Fakta

 

- 43 421 021 innbyggere.

- det er: 75,2% afrikanere, 13,6 hvite, 8,65 fargede og 2,6% asiater.

- Religion: Kristendom, jødedom, islam og hinduisme.

- Språk: 11 offisielle språk, engelsk er forretningsspråket.

-

Styreform: Republikk.

- Hovedstad: Pretoria

- Nasjonaldag: 27. april

- Valuta: Rand

- Økonomi: Sør-Afrika er det rikeste landet i Afrika.

-  Geografi: Sør-Afrika har en kystlinje på 2798 km, landet har en variert natur, fra høye fjell til vidstrakte sletter.

 

 

Kristendommens rolle i Sør-Afrika

På 1600-tallet kom de første hvite fra Europa og bosatte seg i Sør-Afrika. Immigrantene kom fra Nederland. De ble kaldt Boere som betyr ”bonde” på nederlandsk, for det var bønner som hadde kommet til Sør-Afrika for å dyrke jorden der. De forsynte seg av landområder, kveg og innfødte som kunne jobbe for dem. De tok landområder og så de kom hele tiden i konflikter med de innfødte som ble fordrevet lenger inn i landet.

 

Boerne mente at de var utvalgt av Gud til å få landet akkurat son som Israelittene. At Sør-Afrika var lovet ”det lovede land”. Boerne mente at de hadde full rett til å gjøre som de gjorde. De gikk rundt og plyndret, brente, tok slaver og de var helt sikre på at det var guds vilje.

 

Boerne hørte til den Nederlandske reformerte kirke som er en avstikker fra den katolske kirke. Det var boerne som startet innføringen av kristendommen i Sør-Afrika da de erobret landområder. De følte at de hadde et ansvar ovenfor de innfødte som bodde i de områdene de tok over. De ville gi dem kunnskaper om kristendom og gjøre dem kristne. Over 1000 slavebarn og en del voksne slaver ble døpt før 1700 tallet. Kirken vokste og vokste, og med den vokste raseskillet og undertrykkelsen av de svarte pågrunn av at den vite rasen var ”overlegen”. I kirken ble det laget nattverd for hvite og nattverd for svarte. Det skulle ikke være tvil om hvilken rase du hørte til.

 

Boerne beveget seg lenger inn i landet i leten etter nye landområder hvor de kunne dyrke jorden. Enkelte ganger var boerne brutale og nådeløse mot folket på de stedene de kom til og hele landsbyer ble slaktet ned og drept. Men i letingen etter land, praktisk talt snublet de over store mengder med gull og diamanter. Da Europa fikk høre om dette var det mange som flyttet til Sør-Afrika. Det var særlig mange briter som fattet interesse for alt gullet og alle diamantene og mange flyttet til SørAfrika. Britene som var anglikanske hadde allerede i 1749 bygget en anglikansk kirke i Cape Town. Kirken var et viktig samlingspunkt for de få hvite engelskmenn som var der på den tiden. Kirkens arbeid spredde seg mange steder sør i Afrika. Men det var først på 1800-tallet at britene begynte å slå seg ned i Sør-Afrika for fult. Britene var interesserte i og få tak i gullet og diamantene og tokk slaver og områder som de koloniserte som skulle hjelpe dem i arbeidet. Befolkningen på de stedene og områdene som britene tok og erobret fikk opplæring i den anglikanske retningen innenfor kristendommen.

 

Britene og boerne kom i konflikt med hverandre, både på grunn av at de var uenige om hvilkene områder som skulle eies av hvem, men også hvilken retning innen kristendommen som var den rette. Uenighetene utviklet seg etter hvert til konflikter som igjen utviklet seg til å bli borgerkrig (1899-1902). Boerne tapte etter hvert krigen og ble fordrevet innover i landet. Dette resulterte i at de stammene som boerne hadde forvist noen år tidligere ble flyttet enda en gang lenger inn i landet. Til tross for det boerske tapet, var britene i 1910 villige til å inngå en avtale med det boerske folket. Denne avtale gjorde at boerne og britene styrte landet

sammen. De ble enige at de skulle dele på landområdene, dette på bekostning av de innfødte som ble plassert i små reservater. Reservatene lå på uinteressante landområder for britene og boerne. Selv om de innfødte utgjorde hele 80 % av befolkning i Sør-Afrika rundt 1910, fikk de bare 13 % av landet til å bo og leve på. Dette tiltaket var kanskje et av de første eksemplene av apartheid.

 

Men selv om de var enige om styre landområdene sammen, var det enda uenigheter om hva de skulle tro på, den anglikanske eller den reformterte kirke. Til slutt kom kirkene til enighet, noe som er et eksempel på en av de tidligste økumeniske virksomhetene i Sør-Afrika.

 

Økumenikk er et begrep som blir brukt i den sammenheng når flere kirkesamfunn eller retninger innen en religion samarbeider om et felles formål. Økumenikken hadde sitt gjennombrudd i 1910 under en verdensomspennende misjonskonferanse og har som formål å styrke kirken ved samarbeid. Økumenikken handler hovedsaklig om å gjøre kirken mer sammensveiset og å drive misjon. Økumenikk fant også i sted i 1949 da det ble laget lover i regi av både den anglikanske og reformerte kirke med bibelen i hånden som favoriserte de hvite. Dette ble kalt apartheid som betyr atskillelse. apartheid var kanskje den mest betydningsfulle og mest framtredene form for diskriminering og brudd av menneskerettighetene som fant sted i Sør-Afrika etter boernes bosatte seg i landet.

 

Selv om de hvite var en minoritet i landet, var det de som styrte, som oftest med bibelen i hånden. I 1949 ble det bestemt at de hvite skulle skilles fra de svarte ved hjelp fra bibelen. Det ble laget mange lover som nedtrykte de svarte. Men så lenge det finnes mennesker som har det urimelig og urettferdig, i dette tilfellet gjennom undertrykkelse og diskriminering, vil det dannes opposisjonsgrupper som fremmer frihet og likestilling, men burde det gjøres gjennom vold? I motsetning til Karl Marx var en av de som ikke ville bruke vold for å oppnå frihet, Desmond Tutu.

 

Misjonering

Da boerne kom til Sør-Afrika ”misjonerte” de. Det de kalte misjon var og egentlig et valg om enten og bli drept eller og bli døpt. Dette ble gjort hovedsaklig for å okkupere ny jord eller simpelt hen bare på grunn av at boerne var redde for de innfødte. De hadde vanskeligheter med å kommunisere, og de innfødte virket kanskje litt skremmende i deres særegne kostymer og noe uvante ansiktsmalinger. Som et resultat av fremmedfrykt og en interesse som omfattet det landet de innfødte hadde i besittelse, ble de innfødte enten skjøvet lenger nordover i landet eller drept.

 

Boerne mente at de hvite ikke egnet seg til å jobbe i gruver eller med jordbruk. Derfor ble negere tatt i bruk som slaver og arbeidskraft på det som da var de hvites jord. Disse opplevde harde arbeidsdager og streng disiplin, med andre ord ble de brukt ved hjelp av makt og fysisk vold. Etter en del år under disse beklagelige forholdene, fant man ut at man verken ville ha slaveopprør som følge av undertrykkelsen slavene opplevde, eller de fremmede religionene negrene tok med seg. Derfor tok de hvite i bruk en strategi som var ganske genial i seg selv. De skulle myke opp de innfødte slik at de ikke skulle lage opprør og bråk ved hjelp av en form for humanitært arbeid i regi av kirken, der de ble tildelt hjem, skoler og ikke minst kriker. Grunnen til at de ble utdelt kirker var at de hvite hadde en plan om å kristne negrene. Dette lot seg gjøre kanskje mest på grunn av at kristendommen nå tilbydde en levestandard andre negere kunne se langt etter. Altså gjennom dette humanitære arbeidet, ble risikoen for opposisjoner mellom de hvite og negrene minsket betydelig samtidig som flere ble kristne.

 

Boerne tok med seg fra Nederland en retning innen kristendommen kalt reform. Denne har mer katolske elementer i seg enn den britiske anglikanske kirke, og var derfor strengere. Den anglikanske kirke hadde en noe mer liberal tankegang og hellet mer mot den Lutheranske kirke, men allikevel hadde begge retningene et nokså likt syn på negere. Negere var underlegende de hvite. Deres tolkning av bibelen sa at Gud hadde sagt at den lyshudete rasen var overlegen. I og med at negrene nå var blitt kristnet, måtte de bare svelge alle kameler som hadde med at de hvite var overlegne å gjøre, og var pent nødt til å innse at de var underlegne i forhold til de hvite.

 

Det var selvfølelig ikke alle som fant seg i at de svarte ble undertrykt på den måten som de ble. De personene som er mest kjent er: Nelson Mandela, Desmond Tutu og Beyers Naudé som alle er store forkjempere mot apartheid.

 

Nelson Mandela

Nelson Mandela ble født i Sør-Afrika i 1918. Planene var lagt for Mandela fra ganske tidlig, familiens hans hadde en rådgiverstilling for den lokale høvdingen i tankene. Dessuten hadde de et ekteskap planlagt for ham. Den unge Nelson stakk av gårde fra begge deler, fast bestemt på å bli jurist i Johannesburg. Det klarte han. Rett etter eksamen startet han landets første svarte advokatkontor sammen med vennen Oliver Tambo. I 1942 meldte Mandela seg inn i ANC (African National Congress) som jobbet for likestilling og to år senere startet han ANCs ungdomsorganisasjon. ANC startet oppbygningen av en slagkraftig massebevegelse. Selv om ANC strategi var ikke-vold hadde masseaksjonene som ble satt i bruk store konsekvenser. Mange ble arrestert og noen drept og såret da politiet og hæren ble satt inn mot demonstrantene og de streikende. Sharpeville-massakren i 1960 fikk Mandela og andre sentrale politikere i ANC til å gi opp håpet om ikke-voldelig motstand. De startet opp organisasjonen Umkhonto we Sizwe (også kalt MK) Etter et utenlandsopphold i 1962 ble han arrestert på nytt, tiltalt for konspirasjon mot staten i 1963, og i 1964 ble han dømt til livsvarig fengslet.

 

Under rettsaken holdt Mandela sin egen forsvarstale hvor han sa: Hele mitt liv har jeg viet til det afrikanske folks kamp. Jeg har kjempet mot hvitt overherredømme og jeg har kjempet mot svart overherredømme. Jeg har vernet om idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle mennesker lever sammen i harmoni og med like muligheter. Det er et ideal som jeg håper å leve for og å oppnå. Men om nødvendig er det ideal jeg er forberedt å dø for. Aktor forlangte dødsstraff, men på grunn av sterke nasjonale og internasjonale protester ble straffen livsvarig fengsel

 

Mandela ble løslatt i februar 1990. Han imponerte verden: Til tross for 27 år i fengsel var det klart at han verken var bitter eller hevnlysten. Noen dager etter løslatelsen sa Mandela for første gang hva han skulle si mange ganger siden: I stedet for å tenke på hevn må alle sørafrikanere jobbe sammen for å skape en bedre framtid. I juni 1991 ble han valgt til nestleder i det nylig legaliserte ANC. Lange og vanskelige forhandlinger om landets framtid fulgte og i 1993 mottok han Nobels Fredspris sammen med F.W. de Klerk. I april 1994 ble han valgt til Sør-Afrikas første sorte president i landets første demokratiske valg. Det var et valg hvor han selv stemte for første gang. Han var president fram til 1998 da Thabo Mbeki tok over.

 

 

Desmond Tutu

Erkebiskop Desmond Tutu er født 7. oktober 1931 i Klerksdorp i Sør-Afrika. Han vokste opp når rasismen og apartheid hadde en veldig stor rolle i samfunnet. Han fikk tidlig i livet merke hatet de hvite hadde til de mørke i samfunnet.

 

Tutu besto college i 1953, og gikk videre til universitetet i Sør-Afrika. Han studerte teologi og ble prest i 1961. Senere ble han biskop og leder for den britiske bevegelsen mot apartheid. Han har også arbeidet som lærer. Han reiste mye sammen med familien rundt omkring i verden i forbindelse med jobbene han hadde. I 1976 ble han biskop i Lesotho. Tutu ble lagt merke til både i Sør-Afrika og resten av verden. Han hadde en stor utstråling og en god sans for humor, så folk ble revet med i budskapet hans.

 

I 1978 ble han den første svarte generalsekretæren i det Sørafrikanske kirkerådet. Mange andre kirker var også med der for å kjempe for de svartes rettigheter. Kirkerådes ”fredens hus” i Johannesburg hadde lenge vært i myndighetenes søkelys. Kirkerådet drev med en rekke tiltak: økonomisk støtte til skolegang for barn og ungdom, ikkevoldskurs, gratis advokathjelp til fattige og hjelpeløse i fengsel, pengestøtte til fattige ektefeller som hadde mennene sine i fengsel, de drev også med mye mer. Kirkerådet ble utsatt for en rekke harde angrep fra myndighetene. Og presse ble ikke mindre av alle prisene Tutu fikk. 1986 ble han erkebiskop, det vil si øverste leder for den Anglikanske kirke i Sør-Afrika.

 

Truslene og overgrepene på medarbeidende i kirkerådet fortsatte, og i 1988 smalt det, en bombe eksploderte i ”fredens hus” i Johannesburg. Folk fra sikkerhetspolitiet sto bak aksjonen. Det ble fort bygd et nytt hus, hovedsakelig med pengehjelp fra Norge.

 

 

Beyers Naudé

Han var også forkjemper for likestilling, men møtte stor motstand fra de hvite fordi han selv var han hvit, noe som gjorde saken atskillig verre. Men han var den første hvite som hadde stor betydning for likestiling i Sør-Afrika.

 

Etter Sharpeville-massakren i 1960 studerte han Skriftene i bibelen på nytt og kom til en klar konklusjon. Ideologien og teologien bak raseskillepolitikken var helt feil. Dette kostet han en lysende karriere i kirken. Naudé ble bannlyst og trakassert. Da han oppfordret kirken til å stå opp mot de urettferdighetene som var, ble han beskyldt for å være under påvirka av forsjelige vranglærte ideologi. I perioden han var bannlyst, var han en sentral rådgivere og samtalepartner for de som kjempet mot apartheid. Han var generalsekretær i Det sør-afrikanske kirkerådet etter biskop Tutu, i årene 1984-1987.

 

Hvilken rolle spilte kristendommen i Sør-Afrika

Jeg mener at kristendommen har hatt dårlige påvirkninger på Sør-Afrika, pågrunn av alt det fele som har skjedd der. Kristendommen har bare ført til mishandling av befolkningen og krig og elendighet. Hadde det ikke vert for kristendommen hadde kanskje Boerne ikke vert så voldsomme og brutale. Da hadde kanskje ikke boerne funnet gullet og diamantene og da hadde kanskje ikke engelskmennene kommet. Og igjen hadde kanskje ikke det vert konflikter pågrunn av forsjelige retninger innen kristendommen og ingen borgerkrig og ingen undertrykkelse av svarte. Men det er bare en spekulasjon fra min side.

 

Kristendommen har kanskje et lyspunkt i Sør-Afrika og det er nåtidens misjon. Nå er det vertfall lov og velge ikke og være kristen uten og bli drept. Misjonen nå til dags er også humanitært arbeid som hjelper folk med sine problemer i hverdagen som for eksempel med: sykdom, mat og rent vann. Det er bygget opp sykehus og lignende i regi av kirken.

 

Min konklusjon av det hele er at Sør-Afrika hadde greid seg bedre uten kristendommen og all den elendigheten som har fulgt med den.