Lingua Latina

Latin er det språket som ble snakket i det veldige Romerriket i antikken. Det er opphav til flere moderne språk og har hatt svært stor innflytelse på de moderne europeiske språkene, akkurat som romerne har hatt det.

 

Det er fra romerne vi har fått vår måte å dele inn året på, i 365 dager, med en skuddårsdag hvert fjerde år. Vi har også hentet navnene på månedene herfra.

 

De nordiske landene hadde kontakt med romerne allerede i det vi kaller ”romersk jernalder”, noe man vet på grunn av arkeologiske funn fra denne tiden. Men det meste av handel med romerne foregikk sannsynligvis gjennom mellommenn. De som bodde i Norden på denne tiden traff trolig sjelden romere. Det meste av språklig påvirkning har nok gått gjennom andre språk, for så å bli brakt videre til de nordiske språkene med bl.a. tyske handelsmenn.

 

De fleste ord med latinsk opprinnelse vi finner i språket vårt i dag, er lånt inn senere, fra middelalderen til moderne tid.

 

Opprinnelse

Latin hører til de italiske språkene, opprinnelig en vestitalisk dialekt som ble snakket i Roma. Det kommer fra det urindoeuropeiske språket man tror er opphav til de fleste europeiske språk i dag. Det ble først snakket av et fåtall mennesker, som bodde i byen Roma som på den tiden (ca. 700 f. kr.) hadde ca. 10 000 innbyggere.

 

Da Roma utviklet seg til Romerriket, som strakte seg fra England til Mesopotamia, ble også språket spredt til de landene som lå under romersk styre. Den uutdannede delen av befolkningen (som var mesteparten av befolkningen) beholdt gjerne sitt opprinnelige språk, men latin var administrasjonsspråk, kirkespråk og undervisningsspråk, så alle de som gikk "skole" eller jobbet innenfor disse feltene, måtte lære seg latin. Dette gjorde at det latinske språket og kulturen fikk en veldig stor påvirkning på de europeiske områdene, noe Europa i dag bærer tydelig merke etter på mange måter.

 

Da Vestromerriket gikk under i år 476, døde latinen gradvis ut som morsmål; det var ikke lenger noen som brukte dette språket som vanlig talemål. Men det var fortsatt administrasjonsspråk i mange vestlige land. Når konger og andre høytstående adelsfolk skrev til hverandre, foregikk det på latin. I tillegg fortsatte det å være kirkens språk og det var eneste undervisningsspråk frem til 1300-tallet.

 

Alle gudstjenester foregikk på latin frem til reformasjonen på 1500-tallet og det var viktigste fremmedspråk i skolen etter at det sluttet å være undervisningsspråk, men på universiteter foregikk undervisningen på latin frem til 1800-tallet og, i noen tilfeller, 1900-tallet. Også etter dette var latin lenge en viktig del av skolegangen, selv om den fikk en mye mer beskjeden rolle enn før.

 

Også i dag må en lære seg litt latin for å jobbe innenfor en del fagfelt, som medisin, forskning, botanikk med mer, hvor latin har blitt brukt som fagspråk, akkurat av den grunn at det er ”utdødd”, siden det da forandrer seg minimalt selv om tiden går. Denne typen latin er vel å merke en annen enn den de snakket i det gamle Romerriket.

 

I tillegg til at latinen i seg selv har spilt en viktig rolle, har latinen og romerne satt sine spor gjennom den påvirkningen det har hatt på dannelsen av andre språk og kulturer i Europa. Latin er for eksempel opphavet til de romanske språkene: dvs. italiensk, fransk, spansk, galicisk, katalansk og rumensk, noe som vises i oppbyggingen og utformingen av disse språkene. Eks:

                      fransk                            spansk                           italiensk

octo -"åtte"   huit                                 ocho                               otto

 

I tillegg til dette finner vi også en mengde ord i bl.a. norsk som stammer fra eller er direkte hentet fra latin.                        

 

Eks: móbilis = mobil = flyttbar, mínus- betyr egentlig mindre, mens pluss betyr mer.

 

Historie

I det gamle Roma hadde språket en veldig stor rolle. For å komme seg opp i systemet måtte man beherske talekunsten, retorikken.

 

I rettssaker var det ikke lover og paragrafer som var viktigst for utfallet, det handlet om å påvirke tilskuerne til å mene det taleren ville de skulle mene.

 

Den mest kjente av romerske talere er Marcus Tullius Cicero. Han kom fra en ubetydelig familie, politisk sett, men behersket talekunsten så godt at han ble bl.a. valgt inn i senatet, og i 63 f.kr ble han valgt til konsul, og dermed statens leder i ett år. Det var svært uvanlig at en mann uten "familieforbindelser" nådde så langt.

 

Ciceros taler ble modeller som ble studert i Romas skoler. I tillegg skrev Cicero flere viktige bøker om ars oratória, "kunsten å tale" eller "talekunst". Talekunsten, eller retorikken som det kalles, kom fra grekerne, som veldig mye annet i romersk kultur. Den greske kulturen var idealet for romerne. Der hentet de litteratur, kunst, vitenskap osv. Det var først lengre ut i Romerrikets historie at de fikk en "egen" kultur.

 

En som gjorde mye for å gi romerne en egen kultur og historie, eller en følelse av å ha det, var den store poeten Vergil (70 - 19 f.Kr), født Publius Vergilius Maro. Han skrev Aeneiden, et klassisk latinsk mesterverk av verdenslitteratur, og har hatt stor innflytelse på senere europeiske forfattere. Aeneiden forteller om Aenas reise fra Troja, gjennom mange farer og hindringer, og til han kom til elva Tiber, hvor han angivelig grunnla byen Roma. Boken var et forsøk på å glorifisere Roma, etter forespørsel fra keiser Augustus.

 

Romerne hentet også en del kultur og språk fra etruskerne, som bodde rett nord for Roma. Romerne var egentlig en blanding av flere folkeslag, bl.a. etruskere og latinere.   

 

Hvordan har språket utviklet seg?

Det latinske språket har endret seg endel siden det først ble brukt av bønder på høydene rundt Roma på 700-tallet f. kr. Den største forandringen er uttalen av språket.

 

Allerede på 300-tallet, i senantikken, hadde uttalen rukket å forandre seg en god del sammenlignet med tiden rundt Kristi fødsel. 300-tallets skolelærere kunne registrere at stavemåten i de klassiske tekstene ikke stemte helt med den uttalen de selv og deres elever hadde. Derfor var det diskusjoner og regler for uttale allerede på denne tiden.

 

Da Konstantinopel ble grunnlagt som ny hovedstad i Romerriket, ble uttaleproblemet enda større.

 

I den keiserlige administrasjon var det et stort behov for folk som kunne latin, men i denne delen av riket snakket ikke folk latin. De hadde gresk eller andre språk som morsmål, og behøvde derfor en grundig innføring i latin. Noe som førte til forfattelsen av den tykkeste av alle grammatikkbøker fra antikken: Institútio de Arte Grammática av den store grammatikeren Priscianus.

 

Enda vanskeligere ble det da latin ble innført som fremmedspråk i klosterskoler som var uten kontakt med Romerriket, slik det var i Irland og senere i Tyskland og Skandinavia. Uttalen kunne bli ganske merkelig enkelte steder.

 

Det er heldigvis ikke lett å gjøre så store feil når det gjelder uttalen av latin. Det alfabetet vi bruker i dag, det latinske alfabetet, ble tross alt laget for nettopp dette språket, og de aller fleste språklyder i latin finnes også i de fleste europeiske språk.

 

Men noen av lydene har skapt problemer opp gjennom tiden, noe som i flere tilfeller skyldes at den latinske uttalen endret seg allerede i antikken.

 

Et vanlig eksempel er bokstaven c, som i klassisk latin alltid ble uttalt k. Cicero ville altså ha uttalt navnet sitt [kikero], mens vi i dag uttaler det [sisero].

 

I klassisk latin uttalte man også ae som diftong [ai], som i engelsk like. I dag uttaler vi dette som e, noe som går langt tilbake, denne uttalemåten kom faktisk like etter klassisk tid.

 

I klassisk latin ville Caesar altså ikke bli kalt [sesar], slik vi uttaler navnet i dag, men [kaisar]. Dette er opphavet til det tyske kaiser, som vi har tatt inn i norsk som keiser.

 

I tillegg til dette er det et par bokstaver vi har i dag som opprinnelig ikke fantes i det latinske alfabetet. Det er selvfølgelig det norske æ, ø og å, men det er også bokstavene j og v.

 

Både konsonanten j og vokalen i ble skrevet med bokstaven I. Eks: iustítia (j-lyd) og incognito (i-lyd). I norsk bruker vi (vanligvis) i for vokallyden og j for konsonanten. Disse bokstavene kom på 1500-tallet, da det var en liten språkreform for latin. Den ble godt mottatt av mange europeiske språk, som bruker disse i dag, mens i latin, som reformen var ment for, ble disse forandringene ikke like godt akseptert, i dagens latin er det vanlig å bruke det klassiske systemet, ingen egen bokstav for

j-lyden.

 

U og v ble også skrevet med bare en bokstav. Dette ble også forandret i reformen fra 1500-tallet og er to forskjellige bokstaver i moderne latin. Med den klassiske skrivemåten ville man stavet den første lyden i uilla ("villa") på samme måte som i urna ("urne"). Ikke alle latineksperter er enige om hva som er rett staveregler, bare et av flere områder ekspertene strides på.

 

Hvordan er språket bygd opp?

På mange måter er latin likt norsk i oppbygning, men det er også forskjellig på mange måter. Det er fullt mulig å se slektskapet mellom språkene hvis man leter litt, men man ser også at mye har forandret seg siden det var et felles urindoeuropeisk språk.

 

Latin har omtrent de samme leksemklassene som norsk, de norske navnene på disse er faktisk hentet hovedsaklig fra latin: nomen, pronomen, verbum, advérbium, particípium, coniúnctio, praeposítio, interiéctio.

 

En setning på latin inneholder normalt en form av et verb og ett eller flere substantiv, slik det er i norsk. Substantivene kan ha ulike roller i forhold til verbet, noe som markers ved hjelp av forskjellige kasus, slik det også er i bl.a. tysk.

                     S         O        V

Eks:       Fémina amícum vídet.

                     S       V      O

               Kvinnen ser vennen.

 

Vi ser at syntaksen her skiller seg fra norsk, hvor det er normalt at subjektet kommer først, deretter verbal, så eventuelt objekt og alt det andre. I latinske setninger kommer, som vi ser, også subjektet først, men her følger objektet, og verbalet kommer helt til slutt, etter alt annet.

 

Hvis vi forlenger den med noen ord, kan setningen se slik ut:

           S        A       O          A                  V

      Fémina nunc amícum per fenéstram vídet.

           S        V  A     O                  A

      Kvinnen ser nå vennen gjennom vinduet.

 

Dette er hovedregelen for ordrekkefølgen i latin. Den gjelder ikke alltid, for i latin, i større grad enn i norsk, kan ordene bytte plass, mest for å fremheve et bestemt ord, slik man kan til en begrenset grad i norsk. Latin har en friere ordstilling enn norsk. På latin viser ordenes endelser hvilket setningsledd det er, i mye høyere grad enn på norsk.

 

Eks:  Peter elsker Livia

Vanlig ordstilling: Petrus Liviam amat, men man kan også si Petrus amat Liviam, og setningen har samme betydning, eller Liviam amat Petrus. På norsk kan vi ikke bytte om på ordene her uten at setningen får en annen betydning. Dersom vi sier Livia elsker Peter blir Livia subjektet i setningen, eller elsker Peter Livia, da blir setningen et spørsmål.         

 

Hvert substantiv består av en stamme og en endelse, denne endelsen angir hvilket setningsledd det opptrer som. Hvert verbal består også av en stamme og en endelse, her kan endelsen bl.a. angi forholdet mellom subjektet og tidspunktet for handlingen (tempus). Også andre leksemklasser, som adjektiv og pronomen, har et slikt system med stamme og endelse som forteller ordets rolle i setningen og forholdet til de andre setningsleddene.

 

Disse endelsene bestemmes utfra kasus, som det forøvrig er seks av i latin; Nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, ablativ og vokativ.

 

Nominativ - subjektet i setningen

Vokativ – ved direkte tiltale (brukes ikke i alle latinlærebøker)

Akkusativ - det direkte objektet i setningen

Genitiv - viser eieforhold

Dativ - det indirekte objektet i setningen

Ablativ - ved bestemte preposisjoner, også om det middel eller redskap noe blir gjort med

 

Bøyningsmønster for substantiv:

 

Deklinasjon nr.           1                        2                  3               4                   5

Betydning                   kvinne            venn               by           frukt            dag

Genus                          fem.                mask.            Fem.        mask.         mask.

 

Nominativ sing.         fémina           amícus        urbs           fructus       dies

Akkusativ sing.          féminam        amícum       urbem       fructum      diem

Genitiv sing.               féminae         amíci           urbis          fructus       diéi

Dativ sing.                  féminae         amico          urbi           frúctui        diéi

Ablativ sing.               fémina           amíco          urbe           fructu         die

Nominativ plur.         féminae         amíci           urbes          fructus       dies

Akkusativ plur.          féminas         amícos         urbes         fructus        dies

Genitiv plur.            feminárum     amicórum    úrbium       frúctum     diérum

Dativ plur.                 féminis           amícis         úrbibus       frúctibus    diébus

Ablativ plur.             féminis           amícis          úrbibus      frúctibus    diébus

 

 

Eks:      Vennen ser kvinnen.

              

              Amicus feminam videt.

 

Amicus er maskulinum singularis i nominativ, det viser -us endelsen oss og sier oss dermed at dette er subjektet i setningen, mens -am endelsen i feminam, som er femininum singularis i akkusativ, angir at det er det direkte objektet i setningen.

 

Dersom en skal forandre setningen til

 

            Kvinnen ser vennen.

 

er det på norsk bare å bytte om ordene, mens på latin må en forandre kasus:

        

            Femina amicum videt.

 

Endelsen viser altså hvilket setningsledd ordet er og hvilket kjønn leksemet har.

 

Det er tre grammatiske kjønn på latin, akkurat som på norsk, maskulinum - "mannlig", femininum - "kvinnelig" og neutrum - "ingen av delene"

 

I tillegg til kasus og kjønn er det altså fem forskjellige deklinasjoner, det vil si bøyningsmønstre, på latin, uten om for substantiv av kjønnet neutrum, her er det bare 2. 3. og 4. deklinasjon som gjelder.

 

Det skilles ikke mellom bestemte og ubestemte substantiv på latin. Eks: setningen Caesar equos vidit, kan altså bety både "Caesar så hestene" og "Caesar så hester". Dette er faktisk vanlig i de fleste språk i verden, det er for det meste de Vesteuropeiske språkene som skiller mellom dette.

 

Hvordan blir ordene dannet?

Ordene på latinsk blir dannet på omtrent samme måte som på norsk. Mange leksemer er laget som avledninger ved hjelp av suffikser eller prefikser.

Eks: civis - medborger

Ved å legge til suffikset -il, får vi adjektivet medborgerlig

 

Det kan også gjøres slik:

        liber "fri" + suffiks -tas= libertas - "frihet"

 Suffikset -tas, tilsvarer ofte vårt -tet, f.eks. kvalitet, kvantitet, identitet osv.

 

Ofte er det verbstammer som blir brukt til å danne nye ord. da er det ofte partisippform av verbet, pluss pre- eller suffiks.

 

Dette leksemet har for eksempel ledet videre til flere andre leksemer: videre - "se", partisippform - visus.

visionis - "syn" og visibilis - "synlig" 

Disse har blitt lånt inn i engelsk som vision og visible.

 

Vi har også mange ord i norsk som er blitt lånt inn på denne måten.

 

Det er mange andre måter å danne ord på også, for eksempel ved å lage verb av substantiv. F.eks. verbet finíre - ”slutte”, som er dannet ganske enkelt ved å legge verbendelse til leksemet finís - ”slutt” .

 

I dag har latin helt mistet sin rolle som verdensspråk, nå er det engelsk som har tatt over den rollen, språket har gått helt ut av grunnskolen og er mye mindre brukt på universiteter enn for femti til hundre år siden. Til og med i legevitenskapen begynner man å gå mer vekk fra dette språket, tendensen i mange år har generelt vært at latinens posisjon i samfunnet blir stadig mer svekket, det går mot å kun bli en del av historien. Tall fra universitetene viser vel å merke en oppgang når det gjelder latinstudier, hovedsakelig av historiestudenter.

 

Det latinske språket og romernes kultur har hatt så stor innvirkning på dannelsen av det moderne Europa og dets kultur, og det er en så stor del av Europas og verdens historie, at jeg personlig synes det er vel verdt å studere, og tror det vil være det i mange år enda.

 

For meg er det et symbol på det moderne Europas fødsel og utviklingen av den moderne kultur og vitenskap i Europa. For å kunne studere både antikk og middelaldersk historie grundig, bør man kunne en del latin, det er også en fordel hvis man skal studere særlig romanske språk, men også andre europeiske språk, siden det vil gi en bedre forståelse av språkets opprinnelse og utvikling.

 

Jeg har alltid hatt en interesse for språk og historie, så videre latinstudier vil være en naturlig vei å gå. Jeg har lært mye om språket gjennom dette prosjektet, noe som bare har økt min interesse for det, og muligens vil føre videre til et grundigere studie av språket. Summa summárum et meget vellykket prosjekt!

 

Kildehenvisning: Latin - Kulturen, historien, språket av Tore Janson, Pax Forlag