INNHOLD

INNHOLD
FORORD:
PRESENTASJON AV MIDTØSTEN
Natur og klima:
Næringsveier og levestandard:
Religion og kultur:
Korte fakta om Israel:
Fakta
Styreform og forvaltning:
Befolkning:
MIDTØSTEN-KONFLIKTEN
Fra første Israel til første Palestina:
Det lovede land:
Romerrikets massakre og de første palestinere:
”Drep en jøde og frels din sjel…”
Palestina på begynnelsen av 1900-tallet
Friheten startet med Theodor Herzl:
Balfour-erklæringen:
Storbritannia og Palestinas situasjon under 2. verdenkrig:
Opprettelsen av staten Israel:
Uavhengighetskrigen:
Seksdagerskrigen:
Yom Kippur:
Den Palestinske Frigjøringsorganisasjon (PLO)
Libanon-konflikten:
UNIFIL
Infadaen
Løsning etter 40 år med kamper?
Osloavtalen:
Hamas tok affære:
Palestinas første valg:
Hva skjer videre?
Etterord
KILDER
Bøker, leksikon, tiskrifter, atlas:
Internett:

 

 

 

”Nå har De altså Deres stat. Så er det opp til Dem å vinne folket for den.”

Storbritanias Stasminister

FORORD:

 

Jeg valgte Midtøsten-konflikten som fordypning da dette er en konflikt jeg ikke helt skjønner meg på. I havet av spørsmål jeg stiller meg selv finner man blant annet disse:

 

Hvordan kan det ha seg at man kriger så mye over et land som er på størrelse med Wales?

 

Hvorfor ble jødene plassert nettopp i Israel?

 

Hvem har rett på landet Israel?

 

Hvordan konflikter har finnes i Israel?

 

 

 

Disse spørsmålene danner da min problemstilling.

 

For å få noe svar på dette skal jeg derfor sette meg inn i historien til de to ”folkeslagene” som begge vil eie Israel/Palestina. Landets historie trenger jeg også en innføring i.

 

 

PRESENTASJON AV MIDTØSTEN

 

Israel og Palestina ligger i et område kalt Midtøsten. Midtøsten binder de tre verdensdelene Afrika, Europa og Asia i sammen. Det er litt uklart hvilke land som hører til Midtøsten. Men Midtøsten er sånn cirka fra Egypt til Iran.

Natur og klima:

 

Midtøsten er et er meget flat område og det er flust med ørken og steppelignende områder. Men det finnes også fjellkjeder vest i Saudi-Arabia, og I Tyrkia mot grensen til Russland.

 

         Knapt nok noe sted i verden har så stor mangel på vann som

 

det Midtøsten har. Noe som selvfølgelig fører til at det ikke vokser så veldig mye planter og trær. Nettopp mangelen på vann har skylden for mange av striden i Midtøsten i nyere tid. På grensen mellom Irak og Iran, langs Eufrat og Tigris, derimot er det så frodig at trær og planter kan trives. Bosetningen i Midtøsten er også preget av vannmangelen. Der hvor tilgangen er størst på rent vann året rundt bor det flest folk. En annen ting som bestemmer bosetningen er arbeidsplassene til oljeindustrien.

 

Den største delen av Midtøsten har under 125 millimeter nedbør i året.

Næringsveier og levestandard:

 

Olje er uten tvil den største næringsveien i Midtøsten. Verden største, oppdagede, oljefelter finnes i Midtøsten. De fleste av oljefeltene ligger rundt Persiabukta. Men det finnes også oljekilder i Egypt, Israel og Tyrkia.

 

Oljen har naturligvis gjort mange av landene utrolig rike. Derfor finner man i disse landene et utrolig godt utdanningstilbud og bra helsevesen. Økonomien hos de oljeproduserende landene er omtrent som i Norge.

Religion og kultur:

 

Midtøsten domineres av arabere. Det vil si at de fleste beboerne er muslimer. Bortsett fra Israel som er jødisk. I motsetning til Norge og mange andre vestlige land har religionen en enorm betydning i dagliglivet. Blant annet bestemmes klessdrakten, kjønnsrollen og lovverket av muslimsk tro.

Korte fakta om Israel:

Fakta

 

Befolkning: 5,4 millioner

 

Areal: 20.770 km

 

Total kystlinje: 199 km

 

Hovedstad: Jerusalem (640 000 innbyggere)

 

Språk: Hebraisk

 

Valuta: 1 shekel = 100 Agorot = ca. kr.

 

Hovednæringsveier: Landbruk, fiskeri, industri og turisme.

Styreform og forvaltning:

 

Israel er en republikk med flerpartisystem. Presidenten velges for 5 år av nasjonalforsamlingen, Knesset. Knesset har ett kammer (120 medlemmer.) valgt for 4 år ved direkte valg.

Befolkning:

 

Årlig befolkningsvekst er ca. 4% og gjennomsnittsalderen er rundt 78 år. Befolkningen har vokst meget raskt både ved innvandring og naturlig tilvekst. 82% av befolkningen er jøder. Største minoritet er arabere.

 

Den arabiske del av befolkningen viser en høyere naturlig tilvekst enn den jødiske. Noe som skyldes betydelig innvandring av jøder, særlig fra det tidligere Sovjetunionen.

 

Befolkningstettheten er størst på den sentrale del av kystsletta, mens Negev-ørkenen i sør er svært tynt befolket. De fleste araberne lever i de israelskokkuperte områdene på Vestbredden og i det selvstendige Palestina (Gaza-stripen).

MIDTØSTEN-KONFLIKTEN

Fra første Israel til første Palestina:

Det lovede land:

 

Konflikten mellom Israel og Palestina har røtter langt bakover i tiden, faktisk helt til bake til rundt 2000 f.kr. Da ble Israelittene (jødene) ifølge bibelen lovet sitt eget land: Kanaen (det hellige land) som ligger der hvor Israel ligger i dag. Og etter flere generasjoners kamp (les: Abraham til Moses) og etter en ørkenvandring på 40 år endte jødene til slutt ved sitt hellig land. De var kommet til Jeriko, en by som ligger øst i Israel.

 

I år 1000 f. kr. ble Israel grunnlagt av Kong Saul.

Romerrikets massakre og de første palestinere:

 

Fra år 63 f.kr hørte Israel til Romerrike. Men etter ca. 100 år under Romerriket blir forholdet mellom jødene og de romerske soldaten dårlig noe som fører til en voldsom krig mellom Israel og verdens største krigsmakt. Etter 7 år var den jødiske oppstandelsen slått.

 

Etter krigen sørget romerne for masse innvandring av ikke-jøder for å svekke jødenes stilling i Israel.

 

          Men i 135 skjedde den store katastrofen. Igjen prøvde jødene seg på å slå romerne og etter først å hatt litt framgang, ble jødene slått ned til jorden. Nesten alt jødisk liv var borte (bare 10%av befolkningen var jøder). Svært mange ble drept og hundre tusener ble drevet på flukt. Fra disse dagene av har jødene måtte nøye seg med å være et folk på vandring.

 

I hundreårene etter kjempet alle land rundt Israel for at jøder ikke skulle få etablere seg i Israel.

 

          Noen hundre år etter romernes fall red arabiske korsfarere inn i Israel som militære okkupanter og slo seg ned. Etter en stud så korsfarerne i Israel på seg selv som Palestinere og ville ikke flytte hjem lenger. Palestina ble et samfunn bestående hovedsakelig av muslimer.

”Drep en jøde og frels din sjel…”

 

Rundt år 1100 da de få gjenlevende jødene i Palestina hadde ganske gode kår, startet den kristne verden en heksejakt på jøder ledet av pave Urban II. Under slagordet ”Drep en jøde og frels din sjel” ble titusenviss av jøder drept og utallige jødesamfunn rundt omkring i Europa lagt i grus. Grunnlaget for denne forfølgelsen var at muslimske hærer hadde påført kristne korsfarere stor ødeleggelser. Ironisk nok ble derfor en av tidenes største jødemassakre utført i navnet til en av de (om ikke den) største jøder gjennom alle tider, nemlig snekkeren fra Nassaret: Jesus.

 

          Utover hundreårene fram til 1900-tallet var Palestina under innflytelse av Tyrkia (Det ottomanske imperiet).

Palestina på begynnelsen av 1900-tallet

Friheten startet med Theodor Herzl:

 

Theodor Herzl var en jødisk ungarsk forretningsmann. Han ble i 1891 utenrikskorrespondent for en tysk avis i Paris, og han hadde en lysende framtid foran seg – inntil den såkalte Dreyfus-saken i 1894.

 

          Dreyfus-saken handlet om en jødisk kaptein i den franske hær som ble funnet skyldig i spionasje og dømt til livstidslaveri. Under rettsaken ble Herzl klar over tre ting: For det første at Dreyfus var uskyldig, for det andre at han ble dømt fordi han var jøde og for det tredje at jøder kan bare føle seg trygge hvis de får sitt eget land. Det siste punktet om at jøder bør få sin egen stat akkurat som alle andre folkeslag, skapte en jødisk bevegelse kalt sionisme.

 

Herzl viet resten av livet sitt til sionismen og han skrev blant annet en bok -Die Judenstaat- om opprettelsen av en jødisk stat. (Bare så det er klart: Dreyfus ble åtte år senere frikjent da det ble klart at påtalemyndighetene, med rettens godkjennelse, forfalsket papirene.)

 

          I 1897 ble den første sionistkongressen avholdt i Basel. Jøder fra hele veden samlet seg. Herzl talte om ideene sine rundt en jødisk stat og for første gang var det klart hvor den burde ligge. Herzl talte om Palestina. Deltagerne ble begeistret over tankene hans og organisasjon ble stiftet.

 

          Selv om Herzl har fått æren for sionismen er ikke dette helt riktig. På slutten av 1800-tallet levde sionismen blant de gjenlevende jødene i Palestina. De ville samle alle jøder i Palestina. Og fra 1882 til den dagen ”pionerene” i Basel møttes, hadde det allerede komet 50 000 nye jøder til fra Øst-Europa til Palestina.

Balfour-erklæringen:

 

I tiden fram til 1. verdenskrig ble sionismen stort sett drevet fram av den østlige delen av Europa og Palestina. Etter 1. verdenskrig ble jødene diskriminert på det sterkeste i mange europeiske land og antisemittismen nådde nye høyder.

 

          Arbeidet i den sionistiske verdensforbundet ble etter krigen ledet av Champ Weissman. Fordelen hans var at han hadde mange kontakter og viktigst av alle kontaktene var nok James Arthur Balfour. Vennskapet visste seg å være glimrende å hå når Balfour i 1916 ble utenriksminister i Storbritannia. Under verdenskrigen hadde Storbritannia tatt over styringen i Palestina, Vestbredden og Jordan. De kalte området: det britiske mandatområdet Palestina. Balfour hadde ikke glemt vennskapet til Weissman og allerede året etter krigen kom den såkalte Balfour-erklæringen. En erklæring som sier at britene støtter oppbygningen av en egen jødisk stat, i det britiske mandatområdet Palestina. På de alliertes konferanse i 1920 ble jødesaken endelig vedtatt. Da Weissman forlot konferansen sa britenes Statsminister disse legendariske ordene: ”Nå har De altså Deres stat. Så er det opp til Dem å vinne folket for den.”

 

          Og nettopp det siste ble et problem; for selv om de palestinske jødene tok i mot forslaget om sin egen stat så de fleste europeiske jødene på det som en ren virkelighetsflukt. Derfor brukte Weissman tiden mellom de to verdenkrigen på å overbevise jøder om at denne egne staten var det eneste rette.

 

          I 1929 kom vendepunktet i jødenes syn på Palestina. Det overordnede organet for all jødisk aktivitet i Palestina ble godtatt av alle jødiske organisasjoner. Dette førte til større sikkerhet og bedre økonomiske vilkår i Palestina. Dessverre skjedde dette vendepunktet for sent til å redde all de jødiske samfunnene som snart skulle bli utslettet…

 

          Etter at araberne i 1936 hadde gått ut i generalstreik mot jødisk innvandring og bosetning forsto britene at noe måtte gjøres. Og i 1937 offentliggjorde britene nye planer for Palestina. Det var nå meningen å dele landet i en arabisk og en jødisk del. Jødene skulle få 20%, araberne skulle få resten. Men araberne nektet å godta de nye planene de ville i motsetning til jødene ha alt eller intet. Noe som fikk skjebnesvangre følger for begge parter.

Storbritannia og Palestinas situasjon under 2. verdenkrig:

 

I 1939 rett før den for skjebnesvangre 2. verdenskrigen brøt ut offentligjorde den britiske regjeringen: ”hvitboken”. Det var en regjeringsrapport som slo fast at bare 70 000 nye jøder skulle få kommet inn i Israel i løpet av en 5års periode og etter det skulle det ikke lenger være noen innvandring. Noe som i praksis betyr at på grunn av Storbritannia har jødene ingen steder og flykte til når krigen starter. Storbritannia hadde som eneste land i verden en reel sjanse til å redde jødene - men de lot sjansen gå fra seg.

 

          Under den 2. verdenskrig døde som kjent noe i nærheten av 6 millioner jøder, som en følge av Hitlers hjernevirksomhet. Det kan også nevnes at en av de mennene som var Hitlers ivrigste rådgivere i jødespørsmål, Amin El-Hussein, var leder av en arabisk motstands gerilja. (Onkelen til Yassir Arafat)

 

 

Opprettelsen av staten Israel:

Uavhengighetskrigen:

 

Den 14. mai 1948 kom David Ben-Gurion (Israels første statsminister) ut fra Museet i Kairo og proklamerte opprettelsen av en jødisk stat kalt Palestina med disse knappe ordene: ”Staten Israel er opprettet, møtet er slutt.”

 

          FN hadde delt Palestina i en jødisk og en arabisk stat, noe araberne protesterte kraftig imot. Alle visste straks hva som var i vente: Israel var i krig med minst fem arabiske land. Rundt hele Israel var det stilt opp store arabiske styrker som gikk til angrep på Israel rett etter proklamasjonen.

 

Militært sett var Israel underlegne på alle områder. Bare 15% av bare 350 000 soldater var bevæpnet. På den andre siden sto 5 velutstyrte armeer. Med Jordans velutbygde flyvåpen i spissen. De fleste militære eksperter avsa dødsdommen over den lille nasjon. Også arabiske offiserer var veldig optimistiske på egne vegne. De lovet både utryddelseskrig og nedslaktning. Men utryddelsene uteble. Bare i Øst-Israel hadde araberne en form for framgang. Israel hadde en fordel i at de ikke hadde noe sted flykte. De hadde derfor to valg: Døden eller sier. En annen medvirkende grunn til tapet var at araberne ikke var så gode taktisk, dette til tross for at gamle SS-offiserer hadde ansvaret for det

 

taktiske på slagmarkene.

 

          Litt over en måned etter Israel ble opprettet godtok de arabiske landene en våpenhvile. En måned senere begynte igjen kampene, men denne gangen hadde Israel fått forsyninger og de var derfor langt bedre bevæpnet enn forrige gang. I løpet av noen måneder var alle arbiske styrker jaget tilbake og Israel hadde utvidet sitt areal med tredjedel. Bare Vestbredden hadde de tapt il Jordan. På grunn av intern krangling mellom araberne ble det ingen flere store kamper før på slutten av 60-tallet…

 

 

Seksdagerskrigen:

 

I 1956 okkuperte Israel Sinai halvøya i flere måneder helt til FN i 1957 bestemte at Sinai skulle demilitariseres, og Sinai, som tidligere var en del av Egypt, ble opprettet som en egen ”stat” mellom Egypt og Israel, en såkalt buffersone. Den nye ”staten” skulle ledes av FN.

 

I mai 1967 tilspisset situasjonen seg. Syria påsto at Israel mobiliserte styrkene og begynte derfor å bombe israelske nybyggere. Deretter oppfordret Syria Egypt til å angripe Israel. President Nasser, som var president i Egypt, krevde at FN skule trekke seg ut av Sinai, noe som FN forunderlig nok imøtekom. Få dager senere hadde Egypt besatt hele Sinai med nærmere 80 000 soldater, med utstyr fra Sovjet. Egypt kunne nå blokkere Suez-kanalen for all

 

israelitisk skipsfart. Israel hadde fortasatt en altfor liten hær. De visste at hvis de skulle ha noen som helst sjangs mot de arabiske styrkene med Egypt og Syria i spissen måtte de slå til fort, hardt og uventet…

 

         Den 5 mai 1967, tidlig om morgenen fløy en mengde av Israelitiske jagerfly inn i Egypt. De fløy akkurat så lavt at de ikke ble sett av egyptisk radar og bombet egypternes fly på bakken med enestående presisjon. I løpet av dagen var 300 av de egyptiske jagerflyene bombet sønder og sammen. Lignede fly operasjoner ble uført på flybaser i Syria Jordan og Irak, ytterligere 100 fly ble ødelagt. Dagen derpå hadde Israel plutselig fått herredømme i luften.          Araberlandene lovet død over Israel innen 4 dager og tusenvis av nye arabere meldte seg til kamp mot den forhatte jødestaten. Igjen utførte Israel en rask operasjon, denne gangen rykket dem inn i Sinai med nærmere 1000 stridsvogner og 30 000 mann. Samtidig som disse styrken angrep og presset egypterne vestover bombet israelske jagerfly stridsvogner litt lenger inn i landet. I løpet av tre dager hadde israelerne fått kontroll over hele Sinai.

 

         Israel er i første omgang av denne krigen defensive mot Syria, men når trykket letter mot Egypt, går Israel til militæroffensiv mot Golan. Israel tar Golanhøydene og gjør slutt på 19 års beskytning mot Israelske bosettinger i nord.

 

         Å ha besittelsen over Golanhøydene er veldig viktig for Israel fordi denne fjellkjeden kan fungere som en mur mot araberstatene. Den er omtrent den eneste høyden i et ellers flat land og fordi de da kan forhindre en syriske oppdemming av Jordan elva.

 

         Den 10 juni var både krigen om Golanhøydene og seksdagerskrigen slutt, til Israels fordel. Israels landareal var nå mer enn tre ganger så stort som før krigen. (se tegning oppe til høyre, eller venstre avhengig av hvordan du ser på det.)

Yom Kippur:

 

Etter støtte fra sovjetunionen klarte araberstatene å bygge opp igjen hæren sin etter all den ødeleggelsen den ble påført under seksdagerskrigen. Og den 6. oktober 1973, på den mest hellige dagen for jødene nemlig Yom Kippur, var tiden igjen moden for et arabisk angrep på jødestaten. Egypt og Syria hadde bestemt seg for å angripe samtidig. Fordi angrepet kom så uventet ble jødene presset bort fra Suez-kanalen. Men da Israel fikk samlet styrkene sine slo de egypterne helt tilbake igjen, og enda litt til. Nå kunne de konsentrere seg om Syrias hær. Den 17 oktober det samme året nektet alle oljelandene i Arabia og eksportere olje til land som støttet Israel, deriblant USA og Norge. I Norge ble det blant annet innført bilstans i helgene for å sparer på oljen.

 

          I mai 1974 ble var kampene over. Uten at det hadde skjedd store grenseendringer.

 

          I 1977 så det ut til at Israel og Egypt skulle komme til enighet om en fredsavtale etter press fra USA, men Israel trakk seg fra avtalen da de blant annet ikke godtok opprettelsen av en palestinsk stat.

 

Året etter ble derimot en fredavtale mellom Israel og Egypt signert. De to respektive statsminsterenne fikk Nobelfredspris samme året. Mange av de arabiske landene så på Egypt som forrædere fordi de underskrev en fredsavtale med Israel.

Den Palestinske Frigjøringsorganisasjon (PLO)

 

Den palestinske frigjøringsorganisasjon ble stiftet i Kairo 1964. Meningen er at PLO skal være et samlet organ for alle palestinske organisasjoner. Etter seksdagerskrigen sluttet Al-fatah seg til PLO og lederen til Al-fatah, Yassir Arafat, har fra den dagen av vært formann i PLO. PLO ble 1974 godkjent som det eneste rettmessige palestinske representant under internasjonale møter.

 

          PLOs hovedformål er å skape en demokratisk nasjonal stat for palestinerne i Midtøsten. Noe som har gjort organisasjonen ansvarlig i mange terrorhandlinger mot jøder. PLO hadde fram til 1970 hovedkvarter i Jorden. Men etter at de kapret tre fly og tvang dem til Jordan ble PLO utvist av landet av Kong Hussein. PLO flyttet nå hovedkvarteret sitt til Libanon.

 

          En annen Palestinsk organisasjon som derimot ikke har sluttet seg til PLO er Hamas. Hamas` strategi er å gjøre hverdagen så vanskelig for jødene at de rett og slett gir opp. For Hamas eksisterer det ikke noe legalt Israel. Israel er bare et svart kapittel i Palestinas historie. For Hamas gjelder regelen alt eller intet i saken om en egen Palestinsk stat.

Libanon-konflikten:

 

Mange palestinske organisasjoner hadde i løpet av årene flyktet/bosatt seg i Sør-Libanon. Disse organisasjonene drev ofte med aksjoner mot jødiske bosetninger i Nord-Israel. I 1978 begynte Israel å se seg grundig lei av de palestinske organisasjonenes aksjoner. Derfor tok Israel ”bena fatt” og startet et angrep på Libanon for å ødelegge de palestinske basene der. Når Israel trakk seg ut, etter press fra FN (se UNIFIL), trodde dem at de hadde tatt alle palestinske organisasjoner. Men det fantes fortsatt mange palestinere igjen som aksjonerte mot Nord-Israel.
          I 1982 bestemte Israel seg derfor om å gå til angrep på palestinsk organisasjoner i Libanon -igjen. Men Israelske styrker rykket inn lengre inn enn til Sør-Libanon hvor organisasjonene fantes. Og da de var kommet til hovedstaden, Beirut, begynte dem å bombe denne byen sønder og sammen for å drive PLO ut av Libanon. I august samme år måtte PLO evakuere fra Libanon.

 

          Både på grunn av at krigen var for kostbar og fordi det var uenighet blant jødene hvorvidt man burde angripe Libanon, trakk Israel i 1985 seg offisielt ut av Libanon. Men de ble fortsatt stående i en "sikkerhetssone" sør i landet.

UNIFIL

 

Etter at Libanon hadde innklaget Israels første invasjon av Libanon til FN i 1978, bestemte FN å etablere en fredsbevarende styrke i Libanon ved navnet: UNIFIL. Målet til UNIFIL var å bekrefte tilbaketrekningen av de israelske styrker i Sør-Libanon, gjenopprette internasjonal fred, etablere sikkerhet i området og bistå den libanesiske regjering i å gjenvinne en effektiv kontroll over området.  FN styrkene i Libanon finnes selv den dag i dag. Norge hare bidratt med ”soldater” til denne FN-styrken hele veien. I 1986 var Norge faktisk det landet som bidro med flest ”soldater”.

Infadaen

 

I 1987 starter et palestinsk opprør, kalt Infadaen, i Gaza og sprer seg til Samaria og Judea. Ubevæpnede palestinske ungdom protester og kaster stein på bevæpnede israelske styrker. At et opprør ville komme hadde vært klart en stund. Men den direkte årsaken til starten på Infadaen skal ha vært at en Israelsk lastebil kjørte på en palestinsk bil, fire palestinere ble drept. Infadaen slutter i 1992.

 

          Israelske myndigheter skal i senere tid ha innrømmet at landets etterretningstjeneste torturerte politiske fanger under Infadaen.

Løsning etter 40 år med kamper?

Osloavtalen:

 

Våren 1993 innså den Israelske regjeringen at den eneste måten å forhindre Palestina-problemet var å si ja til en egen palestinsk stat. President I Israel Yitzhak Rabin og PLOs formann Yassir Arafat hadde et hemmelig møte i Oslo hvor de forhandlet fram en avtale som innebærer at Israel sakte men sikkert skal trekke seg ut av de okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza. Slik at PLO kan ta over områdene og lage sin egen selvstedig Palestinske stat.           Denne avtalen ble skrevet under i september 1993. I en videreføring av avtalen fra september 1995 ble det slått fast at det palestinske selvstyret skal omfatte seks byer og 450 landsbyer på Vestbredden. Den Israelske hæren skal opprettholde militær kontroll.

 

          Yitzhak Rabin og Yassir Arafat fikk i 1994 Nobelfredspris for deres arbeid mot et fredelig Israel/Palestina.

 

Et skår i fredsgleden var det da Yitzhak Rabin i 1996 ble myrdet av en ung israeler. Og Israels neste valgte president, Benjamin Netanyau, prøvde i manges øyne å ødelegge Osloavtalen.

Hamas tok affære:

 

I året etter Osloavtalen florte det av terror aksjoner i Israel. Som nevnt tidligere nekter Hamas å godta den Israelske staten. Derfor tok de selv affære da PLO begravde stridsøksen. Hamas fikk god starthjelp av en ung, trolig sinnssyk, amerikaner ved navnet Goldstein som drepte 29 bedende palestinere i Hébron. Den Israelske befolkning tok avstand fra Goldsteins handlinger. Allikevel reagerte Hamas med å sprenge to busser i Nord-Israel. 20 mennesker døde til sammen.

 

          Til tross for disse eksplosjonene og det faktum at PLO ikke fordømte aksjonene, støttet fortsatt flertallet av den israelske befolkningen Osloavtalen.

 

          I oktober samme år slo Hamas til igjen. En ny buss ble sprengt i lufta, 22 mennesker døde og 40 ble skadet.

 

Nå var grensen nådd mente Israelerne. Regjeringen bestemte å stenge grensen til områder man visste at det oppholdt seg terrorister.

 

Hensikten med aksjonene til Hamas var at Israelere skulle bli så sure på Palestinerne at de ikke lenger ville forhandle med Palestina om en egen palestinsk stat. Hamas er som sagt ikke fornøyd med bare Gaza og Vestbredden, de skal ha hele Israel sammen med en utryddelse av alle jøder.

Palestinas første valg:

 

Like etter terror aksjonene ble Israel enig med Jordan om en fredsavtale. PLO fryktet at det ville bety at Jordan igjen skulle få kontroll over Vestbredden. Men det ble ikke tilfelle og i 1996 holder Palestina sitt første lovlige valg, valget omfatter Gaza og Vestbredden. Yassir Arafat vinner valget (88% av stemmene) og blir første president i det nye Palestina, som foreløpig stort sett innebærer Gaza.

Hva skjer videre?

 

Israels tilbaketrekning fra Vestbredden har ikke gått så fort som palestinere kanskje ønsket. 1998 stoppet det tilbaketrekningen, på grunn av stadige terror angrep fra palestinere. I oktober samme år møttes de to statsministrene i Wye, utenfor Washington. Der gjorde Israel det helt klart at hvis en videre uttrykning av Vestbredden skulle fortsette måtte palestinerne øke innsatsen for å stanse palestinske terrorangrep. Med litt hjelp (les: press) fra Bill Clinton, ble partene enige om den såkalte Wye-avtalen. Avtalen går ut på at Israel skal trekke tilbake sine styrker fra Vestbredden mot at palestinerne garanterer bedre sikkerhet.

 

Statsminister byttet til Israel i 1999, da Ehud Barak ble statsminister, har ikke hatt noen betydelig effekt på fredsforhandlingene.

 

Men i disse dager prøver Israel og Palestina å forhandle frem rammene for en endelig fredsavtale (igjen) et hemmelig sted på Vestbredden.

 

Og i skrivende stund (10.02.00) skal Israel akkurat ha startet en tilbaketrekning fra 6,1% av Vestbredden, som en følge av møtet nevnt ovenfor. Dermed vil de palestinske selvstyremyndighetene snart ha full eller delvis kontroll over 40 prosent av territoriet på Vestbredden.

 

         Når det gjelder de allerede eksisterende Israelske bosetningene på Vestbredden er den Israelske regjeringen klar i sin tale: Vi kommer ikke til å bygge nye bosettinger og vi kommer ikke til å rive noen gamle.

Etterord

 

Etter og ha skrevet denne oppgaven er det fortsatt vanskelig å ta noe standpunkt i hvilket av de to landene som har ”første rett” i Israel. Det er ikke noe tvil om at jødene har rett på sitt eget land. Og at Israel er det beste stedet dette landet kunne bli opprettet, når man tenker på jødenes tidligere tilknyting til dette området. Men at FN skulle gå inn og opprette et land i et land som allerede tilhører et annet er, for å bruke et lit barslig utrykk, ganske dumt gjort. De palestinske militær offensivene og terroraksjonene er etter min mening til en vis grad forståelig. Vi hadde nok satt oss li på bak bena vi også hvis FN hadde bestemt at Israel skulle ligge i Sør-Norge og Norge i Nord-Norge.

 

Forholdene til fred burde ligge til rette, i og med at begge parter er har en demokratisk og sivilisert styreform.

 

Men akkurat denne delingen handler ikke bare om to land som vil ha mest mulig landareal, den dreier seg vel så mye om religion. Hadde det ikke vært for deres forskjellige religion tror jeg nok en løsning ville kommet tidligere. Det faktum at muslimenes krig mot jøder også kan forsvares i Koranen som ”hellig krig” er også en innvirkning.

 

Hellig krig er muslimenes rett til å utvide det muslimske riket gjennom fysisk vold.

 

Mange mener at Israel ikke er stort nok for både jødene og palestinerne. Israel trenger Vestbredden og Gaza hvis de skal ha plass til alle jødene. Og Palestina trenger hele Israel for å få plass til de 2,6 millioner palestinerne som er på flukt.

 

En annen virkning som kan skape fred i Midtøsten er hvis man får en løsning på vannmangelen. Det er ikke noe tvil om at mange konflikter de seneste årene har dreiet seg om vannmangelen. Flere planer for hvordan man skal tilføre vann til Israel er lagt frem. Blant annet finnes det en ide, utviklet av en nordmann, som handler om å hente vann fra Tyrkia.

 

Israel kontroller vann forbruket til palestinerne. Mange palestinere var derfor under årets rekord tørre sommer, uten vann i flere måneder. Vann ble solgt på svartebørsen.

 

Mange frykter at den neste krigen mellom Israel og palestinerne vil dreie seg om vann. Vannet blir kalt en tikkende bombe.

 

Når det gjelder hvilke ødeleggelser, forfølgelser og flyktning både israelerne og palestinerne har blitt utsatt for velger jeg bare og sitere rabbineren Leon av Modena: ”Ti grader lidelse ble gitt universet. Israel tok ni, resten av verden én.” Selv om dette er å ta litt hardt er det ikke tvil om at mennesker i og rundt Israel, særlig jødene, har blitt utsatt for mye lidelse gjennom mange år.

 

Jeg tar gjerne selvkritikk på at oppgaven kan være litt for rettet på jødenes historie og ikke fult så mye på palestinernes rett. Allikevel synes jeg at jeg har fått oppgaven er ganske objektiv framstilt når det gjelder hvem som burde ha rett på Israel.

 

Også det faktum at konflikter rundt Jerusalem er utelatt, må jeg også til en viss grad ta selvkritikk for, men det skal legges til at dett var gjort helt bevisst fra min side.

 

Vi får bare håpe at muslimene en dag vil kunne si, som så mange har sagt før dem, ”Noen av mine bestevenner er jøder”.

 

Velger å avslutte med disse ”optimistiske” ordene om en snarlig fredshvile og et godt kameratskap i Midtøsten:

”I Israel må man, hvis man vil være realist, tro på mirakler.”

David Ben-Gurion (Israels første Statsminister)

KILDER

Bøker, leksikon, tiskrifter, atlas:

 

·  EN DELT VERDEN (Samfunn 7-9)

 

·  Historie 10

 

·  Kampen om Palestina

 

·  Midtøsten-konflikten

 

·  CAP-LEX (PC)

 

·  Kunnskapsforlagets leksikon (PC)

 

·  Encarta 95 (PC

 

·  Midtøsten: Konflikt og sameksistens

 

·  Turen går til Israel

 

·  Tekst-TV 01.02.99

 

·  3D ATLAS 95 (PC)

 

·  Hvem, Hva , Hvor 99

 

·  Maps & facts (PC)

 

·  Nyhetsmelding fra NTB

Internett:

·  www.vg.no
·  www.dagbladet.no
·  home.sol.no/~kostrand/Sammendrag/Palestina_Israel/
·  http://www.magazinet.no/golan.html
·  home.sol.no/~svbeisla/UsefulPages/Israel_history.htm
·  http://home.c2i.net/oeychris/israel.htm
·  www.srm.net/skoleside
·  www.kulturkanalen.no/mb/980502/15523israel_femti_ar
·  http://www.magazinet.no/golan.html
·  www.expedia.com
·  http://www.mideastnews.com/Israel_Palestine.htm
·  http://www.reliefweb.int/mapc/world/index.html
·  http://hotell.nextel.no/israel-miff/maif396rettnr.html
·  home.telia.no/skaukara/lif
·  www.cnn.vg.no
·  http://www.stud.ntnu.no/~trondno/un/bilde1.htm