Storbonden Lavrans Bjørgulfssøn, Ragnfrid og deres datter Kristin flytter fra gården Skog i Follo til Jørundgård i Gudbrandsdalen i 1306. Både Lavrans og Ragnfrid er fromme og gudfryktige mennesker, og særlig Lavrans er godt likt. Ragnfrid har mistet tre sønner i vuggen, og er veldig tungsindig og deprimert. Da Kristin er 7 år blir hun med faren og fire svenner på ridetur opp til sæteren. Da de er kommet til vardehytten på Heimhaugen bestemmer de seg for å raste. De blir både spist og drukket rikelig, og alle sovner på bakken. Kristin våkner først, og tar med seg hesten Gullsvein på oppdagelsesferd. Nede ved elven møter hun på alvemøen. Alvekvinnen vifter med en krans av gull, og Kristin blir får lyst på den. Hun blir brutt fra trollbindelsen av at hesten vrinsker. Kristin blir redd og hun roper på faren, som kommer for å trøste henne. Han forstår at alvemøen ville lokke Kristin inn i fjellet. Lavrans henger et gullkors rundt halsen hennes, og bestemmer at denne episoden aldri skal nevnes igjen.

Året etter tar Lavrans med seg Kristin til hennes barndomshjem, Skog, som kanskje skal selges. De stopper i Hamar for å besøke Korskirken. Kristin blir passet på av broder Edvin som viser henne rundt.

Neste vår føder Ragnfrid en datter. Ulvhild er et vakkert barn, og Ragnfrid blir svært knyttet til henne. Med dette barnet blomstrer hun opp, og blir svært lettere til sins.

Ved hvitsøndagstider tre år seinere kommer Trond Ivarssøn fra Sundby, bror til Ragnfrid, og hans familie på besøk. Det er liv og leven på Jørundgård, og ungene herjer rundt i gården da en okse sliter seg løs. Ivar griper tak i Ulvhild, og jager de andre ungene opp på en haug tømmerstokker. Ulvhild detter ned fra haugen, og hun får en tømmerstokk over ryggen og blir invalid. Sira Eirik, stedets prest, blir tilkalt for å se til barnet, men han kan ikke gjøre noe. Ragnfrid er fra seg, hun vil til og med gi sin sjel til djevelen for å redde Ulvhild. Hun tilkaller fru Åshild på Haugen, en trollkvinne på folkemunne, som kommer dagen etter. Hun blir boendes på Jørundgård for å hjelpe Ulvhild. Kristin og fru Åshild utvikler et vennskap. Fru Åshild snakker ofte til Kristin om sin søstersønn Erlend Nikulaussøn fra Husaby. Kristin lærer også hvordan hun skal behandle den syke, og Ragnfrid er skeptisk. Hun er redd fru Åshilds lærdom. Da sommeren er over drar fru Åshild hjem, men utover høsten er hun stadig på visitt. Ulvhild klarer fortsatt ikke å stå på beina, men ved hjelp av et par krykker klarer hun og forflytte seg.

Den våren Kristin bli femten år er det planer om å feste henne til Simon Andressønn av Dyfrinslekten. Simon kommer på besøk på Jørundgård, og Kristin er tilfreds med ham. Ragnfrid føder en ny datter som settes bort til Tordis på Laugarbru fordi Ragnfrid frykter hun vli bringe dårlig lykke over barnet. Arne Gyrdssøn, Kristin barndomsvenn og svenn på Jørundgård skal til Hamar for å bli prest. Kristin møter han i hemmelighet før han skal dra. Arne røper han sin kjærlighet til Kristin, og de kysser. På vei tilbake til Jørundgård blir Kristin nesten voldtatt av Bentein, som er Sira Eiriks dattersønn. Kristin sier ingenting om hendelsen hjemme.

Om julen kommer det bud om at Arne er drept av Bentein. Da forteller Kristin alt, og ber om å bli sendt i kloster et år. Lavrans blir da enig med Simon om å utsette og drikke festensølet.

I slutten av april drar Kristin og Lavrans til Nonnesæter i Oslo. Kristin skal dele seng med Ingebjørg Fillipusdatter. Under Halvardsvaka i de første ukene av mai møter Kristin Erlend Nikulaussøn for første gang. Kristin og Ingebjørg har gått seg vill i skogen, og får hjelp av noen utenlandske riddere. Ridderne prøver å rane og antaste jentene, men de blir reddet av tre riddere til hest, Erlend og hans svenner. I juli møtes de igjen under dans. Etter dansen sverger Kristin og Erlend hverandre evig troskap og kjærlighet. Dagen etter får hun vite at Erlend har to barn med en annen manns kone, at han nettopp var blitt løst fra et bann. Men Kristin holder fast ved sitt løfte til Erlend.

Erlend og Kristin lurer seg til hemmelige møter utenfor klosteret. De treffes jevnlig og en gang har de samleie. Over påske kommer Simon på besøk, og Simon og Kristin snakker om sitt festemål. Kristin vil bryte med Simon på grunn av sin kjærlighet til Erlend. De blir ikke enige, og Simon gir Kristin én uke til å tenke over saken. Det er vår da Kristin kommer hjem, og hun er nå 17 år. Erlend har spurt om å få Kristin, men Lavrans svarte nei. Han er urokkelig, og Kristin blir fortvilet. Ragnfrid forsvarer Kristin på enkelte punkter, men Lavrans har tatt sin avgjørelse.

Erlend kommer på besøk til fru Åshild. Han ønsker at hun skal hjelpe ham til å flykte med Kristin til Sverige. Neste kveld rir fru Åshild til Jørundgård, og bærer frem sitt ærend til Kristin. Kristin og Erlend blir lykkelig gjenforent, og de begynner straks å planlegge flukten til Sverige. Samme kveld kommer Eline Ormsdatter, mor til Erlends barn, til gården. Hun er gravid, og akter å nevne Erlend som faren, noe han nekter for. Morgenen etter tar Eline livet sitt. Kristin drar da tilbake til Jørundgård.

Lavrans liker ikke å se datteren så ulykkelig, og lar henne gifte seg med Erlend. Bryllupet blir fastsatt til like over Mikalsmessen. Erlend kommer til Jørundgård, for å føre noe av Kristins gods over til Husaby. Under tordenværet samme kveld slår lynet ned i kirken, og den brenner ned. Kristin er med barn, og hun tror brannen er et tegn på hennes egen synd. Første fredag etter Mikalsmessen kommer brudegjestene til gården. Lørdag kveld pyntes Kristin og føres ut til brudgommen, og brudefølget rir til kapellet på Sundbu. Dagen etter vender ryttertoget tilbake, og under bryllupsmiddagen tenker Kristin på alle de hun har sviktet, på Eline, og på barnet. Brudeparet blir ført i brudesengen, og etterpå gråter de begge.

Samme kveld forteller Ragnfrid at hun ikke var jomfru da hun ble gift med Lavrans. Denne synden og skammen er årsaken til tungsinnet.

Nyrealismen

Årene rundt unionsoppløsningen (1905) var starten på en ny epoke i norsk litteratur- og kulturhistorie. Den blir kalt nyrealismen. Etter løsrivelsen fra Sverige oppsto en sterk nasjonal bevissthet, som også ga seg uttrykk i en kulturell løsrivelse fra Danmark. Det norske, det lokale og historiske ble fremhevet.

I begynnelsen av 1900-tallet skjedde det mye i norsk teaterliv. Flere av våre kjente teatre i de største byene ble etablert da. Blant dem var Nationaltheateret og Det Norske teater i Oslo. Sistnevnte fikk mye å si for nynorskens stilling her i landet.

Det norske skriftspråket var delt i to grener; nynorsk, eller landsmål og bokmål, eller riksmål. Begge grener hadde sine forkjempere, som tidvis var i strid med hverandre. Utover i perioden ble det gjort forsøk på å samle de to til et felles skriftspråk; samnorsk.

Innen litteraturen betyr nyrealisme realistisk diktning på en ny måte. I årene frem mot 1920 fantes det blant de mest kjente nesten bare romanforfattere, med et par unntak; lyrikerne Olaf Bull (1883-1933) og Herman Wildenvey (1886-1959). Wildenveys hovedtema var kjærlighet; intens sansing, lyder, lukt farger, erotikk, livstro og humor. Bøkene hans ble solgt i utrolige opplag. Bull ble aldri like populær, men blir likevel regnet for å være den største lyriker i vårt århundre. Selv om hans stil lignet en del på Wildenveys, var det mer alvor og smerte i diktene hans.

Temaet blant de mest kjente romanforfatterne var menneskes moralske problemer og valgsituasjoner. Hovedpersonene brøt normer, både kristne og uskrevne regler i samfunnet, på grunn av kjærlighet eller hat. Dette medførte skyldfølelse, angst, samvittighetskvaler og trang til å sone. Forfatterne var opptatt av eksistensielle problemer; hvordan skulle mennesket både ta hensyn til seg selv, og til fellesskapet? Derfor blir denne stilarten også kalt etisk realisme.

Hvorfor var forfatterne så opptatt av moralske problemstillinger i denne perioden? Samfunnet var i rask endring. Industrialisering og kraftutbygging skjøt fart. Dette førte til en voksende arbeiderklasse. Det medførte også urbanisering og utbygging av små steder, f.eks. Odda og Rjukan, noe som igjen resulterte i endret verdisystem, livsmønster og holdninger for mange.

Tre av de mest kjente romanforfatterne fra denne perioden er Olav Duun, Sigrid Undset og Johan Falkberget. Alle tre, samt Herman Wildenvey, debuterte i 1907.

Olav Duun (1876-1939) var opptatt av mennesket i strid med maktene, både i seg og rundt seg. Han skrev fra sitt eget miljø, og delvis på dialekt. Drap var et sentralt motiv i flere av hans romaner. Hans mest kjente verk er Juvikfolke, en serie i 6 bind.

Sigrid Undset (1882-1949) er kjent for sine historiske romaner. Hun beskrev ofte mennesket i tidløs konflikt mellom drift, lyst og egenvilje på den ene siden, og Gud på den andre. Trilogien om Kristin Lavransdatter er hennes mest berømte verk. I 1928 mottok hun nobelprisen i litteratur.

Romanene til Johan Falkberget (1879-1969) handler mye om den fattige underklassen. Motivene var nød, krig og sult, men samtidig solidaritet og varme. For han var det kristne perspektivet viktig, han blir gjerne kalt denne periodens kristensosialist. Hans største publikumssuksess var Bør Børson jr., som både har vært filmet og satt opp som teaterstykke flere ganger.

Også det norske musikklivet hadde gjennom hele første halvdel av 1900-tallet et konservativt og nasjonalt preg. Dette kom bl.a. av at flere komponister tok avstand fra de radikale retninger i den nye europeiske musikken, og forsøkte bevisst å bygge opp en nasjonal stil. Imidlertid var det en periode i begynnelsen av 1920-årene en større åpenhet for de europeiske strømninger, både i impresjonistisk og ekspresjonistisk retning. Sentrale komponister var Alf Hurum (1882-1972), Pauline Hall (1890-1969), Arvid Kleven (1899-1929) og Fartein Valen (1887-1952).

En sentral kunstmaler i denne perioden var Ludvig Karsten (1876-1926). Han var inspirert både av de store, gamle mestere, og moderne kunstnere som Pablo Picasso (1881-1973), Henri Matisse (1869-1954) og Edvard Munch. Stilen hans var brede fargeflak på grovt lerret, sterke kontraster og få detaljer.

Den virkelig store kunstner på denne tiden var billedhoggeren Gustav Vigeland (1869-1943). Han hentet inspirasjon både fra fransk og italiensk kunst, særlig Donato Donatello (1386-1466). Stilen hans er blitt kalt impresjonisme med et intenst sjelelig innhold. Han var opptatt av livets og dødens gåte, kjærlighet og savn, lengsel og ensomhet og grublende selvfordypelse. Mest berømt ble han for det gigantiske Vigelands-anlegget i Oslo, med verdensberømte skulpturer som fontenen og Monolitten, samt en mengde små og store skulpturer i bronse og granitt. Han har også laget en rekke byster og skulpturer av kjente personer, i tillegg til tresnitt og tegninger.

Også arkitekturen var i denne perioden preget av nasjonalromantiske strømninger, med impulser fra middelalder- og bondekunsten, men også inspirert fra England, bl.a. i kirkebygninger. Det ga seg utslag i en tung, kraftig og grov stil.

Under den første verdenskrig var Norge, i ihvertfall offisielt, nøytralt. Derfor bar ikke dagliglivet i Norge særlig preg av krigen.