Innholdsfortegnelse

Forside
Innholdsfortegnelse
Innledning
Om mykles forfatterskap
Lasso rundt fru Luna, ”handlingssreferat”
Personbeskrivelser
Skrivestil
Min høyst personelige mening om boka
Kildeanvisninger

Innledning

 

Denne særoppgaven omhandler forfatterskapet til Agnar Mykle med hovedvekt på ”Lasso rundt fru Luna.”

 

Jeg valgte Mykle som særemne siden jeg allerede hadde lest ”Lassoen” fra før og fordi jeg kunne tenke meg å lese boka om igjen, kanskje jeg ville få mer utbytte av den denne gangen?

 

Og det må jeg si at jeg virkelig har fått.

 

Første gang jeg leste den var for litt over et år siden, og selv om jeg på denne tiden likte boka svært godt, slo det meg når jeg nå leste boka om igjen hvor lite jeg egentlig hadde fått med meg. En ting er at jeg har vokst litt mentalt siden den gang  (forhåpentligvis), men når man skal skrive et særemne leser man også boka på en helt annen måte. Det kan være en påkjenning å skulle forså og analysere hver eneste lille passasje i boka, men dette til tross, det har vært veldig interessant og lærerikt å jobbe med dette særemne.

 

En ting er jo at jeg har fått lest svært mye, men jeg trives også godt med denne måten å jobbe på. Å skulle disponere tiden selv, samle stoff, forstå stoffet for så å skulle få alt ned på papiret.

 

Jeg har valgt å ikke si noe særlig om Mykles liv, rettssaken eller den politiske boikott Mykle opplevet, dette ville bli for omfattende: det var nok å ta tak i i ”Lasso rundt fru Luna”

Om Mykles forfatterskap

 

Ser man på Mykles forfatterskap er det særlig en ting som går igjen:  Hans opprør mot   inngrepet i den seksuelle frihet og seksualmoralen generelt i det norske samfunn, og allerede i Mykles første roman ”Tyven, Tyven, skal du hete”  (1951), blir dette et viktig tema.

 

 I korte trekk handler boka om en mann i en fremtredende stilling, Grande, som går til sengs med en ung pike. Mannen finner ut de har blitt kikket på  av hotellportieren, og i fullt raseri slår han ned portieren og skader han kraftig. Hotellet reiser søksmål mot Grande, og  rettssaken blir selve rammen i fortellingen.

 

Grande  baserer sitt forsvar på at portierens kikking er et inngrep på individets frihet og privatliv. Mens Rettssaken går sin gang rulles Grandes bakgrunn opp. Og med grunnlag i hans opplevelser som barn og ungdom, særlig av seksuell art, og foreldrenes inngrep i hans seksuelle frihet, gir forfatteren en begrunnelse på hvorfor Grande reagerte så sterkt som han gjorde.

 

Mykle får sagt sitt om hva han mener om norsk seksualmoral, det spissborgerlige og puritanske i det norske samfunn  også i sine to neste romaner, ”Lasso Rundt fru Luna” (1954) og ”Sangen om den røde rubin” (1956).

 

Da påtalemyndigheten tok affære og reiste rettssak mot Mykle og forleggerne av ”rubinen” ,  den falt under straffelovens bestemmelser om utukt i litteraturen, skapte dette nærmest hysteri. Absolutt alle skulle lese denne boka som diverse anmeldere omtalte som: ”pervers” , ”obskøn” ”umoralsk” og ”heslig” , men også ”nydelig” ”vakker” ”kunst” og ”gripende”.

 

Om beslagleggelsen så var god for salget av boka, var den, etter de flestes mening, ikke særlig bra for Mykles forfatterskap. Etter slakten av ”Rubinen” her på berget trakk Mykle seg vekk fra all offentlighet, og publiserte siden bare roman: ”Rubicon” (1965), samt noen novellesamlinger.

 

Rubicon er, etter svært manges mening noe svakere enn de to bøkene om Ask. Hovedpersonen her heter Valemon Gristvåg og har overhodet ikke den samme hunger etter kvinner som man finner hos Ask, da særlig i ”Rubinen.” Men, det er også svært mange likhetstrekk mellom de to, den samme livshungeren er der,  appetitten på livets mangfold er minst like stor, og de gleder Ask finner hos sine kvinner finner Valemon i Paris,  ”kulturens vugge, åndslivets navle og  sivilisasjonens elskerinne.” Valemon kjøper seg en motorsykkel på avbetaling og drar av sted.

 

Det blir en reise i dobbelt forstand: den reise Valemon foretar seg gjennom et dødsdømt Europa, (året er 1939 og 2. Verdenskrig har så godt som brutt ut)  og gjennom en livshungrig ung manns tankeverden.

 

Mykle har også skrevet en rekke novellesamlinger:

 

Taustigen kom i 1948 og er Mykles første utgivelse. Samlingen handler i grove trekk om den store forventningen som ofte ikke tåler konfrontasjonen med virkeligheten.

 

I tittelnovellen  får vi høre om en far og en sønn som bestemmer seg for å bygge en taustige som skal føre inn i en innendørshytte. For faren blir dette et stort prosjekt, og gode minner fra barndommen trer frem. Faren håper at han, gjennom sin sønn, kan vinne tilbake sin tapte barndom, men når taustigen er ferdig , klatrer sønnen opp og lukker seg inne i hytta for å være alene. Faren blir stående igjen, fattig og alene, og forstår at den fulle  og hele opplevelsen og drømmen må en være alene om.

 

I ”kjenslenes korinter” får en høre om den ganske unge mann som ikke har noen jevnaldrende å være sammen med på nyttårsaften, og som lar sin sårhet og utenfor-følelse gå hardt utover sin yngre bror. Denne novellen kan leses som et førsteutkast til en lignende historie i ”Lasso rundt fru Luna” hvor Ask en 17. Mai er barnevakt for broren Balder.

 

Så, i 1951 kommer novellesamlingen ”Jeg er like glad sa gutten”.  Denne har jeg ikke lest, men  er ironisk nok betegnet av mange, som en novellesamling preget av kjedelige og likeglade historier

 

”Kors på Halsen” kommer i 1958, og i 1967 kommer ”Largo”, en liten bok med bare to noveller. I den lengste av novellene får vi høre om et så kontroversielt tema som seksuell omgang med dyr, men det er skrevet uten den minste spekulasjon, og med ømhet og forståelse for hvor grenseløs pubertetsårenes fortvilelse og ensomhet kan være.

 

Da Agnar Mykle døde  i 1994, bitter og ensom, i sin bolig i Asker, etterlot han over 16 000 upubliserte manussider. Gordon Hølmebakk, en av Mykles gamle forleggere , har i de siste årene samlet en rekke av de ferdige brev, noveller og essays som Mykle etterlot seg i  to bøker: ”Mannen fra Atlantis” og  ”Flodhesten på Parnasset.”

 

 

 

Lasso rundt fru Luna

 

Tittelen ”Lasso rundt fru Luna”  alene virker spennende for leseren og setter fantasien igang på mange plan. Bruken av bokstavrim gjør at tittelen for noe poetisk over seg samtidig som symbolene gir oss klare assosiasjoner.

 

Luna betyr jo måne, og det å kaste en lasso rundt månen blir en slags ”gi meg månen og stjernene” - en illusjon.

 

For den unge mann lever på en drøm. Det er drømmen om kjærligheten, drømmen om vennskapet og drømmen om ry. Det er som om den unge mann strekker seg opp mot månen når hans drømmer blir for langt fra virkeligheten.

 

Samtidig er det det mer tydelige: Balders ønske om en lasso, og den ganske unge mann som aldri fikk gitt han det. Her ser vi sviket hos Ask, noe som jeg oppfatter som en av bokas røde tråder.

 

”Lasso rundt fru Luna”  begynner med at den toogtredveårige komponisten Ask Burle (resten av slektsnavnet har han kvittet seg med)  stiger på et tog som skal føre han mot hans hjemby og fødested. I tolv hele år har Ask Burle  holdt seg borte fra alt som heter sosial liv, i tolv år har han såvidt gitt noe som helst livstegn til sin familie og i nesten tolv år har han jobbet med rapsodien ”Lasso rundt fru Luna” som snart skal oppføres i Aulaen i Oslo.  Nå skal han møte

 

broen Balder, hans eneste egentlige venn i livet, men som han altså svek.  Og når han nå skulle ha kommet seirende hjem som komponist er hans publikum dødt.  For det var jo Balder han skrev rapsodien til, var det ikke? ”Lasso rundt fru Luna.” Balder spurte en gang som ung om det gikk an å kaste en Lasso rundt månen.

 

 

 

”Er Balder prisen han må betale for å bli kunstner? Hvor mye koster egentlig en rapsodi?”

 

Boka er delt opp i 3 deler. Den tredje delen  fortsetter der hvor den første slipper og binder dermed boka sammen kompositorisk, mens den andre delen på mange måter er hoveddelen av boka. Den er skrevet fra den tiden da Ask Burlefot, den unge jyplingen hvis uerfarenhet og klossethet er det mest fremtredende, reiser til en liten by nordpå for å praktisere som bestyrer av  en handelsskole.

 

Vi møter Ask og et lite knippe av hans nærmeste familie og venner som alle venter på at skipsklokka skal ringe for tredje og siste gang. I disse få minutter hvor det lille følget står på brygga, i disse få minuttene hvor Ask blir fylt av en skrekkelig angst for at moren skal kvele han i den siste omfavnelsen, hvor han grenseløst irriterer seg over Balders barnslige glede over lassoer og rein som det helt sikkert må finnes mye av der oppe i nord, og  mest av alt, han skal endelig ut i verden, ser Ask tilbake på sin oppvekst i buret som han kaller barndomshjemmet. Han ser tilbake på sine ungdomsvenner Pelle og Gro  og på rektoren Rex.

 

Ask er bare tyve år da Rex, den buldrene lave og elskverdige mann, hans forhenværende rektor, skaffer han en jobb som hjelpelærer ved byens handelshøyskole, og  aldri hadde han før følt seg så krenket: Elevene hans lekte med han. Snart klinte de hverandres ansikter ut med blekk, snart satt de og lest et ukeblad rett foran ansiktet hans. Og stakkars Ask, som i tillegg til jobben måtte lese til eksamen innen Latin og filosofi, ble til slutt så utmattet, følte seg så tråkket på, at han ble sittende bak i klasserommet og se gjennom fingrene med alt hva hans elever bedrev

 

Men Ask hadde også noe mer å slite med: En ung jente fra en bedrestilt familie i nord. Hun hadde ganske enkelt lekt med han, gitt han de største forhåpninger, for så å fraskrive han fullstendig når hun kom hjem fra juleferie. 

 

Og så er det Familien . Han har for alvor fått øynene opp for det stengte og uharmoniske i hjemmet, og synes det er på tide at han, den unge ørn,  forlater buret.

 

Derfor kommer tilbudet om å få jobbe som bestyrerer på en handelsskole i nord akkurat i rett øyeblikk. Og Ask drar ut i verden, meget betenkt over det faktum at moren har skaffet han gratis reise med første klasse på båten.

 

Ask er usikker på hvordan han skal forholde seg til kapteinen, en gammel skrythals med en forkjærlighet for de litt sterkere drikker. Kapteinen konfronterer Ask med hans boklige utdannelse og Ask blir fra seg av innestengt raseri.

 

Like fullt føler Ask en beundring for kapteinen, og i kapittelet ”De utvalgte” blir kapteinen fremstilt som en av de edleste mennesker på jord.

 

Ask drar først til Midtrepollen for å hilse på den syke bestyreren, Dalaker,  som han skal vikariere for. Møtet går greit, men Ask blir oppmerksom på at hans kunnskaper innen de fag han skal undervise sine elever, ikke er helt tilfredsstillende, han har ikke fått lest en side på hele  reisen.

 

Vel fremme i  Indrepollen blir Ask presentert for sin hjelpelærer Jo, en mann med, ifølge Ask, en besynderlig ustelt tanngard. Emnet mat kommer opp og Jo kan fortelle at bestyreren pleide å spise hos en familie i nærheten for en billig penge. Dessuten  hadde familien hele 16 døtre og er ikke nettopp det en hver ung manns drøm?

 

I Indrepollen skaffer Ask seg en bekjent, nemlig Gunnhild eller ”nattestjernen” som hun blir kalt. De møtes første gang i samfunnshuset til dans hvor hun med en gang står for Ask som noe billig og frekt.  Noen dager senere arrangerer Jo et møte med Gunnhild og hennes venninne Tora i bestyrerens leilighet. Plutselig vil Tora gå, og Jo tilbyr seg å følge henne.

 

Plutselig er den unge mann alene med Gunnhild. Aldri har det unge mann vært så nærme en kvinne før, aldri har den unge mann vært så usikker på hva som egentlig forventes av han nå, og hva han kan klare. Og i det Gunnhild forlater rommet for å gå på toalettet blir den unge mann sittende å be.

 

”Dette er første gang for alvor. Og i natten besverger han Frøys galte, den flyvende himmelrånen, Gyldenbuste. Han var tyve år, og han var av dødsens angst.”

 

Ask imponerer Gunnhild med en rekke mer eller mindre akrobatiske øvelser (-kan du stå i bro? – Mhm...... Men da må du holde meg under ryggen mens jeg bøyer med).  Det hele er altså svært vellykket til første gang å være, hadde det bare ikke vært for at Gunnhild mot slutten roper ut et annet navn , nemlig ”Reidar.”

 

 Ask stusser, men tenker ikke videre over dette før senere.

 

Samtidig har Ask en handelsskole å drive.

 

Eksamen for elevene nærmer seg med stormskritt, og når eksamenskonvoluttene ankommer Ask med en liten glipp, man kan lirke ut innholdet og plassere det tilbake i konvolutten helt ubemerket, er det ikke til  å unngå at bestyreren og hans hjelpelærerer benytter seg av dette.

 

Av 34 eleverer står 33 stykker. Den siste vel og merke med Asks svært villige og hjelpende hånd: Han retter hennes besvarelse for henne, og sender inn oppgaven som om hun skulle ha skrevet den. 

 

 Men aldri før har skolen hatt så gode resultater, og Ask har virkelig gjort en vellykket jobb.

 

Men det uunngåelige må skje. Gunnhild ser med forakt på prevensjon: -Det har jo alltid gått bra før. Gunnhild blir med barn og Ask nærmest  flykter til Ytrepollen hvor Dalaker har bestemt seg for å åpne en midlertidig handelshøyskole. Ask prøver å få en lege til å foreta abort, men de har dårlig tid, Gunnhild er allerede et godt stykke på vei.

 

I ytrepollen møter Ask Siv. Hun er, som moren til Ask en gang utrykker det,  erfaren. Hun er svært mye eldre enn Ask og har vært gift og skilt to ganger innen de møtes på nok et treff i bygdas idrettshall. Ask og Siv danser og Ask tenker at han kunne være venn med denne kvinnen. Men slik skal det ikke gå.

 

De innleder et forhold og Ask blir stadig skremt over hennes erfarenhet.

 

Samtidig har Ask forpliktelser ovenfor Gunnhild. Ingen lege så det som noen nødvendighet å abortere og Gunnhild sender stadig illsinte brev til Ask hvor hun krever offentlig forlovelse og at han skal ta sin del av ansvaret.

 

Det er som om  leseren får et lite anfall av galgenhumor når Siv forteller at også hun er med barn.

 

Ask flykter. Han flykter fra forlovelsen med Gunnhild, og han flykter fra Siv.

 

Han drar skamfull hjem til sin mor, sin far, og til Balder. To kvinner har han satt barn på, to kvinner har han sveket. Gunnhild har han allerede fortalt om hjemme, men han holder tett om Siv helt til moren åpner et brev adressert til han og finner ut om dette også.

 

Dessuten mottar han et brev fra Siv, det var for sent å gjøre noe med barnet.

 

Hjemme går Ask rundt som i ørske. I flere uker ligger han stort sett og sover og leser romaner. 

 

Helt til han drar tilbake til hjemstedets handelshøyskole for å hilse på Rex og samtidig spørre om en stilling. Rex blir henrykt over Asks tilbakekomst og mottar han med åpne armer som skolens nye lærer:  hils på dine kolleger, gutt.

 

Når vi forlater Ask i annen del, drar han avgårde til en høyskole i Bergen hvor han skal videreføre studiene.

 

Atter en gang stiger han ombord i en båt, atter en gang tenker han på de han har kjær.

 

”Det gikk tolv år før han atter skulle komme tilbake.

 

Den gangen, da han stod ut fjorden, da hadde han tenkt på Gro, på Pelle, på Rex, på Kvase, han hadde tenkt på sin far og sin mor.

 

Men hadde han tenkt på Balder?

 

Hadde han?”

 

Tredje del. Ask ankommer barndomshjemmet og møter for første gang på tolv år sin far og sin mor. Og Ask tenker at i dette hjem er intet forandret. De forløsende ord ble – og kommer aldri til å bli sagt.

 

Faren er enda en stram gammel grinebiter, som nesten med en gang Ask ankommer,  begynner å kritisere han for hans mørkeblå dress av kordfløyel og for at han så sjelden har skrevet hjem.

 

Moren bærer fortsatt på et stille håp om å kunne gjenforene menneskene rundt seg, binde dem sammen, men dette siste forsøk fra morens side, hun vil gjerne bli med Ask inn til Balders dødsleie,  fortoner seg for Ask som en påtrengende handling, han vil gjerne se sin bror alene.

 

Vel ombord i toget leser Ask et brev Balder skrev til han kort tid før han døde, og det er først nå at det virkelig går opp for Ask, hvordan han har sveket sin eneste ordentlige venn.

 

Og Ask ber: ”Ingen som kan gi en liten bror tilbake? Bare for et minutt? Kan selv ikke kjærligheten bringe oss et lite barn tilbake? Var det ingen kjærlighet?” ....”Våre mektige lokomotiver grunger over kontintet, våre jernskip pløyer oseaner og fravrister tiden et blått bånd, våre fly skyter over himmelen og vil snart oppheve tiden! Med våre vidunderlige maskiner er vi ikke allmektige? Allmektige?” ........... ”Men da finnes det vel også en maskin som kan bringe en liten bror tilbake?

 

Bare et minutt.

 

Ber vi om for meget?

 

Et minutt, usle seksti sekunder”

 

”Hva husker vi av Balder, og hva er summen av Balder?

 

Å, så uendelig lite, våre fingre graver i luft. ”

 

 Og i natten møter den unge mann sin bror. 

 

”Balder!”

 

”Hysj. De andre sover.”

 

”Jeg trodde du var død?”

 

”Var så alene, der jeg var. Kan jeg komme oppi sengen din, og varme med litt?”

 

Dette er virkelig sterkt for leseren.  Endelig kommer Asks konfrontasjon med sin dårlige samvittighet, og det er faktisk slik at forfatteren gjennom hele boka har bygget opp til denne slutten.

 

Med jevne mellomrom har Ask konfrontert seg selv med Balder. Og sviket står for leseren sterkere og sterkere dess lenger ut i boka man kommer. Ikke bare sviket av Balder, men også hvordan Ask sviker Siv og Gunnhild.

 

 

Personbeskrivelser

”En høy vadefuglaktig mann stiger  på nattoget”

 

Mykle skriver alt fra Asks synspunkt, og på denne måten blir Ask en person det er lett å identifisere seg med. 

 

Siden vi hele tiden får Asks tankerekker innover oss er det ikke altid så lett å skille mellom hva som egentlig er Asks oppfatning eller hva som er en objektiv sannhet.  Ofte får vi innspill fra bipersonene i boka som enten bekrefter eller avkrefter Asks oppfatninger.

 

For eksempel lider Ask av dårlig selvtillit. Han ser på seg selv som en dårlig lærer og er usikker på om han kan klare å føre sine elever i mål. Men han gjør det faktisk svært bra i jobben som bestyrer. Man kan også få inntrykk av Ask som en nevrotisk, usikker person når det kommer til det kjønnslige, men som Gunnhild en gang sier: ”Du har visst svært mye mer erfaring enn meg”.

 

Dessuten har Ask, lik de fleste andre, en nokså splittet personlighet. På en side flykter han fra det vanskelige i sitt liv. Han flyktet fra sine to barn, sin kalde, uharmoniske familie og fra vissheten om at han stadig sviker Balder. Men samtidig har han mange verdier som han setter høyt.  For eksempel  ”hjelper” han en av strykkandidatene i klassen ved å jukse med eksamenspapirene som hun har levert. Og dette er ikke for egen vinnings skyld. Etter å ha stilt for- og motargumenter mot hverandre finner han ut at det er det edleste å gjøre. Det er en eldre dame han hjelper. Hun har i alle år drevet et lokal forretning, men er nå avhengig av å stå til eksamen for å kunne fortsette.

 

Som barn var Ask mye syk, og ble liggende inne og se på at de andre barna lekte utenfor.

 

Han har en enorm livshunger, trang til kjærlighet og det vakre. Det er fristende å trekke paraleller mellom Asks innestengte tilværelse i buret som han kaller hjemmet,  og hans livshunger, trang til å ta igjen noe av det tapte.

 

Dessuten splittes han mellom et relativt sterkt seksualbehov og trang til kjærlighet, forståelse og respekt.  ”Hvorfor skal vi absolutt elske hver gang vi elsker?”

 

Hans sterke drift får han jo også svi for.

 

Ask er ingen typisk tenåring. Han er svært sofistikert, og har interesser som intellektuelt lå svært høyt allerede i tidlig alder, men på en annen side, det var kanskje ikke så uvanlig å være slik på denne tiden. Boka omhandler jo 30-årene og jeg kan  med sikkerhet slå fast at ungdomskulturen på den tiden ikke var like fremtredende som den er idag.

 

Ask har et enormt behov for å danne seg heltebilder, noe som kommer klart frem i kapittelet om kapteinen. I det ene øyeblikk blir han fremstilt som en  grov skrythals, en mann med forakt for Asks utdannelse og interesser, for så å bli opphøyet i neste kapitel ”De utvalgte.” Veien mellom forakt og beundring er altså ikke særlig lang.

 

Det samme finner vi i Asks forhold til Gunnhild. På en måte forakter han henne. Han forakter henne for hennes grovhet og hennes enfoldige vesen, samtidig som han beundrer henne for hennes voldsomme begjær og fysisk fullkomne kropp.

 

Ask mener at han ikke har fått nok av hverken kjærlighet eller forståelse i hjemmet og mye av dette legger han på faren. Søken etter kjærlighet blir vel egentlig mye av hovedtemaet i ”Lasso rundt fru Luna” og Ask spør seg mot slutten om det hadde vært den minste kjærlighet i hans liv. Hadde hans hjem vært fyllt av kjærlighet? Hadde han noen gang funnet kjærligheten hos sine kvinner?

 

 

 

Burvokteren og hans kone

 

Farens biografiske fakta får vi i sagaform, men forfatteren utdyper også den kommunale trikkeførers menneskelige sider.

 

For Ask står faren som selve begrepet av punktlighet og pertentlighet, ”han var den strengeste og hardeste mann Ask noen gang hadde møtt.”

 

Faren er dessuten det totale motstykke til Ask. – tilsynelatende.

 

Mens Ask er følsom, opptatt av musikk og stor litteratur, er Asks far, Trond, streng og lukket. Han ser på all form for  musikk med forakt, og den eneste form for litteratur han forholder seg til er faglitteratur.

 

Men faren har skjulte sider:

 

En gang Ask sluttet tidlig på skolen dro han ut i skogen for å hilse på sin far, han holdt på  å bygge en hytte. Der ser han plutselig faren stå i en lysning med hodet høyt hevet og mot  himmelen strømmet de vakre toner som bare et signalhorn kan gi fra seg. Og Ask vet at hadde ikke han kommet ut i skogen akkurat denne dagen, så hadde den strenge kommunale trikkeførers geni forblitt en hemmelighet for evig og alltid.

 

Moren er enormt mektig. Hun er påfallende opptatt av seg og sine, og av å opprettholde det spissborgerlige i deres hjem. Dessuten krever hun en umåtelig eiendomsrett til sønnen som til slutt fører til en følelse av klaustrofobisk vemmelse fra Ask hver gang hennes navn blir nevnt.

 

Ask ser på farens og morens samliv som fullstendig kjønnsløst, og denne passasjen taler vel egentlig ganske klart for seg selv:

 

”Da Ask var elleve år – et år etter at Balder ble født – ble ektesengene på soveværelset flyttet såpass fra hverandre at det var plass til et nattbord imellom,. Da Ask var fjorten var ektesengene flyttet helt fra hverandre og stod ved hver sin vegg. Da Ask var atten, sov faren alene på soveværelset sammen med Balder, mens moren hver natt redde seg selv på divanen i stuen.”

 

Moren og faren til Ask blir et symbol på hele den kampen Ask må kjempe i ”Lassoen.”

 

Dessuten står de begge som et symbol på det Mykle påpeker i så og si hele sitt forfatterskap.

 

Som forfatteren selv har uttalt det: ” Det som jeg i ord og skrift har gjort opprør mot, er det usynlige jernteppe av forbud og tabuer som hindrer mennesket i å leve et rikt og verdifullt liv.............” ”Det finnes også skadelige livsholdninger som foreksempel den forløyete seksualmoral i samfunnet.............”

 

Faren står for kjønnsangsten,  kjønnsfornektelsen, og det puritanske i samfunnet. .  Moren står for det spissborgerlige og, som  Mykle skriver i et av sine senere publiserte, usendte brev til sin egen mor, Moderen; den enorme følelsen av eiendomsrett over sin sønn.

”Gunnhild, natterstjernen og Siv, hvite roser, Asks to kvinner”

 

Møtet med Gunnhild blir Asks første ordentlige møte med en kvinne.

 

Ask føler ikke det spor av kjærlighet for Gunnhild. Hun blir et offer for den unge manns umåtelige lyst, og intet mer.

 

Av og til kan Ask føle en viss ansvarsfølelse, et spor av medlidenhet og dårlig  samvittighet ovenfor henne, men ingen kjærlighet.  Dessuten er han flau over henne, sjelden eller aldri møtes de ute, og han passer på å gjøre avtaler med henne etter at det har blitt mørkt, for så å forlate henne før solen står opp.

 

Heller ikke Siv blir noen stor forelskelse for Ask, men han er  svært mye mer glad i henne enn i Gunnhild. Siv har jo også mer erfaring på alle områder, noe som tiltrekker Ask.  De snakker mer sammen, samtidig som Ask ser på henne som mer damemessig.

 

Siv og Gunnhild er sentrale personer i boka, men det er fordi de er med på å understreke Asks personlighet, men også hans selvopptatthet. Vi får aldri høre om deres lidelser,  eller hva de føler for Ask. Slik blir det vanskelig å skulle beskrive Gunnhild og Siv som mennesker, de er bare viktige som personer som viser hvem Ask er og hva han søker.

 

 

Skrivestil

 

Mykle har et gammelmodig språk, men jeg synes ikke boka blir noe vanskeligere å lese  av den grunn.

 

 I forordet til ”Lasso rundt fru Luna” sier Mykle at han håper å skrive en bok som er virkeligere enn virkeligheten, og det vil jeg absolutt si at han har klart.

 

For, det som karakteriserer mye av Mykles skrivestil, er hvordan enhver situasjon blir utbrodert, gjort til noe viktig. Det blir som en tankerekke, men mens vi dødelige ikke klarer å få disse ville tankerekker ned på papiret gjør Mykle dette med glans,  det er til og med en fryd å lese. Mykle har virkelig ordene og situasjonsbeskrivelsene i sin makt. Jeg synes aldri hans lange utleggninger blir kjedelige eller det minste tunge. Og forfatteren har mye han skal ha sagt; om brødskiver og mysost, om  nattog og Østbanen i Oslo, om kapteiner og musikere, tangarder og sko, om elskov og kjærlighet.

 

Som sagt tidligere sees alt som skjer i boka fra Asks synspunkt, og vi lærer han derfor svært godt å kjenne. Jeg vil påstå at man får et personlig forhold til Ask.

 

Man kan trekke mange paraleller mellom Mykles liv og Asks liv som jo godt kan tyde på at boka har en del selvbiografiske trekk  (har ikke de fleste bøker til en viss grad det?).

 

Et eksempel på dette er Asks forhold til moren. I den siste tid har en rekke usendte brev som Mykle skrev til blant annet sin mor, blitt publisert for allmennheten, og det viser seg at Mykle har mye av det samme anstrengte forholdet til sin mor som Ask har. Dessuten er det flere andre likhetstegn: Mykles beskrivelser av Asks utseende, oppvekst og utdannelse. Det er også mange som kjente Mykle som har uttalt at han hadde noe av det skjøre lett, nevrotiske i sin personlighet som vi finner hos Ask.

 

Mykle knytter også boka opp mot  Norønn mytologi ved å bruke navn som Ask, den første man på jorden, Embla, den første kvinne og Balder, idrettsguden.

 

Møtet mellom Ask og Embla får man ikke høre om før i ”Sangen om den røde rubin”og i slutten av ”Lassoen.” I ”Rubinen” er Asks søken etter kjærlighet vel så stor som i ”Lassoen”, Ask innser at han ikke finner kjærlighet hos noen av de 14 damene han nedlegger i løpet av bokas 450 sider. Men så mot slutten møter Ask sin Embla og han er maktesløs: Alt han gjør mot denne kvinnen virker for han nå uskjønt og grovt.

 

Guden Balder ble, lik Balder ble sveket av Ask, sveket av Loke. Mens guden Balder dør som en direkte følge av Lokes svik, han får en mistelteinpil i hjertet, dør Balder av sykdom. Men hva skyldtes sykdommen?

Min hæyst personlige mening om boka

 

Som sagt tidligere synes jeg aldri Mykles utlegninger blir kjedelige. Selv om hans språk av og til kan blir velkrydret, ordflommen endeløs, så sukker man i det boka slås sammen og siste side er lest.  Jeg var grepet; fortvilet over Balders død og Asks svik.  Jeg var håpefull, ønsket Asks lille pike et godt liv og Gunnhild en offiser hun kunne slå seg ned med. Jeg tenkte på Siv, hvor god og forstålelsesfull hun hadde vært overfor Ask, og om den lille piken hun og Ask hadde fått sammen hadde det godt i det hjemmet hun var adoptert til.

 

Enda følte jeg den brusende musikken i kroppen fra Asks fremføring av sin rapsodi, og jeg ønsket Ask og Embla et godt liv fremover.

 

Jeg er ikke typen til å bli særlig grepet. Kanskje har jeg blitt litt blasert etter alle mediene som er rundt oss hele tiden. Men ”Lasso rundt fru Luna” tok jeg virkelig innover meg.

 

Kanskje er det temaet som fenger. Den ganske unge manns møte med verden utenfor hjemmet. Han søker etter en mening med livet,  men ofte famler han.

 

Det er den unge manns frigjøringsprossess, hans seksuelle opplevelser og mot slutten sviket som blir bokas røde tråd.

 

Eller kanskje er det Ask alene som bærer boka? Hans splittete og svært interessante vesen?

 

Hans svakhet i det sosiale? Hans voldsomme begjær? Den sofistikerte Ask?

 

Eller kanskje er det bare Mykle, han som skulle ha vunnet en dobbel Nobels litteraturpris.

 

Er det hans språk? Det poetiske som stadig kommer igjen i ”Lassoen?” Er det de kåserilignende passasjene som erAsks høyst subjektive meninger, men som er så velskrevne at leseren gir seg over og nikker annerkjennende mot Ask?

 

Ikke vet jeg, men boka er iallfall Mykles beste, og etter min mening et av de virkelig store verk i norsk litteratur som burde leses om og om igjen.

 

Det er iallfall liten tvil om at jeg om et år eller to kommer til å gjenoppta lesningen av ”Lasso rundt fru Luna”

Kildeanvisninger

 

Av kilder har jeg brukt bøkene til Mykle, Aftenpostens litteratursider (www.aftenposten.no/alex søk på Agnar Mykle) Norsk litteraturhistorie, Philip Houms ”Ask Burlefot og vi” samt leksikon for å få informasjon om Balder, Ask og Embla.