”Som moderne psykolog skal jeg belyse og forhøre en sjel. Jeg skal belyse dem på kryss og tvers, fra alle synspunkter, i hvert hemmelig hull: jeg skal spidde de vageste rørelser på min nål og holde den opp til min lupe-.”

Dette sitatet er hentet fra en av de tre foredragene Knut Hamsun holdt, der han reiste fra Bergen til Kristiania som var i perioden februar til oktober i 1891. Knut Hamsun var norsk forfatter som klarte å få tittelen en av de fire store, han er trolig ved siden av Ibsen den norske forfatteren som er best kjent utfor Norge. Ved å ha få trykt sin første bok i 18-årsalderen, ”Den Gaadefulde” het boka og det var begynnelsen på et langt og vellykket forfatterliv, men veien fram til gjennombruddet – til nobelprisen og verdensberømmelsen var lang og stri.

Biografi
Knut Hamsund eller som han først het Knud Pedersen, ble født 4. august 1859 på Garmotrædet en gård på Lom i Gudbrandsdalen. Peder (Per) Skultbakken far til Knut var fra Vågå og utlært skredder. Peder gifta seg med Tørøe (Tora) Olssdatter Garmotrædet mor til Knut, i 1852. I 1862, da Knut var tre år gammel, lønte det seg ikke for familien å bo på gården. Så de flyttet til Nordland og slo seg ned på Hamarøy i Salten. Her fikk Hamsun store naturinntrykk, han vender ofte tilbake til barndommen i den storslagne Nordlandsnaturen i sine bøker. Her levde Hamsun noen lykkelige år sammen med tre brødre, med lek i skog og kratt med kyr, sauer, og geiter. Her skrev Knut sitt første litterære produkt, som viser seg å være et gravdikt for en død reinsimle. 

Da Hamsun var ni år gammel tok lykken slutt, da ble han satt bort til onkelen sin i Lom for å hjelpe til med all slags arbeid. Onkelen var hard og streng mot han, disse årene gjorde at Hamsun ble bitter, trasig og full av opprørstrang. Noen ganger hendte det at han søkte til kirkegården for å få leke i fred. Hamsun gikk på skolen på Hamarøy, og var ferdig i 1873. Da var han 14 år og skulle konfirmeres. Foreldrene hans hadde snakket om hvor fint det var Gudbrandsdalen, og da skrev han til onkelen sin i Lom og bad om å få komme til han å konfirmeres der. Onkelen sendte penger til reisen, og Hamsun fikk gå for presten i Lom.

Knuts kjennskap til litteratur startet med bibelen og salmeboken, senere begynte han å lese artikler og innlegg i avisene. Hans førte bok kom i 1877, da var han 18 år gammel. Boka het ”Den Gaadefulde” og ble trykt i Tromsø. Den handler om en skomakerlærlings dagdrømmer. Året etter ga han ut det episke diktet ”Et Gjensyn” og fortellinga ”Bjørger”, her merker man tydelig den helt spesielle, levende og friske skrivemåten hans, basert på hans egen nordlands dialekt. Ord, vendinger og setningsoppbygging er tydelig dialektpreget, selv om han skrev på riksmål. Senere i Vaterland i Kristiania (1879-80) hadde Knut en hard sult-vinter, der han prøvde å lykkes som veiearbeider på Toten. Det gikk ikke som tenkt, da dro han til Gjøvik og holdt sin første offentlig foredrag om litratur. Det var dårlig besøkt, men Knut likte seg godt på talerstolen.

Hamsun Reiser
I 1880 årene var emigrasjons bølgen på topp, da reiste også Hamsun til Amerika, i en alder av 23 satte han seg på båten. Reisepengene fikk han av velstående folk som familien kjente. Fra februar 1882 til oktober 1884 oppholdt han seg i Wisconsin og Minesota. Her fikk han jobb som gårdsgutt og butikk assistent. Etter hvert klatret han oppover og ble sekretær hos presten Kristoffer Janson i Minneapolis, det var noe han virkelig likte. Her holdt han noen religiøse foredrag og talte ved basarer. Han likte å se i Jansons bøker, der lærte han mye som forårsaket at han skrev ustanselig. Ennå lette han etter en personlig stil å skrive på. Oppholdet i Amerika tok brått slutt da han ble alvorlig syk. Legens diagnose var tæring, og ga Hamsun tre måneder å leve. Det skremte Hamsun, så han reiste tilbake, hjemme i Norge ble han fort frisk igjen. Antakelig var det bare en bronkitt eller en helt enkel forkjølelse.

Han fant seg et lite hus i Aurdal i Valdres. Her jobbet han som stedes poståpner for en liten periode, og i fritiden arbeidet han på en roman som aldri ble ferdig. Han drog til Kristiania i vinteren 1885, og det ble en ny sult periode for Hamsun.
Her skrev han noen mindre noveller og skisser i avisene som
 ikke vakte noe oppsikt.

Høsten 1886 reiste han tilbake til Amerika. I Chicago fikk han arbeid som trikkfører. Men byen ble for kjedelig for han så han ville forlate den, men hadde ikke penger så han skrev et brev til en millionær og ba om 25dollar, Hamsun fikk pengene. Millionæren mente at brevet var verdt prisen. Han brukte pengene til å reiste til Minneapolis, her likte han seg veldig godt, han fant seg en vennekrets og ble kjent som festtaler og foredragsholder innenfor et emigrantmiljø. Her fikk han utrolig mye erfaring ved å være journalist og foredragsholder. Amerika ga Hamsun mye stoff til noveller og romaner.

Sommeren 1888 reiste han til København og året etter holdt han noen foredrag der han baksnakket det amerikanske kultur. Noe av det han sa var ”Og denne amerikanernes trang til å lage scenestykker av alt mulig”. Dette ble også gitt ut i bokform ”Fra det moderne Amerikas Aandsliv”, et frekt og voldsomt skildring over kultur- og samfunnsforholdene i USA. Det gikk ikke som tenkt, og i en pressedebatt ble han beskyldt for uvitenhet og arroganse. Senere tok Hamsun avstand fra det han skrev og påsto det var bare en guttestrek. Nå tok han skrivingen for alvor og i forsommeren i 1890 kom boka ”Sult”.

Hamsun Dikter
De første sidene av boka sult ble skrevet ombord i Thingvalla mens båten lå i Kristiania underveis fra Amerika til København. ”Denne forunderlige by, som ingen forlater, før han har fått merker av den”, var en av de første setningene i boka, som han skrev fra bitre minner fra harde sult-vintre i Vaterland. Boka bygger på Hamsuns egne erfaringer, men det er ingen selvbiografi. Nå hadde Hamsun utviklet seg og mente at han burde endre på sitt navn. Fra Knud Pedersen via Knut Pederson til Knut Hamsund, Knut Hamsunn og til slutt ble det Knut Hamsun. En av grunnene til at han endret navn var fordi amerikanerne hadde det vanskelig for å utale navnet hans. ”Sult” kom som bok i 1890, ”Sult” ble Hamsuns store gjennombrud. Med hans nye psykologi, sin nye stil, sin nye virkelighets oppfatning ble ”Sult” et fantastisk verk i norsk litteraturhistorie. I den tida oppholdt han seg i Lillesand, Lillesand gav miljøbakgrunn til hans neste psykologiske roman, kanskje den merkeligste av alle hans bøker ”Mysterier”, som kom i 1893. Hamsuns neste romaner er blankere og mangler atmosfære. ”Redaktør Lynge” og ”Ny Jord” kom begge året etter ”Mysterier”. Her angriper Hamsun bysivilisasjonen som han mener er tom og overfladisk. Han fikk fram det at byen er falsk og naturen er ekte. I 1893 kom Hamsun til Paris, og her begynte fantasien å finne veien til eventyrlandet i nord. Han begynte med en roman om ”J.J. Rousseau”, som i midnattsolens land blir kjent med en nordlands pike. I de samme tidene offentlige gjorde han epilogen ”Glahns Død”, og sommeren 1894 fullførte han mesterverket Pan.

Hamsun skrev romaner, noveller, artikler til og med dikt. Men han likte ikke scenekunst, noen mente at det skyldtes at Knut hadde blitt sammenlignet med Ibsen og han likte ikke å bli sammenlignet med andre, fordi han hadde en egen stil og ingen kunne sammenlignes med han. Selv om Hamsun ikke likte teater skrev han fem skuespill, som har fått verdifulle oppsetninger i flere land. Russland var det første landet utenfor Norden der Hamsun vant stor publikum, der ble ”Livets Spill” fremført med stor oppmøte av mennesker.

I 1898 giftet Hamsun seg med Bergljot Bech, dette kjærlighets forholdet inspirerte hans siste 90års verk ”Victoria”.
Hamsun Utvikler Seg
Med sin sans for mystikk og sin forkjærlighet for det opprinelige og det uberørte måtte Hamsun føle en naturlig tiltrekning av Østen. Etter et lengre opphold i Finnland reiser han i 1899-1900 gjennom Russland, Kaukasus og Tyrkia. Reiseskildringen ”I Æventyrland” gir et livfullt inntrykk av Hamsuns møte med eldre og mer folkelig mennesker. Reisen gikk gjennom Georgia, fra det georgiske historie hentet han stoff til kjærlighetsdramaet ”Dronning Tamara”. Opplevelsen av fjellene i Kaukasus kan ha vagt trangen til å besøke Nordland. Etter hjemkomsten besøkte han for første gang på 21 år sin barndoms og ungdoms landsdel, der begynte han å på sitt dramatiske skuespill ”Munken Vendt”.

Hamsun skrev dikt/vers siden ungdommen, og i 1904 kom hans første og siste diktsamling ut. Hamsuns ”Vilde Kor” ble innledningen til den muntre frilufts-konserten som noen år senere ble spilt for fullt orkester av Herman Wildenveg. Han skrev ikke mer dikt, han mente han ikke fikk fram mye ved skrive dikt, så det sluttet han med. Nå var Hamsun 46 år gammel og det likte han ikke, han var nær femti, og bli gammel likte han ikke. Skuespillet ”Aftenrøde” ville vise at det var alderen som felte Kareno, hovedpersonen. I 1907 holdt han et foredrag i Studentersamfunnet, har sa han til de unge at tida, verden og århundret er deres, alt er de unges. Foredraget het ”Ærer de Unge”.

I 1906 ble Hamsuns første ekteskap, med Bergljot Bech fra 1898, oppløst. Våren 1908 møtte Hamsun en ny kvinne dette var den 26 år gamle skuespillerinnen Marie Andersen, som skulle spille en rolle i Hamsuns "Ved Rikets Port" på Nationalteateret. I 1909, i en alder av 50 giftet Hamsun seg, og Hamsun ble far til en barneflokk på fire. Hamsuns "Brev til Marie” er utgitt, det forteller om vanskeligheter, den store aldersforskjellen, hennes yrke, hans nerver, men også om et ubrytelig samhold.

Nær Slutten
Det var tydelig at Hamsun aldri likte den moderne sivilisasjonen. ”Jeg er fra jorden og skogen med alle mine røtter”. I årene etter drev Knut gården Skogheim i Hamarøy, ikke langt fra barndomshjemmet. Den legendariske karakteren Isak Sellenraa fra                                                                                                                      
 ”Markens Grøde” er meget lik Hamsun på mange måter, begge har samme drømmene om jorden. På gården Kråmo i Nordland skrev han meste av ”Markens Grøde” (1917). Boka gjorde stor oppsikt og han fikk Nobelprisen i litteratur for den, i 1920. I en alder av 59 blir Hamsun rik jordbruker og han kjøper seg storgård. Han kjøper Nørholm i Eide ved grimstad i 1918. Hovedbygningen var et kjempe bolig med hvite søyler foran hovedinngangen, akkurat sånn Knut ville ha det, empirelistisk. På Nørholm hadde Hamsun en egen dikterstue eller rettere sagt skrivekontor. Og her i dikterstua ble de neste bøkene hans skrevet. Den første boka het ”Konerne ved Vandposten” som kom i 1920, og tre år senere kom ”Siste Kapitel”. Det er tydelig at i disse to bøkene har Hamsun ikke vært helt på sitt beste. Han hadde følt seg uvel og sliten de to-tre siste årene, vinteren 1926 gjennomgikk han en psykoterapeutisk kur i Oslo, da han senere sendte brev til sin kone Marie, fortalte han at han følte seg mye bedre, ”Jeg føler meg fastere innvendig”, skrev han.

Siste Sprel
 I 1936 kom Hamsuns siste roman ut ”Ringen Sluttet”, på en anen måte sluttet ringen for Hamsun. Et langt og rikt dikterliv ender med et kapitel som ødelegger det hele.

Nå sto Hamsun åpent frem som tilhenger av Hitlers Tyskland og Nazismen. Knut sto fram som Nazist og sa seg enig med Hitler, egentlig skjønte han ikke hva Nazistene var. Men han oppfattet bevegelsen på en måte som fikk den til å svare til hans personlige idealer. Å sette enkeltmenneske høyt det var viktig, mente han. Hans sterke hat mot England spilte en stor rolle. Han sa til det norske folk ”forstå Tyskland som beskytter oss mot nye engelske overfall”
Slik snakk fikk han det norske folk mot seg, han fikk til og med anonyme brev der det sto ”forræder og svin”. Hamsun brydde seg ikke, det bare forsterket hatet hans mot det norske folk. Han mente at de var naive som ikke skjønte det. Knut fikk til og med et personlig møte med Hitler, han fikk være til stede på pallen der Hitler holdt en presentasjon. Møte ble en fiasko, Hamsun avbrøt stadig diktatoren. Hitler som ellers aldri ble avbrutt, ble meget irritert. Hamsun drog skuffet hjem.

Etter at forholdene begynte å roe seg mellom Norge og Tyskland, ble Hamsun beskyldt for landsforræder. I mai 1945 fikk han husarrest på Nørholm, om høsten samme året ble han sendt til gamlehjemmet i Landvik. Eiendommen hans ble beslaglagt. Det mest deprimerte punktet i livet hans er da han fikk en slik kommentar hos en psykolog i Oslo ”Han er ikke sinnssyk, men e person som har varig svekkede sjelsevner. Først i desember 1947 ble det ført straffe sak mot han i Grimstad. Han fikk en stor bot og alt av formue ble beslaglagt.

I 1949 gav den nitti år gamle dikteren ut ”På Gjengrodde Stier”, der han forteller hvor urettferdig alle var mot han de siste årene. Boka er delvis bygd opp av dagboknotater.
I en av de siste setningene i boka lyder slik ”På gamlehjemmet er han igjen den fattige som ikke eier noe annet i verden enn sitt rike sinn”.

Knut Hamsun fikk vende tilbake til Nørholm. Der døde han 19. februar 1952, 92 år gammel. 

Meningene
Det hadde vært harde tider. Han hadde vært blakk som en kirkerotte. Hardt kroppsarbeid. Lite eller ingen penger. Men hele tiden hadde han vært besatt av en eneste tanke: han ville bli dikter. Og ikke hvilken som helst, men en som skulle skape noe helt nytt, en som skulle gjennomføre en litterær revolusjon. Med seg i kofferten hadde han notater og utkast til en ny roman. Og de skulle vise seg og inneholde litterært sprengstoff. Sult er den første virkelige moderne roman i norsk litteratur. Ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng, markerer den begynnelsen på det som vi gjerne kaller den modernistiske prosa, den som vi forbinder med forfattere som Franz Kafka, Marcel Proust og James Joyce.

Hamsun og Nyromantikken (1890-1905)
Disse forfatterne, hadde ført arven fra Voltaire. Og det var gammelt, det de skrev passet ikke i tidene de levde i, mente Hamsun. Disse forfatterne var mer opptatt av samfunnet og ikke enkeltindividet. Men mot slutten av 1880 årene ble interessen for enkeltindividet sterkere. Og forfatter som svakt begynte med det var Ibsen og Garborg. Men det er Hamsun som for alvor tar et oppgjør med den forgående periodens dikting. I 1891 dro han på turné med noen litterære foredrag hvor han håner de "gamles stil" og krever å få egen stil. Hans siste foredrag var i Kristiania, hvor den gamle dikteren, Henrik Ibsen, satt på første benk og hørte på den unge opprøren. Hamsun fortalte at gjennombrudds forfatterne var ikke realistiske nok. Deres psykologiske skildringer var ufullstendige. Og de var ikke moderne nok. De ”gamle” forfatterne beskrev personer bare med et par karaktertrekk, mens mennesket i virkeligheten hadde mange flere trekk. Spesielt mente han Ibsen var meget firkantet i sin personskildring. Hamsun selv ville skrive bøker med "virkelig psykologi" i, og med det mener han bøker hvor han skildrer mennesket veldig nøye. Han vil gå under huden på de menneskene han skildrer. Forfatterne burde være mer opptatt av menneskets indre, sjela. Hamsun vill følge "tankens og følelsens vandringer i det blå, sporløse reiser med hjernen og hjertet”. Hamsun selv viste at hans ide om ”virkelig psykologi” ikke passet til alle mennesker, fordi det var alt for vanskelig slik at all kunne forstå det. Den passet menneske som hørte til den moderne tid.

Hamsun har ofte blitt kalt forelskelsens dikter. De kvinnene han skildrer i mange av bøkene sine, er ofte opplevd gjennom en forelsket manns øyne. De er uoppnåelige, mystiske og vanskelig å bli sammen med. Og mannpersonene hans gjør ofte de mest vannvittige ting, og det motsatte av det de selv vill. Eksempler på det i Hamsuns bøker er: forelskede menn som kaster skoen til sin elskede i vannet og en annen som spytter rivalen sin i øret. Skildringene av Edvarda og Eva i ”Pan” og av Victoria i romanen ”Victoria” er eksempler på det.

”Pan” kom i 1894. Det er en sentimental roman som lovpriser naturen. Handlingen er knyttet opp til Nord-Norge og den naturen Hamsun opplevde selv som barn. Det er en jeg-roman, og den handler om løytnant Thomas Glahn, forteller om en sommer i Nordland og en kjærlighetshistorie han opplevde med Edvarda, datteren til handelsmannen på stedet. Forholdet blir vanskeligere fordi Edvarda er over han i samfunnet.

Forholdet mellom fattig og rik er et vanlig motiv i mange av Hamsuns romaner. I ”Victoria”, som kom i 1898, forelsker møllerens sønn og slottsherrens datter seg. Men de kan ikke få hverandre. Boka ha en trist avslutning, Victoria dør av tuberkulose. Denne boka blir av mange sett på som en av vakreste kjærlighetskildringene i norsk litteratur.

Hamsun og Nyrealismen (1905-1925)
På 1900-tallet forandret Hamsuns diktning seg. Et viktig tema ble Hamsuns negative holdning til forandringene i samfunnet. Han reagerte særlig mot det nye by- og industrisamfunnet han mente at den nye tiden gjorde menneskene ulykkelig. Denne reaksjonen forsterker seg fra ca. 1910 og utover. I en rekke skildrende samfunnsromaner går han til kraftig angrep på den nye tid og oppfordrer menneskene til å vende tilbake til jorden igjen. Budskapet er klart. Slikt budskap finnes allerede i boka ”Under Høststjærnen” (1906). Hovedpersonen Knud Pedersen, forbanner byen og det moderne, samtidig som han lovpriser bonden og livet på landet. Men selv er han en vandrer som aldri klarer å slå seg til ro. Det finnes tydelig en lengsel tilbake til de "gode, gamle dager" i Hamsuns romaner. Og de gode, gamle dager, det var tiden før pengene og kapitalismen kom inn i verden. Menneskene var mer forsiktige den gang, og det ville han lære dem å bli igjen, uttalte han i forbindelse med i flere av sine romaner. Folk hadde kanskje ikke så mye å sløse med, men de var fornøyd med det de hadde. De kjente sin plass og strevet ikke etter å komme lenger opp i samfunnsklassen. Han mente forandringene fører til at folk mister sansen for ærlig arbeid. Før var menneskene mer tilfredse. Det er flere romaner som tar opp dette emnet, som dobbeltromanen ”Benoni” og ”Rosa” (1908), ”Børn av Tiden” (1938) og ”Segelfoss” (1915). I ”Benoni” forteller Hamsun om en fattig fisker, Benoni som arbeider seg opp til å bli en rik mann. Hamsun viser hvordan Benoni føler behov for å vise at han er blitt rik, blant annet ved at han tar på seg tre jakker på en gang en varm sommerdag. Slike ting mente Hamsun at penger førte til.

I romanen ”Markens Grøde” (1917) viser han at bonden Isak er lykkelig så lenge han lever i fred i naturen. Det moderne næringslivet fører bare til ulykke. For denne romanen fikk han Nobels litteraturpris for i 1920, som nevnt jeg har nevnt tidligere.

I åra fra 1927 til 1933 gav Hamsun ut de tre bøkene om August, ”Landstrykere”, ”August” og ”Livet lever videre”. Bøkene handler om moromannen og eventyreren August. I disse bøkene viser Hamsun hvor stor forteller han er. Også er det viktig å få med skrivestilen hans, han skrev på en særskilt, levende og frisk måte, basert på hans egen nordlandsdialekt. Ord, uttrykk, setningsoppbygging er tydelig dialekt preget, selv om han skrev på riksmål.

Knuts Program
• Realisme. Litteraturen skal være virkelig, dvs. den skal skildre livet slik den faktisk er. Norsk realisme i 1870-80-åra har vært for lite realistisk.
• Psykologisk realisme. Særlig viktig er den psykologiske realisme. Psykologisk realisme innebærer: Tidligere dikting hadde nøyd seg med å skildre handlinger og fakta - Hamsun ville legge større vekt på å skildre hvordan disse handlingene og fakta oppsto.
• Assosiasjonspsykologi. Innen for den psykologiske realismen vil Hamsun legge vekt på å skildre bevegeligheten, skiftningene, tverrkastene i et menneskes sjelsliv - skildre hvordan svake inntrykk kan sette fantasien i sving og skape assosiasjoner i mange retninger.
• Ingen læring eller samfunnsreformasjon. Diktingen skal ikke moralisere eller belære eller forsøke å reformere samfunnet. Hans eneste oppgave er å fortelle sannheten om det enkelte menneske.
• En ny stil. For å kunne realisere sitt kunstneristiske program trengte Hamsun en ny stil. Han måtte hente nye verdier, nye toner ut av språket - han måtte gjøre språket til et smidigere redskap for å få oppmerksomheten.

Hamsuns Skrivematerialer

Romaner
Den Gaadefulde   1877
Et Gjensyn 1878
Bjørger                          1878
Fra Det Moderne Amerikas Aandsliv 1889
Sult 1890
Mysterier  1892
Redaktør Lynge   1893
Ny Jord    1893
Pan  1894
Victoria   1898
Sværmere   1904
Under Høststjerne 1906
Benoni     1908
Rosa 1908
En Vandrer Spiller med Sodin 1909
Den Siste Glæde  1912
Børn av Tiden    1913
Segelfoss By     1915
Markens Grøde    1917
Sproget I Fare   1918
Konerne Ved Vannposten 1920
Siste Kapitel   1923
Landstrykere     1927
August     1930
Men Livet Lever  1933
Ringen Sluttet   1936
Paa Gjengrodde Stier   1949

Noveller og Reiseskildringer
Siesta     1897
Kratskog   1903
I Æventyrland    1903
Stridende Liv    1905

Skuespill
Ved Rigets Port  1895
Livets Spill     1896
Aftenrøde  1897
Munken Vendt     1902
Dronning Tamara  1903
Livet i Vold     1910

Dikt
Det Vilde Kor    1904


Sult
Boka jeg leste ble utgitt Juli 1990, av forlaget ”Den Norske Bokklubben”, boka var ganske gammel. Den hadde grønt innbinding der det sto ”Knut Hamsun Sult” på forsiden. Ikke særlig fengende, men kanskje det som var meningen. Boka hadde 213 sider, fordelt på fire stykker.
Skriftstørrelse var ganske bra, omtrent på den størrelsen du leser nå.

Etter 5-6 ganske lite vellykkete bøker, slo Knut Hamsun endelig igjennom i 1890. Med romanen ”Sult”. Handlingen er ganske enkel, den handler om en ung mann, som forteller om tidene der han gikk å sultet i Kristiania i begynnelsen av 1880-åra. Boka er en jeg-roman, og vi leser om hvordan jeg-personen forsøker å bli forfatter. Forholdene blir verre og verre for han, og på sin jakt etter næring til kropp og sjel, kommer han bort i mange rare episoder, ofte satt i gang av hans egne impulser og innfall. Til slutt blir sulten og de rare episodene et stort problem for han, så han tar en jobb på en båt og forlater byen, han reiser til England.

 Boka bygger på Hamsuns egne opplevelser da han gikk rundt og sultet i Kristiania, men det er ingen selvbiografi. Sult består av en rekke episoder fra den navnløse jeg-personens vandringer i Kristianias gater og samtalene han fører med menneskene han møter. Disse personene utgjør et galleri av individer som - lik hovedpersonen selv - befinner seg på bunnen av samfunnet som det heter i en bokanmeldelse. En særlig rolle spiller i boka, en gledespike som "Sult-helten" gir det merkelige navnet Ylajali. I det hele tatt skaper denne ”jeget” sitt eget univers. Størst plass i boka eller analysene som forfatteren selv liker å kalle den, opptar imidlertid de tankene som hovedpersonen gjør seg om sin egen tilstand, og de fantasiene som sulten setter i gang. Gang på gang er han i ferd med å bukke under. Han eier ikke penger. Han blir kastet ut av det kottet han bor i, og han må stampe nesten alt han har, også det han står og går i. Men bemerkelsesverdig nok - hvis han får tak i penger, gir han dem gjerne vekk på stedet. Egentlig er det ikke av medlidenhet han gjør det, men først og fremst for å stive seg selv opp, for å spille stor mann. Han vil holde æren og selvrespekten i behold. Tross sin elendige tilstand er ikke denne mannen noen hvem som helst. Han sitter på benkene i parken og skriver filosofiske artikler, og målet hans er å bli dikter. Han føler seg høyt hevet over andre mennesker. Han er et nervemenneske, splittet og med et "delikat fantasiliv". Denne jeg personen er helt "hypnotisert" av sulten. Han sitter i parken til langt på natt for å finne på noe til en artikkel eller et innlegg som han kan gi til ei avis for å få en fem kroner for.

Selv om han er fattig som ei kirkerotte, tåler han ikke at andre hakker ned på han. Han lyver og finner på gode unnskyldninger slik at han skal høres rik og betydningsfull ut. F. eks han glemmer blyanten sin i vesten som han pantsetter, han går tilbake og dikter opp en historie om at blyanten er symbolsk for han siden det var med den blyanten han skrev sin første store roman. Men han klarer seg altså - og det takket være to ting, sin fantasi og sin evne til å late som han er en annen enn den han er. Han er en løgnhals av dimensjoner. Han bløffer for å skjule sin egen elendighet for seg selv og andre. Og han fantaserer seg inn i en annen verden enn den tragiske han lever i. Han setter navn på tingene - nye og overraskende navn som han selv dikter opp. Han er en dikter - det er det som redder ham.
 
Handlingen i boka foregår i Kristiania i 1886. Kristiania var på den tiden landets største by og hovedstad. Forskjellen mellom fattig og rik var veldig stor. Vi møter noen rike venner av denne jeg - personen, men jeg - personen later som om han ikke kjenner dem. Han tenker mange ganger på og spørre etter penger av de, men blir selv flau av denne tanken. Ellers finnes det ingen tydelig skildring av Kristiania i boka.
Temaet i "Sult" er som følger, forfatteren har fulgt en svak menneskesjel som har interessert ham. Forfatteren vil fortelle om hvor vanskelig det er å være fattig og stå for det man er.

Boka ble en stor suksess og vekte stor oppsikt i de litterære miljø både i Norge og i København. "Sult" er en psykologisk roman, som tar sikte på å skildre det indre livet til mennesket. Hamsun skildrer ikke sulten som noe sosialt problem, men prøver i stedet å skildre reaksjonene og handlingene.

Boka er delt i fire kapittel som hver kan regnes som en hovedbok, der hver del skildrer kriser i jeg-personens liv. I de tre første delene får han hjelp økonomisk når nøden nærmer seg krise. Men i siste delen, er han så nedbrutt både fysisk og psykisk at han velger å forlate byen.

Fortelleren, jeg-personen, i boka er altså denne unge skribenten. Det er han og hans opplevelser i Kristiania historien er bygd på. Alle andre personer, ting og handlinger har bare interesse, og er viktige hvis de interesserer jeg-personen. Gjennom handlingene til jeg-personen får vi inntrykk av at han er delt i to; en forteller og en skuespiller, og hele tiden merker vi konflikten mellom disse to partene. Den ene parten handler impulsivt og levende til alle ider og påfunn som kommer jeg-personens sinn. Den andre er mer kontrollert og "skikkelige" delen, prøver å stoppe sitt andre jeg før han går for langt. Den "skikkelige" delen skjemmes ofte over sin "partner", og i mange tilfeller forårsaker han "partneren" straff som å kjefte på han og ta kvelertak på han.

Vi får vite svært lite om den unge skribenten, men vi forstår at han har sett bedre dager, økonomisk. Vi får heller ikke vite noe navn, men blir kjent med han gjennom måten han tenker, taler, handler og reagerer, og måten han oppfører seg på sammen med andre. Slik får vi selv danne vår egen mening om fortelleren, og godta og forstå han slik vi ser han. Som før nevnt har han opplevd bedre dager økonomisk. Han er lutfattig, og eier ikke stort mer enn skrivesakene sine og den fillete dressen han går i. Ofte må han ta i mot bidrag og penger han får ved å tigge, selv om han hater det. Slike tilfeller blir det konflikt mellom den skikkelige delen av skuespilleren som er for stolt, og den andre parten som reagerer spontant og uten nærmere omtanke.

Fortelleren har en utrulig frodig fantasi og et aktivt og energisk "indre liv". Dette blir mest synlig når han sulter, da nærmer fantasiene seg av og til vanvidd. Den indre aktiviteten og fantasien setter i gang tanker, drømmer og merkelige handlinger, som ofte kan virke ubevisste og unødvendige. Innerst inne er det likevel kanskje et tåpelig forsøk på å flykte fra sin egen fattigdom.

En stor del av denne flukten dreier seg om rollespill, der han dikter opp personer som han prater med, drømmer om eller spiller selv. I disse oppdikta rollespillene forteller han andre, at han er mye bedre enn det han er. Han er kjepphøy, svarer raskt på alle tiltaler som kan forbindes med fattigdommen og elendigheten hans. Passer ikke dette, setter han i gang en prat om at han har en stor artikkel på vei, som "nok skal gi meg minst 10 kroner".

Bare en gang bryt han ut av rollespillet sitt og avslører seg for Ylajali, som han kaller denne vakre og mystiske kvinnen han blir forelska i. Etter et kort forhold tar lykkerusen en brå slutt, da hun oppdager hvor dårlig tilstanden hans egentlig er. Selv om kjærligheten framdeles er der, blir det ikke noe mer, og jeg-personen utvikler nærmest et hat til Ylajali, i et forsøk på å heve seg over hun.

Nå når noen vet hvor ille det er med han, blir det vanskeligere for han og lure seg selv, og han føler seg enda fattigere enn før. Tidligere var han en ung pen mann, men han blir etter hvert avmagra og syk, og begynner å hate seg selv noe intenst. Men Skrivegleden og talentet har han i behold, men artiklene hans blir for urealistiske og festlig etter som han blir mer og mer opptatt av sulten, og til slutt mister han evnen til å skrive. Fantasien løper løpsk, og den unge skribenten balanserer etter hvert på grensa til galskap, fullstendig nedbrutt psykisk, fysisk og moralsk.

Dette er et lite oppløftende tema, men i Hamsun sine øyne blir ikke romanen slett så alvorlig likevel. Selv om jeg-personen til tider hater seg selv, men han går aldri til grunne. Smertene og plagene har han hele tiden, men ut i boka begynner man å merke en glede i det hele. Han gleder seg over å overvinne problemene sine. Det virker som om han driv dette spillet videre og videre for å se hvor langt ned han kan komme. I siste liten hopper han av og sitt vinnende igjen, i en fornøyd glede over å ha oppdaget at han ikke er gal, at han ikke er fortapt. Det er som om en del av han ikke hold ut sulten, hjemløsheten og fattigdommen, men den andre delen nærmest nøt den håpløse situasjonen. Når den ene delen hadde gitt opp, ga den andre håp til drømmene om romantikk og velstand - om et bedre liv.

Det er nok tilstanden til et slikt splitta sinn Hamsun kaller "aldeles uforklarlige sansetilstander; en stum årsaksløs henrykkelse, et pust av psykisk smerte, en fornemmelse av å bli talt til fra det fjerne, fra luften, fra havet".

Boka slutter altså med at han blir med et skip til England, og forlater både byen og romanen han har kjempa slik med. Men selv om han gir opp kampen, er han likevel vinneren: Han er framdeles helt og fullt seg selv, til tross for de store tapene og de mange skamfulle opplevelsene.