts liv er utstilt. Barndommen og noen av figurene hans har også egne rom. Du kan også ta en tur i Reodor Felgens verksted, og se han i arbeid. Teste oppfinnelsene kan du også gjøre. Her møter du også Solan, Ludvik og Nyutstumoen i egne personer. Ellers er det både amfisal, "Flåklypasalen," som brukes både til konserter og kino der du kan se Aukrusts filmer, og "Meierisalen" kurs- og konferanserom, der det blir fortalt om forfatteren. I "Flåklypasalen" er det også en såkalt 3D-skjerm der man kan se "Flåklypa Grand Prix" 3 dimensjonalt. Noen ganger kan du være heldig å møte forfatteren selv her også. Solans kjøkken finnes også med kafé og butikk med salg av både kunst og suvenirer.

Hvordan gikk det med Kjell Aukrust?

Kjell begynte sin karriere som maler på tegneforbundets Høstutstillingen i 1945. Alle som ville, kunne stille ut sine malerier der. Kjell gjorde et så godt inntrykk på radiofolkene som var der, at samme kveld ble han nevnt på radio som en av hovedstadens største talenter. Her måtte han også lese opp ett av diktene han og fetteren Olav hadde skrevet under krigen, noe som endte med fiasko på ett vis, men buldrende suksess på ett annet. Folk lo seg skakke, ikke på grunn av diktet, men måten det ble fremført på. Han konkluderte med at han kanskje hadde fått seg et par drinker for mye. Etter at Kjell hadde arbeidet et halvt år i "Vårt Land," begynte også broren der, men oppholdet ble ikke langvarig. Kjell var oppå ham hele tiden, og dette gjorde ham så sint og lei at han sluttet etter et par uker, selvfølgelig til Kjells store fornøyelse. Kjell ble stadig kritisert av abonnentene for sine tegninger og tekster, og ble igjen og igjen kalt inn på redaktør Bjarne Høyes kontor, og bedt om å begrense seg litt. Kjell hadde ikke til hensikt å provosere, men fortsatte likevel å tegne som vanlig. Det var sikkert med lettelse Høye mottok Forsvarets beskjed om at Kjell skulle inn i infanteriet. Kjell har sitt hjem i Norge, men har også arbeidet en rekke andre steder. Italia er hans andre hjemland, og han har plassert mange av verkene sine her. Det hele startet med at han ble formann i Tegneforbundet i 1961. Han var lite vant til slike verv, og før det første møtet var han fryktelig nervøs. Så han oppsøkte broren, som satt opp noen punkter for ham:

1. Sette møtet (Markert med klubbe)
2. Ønske velkommen (Takke for tilliten)
3. Saksliste
4. Eventuelt

Han gav ham også Einar Gerhardsens "Tillitsmannen," og bad ham studere den nøye. Teorien gikk greit, men så var det det å sette det ut i praksis. Høstmøtet sto for døra. Kjell hadde bestemt seg for å følge boka og punktene etter beste evne. Men da han kom til punkt 4., fikk han problemer. Han la fram et forslag fra salen etter beste evne, og bad de som var enige om å reise seg og de som var imot om å sitte rolig. Dette førte til et forferdelig kaos. Folk reiste og satte seg hele tiden, og resultatet ble at det ble tre ganger så mange stemmer som det var medlemmer. Til slutt kom et medlem med det forslaget at formannen måtte legge fram forslaget så klart at alle visste hva de stemte på. Kjell overlot så avstemningen til nestformannen. Han måtte tåle mye kritikk for dette, og da han på generalforsamlingen året etter truet med å gå av, tok medlemmene ham på ordet. Kjell fikk Tegneforbundets stipend, og reiste til Italia. Det at det ble Italia var mye tilfeldigheter. Kari kunne italiensk, og det var også store muligheter innenfor italiensk kunst. Noe måtte han da også gjøre med stipendet. Han hadde skjønt at han ikke var ønsket i Tegneforbundet, og dro så langt bort fra Norge som han kunne. I Roma fant Kjell og Kari et sted ved Piazza del Popolo, som ble drevet av en russisk grevinne. Her ble de boende i toppleiligheten. Men dette var et mørkt og lite innbydende sted, og etter en rask snakk med grevinnen, som Kari tok seg av, ble de flyttet til de mest solfylte og største leilighetene i hele komplekset. Dette skjedde fordi Kari informerte grevinnen om at Kjell var en begavet og talentfull mann, som var høyt verdsatt i hjemlandet. Men her ble de ikke lenge etter dette. Da grevinnen en dag så en av Aukrusts tegninger, ble hun helt forandret. Hun startet å "overvåke" dem, og dette følte de så forstyrrende at de flyttet til den andre siden av byen, Piazza Venezia, og det er i dette strøket de har bodd under mange av oppholdene sine. Verten her hadde i motsetning til grevinnen, en sans for nyskapende kunst, og dette satte Kjell pris på. Av de 20 reisene til Italia han har hatt, har de fleste gått til Roma og dette strøket. Resten av sitt voksne liv har han bodd i Oslo. I starten 1980-årene begynte den høyre hånden å slå seg vrang på grunn av all blyant- og penn- tegningene. Som avveksling startet han med pensel og palett. Mange av hans peneste bilder er malt, f.eks "Guttene på broen" (s. ) og "Tonen som ble en due." I den senere tid har han skrevet utallige ganger i Dagbladet, og selvfølgelig også illustrert til. Han har for det meste fått tekstene til å bli humoristiske, men også seriøse og dags- aktuelle tema. Kjell har også hatt egen spalte i "VI Menn."

Kjell Aukrust har fått en rekke priser opp igjennom årene:

- Capo Dell Ordine Al Merito Della Repubblica Italiana (italiensk ridderorden)
- St. Olavs orden - Ridder av 1. klasse
- Tegneforbundets Kråkeorden
- Den Gyldne Hestehov
- Purpurneseorden
- Utmerkelse fra Lions International Foundation
- Utmerkelse fra Rotary International
- Oslo bys Kunstnerpris
- Norsk Skriveforbunds gullnål og plakett

Etterord

Arbeidet med oppgaven har vist meg at Kjell Aukrust kanskje har hatt et mer spennende og fargerik liv enn noen annen vil få. Han var ikke helt mors beste barn som liten, men likevell ingen fæl gutt. Kunsten å bruke blyanten har han bestandig hatt med seg, både som skribent og tegner. Arbeidet med oppgaven var spennende og lærerikt, men det kunne bli for mye noen ganger. Når du i tillegg får foreldre i nakken som maser om å få ferdig oppgaven, blir det ikke særlig gøy. Jeg begynte tidligere enn jeg bruker med arbeidet, og tenkte hele tiden at jeg gjør den ferdig i morgen. Dette er slik jeg alltid er, men jeg må vel rette på det snart før mor får hjerteinfarkt. (Som du skjønner ble oppgaven ferdiggjort siste dagen) Jeg synes Kjell Aukrust er en fin og spennende person også etter denne oppgaven. Han bruker mange historier fra barndommen i bøkene og verkene sine, og det er nesten vanskelig å tro at noen kunne ha opplevd alt dette på ett liv.

Kildehenvisning

• "Jo så fyse" - biografi sammensatt av tekster av flere kjente norske personer
• "Slipp ham inn" - selvbiografi
• "Lykkelig er den" - selvbiografi
• Internett
• Christians skoleside (http://home.sol.no/~chaugers/Skoleoppgaver.html)
• Adresseavisens sider(http://www.adressavisen.no)
• Aukrustsenteret
• brev m/informasjon om senteret og forfatteren selv
• Saga kino
• bilder, effekter og brosjyrer
• Arkivet på Levanger Bibliotek