Mikrobrikken er blitt kalt den største oppfinnelsen siden hjulet. Noen sammenlikner betydningen av den med Gutenbergs trykkemaskiner, som gjorde bøker og informasjon tilgjengelig for vanlige folk. Men det er også noen som mener at brikken er en forbannelse.

 

Uansett hva man måtte mene, vil mikrobrikken likevel gå over i historien som en av de viktigste oppfinnelsene i det 20.århundret.

 

Mikrobrikken er den lille elektroniske kretsen som utgjør "hjernen" i de fleste elektroniske apparatene. Den sørger for at instruksjonene blir utført raskt, effektivt og feilfritt. Som regel.

 

Mikrobrikkene finnes i vaskemaskiner, der de styrer programvalg, vaske-og sentrifugeringstid. De sitter i stereoanlegg, telefoner, tv-apparater og videomaskiner, og selvsagt datamskiner.

 

Verden ville nok ikke gå under hvis vi en morgen våknet opp til en dag uten mikrobrikker-men den ville være kaotisk: Mange steder på kloden er man så avhengig av elektronikken at det til tider kan virke utrolig at verden en gang har fungert uten mikrobrikken.

 

Datamaskinen er dum

 

Med alle de fantastiske tingene en datamskin kan få til, er det verdt å legge merke til at den i bunn og grunn er dum som en stut. Men brikken gjør at den er dum på en helt ekstremt rask måte. Alle beslutninger reduseres til den enkleste formen: ja eller nei, 0 eller 1, riktig eller galt. Dette skjer ved hjelp av millioner av transistorer som enten er koblet av eller på et gitt tidspunkt.

 

En matematiker som skal løse kompliserte problemstillinger, har behov for enorme utregninger. For å utføre dem taster han problemet inn i datamaskinen. Maskinen må nå gjennom cirka 20 ja/nei-trinn, det vil si at transistorene må veksle mellom på/av omkring 20 ganger bare for å oppdage at noen har berørt tastaturet. For å finne ut hvilke taster som ble brukt og i hvilken rekkefølge-og deretter regne ut svaret-må maskinen igjennom millioner av trinn.

 

Hvis farten var ett sekund per omkobling, ville datamaskinen være uintressant. Med 1000 skift i sekundet ville datamskinen bare være upraktisk. Men med en million skift i sekundet begynner den å bli et viktig redskap. Ved en milliard skift per sekund-der det blir regnet et trinn hvert nanosekund-ble brikken forandret til et stykke elektronikk som revulusjonerte verden.

 

Før den skjellsettende transistoren ble oppfunnet i 1947, ble det benyttet såkalte vakumrør eller elektronrør i elektronikken. Disse rørene kunne veksle mellom av og på cirka 10 000 ganger i sekundet.

 

Problemet med vakumrør var at de var store, dyre og hadde stort strømforbruk, og når mange rør var koblet sammen, avga de så mye varme at det alltid var fare for at de brente seg ut.

 

Den første virkelige datamaskinen, ENIAC fra 1946, bestod av ikke mindre enn 18 000 rør. Den Amerikanske hæren brukte den til strategiske formål.

 

Det fortelles at det var utstasjonert en større avdeling soldater ved ENIAC. Utstyrt med handlekurver fulle av ferske rør stod de rundt den gigantiske maskinen, og var klar til å skifte ut rørene etter hvert som de ble utbrent.

 

Varmen og lyset fra den store datamaskinen ga også problemer med nattsvermere som søkte inn mot ENIACs rør. Det førte til mange kortslutninger, og det er her uttrykket "debugging" kommer fra når det er snakk om problemer med datamaskiner.

 

Transistor avløste rørene

 

Kort før jul 1947 kom oppfinnelsen som for alvor skulle sette fart i den teknologiske utviklingen: transistoren. Den ble oppfunnet av tre amerikanere: William Shockley, John Bardeen og Walther Brattain ved Bell-laboratoriene i USA.

 

Transistoren er at elektronisk element som kan forsterke et signal og utføre lynraske av/på-vekslinger ved å føre strøm gjennom kontrollerte "stier" i en krets. Transistoren hadde mange fordeler fremfor rørene: Den var langt midre, hadde ikke noe vakuum, ingen oppvarmingstid, ingen varme, ikke noe som kunne bli utbrent. Dessuten var selv de eldste modellene cirka 20 ganger så raske som rørene de avløste.

 

Transistoren var basert på et såkalt halvledermateriale, germanium, som utmerker seg ved å ha usedvanlige og kontrollerbare elektroniske egenskaper. Problemet er at Germanium ikke kan operere ved høye tempraturer, og elektroniske apparater med høy ytelse avgir ofte store mengder varme.

 

Et annet halvlederstoff, silisium, kunne motstå sterk varme, men ble ikke benyttet fordi det var for skjørt å arbeide med og for vanskelig å foredle.

 

Silisium virker i varmen

 

Det amerikanske firmaet Texas Instruments ba likevel to av sine medarbeidere, Gordon Teal og Willis Adcock, prøvde å fremstille transistorer av silisium. I mai 1954 deltok de i et seminar som nettopp handlet om problemene med å fremstille transistorer av silisium.

 

På seminaret redegjorde den ene taleren etter den andre for problemene med dette materialet, til det ble Gordon Teals og Willis Adcocks tur:

 

De hadde med seg en grammafon som benyttet vanlige germaniumstransistorer. Mens platen spilte, dyppet Teal transistorene ned i et kar med kokende olje. Musikken stoppet brått. Teal skiftet ut transistorene med nye silisiumstransistorer og la dem i kokende olje-og musikken fortsatte. Denne oppfinnelsen satte for alvor fart i Texas Instruments, som samme år lanserte en lommetransistorradio. Den ble snart en ubetinget salgssuksess, men det var fortsatt langt frem til en egentlig mikroprosessor.

 

På dette tidspunktet fikk Texas Instruments en ny medarbeider, Jack Kilby. I tillegg til å ha deltatt i pionerarbeidet med transistoren, var idèutvikling Kilbys styrke. Hans genialt enkle idè var å lage alle delene i en krets av et materiale, i en blokk. Hvis alle delene var integrert i et stykke silisium, ungikk man tusenvis av loddinger som komplisert elektronikk krevde ellers.

 

Med få ledninger, ingen kontakter og forbindelser kunne man dessuten få utrolig mange komponenter presset ned på en liten brikke. I starten var det stor skepsis til Kilbys idè, men 12.september 1958 var han klar med en modell som bare var 12 millimeter lang, og tynnere enn en fyrstikk. Den virket perfekt-og en ny epoke var begynt i den elektroniske utviklingen.

 

Skjebnen ville imidlertidig at en annen amerikaner, Bob Noyce i firmaet Fairchild Semiconductor Corporation, hadde fått samme idè på samme tidspunkt. Den eneste-men vesentlige-forskjellen på de to brikkene var at Noyces brikke var fullstendig plan. Dette eliminerte alle ledningene og gjorde brikken til en paraktisk realitet.

 

Bob Noyce og Jack Kilby måtte igjennom nesten 11 års bitter strid om panteretten før Noyce endte som den egentlige seierherren i høyesterett.

 

Fairchild og Texas Instruments var enige om at begge partene hadde bidratt til oppfinnelsen av den integrerte kretsen. De tillot andre å produsere brikker på lisens, noe som innbrakte dem skyhøye beløp. I 1968 skiftet Fairchild navn til Intel, som i dag lager cirka 90% av alle brikker i dataindustrien. Det skulle imidlertidig gå enda tre år før den første databrikken, som ble kalt 4004, så dagens lys i 1971.

 

Etter 4004 kom 8008, etterfulgt av 8080 og 8086-deretter 80-286, 386 og 486, som ble lansert i 1989. Hvert tall representerer en ny generasjon av brikker som utmerker seg ved å bli stadig raskere. I 1993 skiftet Intel ut tallene til fordel for navnet Pentium og senere Pentium Pro i 1995. Endringen i navnesystemet skjedde angivelig fordi det ikke et mulig å få patentert et tall.

 

4004-brikken hadde 2300-transistorer-den nyeste Pentium har 5,5 millioner. Det siste skuddet på stammen er en Pentium med såkalt MMX-teknologi, som ble lansert i begynnelsen av 1997. MMX er en forkortelse av MultiMedia Extension, og MMX-brikken har 57 nye instruksjoner som forbedrer brikkens evne til å håndtere grafikk og lyd. Testresultater viser forbedringer på 10-20%, mens Intel hevder at fremtidig programvare som utnytter MMX fullt ut, vil gi en økning på 60% av hastigheten.

 

Og utviklingen fortsetter: hurtigere, mindre, billigere. Disse tre nøkkelordene forteller at informasjonssamfunnet er en realitet på både godt og ondt.

 

I dag kan vi kontakte hele verden på Internett, gjøre innkjøp via datamaskinen, simulere atomsprengninger uten å ødelegge naturen. Brikken vil sikkert føre til mange nye bekvemmeligheter som vi ennå ikke har tenkt på,men som vi i fremtiden umulig kan unnvære.

 

MMX-brikken

 

Pentium® Processor Familie Sammenligning

 

Pentium Processor med MMX technology på 200MHz 182
Pentium Processor med MMX technology på 166MHz 160
Pentium Processor på 200MHz 142
Pentium Processor på 166MHz 127
Pentium Processor på 150MHz 114
Pentium Processor på 133MHz 111
Pentium Processor på 120MHz 100
Pentium Processor på 100MHz 90
Pentium Processor på 90MHz 81
Pentium Processor på 75MHz 67

 

10 milliarder

 

Man kan spørre seg hvor grensen går for antall transistorer per mikroprosessorbrikke. Carnegie-Mellon-universitetes Don Lindsay sier i Michael Slaters "Microprocessor Report", at man med teknikk som ligner dagens produksjonsteknikk, vil nå et tak ikke så lenge etter årtusenskiftet, på 10 milliarder transistorer per prosessorbrikke.

 

Lindsay forventer imidlertid at galliumarsenid (GaAs) kommer sterkere inn i ildet, likeså silisiumkarbid (SiC)og diamantfilm. Også mikrostrip-forbindelser og små, meget effektive kjølepumper ligger i vannskorpa.

 

Folk som Faggin jobber i dag med kunstig intelligens i form av neurale nettverk.

 

En IBM-annonse fra oktober gir kanskje den klareste meldingen om hva fremtiden går svanger med:

 

-- "Mikroprosessorer basert på RISC vil over tid slå ut de produktene som er basert på den 15 år gamle CISC-teknologien".

 

Her er med andre ord IBM og HP enige, og begge mener det er de som skal ta rotta på Intel.

 

Et mikroprosessor system består av følgende deler:

•Mikroprosessor (CPU = Central Processing Unit)
•Minne (RAM, ROM, HD, FD, CD-ROM, o.l.)
•Busser (data-, adresse-, og kontroll busser)
•I/O (Input/Output = "porter")

 

Mikroprosessoren

 

Mikroprosessoren er hjernen i et mikroprosessor system. Det er denne enheten som håndtterer busser, porter, minne - absolutt alt som er i systemet. De aller fleste instruksjoner du skriver er til mikroprosessoren, de som da er igjen er til co-proses soren (som regel en matte prosessor).

 

Minne
Minne delen av systemet kan bestå av RAM, ROM, HD, FD, CD-ROM o.l. lagringsmedium.
- ROM til å lagre programmene vi skal skrive til mikroprosessoren.
- RAM til å lagre data (variable) som programmet bruker.

 

Busser

 

Bussene knytter de forskjellige enhetene sammen slik at de kan kommunisere og utveksle informasjon med hverandre. Buss systemet består av data-, adresse- og kontroll busser.

 

- Data bussen bruker prosessoren til å hente instruksjoner fra ROM og lagre/hente data fra RAM.

 

- Adresse bussen blir brukt til å finne de forskjellige instruksjoner og data som ligger et eller annet sted i adresse området.

 

- Kontroll bussen er en buss som prosessoren bruker til å f.eks "enable" RAM og porter, eller si i fra til enkeltstående enheter om de skal leses fra eller skrives til.

 

I/O (Input/Output)

 

I/O- delen er den delen av systemet som knytter det til eksterne enheter. Slike enheter kan f.eks. være monitor, mus og tastatur.

 

8088/8086 Arkitektur

 

Den viktigste forskjellen på disse prosessorene er at 8086 har 16bits databuss mens 8088 har 8bits databuss. Den eneste betydning dette får er at 8088 trenger mere tid til å hente data og instruksjoner enn 8086.

 

Alle Intel sine mikroprosessorer består av 2 uavhengige enheter:

 

•Execution Unit (EU) •Bus Interfacing Unit (BIU)

 

Execution Unit

 

- Forteller BIU hvor den skal hente instruksjoner og data fra
- Dekoder instruksjonene
- Utfører instruksjonene

 

Bus Interfacing Unit
- Henter instruksjoner og data
- Lagrer instruksjonene i en instruksjons kø

 

NB! Prosessoren har 20 bits adressebuss dvs 1 MB som den kan adressere seg til!

 

Stacken

 

Stacken er et LIFO (Last Inn First Out) register og sammen med SP (Stack Pointer) peker den på den siste verdien som ble lagret på stacken. Dette segmentet blir brukt til å mellom lagre verdier i register, flagg og segment adresser av en aller annen grunn. F.eks ved prosedyre kall blir CS og IP for neste instuksjonen som skal kjøres etter at prosedyren er ferdig.

 

BP,SI og DI er registere som kan brukes som midlertidig lagring av data på samme måte som de generelle registerene. Det generelle registerene kan deles i høy og lav (f.eks. AH og AL = AX), det kan ikke disse registerene. Merk deg ogs&ar ing; at BP,SI og DI har spesielle egenskaper ved enkelte instruksjoner.

 

Nå vet vi litt om hvordan et enkelt mikroprosessor system fungerer, og sånn noenlunde hva de forskjellig delene i systemet gjør. Dette har vært en enkel gjennomgang.

 

Intel

 

Intel-sjefen Andrew Grove er mikroprosessorkongen av Silicon Valley. Den ungarske flyktningen har fått en status og makt som er få forunt.

 

Med rundt 60 prosent av verdensmarkedet for mikroprosessorer, har Intel en posisjon som bare kan sammenlignes med IBMs datakraftdominans på 1970- og 80-tallet. Tidlig vektlegging av funksjonell bredde er hovedårsaken til den varige Intel-suksessen.

 

Intel-ledelsen hadde for flere år siden sterk forståelse av at man sto overfor et teknologisk tideverv, hvor deres komplekse instruksjonssett-teknologi (CISC) ville bli utfordret av prosessorteknologi basert på redusert instruksjonssett (RISC). Dette fremgår av uttalelser Intel-sjefen Andrew Grove kom med på et kvartalsmøte med aksjonærene, i andre kvartal, 1991.

 

Her reduserte han betydningen av prosessorteknologien, og sa han at all den programvaren som utvikles for PCen etter hvert vil dominere bildet av hvor mye funksjonalitet man kan hente ut av selve mikroprosessoren. Denne sterke programvareorienteringen mente han ville være en fordel for Intel, og ta brodden av RISC-utfordringene og endringene i markedet i det kommende tiåret, også fra allianser som Advanced Computing Environment (ACE) og fra IBM-, Apple- og Motorola-alliansen.

 

Han la til, at Intel, for å tilpasse seg RISC-utfordringene, ville fortsette å forbedre mikroprosessorene sine og gjøre dem mer allsidige ("continue to embellish"), slik at de blir den naturlige forankring ("port of choice") for all denne programvaren.

 

Oppsplitting

 

Rent organisasjonsmessig har man fulgt opp denne strategien ved å nedlegge de store produktgruppene sine, og etablere et stort antall mindre, strømlinjeformede driftsenheter, som rapporterer direkte til Intel- hovedkvarteret i Santa Clara, California. Blant de nye enhetene er det også en enhet som holder øye med utviklingen på programvaremrådet, og som passer på at Intels synspunkter ikke blir glemt hos viktige programvareutviklere.

 

I 1991, da dette skjedde, var 386-prosessoren fortsatt dominerende, med 486 så vidt i siget. Flertallet av observatørene mente Intel i løpet av få år ville bli utfordret av stadig billigere RISC-baserte prosessorer, som i 1991 var for dyre til å bli brukt i annet enn arbeidsstasjoner.

 

Dreiningen har ikke gått så raskt som man trodde, men nå viskes grensene mellom PCer/Macer og arbeidstasjoner stadig mer ut.

 

Utfordrerne

 

Rent prosessorteknologisk er uten tvil Digitals rappfotede Alpha-prosessor den alvorligste utfordreren til Intels stadig mer tungvektige X86-fighter. Men i kulissene har også PowerPC-alliansen startet oppvarmingen.

 

Digital synes forresten å ha blitt kvitt noe av den melkesyren som har hopet seg opp i leggmuskulaturen gjennom de siste årene. Selvtilliten øker, og man gjør stadig mer truende og superraske sveip med Alpha-sverdet.

 

Enkelte mener at også MIPS’ RISC-teknologi er på vei inn fra kulden etter Sun-oppkjøpet.

 

Uansett, RISC-villigheten er stor hos flere konkurrenter, og i mange brukermiljøer. Teknisk orienterte brukere kjøper en stadig større andel av de RISC- og UNIX- baserte maskinene, og til stadig lavere enhetspriser. Det er også et tidsspørsmål før store doser RISC-regnekraft erobrer skrivebordet til de "vanlige" brukerne.

 

Slik avtegner de seg; de teknologiske og markedsmessige utfordringene til Intel, som ikke synes livstruende presset fra noe hold. Lydhørheten overfor programvareutviklingen, selskapets generelle fleksibilitet og ikke minst alliansevilligheten, gir uttelling.

 

Mann økseskaft

 

Hva sier så Andrew Grove i dag, fire år senere?

 

-- Vi vil være med på leken når det gjelder alt som kan forbedre en plattform, enten det dreier seg om basisprogramvare, systemarkitektur eller brikkesett-endringer, sa han nylig på en pressekonferanse i California.

 

Han refererte ellers til en samtale med Adobe-sjefen John Warnock, fra rundt 1990, hvor Warnock bemerket, at han ikke syntes det var nødvendig å ofre så mye tid på PCen, da Intel-brikken var så dårlig i grafikksammenheng.

 

Denne utttalelsen falt Grove tungt om brystet. Intel drev jo ikke med grafikk! Systemet tok seg av den biten. Men Intel-ledelsen ble klar over at PCens grafikksvakheter ubevisst ble knyttet til Intel-navnet.

 

Dette skjedde på et tidspunkt da en del Intel-ansatte ønsket at selskapet skulle engasjere seg på nye områder, datamaskinarkitektur inklusive. Dette førte etter hvert til en teknologisk nyorientering, med fokus på større bredde. Ut av dette kom blant annet PCI-teknologien (periferal component inteconnect), datakompresjon/dekompresjon (Inter Video), samt støtte til utvikling av de små PCMCIA-kortene (personal computer memory card interface adapter) og DMI (desktop management interface).

 

-- Og nå ligger rundt 50 prosent av all Adobe Photoshop-programvare på PCer, og ingen snakker lenger om at Intel ikke driver med grafikk, sa Grove på sammme pressekonferanse.

 

Det meste av FoU-virksomheten som foregår ved siden av selve brikkeutviklingen hos Intel, skjer gjennom Intel Architecture Labs. Dette er et laboratorium som har som hovedmålsetting å forbedre selve plattformen, slik at PCen i fremtiden blir en egnet kommunikasjonsplattform for alle typer kommunikasjon, spesielt sanntids kommunikasjon, ikke minst innen multimedia.

 

Markedsføring viktigst

 

Men Intel er mye mer enn teknologi. Man er heller ikke tapt bak en vogn når det gjelder markedsføring og alliansebygging.

 

I Andrew Grove har konsernet en sjeldent faglig dyktig og strategisk "sleip" og velartikulert toppleder. Med han i førersetet er Intel blitt uhyre dyktig til å gi idéelle grunner, preget av sterk brukeromsorg, for kjappe teknologiske og markedsmessige tilpasninger. Kritiske røster hevder imidlertid at det over tid gjerne viser seg at dreiningen er mest fordelaktig for Intel selv.

 

Ett eksempel: Utover på 70-tallet så Intel truende skyer nærme seg på den teknologiske himmelen. Man ble sterkt presset av Motorola og Zilog. I sitt lønnkammer innså Intel at konkurrentenes produkter var teknologisk overlegne. Og når man ikke har "cutting edge"-teknologi i huset, kan det komme godt med å være rå på markedsføring, hvis man samtidig er noe av en teknologisk illusjonist.

 

Dermed satset Intel på en storstilt markedsføringskampanje, som gikk under kodenavn "Operation Crush". Senere er den blitt en klassiker ved business-skolene i USA.

 

Ut av tomme lufta skapte Crush-gruppen mer eller mindre en ny produktserie. Man hadde ikke tid til å utvikle en helt ny prosessorarkitektur. Men Intel hadde allerede flere produkter i samme gate, altså et bredere produktspetrum enn andre innen nisjen, derved også bedre kundestøtte.

 

Intel snakket nå om et system, om benchmarking på systemnivå, og ikke om komponenter, men om løsninger. På mange måter ser man her spiren til dagens strategi, slik den fremstår i Andrew Grove-sitatet ovenfor.

 

Og strategien virket. Motorola og Zilog sakket etter i kappløpet. Motorola berget seg over krisen på grunn av bredden i elektronikkmarkedet. Zilog ville ha gått konkurs, hvis det ikke var for sin sterke posisjon innen bilelektronikk.

 

Crush-strategien viste at markedsføring er viktigere enn selv den mest avanserte teknologi. Denne lærdommen har Intel siden bevart i sitt hjerte.

 

Mange vil hevde at "Intel Inside"-kampanjen er en ektefødt Crush-avlegger. Her bekjemper Intel all undergraving av prosessorene sine innen forbrukernisjen, ved å henvende seg direkte til sluttbrukeren, ved å gå utenom distribusjonsleddet. Annonseringen skal overbevise brukeren om at det bare er Intel som er til å stole på når det gjelder fornyelse av X86-konseptet.

 

Lærdommen er at det ikke er mikroprosessorene i seg selv som skaper markedet, men de løsningene som tilbys.

 

I samme spor

 

En overveldende mikroprosessor-suksess kan over tid vise seg å være et tveegget sverd. Sterke brukerforventningene må oppfylles. Hele kundebasen roper etter mer. Man har egentlig ikke så mange valgmuligheter, det er vanskelig å skifte spor.

 

P6, Pentium-etterfølgeren, kan eksempelvis karakteriseres som siste skudd på 8080-stammen, fra slutten av 70-tallet. Faren i slike tilfeller er at det dukker opp en konkurrent med noe helt nytt, mens du selv strever som verst i det gamle sporet.

 

Følelsen av at det eksisterer en slik fare er sikkert grunnen til at Andrew Grove er blitt opphavsmann til følgende lov: "Bare den paranoide overlever".

 

Og nå har Intel fått sterke allianser å bryne seg på. RISC-konstellasjonen Apple, IBM og Motorola, rundt PowerPC og PowerMac, er ikke til å kimse av, tross vingling hos partnerne. HP kjører også beinhardt på RISC. Toppfolk på visitt hos HP Norge for noen måneder siden inviterte nærmest til nært forestående gravøl over alt som er uRISCy, det vil si; CISC-teknologien.

 

Intels nylig annonserte RISC-brikkeallianse med HP må ses som et typisk eksempel på Andrew Groves store evne til å møte en sterk utfordring ved å gå rett på. Han satser tydeligvis på å ta RISC-tyren ved hornene.

 

Hver gang han blir spurt om å utdype HP-forbindelsen, svarer han uvanlig unnvikende, à là: "Det er alltid hyggelig å ha noe på gang med flinke og hyggelige fagfolk, av den typen man treffer i HP-hovedkvarteret".

 

MAKTFAKTOR: Den noe anonyme Andrew Grove har mer makt i Silicon Valley og dataverdenen enn mange er klar over. Med utgangspunkt i sitt slagord "bare den paranoide overlever" er han opphøyet til verdens mikroprosessorkonge, fra tidligere status som ungarsk flyktning til å bli.

 

OGSÅ DATAMASKINER: Intel er mer enn mikroprosessor-brikker. Mikroelektronikk av mange slag, ja til og med komplette, massivt parallellprosesserende datamaskiner, er inkludert i produktspekteret.

 

Da Intel startet mikroprosessorutviklingen, hadde selskapet bare 25 millioner kroner i omsetning. I dag er Intel verdens mest suksessrike produsent av databrikker, med en årsomsetning på rundt 50 milliarder kroner.

 

Og mikroprosessoreren, denne tettpakkede transistorpakken, er blitt den viktigste, teknologiske forutsetning for materiell vekst i det moderne industrisamfunnet.

 

På verdensbasis finnes det totalt 10 milliarder mikroprosessorer i datamaskiner og mikroprossorbaserte styringsenheter; altså to stykker per verdensborger. Bare enkelte forbruksvarer kan vise til lignende utbredelse og suksess.