Innholdsfortegnelse

- Innledning

- Kan religion ha noe med politikk å gjøre?

- Protestanter, Katolikker og de forskjellige partene i konflikten
- Paramilitære grupper
- Politiske partier
- Politiet og militæret

- Bakgrunnen til konflikten
- 1923-1938: Borgerkrigen og Irlands selvstendighet
- 1939-1972: Kampene begynner – bloody sunday 2
- 1973-1985: Sultestreiken, samtaler mellom partene
- 1986-1993: Protester mot AIA, flere våpenhviler
- 1994-1999: Konflikten i dag

Innledning

Problemstillingen jeg har fått i oppgave å skrive om er ”kan religion ha noe med politikk å gjøre”. Svaret på dette spørsmålet er; ja, religion har mye med politikk å gjøre. For å bevise dette har jeg valgt å skrive en oppgave om konflikten i Nord-Irland, problemene der, hvordan det hele startet og hvordan konflikten har utvidet seg til å bli slik den er i dag. Ved å lese denne oppgaven, skal du få et overblikk over konflikten i Nord-Irland, og jeg har som mål å få deg, som leser oppgaven til å skjønne så mye som mulig om hva som skjedde i landet for mange år siden, og hva som skjer der nå.

Hypotese: jeg tror at religion og politikk har mye med hverandre å gjøre. Ikke minst fordi religionen er med på å lage og utvide vårt samfunn. Politikk spiller også en stor rolle i samfunnet. Dette tror jeg er hovedgrunnen til at religion og politikk har henger sammen.

Kan religion ha noe med politikk å gjøre?

Religion er noe det enkelte menneske kan velge å forholde seg til, og er ikke synlig i dagliglivet. Religion er troen på en virkelighet som vi, i vårt liv ikke kan se, høre eller bevege oss i. Forskjellige religioner har forskjellige oppfatninger på hvordan denne virkeligheten er, men de fleste mennesker har tanker om at det finnes et liv som sprenger grensene for det vi kan erfare. Religion kan gi håp, mot og vilje til å kjempe for et bedre samfunn.

Politikk er organiseringen og styringen av et samfunn. Politikk handler for eksempel om hvem som skal bestemme i et samfunn, hvordan rikdommene skal fordeles og om hvordan konflikter skal løses.
Hovedforskjellen mellom religion og politikk er at politikk bare dreier seg om livet på jorden, i landet, i samfunnet. Religiøse spørsmål handler også om troen på en annen virkelighet.
Overalt i verden kan man finne ulike eksempler på at religion og politikk har mye til felles, og at de to emnene henger sterkt sammen. Her er fem punkter som kan forklare hvorfor religionen ofte får en politisk betyding.

1. Alle verdenshistoriene har en lang historie

Alle verdensreligionene er veldig gamle. De har eksistert så lenge at de har fått en betydningsfull del av historien og tradisjonene til et land. Fordi religion er en del av historien til et land, betyr det at den ofte spiller en meget stor og viktig rolle innen for landets poltikk og det politiske livet i landet.

2. Verdensreligionene har mange tilhengere

De ulike verdensreligionene har mange tilhengere som har samme livssyn og som tror på det samme. Dette kaller vi et trosfellesskap. Fordi religion lager et fellesskap, er den ofte en viktig del av samfunnet, derfor også en viktig del av samfunnets politikk.

3. Alle verdensreligionene har etikk

Verdensreligionene handler ikke bare om en annen virkelighet, men også om hvordan mennesker skal oppføre seg overfor hverandre. Denne læren kalles etikk. Fordi verdensreligionene forteller om hva som er moralsk rett eller galt, kan de brukes i politikken og dens handlinger.

4. Alle verdensreligionene gir håp

En del religioner er mye opptatt av å kunne skape et bedre liv her i verden, og andre er mye opptatt av å sikre seg et godt liv etter døden. Alle verdensreligionene gir håp om et bedre liv. Troen på at bedre tider skal komme, kan i mening til vårt liv her i verden. På denne måten kan religionen, i de fleste tilfeller, gi trøst og mot til de menneskene som lever under vanskelige politiske forhold.

5. Alle verdensreligioner oppfattes som hellige

En religion er hellig for de troende, og den er hellig fordi den forteller om en sannhet. For religiøse mennesker, er denne sannheten mye viktigere enn menneskenes lover og regler. Derfor kan religion få en svært bestemmende rolle i mange politiske handlinger.

Disse fem punktene forklarer hvorfor religion og politikk henger sterkt sammen. I denne oppgaven vil mye av innholdet vise hvordan politikk og religion henger sammen på ulike måter.

Protestanter, Katolikker og de forskjellige partene i konflikten

Det finnes mange kristne samfunn rundt omkring i verden. Derfor finnes det også mange måter for et kristent menneske å leve på. Et av de viktigste historiske skillene går mellom protestanter og katolikker.

Hva er en protestant?

En protestant er en av mange menneskene innenfor protestantiske kirkesamfunnene eller de som er født inn i et protestantisk samfunn. Protestant og unionsist er to like begreper på å være medlem av dette kirkesamfunnet.

Hva er en katolikk?

En katolikk er en som bekjenner seg til den katolske troen, eller en som er født inn i et katolsk samfunn. Katolikk og nasjonalist er begreper på å være medlem av dette kirkesamfunnet.

I Nord-Irland er det å være protestant eller katolikk en viktig del av et menneskes identitet. Det vil si at å være protestant eller katolikk også går ut på at man har forsjellige tradisjoner. I Nord-Irland er det egne barnehager, boligstrøk, skoler, ungdomsklubber og politiske partier for protestanter og katolikker.
Hvis en dame fra Nord-Irland forteller hvor hun bor, hvor hun gikk på skole, og hvor hun jobber, kan andre irlendere med en gang si om han eller hun er protestant eller katolikk. Katolikkene som bor i Nord-Irland, er fattigere, har færre politiske stillinger og har større arbeidsledighet en protestantene. I Nord-Irland er likevel 1/3 av befolkningen katolikker. I sør bor det nesten bare katolikker, og i den nordlige delen av landet, bor det nesten bare protestanter. Det er store konflikter mellom de to partene om hvordan Nord-Irland skal styres politisk. Protestantene mener at Nord-Irland skal være en del av Storbritannia,
men mange katolikker oppfatter det britiske styret som en okkupasjonsmakt.

Nasjonalister ønsker et forent Nord-Irland på lang sikt. Mesteparten av de som bor i katolske områder er nasjonalister. Ikke alle nasjonalister støtter republikanske grupper, selv om republikanerne prøve å ”være på lag med” nasjonalistene.

Republikanere støtter aktivt eller passivt de gruppene som bruker vold for å oppnå et samlet Irland.

Unionister ønsker å bevare Nord-Irland som en del av Storbritannia. Mesteparten av de som bor i protestantiske områder er unionister. Ikke alle unionister støtter lojalistiske grupper.

Lojalister støtter aktivt eller passivt de gruppene som bruker vold for å bevare Nord-Irland som en del av Storbritannia.

Paramilitære grupper

IRA: (Irish Republican Army) Dette er den største og mest kjente terrorgruppen for et forent Irland. IRA har en århundrelang forhistorie, men dagens IRA er resultatet av en splittelse i 1970 om et forslag om å anerkjenne parlamentene i Dublin, Belfast og London. De som støttet forslaget ble kalt The Officials (Stickies) og sistnevnte The Provisionals (The Provos). Det er disse som i dag utgjør det IRA som vi hører om til daglig.

INLA: (Irish Nationalist Liberation Army) INLA ble dannet i 1975 etter et brudd med The Official IRA. Dette er forholdsvis liten republikansk terrorgruppe, men har vist seg som veldig sterke, voldelige og slagferdige flere ganger. INLA holder til i Belfast, og i romjulen, klarte de å ta livet av lojalistlederen Billy "The Rat King" Wright, som IRA flere ganger har prøvd å drepe.

CIRA: (Countinuity IRA) Dette er en utbrytergruppe av IRA etter at IRA anerkjente parlamentet i Dublin i 1986. CIRA er satt i sammenheng med bombene i Moira og Portadown i februar 1998.

DAAD: (Direct Action Against Drugs) har tatt livet av det de hevder er kjente narkolangere, men blir beskyldt for utelukkende å være et annet navn som IRA bruker for å begå ikke-politiske drap.

UDA: (Ulster Defence Association) Den største og mest kjente terrororganisasjonen. Dannet i 1970, og ble ikke erklært ulovlig før i 1992. Organisasjonen har politiske forbindelser til partiet UDP.

UVF: (Ulster Volunteer force) Den nest største gruppen etter UDA. Har røtter tilbake til 1. verdenskrig, men reorganisert i 1965. Gruppen er ansvarlig for de første bombeeksplosjonene i starten på dagens konflikt.

UFF: (Ulster Freedom Fighters) Brukt som dekknavn av UDA for å ta på seg ansvaret fordrap.

LVF: (Loyalist Volunteer Force)
Gruppen ble dannet i 1996 av medlemmer av UVF som var misfornøyde med våpenhvilen. Organisasjonen er ansvarlig for en menge drap i januar 1998.

Politiske partier

SDLP: (Social Democratic and Labour Party) Dette er det største nasjonalistiske partiet med cirka 22 prosent av stemmene i valg. Partiet ønsker et forent Irland med fredelige midler. Partiets leder heter John Hume, og han fikk Nobel-fredspris.

Sinn Fein: Sinn Fein holder med IRA, og står på pinne for dem. Sinn Fein har siden begynnelsen av åttitallet deltatt i politiske valg, men parlamentsmedlemmene nekter å sverge ed til det britiske kongehuset. De fikk svært høy oppslutning ved de siste valgene og er det tredje største partiet i Nord-Irland.

IRSP: (Irish Republican Socialist Party) Dette partiet holder med INLA, og hjelper dem med hva det skulle være. Bernadette McAliskey har vært en frontfigur for partiet.

The Alliance Party: Ble startet som et alternativ til de rene katolske eller protestantiske partiene. Vil bygge bro over de etniske skillelinjene, men har aldri klart å få stor oppslutning ved valg.

Politiet og militæret

RUC: (Royal Ulster Constabulary) Dette er Nord-Irlands politistyrke. Politiet har blitt kritisert siden begynnelsen av konflikten av nasjonalistene som skulle diskriminere katolikker. Cirka 93 prosent av politimennene er protestanter. Over 300 av styrken er blitt drept siden urolighetene startet. I samme tidsrom står RUC ansvarlig for cirka 52 dødsfall, av disse 30 sivile dødsfall.

British Army: British army er Storbritannias stående hær. Selv om hæren har vært utplassert i Nord-Irland både før og etter Nord-Irland ble dannet, har soldatene kun vært å se i gatene siden 14. august 1969. Frem til 1975 hadde de hovedansvaret for sikkerheten i regionen, men opptrer nå som støtte for RUC. Cirka 500 britiske soldater har blitt drept i konflikten. Den britiske hæren har drept 316, av disse var 166 sivile, brorparten katolikker.

RIR: (Royal Irish Regiment) RIR er et regiment i den britiske hæren som ble dannet i 1992 da The Ulster Defence regiment (UDR) og The Royal Irish Regiment (RIR) ble slått sammen. De fleste kommentatorer tolket det som en måte å møte den utstrakte kritikken av UDR. UDR var nesten utelukkende protestantisk, og en rekke medlemmer har vært involvert i lojalistiske paramilitære grupper. RIR består nå av 5500 soldater, 3000 på heltid og 2500 på deltid.

Bakgrunnen til konflikten

1923-1938: Borgerkrigen og Irlands selvstendighet

1923: Borgerkrigen slutter, og til nå er 5000 mennesker drept. Et lovforslag om frivillig religionsundervisning møter sterk motstand hos både katolikker og protestanter, og dette fører til at utdanningsministeren går av. Valgkretsenes grenser trekkes på nytt og protestantene får store fordeler.
1924: En kommisjon med tre personer blir satt ned for å avgjøre grense- spørsmålet mellom den irske fristaten og Nord-Irland.
1932: Fianna Fail, et parti dannet av en tidligere Sinn Feid leder vinner valget i den irske fristaten. De bryter lojalitetsløftet til England og nekter å betale skatt. I oktober blir Nord-Irlands regjeringslokaler åpnet. De fattige gjør opprør på begge sider av grensene.
1937: Fianna Fail regjeringen gir opp sine rettigheter i Sør-Irland, og Irland og England er en selvstendig stat.
1938: England gir opp sine rettigheter i Sør-Irland, og Irland og England kommer til enighet i handels- og skattespørsmålet. Irland er en selvstendig stat.

1939-1972: Kampene begynner – bloody sunday 2

1939-1945: IRA bomber Birmingham, Manchester og London. Under andre verdenskrig er Irland nøytralt. Chamberlains regjering forsøker å gi Nord-Irland til Irland mot at de får lov til å ha baser der. Irlands regjering avslår. Tyskerne forsøker å bruke irenes hat mot England for å få baser der, de lykkes ikke de heller.
1949: Irland blir en stat utenfor "the Commonwealth", men den britiske statsministeren garanterer at Nord-Irland fortsatt vil være en del av Storbritannia.
1956: IRA starter å bombe grenseområder i desember.
1963: Terrence O’Neill blir statsminister i Irland. Han lover å bygge broer mellom de to samfunnene.
1964: En kampanje for større likhet mellom de to folkeslagene i Nord-Irland starter. Katolikkene har problemer med husløshet og arbeidsløshet.
1965: Som følge av O’Neills samtaler med England blir det frihandel mellom de to landene.
1966: Protestantene starter opp troppene sine igjen, RUC, og erklærer krig mot IRA.
1968: Flere protestmarsjer mot den dårlige behandlingen av katolikkene slås ned av RUC. O’Neill forsøker å stoppe den kommende krisen med en plan som sikrer katolikkenes rettigheter.
1969: Voldsomme sammenstøt mellom politi og demonstranter ender med at britene sender inn militære tropper, som isteden for å bedre forholdene forverrer dem. IRA splittes i to.
1971: Den første britiske soldaten blir drept. Volden øker: mange blir arrestert, familier blir tvangsflyttet. 15 mennesker blir drept i en bombing i Belfast.
1972: Den 2. "Bloody Sunday": 13 katolikker blir drept i en marsj i Derry. Senere blir den Engelske ambassaden i Dublin brent. Flere bombeeksplosjoner og antallet døde i 1972 er hele 467 mennesker.

1973-1985: Sultestreiken, samtaler mellom partene

1973: En avstemning viser at det er 90:1 for å fortsette å være en del av Storbritannia. Katolikkene boikotter avstemningen. Sunningdale-avtalen skaper enighet om å dele makten i Nord-Irland.
1974: IRA erklærer våpenhvile i forbindelse med julefeiringen. Dette fører til nye samtaler mellom Sinn Féin-ledere og britiske myndigheter. Et håp om fred brer seg.
1975: Fra 9. februar erklærer IRA våpenhvile, den varer helt til høsten, men tar slutt fordi briter og irske nasjonalister beskylder hverandre for hykleri og svindel.
1976-1980: Volden fortsetter med bombedrap og eksplosjoner. Mange mennesker dør.
1981: Bobby Sands, (IRA-fange) sultestreiker for politisk støtte 1. mars. Han vinner et suppleringsvalg i april. Han dør 5. mai, den 66. sultedagen. Det blir opprør på begge sider av grensene og 100.000 mennesker følger han til graven. Sultestreikene slutter 10. oktober, og til da er 10 republikanere døde. Alle fanger får nå lov til å gå med deres egne klær.
1982-1984: Volden fortsetter: I 1982 sprenger IRA to bomber i Hyde park og flere fra militæret blir drept. I desember 1982 blir 17 mennesker drept av en IRA –bombe. I 1983 blir 5 drept og 80 såret av en IRA-bombe i London. I 1984 detonerer IRA en bombe på Grand Hotell i Brighton hvor konservative ledere har konferanse, flere blir drept – Margaret Thatcher unnslipper så vidt.
1985: SDLP-lederen (SDLP, se på delen om parter/partier/paramilitære grupper) John Hume aksepterer IRAs invitasjon til samtaler, og sier at han vil presse på for å få stoppet volden.
I november signeres den anglo-irske avtalen (AIA). Avtalen gir republikken en konsultativ rolle i Nord-Irland med en komite av ministre og funksjonærer med et sekretariat. Unionistene raser over avtalen. Aksjonering mot avtalen skjer i mars og lojalistene bruker vold.

1986-1993: Protester mot AIA, flere våpenhviler

1986: Nord-Irlands forsamling løses opp i juni – 22 medlemmer må fjernes med makt. Det oppstår vold mellom politi og lojalister på grunn av marsjer gjennom katolske områder. Hundrevis blir såret i sammenstøtene.
1987: Unionistiske representanter leverer et opprop mot AIA med 400.000 underskrifter. En minneparade i Enniskillen blir et mareritt da en IRA-bombe detonerer. 11 mennesker drepes, 63 såres. Faren til en av de drepte, Gordon Wilson, blir sentral innen fredsbevegelsen.
1988: SDLP-lederen, John Hume og Sinn Féin-lederen Gerry Adams møtes i januar, men kontakten brytes i september. Tre ubevæpnede IRA-medlemmer drepes i Gibraltar i britiske soldater, Storbritannia sier det var selvforsvar, og får masse kritikk. I begravelsen til disse kaster lojalisten Michael Stone granater på de sørgende og dreper 3 og sårer 50. Mange blir drept i en blodig høst. I august får lojalister tak i sikkerhetsdokumenter, og de bruker dem til å få seg republikanske skyteskiver. Saken etterforskes og 28 UDR-medlemmer arresteres.
Nord-Irland-ministeren Peter Brooke sier at han ikke vil utelukke samtaler med Sinn Féin dersom IRA legger ned våpnene.
1990: Peter Brooke bruker mesteparten av 1990 på å samtale mellom unionister og nasjonalister. Unionistene er kritiske til AIA, Brooke vurderer derfor alternativer til dette. IRA erklærer for første gang på 15 år en våpenhvile på tre dager. Dette skjer i forbindelse med julehøytiden. Flere våpenhviler som dette kommer og er med på å gjøre forholdene mellom partene bedre.
1991: Etter å ha vært i kontakt i noen måneder, møtes Nord-Irlands politiske partier for å diskutere provinsens fremtid. Disse samtalene varer i 14 dager.
1992: Flere bomber detonerer flere bomber og nærmere 50 mennesker blir drept.1993: En IRA-bombe som dreper to barn, Jonathan Ball og Tim Parry, fører til opprettelsen av Fredsinitiativ"93.John Hume og Gerry Adams møtes i april og kontakten holdes året ut. Flere bombeattentat og skyteepisoder oppstår og 17 mennesker drepes. I november avsløres det at den britiske regjering har hatt kontakt med IRA i flere år. John Major, Storbritannias statsminister, og Irlands Albert Reynolds signerer Downing Street-erklæringen. Den sier at Sinn Féin kan være med på forhandlinger dersom IRA legger ned våpnene. Dette er også kravet til de lojalistiske partiene.

1994-1999: Konflikten i dag

1994: Sinn Féin og de lojalistiske partiene er de første månedene med på forhandlinger. John Major opphever forbudet om kringkastings intervjuer med IRA- og Sinn Féin-medlemmer. Han lover også folkeavstemninger om endringer i Nord-Irlands status. Gerry Adams besøker USA. Besøket får stor publisitet, og Clinton oppfordret IRA til erklære våpenhvile. I august kunngjør IRA våpenhvile, og i oktober erklærer også lojalistenes styrker våpenhvile. For første gang på 25 år patruljerer ikke britiske styrker i Londonderry.
1995: Pga. våpenhvilen avsluttes patruljeringer også i Belfast. Troppene reduseres i løpet av året. Irlands Utenriksminister, Dick Spring, og Storbritannias minister for Nord-Irland, Sir Patrick Mayhew, avslutter arbeidet på en ny fredsplan, og den legges frem for John Major og Irlands John Bruton i februar. Bill Clinton besøker Nord-Irland i november. Der blir han tatt godt i mot og blir møtt med entusiasme fra folket. Clinton har samtaler med ledere for de største partiene.
1996: I februar kunngjør IRA at våpenhvilen er over, og ett minutt senere sprenges en IRA-bombe og 2 personer dør. Britiske tropper sendes tilbake til Nord-Irlands grenseområder, og patruljering starter på nytt. I juni starter fredssamtaler, de slutter i juli, med enighet om prosedyrer for samtalene – men ingen enighet. UVF og UFF fanger i Mazefengselet gir sin støtte til fredsprosessen.
1997: 20. juli erklærer IRA en våpenhvile. I månedsskiftet august/september går Sinn Féin inn i fredssamtaler for første gang.
1998: 10. april signeres Langfredags-avtalen (Good Friday Agreement), et resultat av de samtalene som partene har hatt. Langfredagsavtalen får i mai 94% flertall ved folkeavstemning i Irland. Etter avtalen gjør Irland avkall på territoriale krav, og en eventuell gjenforening med Nord-Irland må avgjøres av et flertall på begge sider. Bombeeksplosjonen i Omagh, hvor 29 mennesker mistet livet, sjokkerer en hel verden, og skjerper kravet fra alle parter i konflikten om at det nå må bli fred. To av de viktigste innenfor fredsprosessen i Nord-Irland, John Hume og David Trimble, vinner Nobels fredspris.

Kildehenvisning

Internet-adresser

http://www.aftenposten.no(http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/d45295.htm)
http://www.vg.no
http://home.no.net/gressli/skole/ira/
http://hjem.sol.no/rosimens/del1.htm
http://www.tv.cbc.ca/national/pgminfo/nireland/links.html