Knut Hamsun - "Sult"
Forord
Da jeg fikk denne oppgaven ble jeg på en måte glad, jeg så det som en måte å kunne forbedre meg i Norsk faget, det er ingen hemmelighet at jeg er bedre til å skrive et prosjekt enn en stil på en dag. Så jeg ble faktisk litt glad for en oppgave. Jeg bestemte meg tidlig for å ta en kjent Norsk forfatter som helst skulle være gammel og det var lett å finne stoff om. Da falt jeg ganske fort på Knut Hamsund, da stod jeg mellom to bøker enten ”Sult” eller ”Markets grøde” ut ifra intuisjon tok jeg ”Sult” den hørtes kanskje mest spennende ut så jeg valgte den. Jeg så den som en stor fordel å velge Knut Hamsund fordi han kanskje er den mest omstritte og flinkeste forfatteren gjennom Norges historie og han skrev i Nyromantikken som det var lett å finne noe å skrive om så jeg var sikker på at Knut Hamsuns ”Sult” var det beste valget for meg.
Knut Hamsun (1859-1952)
Innledning
Hans skrivetrang lignet i sin opprinnelighet et fysisk behov, han fikk trykt sin første bok i 18-årsalderen, men han famlet lenge etter et stoff og en litterær teori som kunne utløse hans store evner. Først i 1888 ble særtrekkene i hans skrivemåte synlige. Hamsun var 29 år gammel da han i en avisartikkel om ”unitarprestens og forfatteren Kristofer Janson” vi fikk se at han skrev romantisk og ikke realistisk som alle de andre store forfattere. Bruddstykke av Sult som ble trykt i en dansk avis fra samme år innfridde kravet om en psykologisk dikting. Knut Hamsun ville utfordre det borgerskapet som nå var oppslukt i realismens samfunnskritikk. Pressedebattene etter foredragene viste at han hadde klart å erte på seg litteraturpublikumet. Han fikk høre at han var en ”reklamemaker” og en ”friskfyr” som var veldig uvanlig på den tiden. Trangen til å skape seg et navn hørte uten tvil med til hans strev for å oppnå noe stort. I 1920 nådde Hamsun toppen da ble han verdenskjent og han fikk Nobelprisen for ”Markens Grøde”, men veien til berømmelsen var lang og hard.
Barndom-Ungdom
Han ble født i Lom som fjerde sønn av Tora og Peder Pedersen. Da Hamsun var tre år gammel, flyttet familien til Hamsund i Hamarøy i Nordland. Der overtok faren driften av den lille gården til svogeren, Hans Olsen. Olsen hevdet at Hamsuns far skyldte ham penger, og som en del av tilbakebetalingen satte faren sønnen i arbeid hos svogeren. Hamsun ble ikke spesielt godt behandlet i forbindelse med dette arbeidet.
Hamsun fikk ikke noen skikkelig utdannelse, men han leste mye i tiden hos onkelen. I 1873 stakk han av fra Hamarøy og reiste tilbake til Lom, der han tok seg arbeid i en butikk.
En ung skriver spire
Året etter dro han tilbake til Hamarøy. Bare 18 år gammel utga han romanen "Den gaadefulde". Boken ble utgitt under navnet Knut Pedersen Hamsund. Etter at han noen år senere, i 1884, møtte Mark Twain, skrev han en artikkel om den amerikanske forfatteren. En trykkfeil i denne artikkelen utelot d-en i Hamsund. Hamsun likte denne tilfeldige navneendringen, og han brukte det nye navnet fast deretter.
Med økonomisk støtte fra kjøpmann Zahl på Kjerringøy reiste han i 1879 til Hardanger, der han skrev sin andre roman, "Frida". I København opplevde han det nederlaget at romanen ble tilbakevist av selveste Friederich Hegel. Forsmedelsen ved å bli tilbakevist ble ikke mindre da Bjørnstjerne Bjørnson rådet ham til heller å tenke på en karriere som skuespiller.
I 1878 flyttet Hamsun til Kristiania der han levde i dyp fattigdom. Både denne tiden samt erfaringene fra København danner mye av grunnlaget for romanen "Sult". Mellom 1882 og 1884 reiste Hamsun omkring i USA. Etter et par lite suksessrike år i Kristiania dro han igjen til USA (1886-1888), der han nok en gang reiste rundt og samlet inntrykk. I løpet av tiden i USA livnærte han seg ved en lang rekke jobber (sporvognskonduktør, journalist, gårdsarbeider, foreleser, osv.). Reisene til USA resulterte i "Fra det moderne Amerikas Aandsliv" (1889), en nedlatende beskrivelse av forholdene i Amerika.
Gjennombruddet
Endelig kom gjennombruddet med romanen "Sult" i 1890. Sult ble i 1890 en stor litterær suksess. Den regnes blant de sentrale romaner i moderne europeisk litratur, og tok for seg det tyvende århundres skildringer av enkeltmenneskets sjeleliv i det moderne samfunnet. Det er verdt å merke seg at Hamsun selv ikke ønsket å bruke begrepet "roman" om verket. Dette kan tyde på at han på mange måter opplevde boka som delvis selvbiografisk.
I foredragene "Fra det moderne Amerikas Aandsliv" og "Det ubevidste Sjæleliv" gikk Hamsun direkte til angrep på realistisk litteratur. Han ønsket en litteratur som unngikk å være sosialt moraliserende, men derimot konsentrerte seg om underbevissthetens reaksjoner. Den nye litteraturen skulle skape unike individer, ikke typer, helter så den måtte dermed være sterkt subjektiv. Vi møter disse tankene fullt og helt i "Sult" så vel som i den senere romanen "Pan". I begge disse romanene benytter Hamsun også førstepersonssynsvinkel. Dette er et effektivt virkemiddel for å skape et nært forhold mellom leseren og jeg-personen, og det gir leseren god anledning til å følge jeg-personens tanker og refleksjoner. Det må nevnes at Hamsun allikevel ganske raskt skiftet til tredjepersonssynsvinkel. Han bruker imidlertid denne synsvinkelen på en høyst personlig og subjektiv måte ved å la den ligge stort sett sammenhengende hos kun en person, som i tillegg presenterer sine tanker gjennom omfattende bruk av indre monolog, som i ”Markens Grøde”.
Hamsun en etablerer seg som forfatter
"Sult" etablerte Hamsun som en forfatter med tyngde, og sterkt oppmuntret av dette tillot han seg å kritisere forfattere som Henrik Ibsen og Leo Tolstoj. I romanene "Mysterier" (1892) og "Pan" (1894) presenterte Hamsun sin forakt for demokratiet og beundringen for Nazistenes overmenneske.
Som nevnt finner vi ikke noe sosialt engasjement i de tidlige romanene til Hamsun. Det er allikevel ikke vanskelig å se glimt av forfatterens samfunnssyn. Han er klart imot det rangsystemet som er oppstått i samfunnet, han sier at det er forkastelig at man ikke skal få gifte seg med hvem man vill. I "Victoria" (1898) møter vi et kjærlighetsforhold mellom den fattige gutten og den rike jenta. Dette var et vanlig motiv på denne tiden, og Hamsun lar typisk nok forholdet ende tragisk ved at Victoria dør. Det skjeve rangforholdet mellom mann og kvinne gjør nok en gang kjærligheten håpløs.
Hamsun hadde på denne tiden nettopp giftet seg med Bergljot Gopfertin, en 25 år gammel kvinne som hadde vært tidligere gift med en østerriker. I 1902 fikk de en datter, som ikke overraskende ble døpt til Victoria. Ekteskapet påvirket ikke Hamsun til å leve et rolig familieliv. Tvert i mot reiste han mye, bl.a. til Finland og Russland, og levde et meget aktivt sosialt liv. Dette gjorde nok ikke Hamsun til den letteste å være gift med, og i 1906 ble det skilsmisse. Tre år senere, i 1909, giftet han seg på nytt, denne gang med Marie Andersen, en 23 år yngre skuespiller.
I 1911 flyttet Hamsuns til en gård i Nordland. Han hadde allerede lagt flere av sine romaner til Nord-Norge, og kjærligheten og tilknytningen til denne landsdelen slo fullt ut i romanen som gav ham Nobelprisen i litteratur, "Markens Grøde" (1917) Etter utgivelsen av "Markens grøde" flyttet familien Hamsun til gården Nørholm ved Arendal, der forfatteren bodde som bonde og forfatter til sin død i 1952.
Nazisten og Fascisten Hamsun
I mellomkrigstiden ”trakk Hamsun seg inn i seg selv” som det står skrevet i litraturhistorie boka, og han ble psykoanalytisk behandlet etter et mentalt sammenbrudd. Etter dette skrev han romanene "Landstrykere" (1930), "August" (1930) og "Men livet lever" (1933).
De politiske konfliktene i mellomkrigstiden og oppbyggingen mot den andre verdenskrig førte Hamsun over til det som de fleste nordmenn oppfattet som den gale siden altså på nazistenes side. Hans gamle sympatier for Tyskland og tysk kultur drev Hamsun til aktivt støttearbeid for den tyske okkupasjonsmakten i Norge, og i forbindelse med landssvikeroppgjøret etter krigen ble han rettsforfulgt for sine tyskvennlige aktiviteter under krigen. Som en liten digresjon i denne viktige litteraturhistoriske biten kan nevnes at tyskerne var svært interessert i å kunne bruke støtten fra den verdenskjente forfatteren Hamsun i sin propaganda under krigen. Han fikk til og med anledning til å besøke Hitler i Berchtesgaden i 1943. Der benyttet han visstnok anledningen til å kritisere de tyske troppenes framgangsmåter i Norge, noe som falt Hitler svært tungt for brystet.
Resultatet av rettsoppgjøret etter krigen ble at Hamsun fikk diagnosen ”varig svekkede sjelsevner” samt en bot på 425.000 kroner, ironisk nok så har Hamsun i mange av sine bøker skrevet om personer som er psykisk tilbakestående. Det bør og nevnes at Marie Hamsun fikk en fengselsstraff på tre år for landsfiendtlig virksomhet. I 1949 utga den store forfatteren sitt siste verk, "På gjengrodde stier". Boka er Hamsuns forsøk på å redegjøre for sine synspunkter, og den forteller om hans opplevelser under rettsoppgjøret etter krigen. Når man leser denne boken, framstår det som forunderlig at den er skrevet av en mann som mottok diagnosen ”varig svekkede sjelsevner” bare et par år tidligere. Boken ble umiddelbart utsolgt, noe som viser hvilken stilling Hamsun hadde i Norge. Knut Hamsun døde 19. februar, 1952.
Litterær periode
Sammendrag
”Det var den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…” Slik begynner Sult, og som du sikkert har klart å oppfatte så foregår handlingen i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Boka handler om en navnløs jeg-person som prøver å tjene til livets opphold ved å skrive artikler og noveller til aviser. Han lever i en liten rønne, ganske sentralt i Kristiania der han sitter på sin skrivepult og skriver sine verk. Etter hvert som hans fantasi og skrivelyst begynner å svinne så for han problemer med både å betale husleien og få tak i noe å spise på. Så han blir kastet på dør, etter hvert som timene og dagene gikk ble han bare mer og mer sulten. Han hadde klart å finne ly i et blikkenslagerverksted der han sov om nettene. Han hadde vanskelig for å skrive med sulten pressende på, Men han prøvde så godt han kunne og skrive noe, men det var vanskelig når han var så sulten og ikke eide engang et sted å sove. Derfor gikk han til pantelåneren og pantet vesten sin og gikk og kjøpte en stor bagett. Deretter gikk han i Frognerparken og skrev en artikkel. Da han var ferdig og satt på benken for å nyte den deilige følelsen av å både ha skrevet en artikkel og for å ha fått i seg litt mat, så går det to tjenestepiker forbi. Han syntes så vell om den ene så han begynner å forfølge dem. Da de hadde kommet fram og hadde gått inn i huset så begynner jeg-personen og rope etter henne med et navn som han hadde diktet opp ut ifra ingenting, Ylajali. Hun kom ut på balkongen, men da gikk han sin vei. Da gikk han i skam for å ha forfulgt den unge piken og ropt og plaget henne. Da han kom til parken igjen så han en mann med en pakke i hånden, da ble han så nysgjerrig at han gikk bort til mannen og begynte å prate til han om en sjømann han hadde diktet opp som het, Happolati som tilsynelatende mannen også viste om. Og i sin frustrasjon og sinne over at mannen kunne våge å lyve til han, så diktet han opp bare mer og mer fantasifulle og vanvittige ting om denne fantasifiguren, Happolati.
Til slutt så ble han så sur at han reiste seg fra benken og begynte å banne stygt til mannen på benken, så gikk han sin vei. Neste dag gikk han og solgte artikkelen han skrev dagen før for ti kroner til en Avis. I sin fryd over å ha penger igjen gikk han inn på en cafè og kjøpte seg biff til lunsj, i sin forskrekkelse over at biffen kostet 3 kr. og at han så ikke hadde noen vest og knapper på sin frakk sprang hen ut i skam, etter å ha betalt for seg. Da fant han det best å finne seg en egen leilighet til vinteren kom også for å kunne klare å skrive igjen. Han fant seg en liten rønne, nesten lik hans tidligere leilighet som han leide til en mann. Nå tenkte han at med egen leilighet så for jeg tilbake inspirasjonen og fantasien min igjen. Men det gikk ikke som han hadde håpet. Han fikk fortsatt ikke til å skrive og det begynte å bli smått med penger igjen, så sulten begynte å ta tak igjen. Da bestemte han seg for å skrive noe igjen, men det var vanskelig for sulten krøket ham og fikk han til å hallusinere. Ikke nok med det så hadde han ikke noe varme eller lys på rommet sitt så det ble vanskelig å skrive. Han gav opp, og neste dag ble han kastet på dør igjen. Men denne gangen klarte han å overtale vertskona at hvis han bare fikk noen flere dager på seg skulle han betale. Det gikk kona med på men han måtte ligge på kjøkkengulvet i hennes hus. Men det var godt nok for han. Da han kom inn i huset ble han forskrekket over synet på at to unger stod og plagde en eldre mann ved å stikke strå inn i hans ører, mens ungenes far så på og lo. Han torde ikke å si noe mot dem fordi han ikke kunne bli kastet på dør pågrunn av hans frekkhet, det kunne fort koste ham livet ute i den kalde januar vinden. Så han gikk in på kjøkkenet for å skrive på stykket sitt.
Han kom godt i gang, men han fikk ikke helt til slutten på skuespillet sitt, det var som hjernen stoppet når han skulle skrive slutten. Han fant ingen annen råd enn å gå seg en tur ut. Da han kom ut traff han Ylajali, som stod på et hjørne. Han gikk bort til henne og ba om unnskylding for episoden i parken sist og unnskyldte seg med et han var full. På denne måten trodde Ylajali at han var en vanlig mann med et rusproblem. Grunnen til at hun stod der var at hun tenkte å invitere han med hjem, siden hun var alene hjem. Han ble med og etter den natten tenkte han at han hadde nok inspirasjon til å skrive ferdig skuespillet sitt, men da han ikke fikk det till rev han stykket i stykker og gikk ned på bryggen der han satte seg på en benk. Mens han satt der så han en båt som holder på losse på varer. Da så han sjansen sin til å komme seg bort fra elendigheten, så han gikk om bord og tryglet kapteinen om å få bli med skuta som en matros eller noe lignende. Og etter mye om og men fikk han til slutt være med skipet til England og boken slutter med setningen: ”Ute i fjorden rettet jeg mig op engang, våt av feber og matthet, så inn mot land og sa forvell for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem…”
Miljø
Handlingen i boken foregår på høsten til vinteren i Kristiania, rundt 1880-1890.
Kristiania var under forandring på den tiden. Folk begynte å flytte fra landet og inn til de store byene for å søke lykken. De fleste måtte jobbe i fabrikker der de jobbet tolv timer dagen og fikk så vidt råd til mat til seg og familien. Så det var harde kår.
Hovedpersonen i boken hadde flyttet inn fra landet og hadde derfor ingen familie og bare noe få bekjente. Han levde i en liten rønne, som han selv likte å kalle en leilighet, men som egentlig var bare ett rom med en seng og en skrivepult. Som sagt så hadde han få venner de var heller ikke på toppen av den sosiale rangstigen, men de var snille og hjelpsomme og gjorde det de kunne for å hjelpe hverandre.
Handlingen foregikk om sen høsten så været var ikke bestandig helt på topp, det både regnet og sluddet så det var til tider både kaldt og vått. Han levde under vanskelige kår og hadde derfor også dårlig med mat og klær. Han måtte faktisk selge bort alle klærne som han hadde til overs for å kjøpe seg mat og faktisk strakk han seg så langt som å prøve å selge knappene på frakken sin for å få en liten ussel matbit. Han strever med å få nok penger til å kjøpe seg mat, han lever av å skrive avisartikler, så uten mat fikk han ikke til å skrive. Og på den måten kom han inn i en veldig ond sirkel som det ble veldig vanskelig å komme seg ut av. Så han lever på kanten av det som er utholbart for et menneske.
Han kjente nesten ingen i byen, de han kjente var et par redaktører, hun som jobbet i bakeriet over gaten og verten. Men han møter mange personer i løpet av boken. En av dem er Ylajali. Vi får aldri vite navnet hennes, men han kaller henne for Ylajali. Vi for møte henne to ganger i boken den første da jeg-personen følger etter henne og en venninne i parken. Jeg får inntrykk av at hun blir så oppslukt av jeg-personen at hun går og oppsøker han og deretter møter han den andre gangen. Hun er ganske spesiell fordi det er bare hun i hele boken som oppsøker jeg-personen. Selv om de bare treffes to ganger før han drar spiller hun en viktig rolle fordi da får han åpnet opp øynene og begynner å tenke litt nytt og at han forstår at han ikke er alene her i verden. Han bor en periode inne hos verten mens han prøver å betale for leiligheten sin. Inne der er det mange som bor. Han for en liten krok på kjøkkenet der han sover. Mens han bor der er ser han mange ting han vill ta avstand fra, men han tørr ikke p.g.a. redsel av å bli kastet på gaten. Han ser at en gammel lammet person i huset blir plaget av et par unger, mens faren står og ler. Det kommer aldri fram noen objektive meninger i boken om personene og hvordan de oppfører seg fordi leseren får bare vite hvordan jeg-personen oppfatter folkene og det kan ofte være vanskelig å skille mellom fiksjon og virkelighet.
Personkarakteristikk
Boken ”Sult” er skrevet i jeg-form, du følger en fortapt navnløs skribent gjennom en seinhøst på slutten av 1800-tallet. Uten å ta i alt for mye så kan jeg tørre å påstå at jeg-personen i boken er litt sinnsforvirret til tider. Han er veldig spontan og vurderer hver situasjon som vidt forskjellige mennesker. I det ene øyeblikket kan han være stille og beskjeden og vil helst gjemme seg bort, mens i det andre spralter rundt på Karl Johan og banner som en annen tulling, som han tilsynelatende er.
Han lever i et lite skur i en av de mindre attraktive strøkene av Kristiania som han selv vill ha sagt det. Han er veldig opptatt av at ingen skal finne ut hvor fattig og hvor elendig han ar det. Han kan komme opp med de villeste løgner om hvorfor han har dårlige klær og lukter vondt, som om han var full kvelden før og sovnet ute og ble runnstjålet og lignende. Som sagt så har han ikke så alt for mye å rutte med, faktisk klarer han ikke å betale leien på skuret sitt så han blir hevet på dør. Han er jo skribent så han er avhengig av å skrive for å tjene noe til livets opphold. Så i tider med lite inspirasjon og dårlig bosituasjon blir det dårlig med mat. Sult er det sentrale temaet i boken som du kanskje har forstått allerede. Han har i perioder vanskelig for å skrive og deretter dårlig med mat. Man skulle tro at han skulle se tungt på livet med lite penger og mat, men han klager sjelden. Men så handler ikke boken om hvordan han syter men om hvordan han takler det både fysisk men ikke minst det mentale. Hvordan hans sjel sulter etter noe. Det er kanskje ikke mat han lengter etter?
Min oppfatning er at det er å være sosial og ha venner og familie er det han lengter etter, men så klart det hjelper ikke akkurat på at han ikke har noe mat. Som tidligere nevnt så er han litt mentalt forstyrret så han kan finne på å dikte opp de villeste historier og påfunn som for eksempel da han så en mann i parken med en interessant pakke i hånden i Frognerparken. Da gikk han bort til han og begynte å snakke om en sjømann han tydeligvis kjente. Samtalen begynte med at jeg-personen spurte om sjømannen kjente en mann han hadde diktet opp i farten som han kalte Happolati og var en anerkjent og rik mann i et land han ikke viste navnet på. Det ikke han regnet med var at sjømannen også viste om mannen, i hans forargelse og frustrasjon over at denne ynkelige sjømann turte å lyge han rett i ansiktet uten å skamme seg eller gjøre noe med det, så diktet han opp bare mer og mer vannvittige historier om denne eksotiske mannen.
Til slutt så klarte han ikke å høre på hans samtykke lengre og også fordi han ikke klarte å bevise at han løy uten å avsløre selv at han løy så det rant, så han gikk sin vei, men før han gikk så bante han så stygt at nesten hele parken hørte det til mannen. Det er vel et godt bevis på at jeg-personen i denne romanen ikke er helt ved sine fulle fem til tider, men det man skal merke seg er at han har det vanskelig og har sultet i flere dager i strekk og har ingen å gå til og nesten ikke et sted å gå til heller. Det skal jeg-personen ha han gikk ikke rundt og klagde på hvor ille han hadde det, men allikevel synes man synd på han fordi beskrivelsen og skildringene er så gripende realistiske og velskrevne. Jeg-personen oppsøker personer på den måten som jeg har fortalt om litt før fordi han har total mangel på å være sosial. Jeg har den oppfatning av at han har problemer med å omgås andre, men hat han så inderlig vil det. Derfor prøver han så godt han kan, men han vet ikke helt hvordan han skal oppføre seg sammen med andre.
Hvordan hovedpersonen utvikler seg
Jeg-personen i ”Sult” starter som en ny og fremadstormende artikkelforfatter fra landet, han var kanskje ikke helt forberet på hvordan livet var i byen og hvor tøft det var å overleve av å bare skrive. Men etter hvert som ting begynner å stritte imot, han får ikke solgt artiklene sine, han begynner å få lite penger, problemer med husleien så når alle disse tingene skjer på en gang så begynner han å deppe. Etter hvert har han heller ikke penger til mat og han begynner å sulte. Det går utover både skrivelyst og skrivekapasitet og uten å skrive har han ikke noe livs grunnlag. Han skal ha ros for hans livsmot og at han ikke gir opp med det første. Han står på, men det er ikke alltid det er like lett når han blir kastet på gaten og blir både blir avist av fattigfolk. Han kommer seg over den verste elendigheten, men fortsatt så sliter hen med den økonomiske biten, så han orker ikke mer storby maset og tar seg jobb på en båt som matros til England. Så han utvikler seg fra å være en ung fremadstormende skribent til å bli mer og mer nedslitt av den tøffe virkeligheten helt til han tilslutt ikke orker mer og stikker av til England.
Hvordan forfatteren bruker språket
Jeg syns Knut Hamsun har vært fantastisk til å bruke språket i ”Sult”. Han har utnyttet hvert ett ord i Norsk til det ytterste og det er meg en sann fornøyelse å lese noe så velskrevet som ”Sult”. Det er som om du leser et dikt på 200 sider. Jer er veldig imponert over hvordan Knut Hamsund har klart og skrevet noe så flott å gjennomført som ”Sult” og jeg skjønner godt hvorfor ”Sult” er regnet som en av kronjuvelene innen Norsk litteratur. Han har noen fantastiske skildringer av hovedpersonens sult og psykoser og hans tankereferat fra hovedpersonens ikke helt normale syn på omverdenen. Jeg vil tørre å påstå av at dette er noe av den ypperste litteratur man kan finne. Knut Hamsun har en egen evne til å kunne sette sammen språket og ordene på at til slutt blir det ikke bare en haug med ord men en fortelling som er så gjennomtenkt og fullført at det blir en fornøyelse å lese det.
Hovedtema/Budskap
Hovedtemaet eller budskapet i ”Sult” var å sette sjeleliv, underbevisstheten og menneskenes syke og dens irrasjonalitet i fokus. Hamsun var veldig opptatt av menneskenes sjeleliv, det var i takt med utviklingen i resten av Europa. Sigmund Freud holdt på og skrev sin teori om psykoanalysen og filosofen Friedrich Nietzsche hadde var i full gang med sine foredrag om menneskenes frie sinn og hans omstritte slagord ”Gud er død”. Boken er også inngangsportalen til nyromantikken, som la veldig vekt på hovedpersonens meninger og tanker og ikke bare handlet om samfunnsproblemene, men om hverdagsproblemene til folk. I ”Sult” møter vi en jeg skikkelse som vi får noen ekstreme følelsesmessige skildringer fra hans opphold i Kristiania en vinter på slutten av 1800-tallet.
Handlingen i boken handler om hvilke problemer en ny innflyttet bondegutt som søker lykken i ”den forunderlige by som ingen forlater før man har fått merker av den.” Hans sult og kamp for mat er den ytre handlingen, men den kanskje viktigste i boken er personens personlighetsforstyrrelse og psyke og hvordan det blir påvirket av sulten og hvordan han klarer å vikle seg oppi de merkeligste situasjoner og episoder og ikke minst hvordan han vrir seg utav dem. Budskapet til Knut Hamsun i denne boken tror jeg var å skrive noe antirealistisk, noe som skilte seg ut fra det som var skrevet før, noe som ville skape oppstyr blant de realistiske forfatterne i Norge som en inngangsportal nyromantikken og for å sette sjelelivets mysterier i fokus.
Nyromantikken
Nyromantikken kom på slutten av 1800-tallet som en reaksjon på realismens og naturalismens alvor og samfunnsorientert litteratur. De nyromantiske forfatterne var lei av den strenge sensuren og gikk over til å skrive romantisk, det var en redder for lyrikken som da var nesten helt utdød etter 20 år med realisme, faktisk så hadde Ibsen gått så langt som å si at ”versene var en døende kunstform”. Viss man ser historisk på tidsperioden til nyromantikken så har perioden plassert seg midt oppi unions oppløsningen, man kan kanskje si at forfattere begynte å skrive romantisk fordi de var lei alt alvoret og ville drømme seg bort litt.
Den nye skrivemåten i nyromantikken var at man ikke skulle skrive om samfunnsproblemene som i realismen, men om individets problemer og utfordringer. Forfatterne fokuserte mer på individets psyke og reaksjoner og ikke om de samfunnsmessige problemer. Den kanskje mest fremtredende grunnen til det var den nye trenden man så ut i resten av verden. Den kjente filosofen Friedrich Nietzsche kom med sin harde påstand om at ”Gud var død” og at kristendommen mistet sin makt over menneskene og mennesket fikk et fritt sinn og kanskje den mest kjente psykologen gjennom tidene Sigmund Freud drev med sin forskning om psykoanalysen der han kom frem til at ”menneskets frie vilje og fornuft er bare en liten del av vårt totale psykiske liv.” ”Tankene våre og handlingene våre har først og fremst andre årsaker.” ”Disse årsakene er ofte skjulte og ubevisste og bunner i noe seksuelt.” Det var en banebrytende teori på den tiden, at mennesket ikke styrte seg selv av fornuften men også av underbevisstheten. Sult er som skrevet ut ifra hans teori. Boken handler om hvordan jo stort sett om hvordan jeg-personen gjør rare og forunderlige valg som han ikke selv kan forklare, men det som er verdt å merke seg er jo at Freuds tanker og teori ikke kom til Norge før 30 år etter Knut Hamsun skrev Sult. Det har kanskje med at det var den nye trenden på den tiden eller simpelthen at Hamsun var forut sin tid.
Nyromantikken la vekt på menneskets frie vilje og at man skulle leve livet, være glad, treffe venner og lignende. Forfatterne la vekt på å skildre ”det ubeviste sjeleliv” og ”menneskets egentlige jeg.” Det kan man trykt si at Hamsun gjør i Sult. Han har noen helt ekstreme skildringer om sjelelivets mystikk og om menneskets livskraft som var banebrytende på den tiden. Forfatterne drømte seg ofte bort i bøkene de skrev, de skrev ofte mystisk og ofte litt poetisk. De var ofte i mot byen og industrialiseringen som skjedde på den tiden, derfor skrev de som regel om vakre omgivelser. Sult foregår i byen, i Kristiania midt under industrialiseringen, men det er fortsatt en nyromantisk bok. Fordi Sult har ingen samfunnskritiske elementer i seg og den har individ skildringer som man ikke finner i noen realistisk bok, så er det helt klart en nyromantisk bok. Men Hamsun skulle tidsnok skrive om den vakre naturen i Norge.
Særlig noveller og lyrikk ble skrevet i nyromantikken, lyrikken gikk også ofte igjen i andre sjangere, den ble knyttet til noveller og til og med romaner. Da oppstod det en helt ny sjanger som ble kalt prosalyrikk. Kvinnesynet i nyromantikken endret seg fra tidligere tider. Kvinnen var fortsatt som før i romantikken et opphøyet vesen, men det som var nytt i nyromantikken var at kvinnesynet var todelt. På den ene siden så var kvinnen gåtefullt, erotisk og uoppnåelig, men på den andre siden at kvinnen var skamløs seksualisert. Dette ganske uvanlige kvinnesynet førte til et kvinnehat som man kan faktisk finne igjen i mange forfatteres diktning også i Knut Hamsuns diktning. Mang en stor kunstner/forfatter startet i nyromantikken for å nevne noen av dem så er det så klart min forfatter Knut Hamsun, kanskje Norges største kunstner gjennom alle tider Edvard Munch og forfatteren Hans E. Kinck.
Min mening
Min mening om romanen er at boken er en fantastisk bok. Den var en fornøyelse å lese, den var både spennende og ga meg en innsikt i hvordan det var i Norge på den tiden. Forfatteren har skrevet boken på en sånn måte at det nesten er morsomt å lese den, i hvert fall i dag. Jeg har ingen problem med å skjønne at dette er en av Norges største litterære mesterverk. Når man leser boken blir man helt oppslukt og klarer ikke å lese fort nok for å se hvordan jeg-personen klarer seg gjennom de mest absurde situasjoner. I tillegg til at du får en historisk innsikt så er det også spennende å lese en av de mest omtalte bøkene gjennom Norsk litteraturhistorie. Faktisk var ”Sult” nesten den eneste boken i den gamle norskboken jeg visste om.
Det beste med boken er at den er skrevet så godt at du nesten føler det som om at du er hovedpersonen, jeg fikk definitivt sympati for hovedpersonen utover i boken, det blir nesten sånn at du sitter og håper at han klarer å skaffe seg litt penger. Det som er så spesielt med denne boken er jo at den er tidløs, den er like god i dag som den var for 120 år siden. Knut Hamsun har helt skrevet et mesterverk med ”Sult”. Ikke bare det at boken er god, men også at Knut Hamsun begynte med noe helt nytt når han skrev ”Sult”, han kom fra en bondegård langt oppe i Nord-Norge og at han har hatt noen ganske tøffe år på samvittigheten når han skrev denne boken.
Evaluering
Jeg synes at denne oppgaven har vært en fin utfordring som jeg selv synes å ha klart å utføre på en god måte. Jeg liker godt oppgaver der jeg kan bruke internett som hjelpemiddel for å finne kilder, det er både utdypende og lett å få tak i. Det var greit at vi hadde såpass god tid på oss til å gjøre ferdig oppgaven slik at vi i tillegg fikk tid til resten av leksene og fikk litt fritid. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle følge tidsplanen, det gikk helt greit til da jeg skulle skrive oppgaven, jeg kom fort på etterskudd, men jeg fikk nesten aldri noe hastverk med å skrive det er vel bare når jeg skriver dette her jeg har et snev av dårlig tid, men det går vel bra. Jeg mener helt klart at en kombinasjon av god tid og en tidsplan fikk meg til å for en gang skyld ikke å få hastverk med å skrive ferdig en oppgave, jeg synes opplegget har vært flott.
Sånn i ettertid kan jeg kanskje si at jeg kunne kanskje i enkelte tilfeller vært litt mer disiplinert å jobbe med oppgaven i stede for å ty til fristelsen å spille data enn å skrive oppgave. Jeg er også veldig fornøyd med valget av roman, boken var både spennende å lese og forfatteren er veldig kjent, så det var absolutt ingen problemer med å finne stoff om han. Det som også var veldig kjekt med å velge Knut Hamsunds ”Sult” var at den litterære perioden var det lett å finne stoff til, jeg har jo observert at de med samtidslitteratur har hatt større problemer enn jeg har hatt. Så i mine øyne så har denne oppgaven vært tilnærmet perfekt tilrettelagt for meg og jeg håper så klart at resultatet er sånn som jeg håper på!
Kilder
- http://www.uib.no/elin/elpub/uibmag/2-95/hamsun.html
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst