Mer enn et halvt århundre er gått siden hun som ble kalt ”århundrets sexsymbol” gikk bort… Jeg valgte å skrive om Marilyn Monroe fordi jeg var fascinert av henne. Denne glamorøse, vakre, blonde filmdivaen som tilsynelatende hadde alt, men allikevel ikke var lykkelig. Hennes dramatiske liv, uten en far, med en syk mor, barnehjemsopphold, alle mennene, suksessen i hollywood og pillemisbruket.

Norma Jean ble født 1 juni, 1926 i Los Angeles, moren Gladys Baker, var en vakker kvinne, men ble forlatt av faren da hun ble gravid. Faren var visstnok en norskættet sjømann som ikke ville vite av datteren sin. Norma Jean ble satt bort til fosterforeldre fra fødselen av.

Norma Jean bodde hos Albert og Ida Bolender til hun ble 7 år. De var kristne og oppdro henne forferdelig strengt. I blant hentet moren henne og i 7-8 årsalderen bodde hun hos moren. Dessverre ble moren mer og mer deprimert og ble lagt inn på et hvilehjem i Santa Monica. Norma Jean mente at en respektabel mann forgrep seg på henne seksuelt. Da hun fortalte det ble hun slått og var så fortvilet og forskrekket at hun stammet. Denne stammingen kunne plutselig dukke opp senere i livet, også hvis hun ble kritisert eller redd. Noe av det verste var å ikke bli trodd og hun gråt hele natten og ønsket bare å dø.

Grace McKee var en nær venninne av moren og vergen til Norma Jean en stund. Grace var snill mot henne. Hun var også en stor beundrer av Jean Harlow og oppmuntret Norma Jean til å framføre manus fra kjente filmer. En gang Norma Jean var lei seg, sa Grace til henne at hun kom til å bli en vakker og viktig kvinne, en filmstjerne. Men i 1935 da Norma Jean var 9år ble det nok en dramatisk endring fordi Grace giftet seg og mannen hennes mente at de ikke hadde råd til å ha Norma Jean. Hun ble overlatt til barnehjem med makt og under full protest. Dette var også en grusom opplevelse. Hun var jo ikke foreldreløs engang!

Verden raste sammen. Hun følte seg ensom og forlatt. På barnehjemmet lærte hun ”å late som” for å glemme virkeligheten rundt seg, skapte hun sin egen indre verden. Grace besøkte henne ofte og tok henne med på kino, kjøpte klær og lærte henne å sminke-og pynte seg. Da hun var 11år kom hun ut fra barnehjemmet til 62 år gamle, snille, elskelige Ana Lower. Hun var en flott kvinne som trodde at med sinn, tanker og sjelstyrke kunne en oppnå akkurat det en ville. Norma Jean elsket henne. Hun var den eneste som betydde mest for henne gjennom hele livet. De bodde i et svært fattig strøk ved Los Angeles, i en falleferdig bungalow. Det hendte hun ble ertet pga klærne og huset. Ikke rart hun ønsket å bli noe, få fine klær og drømte om at faren skulle dukke opp, beundre henne og angre på sitt fravær.

En kilde sier at også Graces ektemann gjorde seksuelle tilnærmelser overfor Norma Jean, at hun derfor måtte til enda et fosterhjem. Hvorom alt er, fikk Grace seg en ny ektemann som hun skulle flytte til Østkysten med. De anså at Ana var for gammel til å overta verge statusen. Norma Jean var nå 16 og Ana 67 år gammel. For at Norma Jean skulle slippe å komme til et nytt fosterhjem måtte hun gifte seg, mente Grace og plukket ut Jim Dougherty, en 21 år gammel gutt fra nabolaget. Nok en gang var det ingen som ville ha henne så hun måtte gifte seg for å bli forsørget.

Ut av barndommen

19. juni, 1942 giftet de seg. Tilstede var bl.a også seks gråtende (foster)mødre. Jim og Marilyn hadde et kjedelig ekteskap, og ingen av dem var forelsket. Dog var Jim sjalu. Likevel søkte han seg til handelsflåten i 1944 og havnet i Shanghai. Norma Jean jobbet på Radio Plane-fabrikken i Burbank som fallskjerm-kontrollør. En fotograf fra det militære fotosenteret i Hollywood skulle ta bilder av arbeiderne. Bilder som kunne styrke moralen. Han tok bilder av Norma Jean, og viste dem til Miss Snivly som hadde det største fotomodell-byrået i Hollywood. Hun mente at Norma Jean hadde anlegg som modell. Men Norma Jean hadde ikke så stor suksess som klesmodell. Miss Snivly sa at Norma Jean hadde for mye sex-appeal og tok dermed oppmerksomheten fra klærne. Men da hun poserte som badedraktmodell hadde hun stor suksess! Hun fikk flere modelljobber og allerede i 1945 var hun kjent for å være ”fotografens drøm” og hadde t.o.m vært på 33 forsider av forskjellige magasiner. Dougherty var mye til sjøs, selv om ikke Norma Jean ikke likte å være alene. Norma Jean var tidlig fysisk moden, nærmest utvokst allerede som tolvåring. Mentalt var hun nok ikke så voksen. Da hun protesterte mot ekteskap og sa hun var for ung, svarte bare Grace ”i alder ja, bare i alder”. Fra tante Ana fikk hun en bok om slikt som en brud må vite! Det var jo ikke lett for henne å ta hustrurollen allerede som 16-åring. Selv om hun gjorde så godt hun kunne, måte hun tåle mye kritikk særlig for husstell og matlaging. Han sørget for å helle kaldt vann i årene hennes når det gjaldt en evt. Fotomodell- og skuespillerkarriere også. Så da Norma Jean fylte 20år underskrev hun skilsmissepapirene og var offisielt en fri kvinne!

Karrierelivet

23juli 1946 signerte Norma Jean kontrakt med Twentieth Sentury Fox Studios. Produsenten mente at navnet Norma Jean ikke var passende som stjernenavn så de ble enige om Monroe som var morens familienavn. Fra nå av ville hun bli kjent som Marilyn Monroe for alle sine fans. Men det var ikke bare navnet som ble endret, også håret hennes ble blondere og kortere. Produsenten hadde visst en gang sagt at nesen hennes så ut som en bakt potet, dermed ble den operert. Marilyn var helt besatt av karrieren sin, på å bli en god skuespiller- og populær filmstjerne. Penger og eiendom brydde hun seg lite om. Det var heller ikke makt hun var ute etter, men kjærlighet! Første rollen hun fikk i en film var en birolle i ”ScuddaHo! ScuddaHay” filmdirektørene ble da oppringt av hundrevis av seere som lurte på hvem denne sexy blondinen som lyste opp filmskjermen var! I 1948, 22år gammel, sang Marilyn for første gang i filmen Ladies of The -Chorus.

Agenten Johnny Hyde var tretti år eldre enn henne. Han var til stor hjelp i arbeidet og han visste at hun var glad i han som en far- og venn. Han visste også at han hadde hjertesvikt som ga han kort tid igjen å leve. Fordi han var glad i henne og ville at hun skulle arve million eiendommene hans, tryglet han henne om å gifte seg med han. Hyde var en av de få menneskene hun kjente som hun kunne stole helt på. Men å ”gifte seg av andre grunner enn kjærlighet” ville ikke være riktig mente hun. Marilyn’s økonomi var dårlig, filmselskapet lurte henne og ga henne vanlige filmskuespilleres lønnsnivå, selv om hun var stjernen i filmen. Før hun ble ordentlig Hollywoodstjerne hadde hun to eller tre kjoler som hun selv håndvasket og brukte om og om igjen. Hun spiste gatekjøkkenmat når hun hadde lite med penger og levde av peanøttsmør og rå kjøttdeig for å holde kreftene når hun hadde mindre. Det lille hun tjente som stjerneaspirant gikk til dramatimer.

Da hun var helt blakk i den første tiden som fotomodell med skuespillerplaner har det hendt at hun byttet sex i småpenger med menn hun aldri trengte å møte igjen. Marilyn hadde nektet flere oppdrag med nakenfotografering. Men nå ble hun så desperat etter penger for å løse ut bilen sin. Nakenfotografering var imot hennes prinsipper, men nå ble det siste utvei for henne. Hun skal ha sagt at ”Hollywood er dyden til en jente mye mindre viktig enn hårfasongen” og – ”du blir verdsatt etter utseende, ikke etter hvordan du er” samt. "Hollywood is a place where they'll pay you a thousand dollars for a kiss and fifty cents for your soul" – jeg vet det, for jeg har ofte nok avvist det første tilbudet og ventet på de femti centene” Marilyns første seriøse filmskuespillerjobb kom i 1950 da hun hadde en liten, men viktig rolle i ”The Asphalt Jungle” som innponerte stort! En filmkritiker ved navn Alton Cook sa at hun var en begavet ny stjerne! ”Hennes rolle er ikke stor, men hun gjør den glimrende!” hennes første hovedrolle var i 1952 med ”Don’t Bother to knock”. Da Hyde døde var hun så ulykkelig at hun gjorde et selvmordsforsøk. På dette tidspunktet bodde hun hos dramalæreren, Natasha Lytess, som lærte henne stemmebruk og berget henne fra å dø. Sammen med Natasha gikk Marilyn løs på utfordringene som ”Kirsebærhagen” og Cordelia i ”King Lean”. Hun ble inspirert av Natasha som hadde lest så mye og fikk næring til ivrige, men nokså tilfeldige vanene sine. Hun prøvde å rekke over alt fra bøker om Abreham Lincoln, barndomshelten hennes, til seriøse teoretiske avhandlinger.

I slutten av 1952 hadde Marilyn nådd full stjernestatus som den dumme blondinen- Lorelei Lee i ”Gentlemen Prefer Blondes”. Hun frydet seg over å synge og danse i filmmusikalen. Så spilte hun i en villmarksutgave av den sexy blondinen mot Robert Mitchum i ”River of No return”. Kritikerne sammenlignet henne med det kuperte fjellområdet.

En kjent baseballspiller ved navn JoeDimaggio, 37år, han hadde hatt et stort ønske om å møte den store stjernen på 25år. De møttes og kort tid senere blomstret kjærligheten mellom de to for fullt! Joe mislikte sex-imaget hennes. Nå var det slik at to av de største synge- og dansenumrene hennes fikk kritikerne til å gjøre narr av henne. New York Times skrev at ”vrikkingen og vridingen var pinlig å se på”. Joe var også pinlig berørt. Neste rolle i ”The seven Year each” var også en av de mange sex-komediene, men hun trodde a med Billy Wilder som regissør skulle det bli mer klasse over denne filmen. Det var dessverre den samme type blondine-rollen igjen. Dråpen som gjorde at det rant over for Joe var kanskje den velkjente poseringen over luftkanalen fra undergrunnen. Bildet av Marilyn med den hvite kjolen som flagrer opp er faktisk verdenskjent! Ekteskapet med Joe brøt sammen og de ble separert og senere skilt i 1954.  Marilyn ble etter hvert plaget av sykdom, bronkitt og anemi. Bieffektene av sovemedisinene gjorde henne også groggy og følsom. Hun gråt ofte på ”settene” og kom mye for sent til jobb eller møter, ofte fordi hun sminket seg om og om igjen i redsel for at hun ikke så helt perfekt ut, lenge etter den tiden hun skulle vært påkledd og ferdig. For å forberede seg skrev hun ned emner hun kunne snakke om og virret rundt i timesvis før en avtale med en person hun ikke kjente.

29 år gammel i 1955 flyttet hun fra Hollywood til New York for å begynne på Actors Studio. Hun ønsket seg flere seriøse roller. Arthur Miller representerte intellekt og seriøs teater som hun følte seg trukket til. Hun var et sjeldent fenomen. Totalt ukonvensjonell, full av originale observasjoner og en talentfull artist. Arthur og Marilyn giftet seg i 1956 og skilte seg i 1961. Han beundret henne som stjerne, men klarte ikke å godta henne til vanlig utenfor skuespillerrollene.

På denne tiden spilte hun i filmer med kjente skuespillere som Clark Gable, Jack Lemmon og Tony Curtis. I 1960 konsulterte hun Dr.Greenson, en pronenent psykoanalytiker. Han trodde sterkt på å bruke medikamenter i terapien og skrev ut nye medikamenter. Hele tiden var det piller i økende utvalg og omfang. Noen for sovn, andre for å roe ned nervene eller oppkvikkende. Marilyns kvinnelige forbilder var ikke særlig til hjelp for henne. Hennes mormor døde på sinnsykhus, moren levde mest på institusjon for sinnslidende som Marilyn hele tiden betalte for. Ana Lower døde underærnert av slag og Grace McKee tok livet av seg. Disse kvinnene hadde stått Marilyn nærmest. Heldigvis hadde hun to nære venninner, Patricia Newcomb som Marilyns pressesekretær og Jean Keeman som var nabo. Marilyn hadde et spesielt forhold til barn, hun skjønte hva de følte. Hun hadde et inderlig ønske om å få barn, men det passet ikke inn i hennes liv.

The President

President John F. Kennedy var en stor beundrer av Marilyn og de hadde en affære. Det har vært spekulering i om det var kretsene rundt Kennedy som iscenesatte hennes selvmord. Ingenting tydet på at hun ville ta livet sitt.

Hun hadde tatt opp kontakten med JoeDimaggio og var engasjert i å fullføre ”something’s got to Give” og honoraret var nå tredoblet. Men Marilyn dør 5august 1962 av pilleoverdose. Tre dager senere skulle hun ha giftet seg igjen med JoeDimaggio. I 20 år mottok hun, i likhet med Jean Harlow friske blomster ukentlig fra JoeDimaggio til krypten.