Livssynshumanisme sammenlignet med andre religioner

Det er mange som kan tro at livssynshumanisme er en egen religion, men det er det faktisk ikke. Livssynshumanisme er et sekulært livssyn. Det er en gren innenfor humanismen som ikke har noen religiøse syn.  Humanismen er et demokratisk og etisk livssyn. Et av hoved forskjellen på et religiøst og et sekulært livssyn er at i religioner tror de på overnaturlige ting som for eksempel en gud, som ofte er en av de viktigste tingene i religionen. Mens livssynshumanistene tror ikke på at disse overnaturlige kreftene finnes, og har nemlig mennesket i fokus og tenker mye på den gylne regel. Den første livssynshumanetiske organisasjonen ble stiftet i 1929 i New York og het First Humanist Society. I Norge er det representert som Human-Etisk Forbund. De har mer enn 80 000 medlemmer fra alle fylker i hele landet, men ingen er helt sikre på tallet over hvor mange medlemmer det er i hele verden. I denne fagartikkelen skal jeg sammenlikne livssynshumanismen med andre religiøse livssyn som kristendommen, islam og jødedommen, og sekulære livssyn.

Sammenligning av generelle fakta

Opprinnelse: Den eldste religionen er jødedommen som oppsto i Midtøsten ca. 1200-500 år f.Kr. Ca. 30 år e.Kr. oppsto kristendommen rundt området hvor Israel ligger i dag., og rundt 600 år etter oppsto islam på Den Arabiske Halvøy. Humanismen oppsto under opplysningstiden på 1700-tallet. Det var en motreaksjon til den kirkelige dominansen som bestemte. Men det var ikke før på 1800-tallet at en form for ikke-religiøst livssyn uten noen som helst gudstro oppsto.

Størrelse: Som sagt har vi ingen ordentlige tall på hvor mange medlemmer det er i livssynshumanismen i hele verden, men i Norge er det et av den største organisasjon med over 80 000 medlemmer. Så det er litt vanskelig å sammenligne størrelsen på livssynshumanismen og andre religioner og livssyn. Men vi vet at Kristendommen er den aller største religionen i verden med 2,2 milliarder som er nesten 32% av hele verden. Etter kristendommen kommer islam med 1,6 milliarder som er ca. 23%. Jødedommen er en relativt liten religion. Kun 0,2% av verden er jøder. Dette er rundt 14 millioner medlemmer. 1,1 milliard eller 16% svarer på en undersøkelse av PEW at de ikke har et religiøst forhold og tror ikke på noe. I Norge i 2008 var 59% av nordmenn kristne, mens 25% hadde et humanistisk livssyn uten noen bestemt gudstro. Men i 2016 viser tallene fra en graf av Human-Etisk forbund at kristendommen har sunket til 43%, mens de med et humanistisk livssyn uten en bestemt gudstro har økt til 50%.

Tro og viktige gjenstander

Menneskesyn og troen på Gud: I alle tre religionene tror de at man har et liv på jorda, og deretter evig liv eller fortapelse. I livssynshumanismen er mennesket i sentrum. De mener at mennesket er det viktigste og at det ikke finnes noen gud. De tror på mennesket og at alle mennesker er født frie. Humanismens menneskesyn er basert på FNs menneskerettighetserklæring som er «Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd». I islam er det viktigste de seks grunnleggende trossetninger. Første og viktigste setning handler om troen på Guds absolutte enhet. At Gud er menneskenes Herre, mens mennesket er underlagt Gud. Den 5. setningen er troen på dommedag og at mennesket blir dømt av Gud for sine handlinger. Gjør man noe dårlig kan Gud gi tilgivelse. De tror også at mennesket er skapt av Gud.  Jødedommen lærer at hele verden er i utgangspunkt basert på 1. Mosebok. Deres menneskesyn er at mennesket er skapt i Guds bilde. Og at alle er født uten synd, men med både gode og onde egenskaper.

Kristendommens menneskesyn er at mennesket er skapt i Guds bilde, som gir det et spesielt verd. Det er en helhet av kropp og sjel. De fleste kirker legger vekt på at mennesket har fri vilje, og at mennesket er skapt godt. 

Hellige hus/steder: Humanismen har ikke et spesielt sted eller hus som de bruker til noe. Men under spesielle anledninger leies og brukes ofte festlokaler eller rådhus. Kristendommens hellige hus er kirken. Der foregår det gudstjenester ofte på søndager eller på kristne helligdager som jul eller i påsken. Gudstjenestene og andre seremonier blir holdt av en prest. Stavkirker i treverk og langkirker er de vanligste kirketypene i Norge. Mange kristne liker best helt enkle og nakne kirker.

I motsetning til kristendommen har ikke muslimene noe «presteskap» og heller ingen kirke. De drar til en moskéer for å ofte be. Dette er et muslimsk sakralbygg for bønn og koranstudium som blir ledet av en religiøs leder. Inne i moskéen er det en nisje på veggen som vender mot Mekka. Inne i moskéene er det ofte også dekorert med kalligrafi, grunnet islam sitt forbud mot å avbilde mennesker.

Når jødene møtes for bønn, studie eller gudstjenester drar de til en synagoge. Dette er jødenes hellige gudshus. I ortodokse askenasiske menigheter blir synagogen også kalt for Schul som er skole på jiddisk. Et fellestegn for alle synagoger er at alle er vendt mot Jerusalem. På veggen som vender mot Jerusalem står det et skap med torarullene. Dette skapet kalles «aron ha-kodesh» eller arken. Det er ofte en stor lysestake som kalles menora som skal være et minne om lysestaken som sto i Tempelet i Jerusalem. Det er også bilder av bibelske hendelser i noen gamle synagoger. Kantoren er den som leder gudstjenestene.

Hellige bøker/skrifter: Humanismen har heller ingen hellige tekster eller bøker. Den hellige boken i kristendommen er bibelen. Bibelen er delt i to deler og består av 66-73 bøker. 36 av tekstene er en del av Det Gamle Testamentet. Hovedtemaet er Guds forhold til Israel. Det Nye Testamentet har 27 skrifter og handler mest om Jesu liv og lære. Spesielt om hans død og oppstandelse.

Tora betyr «lære» og er jødedommens hellige skrifter. Det er først og fremst betegnelsen på de fem Mosebøkene. De handler om hva som skjedde i perioden mellom verdens skapelse og Moses død på Nebofjellet. I jødedommen blir disse bøkene oppfattet som en guddommelig og uforanderlig åpenbaringstekst. Det største temaet i Toraen handler om forholdet mellom Gud og Israel. 

I islam er Koranen deres hellige bok. Den inneholder åpenbaringene profeten Muhammad mottok. Det er fra perioden fra år 610 og frem til hans død i 632. Koranen tar utgangspunkt i etikk, troslære og rettslære. Koranen har 144 surer som er et slags kapittel. Surene er delt i mindre vers som kalles ayat. Muslimene mener at boken inneholder Guds egen tale til araberne. 

Kunst og arkitektur: Kunst og arkitektur er to veldig viktige ting i livssynshumanismen. Livssynshumanister mener at kunst kan gjøre livet rikere. Når man ser på et maleri eller kunstverk kan man tolke hva kunstnerens budskap og meningen bak. Forskjellige folk kan tolke et maleri på mange forskjellige måter. Mange kunstnere lager malerier basert på menneskelige verdier og andre humanistiske tanker. Humanister mener også at arkitektur er veldig viktig. De mener det kan være med på å bestemme hvilken følelse du kan ha når du er for eksempel i et rom. Det går ut på at mennesket skal føles seg vell når de er ved siden av eller inni et byggverk som er påvirket av arkitekturen.

I kristen kunst er ikke utformingen det viktigste, men innholdet. Veggmaleriene er ofte veldig enkle med kun det viktigste. Bilder som piktogram blir ofte brukt. Piktogram er et enkelt, grafisk symbol som skal symbolisere en idé, et ord eller et objekt. 

Den største kilden til kristen kunst er Bibelen. Siden da den ble skrevet var det få som kunne skrive det de mente, så det ble malt. Fra 300-tallet har det blitt bygd mange kirker. Den første kirken ble bygd i Roma. Dette var byens domkirke. Det er som oftest veldig enkle, nakne og forpyntet. 

På grunn av Moselovens forbud mot bilder av dyr og mennesker, har billedkunst i jødedommen blitt forhindret en del. All jødisk kunst er bilder som eksisterte i bibelsk tid. På grunn av at de kristne religiøse motivene ikke lenger dominerte kunsten, ble motstanden mot billedfremstilling mindre. Det ble ofte malt bilder av gamle synagoger, jødiske miljøer, scener fra lærehuset og familielivet. Under andre verdenskrig ble veldig mange av de jødiske kunstnere drept i konsentrasjonsleirene og gasskamrene. Noen av de tegnet hva de følte og opplevde. Når dett kommer til arkitekt tur og måten synagoger er byd på, så har det ingen sammenheng. Alle synagogene er bygget på ulike måter. Likevel har de noen krav på ting de må ha. Synagogene må bære høyere enn husene rundt og ha vinduer. På innsiden av synagogene skal alt være likt. Innerst i synagogen skal det alltid være et skap hvor toraen ligger. Synagogen skal også alltid være vendt mot Jerusalem. Byggestilen varierer. Det er oftest en sakral byggestil, men med små preg som gjør at synagogene er forskjellige.

I islamsk kunst har det alltid vært motstand mot fremstilling av levende vesener. Hverken malerier eller skulpturer av dyr eller mennesker skulle lages. Det er på grunn av frykten for at bildene skulle bli gjenstand for dyrkelse. Det finnes ingen direkte forbud mot avbildning i Koranen, slik som det er i Moseloven. Tekstilkunsten har alltid betydd mye i islamsk kunst. Tepper blir ofte pyntet med i moskéer og i mange muslimske hjem. Spesielt Tyrkia og Iran er kjente for sine silkevevnader fra rundt 1500-tallet. I de østlige områdene fikk også miniatyrmaleriet en stor betydning. Dette var en ren illustrasjonskust som var knyttet til det skrevne ord. Dette ble kjent hele verden og ikke bare i Koranen. Håndskriftene ble dekorert og illustrert med ornamenter. Det er strenge krav og regler på hvordan moskéens grunnplan og oppbygning skal være. I moskéene skal det være en bedenisje i muren som skal peke mot Mekka. Arkitekturen i islam er ofte abstrakte og geometriske, akkurat som kunsten. Istedenfor billedkunst med levende vesner, blir det brukt geometrisk dekor og kalligrafisk ornamentikk.

Symboler: 

Human-etiske forbund sitt symbol/logo, Kristendommens symbol er et kors, Islams symbol er en måne og en stjerne, og jødedommen er en stjerne 

Sermonier i de ulike relgionene:

Dåp:

Kristendommen:

Dåp er en kristen seremonisom markerer den kristne inntreden i kirken. Det er da barnet får et navn. Det er likevel noen kirkesamfunn som avviser barnedåpens gyldighet, og derfor døpes noen igjen når de er voksne. Dette kalles anabatister (gjendøpere), og dette temaet har blitt diskutert lenge. Da et barn blir døpt, blir det velsignet av presten, og man ber Gud om å passe barnet. Det varierer fra kirker på hvordan dåpen utføres. Noen kirker starter at man bærer inn barnet med musikk, mens i andre kirker sitter foreldrene på benken og holder barnet sitt. Presten begynner etterhvert å prate dirkete til barnet, så blir korssymbolet symbolisert på ansiktet og brystet til barnet. Når dette har blitt gjort, spør presten foreldrene om hva barnet skal hete. Deretter heller presten vann over hodet til barnet tre ganger. Helt tilslutt vil presten si en bønn hvor foreldrene og barnet blir velsignet. 

Livssynshumanismen:
Navnefest er en måte familie og venner ønsker barnet velkommen til verden på. Da får barnet et navn som blir «offentlig» kjent, og det blir holdt taler, musikk og diktlesning under seremonien. Barna er i alderen mellom 4 og 12 måneder gamle og man trenger ikke å være medlem av Human-Etisk Forbund. Navnefesten arrangeres i lokaler der man bor som for eksempel på rådhuset, kulturhus eller, samfunnshus, hjemme hos seg selv eller i et eget lokale i nærmiljøet. Seremonien er en vakker feiring på et humanistisk grunnlag.  

Islam:
Muslimske barn har ingen spesielle seremonier ved navngivelse. Navnet bestemmes når barnet blir født. De ønsker det nyfødte barnet velkommen til verden på med at barnet får søt honning på tungen som skal være smaken av det søte liv. Etter det skal det muslimske bønneropet på arabisk, Adhan viskes inn i barnets høyre øre. Dette blir fortalt som oftest av barnets far. Dette blir gjort for å drive vekk alt det onde og føre barnet inn i tilbedelsen av Gud.

Jødedommen:
Omskjæring blir gjort på hvert guttebarn når de er åtte dager gamle. Dette er en liten operasjon hvor ytterste hud på guttens kjønnsorgan blir skåret bort. Samme dag får guttebarnet navnet sitt. Jødiske jenter blir ikke omskåret og de får navnet sitt en uke etter de ble født. Etter baarnet har fått sitt navn er det vanlig med en fest.

Konfirasjon:

Kristendommen:
Kristelig Konfirmasjon er en seremoni som knyttes til dåpen. Da bekrefter Gud en gang til det løftet han ga da barnet ble døpt. Ungdommer som fyller 15 år samme året blir konfirmert. Seremonien begynner med at alle konfirmantene kommer inn i kirken samtidig, så setter de seg på sine plasser foran kirken. Så forteller presten noen deler av bibelen og ber en dønn. Ofte synges det salmer også. Etterhvert når presten har holdt en preken, fortalt sitater fra bibelen og en tale til konfirmantene, ber han konfirmantene om å fortelle trosbekjennelse til Gud. Dette er noe alle i kirken blir med på. Presten legger en hånd på hodet til konfirmanten, og gir en velsignelse. Etter tiden i kirken er det vanlig at familie og venner feirer konfirmanten med en fest med middag hvor konfirmanten ofte får en gave.

Livssynshumanismen:
Humanistisk konfirmasjon kan hvem som helst velge uavhengig av religion og livssyn. Dette er et kurs og en seremoni for 14/15 åringer hvor de lærer om livssyn og etikk. Man lærer om å hvordan reflektere over etiske problemstillinger og selvstendig tenkning. Om viktige temaer innenfor livssyn, humanisme og menneskes rettigheter. Kurset avsluttes med en stor seremoni for konfirmantene hvor familier og venner er gjestene. Det er Human-Etisk forbund som arrangerer kursene og seremoniene. Det er ofte seremonier på rådhuset hvor kurslederen(e) holder seremonier og forteller noen ord til konfirmantene. Det er også ofte andre artister eller diktere som fremfører, eller konfirmantene selv. Etterpå er det vanlig å ha en fest sammen med venner og familie med middag. Konfirmasjonstiden avsluttes i april eller i mai, og seremonien er ofte i slutten av mai. 

Islam:
Islam har ingen tilsvarende fest som konfirmasjon hvor de har en spesiell seremoni for overgangen fra barn til voksen. Men hvis en muslim vil konfirmere seg, så kan hvem som helst konfirmere seg humanistisk uavhengig av religion eller livssyn.

Jødedommen:

Bar og Bat Mitzva kan sammenlignes med en vanlig konfirmasjon. Da feires både gutter etter de har fylt 13 år og jenter etter de har fylt 12 år. Bar mitzva betyr «pliktens sønn og datter» og de må følge alle de påbudene og forbudene som gjelder i jødedommen. De må lese noen vers fra toraen. Teknisk sett betyr det at nå er man forpliktet til å holde jødiske mitsvot og be tre ganger daglig. Etter man har lest avsnittet i Tora i synagogen, er det stor jubel og alle synger gratulasjonssang. Så holdes det er lite festmåltid for familien i synagogen, hvor hele menigheten er velkommen. Tilslutt har også mange et enda større festmåltid som kalles Shabbat. Da er både venner og familie invitert og det er en toastmaster som leder forskjellige spill og leker, dansing til musikk, og festen er ofte i et lokalet pyntet med et spesielt tema

Brullup:

Kristendommen:

Bryllup er da to mennesker lover å elske hverandre og leve sammen til døden skiller ad. Man har to valg når man skal gifte seg. Enten kristelig i kirken eler borgerlig på et rådhus. I kristendommen er kjærlighet en svært viktig del. Jesus fremhevet hvor mye glede det kan bringe inn i livet. I bryllupet viser man også takknemmelighet for Gud og all kjærligheten han har gitt oss.

Under bryllupet spilles det musikk mens bruden kommer inn i kirken og går opp mot alteret der presten står. Bruden holder faren sin i hånden, og da synges det også salmer når hun har kommet frem til alteret. Det blir holdt taler og presten forteller tekster fra bibelen og be bønn for brudeparet. Etter dette spør først presten om de vil ha hverandre som ektefelle som begge må svare ja på. Det er dette man må for å bli sett på som juridisk gift. Så bekrefter de ekte kjærlighet og presten spør om de lover å elske og ære hverandre til døden skiller dem. Så svarer de ja og setter på ringen til hverandre.  

Livssynshumanismen:

Humanistisk vigsel er en seremoni hvor to mennesker bekrefter at de har valgt hverandre. Seremonien har ofte sanger, musikk og dikt og vigselens tale til paret. Høydepunktet som er felles for alle er selve ekteskapsinngåelsen. Resten av festen varierer og tilrettelegges hvor hvert par. Vigselen kan foregå hvor man vil, både inne og ute. Siden Human-Etisk forbund har vigselsrett over hele landet, kan man gifte seg omtrent hvor som helst i hele landet. 

Islam:

Muslimsk vielse: Koranen sier at muslimske menn kan gifte seg med både muslimske, jødiske og kristne kvinner, men muslimske kvinner kan kun gifte seg med en muslimsk mann. Det varierer sterkt fra hvordan en muslimsk vielse er. Det er både tradisjonelle og kulturelle varianter. Noe som er felles for alle er at det er en fest og noen ord fra koranen blir også sagt. Under festmåltidet sitter kvinner og menn avskilt i forskjellige rom, og det er ikke før etterpå at brudeparet sitter sammen. Og tilslutt da gir de hverandre gaver. 

Vielse i islam er ikke en religiøs ritual sånn som i kristendom. For muslimer er det veldig viktig å gifte seg og stifte en familie. Å ikke gifte seg blir sett på som noe unormalt og er mot Gudsvilje.

Jødedommen:
Jødisk ekteskap er den mest naturlige rammen for et menneskets liv. Det regnes som en sosial begivenhet. Jødiske bryllup er ofte en stor fest med sang og dans. (I ortodoks danser ikke menn og kvinner sammen). Å gifte seg for jødene er både en juridisk avtale. Selve vielsen er delt i to deler. Forlovelsen som kalles erusin eller kidushin. Den andre delen er bryllupsvelsignelser som kalles nisuin. Før kunne det gå lang tid mellom disse delene, men nå er det vanlig å ha begge på en dag.

Vielsen kan både være i synagogen, ute eller i et festlokale. Men det må som oftest holdes under noe som heter baldakin. Dette er av silke eller fløyer og holdes oppe av fire pæler. En ny tradisjon er at bruden er som oftest kledd i en hvit brudekjole. 

I ortodokse menigheter er det også vanlig at brudeparet faster på bryllupsdagen og helt frem til vielsen.

Rabbineren leder seremonien.

Gravferd:

Kristendommen:

Gravferd er en seremoni for en person som har død, Dette er en mulighet for å si sitt siste farvel i fellesskap til den døde. Kristne begravelser blir den døde personen begravet i en kiste ned i jorda på kirkegården. Oppå vil det stå en grav stein med navn, fødselsdato og dødsdato, med en liten hilsen. Her blir det også lagt blomster og tent lys. Den avdøde kan også bli kremert og gjort til aske. Seremonien starter med musikk, solosang eller salmer. Presten sier noen ord, forteller noen fortellinger fra bibelen og sier en bønn. Noen kan holde en tale, holde noen minneord eller fortelle historier om den døde. Tilslutt synges det en samle før kisten bæres ut av kirken av de nærmeste familiemedlemmene eller vennene. Når kisten begraves blir det jordpåkastelse, salmer og velsignelseHumanistisk gravferd er en høytidelig seremoni til minne om den avdøde. Det blir arrangert av Human-Etisk forbund. seremonien har ingen prest, ingen religiøse ritualer eller jordpåkastelse. Man kan både kistebegraves, askespredning eller urnebisettelse. Om man ønsker kan gravferden ha musikk, minnetale, dikt eller sang. Hvem som helst kan velge humanistisk gravferd.

Livssynshumanismen:

Humanistiske gravferder har ingen egne seremonilokaler, men de blir holdt på et verdig sted hvor dette er lov. Det kan ofte være i et kapell, utendørs, hjemme, kulturhus eller i et forsamlingshus.

Islam:

Muslimsk gravferd: I islam skal aldri den døde kremeres. Den døde personen skal dekkes med pene klær vaskes helst samme dag som begravelsen. Den avdøde skal vaskes av en i nær familie av samme kjønn. Kroppen skal rett ned i en dyp grav alene. Personen skal legges i bønneretning. Mens personen begraves skal de andre be en bønn som er påbudt i islam. Det er vanlig at det blir laget en liten platting rundt gravplassen i noen muslimske land. De står på en rekke men bønnelederen (som også kalles for imam) fremst. Da løfter de hendene til ved ørene og gjentar 4 ganger: allahu akbar. Mellom de fire gangene, bes det stille også leser de fra koranen.

Jødedommen:

En jødisk begravelse skal være enkel og så rask som mulig. Graven skal være der til evig tid og det er mange som ønsker å begraves i Jerusalem. I jødedommen blir heller ingen kremert. Det er fordi de mener at mennesket har kommet fra jord og skal tilbake igjen til jorden. Det er vanlig at personens eldste sønn leser en spesiell lovprisning som kalles Kaddish. 
Etterpå klipper de pårørende til den avdøde et lite hull i yttertøyet på den døde personen som er et tegn på sorg. 

Rett før graven dekkes helt til, så blir det sunget en alvorlig bønn som kalles El malei Rahamim. Dette betyr «Guds, som er full av barmhertighet». Når begravelsen er ferdig, møtes den nærmeste familien hjemme for å ha en syv dagers lang sørgeperiode. Da kommer ofte andre venner på besøk for å bli med på bønner og trøste de sørgende.