Innhold:

• Innledning og problemstillinger
  
• Ordforklaringer
  
• Generelt om kjernevåpen
  
• Fisjon og fusjon
  
• Fisjonsvåpen
  
• Fusjonsvåpen
  
• Virkninger av atomeksplosjoner
  
• Kjernevåpens historie
  
• Konklusjon
  
• Kildehenvisning

Innledning og problemstillinger:

Etter mye hopping frem og tilbake, bestemte vi til slutt å skrive om kjernevåpen/atomvåpen. Vi har alltid funnet dette temaet litt interessant, og vi vil gjerne lære mer om dette. Atomvåpen er jo som alle vet ekstremt skadelig og ødeleggende. Hvordan kan så utseendemessig små bomber ødelegge så mye, og lage så store eksplosjoner !?

I denne oppgaven vil vi gi en innføring i hvordan kjernevåpen er bygget opp og virkningene av en kjernefysisk eksplosjon og vi vil også skrive om hendelser som knytter seg til bruk av kjernevåpen. Problemstillingene våre er:
1. Hvordan er kjernevåpen bygget opp?
2. Hva er som gjør at en så liten mengde kan utøve en så stor energi? Hva skjer i en kjernefysisk eksplosjon?
3. Hva kan virkningen av en kjernefysisk eksplosjon bli? Hva har skjedd i ulike eksplosjoner og konflikter med kjernevåpen verden over?

Ordforklaringer:

Da denne oppgaven til tider må bli litt teknisk, finner vi det nødvendig å gi en liten forklaring på flere av vanskelige forkortelser og ord som forekommer.

U235: Uran med en atomvekt av 235

U236: Uran med en atomvekt av 236

Pu239: Plutonium med en atomvekt på 239

Deuterium: Hydrogen med ett ekstra nøytron

Tritium: Hydrogen med to ekstra nøytroner

Gammastråler: kraftige stråler av fotoner(det samme som lys) som kommer inn under radioaktiv stråling.

Kritisk masse: Minste mengde spaltbart materiale som under gitte betingelser kan holde en selvstendig kjedereaksjon i gang med konstant effekt.

Generelt om kjernevåpen:

Kjernevåpen, eller atomvåpen, deles i to grupper: fisjonsvåpen og fusjonsvåpen. Karakteristisk for kjernevåpen er de enormt store energimengdene som blir frigjort. Vi vet alle hvilke ødeleggelser dette kan føre til. Man angir våpenets størrelse ved mengden av sprengstoffet TNT. Det er viktig å skille mellom den mengden som er i bomben, og den energimengden som blir frigjort under eksplosjonen. For eksempel hvis en fisjonsbombe inneholder 1 kg plutonium eller uran blir energien som blir frigjort satt til ca. 20 millioner kg eller 20 kilotonn. Ved dette eksemplet ser vi klart at energien som blir frigjort er vesentlig høyere enn mengden av sprengstoff i bomben. En atombombe på mindre enn 100 kg kan ha en styrke på 10 000 tonn.

Siden 1945 har det skjedd en sterk utvikling innenfor kjernefysikk og atomfysikk. Dette har ført til at kjernevåpnene har fått mindre vekt og dimensjoner. Bombene som ble brukt mot Hiroshima, veide ca. 5 tonn. De hadde en diameter på ca. 1 meter og lengde på ca. 3 meter. I dag ville en bombe av Hiroshima-styrke kunne lages så liten at den fikk plass i en håndkoffert. Samtidig ville i dag en bombe på størrelse med Hiroshima-bomben ha en sprengkraft som er tusen ganger så sterk. Tanken på at en terrorist med en Hiroshima-bombe i kofferten kan plassere denne i en storby, eller for den saks skyld på et fotballstadion, for deretter å dra langt vekk og fjerndetonere den, er grusom. Tanken på at en enkelt person kan drepe så mange mennesker er veldig skremmende. Tenk hvor lett det kunne være!

Alle ting er bygd opp av atomer. Det er ganske utrolig hvordan en så ”vanlig” ting, som finnes overalt rundt oss, kan brukes til å lage så enormt ødeleggende våpen. Oppdagelsen av kjernevåpen førte til en revolusjon innenfor krigføring i verden. Man kunne nå uskadeliggjøre store internasjonale områder med en enkelt rakett. Dette er energimengder som kan være til stor nytte for oss i mange hundre år fremover. Men det er også energimengder som kan utrydde ikke bare oss, men hele planeten vår. Det er vi mennesker som bestemmer om kjernevåpen og kjernefysikk skal være en ressurs for planeten vår, eller en katastrofe !

Fisjon og Fusjon:

Fisjon:

Ordet fisjon betyr å ”spalte seg”. Det som skjer er at et U235 atom blir truffet av et nøytron. Det blir dannet et uranatom med større atomvekt, 236. Det frigjøres energi og uranatomet blir delt i to halvkjerner. Nye nøytroner blir deretter sendt videre i en påbegynnende kjedereaksjon. Dette er illustrert på figuren til høyre.

For at denne kjedereaksjonen skal gå jevnt og pent videre er det nødvendig å finne en passe stor uranklump. Man oppnår da kritisk masse.

Grunnen til den enorme energien som blir frigjort er de spaltede uranatomene som blir sendt i ekstremt høy fart fra hverandre. Dette medfører en ekstrem varme på ca. 50 millioner grader celsius. Til sammenlikning er sola bare blåbær. De nye nøytronene som blir sendt ut under denne spaltingen, går til nye U235 atomer, og spalter dem igjen. Slik fortsetter kjedereaksjonen.
Dette er fisjon.

Fusjon:

Betyr egentlig ”sammensmelting”. Fusjon er sammensmelting av lette atomkjerner, for eksempel i hydrogen. Fusjon av 1 kg hydrogen, representert ved isotopene deuterium (hydrogen 2) og tritium (hydrogen 3) kan gi ca. 4 ganger så stor energi som fisjon av 1 kg uran eller plutonium. For å starte denne fusjonsreaksjonen trengs det en temperatur på mange millioner grader. Derfor blir en fisjonsladning plassert inne i fusjonsbomben.
Dette er fusjon.

Fisjonsvåpen og fusjonsvåpen:

Kjernevåpen deles som sagt i:

1. Fisjonsvåpen
2. Fusjonsvåpen

Fisjonsvåpen:

Fisjonsvåpen er det enkleste å lage, og ble også lagd først. Dette blir ofte bare kalt a-våpen eller atombomber.

Sprenglegeme i bomben er av uran (U233 el. U235) eller plutonium (Pu239). Ytterst er det en kappe av uranmetall, som gir bomben ekstra virkning. Ved eksplosjonen antennes det kjemiske sprengstoffet elektrisk. I dette tilfellet brukes implosjonsmetoden, som forklart under.

Fisjonsvåpen kan utløses på to måter.

Den første metoden er kanonmetoden. To ladningsdeler blir skutt mot hverandre ved hjelp av vanlig sprengstoff. Da dannes det en overkritisk ladning, som ikke kan holde unna for trykket den blir utsatt for. Resultatet er kraftig frigjørelse av energi, eller en eksplosjon. Bomben mot Hiroshima var brukt på denne måten (se avsnitt om ”Hiroshima”).

Den andre og nyere/forbedrete metoden er implosjonsmetoden. Implosjon er det motsatte av en eksplosjon. I en eksplosjon er sprengkraften rettet utover, mens i en implosjon er sprengkraften rettet innover. Selve bomben blir omgitt av vanlig sprengstoff. Ved utløsningen presser sprengstoffet ladningen sammen slik at den får større tetthet og blir overkritisk. Dette leder til eksplosjon, som forklart ved kanonmetoden. Denne metoden ble brukt i bomben mot Nagasaki (se avsnitt om ”Nagasaki”).

Inne i bomben foregår fisjon, som forklart i forrige kapittel. Ved elektrisk antennelse av en liten mengde kjemisk sprengstoff i de ytre kantene av bomben, starter fisjonen og kjedereaksjonen brer seg i bomben (se fisjon). Dette gjør at trykket øker ekstremt, og urankappen klarer ikke holde igjen lenger. Idet den ekstreme energien frigjøres, blir det en eksplosjon, og et heidundranes ildscenario.

Fisjonsbomben kan ikke lages ubegrenset stor, det vil si at man ikke kan holde en overkritisk masse spaltbart materiale samlet lenge nok til å få kjedereaksjonen større. I tillegg er også fisjonsbomben sterkt radioaktiv, grunnet nøytronene som slippes ut i eksplosjonen og selve det spaltbare materialet.

Fusjonsvåpen:

Fusjonsvåpen blir delt i to grupper: H-bomben (hydrogenbomben) og nøytronbomben. Disse to bombene har noenlunde samme konstruksjon, og er like på mange måter. Men det er også flere forskjeller (se under).

Fusjonsvåpen kan gjøres enormt store. Den største fusjonsbomben som er rapportert sprengt av Russland i 1961, hadde en sprengvirkning på størrelse med 58 millioner tonn TNT.

Som allerede nevnt, under avsnittet om fusjon, trenger en fusjonsbombe en fisjonsladning i midten for å få nok varme og energi til å starte fusjonsprosessen. Ved flere millioner grader har de minste atomkjernene, hydrogenkjernene, nok energi til å trenge inn, eller smelte, i hverandre. Fusjon betyr som sagt ”sammensmelting” og det er akkurat det som skjer i fusjonsbomben.

Hydrogenbomben (H-bomben):

I kjernen av bomben finner man fisjonsladningen. En kappe av uranmetall omkranser hele bomben, for å gi ekstra effekt. Ved elektrisk tenning av det kjemiske sprengstoffet skjer det en implosjon som presser sprenglegemet av lithium-hydrid og hydrogen, sammen mot fisjonsladningen. Dette trykket gjør at fisjonsladningen eksploderer, og ved mange millioner grader starter fusjonen i bombe. Det enorme trykket, gjør at energien frigjøres, og eksplosjonen er et faktum.

H-bomben har ingen begrensning i mengden reaksjonsmateriale, og kan derfor lages vesentlig større enn fisjonsbomben. De kan lages i styrke fra under 100 kilotonn til over 100 millioner tonn, eller 1 million tonn.
En fordel ved hydrogenbomben, er dens relativt lille utslipp av radioaktive stoffer. Fisjonsladningen i midten av hydrogenbomben slipper ut radioaktivitet som det ikke er mulig å forhindre. Mesteparten av energien kommer fra fusjonsprosessen, og denne spyr ikke ut radioaktive fisjonsprodukter. Det er også mulig å lage en fusjon som ikke spyr ut nøytroner, og den bomben blir da veldig ”lite” radioaktiv. Disse blir ofte kalt ”termonukleære våpen”.

Nøytronbomben:

Under ser man en figur av nøytronbomben. I midten er fisjonsladningen. Legg merke til at nøytronbomben ikke har noen kappe, som h-bomben og atombomben har. Dette er gjort for å skape mindre eksplosjon eller energifrigjøring. Prinsippet i nøytronbomben er det samme som i h-bomben. En implosjon øker slik at fisjonsladningen kommer i overkritisk tilstand, og eksploderer. Fusjonen sprer seg. Forskjellen er innholdet i sprenglegeme. Her frigjøres spesielt mange nøytroner.

Nøytronbomben er som nevnt en noen lunde samme konstruksjon av hydrogenbomben, men det er flere forskjeller.

Det første og viktigste forskjellen mellom H-bomben og nøytronbomben er radioaktiviteten.

H-bomben går ut på at det skal være størst mulig sprengkraft, og minst mulig radioaktivitet. Med nøytronbomben er det motsatt; liten kjernefysisk ladning som slipper ut en stor nylonstrøm. Nøytronbomben er et såkalt anti-panser våpen, og meningen er at den dødelige nøytronstrømmen går gjennom panseret til for eksempel en tanks, og dreper mannskapet inni. Selve tanksen forblir relativt uskadd. Vanlige kjernevåpen er ikke effektive nok for dette, fordi varmen og trykkbølgen bare vil være effektivt mot et panserkjøretøy på små områder. Samtidig kan også denne nøytronstrømmen ødelegge elektronisk utstyr i panserkjøretøyet, slik at det ikke kan brukes om igjen.

Virkninger av atomeksplosjoner:

Generelt:

Under alle kjernefysiske eksplosjoner blir det en enorm trykk- og temperaturstigning, og en ildkule brer seg i en diameter på flere hundre meter, iblant flere kilometer på de største bombene. Temperaturen er mellom 50 og 100 millioner grader celsius. En kraftig sjokkbølge feier bort løst materiale, blåser overende bygninger osv. En intens lysstråling forårsaker kortvarig, eller noen ganger, evig blindhet. Denne lystrålingen forårsaker også antennelse av brennbart materiale, smelting av metaller, ødeleggelse av liv eller i større avstander forbrenninger og øyeskader.

Etter at trykkbølgen har passert, vil det oppstå et undertrykk i området der bomben eksploderte. Luften vil suges tilbake, noe som resulterer i en voldsom vind med flere ganger orkan styrke.

Ved alle eksplosjoner oppstår det stor røykutvikling. En stor soppsky med stor radius brer seg over himmelen, store mengder røyk og støv stiger opp i atmosfæren. Dersom mange kjernevåpen sprenges samtidig vil støv og røyk dekke himmelen totalt og hindre solstråler i å slippe ned til jordas overflate. Følgene av dette er en kraftig nedkjøling, en såkalt kjernevinter eller atomvinter. Flere undersøkelser viser at det er sannsynlig at det var dette som skjedde da dinosaurene ble utryddet for flere millioner år siden, bare at det var en komet/asteroide som skapte denne atomvinteren ved nedslaget.

Andre trusler ved en atomeksplosjon er gamma- og nøytronstråling. Som tidligere nevnt produserer disse strømmene elektromagnetiske signaler som kan føre til at elektronisk utstyr blir ødelagt. Denne strålingen gir ellers ”små” materielle skader, men er momentant dødelig i store doser.

Radioaktive stoffer dannes under eksplosjonen. Disse stoffene blir fordelt i de øvre luftlag og vil drive rundt jorda til de faller ned som radioaktivt nedfall. Planter tar dette opp, og det kan også bli ført med drikkevannet til dyr og mennesker. Ved en fisjonseksplosjon vet man ikke hvor nedfallet vil falle. Dette er da ekstra farlig.

Fisjonsvåpen:

Under en fisjonsbombe sprengning er det sprengvirkningen og de radioaktive stoffene som er størst. Nøytron- og gammastråling blir nesten ufarlig sammenlignet med trykkbølgen og varmestrålingen fra eksplosjonen. Ved store avstander er allikevel gammastråling og nøytronstråling vanskeligere å beskytte seg mot. Radioaktive stoffer slår seg ned omkring eksplosjonsstedet, og dette gjør et større område utilgjengelig de nærmeste dagene. Først etter flere år vil det være helt sikkert å dra tilbake til dette området.

Biologisk virker strålingen fra de radioaktive stoffene på samme måte som nøytron og gammastråling. Fordi stoffene også kan tas opp av organismen gjennom luft, mat og drikke, vil de biologiske virkningene bli mer faretruende. Som tidligere nevnt, er radioaktivt avfall fra fisjonsbombeeksplosjoner veldig farlig, da man ikke vet hvor nedfallet vil falle ned. Usikre faktorer, som vær- og vindforhold, bestemmer hvor det skal falle. Av den grunn kan bomben faktisk bli like farlig for den som bruker det, som for fienden.

Det radioaktive nedfallet og radioaktiviteten som skjer under en fisjonsbombeeksplosjon, er lite ønskede effekter. Av den grunn har det vært et mål å finne frem til kjernevåpen der denne effekten er redusert kraftig, kanskje til og med borte. Dette førte til oppdagelsen av fusjonsvåpen.

Fusjonsvåpen:

En stor fusjonsbombe kan gi en sprengvirkning som er opptil 1000 ganger kraftigere enn effekten av en fisjonsbombe. Det relativt lille nedfallet av radioaktive stoffer i en fusjonsbombe, blir som tidligere nevnt gjort av fisjonsbomben, kjernen i fusjonsbomben. Den såkalte rene fusjonsbomben som ikke skal gi radioaktivt nedfall, har det ikke vært mulig å lage. Men størrelsen av fisjonsbomben som setter i gang fusjonsbomben ligger langt under den kritiske størrelsen av en ren fisjonsbombe.

Ved en hydrogenbombeeksplosjon er det først og fremst trykkbølgen og varmestålingen som utgjør en stor risiko. Med nøytronbomben vil derimot, i motsetning til hydrogenbomben, virkningene rette seg mer mot radioaktiv stråling, i form av nøytronstrømmer som gir strålingsskader. Dette dreper mennesker over lange avstander, og ødelegger elektrisk utstyr. Som tidligere nevnt er dette også brukt som anti-panser våpen. Denne strålingen skjer kun i noen få dager, men gjør allikevel store skader. Materielt sett er det relativt små skader etter en nøytronbombeeksplosjon.

Kjernevåpens historie:

Kappløpet

I 1939 offentliggjorde de to tyske fysikerne Otto Hahn og Fritz Strassman sin oppdagelse av fisjon av tunge atomkjerner. En del amerikanske vitenskapsmenn fryktet av tyskerne kunne utnytte denne oppdagelsen til å produsere atomvåpen. Med Albert Einstein som mellommann snakket de med president Roosevelt sommeren 1939, og gjorde han oppmerksom på denne faren. Spørsmålet ble først nøye evaluert under et møte mellom Churchill og Roosevelt i 1942, og det ble fart i arbeidet. Fysikere fra flere land gikk sammen om det militære tiltaket som ble kalt Manhattan-prosjektet. Arbeidet foregikk på mange forskningssentrer, og selve atombomben ble utviklet med Los Alamos-laboratoriet.

Hvem fikk kjernevåpen først?

USA var det første landet som greide og lage et kjernevåpen, en fisjonsbombe i 1945. Deretter fulgte selvfølgelig den andre store supermakten, Sovjetunionen, etter, i 1949. Utviklingen av en fusjonsbombe med lite radioaktivitet var stor og ønsket, og det ble i 1952 en realitet. USA og Sovjetunionen var først. Selvfølgelig. I årene fremover fulgte Storbritannia, Frankrike og Kina etter.

Første eksplosjon - Trinity

Allerede samme året som det første kjernevåpenet ble lagd, den 16. juli 1945, fant den første atomeksplosjonen sted. Det var så klart stort hemmelighetsstempel rundt dette forsøket, blant annet med falske pressemeldinger til media osv. Ingen ting skulle lekke ut. Stedet for sprengningen var Los Alamos i New Mexico, USA. Ingen visste helt hva resultatet av eksplosjonen ville bli. Alle muligheter var tatt med i beregningen, fra fullstendig fiasko til fullstendig katastrofe.

Bomben ble detonert i et kontrolltårn ni kilometer unna bomben. Eksplosjonen var vellykket. Lysglimtet, ildkulene og den digre soppskyen viste at alt hadde gått som planlagt. Los Alamos-laboratoriet hadde skapt det fryktligste og mest grusomme våpen i menneskehetens historie.

Den andre atombomben fikk ikke hvile lenge på sine laurbær, før den ble satt ut i krig bare måneden etter.

Little boy og Hiroshima

Etter det vellykkete Trinity-forsøket så amerikanerne ingen hindring mot å bruke atombomben i krig. Det var Japan, Hiroshima og Nagasaki, som fikk lide under skjebnen. Det var uten tvil et effektivt våpen, men amerikanerne visste nok ikke helt hvilke følger Hiroshima-bomben ville få da de først bestemte seg for å sende den opp.

Den 6. august 1945, stod bombeflyet Enola Gay klart til start for sitt historiske oppdrag: å slippe atombomben Little Boy over Hiroshima. Little Boy var 3 meter lang, og hadde en diameter på 70 centimeter,
Seks og en halv time senere, klokken 8.15 japansk tid, ble Little Boy sluppet over sentrum av byen i fallskjerm. Bomben eksploderte i en høyde av 576 meter. Det var den beregnede idealhøyden for maksimal ødeleggelse av byen under.

Klokken 8.16, 43 sekunder etter at bomben ble sluppet ut av flyet, detonerte den. Det skjedde ved kanonmetoden og resulterte i en eksplosjon tilsvarende sprengkraften i 20 kilotonn TNT. Enola Gay befant seg 18 kilometer unna i eksplosjonsøyeblikket og ble da trykkbølgene nådde frem, kastet frem og tilbake som en kork på havet. Da styrmannen i flyet, kaptein Robert Lewis, så seg tilbake, utbrøt han: "Oh my God! What have we done?!"
I eksplosjonens sentrum oppstod det i en brøkdel av et sekund en temperatur av størrelsesordenen 100 millioner grader. Samtidig med lysglimtet som var sterkere enn tusen soler, kom en varmebølge. Den varte antagelig mindre enn et tiendedels sekund og var så intens at den fikk alt antennelig i nærheten til å ta fyr og forkullet stolper så langt unna som 3,6 kilometer fra eksplosjonens sentrum. På 550-640 meters avstand fikk den granitt til å skalle av og forvitre. Heten fikk også takstein til å smelte 1200 meter unna. Mennesker som befant seg innenfor en radius på en kilometer fra ildkulen, ble på under et sekund forvandlet til ugjenkjennelige, forkullede, rykende klumper. Opptil fire kilometer unna fikk de uhyggelige brannskader. Fugler tok fyr i luften.
Et tog 1,5 kilometer fra nullpunktet, stedet rett under eksplosjonen, ble forvandlet til en forvridd masse av metall og knust glass. Alle passasjerene døde. Brennende mennesker kastet seg i vann der det fantes og omkom enten av skadene eller fordi de var så svake at de druknet. Sårede barn løp skrikende rundt og lette etter mødrene sine.
Senere falt det et underlig regn: Digre, svarte dråper som inneholdt radioaktivitet fra atomsoppen. De neste to ukene støtte legene på symptomer de ikke forstod: Blod i urinen, flekker under huden, blødende tannkjøtt, hårtap og lav prosent av hvite blodlegemer. Folk som lot til å være på bedringens vei etter skadene de hadde pådratt seg i eksplosjonen, begynte å dø i stort antall. Legene stod maktesløse.

Dødstallene steg år for år. Med Hiroshima var 62.000 av dens 90.000 bygninger ødelagt. Bebyggelsen i en sirkel med radius på cirka to kilometer ble utslettet.
Little Boy hadde en sprengkraft som tilsvarte 2.000 av de største inntil da anvendte bomber. Det mest uhyggelige ved det nye våpenet, var radioaktiviteten som ble utløst. Den brente mange ofre til døde, og gav mange som tilsynelatende var sluppet fra katastrofen, skjulte skader som i år etterpå utviklet seg til kreft eller ble ført videre til deres barn. Ifølge amerikanske statistikker fra 1994, ble 70.000 drept og 70.000 skadet da bomben falt. Men på grunn av langtidsvirkningene av den radioaktive strålingen, var dødstallene i 1950 oppe i 200.000.
Maksimumstemperaturen i eksplosjonsøyeblikket var flere millioner grader. En flammekule med 15 meters radius ble formet på ett tiendedels millisekund med en temperatur på 300.000 grader. Flammekulen utvidet seg til sin enorme maksimumsstørrelse i løpet av ett sekund. Toppen av atomsoppen nådde en høyde av 17.000 meter over bakken. En eneste atombombe, etter våre dagers oppfatning til og med en liten atombombe, la Hiroshima øde.
Til tross for all ødeleggelsen virket de japanske lederne fremdeles uvillige til å gi opp. USA gjentok derfor sitt dødsbudskap.

Fat Man og Nagasaki

Tre dager etter at Little Boy ble sluppet fløy flyet Bockscar over Nagasaki og slapp fra seg Fat Man, den tredje atombomben.
Den var 3,2 meter lang, hadde en diameter på 1,5 meter og veide 4,5 tonn. Den eksploderte i 500 meters høyde ett minutt senere og hadde en styrke på 21 kilotonn TNT. Denne bomben var nesten dobbelt så kraftig som den første, men virkningen ble dempet av de bratte åsene rundt byen, og de fysiske skadene ble derfor mindre dramatiske. Likevel ble 40.000 mennesker drept og 60.000 skadet da bomben falt. Men på grunn av langtidsvirkningene av den radioaktive strålingen, var dødstallene i 1950 oppe i 140.000. Japans regjering kapitulerte, og bomben markerte dermed slutten på annen verdenskrig, men begynnelsen på en helt ny, stille krig: Den kalde krigen.

Hva skjedde så?

I årene etter Hiroshima og Nagasaki-bombene, forsto amerikanske forskere mer og mer hva de egentlig hadde gjort. Dødsfallene som stadig økte, viste at disse bombene var enda verre enn man først hadde trodd. Mange prøvde å få til politiske avtaler, som gjorde at atombombesprengninger skulle være forbudt i fremtiden. Men det var en håpløs kamp.

Et vanvittig opprustningskappløp ble tilfellet i årene etter krigen. USA og Sovjet sto side om side, og utviklet nye og bedre kjernevåpen for hvert år som gikk. Flere prøvesprenginger ble utført, og i 1952 kom den første hydrogenbomben, under kodenavnet MIKE. Det var USA som sto for den. Hydrogenbomben var mer en helvetesmaskin enn et våpen, fant man ut.

I oktober 1961 prøvesprengte Sovjetunionen den kraftigste og mest forurensende bomben noensinne sprengt. Det ble gjort ved Novaja Semlja i Sovjet. Hele tre kilometer oppe i atmosfæren sprengte en bombe på utrolige 58 millioner tonn, tilsvarende 3900 Hiroshima-bomber. Det radioaktive avfallet er og vil i mange hundre år fremover være forurensende i landene i nærheten, deriblant Norge.

I 1961 utviklet USA de kanskje mest kjente kjernevåpnene gjennom tidene. De ble kalt Minuteman-raketter og er interkontinentale raketter med en sprengkraft som tilsvarer 100 ganger Hiroshima-bomben. Den dag i dag er disse rakettene plassert forskjellige steder rundt om i USA; alltid klar for utskytning. To personer, begge bevæpnet, sitter døgnet rundt med en hånd på utløsningsknappen. Men det er bare etter ordre fra presidenten dette er lov. Dersom en av de to personene går fra vettet og truer med å skyte ut en rakett, vil den andre skyte han umiddelbart.

Cuba-krisen

Cuba-krisen oppstod mellom USA og Sovjetunionen i oktober 1962, etter at amerikanske fly hadde konstatert at sovjeterne var i ferd med å bygge baser for utskytning av raketter på Cuba. President Kennedy erklærte den 22. oktober blokade av Cuba og krevde demontering av basene og fjerning av offensive våpen. USA forberedte invasjon av Cuba, og verden fryktet en kjernefysisk krig mellom USA og Sovjetunionen. Sovjeterne gikk imidlertid den 28. oktober med på å demontere basene og fjerne de offensive våpnene. Etter at rakettene var trukket tilbake, ble blokaden hevet den 20. november. Krisen brakte supermaktene til randen av kjernefysisk krig, men ble samtidig høydepunktet for den kalde krigen.

Konklusjon:

Dette prosjektet har vært interessant å jobbe med, noen ganger utrolig interessant. Vi synes dette teamet var gøy å jobbe med, selv om vi møtte veggen noen ganger, fordi det ble så vanskelig stoff vi måtte skrive fra. Spesielt gjaldt dette avsnittene om fisjon og fusjon. Språket må nødvendigvis bli litt vanskelig der, fordi det er utrolig vanskelig å oversette noen ord til godt norsk.

Før vi begynte på dette prosjektet visste vi lite om hvordan et kjernevåpen fungerte og var laget. Vi ville utdype mer om dette temaet og vi har virkelig lært mye mer enn forventet.

Vi har fått innblikk i hva en atombombe egentlig er, hvilke utrolige skader den kan gjøre og også lært mye om kjernevåpens historie. Vi visste jo litt på forhånd hvordan for eksempel Hiroshima ble ødelagt, men nå fikk vi virkelig se hvilke skader og ødeleggelser som skjedde.

Vi må også nevne at samarbeidet har gått fint. Av og til har det blitt litt mye tull og ukonsentrasjon, men vi greier ikke å jobbe i ett sett hele tida.

Resultatet er vi meget fornøyd med. Vi synes vi fikk til å formulere tingene bra, og vi har jobbet masse, både på dagen og kvelden. Vi fikk svar på våre problemstillinger, og egentlig litt til! Etter våre meninger, synes vi at vi har svart meget godt på problemstillingene i denne oppgaven.

Kildehenvisning:

Internett:
http://www.daria.no/skole/?tekst=714

http://home.online.no/~igaarder/annet/a-bomb.htm

Bøker:
Aschehoug & Co - Familieboka bind 1
Aschehougs Verdenshistorie bind 14
Aschehougs Verdenshistorie bind 15
Store Norske Leksikon, under ”kjernevåpen”

CD-rom:
Encarta 95
Fokus 2000 DVD