Livets utvikling
Beskriver livets utvikling på jorda.
Karakter: 6
Innhold
For bare noen tusen år siden hadde ikke mennesket peiling på når universet ble skapt, men i dag har vi en temmelig fast teori om; ”The Big Bang”, eller ”Det Store Smellet”. Vi tror at dette skjedde for rundt 4,6 milliarder år siden, men menneskene er ikke helt sikre, fordi jorden kan ha blitt dannet tidligere, ja, kanskje hele universet vi kan se fra jorden er blitt dannet senere enn ”The Big Bang”. Noen mener også at ”The Big Bang” gjentar seg om og om igjen, akkurat som når vi mennesker puster. Universet går ut – inn, ut – inn, osv. Men uansett om universet trekker seg sammen og blir blåst ut igjen, eller om dette er bare den ene gangen lurer vi jo på: Hva skjedde under ”The Big Bang”? Hvordan har jorden utviklet seg? Og kanskje viktigst av alt; hvordan har livet utviklet seg?
Det vi vet er at universet i mikrosekundene etter ”The Big Bang” var en suppe av elementærpartiklene kvark og gluon. Denne fasen rett etter ”fødselen” kaller vi QGP (quark-gluon plasma). På grunn av tyngdekraften begynte hele universet å utvide seg med enorm fart, og for alt vi vet så utvider det seg ennå, bare ikke så enormt. Men det som skjedde var at det ble formet nøytroner og protoner, og det er det atomkjerner består av i dag. Kvarker og gluoner ble låst inne i nøytroner og protoner, og de lar seg ikke løsrive.
Ja, midt oppi alt dette ble det dannet stjerner og planeter, og masse annet vi kanskje ennå ikke har oppdaget. Edle metaller stammer faktisk fra meteoritter som traff jorden etter at kjernen og mantelen omkring den var dannet. Da mantelen senere størknet, ble gullet og platinaet bundet i jordskorpen. De eldste bergartene hittil har funnet på jorda er faktisk ca. 3,8 milliarder år gamle.
Men hvordan kom vannet seg ned på jorden? En teori er at vannet hadde vært lagret i små krystaller da jorda ble til, for så å smelte og lage vann, men den mest troverdige teorien er at meteoritter har kommet ned i atmosfæren og hatt mye is i og på seg.
Jordas opprinnelige atmosfære besto av metan (CH4), ammoniakk (NH4), vann (H2O) og hydrogen (H2). Etter hvert dannet det seg også karbondioksid (CO2), karbonmonoksid (CO) og fritt nitrogen (N2), mens det tok minst 2 mrd år før det dannet seg fritt oksygen (O2) i atmosfæren. Hvordan jorden nå så ut er det vanskelig å si, fordi det er så utrolig lenge siden, men vi vet noe om hvordan forholdene burde ha vært for at liv skulle kunne utvikle seg der.
Liv blir til – Prekambrium (de første 4 milliarder årene.)
For ca 3.5 milliarder år siden var forholdene på jorden preget av stormer og uvær. Uten oksygen i atmosfæren ble jorden hele tiden bombardert av ultrafiolette stråler fra solen, og voldsomme tordenvær førte til masse lynnedslag. Temperaturen var ganske jevn, under 100 °C og godt over frysepunktet, sånn at det var rikelig med vann overalt. Lynutladningene og den ultrafiolette strålingen var kjemiske aktive og førte til at kjemiske forbindelser mellom atomene ble brutt slik at nye forbindelser kunne oppstå. . De fossile istidene kan være tegn på lite CO2-innhold i atmosfæren, noe som førte til det motsatte av drivhuseffekt, kalt ishuseffekt. Under slike forhold ble det uten tvil dannet molekyler som sukker, organiske syrer og aminosyrer, som spiller viktige roller i levende organismer. Prosessene har vært utrolig langsomme, men over millioner av år kan noen slike organiske molekyler ha samlet seg i vanndammer som var beskyttet fra den ultrafiolette strålingen og under påvirkning av strømmer og temperaturvariasjoner. Litt etter litt i denne blandingen kan det ha dannet seg forskjellige proteiner, og noen av disse kan ha vært i stand til å reprodusere seg selv.
Med de fire første proteinene har vi alt vi trenger for en celle. En slik celle ville kunne leve og formere seg ved å bruke energien i sukker. Bare synd at sukker var en mangelvare som bare kunne erstattes ved den langsomme prosessen basert på de ultrafiolette strålene fra solen. De aller første tegn menneskene har funnet på liv er encellede, kulerunde eller trådformede organismer funnet i de eldste avleiringsbergartene, datert til å være ca. 3,5 milliarder år, og vi har også funnet ut at disse encellede organismene er beslektet med de nålevende blågrønne bakteriene (cyanobakterier) som ikke har cellekjerne.
Men da det femte proteinet oppsto, ble det helt forandret. Nå kunne organismene plutselig produsere sitt eget sukker, og vi fikk en veldig utvikling. Det ble nemlig laget atmosfære ved hjelp av fotosyntese, og ozonlaget begynte også å utvikle seg. Mange bløte sjødyr og små organismer oppsto.
Kambrium (545 - 510 millioner år siden)
Overgangen fra prekambrium til kambrium kalles ofte den "kambriske eksplosjonen" siden det tidlig i kambrium plutselig oppsto mange nye livsformer, ofte i grunne havområder. Disse er karakterisert ved at de hadde et ytre skjelett (skall). Det gjorde at mange av dem ble oppbevart som fossiler, og derfor kan vi i dag finne dem innleiret i kambriske bergarter. Mange dyr fikk små følehorn, slik at de kunne føle seg frem til mat, mens andre fikk lemmer som gjorde at de kunne bevege seg raskt og bli de første rovdyrene. Plante- og dyrelivet i kambrium ser ut til å ha bestått av planter og organismer i sjøen. Av planter er det kjent forskjellige former for alger. Cyanobakterier ("blågrønnalger") bygget opp algematter (stromatolitter) i det grunne varme havet.
Trilobittene
En viktig kambrisk art er Trilobittene. De tilhørte leddyrene (Arthropoda) og levde fra kambrium til de døde ut i slutten av perm for 245 millioner år siden, men Kambrium var deres storhetsalder. Vanlige trilobitter er Paradoxides, Holmia, Parabolina, Peltura, og de frittsvømmende små trilobittene, - agnostidene.
Ordovicium (510 - 440 millioner år siden)
Det ble ikke store endringer slik det ble da tiden skiftet mellom Prekambrium og Kambrium, men det var kommet flere viktige arter til, som graptolitter, brachiopoder, cephalopoder (blekkspruter), koraller og echinodermer (pigghuder). Helt nye arter for denne perioden var Mosdyr (bryozoer), blekkspruter som kunne svømme raskt – antagelig blant de første egentlige rovdyr. De første dyrene med ryggstreng – kjeveløse fisk. De første ferskvannsdyrene. Arter som var truet med utvikling på grunn av både skiftende klima og naturlig utvalg var arter av virvelløse dyr, korallrevbyggere var ekstra hardt rammet.
Silur (445 - 415 millioner år siden)
Trilobittene som før har vært så tallstore, blir mindre, mens andre dyr, som urfisk, Virveldyr og lungefisk sprer seg raskt og blir viktige.
Fra kystene og innover spres enkle bladløse planter som setter i gang en slags revolusjon som gjør at sjødyrene begynner å utvikle seg mot å kunne gå på land. Sjøskorpioner og andre ledd-dyr er noen av de som blir fristet og de første som trekker på land. I havet utvikles de første virveldyrene, dyr med ryggrad. Urfiskene svømmer over store korallrev i det grunne, varme havet. Revene blir bygget opp, og jorda blir i det hele tatt mer fargerik – særlig grønn.
Devon (415 - 360 millioner år siden)
Fiskene gikk gjennom en periode med rask utvikling i devon. Kjempestore panserhaier terroriserte havene, og de første vivftefinnefiskene (små beinfisk) dukket opp. I slutten av denne perioden krøp de første virveldyrene på land, og amfibiene, først representert med fiskepaddene, så dagens lys. Fiskepadden hadde lemmer og lunger, utviklet fra fiskenes finner og svømmeblære. Halen hadde fortsatt finnestråler som hos fiskene. Karsporeplanter (bregneplanter, blant annet sneller og kråkeføtter) begynte for alvor å kle landjorden allerede i begynnelsen av devon, og i slutten av perioden finner vi fullt utviklede skoger av den typen som er godt kjent fra karbon. Alle de viktigste karsporeplantegruppene er representert. På landjorda utviklet det seg insekter, med og uten vinger. Havet minner om det som eksisterte i silur, men det har kommet noen viktige forandringer. Graptolittene og trilobittene er nesten borte, men de klorer seg fremdeles så vidt fast. I stedet spiller blekksprutene en stadig viktigere rolle. De gjennomgår en rask utvikling med mange slekter og arter. Koraller danner rev, og skjellignende dyr som Spirifer er viktige elementer i devonhavet. Phacops (trilobitt-lignende dyr), med de store fasettøynene er ganske vanlig. Sjøskorpionene holder stand nå som i Silur.
Karbon (360 - 290 millioner år siden)
Overgangen fra devon til karbon var en glidende overgang når det gjelder plantelivet og klimaet. Allerede i slutten av devon hadde det utviklet seg typiske "karbonskoger" med karsporeplanter. Klimaet var varmt og fuktig, omtrent som regnskogene, og det var myr og sump over alt på land. I karbon kom det også inn frøplanter. Insektene hadde en veldig utvikling i karbon. Primitive "øyenstikkere" kunne oppnå et vingespenn på opptil 70 cm. Kakerlakker satte også sitt preg på sumpskogene. Karbon har med en viss rett blitt kalt panserpaddenes tidsalder. I slutten av karbon oppsto de første reptilene (krypdyrene).
I havet er tiarmede blekkspruter (bla annet goniatitter), koraller og brachiopoder vanlige. Fusulinidene var nye, de var en gruppe amøber med et komplisert skall. Bryozoer (mosdyr) finnes lokalt i store mengder (Fenestella), og danner rev. På slutten av karbontida var det mest utviklede av alle virveldyrene et lite krypdyr som var forløperen til dinosaurene.
Grunnen til at denne tidsepoken heter det den gjør er at når dyr eller planter døde, råtnet de ikke, men ble langsomt trykt sammen og gjort om til kull. Kull er Karbon.
Perm (290 - 250 millioner år siden)
Nå kom alle kontinentene sammen og dannet superkontinentet Pangea, men da dette skjedde og kontinentene krasjet, lagde de et vanskelig klima for alle former for liv som var utbredt på den tida.
Blant landdyrene var det en stadig spesialisering av panserpaddene, og ikke minst reptilene. Pattedyrlignende reptiler som for eksempel Thrinaxodon og Cynognathus, utviklet flere pattedyrlignende trekk. Disse dyrene var sannsynligvis pelskledte, og var i motsetning til reptilene ganske sikkert varmblodige.
Svamper, koraller og mosdyr dannet restrukturer i det varme permhavet. Brachiopodene var også tallrike, og blekksprutene utviklet seg til stadig nye former. Mot slutten av perm gikk artsvariasjonen veldig ned, i overgangen fra perm til trias, for 245 millioner år siden markerer den største masseutryddelsen som er kjent i jordas historie. Man antar at nærmere 90 % av alle marine former døde ut. Blant annet døde endelig trilobittene ut. I trias ble mange av disse dyregruppene erstattet av andre siden mange økologiske plasser i ”næringspyramiden" ble ledige.
Trias (250 - 210 millioner år siden)
For 220 millioner år siden hadde dinosaurene begynt å overta jorda. Fellestrekkene for dem var at de la egg, og at de fleste av dem var større enn menneskene. Som gruppe var dinosaurene for nykommere å regne i det triasiske landskapet. Opprinnelig utviklet de seg fra lette, løpende reptiler, men det fantes fort en rekke forskjellige former. De mest utbredte dinosaurene fra denne tida var Coelophysis - En veldig tilpasningsdyktig, liten (Kunne bli opptil tre meter lang, og en meter høy i hoftehøyde. Ca 40 kilo.) Og kjøttetende dinosaur som både jaktet og spiste åtsler. Sannsynligvis levde den alene, men under tørketiden kunne dyrene samles i store flokker på steder det var tilgang på mat og vann. Postosuchus - Den største kjøtteteren på sin tid, og typisk for gruppen av raske rovøgler som utviklet seg før dinosaurene. Den var utrolig stor, seks meter, med en kraftig hodeskalle som kunne bli over 50 cm langt. Oppreist kunne den være over to meter fra bakken. Placerias - Det siste av de store, pattedyrlignende reptilene som dominerte i perm og tidlig trias. Dyrene beitet i store flokker og forsvarte seg med sine lange horn. Største lengde var en meter, men den kunne veie over ett tonn. Plateosaurus - Den første store, planteetende dinosaur. Størrelsen ga den mulighet til å spise på et mange forskjellige planter, busker og trær. Hadde kraftige klør på forbeina og et sterkt nebb. Den ble antagelig opptil ni meter lang, og kunne nå fire meter opp med den lange halsen sin. De veide omkring fire tonn.
Men selv om det var dinosaurene som dominerte, var det også en gruppe som er forfedrene til de ekte pattedyrene. Var mer like et pattedyr enn et krypdyr, og noen av dyrene kan ha tilholdt i hi, som par. De var ikke større enn en katt, spiste litt kjøtt, men også planter og ble kalt Cynodont.
Cynodonten var pattedyrenes forgjenger.
Fugler fantes det også, og en av de tidligste flygeøglene het Peteinosaurus, hadde korte vinger, stiv hale og spisse tenner til å spise insekter med. Den var ikke stor, bare 60 cm vingespenn og seks cm stort kraniet.
Jura (210 - 145 millioner år siden)
I Jura var det fuktigere enn Trias hvor det hadde vært tørt. Dinosaurene ble bare større og større, og størrelsen ble veldig viktig særlig for planteeterne som ikke hadde annet forsvarsverk. De viktigste dinosaurene var nå Diplodocus - En av de mer kjente dinosaurene. Den lengste av alle sauropodene, men en lettvekter sammenlignet med de tyngste. De levde i flokker på 20 dyr eller mer, og flokkene besto som oftest av voksne eller nesten voksne dyr. Diplodocusene var dekket av kraftige hudskjell, og nedover ryggen sto en rad med pigger. Kunne bli opptil 30 meter lang og 20 tonn tung. Hoftehøyden var ca fem meter. Brachiosaurus - Den virkelige kjempen blant sauropodene. Det skyldtes verken lengden eller den ubetydelige høyden, men vekten. Den kunne faktisk bli 70 tonn! Den spiste omtrent som giraffen, fra de høyeste bladene på trærne. Halsen kunne rekke over 13 meter opp i trekronene. Stegosaurus - Stor planteeter med gode forsvarsverker. Langs ryggraden hadde den store plater som antageligvis kunne skifte farge i takt med sinnsstemningen. Dens aller viktigste forsvarsvåpen var fire lange pigger på enden av halen. Den var omtrent 13 meter lang, og veide ca syv tonn. Nesten sju meter i hoftehøyde, hvis vi regner med platene. Allosaurus - Den største og mest vanlige kjøtteteren på den tida. En rask jeger med krumme klør på forlemmene. Kunne bli opptil 12 meter lang og tre tonn tung. Ornitholes - En veldig liten aktiv kjøtteter med lange gripehender og kjegleformede tenner. Levde vanligvis av mindre dyr og åtsler, og var godt tilpasset å jakte i tett vegetasjon. Var omkring to meter lang og 40 kilo tung – nesten som en vanlig 13-åring.
Av fugler var det en liten etterfølger etter Peteinosaurus – Anurognathus. Den var omtrent lik, men litt mindre, og mye mer smidig.
Havet steg, fordi Pangea løste seg opp i flere kontinenter, og dette ga nye muligheter for liv. Vi kan vel kalle dem ”monstre fra dypet” med rette - noen var på størrelse med dagens hvaler bare at de var rovøgler. De viktigste var Opthalmosaurus - En veldig vanlig fiskeøgle mot slutten av Jura. Den hadde store øyne så den kunne jakte i havenes mørke, og en lang og tynn snute. Omkring fem meter lang, med et hode på ca en meter. Cryptoclidus - En middels stor svaneøgle med litt avflatet hode. Dens lange, slanke tenner kan ha blitt brukt til å spidde blekksprut, men også til å sile ut sand og slam for å få tak i dyr som gravde seg ned. Kunne bli åtte meter lang, og ha et 60 cm langt hode. Veide opptil åtte tonn. Liopleurodon - Den kjempemessige rovøglen var ”havets konge”. Tennene foran i den lange munnen var dobbelt så lange som Tyrannosaurus sine. Kunne bli 25 meter lang, med fem meter langt hode, og en antatt vekt på 150 tonn.
Kritt (145 - 65 millioner år siden)
På landjorda utviklet blomsterplantene seg med eksplosiv hastighet utover i kritt, og nære slektninger til dagens bjørk (Betula), eik (Quercus), poppel (Populus) og magnolia oppsto. Bartreet Sequoia, som senere spiller en viktig rolle i de tertiære floraene kommer også inn på denne tida.
De siste dinosaurene som levde på jorda levde i denne perioden, og noen er Iguanodon - Planteeter og flokkdyr som fantes på nesten alle kontinenter. Den gikk helst på alle fire, men kunne reise seg på to om nødvendig. De største artene kunne bli mer enn tre meter lange, med tre meters hoftehøyde. De kunne veie opp mot syv tonn. Utahraptor - Denne raptoren var kjennetegnet ved en sigdformet klo på ca. 30 cm på hvert bakbein. Den jaktet trolig i flokk. Ble omkring seks meter lang og to meter høy. Kunne veie nesten ett tonn. Dvergallosaur - En mindre etterkommer av den jurassiske rovdinosauren allosaurus. Den var likevel den største kjøtteteren i de antarktiske skogene. Ca seks meter lang og 1,5 meter høy ved hoftene. Veide litt over 500 kilo. Ankylosaurus - Den største av alle de pansrede dinosaurene med beinplater som dekket hele kroppen og dannet en solid rustning. Den ble ti meter lang, og ca tre meter ved hoftene. Veide syv tonn. Torosaurus - Denne store dinosauren var flokkdyr og typisk for neshorndinosaurene. Hadde enorm beinkrage som på hannene kunne forandre farge for å skremme og imponere ved paring. Et kraftig nebb og to horn i pannen pluss et horn på snuten, gjorde den godt beskyttet. Var nesten åtte meter lang, og et voksent dyr veide omtrent sju tonn. Tyrannosaurus Rex - Den største rovdinosauren på det nordamerikanske kontinentet, og også den mest kjente dinosauren blant menneskene. Tyrannosaurus hadde lengre tenner og større hode enn noen annen landlevende kjøtteter, men hadde ganske kort kropp og små, nesten ubrukelige armer.
Slutten (65 millioner år siden)
Alle har nok hørt om den store katastrofen som utryddet dinosaurene for 65 millioner år siden. Det er mange teorier på hvordan det skjedde, men en ting er sikkert: Alle dinosaurene døde helt plutselig ut.
Teorien om meteorittnedslag går ut på at det ville ha blitt sendt skyer av damp og støv ut i atmosfæren, noe som igjen ville ha skygget for varmen fra solen i månedsvis. Plantene ville visnet og de planteetende dinosaurene ville sultet. Dette ville også ført til at de kjøttetende dinosaurene ville sultet uten byttedyr å leve av. Da støvskyen forsvant, ville plantene på ny vokse og spire, mens dinosaurene var borte for godt.
Andre teorier heller i den retning at dinosaurene slettes ikke døde ut på en gang på grunn av et meteorittnedslag, men at de døde ut over mange tusen år som følge av andre klimaendringer.
Teorien om vulkanisme kan også være en mulig årsak. Den går ut på at en kjempevulkan hadde utbrudd, og da ville gassene fra utbruddene, som inneholdt mye svovel, skapt sur nedbør, mens røyk og aske ville skygget for solen og gjort klimaet kaldere.
Så har vi teorien om havnivåforandring. I store deler av jordens historie har store områder på kontinentene vært dekket av innlandshav med dybder på opptil 100 meter. Denne typen hav eksisterer nesten ikke i dag, så det kan være vanskelig å forestille seg disse enorme, grunne havene. Sent i krittperioden var store landområder dekket av slike hav. Disse havene begynte å trekke seg tilbake mot slutten av dinosaurenes tid. Denne tilbaketrekningen av havene førte til at store kontinenter fikk landbroer mellom seg, elvene ble lengre og grunnhavene ble borte. Man kan jo spørre seg om ikke denne økningen av landareal ville gi dinosaurene større områder å leve på? Det forskerne har funnet bevart av fossiler, viser det motsatte. De dinosaurene som levde på elveslettene og i de kystnære områdene taklet ikke stresset i miljøet og ble borte. Oppstykkingen av leveområdet ved tørke, og dannelsen av nye store elvesystemer gjorde at leveområdene for store dyr faktisk ble mindre.
Det er også en teori om at alle dinosaurunger ble klekket med kun et av kjønnene. Kjønnet til alligatorer bestemmes i løpet av den perioden fosteret er i egget. Er temperaturen i egget mindre enn 30 grader celsius blir ungen en hunn, er temperaturen over 34 grader celsius blir det en hann. Hvis dinosaurene hadde det på samme måte, ville både en stor økning eller senking av temperaturen føre til en enkjønnet verden. Da ville artene ganske enkelt dø ut av seg selv.
Til sist har vi teorien om generelt miljøstress. I de siste 5-10 millioner årene av dinosaurenes tidsalder, skjedde det en stor forandring i plantelivet over hele verden. For 75 millioner år siden var det et subtropisk og tropisk klima over store deler av verden med planter som trengte mye varme. Deretter ble klimaet kaldere og planter som trivdes i mer kjølige strøk ble vanligere. Tropiske områder ble kaldere og tørrere. I de siste 3 millioner årene av kritt gikk det dårligere for dinosaurene. Antall arter ble redusert til 1/3 av hva det var omtrent 5 millioner år tidligere. Til slutt forsvant dinosaurene helt.
Men alle disse katastrofene munner ut i at dinosaurene døde ut, og denne katastrofen er også viktig for evolusjonen. Hvis ikke dinosaurene hadde dødd ut for 65 millioner år siden, ville ikke pattedyrene utviklet seg til slik det er i dag. Mennesket ville aldri blitt utviklet og pattedyrene ville sannsynligvis fremdeles vært små nattlevende mus.
Tertiær (65 - 1,8 millioner år siden)
I denne perioden fikk kontinentene den plasseringen de har i dag. Det indiske kontinent kolliderer med det asiatiske kontinentet, og fjellkjeden Himalaya dannes. Alpene er også et resultat av omforminger i jordskorpa i tertiær.
Siden det nettopp hadde vært en masseutrydning av alle dinosaurene var livet på jorda noe ubalansert. Tertiær markerer derimot en rask utvikling av planter, insekter, fugler og pattedyr. Det er en utbredt oppfatning at pattedyrene begynte å eksistere først nå, men det er feil. Pattedyrene hadde levd like lenge som dinosaurene, om ikke lenger. Det var bare først nå pattedyrene begynte å bli store.
Siden dinosaurene var og ble borte, tok pattedyrene over plassene i næringskjeden som de store plante- og kjøtteterne, men de tok også over roller dinosaurene aldri hadde hatt, som klatrende, gravende og svømmende former. Alle artene vi ser på jorda i dag oppsto i tertiær, og har utviklet seg derfra.
Kvartær (1,8 millioner år siden - nåtida)
Kvartær er fra da de store istidene sluttet og til nå. Livet tidlig i kvartær skiller seg ikke så veldig fra livet på jorda slik vi kjenner det i dag. Enkelte store former for pattedyr har jo forsvunnet: mammuten, ullhåret neshorn, kjempedovendyret, kjempebeltedyret og sabeltanntigeren Smilodon, men evolusjonen har bare gått sin gang, og det er ikke mye vi kan gjøre med det. Mennesket (Homo sapiens) utviklet seg faktisk bare i kvartær, så sett i historisk sammenheng er ikke menneskene særlig gamle. Men ødeleggende og oppfinnsomme, det er vi!
Det er vel egentlig ikke så veldig mye å si om denne tiden i henhold til utvikling – alt er jo rundt oss nesten som det var, og det eneste pattedyret som har gjort virkelig store fremskritt er menneskene, og de kommer i neste kapittel.
Mennesket – de overtok jorda
Helt i begynnelsen av tertiær for ca. 65 millioner år siden utviklet Primatene seg fra insektetere. De eldste menneskeapene er ca. 30 millioner år gamle, og er funnet i Afrika. De spredte seg etter hvert fra Afrika til Europa og Asia. Mot slutten av miocen (underperiode av tertiær) var mangfoldet størst. Sannsynligvis var det på den tid, blant de afrikanske menneskeapene, at menneskefamiliens utvikling startet. Ardipithecus ramidus var sannsynligvis den aller første nærmenneskearten. Kort tid etter kom A. afarensis som nok er mer kjent enn A. ramidus, på grunn av det gamle skjelettet ”Lucy” som har gjort at forskerne vet mye mer om A. afarensis enn om A. ramidus. A. afarensis veide 25 til 50 kg og var mellom 1,1 til 1,6 m høy. Hjernens størrelse var ikke større i forhold til kroppen enn den sjimpansene har i dag, så de var ikke spesielt smarte. Jekslene viser at de spiste seig kost, og beina var korte i forhold til armene slik at A. afarensis ville brukt mer energi ved oppreist gange enn det et moderne menneske av samme størrelse gjør. Mange trekk i skuldrene, armene og brystkassen viser at de kunne slenge seg i trær, og knoklene i hånden har trekk som er tilpasset klatring. Arten hadde et sterkt, men relativt grovt grep og ville sannsynligvis ikke kunne laget steinredskaper. Etter A. afarensis har vi A. africanus, og som navnet tilsier kommer fra Afrika. Disse er ikke så veldig forskjellig fra A. afarensis, men vi vet at disse også er nærmennesker.
Og nå er vi ferdige med Ardipithecus, og skal begynne på Homo – slekta. Den første ”homoen” vi regner som vår forfader er Homo habilis, men vi har også Homo rudolfensis, og det er mulig at de to er to sider av samme sak, altså hann- og hunnkjønn av samme art. De levde samtidig med de ”robuste” nærmenneskene og dukker første gang opp for 2,5 millioner år siden. Det er egentlig ikke mye å si om denne arten, fordi kroppsproposjonene lignet ganske mye på A. afarensis sine, og den var bare litt smartere.
Så kom Homo erectus og var bare sånn plutselig veldig smart. Homo erectus er kjent fra ca. 2 millioner år tilbake og frem til for ca. 250 000 år siden. Vi har funnet et nesten komplett skjelett av arten, en gutt på ca 11 år. Som voksen ville han ha vært ca. 1,85 m og veid 68 kg. Hjernens gjennomsnittsstørrelse lå rundt 950 cm3 hos Homo erectus. Det er mye mindre enn vår hjerne på ca. 1400 cm3, men en stor økning fra tidligere arter av Homo. Homo erectus er det første mennesket man med sikkerhet vet brukte ild, og det fremstilte steinredskaper av en ny type vi har gitt navnet Acheuléen-kulturen. Redskapene ligner en dråpeformet håndøks og ble antakelig brukt både til slakting av dyr og graving og hugging i trær. H. erectus er den første mennesket som drev jakt i større utstrekning. Likevel er hjernen fortsatt relativt sett så liten at H. erectus ikke er i stand til å samle, sammenlikne og huske så mye om sitt miljø som vi kan. Den hadde heller ikke utviklet noe språk eller kommuikasjon på vårt plan slik vi kjenner det. Ikke desto mindre var Homo erectus utvilsomt meget intelligent. Det var det første mennesket som vandret ut fra Afrika. I denne sammenheng kan jakt ha spilt en viktig rolle.
Så kom Homo sapiens som utviklet seg sakte men sikkert til neandertalerne og det moderne mennesket Homo sapiens sapiens (smarte, smarte menneske.)
Neandertalerne - Homo neanderthalensis - var kraftige, tette og forholdsvis korte, med relativt korte armer og bein i forhold til kroppsstørrelsen.
Neandertalerne utviklet seg for ca 200 000 år siden. De hadde et større hjernevolum enn dagens mennesker, men var ikke noe smartere den grunn. Kraniet var langt og lavt med et markert bakhode, et karakteristisk trekk for neandertalerne. Ansiktet var kraftig med et fremstikkende midtparti, avflatede kinnbein og stor nese. Kroppene var tette og kraftige med en høyde på rundt 1,60 m og en vekt på 75 kg. En slik kropp har mindre overflate i forhold til kroppsmassen, noe som begrenser varmetapet. Dette er en tilpasning til det kjølige klimaet der neandertalerne levde. De må ha vært veldig sterke, og hele kroppen var veldig godt tilpasset til å leve et hardført og fysisk liv. Neandertalerne hadde samme stamfader som det moderne mennesket, men de er ikke våre forfedre. Det kan hende det har foregått blanding mellom homo sapiens og neandertalerne, for de levde side om side i Europa i mange tusen år. Det kan faktisk være at det var homo sapiens som utryddet dem ved å gjøre slu og grådige byttehandler med dem, homo sapiens var tross alt smartere, men mindre fysiske, så de kunne lage nydelige ting og bytte dem mot mat. Men vi vet ikke helt hva det var som utryddet dem, det kan ha vært at de ikke taklet klimaendringene eller noe annet også. Dette er uoppklarte mysterier akkurat som dinosaurenes utdøing for 65 millioner år siden.
De fleste paleoantropologer mener i dag at det moderne mennesket utviklet seg i Afrika for 160.000 til 140.000 år siden. De kom til Midtøsten for ca. 80.000 år siden og til Europa for 40.000-36.000 år siden. Det moderne mennesket kom til Kina for ca. 50.000 år siden, til Australia for muligens 60.000 år siden. Nord-Amerika ble befolket via landbroen over Beringstredet for ca. 30.000 år siden. Innvandringen til Canada/Alaska skjedde for 20.000 år siden da dette området ble isfritt, og videre til Sør-Amerika for ca 12.000 år siden.
Evolusjonsteorien – Darwins utviklingslære
Evolusjonslæren går ut på at artene utvikler seg og tilpasser seg naturens behov. Hele denne oppgaven er basert på denne teorien, og hvis ikke Darwin hadde studert fuglelivet på galapagos-øyene, ville vi kanskje ikke visst om vår opprinnelse, bortsett fra Bibelen. Vi ville nok visst om utviklingen, men det ville kanskje skjedd mye senere, og hvem vet – kanskje er vi på randen av et stort gjennombrudd innen forskningen på livets utvikling? Kanskje vi er i nærheten av å finne ut hvorfor dinosaurene forsvant, eller hva den masseutrydningen hvor 90 % av alt liv forsvant fra jordas overflate.
Men uansett hvordan vi har utviklet oss gjennom tidene er alt et resultat av naturlig utvalg og naturkreftenes herjinger på jorda. For hvert spørsmål menneskene klarer å besvare dukker det opp hundre nye, og vi vil nok aldri få en skikkelig oversikt over livets utvikling, om det er på jorda eller i verdensrommet. Alt vi kan gjøre er å studere det vi har her, også kanskje vi finner ut noe mer…
http://google.no – fant bilder og noen av sidene under ved å søke der
http://www.ordnett.no - til ord jeg ikke forsto
http://www.toyen.uio.no/human/
http://www.toyen.uio.no/palmus/galleri/index.html
I dinosaurenes dager av Tim Haines
Tellus 8, Natur og miljøfag for ungdomstrinnet, kapittel 8
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst